The gap between the west and the east has always been a wide one. The two geographical and ideological spheres have for aeons and aeons largely been separated, surrounded by each`s own vacuum. Today, Africa is where they meet. Still, it is not a holy meeting ground for reconciliation and joint forces, but for competition – a battleground – still determined by their long held and traditional vacuums. The west – that is the United States of America – are ruled by the paradigm of freedom. The east – that is China – are cuffed by the paradigm of equality. The battleground between ideology, geography and resources is now unfolding in the blessed and thus cursed continent of Africa, driven by the corrupting father of them all: power – more precise the geopolitical kind.

We all recollect from history class, especially from 1885 and onwards, the mighty European colonial empire and their subduing of the African continent. This gradual globalization derived from expanding empires, which were mainly the product of accumulated capital and technological development. Their interests in «the Dark Continent» (at least in this period) was based on minerals, costly stones, raw materials and cheap (that is free) labour. However, there were some which claimed their reasons were noble, and that it was the “white man`s burden” to bring the wretched Africans culture and civilization. Such statements were uttered either by liars or fools.

As we turn our focus to the west, and cross the Atlantic, the United States gradually managed to acquire enough resources and initiative to jump onto the imperialist bandwagon. This resulted in their engagement in many different regions, ranging from a variety of different countries all over the world. Very early on, in 1898, they fought a battle against Spain concerning the “independence of Cuba” – which many political historians (Saldin, Robert) argues had a crucial impact on the development of American foreign policy. Since then, they have infiltrated different political battles abroad – both direct and indirect – to further their own agenda. They made deals with the monarch of Saudi Arabia, trading guns and protection for the swelling amount of Arabian black gold. They backed many fascist dictators, especially in South-America to snuff out unfavourable political currents. Their foreign policies have, even to this waking hour, been steered toward a fusion of military and capitalistic cooperation. The American involvement in Africa is historically a new one. Their imperialistic affairs were not established before one year after Ghana became independent from the British colonial rule in 1957. The Bureau of African Affairs was created. Today they have embassies in 43 of the total 53 African countries.

There is no reason for the imperialist agenda not to invest in and engage Africa. As Wall Street Journal recently wrote: Africa has 10 % of global oil resources, 40 % of the gold, 80 % of the chromium, and 88% of the platinum, to mention some. The foreign direct investment in Africa in 2008 was as large as $ 72 billion, almost the same as the flow into China relative to GDP, and compared to 2000 this is a difference of $ 63 billion. Another sign of this is the increasing GDP growth and annual consumer spending.

To keep the capitalist growth-economy still expanding, it is necessary to find new and potential areas to engage. America need it to postpone their enormous financial problems, and China need it to further their expansion and feed it`s hungry marked. The faster the eastern locomotive runs, the more it will need Africa, and increasingly difficult to stop. Robin Geffen, the chief executive of Neptune Investment Management, which runs a leading China investment fund, recently said that China will need to buy two companies the size of BP each year for the next 12 years to meet its growing domestic energy demand. Demand for electricity in China alone is growing each year equivalent to Britain’s entire output.

Today China have 37 embassies in Africa, but their diplomacy and engagement is far greater than this. During the forum on China-Africa cooperation, a conference of heads of states from Africa in Beijing in November 2006, it became clear that China seeks deeper ties with Africa. The meeting was attended by almost all of the heads of states of the 48 African countries that have diplomatic relations with China. It resulted in a plan pledging that China will double its aid to Africa and set up a China-Africa development fund to encourage Chinese companies to invest in Africa. This has further helped to support investments which include a wide range of areas and an even wider range of commodities. Their demand for aluminium, copper, nickel, iron ore, trees, farmland, and last but not lest oil is enormous. What David Zweig and Bi Jianhai wrote in Foreign Affairs affirms this. China “has been able to adapt its foreign policy to its domestic development strategy to an unprecedented level by encouraging state-controlled companies to seek out exploration and supply contracts with countries that produce oil, gas, and other resources.” And as we see from recent statistics, this has proven to be the case. Alex Perry also writes in a Time magazine article (Jun. 24, 2010) that: “according to Chris Alden, author of China in Africa, two-way trade stood at $10 billion in 2000. By 2006, it was $55 billion, and in 2009 it hit $90 billion, making China Africa`s single largest trading partner, supplanting the U.S., which did $86 billion in trade with Africa in 2009.”

China have accordingly been quite successful implementing their strategies and high quality diplomacy skills. For the time being, and most likely – if we look at the statistics and the money flow – China will continue its imperialistic duties in Africa, deepening the ties with its non-intervention policies. If America does not make intelligent alliances, or start some more resource wars to lay hands on the important resources, it seems like they will – at least from a capitalist viewpoint – fall into ever more recession.

As with most things, there seem to be both pros and cons. In addition, this always depends on which paradigm one view things from. For example, if you are you an imperialist, it is clear that you have an agenda – you want to influence things to your advantage. You then think in terms of “us” and “them”, categorizing in distinct groupings, and thus manipulating the pros and cons through your own filter. Still, to not make this in to a weary ending I will take a stand, and do it for the middle man: Africa (whatever that constitutes!). What`s in it for Africa? One could summarize this quite quickly, when first taking a stand. There will be some who benefits from the huge financial flows through the continent. Chinese aid is quick, inexpensive and highly visible. China is building an incredible number of infrastructures, and there will be increased competition after African commodities – hopefully resulting in more beneficial terms for the domestic workers. To turn the coin over, it could result in no information on the Chinese aid effectiveness. It could crowd out the African exports. It could create oligarchies or give power to totalitarian regimes if the money paid don`t get spread out to the general population, and it could create a vicious cycle of violence in competing over the remaining resources.

As I have made numerous references to imperialism in this article, it would be in its place to contemplate a bit over its definition. The definitions for what constitutes imperialism are many, but I refer to it here in a similar manner such as the Merriam-Webster Encyclopedia. Which says: “the policy, practice, or advocacy of extending the power and dominion of a nation especially by direct territorial acquisitions or by gaining indirect control over the political or economic life of other areas.” This definition include thus a wide specter of engagement abroad. Though some forms of imperialism have a more humane expression, and therefore are preferable, the specific form in which it incarnates itself is not so crucial. Whatever shape it takes, it is accompanied with different measures, but yet the same goal. It wants to bring it`s distinct influence on another party to achieve its own goals. The goal is the same – power.

Irans forsvarsminister, Brig. Ahmad Vahidi, fortalte Press TV at Iran har planer om å produsere missile forsvarssystemer lik de russiske S-300. Dette er meget avanserte overflate- til luftsystemer som kan forsvare seg mot luftkraft, cruise- og ballistiske missiler.

«Alle deler av systemet har blitt produsert i landet», forteller Vahidi videre.

Ifølge Press TV, er det forventet at øvelsen skal vare i tre dager.

Noe som forskrekker meg, er at ingen norske medier er på vakt og opplyser folket om dette. Hvor er deres årvåkenhet og vaktbikkjementalitet blitt av? Da jeg slo opp i to av Norges største aviser var det, ikke overraskende, fotball- og tabloide tema som fylte forsidene.

En konflikt i dette området kan få massive konsekvenser for hele den vestlige verden, da en så stor del som 45 prosent av importert olje kommer fra Saudi-Arabia alene.¹ Og at omtrentlig 60 prosent av verdens påviste oljeressurser eksisterer i landene rundt persiagulfens område; et lite og konsentrert område.

Det er ingen tvil om at vesten, da spesielt USA med sine 90 prosent importerte råolje², er avhengig av oljeimport for å opprettholde sitt system, infrastruktur og alt det er grunnlagt på. Bare legg merke til USAs forhenværendes president, George W. Bushs uttalelse:

«I know it came as a shock to some, to hear a texan stand up there in front of the country and say: ‘We`ve got a real problem. America is addicted to oil.’  But I meant it, cause it is a true fact and we got to do something about it now.»

– George W. Bush fra en pressekonferanse i 2001

Det er ikke vanskelig å forestille seg hva en konflikt i dette området kan føre til på internasjonal skala. Vi trenger bare å skru tiden tilbake til 70- tallet, og huske på hvilke konsekvenser OPEC-landenes oljeembargo og Iran-Irak krigen hadde å si for verdenssamfunnet. Det var inflasjon, arbeidsledighet og en betydelig ressesjon i markedet. Men husk, dette var bare av liten skala til sammenligning med hva det kan bli.

1. http://www.persiangulfonline.org/interestgroups/oilfacts.htm
2. EIA http://www.eia.doe.gov/pub/oil_gas/petroleum/data_publications/company_level_imports/current/import.html

Årsak til krig

For mange observatører ligger som oftest årsaken til krig innenfor rammene av identietspolitikk – tilbakevinningen eller selvhevdelsen av etnisk, religiøs, klan- og stammebånds tilhørighet og verdi. Et velkjent uttrykk for denne posisjonen kom fra Harvard professor Samuel P. Huntingtons innflytelsesrike artikkel fra 1993: ‘A Clash of Civilizations?’, hvor han oppdelte verden med brede malingsstrøk i ’sivilisjonsgrupperinger’ – Vestlig/kristen, Slavisk/Ortodoks, Muslimsk, Hindu og Konfusisk. Han argumenterte at fiendtligheten mellom disse grupperingene utgjorde “den siste fase i konfliktenes evolusjon i den moderne verden”. Hans teori har uten tvil sannhetsgehalt. De dødelige konfliktene som fant sted i Bosnia, Kashmir og Tsjetsjenia etter den kalde krigen, underbygger hans poeng.

Teorien rekker virkeligheten kun til knærne – muligens lavere. Konfliktene de siste tjue årene fungerer som bevis. USAs partnerskap med gjennomsyrede muslimske stater – som Saudi Arabia og de Forente Arabiske emirater – er gode eksempler. Ser vi forbi det åpenbare, treffer vi en helt annen konklusjon enn Huntington. Ressurser – ikke forskjeller i sivilisasjon eller identitet, er roten til nyere kriger. I Angola og Sierra Leone var det kontrollen over de diamantrike områder som opprettholdt blodsutgytelsen. I Borneo kriget de om kobber og gull, i Kambodsja om tømmer. Etniske, religiøse motsetninger og antagonistiske strømninger spilte selvsagt en rolle i sammenstøtene, men var ikke årsaken. Tilfellet var heller slik at landets krigsherrer, demagoger og formyndere utnyttet folkets underliggende holdninger til å mobilisere for egen vinning.

Oljeavhengighet

Ressurser er i økende grad fellesnevneren for kriger i vår tid. Konfliktene oppstår når behov og etterspørsel etter en manglende ressurs, er sterk. Dette fører naturligvis til økte priser. Hvis ressursen er samfunnets hjørnestein og opprettholder vår levestandard, er det åpenbart at nasjoner er villig til å iverksette ekstreme tiltak, for å sikre egne interesser. Ressursen jeg sikter til er selvsagt, olje. Denne særs energirike, dog forgjengelige ressurs, har tillatt vår tids levestandard å overgå alle tidligere sivilisasjoners. Det alvorlige problemet er at vi lever i en ‘boble’. Vi har startet å surfe på oljens svarte bølge uten å tenke over at vi bygger vårt hus på sandgrunn – en ikke-fornybar energikilde – en bølge på vei nedover. Energiekspert Edward L. Morse sa: «Petrolium har vist seg å være den mest anvendelige energikilde noensinne oppdaget – plassert som kjernen i den moderne industrielle økonomi.“ Vi er totalt avhengig av olje, vår infrastruktur baseres på den. Hvis du slår opp og ser hvor mange produkter som er laget av olje, vil du få bakoversveis. Både din sydenferie og behagelige bilferd til jobben springer ut ifra oljens energi.

I USA er forstadene utenfor storbyene fullstendig avhengig av olje. Uten den kommer innbyggerne seg ikke til jobb, supermarked, skole etc. I 2001 ble 13,5 millioner fat olje brukt hver dag i USA, 2/3 av det totale forbruket – kun på transport. En statistikk forteller at USAs oljeforbruk vil øke til omtrent 20,7 millioner fat olje per dag innen 2025. Dette er 1/6 av dagens totale oljeforbruk! USA importerer nesten 60 prosent, noe som vil fortsette å eskalere i takt med det økende forbruket og verdens avtagende oljereserver. Et slikt scenario kan ikke føre til annet enn stadig økt oljeimport – men fra hvor?

Når situasjonen er slik – stadig mindre olje og større forbruk – fører det til en kamp om de gjenværende ressurser. Når USA, verdens ledende supermakt, må importere over halvparten av sin olje, forteller det oss at de langt ifra er en autonom stat – de er avhengig av andre nasjoners ressurser for være den de er. Og her ligger kjernen i saken. Oljen har gjort dem sterk, men økende avhengighet gjør dem svak.

Trussel mot nasjonal sikkerhet

Oljeavhengigheten har blitt en trussel for nasjonal sikkerhet. Da Roosevelt på midten av 40-tallet så seg nødt til å inngå en avtale med Saudi Arabia, ble alvoret tydeliggjort. I 1980 opprettet Jimmy Carter og USA ‘the Carter Doctrine’, som sikret flyten av olje gjennom den Persiske gulf med begrunnelsen: «vital interesse» for USA. De hevdet at importen av ‘hjørnesteinen’ var truet av den Sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, og det radikal-islamske regimet i Iran. President Carter uttalte i kongressen at Washington ville bruke «alle nødvendige midler, inkludert militær makt» for at oljen fortsatt skulle flyte. I sammenheng med dette opprettet også Carter ‘RDJTF’, som under Reagan ble omdøpt til ‘Centcom’. Disse skulle ha ansvar for kampoperasjoner i Gulfen, med olje som hovedagenda. Siden opprettelsen 1. januar 1983, har de deltatt i fire store strider: (1) Iran-Irak krigen i 1980-88, (2) den persiske gulf krigen i 1991, (3) Afghanistan krigen i 2001, og (4) Irak krigen i 2003. Deres første opptreden var mer spesifikt i 1987, da President Reagan beordret amerikanske krigsskip til å eskortere Kuwaits oljetankere og sikre dem mot angrep fra Iran og Irak. Slike handlinger var essensielle, sa Reagan, for å demonstrere det “amerikanske engasjement til flyten av olje gjennom gulfen”.

Tre år senere, i august 1990, brukte George H.W. Bush lignende språk for å rettferdiggjøre distribusjonen av Centcomstyrker i Saudi-Arabia, og for å hindre et mulig angrep fra Iraks styrker, utplassert i Kuwait. Han sa på riksdekkende tv den 8. August at: «Vår nasjon importerer nærmest halvparten av oljen den bruker, og kan utgjøre en stor trussel mot vår økonomiske selvstendighet», og dermed er «Saudi-Arabias suverene selvstendighet av vital interesse for USA». Strategien er fortsatt den samme idag. Da USA okkuperte Irak, sikret Centcom først kontrollen over Iraks oljefelt og raffinerier. Deretter ble nasjonens oljestyre okkupert. I mellomtiden hadde pøbler fått fritt spillerom blant mindre prioritert sivil eiendom og regjeringsbygg.

NRKs nylig viste dokumentarserie, ‘Ulmende konflikter i Arktis’, underbygger mitt generelle poeng. Det blir blant annet vist til en militærøvelse i Norge, gjennomført av NATO langs grensen til Russland, som spesifikt simulerer en stornasjon som angriper et mindre, energirikt land. Mange ting tyder altså på at ressurser vil fortsette å være den fremste årsak til konflikter, spesielt med tanke på Norges- og resten av den vestlige sivilisasjons avhengighet av olje.

Mange sier at alternative energiressurser vil være redningen og løsningen på dette energiproblemet, men det finnes svært mange grunner til at dette absolutt er vanskelig. Et lite eksempel på nettopp dette, er hvordan matvareprisene økte på grunn av mer fokus på en såkalt alternativ energikilde som bio. Dette i sammenheng med økende oljepriser i 2008 og enkelte dårlige avlingshøster på grunn av ekstremvær, blant annet i Australia, førte til at enda 100 millioner mennesker ramlet innenfor fattigdomsgrensen.¹ Men dette er et emne som også fortjener en egen artikkel og mer utfyllende artikkel. Til slutt vil jeg avslutte med enkelte utdrag fra et essay kalt ‘Olje’ fra 1970 av en kar som hadde noe å si om det meste, Jens Bjørneboe. Jeg er ikke hundre prosent enig i alt han sier, men «profeten» kommer frem med endel gode poeng som er relevante her.

«Oljen vil bringe penger til landet, heter det. Ja, sikkert: Oljen vil binge penger både til Norsk Hydre og Shell og Sigvald Bergesen og  hans oldemor. Det vil bli penger mellom hendene på  folk, – men på hva slags ‘folk’? – Jo, på Hydrofolk og på alle andre som har nok penger til at disse pengene kan virke som magneter på nye penger. For oss andre vil dette, at det ‘blir penger mellom hendene på folk’ bety at eftersom det blir mer penger, vil prisene stige, – og for oss vil dette bety at den økdede pengemengde medfører a) dyrere cigaretter, b) høyere husleier, c) høyere skatter og til slutt d) dyrere rødvin… Det finnes et synspunkt til: På samme måte som Hellas er NATOs sydøstflanke, er Norge NATOs nordøstflanke. Rent geografisk sett er Norge av stor betydning, – og så kommer oljen til, som i Mellomøsten, som i Vietnam, som i ……  Av alle onde drømmer jeg har i våken tilstand holder oljen lands Norskekysten på å bli en av de ondeste. Og den er desto ondere fordi jeg har inntrykk av at jeg er helt alene om å drømme dette marerittet … Det verste er at jeg er sanndrømt».

1. Kilde: Stanford University PNAS artikkel om PVDIS av Jennifer Burney

Bildet har tittelen «One Nation Under God» – en velkjent frase fra verdens mektigste nasjon. Trykk her for å se hele bildet med kommentarer fra kunstneren. Hvis du beveger pekeren over bildet vil du se en forstørrelse av det med forklaring til de ulike elementene.

Midt i bildet ser vi en Jesusfigur som (selvfølgelig) har en utpreget europeisk karakter. Han viser stolt frem den amerikanske frihetsærklæringen. Kunstneren kommenterer at dokumentet er «inspirert av Gud og satt sammen av gudfryktige amerikanske patrioter». Allerede her bør kristne stille spørsmål ved prinsippet om «skriften alene» (solo scriptura). Kunstneren gir ingen begrunnelse for frihetsærklæringens guddommelige inspirasjon, men jeg antar at det er av samme grunn som så mange andre patrioter har tenkt om sine verk. Det er slik nasjonal avgudsdyrkelse fungerer; den ene rettferdige, rettroende og vise nasjonen bare vet at Gud er med dem, og ikke de andre. Det er jo helt opplagt at Gud er på vår side … ikke sant? Det er akkurat denne holdningen som har vært årsaken til de fleste blodsutgytelser i historien – Gud er med oss, ikke dem. Denne Gud finnes i alle slags former og forkledninger: materielle interesser, makt, ideologier og religioner. Denne tankegang er en direkte motsetning til Guds rike, som består av en grunnleggende likhet blant mennesker, uansett nasjon og religion. Kunstneren er overbevist om at Gud er mer med hans «stamme» enn andre «stammer» – en hevdet overlegenhet, rettferdiggjort ved Guds selektive (og geografiske) anerkjennelse.

Videre på bildet ser vi en F-16 pilot som står i Jesu nærvær. Kunstneren forklarer at han representerer alle de piloter som har gitt sine liv for å bevare sin nasjons frihet. Det er betenkelig at kunstneren ikke nevner alle ofrene som har blitt slaktet ned med jagerflypilotenes bomber. Enda et trekk ved nasjonal avgudsdyrkelse er den guddommelige godkjenningen som legitimerer drapene og som renvasker mordernes samvittighet – ansvaret skyves over til Gud.

Thomas Jefferson står nær Jesus, noe jeg finner rart ettersom han er kjent for ønsket om et skille mellom kirke og stat, og for å ha hatt en naturalistisk tilnærming til Jesu mirakler. Han var også en motstander av inkarnasjons-doktrinen. I samme gate som Jefferson, finner vi Thomas Payne (helt til venstre i bildet). Han er æret ved å være i den pro-amerikanske Jesus sitt nærvær fordi han var blant «the founding fathers», og fordi han skrev flygebrev som ildnet opp under den amerikanske revolusjonen. Det artisten ikke nevner er at Payne også skrev flygebrev og bøker som gikk kraftig til angrep på Kristendom og religion. Som en opplyst Deist, var han og andre av » the founding fathers» mot troen på overnaturlige hendelser, som jomfrufødselen og oppstandelse fra de døde. Jeg kan ikke tenke meg at Payne og Jefferson hadde vært overlykkelig ved å bli assosiert som heiagjeng for den pro-Amerikanske Jesus.

Den tidligere slaven Fredrick Douglas er også med, noe som er en smule ironisk, sett i lys av den gjennomført europeiske Jesus han ser bort til. Douglas er kjent for å si at kristendommen til det hvite Amerika har ingenting til felles med den Jesus lærte. Et annet ironisk element er inkluderingen av John Adams. Han skrev i Treaty of Tripoli fra 1797 at det amerikanske styresett ikke på noen måte er basert på den kristne religion. Det er også vanskelig å se for seg ham applaudere den fusjon av kirke og stat som forekommer i maleriet.

På maleriet finner vi også folkehelten Davy Crockett, noe som impliserer at Jesus var en sterk tilhenger av at Texas ble en del av unionen framfor å gå over til Mexico. Det vil også da være naturlig å si at Jesus støttet Crocketts frimodige mord av mexicanere slik at dette ikke skulle skje.

En annen interessant karakter på maleriet er en borgerkrigssoldat som gråter. Kunstneren forklarer at tårene kommer av at borgerkrigen var den eneste krigen hvor «amerikanere kjempet mot amerikanere, og brødre mot søstre.» De andre krigene Amerika har vært i, har med andre ord ikke vært utkjempet mot «brødre», noe som er årsaken til at ingen tårer er felt over dem – inkludert dem kjempet mot andre kristne. Like i nærheten finner vi en soldat fra den amerikanske revolusjon som er sagt å være en representant for «de modige menn som kjempet mot all odds når de førte nederlag over Storbritannia under revolusjonskrigen.» Britene var selv kristne. Faktisk følte de en guddommelig plikt til å holde amerikanerne under kongens autoritet fordi all autoritet er av Gud og fordi kristne skal underordne seg de myndigheter de er under (Rom 13:1-7). Men amerikanerne drepte flere av britene enn motsatt, og ettersom kunstneren tydeligvis er fornøyd med dette, blir den amerikanske soldaten æret mens den britiske er ekskludert fra det gode selskap. Ett av de verre aspekter ved nasjonal avgudsdyrkelse er at det gir folk innenfor en nasjon mer verdi enn dem utenfor den, spesiellt hvis dem utenfor er i konflikt med ens egen. Jesus døde for å rive ned akkurat denne type tåpelige, voldsbyggende vegger (Ef 2:13-14).

Det er mange andre ting som kunne ha blitt sagt angående dette nasjonalistiske maleriet, spesielt med tanke på de folkene i «Satans hjørne» (Hjørnet nede til høyre), men det får være nok for nå. Det viktige er at en dag skal folk fra enhver stamme og enhver nasjon samles sammen rundt Jesus (Åp 7:9-10), og Han kommer ikke til å holde en bestemt nasjons grunnlov! Hovedanliggende til kristne er å manifestere den vakre enhet på tvers av mangfold her og nu. Vi skal representere et Rike hvor det ikke er mann eller kvinne, Jøde eller Greker, rik eller fattig, Amerikansk eller Britisk, og hvor det ikke eksisterer vold.

Vi må ikke som kristne bli fanget i den stammetankegang som er tilfellet overalt rundt oss – oss og dem mentaliteten, men vi må inkludere alle som like verdifulle særegne på sin egne måte.