Jeg ser det gang på gang når jeg leser aviser, tidsskrifter og ser på nyheter. Ordet anarki brukes fullstendig feilaktig hos blant et stort flertall reportere og skribenter. Enkelte bruker ordet direkte som et skjellsord, et symbol på folk som driver med voldshandlinger, mens andre gjør ordet synonymt med kaos og lovløshet, som f.eks på Haiti nå nylig: «Her på Haiti råder fullstendig anarki.» Jeg tror neppe denne journalisten mener med dette utsagnet at det ikke er herskere på Haiti. Han mener enten kaos eller lovløshet. De bruker ordet feil, og impliserer noe det ikke inneholder. Er ikke en korrekt bruk av ord noe av det minste vi bør forvente hos journalister og folk av ordet? Hvis det skal brukes ord som kaos eller lovløshet, kan de vel bruke dem. Hvis ordgyteren absolutt vil vise et beriket vokabular kan vel det gjøres på en bedre, og ikke minst korrekt måte. Det finnes f.eks flotte fremmedord som entropi og oklarki som utfyller jobbdeskripsjonen utmerket.

Anarki kommer av det greske ordet anarkhia, som er sammensatt av an «uten» og arkhía, som betyr «hersker.» Anarki betyr altså uten hersker, ikke kaos, lovløshet eller et skjellsord. Det blir en urett behandling av ordet, og de legger i det meninger som faktisk ikke er tilstede. At ordet anarki de siste hundre år er blitt satt likhetstegn med kaos og voldshandlinger er ironisk, spesielt med tanke på hvem som skriver det.

Når det gjelder vold, er det riktig at det er blitt utøvd voldshandlinger av enkelte anarkistiske grupper, men dette er bare bagateller og småtteri iforhold til hva de kommunistiske, kapitalistiske og fascistiske ideologier har klart å få til av massakrer, blodbad og systematiserte folkemord iløpet av det forrige århundrede.

Anarkismens muligens tydeligste og mest konsekvente teoretiker Petr Krapotkin, prøvde å se for seg for ca.150 år siden hvordan enkelte av de mer organiserte deler av arbeiderbevegelsen kom til å utvikle seg: Den sentraldirigerte kommunisme ville bli til et terrorsystem, en politistat, som kom til å overgå tsarenes jernstyre i Russland. Han fikk rett. Han forutså at sosialdemokratiet, gjennom å innlate seg på den borgerlige kampmetode, parlamentarismen, uten tvil kom til å tape i krigføringen, og litt etter litt ville utvikle seg til å bli til venstrefløyen innen de borgerlige partigrupperinger på grunn av de endeløse kompromisser kampen medførte. Han fikk rett. Om den indre utvikling i sosialdemokratiet forutsa han at selve parlamentarismen – for at sosialdemokratiets representanter skulle kunne hevde seg i spillet – ville føre til at partiet måtte bli mer sentraldirigert, og at dets enkelte representanter mistet ethvert personlig syn og ansvar, idet de utelukkende ble et talerør for ledelsen. Avvikende meninger ville bringes til taushet av partipisken. Han fikk rett. Sosialdemokratiene og den atutoritære kommunisme har idag tilsammen likvidert det meste av verdens frie arbeiderbevegelser, – de første ved å gi sosialismen på båten, de siste ved å gjennomføre et ytre apparat av polititerror, domstoler og straffeleirer som botemideler mot folkets stadige misnøye under trykket av tvang, umyndiggjørelse og ufrihet. Krapotkin skrev ikke, som jeg vet, om kapitalismens mulige utfall, men det sier vel seg selv, slik vi blant annet ser tydelige eksempler av i dagens Amerika. De store selskaper spiser opp de små, dem med mest kapital og makt får bare enda mer. Tilslutt er det noen få som styrer befolkningen gjennom å sitte på de ressurser som folket er avhengig av. Og som historien viser gang på gang, men som det ser ut til at vi utrolig nok glemmer like ofte, er at makt korrumperer og skaper ulikheter og urettferdighet.

Anarkismen har ingen fullstendig og enhetlig form, men kan deles opp i en lang rekke forskjellige retninger: den individuelle anarkismen, anarko-syndikalismen, kommunistisk anarkisme, mutualisme, etc. Men alle disse deler likheten, det sentrale i anarkismen: oppløsningen eller nedbyggingen av den sentraliserte statsmakt. Denne loddrette, hierarkiske statstype skal erstattes av et horisontalt samfunn, oppdelt i frie, selvstendige kommuner eller føderasjoner med direkte (ikke representativt) demokrati, med suverene og samarbeidende fagforeninger. Anarkistenes tanke er at dette er den måten som best samsvarer og gjør det mulig å skape et sosialistisk samfunn som sikrer det enkelte menneske den frihet og menneskeverdighet som er forutsetningen for et fruktbart og skapende menneskelig liv.

Hva med idag? Er anarkismen mer enn et feilaktig brukt ord, et mulig alternativ til de rådende styreformer som eksisterer? Har den noe å komme med?

Anarkismen har absolutt noe å komme med idag, kanskje mer enn noen gang på grunn av de store teknologiske fremskritt. Det er selvsagt Ikke tale om en fullstendig gjennomsyret anarkisme overalt på vår vakre jord – det ville være urealistisk, men grader av den er absolutt overkommelig og til det beste for alle. Samtidig som potensialet er stort idag, kan det vippe begge veier. I denne verden som stadig blir mindre og mindre med tanke på kommunikasjon, handel og avtaler på tvers av landegrenser og kontinenter kan det bevege seg i retning av det enda mer sentraliserte og effektive. Storselskapene, som innehar en enorm makt og kapital, og som på så mange måter styrer mye mer enn det vi ennå aner, kan dra mye av lasset i en negativ retning. De kan skape våre behov gjennom reklame og media, noe som krever endel av oss. Vi må være bevisste forbrukere, bevisste med tanke på hvor vi henter vår informasjon og fremfor alt bevisste mennesker. For at ikke dem som har makten i sine hender skal bedra oss krever det noe av oss, og her kan teknologien være vår venn. Teknologien og deler av denne globaliseringen har gitt oss en enorm mulighet til å utøve ytringsfrihet, direkte demokrati og til å mobilisere store grupperinger med mennesker mot urettferdigheten.

Anarkismens idealer om frihet og sosialisme kan forenes, det hele er opp til oss. Medborgere jeg ber om en hjelp til å desentralisere maktstrukturene gjennom kritikk av autoritetene, i inn og utland, slik at de alltid må være på tå hev og vite at vi følger med på de lover som blir vedtatt, og de urettferdigheter som blir gjort i maktens navn. Det kan, og må starte med enkeltindivider. Anarkismen kan leve i beste velgående i din vennekrets, ditt nabolag, din by og kommune. Det begynner uansett alltid i det små.