Kan agapekjærlighet være en tvingende kraft? I følge definisjonen av det greske ordet agapē har jeg funnet dette selvmotsigende. Ordets definisjon dreier seg jo rundt det å være selvoppoffrende, det vil si at det går utpå å gjøre noe for den andre parts beste og ikke nødvendigvis for sitt eget. Hvordan kan noe slikt være tvingende? En selvoppoffrende handling kan absolutt være tiltalende for den som mottar den, men tvang er nok allikevel ikke en riktig bruk av ordet. Å tvinge er et ord som kan defineres med å utelukke andre mulige valg, det er dermed kun étt valg som er mulig – den som tvinges kan ikke gjøre annet.

Det er altså på grunnlag av de ulike ordene sine definisjoner jeg har funnet dette selvmotsigende. Men nå ser jeg ikke på dette som en selvmotsigelse lenger på grunnlag av hva jeg ser den fullkomne kjærlighetens endelige mål er, som jeg kommer tilbake til senere.

Det kan finnes andre forklaringer på Paulus sine ord, som f.eks at dette bare er en billedlig skrivemåte som Paulus anvender for å understreke hvor stor styrke Kristi kjærlighet er, og at han følte ordet tvang var det som uttrykte kjærligheten så sterk som overhodet mulig. Men hvis vi skal ta det Paulus skriver her bokstavelig blir denne tolkningen lite gyldig – vi må ty til andre forklaringer.

Vi blir våre valg
“Our choices become our habits and our habits become our character.”

– Augustin siterer gammel visdom

Det er et ordtak som sier at jo lenger snøballen ruller, jo større blir den. Så lenge jordens gravitasjonskraft eksisterer fører det til at snøballen blir større, tyngre og vanskeligere å stoppe. På samme måte er det med oss mennesker som foretar valg. Til å begynne med er det vi som velger vår “bakke”, jo lenger vi “ruller” ned samme “bakke” blir “snøballen” vår tyngre, noe som igjen fører til at den blir vanskeligere å stoppe, tilslutt er den så tung og går så fort at det ikke er mulig å skifte retning eller “bakke.”

En annen måte å billedliggjøre ordtaket ovenfor er å fortelle om en mann ved navn Noa som hadde vært gift med sin kone Noomi i tre år. Etter tre år oppstår det ofte problemer i endel ekteskap og ting er ikke alltid like rosenrødt som folk hadde forstilt seg – det har blitt flere onde enn gode dager for tiden. På jobben til Noa jobber det en attraktiv kvinne i regnskapsavdelingen, hun har lagt merke til Noa og han har spesielt lagt merke til henne etter problemene i ekteskapet. De har en god tone og flørter litt sammen på jobben, blinker og smiler, det hele er visstnok ganske harmløst. En dag på jobben legger denne damen litt mer i det og prøver å kysse Noa, han trekker seg unna og plutselig ser han hva han har holdt på med. Hva er det jeg driver med, tenker han?! Noa elsker Noomi og er sikker på det tiltross for onde dager i ny og ne. Noa velger så å huske på sitt ekteskapsløfte og fortsetter å velge kjærligheten til sin kone – han velger det rette. Dette valget var ikke ofte det letteste, men han fortsatte uansett å velge det. Etter 15 år med å velge kjærligheten til sin kone var det kommet en ny attraktiv kvinne på jobben som Noa synes så veldig bra ut, og han visste at hun gjorde det samme. Hun hadde hintet ganske intenst til Noa om å innlede et forhold, men for Noa var ikke det rette valget så vanskelig denne gangen. Det var selvfølgelig enkelte tanker i hodet hans, men det var altfor fjernt for ham til å handle på dem. Han elsket Noomi av hele sitt hjerte, og han fortsatte med å velge henne. Valget til å velge kvinnen på jobben var fremdeles tilgjengelig, men det var egentlig ikke et alternativ. Han hadde nemlig valgt kjærligheten til sin kone kontinuerlig slik at det hadde blitt lettere for hver gang. Hans valg hadde blitt hans vaner og hans vaner hans karakter. Nå styrte ikke de indre seksuelle lystene han, men Han hadde valgt selv hvem han ville være og styrte seg selv. En slik person er mer fri enn en som blir styrt av sine lyster, for han velger selv sine lyster og ikke motsatt.

“Character is the sum total of all our everyday choices.”

– Margaret Jensen

Friheten tar slutt én gang
“Moral freedom requires both the ability to respond to God`s grace as well as the ability to resist it … In the end, one either perfects his moral freedom or he perverts it.”

– Jerry Walls, Hell: The Logic of Damnation

Bibelen lærer at Gud skal seire over sine fiender og at de som følger den onde vei skal dø, noe som igjen forteller oss at den frie vilje gitt av Gud tar slutt én gang. Gud er den som har gitt menneskene den frie vilje i gave, Han er også den som begrenser den innenfor et tidsaspekt. Etter fallet sa Gud at mennesker fikk bare en viss tid til å leve på denne jorden, Han begrenset altså deres frie valg innenfor en ramme av tid. Det finnes også flere ulike faktorer som definerer de individuelle parametere vi kan praktisere vår frie vilje utifra; genetisk sammensetning, miljø og fri vilje til andre mennesker. Det er, som vi har sett ovenfor, slik at våre valg former hvem vi blir og når snøballen har rullet langt og lenge nok er det valgene som velger oss. Vi er blitt låst innenfor en ramme av at våre valg utgjør hvem vi er, i prinsippet innehar vi fremdeles fri vilje, men våre valg har formet vår karakter til så stor grad at vi kan si at vi er blitt “beseglet” av de valg vi har gjort. Når dette tidspunktet inntreffer varierer selvfølgelig fra person til person, og det er bare Gud som kan vite når det inntruffer siden det kun er Han som kjenner til alle mulige variabler, og de innerste lyster i hjerte og tanke til hvert menneske. Det er Han og bare Han som kan avgjøre når denne beseglede fase er inntruffet.

Kjærlighetens mål og endepunkt
Som skrevet i innledningen skulle jeg komme tilbake til hva som er den fullkomne agapekjærlighetens endelige mål er, noe som er avgjørende til hvorfor jeg ikke lenger finner Paulus sin frase “… kjærligheten tvinger …” selvmotsigende. Det endelige målet til kjærligheten går hånd i hånd med Guds hensikt å skape mennesker i sitt bilde. Gud ønsket å ha et kjærlighetsfellesskap med oss, hvor vi fritt kunne velge å ta imot Ham og Hans uendelige kjærlighet eller ikke. Vi fikk alle en fri vilje til å si ja eller nei til livet Han ville dele med oss. Ettersom Gud er agape (1.Joh 4:8) og alt Han gjør springer utifra hvem Han er skapte Han oss slik at vi kunne ta del i Hans fullkomne kjærlighet. Når vi går på den stien som Gud har laget for oss, blir vi formet til det ypperste potensialet av hvem vi kan bli, og ettersom Gud av natur er det ypperste som eksisterer; den første årsak til alt, blir vi formet til Hans bilde hvor det er agapenaturen som definerer oss til dens endepunkt (Rom 8:29). Så lenge vi går med Gud blir vi stadig formet gjennom at Hans kjærlighet og nåde virker i oss til gode gjerninger. Vi har muligheten til å ta de rette valg kun igjennom å velge å fortsette å leve i Guds nåde og kontinuerlig godtar vår stilling i Kristus som avhengige av Ham. Det er igjennom å holde oss til dette valget vi mer og mer blir forandret fra “herlighet til herlighet” (2.Kor 3:8). Det er altså Guds nåde som jobber igjennom våre valg som igjen produserer en brud som elsker og reflekterer Guds karakter og bilde. Vi har da fortsatt å vandre i Guds kjærlighet og nåde så lenge at det er den som definerer oss. Kjærligheten i fullkommen forstand er altså ikke tvang, men vi har valgt den slik at våre valg blir våre vaner og våre vaner vår karakter. Nå er det vårt valg – Kjærligheten gitt av Gud – som definerer hvem vi er og ikke bare vi som velger å ta imot den. Derfor kan Paulus si at kjærligheten tvinger ham fordi Han i praksis ikke kan velge annet – Han er blitt sitt valg.

Vår flammende Gud

Her legger vi bare til grunn det at Gud ofte blir omtalt i bibelen som eller i sammenheng med ild. Han blir tilogmed omtalt direkte som at han er ild.

• Hebr 12:29 “Vår Gud er en fortærende ild (gr. pyr/πῦρ).”
• Åp 4:9 “Fra tronen gikk det ut lyn og drønn og tordenbrak, og foran den flammet sju fakler, det er Guds sju ånder.”
• 4.Mos 12:9 “Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.”
• Josva 23:16 “Hvis dere bryter pakten som Herren deres Gud sluttet med dere, hvis dere går bort og dyrker andre guder og kaster dere ned for dem, da vil Herrens vrede flamme mot dere; og snart skal dere forsvinne fra det gode landet han har gitt dere.”
• 2.Kong 22:17 “For de har gått bort fra meg og tent offerild for andre guder. Slik har de vakt min harme med sine henders verk. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slokne.”
• Salme 21:10 “Du lager et flammende bål av dem så snart du viser deg. Herren fortærer dem i sin vrede, ilden skal sluke dem.”
• Salme 29:7 “Herrens røst sprer flammende ild.”
• Salme 106:18 “Det brøt ut ild i flokken deres, og flammen fortærte de onde menn.”
• Jes 33:14 “På Sion blir synderne slått av redsel, de gudløse gripes av angst: «Hvem av oss kan holde seg nær den fortærende ild, hvem kan bo ved de evige flammer?»”
• Jes 66:15 “For se, Herren kommer som en ild, hans vogner som en virvelvind. Han slipper sin vrede løs som en brann, sine trusselord som flammer.”

Tre aspekter ved Guds ild

1. Gud er en elskende ild

Denne ilden lyste opp som sterkest på korset. Der overvant Kjærligheten på sin ydmyke måte døden og dødsrike, som det står her; …”lidenskapen var mektig som dødsriket.” Den tok på seg alle lidelsene, for å vinne mennesker. Kjærligheten ydmyker seg selv, gjør seg som lavest for å vinne en ekte gjensidig kjærlighet fra mennesker. Kjærligheten overvinner ingen med tvang, men den går ned på knærne som en tjener for å vaske føttene (Joh 13:12). Jesus er det perfekte eksempel på Guds brennende kjærlighet for oss.

• 1.Joh 4:8 – “Gud er kjærlighet.”
• Høy 8:6-7 “Sett meg som segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Om noen gav alt han eide, for å vinne kjærlighet, ville han bare møte forakt.”

2. Gud er en fortærende ild

Ingen se Gud uten å dø. Det er ikke Gud som dreper de, men Gud er så hellig at ingenting som ikke er helt renset kan tåle å stå foran Ham. Alle må bli “renset” for å kunne stå foran Gud. Det er derfor Gud med sin elskende ild tar bort det som ikke kan gå sammen med Hans karakter. Det er et bibelsk prinsipp at mennesker kommer i “syndenød”, og ser hvor ufullkomne de er når de kommer framfor Guds åsyn ( Jes 6:1-7, Dom 13:20-23).

• Hebr 12:29 - “Gud er en fortærende ild.”
  
• Jes 6:1-7 “I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og mektig trone, og slepet av hans kappe fylte templet. Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet.» Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud. Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved min munn og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper. Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.”
• Jes 33:10-12, 14-15 “Nå vil jeg reise meg, sier Herren, nå vil jeg stå opp og stige fram. Dere unnfanger høy og føder halm, min pust skal fortære dere som ild. Folkeslag skal brennes til kalk, de skal brennes lik nedhogd tornekratt….”På Sion blir synderne slått av redsel, de gudløse gripes av angst: «Hvem av oss kan holde seg nær den fortærende ild, hvem kan bo ved de evige flammer?» «Den som ferdes i rettferd og taler det som er rett, som avviser vinning vunnet ved vold,som vifter med hånden for å vise at han ikke tar imot bestikkelser, stopper ørene til for all tale om bloddåd, og lukker sine øyne for det som er ondt…”

3. Gud er en ødeleggende ild

Vi ser at det alt det som ikke går overens med Guds karakter og vilje, blir fortært av Hans metaforiske ild. Ulikt de som ikke har Jesus Kristus som grunnvoll (1.Kor 3:10-15) blir de ikke-troende renset helt vekk (Jes 33:12-16) ettersom de ikke har noe som kan tåle Hans hellige åsyn (2.Tess 1:8).

• Sal 68:2 “Gud reiser seg, og hans fiender blir spredt; de som hater ham, flykter for hans åsyn. Du driver dem bort som røk. De ugudelige går til grunne for Guds åsyn, lik voks som smelter for ilden.” (Sal 106:18)
  
• Mal 4:1-2 “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen. Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol renne med legedom under sine vinger. Dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper av fjøset.”
  
• Jes 33:10-12, 14-15 “Nå vil jeg reise meg, sier Herren, nå vil jeg stå opp og stige fram. Dere unnfanger høy og føder halm, min pust skal fortære dere som ild. Folkeslag skal brennes til kalk, de skal brennes lik nedhogd tornekratt….”På Sion blir synderne slått av redsel, de gudløse gripes av angst: «Hvem av oss kan holde seg nær den fortærende ild, hvem kan bo ved de evige flammer?» «Den som ferdes i rettferd og taler det som er rett, som avviser vinning vunnet ved vold,som vifter med hånden for å vise at han ikke tar imot bestikkelser, stopper ørene til for all tale om bloddåd, og lukker sine øyne for det som er ondt…”

Ild fremstilles som et rensende prinsipp

• Åp 3:18 “Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle de.”
• 4.Mos 31:22-23a “Gull og sølv, kobber og jern, tinn og bly, alt som tåler ild, skal dere la gå gjennom ild, så det blir rent.”
  
• 1.Kor 3: 10-15 “I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.”
• 1.Pet 1:7 “Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.”
• 2.Pet 3:7 “Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.”
• Jes 10:17 “Israels lys skal bli til en ild, Israels Hellige til en flamme som brenner i hans land og fortærer både torn og tistel på en eneste dag.”
  

Den hellige ånd

Den hellige ånd, Guds ånd, blir omtalt som ild, en flamme (1.Tess 5:19, Luk 12:49)). Denne “flammen” representerer flere ulike ting i bibelen, som: kraft, fornyelse, veileder, sannhet og helliggjørelse. (Joh 14:16-18)
David Wilkerson sa i en tale som het “getting to know the holy spirit”, den 30.09.07 :“Han har plantet i meg en hunger til å bli stadig mer kjent med Jesus Kristus. Jeg vet at han virker i meg, fordi jeg er ikke den mannen jeg engang var. Jeg er ikke den jeg var, fordi han gjør noe i meg, bare spør min kone. Dere tror kanskje jeg skryter, Ja, jeg skryter i Kristus. Jeg skryter i den hellige ånds kraft. Han gir meg bevis på at jeg er blitt kjent med ham… Han forandrer oss fra herlighet til herlighet.”

Vi kan se at ett av hans aspekter ved å bli kjent med den hellige ånd er at det skaper en forandring i ham. Denne ilden (Luk 12:49, Luk 3:16) som er blitt tent i ham, og alle troende, har startet prosessen allerede her å nå med å rense oss fra innsiden og ut. Det er blant annet en av funksjonene til “ilden”, nemlig en hjelp til at Kristus vinner skikkelse i oss (Gal 4:19). Vi kan også legge merke til at denne renselsen som settes igang ikke er et valg for troende, denne ilden kommer til å rense oss for alt det som ikke hører hjemme, enten nå eller ved dommen (1.Kor 3:10-15, 1.Kor 11:32). Det at Kristus vinner skikkelse i oss er ikke alltid det letteste for oss å gå igjennom. Det kan f.eks innebære at vi må kutte ut med et eller annet som vi egentlig har pleid å gjøre, men som den hellige ånd minner oss på ikke samstemmer med vår nye skapning i Kristus. Slike forandringer er ikke alltid de letteste å gå igjennom, men det vil være til det beste for oss tiltross for at vi ikke alltid ser det slik med engang. Mange Kristne tenker slik at: ja, vi kan bare leve som vi vil her på jorden ettersom vi vil bli gjort fullkommen “i et nu” i det neste liv allikevel, og at det kan være litt vanskelig å få det til her nede. Jeg tror dette er en unyansert beskrivelse av hva bibelen forteller oss. Jeg tror at denne “renselsen” er på en lignende måte “hard” å gå igjennom, uansett om det er her på jorden eller ved dommen. Men dette er noe vi klarer kun igjennom å se Hans kjærlighet og nåde for oss, uansett hvor vanskelig det enn måtte være. Gud som er den fullkomne agapekjærlighet kan ikke ha samkvem med den menneskelige og ufullkomne natur, derfor må vi gjennomgå en rensing av vår karakter for å kunne “hvile på de evige marker” med Ham. Sagt på en annen måte:

Love can forbear, and Love can forgive… but Love can never be reconciled to an unlovely object… He can never therefore be reconciled to your sin, because sin itself is incapable of being altered; but He may be reconciled to your person, because that may be restored.
- Traherne. Centuries of meditation, II, 30.

Ild = Kjærlighet

Jeg sier som Blindside: ilden er kjærlighet. Denne ilden som kommer frem ved ulike anledninger kan ikke adskilles fra det faktum at Gud er kjærlighet (1.Joh 4:8). Kjærligheten er ikke noe Han gjør, men det er det Han er. Alt som Gud gjør er motivert utifra hvem Han er, dermed er alt motivert utifra Kjærligheten. Dommen over de ikke-troende er motivert av kjærlighet, renselsen av oss troende er motivert utifra kjærlighet, når Hans sønn Jesus døde på korset var det motivert utifra kjærlighet. Alt som Gud gjør er motivert av hvem Han er – Kjærlighet.

About a burning fire – Blindside

I thought about fire in the sky.
I thought about fire.
I thought about love burning in your eye.
I thought about fire.
It hurts that drops of fire would fall so precise,
and how everything else would lose its meaning.
What a beautiful, what a painful surprise.
There is no peace outside if there is nothing within.
It hurts. But like coming home, once dried up.
I guess this is what you get when a heart expands.

I thought about…

Love is destructive for the ego.
And Your voice is the only thing
that speaks rebelliously in this world of claiming your own.
There is no peace outside if there’s nothing within.
Love is addictive for the spirit.
And Your voice whispers with a roar,
that fire rises up, refills.
Place the right king on the throne

I thought about…

I thought about a burning fire
I thought about a loving fire
I thought about Your love
I thought about your love
(x3)

I thought about a burning fire
I thought about a burning fire
I thought about Your love
I thought about Your love
I thought about love
I thought about love
Your love

La oss ivre etter hvilen

Heb 4:10-11 “Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte etter sine. La oss derfor ivre etter å komme inn til denne hvilen, så ingen faller fra på grunn av samme slags ulydighet.“

Hans hvile er å kjenne (gr. epignosis) Hans nåde, for uten den er det ingen hvile. Det er Hans nåde, og den alene, som gjør oss istand til å kunne hvile og være totalt ærlige framfor Ham. Hvilen i Kristus krever ikke gjerninger, men det krever tro (Heb 11). Hvis vår frimodighet framfor Gud var basert på våre gjerninger, vår flotte fromme opptreden, vårt arbeid, eller tilogmed vårt ønske til forandring, ville det aldri vært trygt å være sårbar fremfor Ham. Hvis verdien av våre gjerninger var det som etablerte vår frimodighet for Gud, kunne vi aldri hvile, for vi kunne aldri ha gjort nok!

Heldigvis er ikke vår frimodighet basert på hva vi gjør og kan gjøre. Vi står akseptable framfor Ham ene og alene gjennom det verk Kristus har gjort for oss. Vi er fullstendig hellig og rettferdig framfor Gud pga Jesus, ikke pga våre gjerninger, opptreden, rettferdige ønsker eller harde innsats. Noe som gjør at vi kan være trygg og fullstendig ærlig framfor Gud. Han kommer ikke til å fornekte oss på basis av vår synd – uansett hvor mørk og destruktiv den isåfall måtte være. Han vet allerede om den og aksepterer oss allikevel. Å erfare denne aksepten hos Gud ved å være fullstendig ærlig med Ham er av stor nytteverdi for oss og er nøkkelen til vår forandring og ferd som en kristen.
Når vi hviler i Kristus med total ærlighet, gir vi Ham en sjangse til å vise at Han elsker oss tiltross for vår synd. Vi gir Ham en sjangse til å vise at Han elsker oss, våre evige sjeler, ikke på grunn av vår oppførsel, men til tross for den. Og erfaringen av denne ubetingede kjærligheten er det punktet som etterhvert styrker og motiverer oss til å komme ut av vår synd. Kun når vi kan hvile og erfare Guds kjærlighet som vi er kan vi bli styrket til genuint bli bedre enn det vi nåværende er.