hordnes.info » ordstudie

Skjellsordet kristen

Eirik — Wed, 18 Nov 2009 00:00:00 +0000

Kristen har vært et skjellsord helt fra første gang det ble tatt ibruk. Idag er det også et skjellsord, men på en litt annerledes måte.

Ordet kristen¹ blir brukt tre ganger i det nye testamentet². Det ble ikke brukt av kristusetterfølgerne når de skulle omtale seg selv, men av andre – og som et nedverdigende skjellsord.

Når vi hører ordet idag, har vi alle våre tanker om hva som ligger i det, men den offisielle definisjonen går generelt utpå at en kristen er en som etterfølger Jesus. Webster’s Dictionary definerer en kristen som “a) en person som bekjenner tro på Jesus som Kristus b) er en del av religionen bygget på hans lære.” Noe som strengt tatt ikke høres ut som en negativ betydning, men det igjen avhenger nok også hvem du spør – Nietzsche eller Bondevik. Uansett, ønsker jeg her å fremme en litt annen betydning av ordet – en for datiden – dvs hvilken betydning ordet hadde da, og en for nutiden – dvs hvilken betydning det har for meg idag.

Den første kilden vi har på at Jesusetterfølgerne ble kalt kristne var i Antiokia³. En annen kilde vi har er av den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 60-120 e.kr) som skrev om Nero og at han gav de kristne skylden for den store bybrannen i 64 e.kr: “Kristus, grunnleggeren av navnet, hadde fått dødsstraff under prokurator Pontius Pilatus den gang Tiberius regjerte. Den skadelige overtroen opphørte en kort stund, men spredte seg deretter på ny, ikke bare i Judea, sykdommens hjemland, men i selve hovedstaden, hvor alt forferdelig og skammelig i verden samler seg og kommer på moten”⁴Josefus, den jødiske historieskriveren, nevner at flokken av “kristne” – oppkalt etter ham – ennå ikke har forsvunnet.⁵ En annen av de tidlige kilder som nevner kristne er guvernøren Plinius den yngre (ca. 101-110 e.kr), som skriver til Trajan om de kristne som nektet å ære keiserens bilde, han skriver videre: “De synger vekselsvis hymner til Kristus som til en gud.”⁶

Som vi har sett ovenfor ble ordet kristen⁷ først brukt av ikke-kristne for å omtale den grupperingen av mennesker som etterfulgte Jesus((Yehoshua på hebraisk)) fra Nasaret. De første Jesusetterfølgerne ble kalt kristne som en nedsettende betegnelse, og brukte ikke ordet om seg selv. De kalte hverandre, utifra det vi kan lese i det nye testamentet, brødre⁸, de trofaste⁹, utvalgte¹⁰, hellige¹¹ og displer¹², men ikke kristne.¹³ Når vi vet dette gir f.eks det en bedre forståelse for hvorfor Peter skriver:

«Lykkelige er dere når dere blir spottet for Den Salvedes navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.»¹⁴

Peter sier at vi skal være takknemlige når vi blir kalt ved dette navnet¹⁵, noe som kan tyde på at dette ikke er en direkte positiv benevning. Dette understreker videre hva vi som Jesusetterfølgere skal gjøre. Vi skal: prise Gud når vi blir skjelt ut og slengt drit til for Hans navns skyld, vi skal snu det andre kinnet til når noen smekker til oss, vi skal gå to mil med en som tvinger oss til å gå en, vi skal også gi hjelmen vår hvis en krever sykkelen, vi skal elske tilbake hvis vi blir hatet og vi skal tilgi den som stjeler vår yndlingsgitar – rett og slett motsatt tankegang av hva som er naturlig. Det var flere grunner til at de første kristne ble forfulgt, hvor en av dem nok var deres særs motsatte og unaturlige livvstil.

Enkelte ganger spør folk meg om jeg er kristen, noe som er helt greit på en måte og ikke helt greit på en annen måte – det hele kommer an spørsmålsstillerens definisjon. Ettersom folk har alle slags mulige tanker om hva det vil si å være «kristen» velger jeg alltid å stille et motspørsmål tilbake om hva deres definisjon er. En kristen kan jo være mye rart: «En som er døpt og konfirmert», «en superkristen», «en som stadig kommer med pekefingeren og dømmer», «en som stemmer Krf eller Frp», «en som er avholds», «en som ikke tror på evolusjonsteorien», «en som er blir satt i tospann med hva den «offisielle» kirken har gjort opp gjennom historien» eller «en som tror at verden er skapt på syv dager og at jorden er 6000 år gammel». Det finnes utallige definisjoner, og utallige av dem vil ikke jeg ta til meg. I tillegg kunne jeg lagt ut side på side om den voldelige, maktsykte og kontrollerende offisielle kirke – dem som skulle være Guds representanter på Jorden. Jeg kunne lagt ut om forvrengningen av det enkle, men radikale evangeliet som Jesus forkynte, og vist at det «kirken» har representert faktisk har vært den rake motsetning. Men det får vi ta en annen gang.

Jeg, som alle andre, har formet mine tanker angående hvilke dagligdagse assosiasjoner som ligger bak ordet kristen, og som jeg har gitt uttrykk for ovenfor er ikke dette positive definisjoner. Jeg vil understreke at når jeg kaller «kristen» et skjellsord idag, er det utifra hva jeg opplever som vanlige assosisasjoner og dem som har vært formet av den «offisielle kirke» gjennom historien.

Hvis jeg skal kalle meg kristen er det utifra definisjonen om en som prøver å etterfølge Jesus og de prinsipper han lærte og utøvde, noe som strengt tatt fortjener å nevnes. Jesus dømte aldri, han brydde seg om de laverestående i samfunnet, han startet et fellesskap av likeverdige personer¹⁶, han forkynte at vi skulle elske alle som oss selv, tilgi istedenfor å bære nag, søke fred fremfor vold og han brydde seg om naturen og dyrene.

Kilde: http://jesus-messiah.com/html/christianos-christian.html gr. Christianos, er bygd opp av Christi-anos. In Antioch, a Syrian city (Acts 11:26), the disciples were first called Christianos (christi-anos, christi Strongs #5547 + abrev anosios Strongs #462) Anos is an abbreviation of anoseeos both meaning unholy, impious, and wicked (Strongs #462). The term is found in the New Testament two times: 1Tim 1:9-unholy and 2Tim 3:2-unholy. Anosios is further defined as «a» Strongs #1 a negative particle: «hosios» Strongs #3741 pure, pious, sacred, holy, consecrated. Thus «anosios» means not pure, not pious, not sacred, not holy, and not consecrated. To say Christianos is to speak directly about Jesus as an impure, impious, wicked, unholy and non-consecrated Christ. To call the disciples christianos is therefore no badge of pride nor a name to bear of which one would be proud. If the intent of the defamation was to speak evil of Jesus when this name was coined it cannot be made into a holy description by which disciples should name themselves. Who ever began to call the disciples followers of an unholy christ, certainly meant to create fear and horror in the minds of the world.
Apg 11:26; 26:28 og i 1.Pet 4:16
Apgj 11:26
Tacitius – Annales 15:44
Antiquitates 18, 63-63. Skrevet i Roma i ca. 93 e.kr
Epistler 10:96
gr. Christianos
gr. adelphoi
gr. pistoi
gr. eklektoi
gr. hagioi
gr. mathetai
gr. christianos
1.Pet 4:14-16
christianos
ingen over og ingen under

Tre «helveter» oversatt som ett

Eirik — Sun, 20 Sep 2009 18:27:26 +0000

Dette lille ordstudiet er en del av en større artikkel på siden her, som heter «En evighet i flammene?» Jeg tenkte jeg skulle legge ut denne delen ettersom det er viktig å ha kunnskap om hvilken forskjell som ligger i de ulike ordene på grunnteksten, samtidig som dette kan være en interessant «teaser» til videre lesning. Ordet som er oversatt helvete (hell i engelske oversetteler) i norske bibler kommer fra fire ulike ord i grunntekstene, og det er dermed ikke rart at det er blitt endel forvirring rundt læren om Helvete. Tradisjonen har klart å koke opp en ganske merkverdig helveteslære pga manglende fokus på nøyaktig kunnskap (gr. epignosis – Kol 3:10). De fire forskjellige ordene gir tre ulike meninger – Tre ulike «helveter».

1) De to første ordene er Sheol og Hades. Det Hebraiske ordet sheol, brukt i det gamle testamentet, har den samme betydningen som hades, et av de greske ordene oversatt helvete i det nye testamentet. Anchor Bible Dictionary forklarer betydningen av begge ordene: «The Greek word Hades … is sometimes, but misleadingly, translated «hell» in English versions of the New Testament. It refers to the place of the dead … The old Hebrew concept of the place of the dead, most often called Sheol … is usually translated as Hades, and the greek term was naturally and commonly used by jews writing in greek» (Kilde: 1992, Vol. 3, p. 14 «Hades, Hell»). Både sheol og hades refererer til graven. En sammenligning av en gammeltestamentlig og en nyetestamentlig passasje bekrefter dette. Sal 16:10 sier, «Du overgir meg ikke til dødsriket [sheol], du lar ikke din trofaste tjener gå til grunne.» I Apg 2:27 siterer apostelen Peter dette verset og viser at dette er en referanse til Kristus og hvor Han gikk når Han døde – Ånden Hans returnerte til Gud (Luk 23:46, Høy 12:7), Kroppen hans ble plassert i en grav som tilhørte Josef av Arimitea. Disse to passasjene viser oss at Hades er det samme som Sheol, og at Jesu kropp ikke gikk til grunne i graven fordi Gud reiste Ham opp derfra. Mange skriftsteder som bruker oversettelsen helvete i King James versjonen snakker bare om graven, stedet hvor alle, uansett urettferdig eller rettferdig, går når de dør. Det hebraiske ordet sheol er brukt 65 ganger i det gamle testamentet. I den engelske King James utgaven er ordet oversatt til «grave» 31 ganger, «hell» 31 ganger og «pit» 3 ganger. Det greske hades er brukt 11 ganger i NT. I King James oversettelsen brukes oversettes hades til «helvete» (eng. «hell») ved alle tilfeller utenom ett. Unntaket finner vi 1.Kor 15:55, hvor det er oversatt «grave» på engelsk (grav i norsk KJV, og død i de fleste andre). I den Nye King James oversettelsen brukte oversetterne bare like så greit det originale greske ordet Hades ved alle 11 tilfellene. Det gjenstår nå å nevne de to andre ord som oversettes helvete i Det Nye testamentet.

2) Det tredje ordet er tartaroo, som bare er brukt én gang i Bibelen (2.Pet 2:4). Det skal sies at dette ordet oversettes som avgrunnen i de fleste norske oversettelser, men oversettes «hell» i den engelske King James oversettelsen. Dette ordet refererer i 2.Pet 2:4 til det sted hvor de falne engler er holdt i fangenskap inntil deres dom. The Expository Dictionary of Bible Words forklarer at tartaroo betyr «å holde noen i tartaros» og at «Tartaros var det greske navnet for den mytologiske avgrunn hvor de opprørske guder ble oppbevart» (Kilde: Lawrence Richards, 1985, «Heaven and Hell»). Peter brukte denne referansen til den daværende mytologien for å forklare på en forståelig måte at de engler som hadde gjort opprør ble «holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen.» Ordet Tartaroo er ifølge Bibelen kun anvendelig for falne engler – ikke mennesker, og det nevnes heller ikke her noe om evig pine.

3) Det fjerde ordet som er oversatt til helvete i Bibelen er Gehenna. Dette ordet refererer til en straff for de ugudelige – men dog ikke på samme måte som tradisjonen og menneskers fantasi har funnet ut hva straffen skal gå utpå. Gehenna refererer til en dal like utenfor Jerusalem – Hinnomdalen (Jos 18:16). På Jesu tid var denne dalen det vi idag vil kalle for en søppelfylling. Et sted hvor alt søppel, skrot og drit ble kastet for deretter å bli fortært i den ilden som konstant brente der. Skrottene av døde dyr og kroppene til enkelte forhatte kriminelle ble kastet der for å bli brent. Jesus brukte dette bestemte historiske sted, og det som foregikk der, for å hjelpe oss og dem til å forstå hvilken skjebne som ventet dem som ikke omvendte seg i fremtiden.

Ekstatiske for Gud – ved sans og samling for mennesker

Eirik — Tue, 18 Aug 2009 11:46:11 +0000

Hvorfor skriver Paulus «… ekstatiske for Gud …» og «… ved sans og samling for dere…?» Er det bare ubetydelige floskler som ikke har noen praktisk betydning? Eller skrev han 2.Kor 5:13 av en grunn?

Grunnen til at jeg finner dette bibelstedet interessant og viktig å legge merke til, er mye på grunn av de ubibelske tendenser jeg ser i mange kristne kretser. Det virker som mange til stadighet er ute etter å oppnå et slags åndelig kick, en ny opplevelse som vil forandre dem slik at de på den måten virkelig kan leve for Gud. Enkelte vil kalle dem for opplevelseskristne, som er én grøft å falle i. En annen grøft å falle i, er dem som kun søker kunnskap. De er ved sans og samling, men aldri ekstatisk. Mange tror selv at det er deres kunnskap, de rette læresetninger, som frelser dem. Kort oppsummert finnes det altså to grøfter:

ved kun å søke Gud og alle de gaver Han vil gi og ikke bli grunnfestet i troen gjennom Guds ord.

ved for mye søken til å oppnå ny kunnskap kan vi glemme ånden.

La oss se nærmere på 2.Kor 5:13 for å finne den sunne balansen.

De greske ordene existēmi og sōphroneō
Til å begynne med kan det være en fordel å analysere de viktigste greske ord i teksten. Det er nemlig avgjørende for tolkningen hvilken mening vi legger i de aktuelle ordene.

Det greske verbet existēmi, som oversettes til ekstatisk på norsk, er et ord som defineres av Blue Letter Bible til å inneha betydningen: Å bli satt ut, overveldet, å være ekstatisk, gal.¹ Det er mange teologer som tolker det slik at det Paulus mener med existēmi er en måte å fortelle at han lever sitt risikable, forfulgte og abnormale liv for Gud. En av grunnene til at de mener det, er at Paulus skriver like over (v.1-10) om de lidelser han har her på jorden, og at han lengter etter det himmelske liv borte fra all forfølgelse og smerte. Dette er absolutt ingen dårlig tolkning, ettersom de prøver å være bevisst på konteksten, noe som ofte er mangelvare hos endel teologer. Men i dette tilfellet tror jeg ikke Paulus henviser til sine lidelser og abnormale livsstil som et uttrykk for sin existēmi for Gud. Ordet brukes 17 ganger i det nye testamentet. De ganger det nevnes er det som regel i sammenheng med noe fantastisk og overveldende, gjerne noe nytt og uvant som har skjedd.¹ Det er absolutt én måte å vise sin galskap, overveldenhet ovenfor Gud på, å leve et slikt abnormalt liv. Men hvilken sammenheng har det med å være «… ved sans og samling for dere [menneskene i menigheten]…?» Det kan altså fungere å samsvare det med hva Paulus skriver tidligere i kapittelet, men det må det også gi mening med det som kommer etter. For meg virker det mer nærliggende at det hører sammen med det som kommer like etter. Hvis ikke: hvilken mening skulle det gi at han var ved sans og samling sett utifra den tidligere sammenhengen om sine lidelser? I tillegg virker det som han setter opp ordene som et motsetningsforhold: han er dét for Gud og dét for mennesker, men ikke det samme dét – et motsatt dét.

Det greske ordet sōphroneō, som oversettes i NT 05 oversettelsen til sans og samling, defineres av Blue Letter Bible til å inneha betydningen: Å være fornuftig, ved sans og samling, edruelig, vis, selvdisiplinert. Eller på engelsk, for å få det mer tydelig frem: to be of sound mind, to be in one`s right mind, to exercise self control, to put a moderate estamte upon one`s self.²
Ordet nevnes 6 ganger i det nye testamentet (Mar 5:15; Luk 8:35; Rom 12:3; 2.Kor 5:13; Tim 2:6; 1.Pet 4:7). Blue Letter Bible bekrefter at dette ordet er satt som kontrast til det ovenfor nevnte ordet existēmi i 2.Kor 5:13, altså i et motsetningsforhold som vi noterte oss ovenfor. Ordene blir også satt som kontraster i den greske filosofen Platon sitt skriv Staten s.331 c, Faidros s.244 b, noe som også kan gi oss en pekepinn på at det må være en logisk kobling mellom frasen, og at det detmed er den rette tolkningen.³

Etter å ha analysert disse ordene har vi sett at det motsetningsforhold som settes opp mellom dem blir rart hvis det er sagt med hensyn på Paulus` lidelser. Vi kan skjønne at Han utsetter seg for lidelser ettersom at han er ekstatisk for Gud, men kan vi skjønne hvorfor han er ved sans og samling for dem i menigheten sett i lys av hans lidelser? Jeg klarer det ikke. Nå begynner vi å nærme oss meningen bak Paulus` ord.

Gal og vis
Høres dette ut som en motsetning? Absolutt ikke. Det finnes utallige mennesker gjennom historien som har vært ansett som gal – ute av forstanden – av sin generasjon for så å bli genierklært generasjoner senere. Dette har mye med at våre sosiale normer og kunnskap forandres og utvikles gjennom tidens løp. Generasjoner kan ta grundig feil om en ting – f.eks brenning av hekser på bålet – som vi mange år senere ler av og synes var helt absurd. Dem som levde på den tiden trodde gjerne at heksene var gal, demonbesatt og sendebuder fra djevelen, mens vi forhåpentligvis synes at det var de som brente heksene som var gal – normene og kunnskapen forandres og utvikles.

Paulus visste å kombinere de to kontrastene: galskap/overveldenhet med visdom/fornuft. Som han sier: «… ekstatisk for Gud … ved sans og samling for dere.» Han visste å ta i bruk begge aspekter; når det var passende å være ekstatisk og når det var tid for å bruke fornuft og visdom. Han bjeffet ikke som en hund, talte ikke i tunger i hytt og pine når han var sammen med mennesker, enten det var i menigheten eller ikke (1.Kor 14:6,19,23). Utenfor menigheten brukte han sin visdom og fornuft til å vinne mennesker for Gud på en smart måte; han visste å vinkle seg inn på rett måte utifra hvem han talte med (1.Kor 9:20-22; Apg 17:3). Talte han med jøder søkte han et felles refereransepunkt som ofte var de jødiske skriftene; talte han med hedninger søkte han andre tilgjengelige referansepunkt, som f.eks statuen av den ukjente Gud i Athen (Apg 17:22), slik at han kunne vinkle sitt budskap utifra lytternes ståsted og bevege seg sammen med dem til talens hovedmål og endepunkt – Jesus og Guds rike.
Innenfor menigheten ønsket han heller å tale fem ord med forstanden enn tusenvis av ord i tunger slik at folk kunne forstå hva han sa, lære noe og bli oppbygd av det (1.Kor 14:19). Han visste at forsmlingene hadde fått åndens gaver, noe de viste ettertrykkelig, men de var som unger som trengte rettledning i sin nyvunnende tro slik at det kunne være en progresjon i den (Gal 4:19) – bli formet som Jesus. På grunn av at han tenkte på de troende sitt eget beste – deres vandring med Gud – søkte han å oppbygge deres tro ved forkynnelsen og læren (Apg 2). Paulus hadde nok av store personlige opplevelser med Gud, han hadde det såkalte himmelske syn (Apg 9), syner og åpenbaringer (2.Kor 12) med mer, han var ikke en mann av bokstaven, en mann som var lovisk. Han snakket mye om den frihet som finnes i Kristus, om livet i ånden og hvor motsatt det er til et liv med lovgjerninger (Gal 5). Men samtidig som han hadde alle disse ekstatiske opplevelsene med Gud visste han å begrense seg, han kunne tale mer i tunger enn alle (1.Kor 14:18) og kunne ha skrøtet på seg masse, slik som dem han nevner i 2.Kor 5:12, men han lot være. Han søkte heller å oppbygge mennesker gjennom skriftene til å komme frem til den friheten som er i Kristus og la dem modne i Ham. Han begrenset det han hadde til fordel for andre, noe som også viste hva han satte høyest – agapekjærligheten.

«Skriftene leder deg til ånden og ånden leder deg til skriftene – de peker hver sin vei og skaper en sunn balanse.»

Matt 12:23; Mar 2:12; 3:21; 5:42; 6:51; Luk 2:47; 8:56; 24:22; Apg 2:7,12; 8:9,11,13; 9:21; 10:45; 12:16; 2.Kor 5:13