Boken, som undertittelen forteller, omhandler hvordan Paulus gikk imot det Romerske riket med et annet rike,  nemlig Guds. Den er skrevet av John Dominic Crossan og Jonathan L. Reed. De to forfatterne har begge en lang akademisk bakgrunn, henholdsvis som forsker på den historiske Jesus og nyetestamentlig bibellærer og arkeolog. Reed har blant annet vært involvert i flere store utgravninger i midtøstenområdet, noe boken gjenspeiler idet den har med et meget fyldig bilde av arkeologi gjort i områdene hvor Paulus ferdet.

Hovedtesen i verket går utpå å undersøke Paulus, hans liv, lære og motivasjon. Dette gjøres på en meget interessant måte ved å blande inn et vidt spekter av gamle tekster, helt fra romerske poeter til jødiske tempelinskripsjoner, arkeologi, tekstkritikk og analyser. Det er tydelig at den arkeologiske interessen og de akademiske kunnskapene er meget høy hos forfatterne ettersom ca. 60% av boken inneholder detaljerte beskrivelser av aktuelle byer i tidsrommet før og etter Paulus sitt liv. Ikke nok med det, boken er også skrevet på en meget billedlig og poetisk måte med kreativ ordbruk (ihvertfall for en som ikke er så befestet i det engelske vokabular) idet de bruker en «du er der» skrivemåte som blant annet Adolf Deissmann, professor i nyetestamentlig eksegesis, fant stor nytte i. Det er dermed mulig, hvis konsentrasjonen er tilstede, å billedliggjøre de ulike byene og områdene på en ganske detaljert måte og hjelpe deg å reise tilbake til den aktuelle tid hvor hendelsene fant sted. De ønsker å fremme viktigheten av å sette de ulike nyetestamentlige skrifter inn i sin historiske kontekst, noe jeg også har funnet stor verdi i.

Under letingen etter Paulus, hvem han var, hvorfor han skrev og hva hans motivasjon var, har forfatterne funnet en av de viktigste kjernene til hvordan vi kan forstå hans skrifter. De mener hemmeligheten er å ha kunnskap om det romerske riket og dens teologi. Dette er ikke så kjent for så mange av oss, men romeriket hadde faktisk sin egen teologi – sin egen lære om Gud. Reed og Crossan fremmer tesen om at Paulus sin teologi gikk aktivt imot den romerske, noe vi blant annet kan se i alle de likhetstegn mellom fraser, ord og titler brukt om Jesus og om keiserne. Den romerske keiserteologi ble utarbeidet av Augustus (tidligere kjent som Octavius), etter at hans grand onkel Julius Cæsar døde. Like etter Julius sin død så visstnok Augustus en stjerne på himmelen som han tolket dit hen at Julius hadde steget opp blant gudene. Julius Cæsar ble formelt guddommeliggjort i 42 f.vt. Dette førte, naturligvis til at Augustus ble kjent som «Divi filius,» sønn av den guddommelige Cæsar. Denne teorien blir blant annet bygget videre oppunder av de romerske titlene forbeholdt keiserne og arkeologien. I Paulus sin tid ble altså keiserne sett på som guddommelige. Keiser Augustin ble blant annet først og fremst kalt Guds sønn, Gud og Gud av Gud. Han var herre, frigjører og verdens frelser. Folk visste dette både gjennom latinske forfattere og poeter som Virgil, Horace og Ovid og visuelt i form av mynter, kopper, statuer, altere, templer, forum, porter, veier og vannkanaler; fra landskap omformet og byer etablert. Denne type billeder og symboler var rundt folket på den tiden overalt hvor de gikk, omtrent som reklame er overalt hvor vi vender oss idag. Dette sammenstøtet mellom keiserteologi og Paulus sin teologi er blant de sentrale tema i denne boken. Disse motpolene: romersk imperialisme på den ene siden og Guds rike på den andre siden – fred gjennom seier og fred gjennom rettferdighet. Motsetningene er totale, og de kan utdypes fyldigere: fred gjennom vold, undertrykkelse og makt VS fred gjennom overbevisning, ikke-vold og rettferdighet. Dette var ikke bare aktuelt på Paulus sin tid, men også idag. Skal vi oppnå fred v.ha vold eller aktiv ikke-vold?

Boken omhandler flere andre aktuelle temaer ved Paulus sitt liv og lære. Blant annet Paulus sine konflikter med jødene, hvorvidt de omvendte hedningene skulle holde den jødiske moseloven,  de første kristnes liv, problemer og om likestilling. Med hensyn på likestilling og enkelte såkalte selvmotsigelser i Paulus sine skrifter anser forfatterne, som mange andre bibellærde gjør, til ikke å stamme fra Paulus sin hånd. De postulerer med at enkelte av dem tilogmed kan være direkte anti-paulinske, dvs direkte imot Paulus sin helhetlige teologi om likestilling og ikke-hierarki innenfor Guds menighet.

Boken var meget innholdsrik, interessant og ikke minst utfordende spesielt med tanke på enkelte av de påståtte selvmotsigelsene innad i Paulus sine skrifter. Disse påstandene er noe jeg må se litt nærmere på for å finne ut om de er gyldige. De fleste av oss finner jo det f.eks rart at «kvinnene skal tie i forsamlingen,» slik det blant annet står i brevet til Timoteus. Og ettersom det er et fåtall av kristne som følger disse anvisningene kan det jo være noe å ta en nærmere titt på. Det jeg fant mest interessant med boken, og som var hovedgrunnen til at jeg kjøpte den, var alle parallellene som eksisterer mellom den romerske keiserteologi og den paulinske. Er det tilfeldig, eller var Paulus en aktiv motkjemper mot det undertrykkende verdensriket som stod i motsetning til evangeliet om Verdens frelser Jesus?

Boken kan kjøpes ved å trykke på linken under:

Jeg innrømmer det. Jeg tviler.

Noen ganger tviler jeg på Gud. Ofte tviler jeg på om Han i det hele tatt eksisterer. Hvorfor føles det som om Han er så langt unna? Hvorfor føles Han så utilgjengelig? Og hva er det med kristne? De tror visst på masse forskjellige greier. Abraham – jøders, muslimer og kristnes stamfar – skal visst ha blitt snakket til av Gud, og Gud skal visst ha kalt ham sin venn, og fortalt ham at han skulle kutte av forhuden på guttenes penis når de var åtte dager gamle. På samme måte tror de at Paulus fikk en slags åpenbaring av den oppstande Jesus, og de tar visst hans ord for det. Men hva med mormonernes stamfar, Joseph Smith da? Han har hevdet mye av det samme – at han har fått en åpenbaring fra Gud – men få kristne tror på Ham. Hvem velger hvem vi skal tro på? Er det sjangsespill? Kristne tror visst også på at Gud utryddet hele jordens befolkning bortsett fra åtte personer (samtidig som Han ér kjærlighet, og samtidig som Han visste fra evighet av at menneskene kom til å gjøre akkurat det de gjorde), at Daniel og noen av Hans venner overlevde inne i en ildovn over lengre tid, at Jonas var inne i en stor fisks mage i tre dager, at Maria, den velkjente jomfruen, fødte Jesus uten å ha hatt samkvem med en mann – kun med Den Hellige Ånd. Jesus gikk visst på vannet, drev ut demoner, steg opp til himmelen og skal komme tilbake på samme måte. Noen tror at han bokstavelig talt kommer på en hvit hest, slik det står i Åpenbaringen, noen tror han bare skal stige ned slik han steg opp, mens andre tror han allerede er her med sin kropp gjennom menigheten. Idag hørte jeg på et program på radioen, fyren som snakket var visst kristen og snakket om Jesus, Gud og om hvor bra livet ditt kan bli når du blir «fylt» av Ham. Radioprogramverten snakket som om han snakket til unger, da tenker jeg på toneleiet og ikke på hvem programmets målgruppe var. Måten han snakket på fikk meg til å føle meg dum. Tror han mennesker er dumme?

Jeg liker ikke å kalle meg selv kristen, ettersom folk har alle slags forutinntatte tanker om hva det innebærer. Men jeg kaller meg en som prøver å etterfølge Jesus, så godt som overhodet mulig. Jeg tviler på mange av de tingene overfor, og synes oppriktig talt at mange av dem høres veldig merkverdige og abnormale ut. Kanskje er jeg bare et produkt av det nylig naturalistiske, og rent materialistiske verdensbilde?

Andre ganger føles livet totalt meningsløst. Til tider tar jeg meg selv i å sitte for meg selv og se på alle menneskene som vandrer forbi. De bare går der, tilsynelatende lite tenkende, lite bevisst på deres eksistens, de bare går der og følger en eller annen strøm – enhver som måtte dukke opp framfor dem. Stilt ovenfor vanskelige spørsmål og problemstillinger skygger de ofte unna, noen unngår dem, andre tenker litt på dem, men er ikke ærlig nok med seg selv til å grave seg helt ned i dem. Men nå er ikke det sikkert at det er det beste heller.

Kanskje det bare er best å bare leve, og ikke tenke så mye. Jeg kan jo prøve…