Nåde og dens tilgivelse er ikke blant de letteste å bringe ut i verden. Å vise overbærenhet og tilgi dem som har gjort oss urett, er nærmest naturstridig og føles ofte feil. Vi ønsker rettferdighet hvis vi har blitt påført urett; øye for øye og tann for tann; gjennopprettelse og lik straff. Ingen skal få gjøre meg noe vondt, uten å få kjenne smerten vende tilbake. Mitt svar er av samme mynt, quid pro quo er naturens lov og den ropes ut.

Jeg og alle vet
det alle skolebarn får lære,
at de som møter ondt,
gjør ondt tilbake.

- W.H. Auden

Auden forstod at naturens lover ikke gir rom for tilgivelse. Tilgir et ekorn katten som jager det opp et tre? Tilgir delfiner haier som spiser deres venner? Nei. Dette er en verden preget av Quid pro quo; «hund-spiser-hund», ikke «hund-tilgir-hund». Menneskets verden er ikke annerledes. Det er tilgivelsen og nåden som føles ufortjent – den er naturstridig. Vi er alle vant til å jobbe og streve for å gjøre oss fortjent til belønning – både i arbeidslivet og i kroppens biologiske prosesser. Vi jobber så så mange timer for å få betalt for så så mange timer, noe annet ville jo vært urettferdig. Vi vasker gulvet og går ut med bosset for å få ukelønn – det ble femti kroner. Jesus snur opp ned på dette. Han forteller i en av sine lignelser om leiekarer som ble leid inn for å arbeide. Noen ble kalt inn tidlig den dagen og avtalte sin arbeidslønn, andre ble kalt inn senere den dagen. Ved dagens ende var det tid for lønning. Alle fikk lik betaling. Vår naturlige reaksjon – på lik linje med de arbeidere som hadde arbeidet lengst – er at det var urettferdig fordeling; de siste hadde jo ikke jobbet like lenge som de første. Slik er mye av Jesu lære; den snur opp ned på våre tanker og instinkter, hva som er rettferdig og overskygger det med Guds ufortjente godhet. De første arbeiderne hadde jo egentlig ingenting å klage over, de fikk det de var lovet. De andre fikk ikke som fortjent, slik vi tenker er fortjent, men de ble gitt på tross av. Guds nåde og belønningssystem rister ved vår «likt-for-likt» tankegang, og får oss til å fundere over hvordan Guds matematiske kunnskaper er. Noe som igjen vitner for denne «likt-for-likt» tankegang og som viser hvor innprentet det hele er, for oss er de biologiske prosesser i kroppen. Vi yter f.eks gjennom trening og får belønning i form dopamin som produseres i septum og tas opp av andre nerveceller, der det fremkaller lykkefølelse og setter fart i signaler til hjerte og kretsløp slik at pulsen og blodtrykket økes – kroppen sier: «godt utført arbeid, motta belønning.»

Tilgivelsen – er som erfart selv – ikke alltid like lett. Den er ikke det første vi tyr til når det er blitt gjort urettferdighet imot oss, vi tyr heller til sinne og tanker hevn. Helmut Thielicke, en tysk teolog som gjennomlevde den nazistiske terror under den andre verdenskrig får godt frem dette poenget:

«Dette med tilgivelse er ikke på noen måte en enkel sak … Vi sier: «Ja vel, hvis den andre er lei seg og ber om unnskyldning, så tilgir jeg ham, så gir jeg meg.» Vi gjør tilgivelse til et spørsmål om gjensidighet. «Den andre er nødt til å ta det første skritt.» Og så passer jeg som en hauk for å se om den andre vil gi meg et signal med øynene, eller om jeg kan oppleve et aldri så lite hint mellom linjene i brevet som viser at han beklager. Jeg står alltid på kanten til å tilgi … men jeg tilgir aldri. Til det er jeg for rettferdig.»

Det eneste som hjalp, avsluttet Thielicke, var at han måtte se i øynene at Gud hadde tilgitt ham hans synder og gitt ham en ny sjangs – en lekse vi lærer i lignelsen om den ubarmhjertige tjener. Å bryte unådens onde sirkel innebærer å ta iniativet. I stedet for at den andre tok det første skritt, måtte Thielicke gjøre det selv, han måtte bryte gjengjeldelsens og rettferdighetens naturlov. Det gjorde han først da han innså at Guds iniativ var selve hjertet i det evangelium han hadde forkynt, men ikke praktisert.

Guds tilgivelse er uten krav; den kommer fra et hjerte som ikke krever noe tilbake, det eksempel Jesus viste når de korsfestet ham – «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør» – er kjernen i Guds natur. Den kaller meg til å hoppe bukk over alle mine gode argumenter til hvorfor jeg fremdeles har «rett» til å være sint, hevnlysten og å oppnå den rettferdighet jeg fortjener. Vi må bryte unådens sirkel uansett hvor vanskelig det virker. Gud har tatt første steg. Vi har mottatt ufortjent godhet av Ham, og har dermed muligheten til å bringe det videre ved å ta vårt første steg.

Takk for nåden

Forord

Jeg har bestemt meg. På gravsteinen min skal det stå inngravert: «Alt av nåde.»

I fjør høst var jeg en tur i Rosendal hvor jeg stakk innom en av de lokale kirkegårdene, der oppdaget jeg opptil flere graver som hadde den samme innskripsjonen; «Alt av nåde.» Hva betyr dette? Hva ligger i dette ordet nåde? Hvorfor i all verden hadde disse menneskene frasen «alt av nåde» på gravsteinene sine? Hadde denne frasen en så stor innvirkning på dem at de ville plassere det på gravsteinene sine?

Nåde betyr enkelt å greit, ufortjent godhet. Med andre ord en godhet som gis eller tas imot fullstendig uten å fortjene det. Det har absolutt ingenting med hva den eventuelle mottakeren presterer eller oppnår, det hele står og faller ene og alene på den andre personen. Nåde, eller da grace på engelsk, anvendes i mange sammenhenger som utdyper ordets betydning. Mange say grace – ber bordbønn – før de spiser, i erkjennelse av at det daglige brødet er en gave fra Gud. Vi er grateful – takknemlige – når noen er vennlige, gratified – oppmuntret – av gode nyheter, gratulert når vi gjør suksess, gracious – elskverdige – ved å ta imot gjester. Når et menneske har betjent oss slik at vi er tilfredse, legger vi igjen en gratuity – drikkepenger. I alle disse anvendelsene av ordet, legger jeg merke til et snev av barnslig glede over det ufortjente. En komponist kan føye inn grace notes – ornamenteringer – i komposisjonen. De er ikke en avgjørende del av melodien, men de er gratuitous – den lille ekstra gavepakken til tilhørerne. Kongelige tiltales med Your grace – Deres nåde. Studenter i Oxford og Cambridge kan recieve a grace – få nåde – som gir dem fritak fra visse akademiske forpliktelser. Parlamentet kan avsi en act of grace - benådning – overfor en kriminell. Det enorme mangfoldet av ordbruken på engelsk gir meg en viss antakelse om at grace – nåde – virkelig er et spesielt og forunderlig ord. Ordet inneholder essensen av evangeliet slik en dråpe vann kan romme bildet av solen i sin helhet. Verden og folk lengter virkelig etter nåde, vi trenger alle nåde i en eller annen forstand enten vi vil innrømme det eller ei. Det er f.eks ikke rart at salmen Amazing grace – O, nåde stor – er fremdeles en låt som vekker noe på innsiden av oss, og topper hitlister to hundre år etter at den ble skrevet. Folket lengter etter nåden, de søker land og strand, hjemme og borte og hos de kristne. Finner de den der? Finner de nåden hos oss kristne, eller er vi de første til å rette pekefingeren vår mot de narkomane, alkoholmisbrukerne, homofile, sosialister, narkolangere, prostutierte og resten av de som ikke lever opp til vår korrekte moralske opptreden? Har vi noen grunn til å være stolte av hvem vi er? Sa ikke Jesus med god grunn og hensikt at «[...]den som er uten synd kan kaste den første sten.» Det innledende spørsmålet vi alle kan stille oss, er: Hvem er vel vi til å dømme?

«Alt av nåde»

Hvorfor frasen «alt av nåde»? Er virkelig alt ved det kristne livet av nåde, er det mulig å dra det så langt? Eller er dette den typiske nådeforkynnelsen igjen? Må vi ikke prestere noe selv da? Gjøre gode gjerninger, holde de ti bud og oppføre oss bra? Dette blir en smule rar, og ikke minst feil vinkling på kristenlivet.

Kristenlivet er ikke en prestasjon, ikke en bragd som vi må gjennomføre, jeg er bare ærlig – vi har ikke sjangs. Det er kun en person som noensinne har klart å leve kristenlivet; Jesus. Han er den eneste som har klart å leve opp til Guds fullkomne lov – kjærlighetens. Jesus kom til jorden for å oppfylle loven, dø for hele verden, slik at alle nå kan komme til Gud igjennom Ham.

Å bli frelst er å ta imot hans gave

Det å bli Guds barn er å ta imot Hans gave, som er Jesus Kristus. Joh 3:16 forteller oss at «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Er denne frelsen som vi leser om her noe som går utpå hva vi presterer? Paulus svarer i Ef 2:8-9 «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» Her ser vi klart og tydelig at vi er frelst av nåde, det at vi nå er frelst og har tatt imot Hans gave er altså fullstendig ufortjent, det er ikke mulig for oss å prestere noe fra eller til for å bli Guds barn – vi må bare se hans kjærlighet og ta imot – se evangeliet og ta imot. Det er genialt når vi ser dette i sammenheng med det Paulus skriver i Rom 3:22b-23 «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet.» Det hele fører til at vi slipper å sammenligne oss selv med andre, tro at vi er bedre enn andre. Vi har alle vært i samme båt og er alle like ille ute uten Ham. Vi er frelst kun ved Guds nåde uten egne prestasjoner.

Hva skjer når vi tar imot gaven?

Vi er nå blitt satt fri fra synden ettersom vi er døde med Kristus, vi er dermed blitt skyldfrie ovenfor Gud, vi lever ikke lenger selv, men vi har sett Hans kjærlighet og at meningen består i å leve for Ham. Det er selvsagt mulig å ta imot en gave uten å faktisk være klar over hva den gaven er. Hvis du ikke er klar over den gaven (Jesus/evangeliet) som du har fått kan det være vanskelig å være oppriktig glad over den. Ta for eksempel en kar som er vokst opp i et kristent hjem. Det er da ofte et kjent fenomen at kristenlivet fort kan bli et strev og et kav, vi har bare vokst inn i en slags greie uten selv å ha erfart den kjærligheten som evangeliet inneholder. Det er når vi forstår den ufattelige ubetingede kjærligheten og nåden som er essensen av evangeliet vi oppriktig kan gjøre gode gjerninger.

• Rom 6:6 «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle gjøres til intet, og vi ikke lenger skulle være slaver under synden.»
• Rom 6:8 «Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.»
• Ef 2:4 «Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet.»

Når vi nå ser hans kjærlighet til oss blir vi satt virkelig fri, slik at vi på denne måten heller legger merke til andre før vi ser på oss selv. Når vi ser den frihet vi har fått igjennom Kristus blir det ikke et krav å tjene Gud, men en glede. Det strømmer over av ufortjent godhet tiltross for at vi «driter på draget».

• Tit 2:11-14 «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.»
• Gal 2:4 «Dette kravet kom fra noen falske brødre som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver.»
• Gal 5:1 «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.»

Vi ser altså at vi nå er blitt virkelig fri, så fri at vi med iver ønsker å gjøre gode gjerninger. Vi ser klart utifra Titus 2 at det er nåden, altså den ufortjente godheten som gjør slik at vi virkelig kan gjøre gode gjerninger med iver. Uten å se nåden, som ER Guds kjærlighet blir det vanskelig å oppriktig gjøre gode gjerninger. Ta et eksempel; hvis vi er klar over at våre foreldre elsker oss fullstendig ubetinget vet at vi alltid kan komme til dem selvom vi har «dretet på draget». På denne måten ser vi virkelig deres kjærlighet og at vi er elsket uansett. Det er en slik kjærlighet som setter en person virkelig fri og som gjør slik at «husarbeidet» blir en glede istedenfor et krav.

Hva med helliggjørelse?

Helliggjørelsen har ofte blitt tolket i mange kristne sammenhenger til å være noe man må prestere for å komme til Gud. Det står jo til deres forsvar i Hebr 12:14 at «…uten den (helliggjørelse) skal ingen se Herren.» Dette høres jo ut som en umulig oppgave, «skal jeg bli hellig?! det klarer jeg vel aldri» tenker folk, mens de i tillegg har utallige rare tolkninger av hva ordet hellig betyr. Det kan ofte virke som om at vi mennesker har lett for å tenke på en «enten eller» måte, veldig svart-hvitt. Den ene kristne bevegelsen havner i den ene grøften, mens de andre fyker ned i den andre, vi drar konklusjoner utifra enkeltvers å gjør en stor greie ut av de istedenfor å ta med hele bildet – noe som ofte kan virke å gjøre tingene vanskeligere. 1.Kor 1:30 sier «Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.» Dette verset forteller oss at Jesus har blitt vår helliggjørelse, som om det skulle skje på en magisk måte i et nu; og ja jeg tror også på dette. Paulus sier jo til efesermenigheten at «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» Men jeg tror at bibelen legger dette frem på en litt mer nyansert måte enn det vi skal ha det til. Vi har blant annet noen andre verser om helliggjørelse som sier:

• Rom 6:22 «Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten av det blir helliggjørelse og til slutt evig liv.»
• Åp 22:11 «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse.»
• 2.Kor 7:1 «Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt for Gud.»
  

Her ser vi at det finnes noen vers som tyder på at selv om vi er fullkommen i Kristus, så blir vi gjennom troen på Ham stadig fornyet slik at Kristus vinner skikkelse i oss. Vi er absolutt hellig og feilfrie framfor Gud, men vår karakter og vilje er ikke enda alltid helt i tråd med Guds hellige natur; derfor fortsetter den hellige ånd å virke i oss slik at vi blir mer lik kristus. Vi kan si det på den måten at Gud ser oss som fullkomment hellig og feilfri, uten synd og feil mens våre kjærester og koner ser oss gjerne ikke alltid i dette lyset. At vi er helliggjort i kristus er kun av nåde på lik måte som frelsen, at vi fortsetter i vår helliggjørelse er også av nåde for det er når vi ser hans gave til oss at vi har lyst å tjene Gud (Tit 2:11).

Ikke for å dømme, men for å frelse

Jesus sa klart ifra hvorfor Han var kommet til denne verden, hva hans formål var her nede. Han «…er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden»(Joh 12:47). Hvem er da vi, som kan dømme når ikke engang Jesus Kristus, Guds sønn gjorde det? Nå skal jeg ikke være for kvass her å si at alle kristne driver og dømmer, men det er jo ingen tvil om hvilket inntrykk ikke-kristne har av oss kristne. De ser på oss som folk som kommer med den dømmende pekefingeren straks anledningen dukker opp. Vi dømmer homofile for deres unaturlige livsstil; hvem er vel vi til å dømme? Vi dømmer folk som går på byen i helgen for å drikke; hvem er vel vi til å dømme? Vi dømmer dem som velger å ta abort; hvem er vel vi til å dømme? Vi ser ned på folk som har flere sexpartnere; hvem er vel vi til å dømme? Vi synes rett og slett at vi er bedre enn dem, har vi da oppdaget nåden? Er Guds nåde dømmende? Isåfall er ikke det da en selvmotsigelse mot selve ordet nåde? Guds nåde er jo faktisk evangeliet oppsummert i to ord. Hva forteller da dette oss om det evangeliet vi presenterer hvis vi går rundt og dømmer folk?

Paulus skriver til Korintermenigheten i sitt første brev Kap 5 om nøyaktig det å leve sammen med de ikke-kristne som driver med alle mulige lignende ting som dette. Han skriver: «Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles en kristen bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere skal dømme?»
Kort oppsummert sier Paulus at vi selvfølgelig ikke skal slutte å omgåes med dem som driver med alle mulige slike ting som er utenfor menigheten, da måtte vi jo, som han sier «…gå ut av verden.»
Dette samstemmer med bibelens helhetlige budskap og harmonerer med skriftsteder som:

• Joh 12:47b «…For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.»
• 2.Kor 5:18 og 20 «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.» og «Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»
• Luk 7:34 «Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!»
• Matt 5:47 «Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?»
• Rom 2:1 «Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv.»
• Matt 7:3 «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»

Forteller bibelen at vi skal gå rundt å dømme dem som er utenfor menigheten? Nei, vi har faktisk ingen rett til det. Ikke engang Jesus gjorde dette, og vi er kalt til å gå i hans fotspor (1.Pet 2:21) og imitere Ham (1.Kor 11:1).

Kombinasjonen ydmykhet og nåde

Vi vil ikke være som fariseerne som lagde strenge lover til folket, de bandt opp deres friheten ved å fortelle dem at de måtte holde disse lovene på den og den måten. Jesus refset fariseerne sterkt fordi de var hyklere [sa en ting og gjorde noe annet]. Hvis vi har det perspektivet som Jesus og Paulus hadde om ydmykhet og nåde, vil vi ikke falle ned i den grøften om å være hyklere, la oss bare være ærlige med alle. Paulus fortalte at han var den største blant syndere (1.Tim 1:15), og at Gud hadde frelst ham. Han braset ikke frem som fariseerne med selvrettferdig og uten ydmykhet. Han visste at han hadde blitt frelst av nåde alene, og at alle de andre var i samme båt som han, han var bare desperat til å hjelpe folk ut av den båten han selv hadde sittet i (Rom 9:2-3). Hvis vi kunne kombinert denne ydmykheten med bare å elske som Jesus gjorde, elske slik han elsket oss og døde for oss. Da ville vi blitt kjent som folk som ikke ser på seg selv som bedre enn andre, men som enkelt og greit lever for å tjene andre. Vi er slaver av Jesus (Ef 6:6); vi er slaver for en kjærlighet som tiltaler oss (2.Kor 5:14). Og på grunn av dette er vi ydmyke tjenere av menneskeheten.

La oss imitere Jesus

Hva med alle disse menneskene som driver med «ugudelige» gjerninger som er skrevet om ovenfor? Skal vi ikke prøve å opprette «kristne» lover i de landene vi bor som kan forhindre dem i å gjøre all denne umoralen, hindre dem i å ta abort, peke på alle deres feil og mangler? Hva ville Jesus gjort? Er det hans plan at vi som kristne skal involvere oss på denne «ovenifra og ned» måten å få gjort ting på? Ligner dette på metoder som Jesus ville tatt ibruk for å forandre menneskers hjerter fra innsiden og ut, eller er dette bare en mer behagelig måte for oss å leve kristenlivet på?

• Hva forandrer et menneskeliv mest? At vi er med på å sørge for å få opprettet lover mot abort eller at vi er der ute hvor disse alenemødrene finnes, ofrer av oss selv for å hjelpe dem med å oppdra barnet, tilby av våre egne ressurser og stå opp på natten når ungen ligger og skriker mens moren er ute på jobb? Hva ligner mest på Jesus, som vi er kalt til å imitere?
• Hva forandrer et menneskeliv mest? At vi oppretter «kristne» lover mot at homofilt ekteskap blir tillatt eller at vi faktisk respekterer dem slik at de får leve sine liv, og at vi heller kjærlighetsfullt elsker dem og tar oss tid med dem i den situasjonen de er. Forandrer disse lovene egentlig noe fra eller til på menneskenes livsførsel eller er det Jesus som gjør en forskjell? Hva ligner mest på Jesus, den tjeneren som Han var (Matt 20:25-28)?
• Hva forandrer et menneskeliv mest? At vi forteller dem om de dårlige tingene de stadig vekk gjør eller at vi elsker dem ubetinget og tiltross?

Jeg vil ikke si at jeg direkte hater Country musikk, det er vel å ta litt for hardt i. Men det er noe ved den manglende musikalske og lyriske dybden, gnålingen over de samme utgåtte temaene som ikke appellerer til meg. Selvfølgelig, det finnes unntak, men de er heller få. Det er en spesiell som jeg vil nevne her; Johnny Cash. Det er for meg noe mystisk og spesielt med ham – musikken er inntrukket av en slags menneskelig overnaturlighet som er så tiltrekkende (Selv om han fremdeles er country nok til å inkludere en og annen sang om en manns hund som døde og at konen forlot ham). Det er ingen tvil om Cash sin musikk kan være en snill og litt likegyldig opplevelse for mange, men de som blir grepet vet at det er noe de skylder den; og at den krever noe av dem. Cash krever at du stripper deg for dine unnskyldninger og at du konfronterer det som er på innsiden. Dette er ikke fordi han er en mann som taler fra en religiøs og pietistisk plattform, men fordi han er mann strippet for sine egne unnskyldninger. Stående foran deg har du en mann som konfronterer «seg selv».

Når du lytter til musikken hans, sniklytter du til hans indre konflikt og noen ganger hans brytekamper med Gud, når støvet først har lagt seg finner du deg selv på en måte dratt inn i det hele. Når du er vitne til en slik bekjennelse og ser hele den «nakne» menneskeligheten bli brettet ut rett foran deg, er det vanskelig å ikke bli dratt inn i det hele der du er i din situasjon; å føle skammen og skylden bli vekket til live igjen.

Men skyld og skam er ikke unikt for Cash – Lady Macbeth involverer seg i et imponerende og overveldende ondt spill, hvor tilslutt skylden og skammen innhenter henne og lar henne se hvor hun virkelig står. Skam er ikke bare noe enkelte har, det er universellt. Noen velger ofte å bare skyve det under teppet, la tiden lege alle «sår», tro at siden alle har skam kan ikke min være så alvorlig. Men Cash konfronterer denne skammen uten å tenke på dets konsekvenser. Han går ned dit hvor det bringer ham, og han sørger for at du går ned med ham.

Dette gjør allikevel at han ikke ligger og velter seg frem og tilbake i denne skylden. Faktisk så tvinger ikke denne skammen hans til den slags dommedagstenkning og fortvilelse som finnes i musikken til så mange andre artister (Tenker på Modest Mouse og deres sikre tillit til menneskers håpløshet funnet i albumet : «We were dead before the ship even sank»). Det som skiller Cash`s musikk fra resten er dens evne til å ri rett igjennom det store gapet som ligger mellom menneskets håpløse situasjon og dens redning. Denne redningen han synger om er ekte fordi skylden er ekte. Cash holder ikke ut redningen uten først å fortelle deg hvilken forbannelse du er under. Ingen i pop musikken eller nåtids kristen musikk for den slags skyld forteller deg om det fordømmende arbeidet til Guds lov på den måten som Johnny Cash gjør. Fra tekster som:

Go tell that long tongue liar/ Go and tell that midnight rider/ Tell the rambler, The gambler, The back-biter/ Tell ‘em that God’s gonna cut ‘em down.

Og til teksten om Jesu gjenkomst:

There’s a man going around taking names/ and he decides who to free and who to blame./ Everybody won’t be treated all the same./ There will be a golden ladder reaching down when the man comes around.

Enhver positiv optimists håp om at ens egen samvittighet ikke er for dårlig, eller at vi da isåfall kan yte en liten innsats selv for å rette opp i det slik at vi på denne måten kan oppnå Guds gunst er knust. Det er verre enn det noen av oss ofte kan se for seg, men det kommer i glimt. Han er fordømt, jeg er fordømt, vi er alle fordømt, og det er ikke en forbannet ting vi kan gjøre med det. Enhver redning i denne tilstanden må isåfall være en virkelig og storslått redning. Og dette er nøyaktig det vi finner i hans musikk. Når så mye av nåtidens kristne musikk høres ut som Jesus i Disneylands isdansshow, virker så mye av denne redningen for billig, uviktig og kunstig.

De som blir frastøtt (både kristne og ikke-kristne) av «falskheten» i mye av den kristne musikken føler virkelig den autentiske og ydmyke holdningen i Cash`s tro som merkelig nok er fraværende hos mange kristne utøvere. (Vil selvsagt bare også få si at dette er ikke tilfelle overalt, og at folk nok mener det godt). Uansett. Å lytte til Johnny Cash´s musikk etterlater deg med liten tvil at dette er en mann som lever i den virkelige verden med all dens stygghet og smerte.

For videre å understreke et poeng: når Johnny Cash´s popularitet sank til det laveste på slutten av 80-tallet bestemte han å droppe Columbia, noe som mangen så på som lite smart. Han stod på sitt istedenfor å bukke under for presset fra produsere og forretningsmenn til å drive med kunstig fornyelse av seg selv. Iløpet av denne tiden hvor mange artister fra tidligere tiår var opptatte med å fornye seg selv, flyttet Cash over til American recordings, et mye mindre selskap, hvor musikken hans opplevde litt av en renessanseperiode. Tenåringer som hadde liten peiling på hvem han var oppdaget musikken til denne mannen som var så gammel at han kunne ha vært deres bestefar. Mange av Cash sitt publikum (som meg selv) hadde liten interesse i country-musikken, men de oppdaget noe som de kunne relatere til. De oppdaget noe ekte, men samtidig unikt som var mangelvare i en industri hvor artister slengte (slenger) på seg klær og image for å tilfredstille de kommersielle drivkreftene.

Det de kjente igjen er uten tvil det jeg har snakket om: Cash´s ekte forståelse av vår skyld og skam blandet med håpet i redningen. Om det er alle vanskelighetene som vi som mennesker deler, skammen, takknemligheten for noe ufortjent, skylden eller om det er den spesifikke vanskeligheten til en dømt fange i hans fengselscelle, kjenner Johnny Cash til dem; den negative effekten til loven og dens fordømmelse, og den seirende nåden. Det han visste var at det var nåden som vant frem og virkelig skapte forandring fra innsiden og ut.

Fra sangen Help me av Johnny Cash:

I never thought I needed help before/I thought that I could get by – by myself./Now I know I just can’t take it any more./With a humble heart, on bended knee,/I’m beggin’ You, please for help.

La oss ivre etter hvilen

Heb 4:10-11 «Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte etter sine. La oss derfor ivre etter å komme inn til denne hvilen, så ingen faller fra på grunn av samme slags ulydighet.«

Hans hvile er å kjenne (gr. epignosis) Hans nåde, for uten den er det ingen hvile. Det er Hans nåde, og den alene, som gjør oss istand til å kunne hvile og være totalt ærlige framfor Ham. Hvilen i Kristus krever ikke gjerninger, men det krever tro (Heb 11). Hvis vår frimodighet framfor Gud var basert på våre gjerninger, vår flotte fromme opptreden, vårt arbeid, eller tilogmed vårt ønske til forandring, ville det aldri vært trygt å være sårbar fremfor Ham. Hvis verdien av våre gjerninger var det som etablerte vår frimodighet for Gud, kunne vi aldri hvile, for vi kunne aldri ha gjort nok!

Heldigvis er ikke vår frimodighet basert på hva vi gjør og kan gjøre. Vi står akseptable framfor Ham ene og alene gjennom det verk Kristus har gjort for oss. Vi er fullstendig hellig og rettferdig framfor Gud pga Jesus, ikke pga våre gjerninger, opptreden, rettferdige ønsker eller harde innsats. Noe som gjør at vi kan være trygg og fullstendig ærlig framfor Gud. Han kommer ikke til å fornekte oss på basis av vår synd – uansett hvor mørk og destruktiv den isåfall måtte være. Han vet allerede om den og aksepterer oss allikevel. Å erfare denne aksepten hos Gud ved å være fullstendig ærlig med Ham er av stor nytteverdi for oss og er nøkkelen til vår forandring og ferd som en kristen.
Når vi hviler i Kristus med total ærlighet, gir vi Ham en sjangse til å vise at Han elsker oss tiltross for vår synd. Vi gir Ham en sjangse til å vise at Han elsker oss, våre evige sjeler, ikke på grunn av vår oppførsel, men til tross for den. Og erfaringen av denne ubetingede kjærligheten er det punktet som etterhvert styrker og motiverer oss til å komme ut av vår synd. Kun når vi kan hvile og erfare Guds kjærlighet som vi er kan vi bli styrket til genuint bli bedre enn det vi nåværende er.