Alle og enhver med egen personlig robot, sommerferie på månen, aluminiumsbekledning som nyeste mote. Selvstyrte biler som frakter deg fra A til Å hvor eneste krav er fonetisk korrekt uttale av endestasjonen. Byer bygget opp etter hjernens komplekse synapsebaner integrert med enorme rørnettverk som sørger for matbestilling fra sofakroken – behagelighet og automatisering preger vår tilværelse.

På vår vei mot komfort og kontinuerlige evolusjon til det bedre, lyder slike populistiske fremtidsutsikter fascinerende. Likevel misser man nok på målet og overser enkelte grunnleggende aspekter. Uten å utgi meg selv som en guru på området, kan selv jeg, som energiteknologistudent med middels gode karakterer, vippe ned mine “professorbriller” og skule skeptisk ned på slike spådommer. Dette fremtidsscenarioet er basert på en mangelfull forståelse av naturlover og ikke- fornybare ressurser. Her legges det til grunn at utviklingen kommer til å fortsette på lignende måte – like mot himmelen – slik den i sannhet har gjort de siste 100 år. Men vil det fortsette slik?

Når man skal påta seg noe så dristig som å forutsi fremtiden, er det viktig å basere seg på noe. Når man så deretter skuffende må erkjenne at man absolutt ikke er en Nostradamus, Jesus eller Rasputin med åndelig innsikt fra en himmelsk bookmaker, må man nok dessverre ty til noe så kjedelig som tall, logikk, strømninger og statistikk.

For å ha muligheten til å forstå hvor vi er på vei hen, må vi legge grunnlaget ved å analysere nåtiden. Vi må altså være klar over det som i filosofiens termer kalles kausalitet. Dette beskriver forholdet mellom en hendelse (årsak) og en annen (effekt), hvor den andre hendelsen forstås som en konsekvens av den første.

Som utgangspunkt eller årsak for stegene videre, bør vi starte med det sentrale, nemlig hjørnesteinen for all vekst og utvikling – energi. Helt siden vi for 250 år siden begynte å erstatte tre med kull har det skjedd enorme forandringer. Vi gikk fra sykkel, seilbåt og hest til bil, fly og enorme lastetankere. Fra levende lys og brev til mail, internett og elektristet. Vi gikk fra småbruk og et par dyr til enorme sentraliserte jordbruk og kollossale forings- og slaktingsinstitusjoner. Kort sagt forandret mer eller mindre alle ting seg, fra lokalsamfunn til globalisering. I de to følgende århundrer fra 1800, økte gjennomsnittlig inntekt per innbygger med det tidobbelte og verdens populasjon økte med det seksdobbelte.¹ Ordtaket “intet nytt under solen” gikk ut på dato.

Men alt dette var altså basert på noe. Utviklingen ble drevet frem av tilgang til enorme mengder fossile energikilder oppdaget i rekkefølgen kull, gass og olje. I dag er vi alle avhengig i størst grad av oljen, den mest anvendelige og energirike av dem alle. Med et lite ‘google-søk’ etter produkter laget av olje kan alle og enhver nå samme konklusjon.Det er nyttesløst å forstå én nasjons utvikling isolert sett. Vi lever i en sammenkoplet verden med stadig krympende landegrenser med folk som kommuniserer og forflytter varer over enorme avstander. Våre “fem om dagen” kommer i stor grad ikke fra egne marker og jordbruksområder, men blir importert fra Nederland, Brasil, Spania, Kenya, Israel etc. På lik måte er det også med de fleste andre varer. Den globale handelen og vekstbasert økonomi baserer seg på at avstandene ikke er en hindring. I fremtiden vil bildet være et annet.

Oljens nedgang vil være den styrende faktoren som tvinger fremtiden i en viss retning. I 2030 vil det fremdeles være stor etterspørsel etter olje. Globalt sett vil det produseres 13 milliarder fat.² Dette høres mye ut, men vitner om en nedgang på over 50 prosent siden toppåret 2006. Ringvirkningene av dette vil være massive, spesielt med tanke på at mange nasjoner igangsetter omstillingen til det post-karbone samfunnet for sent. I følge Robert L. Hirschs anerkjente rapport, skrevet for det Amerikanske energidepartementet i 2005, kommer “de økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser” av dette til å “være uten sidestykke”. Videre står det at tiltak “må iverksettes innen mer enn ett tiår i forkant av [verdens] toppunkt”.³ Disse konklusjonene har, siden den tid, blitt betydelig bekreftet av et stadig økende antall studier.⁴ I følge IEAs rapport fra 2010, nådde verden sitt toppunkt for produksjon av råolje i 2006.⁵ Atter en bekreftelse på at myndigheter verden over ikke følger med i timen.

Hvilke maktbalanser som vil helle hvilken vei er spekulativt å uttale seg om. Uansett, oljens nedgang – samfunnets livsblod – vil føre til radikale endringer. Dyrere olje vil lede til mindre global handel og en reversert globalisering. Hvis USA fortsetter sin trend med konfronterende utenrikspolitikk, vil de gjøre alt for å ikke henge etter i maktkampen. Da vil uttalelser som: “Irak handlet ikke om olje og geopolitisk makt, men om demokrati” ikke holde mål. Det blir da enda mer tydelig under hvilket banner de virkelig kjemper – frihet eller egne interesser. EU har ikke mye reell makt sammenlignet med Russland, Kina og Iran. USAs kommende utenrikspolitikk vil ha mye å si for hvilken retning maktbalansen heller. Men at de kommer til å velge en aktiv taktikk som sikrer flyten av olje fra Persia gulfen ,og dermed sin levestandard, er ingen fjern tanke.

Utfallene vil selvsagt variere fra sted til sted med særegne lokale utfordringer og løsninger. Norge har mange fordeler. Vår vannkraft dekker 99 prosent av vårt nåværende elektriske forbruk. Sammenlignet med andre nasjoner som i dag må stole på fossil energi, er dette eksepsjonelt. Vannkraften vil fortsette å spille en viktig rolle i Norge, og vårt elektriske forbruk vil altså fremdeles være sikret. Værre vil det bli med transportsektoren. Lønnsomheten ved å forflytte varer over

lange avstander, vil synke betraktelig på grunn av dyrt drivstoff. Å feriere i utlandet vil igjen ligne tilstandende på 70-tallet, forbeholdt kun de velstående av landets borgere.

I 2030 vil det gamle og allsidige vidundermiddelet hamp igjen være legalt. Dette gjøres blant annet for å kompensere for mangel på olje ved å bruke hampens innhold av lignocellulose til drivstoff. På grunn av dens kjappe vekst vil den sørge for varer tidligere importert fra utlandet.

Den vil også blant annet bidra til at vi kan erstatte papirproduksjon av trær, ved heller å bygge bedre isolerte boliger som frigjør dyrebar energi til andre områder. Den byggtekniske biten ved å energieffektivisere boliger vil være essensielt, da Norge i dag bruker omtrent 40 prosent av sin energi til boligformål.⁶

Mat og energi er nøkkelfaktorer for nasjonal sikkerhet. Norge vil stadig mer fokusere på å bli selvforsynt på mat. Dette vil forøvrig ikke bli satt på nasjonal agenda før de høye matvareprisene skaper misnøye blant befolkningen. Folk som tidligere satt i sofakroken, løfter på baken og krever tiltak av myndighetene. I utkanten av hovedstrømningene i samfunnet, vil mindre grasrotbevegelser dyrke sin egen mat ved hjelp av Permakulturelle prinsipper.

Det sentraliserte og byråkratiske Norge vil gradvis gå mot sin nedgang. Norge vil i 2030 være et betraktelig mer desentralisert land, da folk trenger mer effektive beslutningsprosesser. I tillegg har bevegelsene som leste tidens tegn, med sine egne initiativ nærmest gjort offentlige beslutningsprosesser irrelevante. Norge vil være overfylt av eldre, ha et krympende oljefond og manglende kapasitet i helsevesenet. Dette, i tillegg til dyrking av mat, vil lede til et mer kollektivistisk tankesett. Den norske dugnadsånden vil igjen våkne til live, med samhold rundt primære behov. Kollektiv avhengighet gjør at generasjonsboliger blir vanlig. For mange borgere, født og oppvokst i velferdssamfunnet, vil denne overgangen bli vanskelig.

Utsagnet “hvilken spennende tid vi lever i” stemmer omsider. Vi vil oppleve store forandringer både globalt og i egen hage. Vi vil se den industrielle revolusjons nedgang og tre tilbake inn i en ny, annerledes og spennende verden. At det teknologiske samfunnet, med all dets vekst og effektivitet, gradvis forvitrer vil ha både negative og positive sider. Det viktigste av alt for å takle overgangen, er å forberede seg på det post-karbone livets gleder og utfordringer allerede nå.

Faktaboks

• Verden nådde sitt toppunkt av oljefunn i 1964.⁷
• USA nådde sitt toppunkt for oljeutvinning i 1972 og importerer nå over 60 prosent av oljen de bruker.⁸
• Storbritannia nådde sitt toppunkt for oljeutvinning i 1999.
• Norge nådde toppunkt for oljeutvinning i 2001, og har siden den tid allerede halvert sin produksjonskapasitet.
• Permakultur er en metode for helhetlig planlegging og praktisk gjennomføring av bærekraftige mennesketilpassede habitater. Systemet ble utviklet av Bill Mollison på 70-tallet.
• IEA: The International Energy Agency
• Olje er hovedfaktoren som påvirker matprisene.⁹

1. Maddison, Angus (2003). The World Economy: Historical Statistics. Paris: Development Centre, OECD. pp. 256–62, Tables 8a and 8c
2. S. Krumdieck, S. Page og A. Dantas. (26. Feb 2010). Urban form and long-term fuel supply decline: A method to investigate the peak oil risks to essential activities. Hentet fra www.elsevier.com/locate/enpol den 22.02.2011
3. Robert L. Hirsch, SAIC, Project Leader, Roger Bezdek, MISI. Robert Wendling, MISI. (February 2005). PEAKING OF WORLD OIL PRODUCTION: IMPACTS, MITIGATION, & RISK MANAGEMENT
4. http://www.energybulletin.net/stories/2010-09-28/review-putting-bundeswehr-report-context
5. http://www.tandlnews.com.au/2011/03/02/article/International-Energy-Agency-confirms-peak-oil-was-in-2006/ IQBSBIVVOT.html og National Geographic. (09.11.2010).Has the world already passed “Peak Oil”? Hentet den 7. mars 2011, fra: http://news.nationalgeographic.com/news/energy/2010/11/101109-peak-oil-iea-world-energy-outlook/
6. Jan Vincent Thue. (Januar 2003). Energibruk i bygninger. Institutt for bygg og anleggsteknikk, NTNU, s.5.
7. http://www.oildecline.com/ og http://www.grinningplanet.com/2005/06-14/peak-oil-article.htm
8. F. Leder og J. N. Shapiro. (18. april 2008). This time it’s different An inevitable decline in world petroleum production will keep oil product prices high, causing military conflicts and shifting wealth and power from democracies to authoritarian regimes. Hentet fra www.elsevier.com/locate/enpol den 22.02.2011
9. Foresight. The Future of Food and Farming (2011) Final Project Report, s.108. The Government Office for Science, London.

I Teknisk ukeblad, utgave nr. 2 – 2011, blir den meget travle konsernsjefen intervjuet angående et vidt spekter av emner som eksempelvis oljeressurser, gass, Statoils karaktersystem av sine ansatte, vindkraft, Lofoten, karbonlagring med mer. Det som er viktigst, noe som TU korrekt legger vekt på, er de stadig nedadgående oljeressurser – dermed forside overskriften: «Vi klarer ikke å levere nok olje».

Som alle vet nådde Norge sitt toppunkt i oljeutvinningen i 2001. Siden da har oljeproduksjonen gradvis gått nedover¹, akkurat slik mønsteret på den såkalte Hubberts kurve tilsier. I tillegg er det et kjent faktum at olje ikke inngår i kategorien fornybar energi, dermed er det altså klart – selv for oljeselskapene – at oljen kommer til å få sin ende én eller annen gang.

Helge Lund, forteller blant annet, i et interessant intervju det de fleste opplyste oljeanalytikere lenge har vært klar over. «De lette oljefatene er tatt opp for lenge siden. Og de politiske, teknologiske og økonomiske utfordringene gjør det stadig vanskeligere å øke produksjonen». Den lett tilgjengelige råoljen har altså i lang tid sprutet ut fra alle verdens brønner, men nå er det snakk om å hente ut en mer dyrkjøpt form for olje – en det krever massive økonomiske tiltak og ny dyrkjøpt teknologi (hvis det i det hele tatt skulle funke) for å slurpe ut resten. Det dreier seg om å borre ned i dype avgrunner, hovedsaklig til havs, på nærmest utilkommelige steder og det dreier seg om å utvinne olje fra oljesand, en særs energikrevende prosess. Alt dette for å kunne fortsette å fore oss med mer olje. Dette kan nok umulig gjøres så billig og skadefritt som de mange energioptimistene tenker. Lund forteller: «Personlig tror jeg oljeprodusentene på tilbudssiden vil slite med å holde følge med den voksende etterspørselen. Det er en stor utfordring». Ikke bare med Norge i tankene, men med en stadig voksende og oljetørstig verden – spesielt med tanke på land som Kina og India – er dette en veldig korrekt observasjon.

Men for oss i Norge er det klart, mener Lund: «Det er bare å innse at norsk sokkel totalt sett er i en «decline-fase».

Nå gjelder det bare for oss å innse hva dette vil bety i praksis, og starte med å tenke ut nye former for samfunnsdannelse og prioriteringer.

1. BP Statistical Review of World Energy June 2009

Det er først når verdens oljetørste befolkning ikke kan forsette å slukke sin tørst med den magiske sorte substans, at gapet starter å avdekke den underliggende avgrunn. Først da ser vi at vi har latt gullalderen av billig olje legge et slør over våre øyne, først da ser vi det som egentlig burde være åpenbart for selv den ringeste molbo.

Det globale samfunn, og hele verdenshandelen, har siden den industrielle revolusjon blitt stadig mer drukne på olje. Den er motoren som smører og driver global handel; den vi stoler på for å kjøre ungene til skolen; den som fôrer jordsmonnet med nok energi til å ikke utarmes i det industrielle jordbrukets klør; den som gjør oss alle til oppdagelsesreisende i fjerne solvarme strøk, og den som lurer oss til å tro at vi kontinuerlig kan tjene et økende antall penger uten å innse at et konsept som kontinuerlig vekst i et endelig system er en umulighet.

I 2006 gjennomførte oljeanalytiker Robert L. Hirsch, på oppdrag fra the US Department of Energy, en rapport om peak-oil. Hans konklusjoner lød som følgende: «Verden har aldri stått ovenfor et liknende problem. Uten en massiv forandring minst et tiår før dette inntreffer, kommer problemet til å være gjennomgripende og langvarig.» Han skriver så at «de økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser» av at verdens oljeproduksjon når sitt toppunkt «ikke kommer til å likne noe annet vi har sett tidligere.» Hirsch, som er en analytiker – en mann av tallene – er ingen dommedagsprofet. Men som han konkluderer, og som mange anerkjenner, er det hele en naturlig konsekvens av tallene.

I september i år lekket det, i følge det tyske tidsskriftet Der Spiegel, en tysk militærrapport om Peak oil som bekrefter Hirschs konklusjoner.¹ Studiet ble skrevet av the Future Analysis Department, en avdeling som tilhører det tyske Bundeswehr Transformation Centre, en ‘tenke-tank’ som har i oppgave å sørge for hvilke fremtidige valg det tyske militæret skal foreta seg. Der Spiegel skriver om rapporten: «Studiets forfattere, ledet av oberstløytnant Thomas Will, anvender til tider dramatisk språk for å avbilde konsekvensene av irreversibel uttømming av råmaterialer.» De skriver videre at rapporten «advarer om kommende forandringer i den globale maktbalansen, om dannelsen av relasjoner basert på gjensidig avhengighet, om en nedgang av viktigheten til de vestlige industrielle nasjoner, om en total kollaps i markedet og om seriøse politiske og økonomiske kriser.»

Bundeswehr studiet var ikke ment for publisering. Myndighetene ønsker ikke at et så eksplosivt politisk tema skal få offentlig oppmerksomhet og annerkjennelse. IEA (the International Energy Agency), som hvert år utgir en rapport om verdens energisituasjon for OECD-landene, understreker dette poenget. I følge det britiske tidsskriftet The Guardian² varsler en anonym kilde innen IEAs egne rekker om at de nylig publiserte tallene er overdrevet. Kilden forteller: «Mange internt i organisasjonen tror at det å opprettholde oljeproduksjonen på selv 90-95 millioner fat per dag er umulig, men de frykter at det vil bli panikk i finansmarkedet hvis tallene blir lagt fram. Amerikanerne frykter slutten på oljealderen fordi det vil true deres makt over tilgangen til oljeressursene.» U.S.A. skal ifølge kilden ha presset IEA til å overdrive størrelsen på verdens oljereserver og legge mindre vekt på hvor raskt produksjonen fra eksisterende oljefelter faller. IEA har fått mye kritikk, og med god grunn. IEA spådde i 2005 at oljeproduksjonen kunne stige til 120 millioner fat per dag i 2030, men ble tvunget til å redusere dette gradvis til 116 millioner fat per dag. I den siste rapporten utgitt november 2010, går IEA kraftig tilbake og skriver at produksjonen av konvensjonell råolje aldri igjen vil nå det samme nivået som i 2006, på 70 millioner fat per dag.

Disse tydelig divergente tallene IEA har oppgitt gjennom årene er ikke uten betydning. OECD-landene, som inkluderer Norge, ser på IEAs årlige studier som sin bibel. Analysene legger grunnlaget for avgjørelsene som blir tatt av statsledere og politikere verden over. Og da – når det er snakk om så viktige ting – er det elementært å kunne stole på tallene som blir utlevert. Man bør sjekke opp i «bibelens» fakta, gjerne gå inn i grunnteksten selv og ikke stole på oversetterne. Det var nettopp dette den undersøkende journalist fra The Guardian, George Monbiot gjorde i 2008³. Han viste blant annet til at IEA hadde basert sine tall på mange antagelser, noe også andre har påpekt gjelder selv i den nyeste rapporten.⁴

Men et mønster som går igjen er at politikerne beveger seg med musesteg, og tørr ikke å ta upopulære beslutninger som hindrer dem å bli gjenvalgt ved neste avstemning. Musesteg kan i mange tilfeller være lurt, men når man står overfor en så dyktig fiende som vår egen grådighet, blir til slutt selv den listigste mus overrumplet når det minst ventes. Dog skal det sies at vi som individer selv har et ansvar. Vi kan ikke som frie individer støtte oss på blinde veiledere – handlingene må man visstnok utføre selv.

Man får altså bare håpe at H. L. Menckens sosiale filosofi slår feil. Han mente at det lå i menneskets natur fornekte det som er sant og ubehagelig, og å omfavne det som opplagt var usant, men trøstende.

Nå som gullalderen altså er her, om ikke rett rundt hjørnet, lønner det seg ikke lenger å sove. Oljen har lurt oss alle til å tro at den er menneskehetens velsignelse og livets kilde, men dens sorte farve og hvor den kommer fra subtilt illustrerer dens budskap, plan og forbannelse.

Noen tall:

- Det brukes 1818 liter olje ekvavilenter for å fôre én amerikaner i året.⁵

- I følge The Fertilizer Insitute (http://www.tfi.org), brukte U.S.A. 12 009 300 tonn nitrogen til gjødsel på ett år i perioden mellom 30. juni 2001 til 30. juni 2002. Ved å bruke 1,4 liter diesel-ekvivalenter per kilo nitrogen, utgjør det energiinnholdet til 15,3 milliarder liter diselolje.

Ti utfordringer for oljen:

1. 1965 var det året verden oppdaget mest olje. Ikke i noe år siden har man funnet like mye olje
2. I 1984 oversteg produksjonen olje mengden av oljefunn, siden den tid har dette gapet bare økt
3. I 2007 kom halvparten av oljen fra 110 oljefelt, en fjerdedel kom fra 13 felter. Det er 70 000 oljefelt som står for mindre enn halvparten av oljeproduksjonen i verden
4. I 2007 var 17 av de 20 største oljeproduserende feltene over 40 år gamle. 16 av disse har passert toppen av sin oljeproduksjon
5. Nedgangen i oljeproduksjon fra et felt kan være rask. I 2007 var fallet i oljeproduksjon etter toppnivået for verdens oljefelter i gjennomsnitt på 6,7 prosent årlig
6. Mellom 2005 og 2008 stoppet veksten i konvensjonell oljeproduksjon, trass i massive investeringer, økt etterspørsel og økte priser. Dette har aldri hendt før i oljeindustriens historie
7. Innen 2015 spår IEA at gapet mellom tilbud og etterspørsel er på 7 millioner fat om dagen. Gapet er 7,7 prosent av det man forventer av global etterspørsel i 2015 (World Energy Outlook 2008)
8. Mellom 2008 og 2020 anslår IEA at konvensjonell oljeproduksjon fra eksisterende felter vil falle med nesten 50 prosent
9. For å produsere den mengden olje IEA anslår trengs i 2030, trengs det ”64 millioner fat per dag i ekstra kapasitet, eller omtrent seks nye Saudi Arabia, mellom 2007 og 2030”
10. Mengden energi som trengs per fat olje man henter ut (Energy Return on Investment – EROI) synker også. I USA har EROI sunket fra rundt 100:1 på 30-tallet til 14:1 i dag. Et optimistisk estimat for olje fra oljesand er 10:1. Hvert oljefat er verdt langt mindre i dag enn tidligere⁶

Noen vedlegg

– Her kan du finne den originale rapporten til Tysklands militære, Bundeswehr: Peak Oil. Sicherheitspolitische Implikationen knapper Ressourcen 11082010

1. http://www.spiegel.de/international/germany/0,1518,715138,00.html
2. http://www.guardian.co.uk/environment/2009/nov/09/peak-oil-international-energy-agency
3. http://www.guardian.co.uk/business/2008/dec/15/oil-peak-energy-iea
4. http://www.countercurrents.org/tverberg121110.htm
5. Food, Land, Population and the U.S. Economy, Pimentel, David and Giampietro, Mario. Carrying Capacity Network, 11/21/1994. http://www.dieoff.com/page55.htm, hentet fra http://www.mountainsentinel.com/content/eatingfossilfuels.pdf
6. Global Witness / IEA

Et økende antall land, blant annet Storbritannia (’93) og Canada (’98), har i sammenheng med dette legalisert produksjon av industriell hamp. Denne hamptypen, kommer fra planten Cannabis, nærmere bestemt Cannabis Sativa. Den er ikke aktuell til å bruke som rusmiddel pga av dens lave THC-innhold (>1%). For å bli høy må du da røyke en lyktestolpe på et par minutter. Dermed ugjyldiggjøres myndighetens argument mot å dyrke denne allsidige og energirike planten. Deres argument er basert på feile antagelser, idet de plasserer Cannabis Sativa i samme bås som andre Cannabis-planter med høyere THC nivå.

Disse feilaktige antagelser er det stadig flere som oppdager. Forskningsrådet viser blant annet til dyrking av Hamp i en «foresight-analyse» frem mot 2027. I energifremtidsanalysen tar de i tillegg med andre viktige fremtidsaspekter som; bioenergi, offshore vindkraft og solenergi. Uansett, vi fokuserer her på hamp. I sin fremblikk mot 2020-2027 skriver de blant annet: «Bøndene dyrker dels salix og hamp, men mange satser også på naturlig voksende gress og krattskog på de marginale arealene…I Europa begynner man å erstatte produksjon av raps med produksjon av hamp og salix (energiskog)…Energi- og gjødselkrevende råvarer som mais og raps, skiftes ut med præriegress, hamp og energiskog». ((Hentet fra, s. 20,29 og 32 i Foresight 2007 Biodrivstoff og bioenergi En rapport fra prosjektet Foresight 2007 i regi av RENERGI-programmet i Forskningsrådet. – En av tre delrapporter ))

De skriver på side 32 at: «Biodrivstoff basert på lignocellulose, er fra 20-årene og utover blitt så konkurransedyktig, at det kan produseres og selges uten andre incentiver enn at de konkurrerende fossile kvalitetene ilegges karbonskatt».

Her er nøkkelordet «Biodrivstoff basert på lignocellulose». Hamp har nemlig et meget høyt innhold av cellulose (nesten 80%) og egner seg dermed ypperlig til å lage drivstoff med. Trær inneholder til sammenligning ca. 60 % cellulose.

En annen grunn til at hamp egner seg godt til et slikt formål, er at det ikke trenger å gå ut over matvareproduksjonen, slik som førstegenerasjons biodrivstoff gjør. Slikt er rett og slett moralsk forkastelig og illustreres godt på bildet til venstre. Hamp-planten kan dessuten leve i mye ulikt klima og trenger ikke den mest næringsrike jorden for å vokse. I tillegg bruker den faktisk ikke mer enn 90-130 dager å vokse på, noe som gjør at vi kan fortsette med å plante og høste i hyppig tempo. Trær bruker til sammenligning mellom 15 og 500 år å vokse opp på.

Nå er det på tide at Norge også begynner å bli bevisst på alle hampens fordeler og gunstige egenskaper. Vi må ikke fortsette å hvile på oljens skitne lauvbær, det har vi gjort lenge nok nå.

Foresightanalyse fra forskningsrådet – Rapport utarbeidet av forskningsrådet fra 2007 som ser fremover mot 2027.

Oljen blir til iløpet av millioner av år

Det er ihvertfall ikke levnet noen tvil om at olje er en ikke-fornybar energikilde. Den blir formet ved hjelp av de tregeste prosesser, hvor sedimentære bergarter blander seg sammen med organiske materialer under et enormt trykk. Etter flere milloner av år skapes det olje ved temperaturer på flere 100 grader Celsius, hvor den etterhvert starter sin lange vandring opp fra dypet ved hjelp av et enormt trykk.¹

Avhengighet, tall og oljens ende

Ifølge statistikken til BP (British Petroleum) fra 2008 forbrukte verdens befolkning 844 550 00 fat om dagen. Ettersom 1 fat olje tilsvarer omtrent 23 000 timer med menneskelig arbeidskraft², tilsvarer det daglige oljeforbruket i verden et svimlende tall. Hele 194 246 000 000 arbeidstimer om dagen. Hvis dette blir delt på antall mennesker på planeten, forteller det oss at hver enkelt av de 6,7 milliarder menneskene i 2008, hadde vært nødt til å  arbeide 29 timer om dagen for å opprettholde den levestandard tilgjengelig på grunn av oljen. (NB! jeg har ikke tatt hensyn til virkningsgraden i motorer o.l her) Hvis vi i tillegg tar hensyn til at 80 prosent av forbruket kommer fra den vestlige verden med sine ca. 20 prosent av verdens totale befolkning, blir regnestykket plutselig enda mer urovekkende. Regnestykket forteller da at vi lever som om hver av oss skulle ha avgitt en arbeidskraft tilsvarende 145 timer per dag!  Fornuftig og naturlig levestandard – neppe.

Med det nevnte årlige oljeforbruket fra 2008 friskt i minne, og når vi først er i gang, kan vi tåle å nevne litt flere tall.

I følge det internasjonalt anerkjente BP Statistical Review of World Energy fra 2009, skriver de på side 6 om de påviste oljeressurser i verden. Der står det at verden har totalt 1258 000 000 000 fat olje gjenværende i sine felt. Et meget høyt tall kan vel du da komme til å si, noe jeg ikke kan annet enn  å være enig i. Men det finnes flere store tall her i verden, og ett av dem er det jeg nevnte isted – verdens daglige oljeforbruk. Hvis vi multipliserer det sistnevnte tallet med antall dager i året får vi årsforbruket i 2008. Casiokalkulatoren min sier: 30 826 075 000 fat. Hvis vi deretter dividerer de påviste oljeressursene med dette, får vi svaret på hvor mange år det er til oljen går tom. Casiokalkulatoren min sier: 41 år. Dette var et regnestykke basert på statistikk fra 2008, dermed kan vi si at det nå – to år senere – er 39 år igjen av oljen. Men er dette helt korrekt? Har vi tatt med alle de nødvendige variabler som trengs? Nei, ting er som vanlig litt mer komplisert. I dette regnestykket har vi ikke tatt hensyn til (i) det økte forbruket, som springer ut ifra at de folkerike nasjoner, spesielt Kina og India, ønsker å bli som oss, (ii) vi har heller ikke tatt hensyn til feilaktig informasjon som er blitt gitt fra ulike nasjoner, eller (iii) at det blir stadig vanskeligere å utvinne oljen når toppunktet i utvinningen er nådd – «peak-oil».

39 år med olje, eller mindre?

(i) Det økte forbruket er absolutt en viktig variabel å ta hensyn til for å regne ut hvor lenge oljen kommer til å vare. Kina og India, i tillegg til et stort antall andre land er under utvikling. Kina og India er de mest aktuelle å bringe frem i lyset pga deres enorme folketall, som til sammen består av en tredjedel av verdens befolkning. Det er blitt gjennomført studier på landenes kommende oljekonsumsjon. Studiene forteller at Kina og India kommer til å øke sitt oljeforbruk henholdsvis med 7,5 % og 5,5 % hvert år de to kommende tiår.³ Til sammenligning kommer industrialiserte land til å øke sitt forbruk med ca. 1 %.

(ii) Olje er en strategisk ressurs, og innehar dermed en politisk og økonomisk nøkkelrolle. Når dette er tilfellet, er det heller ikke rart at politikken blir innblandet i analyser av oljereserver, spesielt med tanke på hvordan enkelte av landene generelt har en manglende troverdighet; noe som ofte er tilfellet blant OPEC-land. OPECs oljereserver har faktisk økt dramatisk mellom 1980 og 1990. Til tross for dette har de ennå ikke oppdaget noen store oljefelter siden 1970. På grunn av disse uforventede svingningene, er det nødvendig å stille seg spørsmålet om hva som ligger bak dem. Geologen Dr. Colin Campbell, grunnlegger av ASPO,⁴ forteller om den skjulte årsaken til dette: «I 1985, la Kuwait 50% til sine reserver. På den tiden var OPEC kvoten nemlig basert på rapporterte reserver; dess mere du rapporterte, dess mere kunne du produsere.»⁵ Felles OPEC medlemmer, som ikke ønsket og se Kuwaits stadig økende innflytelse, økte sine reserver like etter. Idag, tjue år senere med en enorm oljeutvinning bak seg, fortsetter de å presentere sine reserver med like store reserver. Disse påstandene kan vi ikke godta uten med en stor klype salt i hånden. Vi må huske på at disse påstandene ikke kommer fra uavhengige eksperter, men fra land med egeninteresser. I 2006, hevdet det anerkjente Petroleum Intelligence Weekly, at de hadde tilgang til konfidensielle rapporter fra Kuwait hvor det stod at deres reserver var halvparten av de offisielle tallene.⁶ I en reaksjon til dette, sa Kuwaits oljeminister: «Folket i Kuwait er ikke opptatt av tall. Dette handler om nasjonal sikkerhet.» ((Arab Times, “Kuwait oil reserves secret for national security; Shuwayib acting head of KPC”, (Arab Times, 13 May 2007), Web Edition No:12881, se her: http://www.arabtimesonline.com/arabtimes/kuwait/Viewdet.asp?ID=10301&cat=a)) I 2006 erklærte Dr. Samsam Bakhtiari, senior energi ekspert fra Irans nasjonale oljeselskap, at oljeressursene i Midt-Østen var ca. «halvparten, eller enda mindre enn det de respektive nasjonale myndighetene hevder,» og tilføyet at «Irans vanligvis aksepterte offisielle ressurser på 132 billioner fat er nesten 100 billioner fat over en realistisk analyse.»⁷ Noe annet som er skremmende, er at land som importerer olje fra disse landene blir fortalt at de bare må stole på OPEC. Merkelig, men sant er at dette er tilfellet. De importerende land antar at disse tallene er korrekte idet de bruker dem i deres anslag og planlegging av samfunnstrukturene. I en rapport til den Amerikanske kongressen om Peak Oil, noterte the US Government Accountabillity Office med rette seg disse problematiske beregningene.⁸ Spørsmålet om oljereservene er meget aktuelle ettersom at Peak Oil vil skje raskere når de eksporterende oljenasjonene har mindre reserver enn først antatt.

(iii) En av de andre variablene som jeg ikke tok hensyn til i utregningen over, er at oljeutvinningen ikke følger en plan line. Oljeutvinningen fra ethvert oljefelt kan vises grafisk i form av en kurve (Les: Sinuskurve). Utvinningen starter på nullpunktet og øker gradvis, helt til den når et toppunkt, kjent som Peak Oil. Etter at oljefeltet har nådd toppen er det fremdeles mye olje igjen under bakken, men det blir gradvis vanskeligere å utvinne det. Dette er tilfellet på grunn av egenskaper i sedimentene som holder oljen i bakken, og på grunn av den tekniske apparuteren som er installert for å ta opp oljen.

Når vi nå har sett nærmere på disse variablene, er det mye som peker i retning mot at oljen kommer til å gå tom fortere enn forventet. Men la meg påpeke at vi ikke bør fokusere på at oljen går tom, man må fokusere på Peak Oil og prøve å finne en overgang mellom oljeressursen og andre ressurser så godt som mulig, ettersom det er da nedgangen skjer i oljeproduksjonen. Dette kommer logisk nok til å medføre en økonomisk nedgang, dyrere produkter og en kamp om de gjenværende ressursene. Dr. Jeremy Leggett, tidligere medlem av the UK Government Renewables rådgivningstyre og en av hovedfigurene til å sette klimaforandringene på verdens agenda, sa i 2006 hvordan krisen kunne komme til å utfolde seg:

«The price of houses will collapse. Stock markets will crash. Within a short period, human wealth — little more than a pile of paper at the best of times, even with the confidence about the future high among traders — will shrivel. There will be emergency summits, diplomatic initiatives, urgent exploration efforts, but the turmoil will not subside. Thousands of companies will go bankrupt, and millions will be unemployed… The earth has always been a dangerous place, but now it will become a tinderbox.»⁹

Jeg vil også påpeke at jeg ikke prøver å spå noe dommedag eller apokalyptisk fanatisme – langt ifra. Det kommer endel lignende uttalelser fra ulike hold, mange av dem er overdrevet, slik som dem fra såkalte «doomere». Peak Oil er verken konspirasjonsteori, ny verdensordning eller lignende. Mange av kommentarene og observasjonene kommer fra rasjonelle vitenskapsmenn og forskere som studerer tall og statistikker. Min hensikt med dette er å spre informasjon slik at vi kan bli bevisst på de problemstillinger vi står overfor og komme frem til konstruktive løsninger. Men rent praktisk, hvordan kommer dette til å påvirke deg om ikke kort tid? Hvilke ting er du avhengig av som kommer fra olje?

En oversikt over produkter som er lagd av Olje

1. PDF for hvordan Olje og gass dannes olje-gass
2. Kilde: http://www.lifeaftertheoilcrash.net/Research.html#anchor_71 og http://www.usnews.com/money/blogs/beyond-the-barrel/2008/01/07/the-oil-drum-100-a-barrel-quickens-the-beat
3. Kilde: http://www.iags.org/futureofoil.html
4. Association for the Study of Peak Oil and Gas, webside: http://www.peakoil.net/
5. Colin Campbell, “A Crude Awakening: The Oil Crash”, (Lava Production, 2006), se her: http://www.oilcrashmovie.com/film.html
6. Petroleum Intelligence Weekly, “Oil Reserves Accounting: The Case of Kuwait”, (Energy Intelligence, 30 January 2006) , se her: http://www.energyintel.com/DocumentDetail.asp?document_id=167229
7. MoneyWeek, «Why we must take Peak Oil seriously«, (MoneyWeek, 13 September 2006), se her: http://www.moneyweek.com/investments/commodities/why-we-must-take-peak-oil-seriously.aspx#
8. GAO, “Crude Oil: Uncertainty about Future Oil Supply Makes it Important to Develop a Strategy for Addressing a Peak and Decline in Oil Production”, (US Government Accountability Office, Report to Congressional Requesters, February 2007), se her: http://www.gao.gov/new.items/d07283.pdf
9. http://seekingalpha.com/article/154901-peak-oil-for-dummies

]]>