Grunnen til at jeg finner dette bibelstedet interessant og viktig å legge merke til, er mye på grunn av de ubibelske tendenser jeg ser i mange kristne kretser. Det virker som mange til stadighet er ute etter å oppnå et slags åndelig kick, en ny opplevelse som vil forandre dem slik at de på den måten virkelig kan leve for Gud. Enkelte vil kalle dem for opplevelseskristne, som er én grøft å falle i. En annen grøft å falle i, er dem som kun søker kunnskap. De er ved sans og samling, men aldri ekstatisk. Mange tror selv at det er deres kunnskap, de rette læresetninger, som frelser dem. Kort oppsummert finnes det altså to grøfter:

• ved kun å søke Gud og alle de gaver Han vil gi og ikke bli grunnfestet i troen gjennom Guds ord.
• ved for mye søken til å oppnå ny kunnskap kan vi glemme ånden.

La oss se nærmere på 2.Kor 5:13 for å finne den sunne balansen.

De greske ordene existēmi og sōphroneō
Til å begynne med kan det være en fordel å analysere de viktigste greske ord i teksten. Det er nemlig avgjørende for tolkningen hvilken mening vi legger i de aktuelle ordene.

Det greske verbet existēmi, som oversettes til ekstatisk på norsk, er et ord som defineres av Blue Letter Bible til å inneha betydningen: Å bli satt ut, overveldet, å være ekstatisk, gal.¹ Det er mange teologer som tolker det slik at det Paulus mener med existēmi er en måte å fortelle at han lever sitt risikable, forfulgte og abnormale liv for Gud. En av grunnene til at de mener det, er at Paulus skriver like over (v.1-10) om de lidelser  han har her på jorden, og at han lengter etter det himmelske liv borte fra all forfølgelse og smerte. Dette er absolutt ingen dårlig tolkning, ettersom de prøver å være bevisst på konteksten, noe som ofte er mangelvare hos endel teologer. Men i dette tilfellet tror jeg ikke Paulus henviser til sine lidelser og abnormale livsstil som et uttrykk for sin existēmi for Gud. Ordet brukes 17 ganger i det nye testamentet. De ganger det nevnes er det som regel i sammenheng med noe fantastisk og overveldende, gjerne noe nytt og uvant som har skjedd.¹ Det er absolutt én måte å vise sin galskap, overveldenhet ovenfor Gud på, å leve et slikt abnormalt liv. Men hvilken sammenheng har det med å være «… ved sans og samling for dere [menneskene i menigheten]…?» Det kan altså fungere å samsvare det med hva Paulus skriver tidligere i kapittelet, men det må det også gi mening med det som kommer etter. For meg virker det mer nærliggende at det hører sammen med det som kommer like etter. Hvis ikke: hvilken mening skulle det gi at han var ved sans og samling sett utifra den tidligere sammenhengen om sine lidelser? I tillegg virker det som han setter opp ordene som et motsetningsforhold: han er dét for Gud og dét for mennesker, men ikke det samme dét – et motsatt dét.

Det greske ordet sōphroneō, som oversettes i NT 05 oversettelsen til sans og samling, defineres av Blue Letter Bible til å inneha betydningen: Å være fornuftig, ved sans og samling, edruelig, vis, selvdisiplinert. Eller på engelsk, for å få det mer tydelig frem: to be of sound mind, to be in one`s right mind, to exercise self control, to put a moderate estamte upon one`s self.²
Ordet nevnes 6 ganger i det nye testamentet (Mar 5:15; Luk 8:35; Rom 12:3; 2.Kor 5:13; Tim 2:6; 1.Pet 4:7). Blue Letter Bible bekrefter at dette ordet er satt som kontrast til det ovenfor nevnte ordet existēmi i 2.Kor 5:13, altså i et motsetningsforhold som vi noterte oss ovenfor. Ordene blir også satt som kontraster i den greske filosofen Platon sitt skriv Staten s.331 c, Faidros s.244 b, noe som også kan gi oss en pekepinn på at det må være en logisk kobling mellom frasen, og at det detmed er den rette tolkningen.³

Etter å ha analysert disse ordene har vi sett at det motsetningsforhold som settes opp mellom dem blir rart hvis det er sagt med hensyn på Paulus` lidelser. Vi kan skjønne at Han utsetter seg for lidelser ettersom at han er ekstatisk for Gud, men kan vi skjønne hvorfor han er ved sans og samling for dem i menigheten sett i lys av hans lidelser? Jeg klarer det ikke. Nå begynner vi å nærme oss meningen bak Paulus` ord.

Gal og vis
Høres dette ut som en motsetning? Absolutt ikke. Det finnes utallige mennesker gjennom historien som har vært ansett som gal – ute av forstanden – av sin generasjon for så å bli genierklært generasjoner senere. Dette har mye med at våre sosiale normer og kunnskap forandres og utvikles gjennom tidens løp. Generasjoner kan ta grundig feil om en ting – f.eks brenning av hekser på bålet – som vi mange år senere ler av og synes var helt absurd. Dem som levde på den tiden trodde gjerne at heksene var gal, demonbesatt og sendebuder fra djevelen, mens vi forhåpentligvis synes at det var de som brente heksene som var gal – normene og kunnskapen forandres og utvikles.

Paulus visste å kombinere de to kontrastene: galskap/overveldenhet med visdom/fornuft. Som han sier: «… ekstatisk for Gud … ved sans og samling for dere.» Han visste å ta i bruk begge aspekter; når det var passende å være ekstatisk og når det var tid for å bruke fornuft og visdom. Han bjeffet ikke som en hund, talte ikke i tunger i hytt og pine når han var sammen med mennesker, enten det var i menigheten eller ikke (1.Kor 14:6,19,23). Utenfor menigheten brukte han sin visdom og fornuft til å vinne mennesker for Gud på en smart måte; han visste å vinkle seg inn på rett måte utifra hvem han talte med (1.Kor 9:20-22; Apg 17:3). Talte han med jøder søkte han et felles refereransepunkt som ofte var de jødiske skriftene; talte han med hedninger søkte han andre tilgjengelige referansepunkt, som f.eks statuen av den ukjente Gud i Athen (Apg 17:22), slik at han kunne vinkle sitt budskap utifra lytternes ståsted og bevege seg sammen med dem til talens hovedmål og endepunkt – Jesus og Guds rike.
Innenfor menigheten ønsket han heller å tale fem ord med forstanden enn tusenvis av ord i tunger slik at folk kunne forstå hva han sa, lære noe og bli oppbygd av det (1.Kor 14:19). Han visste at forsmlingene hadde fått åndens gaver, noe de viste ettertrykkelig, men de var som unger som trengte rettledning i sin nyvunnende tro slik at det kunne være en progresjon i den (Gal 4:19) – bli formet som Jesus. På grunn av at han tenkte på de troende sitt eget beste – deres vandring med Gud – søkte han å oppbygge deres tro ved forkynnelsen og læren (Apg 2). Paulus hadde nok av store personlige opplevelser med Gud, han hadde det såkalte himmelske syn (Apg 9), syner og åpenbaringer (2.Kor 12) med mer, han var ikke en mann av bokstaven, en mann som var lovisk. Han snakket mye om den frihet som finnes i Kristus, om livet i ånden og hvor motsatt det er til et liv med lovgjerninger (Gal 5). Men samtidig som han hadde alle disse ekstatiske opplevelsene med Gud visste han å begrense seg, han kunne tale mer i tunger enn alle (1.Kor 14:18) og kunne ha skrøtet på seg masse, slik som dem han nevner i 2.Kor 5:12, men han lot være. Han søkte heller å oppbygge mennesker gjennom skriftene til å komme frem til den friheten som er i Kristus og la dem modne i Ham. Han begrenset det han hadde til fordel for andre, noe som også viste hva han satte høyest – agapekjærligheten.

«Skriftene leder deg til ånden og ånden leder deg til skriftene – de peker hver sin vei og skaper en sunn balanse.»

1. Matt 12:23; Mar 2:12; 3:21; 5:42; 6:51; Luk 2:47; 8:56; 24:22; Apg 2:7,12; 8:9,11,13; 9:21; 10:45; 12:16; 2.Kor 5:13