Denne boken, som er skrevet av den tyske teologen Ethelbert Stauffer, handler generelt om Kristus, de romerske keiserne og alle de paralleller som eksisterer dem imellom. Til tross for de eksisterende paralleller er det enkelte vesentlige skillepunkt. Blant dem som er mest tydelig er likhetene mellom Messias og de romerske keiserene som den Verdens etterlengtede Redningsmann. Stauffer viser blant annet til de sterke frelserforventingene som myldret i århundredet før Kristus iform av De greske Sybillinske bøker, poeten Virgil og stjernekonstellasjonene. “Er du Ham som skal komme?” spurte døperen Johannes Jesus, Virgil spurte det samme om keiser Augustus som utnyttet seg av denne frelserforventingen til det fulle. Virgil skrev blant annet dette om ham:

“Salvation is to be found

in none other save Augustus, and there is no other name given to men

in which they can be saved.”

og:

“This is the man, the one who has been promised again and again…The turning point of the ages has come.”

Stauffer, som underviste i NT-studier og oldtidshistorie ved universitetet i Bonn i 1930- og 40- årene, tar også opp endel historie før Augustus ble romersk keiser og leder oss mesterlig opp til kulminasjonen av det veldige romerske imperium når Augustus – den lovede – kommer til makten idet han omsider beseirer den listige Kleopatra og en av hennes mange elskere, Antony. Han viser til hvordan det var forståelig hvordan mange kunne tro at Augustus var denne lovede Redningsmannen slik historien utfoldet seg. Augustus ble blant annet kalt: Sønn av Gud, Gud, Gud av Gud, frelser, frigjører, Herre etc. Det er uten tvil mange likhetstrekk med mye av den nyetestamentlige terminologi – og jeg spør oss alle dette spørsmål: kan vi overse dette som en tilfeldighet? Mitt svar er nei, noe jeg ikke ønsker å utdype her. Men en ting er sikkert; de nyetestamentlige skribenter og jesusetterfølgere brukte politisk ladede ord om sin frelser. Stauffer fremmer også hypotesen om at Jesusetterfølgerne gav keiseren det som var hans og Gud det som var Hans. Ved dette mener han at Jesu etterfølgere var trofaste, pliktoppfyllende romerske borgere – de betalte skatt og prøvde så godt som mulig å leve et fredelig liv. Men det var én ting de ikke ville gå på kompromi med: Å ha andre guder. De nektet å tilbe keiseren, bøye seg for hans keiserlige bilde og brenne røkelse for ham. De hadde en Gud og gav sitt liv fremfor å gå på kompromi med det. Under Keiser Commodus sitt styre ble en hel gruppe med kristne dratt fremfor guvernøren i Kartago. De sa: “Vi er ikke kriminelle, men tjenere av vår keiser Jesus Kristus.” Guvernøren svarte: “Vi også er troende menn, og vår tro er enkel: Vi sverger ved den guddommelige ånd til vår herre og keiser og tilbyr offer for hans velbehag; og dette må også dere gjøre.” Martyrene svarte: “Vi kjenner vår Herre, Han er kongenes konge og Keiser over alle mennesker.” (Hentet fra s. 216 i boken, avsnitt 3) De nektet med andre ord på grunn av at de hadde en annen herre, merk ordene – en annen Keiser.

Stauffer går så videre gjennom en del keisere idet han stopper spesielt opp med Keiser Domitian, som regjerte fra 81-95 e.vt. Han mener at Åpenbaringsboken må forståes utifra den historiske tid som den ble skrevet i, en tid som var under Romerriket ved Keiser Domitian. Han skriver også litt om hvilket type skriv dette er – et såkalt apokalyptisk skrift. En skrift som skal være kun forståelig for en liten innvidd gruppe mennesker, og skjult for den store majoritet. Den lille gruppen utvalgte mennesker var hovedsaklig jøder som alle levde i den spesifikke historiske tid. Hovedgrunnen til at skrivet skulle være skjult for dem det skulle være skjult for er på grunn av at det er et direkte antiromersk skriv – imot det undertrykkende romerske riket under Domitian. Hemmeligheten for å forstå det var å ha kunnskaper fra den hebraiske bibel samt de velkjente Capitoline lekene som ble opprettet av Domitian. Han hevder at Åpenbaringsboken følger noenlunde kronologien ved et typisk slikt spill. Dette var meget interessant og er noe som bør undersøkes nærmere. Hvis det Stauffer hevder er sant er det rart at Åpenbaringen kan forstås på en annen måte enn et dokument skrevet for å bli forstått under en helt spesifikk historisk tid bestående av store kristenforfølgelse ved Domitians hånd.

Etter dette begynner Stauffer å greie ut om hvordan kristendommen overvant romerriket, hvordan drapet på martyrene aldri klarte å slukke ilden i de kristne – tvert imot de bare vokste. Han fremmer en hypotese angående hvordan kristendommen kunne vinne frem på en slik måte fremfor keiserreligionen. Den går utpå at det var sannheten som vant frem over usannhetene: kapitelet er titulert: “Lies and Truth.” Han mener at de kristne var overbevist om at dette var sannhet, mens de såkalte hedningene klamret seg fast til keiserdyrkelsen som de innerst inne ikke trodde på. En martyr fra reformasjonens tid sa: “guddommelig sannhet kan ikke bli slaktet. Selvom den kan bli mobbet og korsfestet og begravet, vil den reise seg med seier på den tredje dag og herske triumferende i all evighet.” (s.221 i boken)

Boken var ikke direkte lettlest, men det er ingen tvil om at den er interessant og at dens innhold bør granskes nærmere. Jeg fant Ethelberts hypotese om at Åpenbaringsboken passer inn i formatet med Domitians Capitolone leker mest interessant. Det jeg fant rart, og litt irriterende, var at han ikke hadde oppgitt kildehenvisniger for sine påstander. Jeg tviler allikevel ikke på kildene hans ettersom jeg har funnet ut mye av det samme andre steder, men det hadde bare gjort det hele mer troverdig og lettere å granske for dem som ønsker det.

Boken, som undertittelen forteller, omhandler hvordan Paulus gikk imot det Romerske riket med et annet rike,  nemlig Guds. Den er skrevet av John Dominic Crossan og Jonathan L. Reed. De to forfatterne har begge en lang akademisk bakgrunn, henholdsvis som forsker på den historiske Jesus og nyetestamentlig bibellærer og arkeolog. Reed har blant annet vært involvert i flere store utgravninger i midtøstenområdet, noe boken gjenspeiler idet den har med et meget fyldig bilde av arkeologi gjort i områdene hvor Paulus ferdet.

Hovedtesen i verket går utpå å undersøke Paulus, hans liv, lære og motivasjon. Dette gjøres på en meget interessant måte ved å blande inn et vidt spekter av gamle tekster, helt fra romerske poeter til jødiske tempelinskripsjoner, arkeologi, tekstkritikk og analyser. Det er tydelig at den arkeologiske interessen og de akademiske kunnskapene er meget høy hos forfatterne ettersom ca. 60% av boken inneholder detaljerte beskrivelser av aktuelle byer i tidsrommet før og etter Paulus sitt liv. Ikke nok med det, boken er også skrevet på en meget billedlig og poetisk måte med kreativ ordbruk (ihvertfall for en som ikke er så befestet i det engelske vokabular) idet de bruker en “du er der” skrivemåte som blant annet Adolf Deissmann, professor i nyetestamentlig eksegesis, fant stor nytte i. Det er dermed mulig, hvis konsentrasjonen er tilstede, å billedliggjøre de ulike byene og områdene på en ganske detaljert måte og hjelpe deg å reise tilbake til den aktuelle tid hvor hendelsene fant sted. De ønsker å fremme viktigheten av å sette de ulike nyetestamentlige skrifter inn i sin historiske kontekst, noe jeg også har funnet stor verdi i.

Under letingen etter Paulus, hvem han var, hvorfor han skrev og hva hans motivasjon var, har forfatterne funnet en av de viktigste kjernene til hvordan vi kan forstå hans skrifter. De mener hemmeligheten er å ha kunnskap om det romerske riket og dens teologi. Dette er ikke så kjent for så mange av oss, men romeriket hadde faktisk sin egen teologi – sin egen lære om Gud. Reed og Crossan fremmer tesen om at Paulus sin teologi gikk aktivt imot den romerske, noe vi blant annet kan se i alle de likhetstegn mellom fraser, ord og titler brukt om Jesus og om keiserne. Den romerske keiserteologi ble utarbeidet av Augustus (tidligere kjent som Octavius), etter at hans grand onkel Julius Cæsar døde. Like etter Julius sin død så visstnok Augustus en stjerne på himmelen som han tolket dit hen at Julius hadde steget opp blant gudene. Julius Cæsar ble formelt guddommeliggjort i 42 f.vt. Dette førte, naturligvis til at Augustus ble kjent som “Divi filius,” sønn av den guddommelige Cæsar. Denne teorien blir blant annet bygget videre oppunder av de romerske titlene forbeholdt keiserne og arkeologien. I Paulus sin tid ble altså keiserne sett på som guddommelige. Keiser Augustin ble blant annet først og fremst kalt Guds sønn, Gud og Gud av Gud. Han var herre, frigjører og verdens frelser. Folk visste dette både gjennom latinske forfattere og poeter som Virgil, Horace og Ovid og visuelt i form av mynter, kopper, statuer, altere, templer, forum, porter, veier og vannkanaler; fra landskap omformet og byer etablert. Denne type billeder og symboler var rundt folket på den tiden overalt hvor de gikk, omtrent som reklame er overalt hvor vi vender oss idag. Dette sammenstøtet mellom keiserteologi og Paulus sin teologi er blant de sentrale tema i denne boken. Disse motpolene: romersk imperialisme på den ene siden og Guds rike på den andre siden – fred gjennom seier og fred gjennom rettferdighet. Motsetningene er totale, og de kan utdypes fyldigere: fred gjennom vold, undertrykkelse og makt VS fred gjennom overbevisning, ikke-vold og rettferdighet. Dette var ikke bare aktuelt på Paulus sin tid, men også idag. Skal vi oppnå fred v.ha vold eller aktiv ikke-vold?

Boken omhandler flere andre aktuelle temaer ved Paulus sitt liv og lære. Blant annet Paulus sine konflikter med jødene, hvorvidt de omvendte hedningene skulle holde den jødiske moseloven,  de første kristnes liv, problemer og om likestilling. Med hensyn på likestilling og enkelte såkalte selvmotsigelser i Paulus sine skrifter anser forfatterne, som mange andre bibellærde gjør, til ikke å stamme fra Paulus sin hånd. De postulerer med at enkelte av dem tilogmed kan være direkte anti-paulinske, dvs direkte imot Paulus sin helhetlige teologi om likestilling og ikke-hierarki innenfor Guds menighet.

Boken var meget innholdsrik, interessant og ikke minst utfordende spesielt med tanke på enkelte av de påståtte selvmotsigelsene innad i Paulus sine skrifter. Disse påstandene er noe jeg må se litt nærmere på for å finne ut om de er gyldige. De fleste av oss finner jo det f.eks rart at “kvinnene skal tie i forsamlingen,” slik det blant annet står i brevet til Timoteus. Og ettersom det er et fåtall av kristne som følger disse anvisningene kan det jo være noe å ta en nærmere titt på. Det jeg fant mest interessant med boken, og som var hovedgrunnen til at jeg kjøpte den, var alle parallellene som eksisterer mellom den romerske keiserteologi og den paulinske. Er det tilfeldig, eller var Paulus en aktiv motkjemper mot det undertrykkende verdensriket som stod i motsetning til evangeliet om Verdens frelser Jesus?