Det kan ofte bli diffust å bare bli fortalt at du må være annerledes uten at noe konkret blir fortalt deg. Mye av denne annerledesheten kan finnes ved hjelp av ren logikk. Vi kan f.eks bare se på de rådende trekk i verden, noe som har gått igjen og igjen iløpet av verdenshistorien, og finne noe som er annerledes enn det – gjerne motsatt. Hmm… la meg tenke. Hva er det første som slår meg inn når jeg tenker på mennesker og verdenshistorie? Jeg vet! Krig, urettferdighet, undertrykkelse, vold som eskalerer i mer vold og blod. Men jeg skjønner at det ikke alltid kan være like lett å se det, vi er jo alle influert av omgivelsene og de påvirkninger som følger med. Vi lever alle i et visst paradigme – et syn på hvordan verden er og fungerer – og det må ofte noe til for å riste i vår vante og behagelige tankegang. Noen ganger må det virkelig ristes oppi hjernebarken, noen ganger må vi oppleve noe som får oss til å tenke: «Oi! Ting var kanskje ikke slik jeg hadde trodd allikevel.»

I den samme velkjente «talen», bergprekenen, som jeg såvidt nevnte ovenfor, forteller Jesus at vi ikke skal gjøre «… voldelig motstand mot den som gjør ondt mot dere,» og «…om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»

Dette virker for mange veldig ulogisk, og det kan føles veldig urettferdig. Tenk deg om. Hvis en smeller til deg i fjeset, vil det være enormt fristende å bare reagere ved første impuls – å smelle tilbake. Eller for å bruke noen ord Jesus bruker om samme prinsipp: «Øye for øye og tann for tann.» Du gir tilbake den urettferdigheten som er blitt utøvd mot deg med samme mål. Og ikke nok med det, du slår han muligens enda litt hardere tilbake bare for at han skal vite at han ikke skal kødde med deg. Vold eskalerer bare i enda mer vold. En dytt fører til enda en hardere dytt, plutselig slår dere hverandre, deretter blir en drept, så blir en hel familie dratt inn i hevngjerningen, et helt samfunn, en hel nasjon og plutselig er det verdenskrig og ingen vet hvorfor de kriger.

Selvsagt setter jeg ting litt på spissen, men utsagnet er rett: vold fører til mer vold.

Så, ut fra ørlite logisk tenkning og et resonnement kan vi se hvordan vi kan være annerledes enn denne verden på én måte. Vi begynner gradvis å nærme oss hva det vil si å leve som lys og salt i denne verden. Det skal sies at jeg ikke har noen forhåpninger om å dekke hele lysets og saltets innhold og dybde i denne artikkelen. Det sikter allikevel inn på det jeg mener er blant det viktigste og mest karakteristiske trekk en Jesusetterfølger har. Ringvirkningene er «rett-på-spikeren» når det gjelder evangeliets kjerne.

Evangeliet er det gledelige budskapet til verden. Gud elsker oss selv om vi driter, har dretet og kommer til å drite i skuffen. 1.Joh 4:8 sier at Gud er Kjærlighet, nærmere bestemt agape, et gresk ord som omtaler Guds selvoppoffrende kjærlighet – en Kjærlighet som ikke baserer og forandrer seg ut fra prestasjoner. Hvis vi, for å ta det eksempelet nevnt ovenfor, husker på prinsippene som springer utifra evangeliet, om å ikke gjengjelde ondt mot ondt, ikke gjør «… voldelig motstand mot den som gjør ondt mot dere,» og tilogmed «elsker våre fiender» – kort sagt bedriver med «ikke-vold» uansett, blir det lettere for folk å se hva evangeliet er. Da husker folk lettere at Gud er Kjærlighet med stor K. Når vi kristne kriger rundt omkring i verden, støtter troppene våre stasjonært i utlandet (selvsagt skal vi be og støtte dem som mennesker) for en såkalt «rettferdig» krig, er dette én av de tingene som vasker ut forskjellen mellom verden og Guds rike, én ting som gjør at det blir vanskeligere for folk å se hva evangeliet dreier seg om og atter én ting som gjør at saltet mister sin kraft og at lyset blir svakere.

Vi er kalt til å være prester hele gjengen og en prest representerer hvem sin Gud er og viser Ham til mennesker. La oss jobbe mot å leve ved det kristne prinsippet «Ikke–vold» uansett.

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. (Matt 5:38-39a)

For mange fremstår et slikt tankesett enten som idealisme og idioti eller som nærmest umoralsk. Mange velmenende og oppriktige mennesker har fulgt denne forståelsen av Jesu ord, og dermed utholdt grove urettferdigheter over lange perioder. Jeg har f.eks. hørt flere historier hvor kvinner stilltiende har godtatt slag fra sine menn og hvor underståtter ikke har gjort opprør mot sine ledere under urett – Jesus lærte dem jo nemlig å «ikke sette seg til motverge.»

En av grunnene til at mange oppriktige og velmenende mennesker har godtatt slag, og all slags urett er nettopp på grunnlag av dette verset. De tror at Jesus kaller dem til et liv som dørmatte, en passiv person som tillater urett bli gjort mot seg uten å gjøre motstand.

Når Kong James, i 1604, beordret sine 47 hofftranslatører å oversette bibelen til engelsk instruerte ham dem slik at alt ble gjort i henhold til den anglikanske statskirkens strukturer.¹ De gjorde med andre ord mer enn å oversette noen ord fra gresk til engelsk. I passasjen med å «ikke sette seg til motverge», ble aktiv ikke-voldelig motstand oversatt til passivitet og underkastelse, tilfeldigvis passende for en Konge som James. Jesus lærte ikke sine undertrykte tilhørere å ikke gjøre motstand. Det ville vært meget rart når man ser på Hans liv og lære.

Teologen Walter Wink har en flott utredelse av det greske ordet brukt i passasjen for motverge.² Han skriver at det er satt sammen av to deler: anti, et ord velkjent for «i mot», og histémi, et verb som i sin substantivsform (stasis) betyr voldelig motstand eller væpnet opprør. I den greske oversettelsen av det gamle testamentet, er antisténai hovedsaklig – 44 av 71 ganger – brukt i militære sammenhenger. Det refererer spesielt til det øyeblikket to hærer klinsjer sammen til krig, sverd mot sverd, inntil en av sidene bryter opp og flykter. Han skriver videre at det nye testamentet beskriver Barabbas, en opprører som «satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret» (Mark 15:7, Luk 23:19,25), og at noen folk i Efesus risikerte «å bli anklaget for opprør» .(Apg 19:40)

En korrekt oversettelse av Jesu ord bør da heller være: «Ikke gjør voldelig motstand mot dem som gjør ondt mot dere». Bibeloversettelsen, The Scholars Version, oversetter f.eks denne passasjen: «Ikke reager voldelig mot den som er ond.» Jesus var, i likhet med de anti-romerske motstandskjemperne – de såkalte selotene – ute etter å konfrontere urett. Forskjellen lå i metoden.

Jesus lærer oss altså, verken passivitet eller vold, men en tredje vei – aktiv ikke-vold.

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Authorized_King_James_Version
2. Walter Wink. Jesus and Nonviolence, s.10-11

Dette essayet inneholder enkelte refleksjoner over bibeltekster som støtter opp om det noen kaller «kristen-anarki».

Her vil jeg argumentere for at mennesker innenfor Guds Rike skal sverge sin allianse til Gud alene, ikke en nasjon, regjering, politisk parti eller ideologi. Ettersom folk i Riket er under Guds herredømme, (Kingdom, avledet av a King`s dome. En konges domene) er de ikke under noe annet. Som kristne er vi dermed kalt til å være «anarkister» (som betyr uten ["an] menneskelig autoritet ["archy"]). I tillegg er vi kalt til å holde riket «hellig» – d.v.s. «adskilt». Vi skal strebe mot å leve våre liv adskilt fra denne verdens politikks idealer, verdier og metoder så lenge det ikke samsvarer med Gud.

På grunn de mange misforståelser som eksisterer rundt ordet anarki, må jeg presisere at det ikke betyr at vi skal være lovbrytere. Dette kunne kommet i veien for Guds rikes videre utbredelse. Til tross for at vi underlegger oss lovene har de ikke autoritet over oss, Gud har, ettersom vi har underlagt oss Ham. Hvis lovene derimot er i konflikt med Guds herredømme må vi selvsagt bryte dem. (Ap 5:39)

Refleksjoner over enkelte bibelpassasjer

Det anbefales å lese hele skrivet i rekkefølge ettersom det er en logisk oppbyggning, noe som bidrar til at helheten bedre kan forståes.

1.Sam 8:1-22

Denne passasjen er ekstremt grunnleggende for å forstå Guds syn på myndigheter. Hittil i historien hadde Gud vært Israels eneveldige Konge. Han hadde tidligere opprettet dommere som kunne avgjøre uenigheter mellom folket, men det hadde aldri vært en etablert myndighetsstruktur eller posisjonert leder over Israel. Det var altså aldri Guds plan at mennesker skulle herske over hverandre. Det var Guds plan at Han skulle være vår direkte Konge. Myndigheter oppstod kun som et resultat av vår fornektelse av Gud.

Guds hensikt med Israel var å skyve menneskeheten tilbake mot sitt ideal ved å ha en nasjon som anerkjente Ham, og ingen annen, som Herre – et folk fri fra menneskelige herskere. I profeten Samuels tid vaklet folkets tillit til Gud, og de ønsket en konge «slik alle folkeslagene har,» (v.5) en som kunne dømme og «dra ut foran … og føre krigene våre.» (v.20) Folket ville med andre ord ha en konge som ville gi dem et lettere liv, en konge som ville sikre dem mot deres fiender.

Gud svarte dem på dette ønsket ved å si til Samuel:

«…Hør på folkets røst i alt de sier deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder…» (1.Sam 8:7-8)

Vi ser at folk ønsker menneskelige herskere fordi de ikke lenger stoler på Guds styre. Dette gir oss et tydelig hint om at selve myndighetens, regjeringens – kall det hva du vil – eksisitens er bevis på menneskenes mangel på tillit til sin éne Konge.

Gud ba dem deretter om å ikke gå på den veien de nå var på vei til å entre, idet Han advarte dem om de konsekvenser som ville følge med å ha en menneskelig hersker over seg. Ettersom Gud er den som vet best hvordan sitt skaperverk fungerer, ramser Han opp mange av de konsekvenser som vil følge: «Han [kongen] skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner, og til å være hans hestefolk. Noen skal springe foran vognene hans… Han vil sette noen til å pløye jorden sin og høste avlingen sin, og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine… Han skal ta det beste av markene deres, vingårdene og olivenlundene deres, og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet deres og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres, og bruk dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans.» (v.11-12, 14-17a)

Som vi ser kommer kongen til å ha makt over folket, og han kommer til å bruke makten til sin fordel. Hester og vogner var et maktsymbol i oldtidsverdenen, og det er nok derfor Moses sier i «kongeloven» endel år tidligere, at «han [kongen] ikke skal skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.» (5.Mos 17:16) Moses likestiller denne kongens makt med å vende tilbake til Egypt – slaveriets land, slik jødene forstod det. Gud ramser altså opp endel konsekvenser som samstemmer med hva historien lærer om mye makt i få menneskers hender – makt korrumperer og gjør folk ufri. Gud advarerer folket eksplisitt om følgene av deres valg, men de vil ikke høre. De krever en konge akkurat som de andre nasjoner, og Gud gir dem motvillig det de ønsker.

Passasjen avslører at myndigheter kun er en slags midlertidig bevilgning fra Guds side til folk som ikke kan stole på Ham. På grunn av at mennesker insisterer på å ha dem, bruker Gud myndigheter, så mye som mulig, for å bevare så mye fred og orden som mulig. (Rom 13:1-5) Dette betyr forøvrig ikke at Gud anerkjenner dem. Gud bruker ofte, i det gamle testamentet, f.eks. onde nasjoner (f.eks Assyria) til å straffe Israel. Deretter snur Han rundt og straffer dem på grunn av deres ondskap. (f.eks. Jes 10) De er underlagt det onde (Luk 4:5-7) og er korrupt, men Gud bruker dem derimot til sin hensikt.

Guds rike, i motsetning til denne verdens riker, er basert på at folk stoler på Gud som deres éne hersker. Rikets folk skal med andre ord ikke ha noe mer tillit eller tro til myndighetene enn det Jesus har – med andre ord ingen. Hvis myndighetenes lover tilfeldigvis samstemmer med Guds rike, adlyder vi dem. Hvis ikke, følger vi Jesu eksempel og bryter dem. Uansett er det tydelig at våre gjerninger ikke skal dikteres ut i fra hva myndighetene sier, men fra hva Gud sier.

Salm 33:16-17

Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen.

Selv etter at Gud motvillig tillot Israel å ha en konge, sørget Han for at de skulle vite at sikkerheten og håpet deres ikke skulle finnes i kongen, men i Ham. Det kan se ut som en stor hær gir sikkerhet, men denne passasjen sier at det er et «falskt håp.» Det eneste sanne håpet er i Gud. Dem som setter sin tillit til Gud har ikke behov for å sette sin tillit til en menneskelig hersker. (Salme 146: 3, 4)

Jes 40:15-17

Se, nasjoner er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øynene er som det fine støvet han lar fare til værs. Libanon duger ikke til brensel, og dets dyr ikke til brennoffer. Alle nasjonene er som intet for Ham. De er sett på av Ham som mindre enn intet og meningsløse.

Den suverene Herre hersker over nasjonene. Han bruker dem slik Han finner dem, i all deres ondskap, for å gjennomføre sine hensikter. Allikevel, når det kommer til stykket er de som «en dråpe i et spann,» «et støvgrann i en vektskål,» «intet,» og «meningsløse.» Ettersom vår jobb som Rikets folk er å innstille våre perspektiver på verden med Gud sine, må vi også se på dem slik.

Det er forståelig at «vanlige» mennesker setter sin lit til de «rette» politiske syn (tilfeldigvis deres eget) i det de kjemper mot de «feile», at de «rette» myndighetene (tilfeldigvis deres egne) vinner over de «feile» og at den «rette» nasjonen (tilfeldigvis deres egen) overvinner den «feile» nasjonen. En person som derimot har satt sin fulle tillit til den suverene Herre er blitt fri fra denne stadig spinnende konflikten. Uavhengig av hva som finner sted på den politiske arena, kan våre hjerter stadig ha «fred» når vi er grunnfestet i Herren og som ser på alt dette som meningsløst. (Jes 26:3)

Matt 6:19-21

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Hjertet til en borger av Guds rike skal ene og alene være befestet der. Det er den eneste ting som ikke vil råtne bort, ruste eller bli stjålet som mennesker har adgang til. Alle menneskelige skatter – ting som mennesker legger verdi i – vil etter en tid forsvinne. Det er på grunn av dette at mennesker som har hjertet sitt i slike ting kjemper med angst, sinne og sjalusi – noe Paulus kaller for «kjødets gjerninger.» Det er derfor lite smart, og mangel på tillit til Gud, at Rikets folk investerer mye verdi i slike ting som forgjengelige myndigheter, regjeringer og nasjoner. Vår skatt, våre hjerter og vår tillit skal være i Gud.

Matt 6:24-25, 27-29, 31-34

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og kroppen mer enn klærne?

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slik søker hedningene etter, men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Radikal undervisning av Jesus! Rikets folk skal altså søke Guds rike først og stole på Gud for alt annet. Til den grad vi stoler på Gud, bekymrer vi oss ikke. Mynighetene og nasjonene i denne verden gjør ikke annet enn å bekymre seg, en følge av – som vi har sett – at de ikke stoler på Gud. Politikk dreier seg om å «alt slik hedningene søker etter». Rikets folk skal være fri fra slikt og, igjen, stole på Gud.

Matt 7:1-5

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du dra flisen ut av din brors øye.

Til tross for at religiøse mennesker – inkludert kristne – ofte er kjent for deres dommer over andre, forteller Jesus sine disipler at de skal praktisere den motsatte holdningen. Uansett hvilke synder vi ser hos noen andre, skal vi se på dem som små fliser sammenlignet med våre egne bjelker. Vi er kalt til aldri å dømme. Paulus sier eksplisitt at vi ikke har noen som helst rett til å dømme dem utenfor forsamlingen. (1.Kor 5:12-13) Jesu etterfølgere skal være kjent for deres ydmykhet og kjærlighet (Ef 4:2; Jak 4:10-12; 1.Pet 3:8), idet vi setter andre over oss selv. (Fil 2:3-5)

Dette tankesett er en direkte motsetning til hva som karakteriserer denne verdens politikk og «makt over» holdning. All form for politisk og nasjonal kamp er grunnlagt på premisset om den ene sides overlegenhet over den andre. Den prinsipielle tenkningen lyder: «Bare hvis verden hadde vært styrt utifra mine overlegne kunnskaper og moralske overbevisninger, ville den vært bedre.» Ingenting har bidratt mer til å skade verden enn nettopp et slikt tankesett – kristent styre, eller ei. I krigstid blir dette spesielt tydeliggjort. Nasjoner dømmer andre nasjoner ut fra sin egen overlegne kunnskap og moral (legg merke til at begge de stridende parter har «rett»). I den ytterste konsekvens fører dette til at folk styrt av myndighetene – og alltid med en tilhørende demoniseringskampanje i forkant, skapt for å skape grupperinger som «oss» og «dem»; de «gode» mot de «onde» – dreper andre. De dreper ikke mennesker, de dreper de «onde», dem som går i mot den andres side overlegne kunnskap og moral. Legg f.eks. bare merke til hvilken ordbruk President Reagan brukte mot kommunistene: han kalte dem «ondskapens akse,» «de røde» og «better dead than read.»

Alle slike termer og grupperinger er underlagt premisset om at det er vi‚ de «gode» og «rettferdige» som er skikket til å styre. Rikets folk kan kun manifestere Guds rikets ydmykhet ved å distansere seg fra dette spillet og den konkurrerende syklus. Vi er kalt til å tre ut av sirkelen og bryte den ved et så upolitisk term som nåde, idet vi «elsker våre fiender» ikke ved å drepe dem, men å dø for dem akkurat slik som Jesus gjorde – ham vi er kalt til å imitere.

Matt 20:25-28

Jesus kalte dem [sine disipler] til seg og sa: Dere vet at fyrster hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres slave, likesom menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.

Denne undervisningen er en respons fra Jesus etter at moren til Jakob og Johannes prøvde å få ham til å la hennes sønner sitte på en plass med privilegier og makt, ved siden av Jesus, når Riket kom. Jesus benyttet seg av dette misforståtte spørsmålet til å komme med viktig undervisning. Jakten etter privilegier og makt karakteriserer hedninger (Jeg bruker ordet hedning for å referere til dem som ikke er under Guds herredømme, uavhengig av hva deres uttalte trosbekjennelse måtte være). De får liv og verdi fra slike ting. Men det skal ikke være slik blant dere – Rikets folk. I Guds rike er alt fullstendig reversert. Storhet er ikke definert ved å ha makt over andre, men med makt under andre – det vil si, selvoppoffrende tjenerskap motivert av Guds kjærlighet til oss. Dette er konsekvent undervisning ut fra hvordan Jesus så på Gud, nemlig slik 1.Joh 4:8 sier: Gud er agape. Som borgere i Hans rike skal vi vise vår Konges natur ved å representere Ham idet vi er Hans ambassadører (Ef 6:20; pluss ett til!!!) på jorden.

Dette setter Guds rike i sterkt kontrast til denne verdens riker, ettersom prinsippet med dem – slik Jesus, historien og teorien viser – er at enkelte folk utøver makt over andre. Alle politiske kamper innenfor nasjoner, og alle kriger mellom nasjoner, handler om makt og hvem som skal styre og herske. Rikets folk er ikke kalt til å delta i disse «makt over» kampene, men tvert i mot kappes om å tjene hverandre – og alle – i kjærlighet.

Matt 22:15-22

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de skulle fange ham i ord. De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er en mann av integritet, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: er det tillat å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

På Jesus sin tid var det virkelig turbulente tider på den politiske arena. På grunn av det, var det ofte folk som prøvde å få ham til å si sin mening rundt ulike politiske spørsmål, og kanskje få ham – den dyktige læreren – til å slå seg sammen med dem. Jesus bet aldri på agnet. Han klarte alltid å snu de politiske spørsmål til spørsmål om Guds rike – dét var hans fokus.

Kristne siterer ofte denne passasjen og sier at den beviser at kristne har en plikt med å betale skatt til staten. Svaret til Jesus hadde ikke den hensikten – det var ikke poenget.

For å få tak på den ironiske brilliansen underliggende i Jesu svar, må vi skjønne at jødene på den tiden så på myntene med keiserens bilde som noe veldig frastøtende. De så ikke bare på det som egoistisk fra keiserens side, men også som et direkte brudd på loven om å lage bilder (2.Mos 20:4; 3.Mos 26:1). Bare Gud kan lage bilde av seg selv, noe Han gjorde da Han skapte mennesker (1.Mos 1:26-27).

Jesus linket hedensk egoisme og avguderi på et genialt vis sammen med det å betale skatt. Med en stor del sarkasme, sa Jesus i essens: «Dere tror jo selvsagt at denne mynten er et egoistisk avgudssymbol som er frastøtende for Gud. Så hvorfor skal vi som er Guds folk, slåss mot hverandre over hvor mye av dette vi skal beholde eller gi tilbake til disse egoistiske, avguds-lagende usympatiske menneskene? Hvis det er bilde av ham, kan dere vel bare gi det tilbake for hva jeg bryr meg.»

Jesus sier, ved ikke å bite på det politiske agnet, med andre ord at det ikke er dette spørsmålet som betyr noe. Hvor mye av keiserens mynter vi gir tilbake eller beholder, er ikke det viktige. Det viktige derimot er at vi gir Gud våre liv, for når vi har gitt til Gud det som er Hans, hvor mye er det da igjen til keiseren? Jesus foreslår på ironisk vis at et ufornuftig fokus på hva vi skal gjøre med Cæsars bilde kan reflektere et hjerte som er for lite opptatt av hva man skal gjøre med Guds bilde. Selv om noen klarer å komme frem til hva som er «korrekt» å gjøre når det gjelder å betale skatt, hvor mye betyr det hvis man taper sin sjel? (Mark 8:36)

På denne måten bruker altså Jesus denne verdens spørsmål og agenda som et springbrett til å refrasere spørsmålene ut i fra Guds rikes perspektiv og dens alternativ. Jesus demonstrerer atter en gang at han ikke var kommet for å løse de uviktige og kontroversielle saker som kjennetegner denne verdens riker. Han kom heller for å tilby et radikalt annet alternativ å leve sitt liv på idet han svarer på et helt annet type sett med spørsmål. Alle dreier seg om livet under Guds herredømme.

Dette bør og være vår innstilling til det samme sett med spørsmål. Vi bør aldri ble for opptatt med de mange politiske tema «hedningene» strides om. Vår éne oppgave er å manifestere Guds rike, og det vakre alternativ nettopp dét er.

Luk 4:5-8

Djevelen førte ham da opp på et høy fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare vil falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe og ham alene skal du tjene.

Det er bemerkelsesverdig at Jesus ikke nekter for at djevelen har den makten han hevder å ha. Djevelen visste hvilke fristelser han skulle bruke mot Jesus. Det var nemlig av denne grunn Jesus kom til jorden, han skulle opprette Guds rike som skulle «knuse alle denne verdens riker…og selv stå fast til evig tid» (Dan 2:44), hans etterfølgere skulle «arve jorden» (Matt 5:5). Forskjellen i fristelsen til djevelen og det Jesus ligger ikke i endemålet, men i middelet frem til målet. Jesus nektet å ta del i denne verdens måte å gjøre ting på idet han «tilba Gud alene,» ikke blandet seg inn i politikken og var konsekvent med den læren han gav sine disipler senere ved at de ikke skulle herske over andre slik hedningene gjør, for «slik skal det ikke være blant dere.» (Matt 20:25-28)

Det nye testamentet er enstemmig i sin tale om at djevelen/ondskapen faktisk står bak de politiske systemer og egoisme. Jesus refererer f.eks. satan som denne verdens «prins» eller «hersker» (archon) (Joh 12:31; 14:30; 16:11). Paulus omtaler det samme som «denne verdens gud» og «høvdingen over luftens makter» (2.Kor 4:4; Ef 2:2). Johannes hevder på samme vis at «hele verden ligger i det ondes vold.» (1.Joh 5:19) Også i åpenbaringsboken er alle myndigheter fremstilt som Dyret og Babylon, som ved hjelp av djevelen bedrar og undertrykker mennesker, men som nå kommer til å undergå Guds dom. (Åp 13; 14:8; 17:5; 18)

Hvis Jesus ikke stoler på denne verdens myndigheters metode å gjøre ting på, og tilogmed kaller dem av det onde, hvor mye skal vi da som Rikets folk ha tillit til dem? Svaret blir klart og tydelig ingen tillit, akkurat som Jesus. Legg også merke til hvordan Jesus gjør en kontrast, som vi har sett flere ganger, mellom det å tjene Gud og myndighetene – to forskjellige herrer, leder til at vi er utro mot en av dem.

Luk 12:13-15

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: se til å ta dere i vare mot all slags grådighet; livet består ikke av en overflod av eiendeler.

Jødiske arvelover var ikke akkurat direkte rettferdige, ettersom alt gikk til den førstefødte. Andre søsken var avhengig av velvilje fra den eldste for å få noe som helst. Denne karen, hadde tydeligvis ikke en fullt så velvillig bror. Han ønsket, forståelig nok, at Jesus skulle gripe inn og gjøre noe med dette. Det var et juridisk og politisk spørsmål. Jesus sier oppsummert, «hvem har noensinne fortalt deg at jeg er en advokat eller politiker?» Han snudde det hele, som vanlig, om vanlig til et Guds rike spørsmål. I essens svarer han, «Jeg kom ikke for å løse deres juridiske og politiske spørsmål. Jeg kom for å sette dere fri, blant annet fra ting som grådighet. Så vær forsiktig med grådighet.»

Denne passasjen viser nok en gang at Jesus ikke hadde noe å si om aktuelle emner innenfor politikken. Ettersom jobben til dem i Guds rike er å imitere Jesus i alle ting, bør vi også ha samme holdning.

Joh 15:19

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut fra verden, hater den dere.

Rikets folk følger en annen Herre og har derfor et helt annet syn på verden, hvordan vi gjør ting, enn hedninger. Som borgere av Guds rike er vi utlendinger og fremmede i denne verden (Fil 1:27; Heb 11:13; 1.Pet 1:17; 2:11). Vi må forvente å bli hatet ettersom Jesus var hatet (Joh 15:18; 17:14)

Når etterfølgere av Jesus blir en skygge av hvem de er kalt ut av verden for å være, vaskes det radikale skillet mellom oss og verden. Hvis vi integreres til denne kulturs verdier, idealer og metoder glemmer vi vårt kall, saltet mister sin konserverende kraft og lyset gjemmes (Matt 5). Vi er kalt «ut av verden» av en grunn – det er ingen ubetydelig floskel, men et veldig konkret kall til å være «hellig» – d.v.s. adskilt og seperat. Vi er «i denne verden, men ikke av,» derfor må vi holde oss til Jesus og imitere ham i alle ting og være det vakre og radikale alternativet Gud har kalt oss til. Som Jesus, må vi avsløre den rådende kultur ved å nekte å ta del i den – og den hatet ham for det.

Det er også viktig å legge merke til dem som vandret på Veien (noe den første kristne menighet ble kalt) i de tre første århundrene før Konstantin gjorde KristenDommen til statsreligion, var på mange måter hatet og ofte forfulgt. Mange ble drept på brutalt vis, og hovedårsaken til dette var at de nektet å la seg integrere til det romerske imperiets verdier og måte å gjøre ting på. De ble anklaget for å være upatriotisk, motsatt og feige (fordi de nektet å tjene i militæret). De fulgte heller Guds rikes motsatte og radikale alternativ, noe som førte til en stor økning blant Jesu etterfølgere til tross for at de ble drept fremfor å drepe selv for en «rettferdig sak.»

Joh 18:36-37

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Jesus sitt rike er «ikke av denne verden.» Derfor prioriterte han ingen tid eller energi på å forandre myndighetene på sin tid, til tross for at de var korrupt, umoralsk og ekstremt voldelig. Jesus kom ikke for å pusse og pynte på de rådende systemer, men for å starte noe radikalt og fullstendig annerledes. Kjennetegnet på at Jesu Rike ikke er av denne verden, er at hans etterfølgere ikke slåss med vold for å oppnå sine interesser. Igjen ser vi en tydelig og fundamental forskjell på Guds og denne verdens riker, som historien viser, alltid tyr til vold når deres interesser er truet. En av Jesu disipler, Peter prøvde faktisk å slåss for Jesus med vold når han kuttet av øret på den romerske soldaten, men Jesus tok skarpt til motmæle og irrettesatte ham.

Hovedtegnet på at man er en del av Jesu Rike er altså at man ikke slåss som alle i denne verden gjør. Dette inkluderer å nekte å ty til fysisk vold, men det gjelder også psykisk vold i form av slåssing med harde ord eller baktalelse (f.eks Ef 4:29-31). Alt vi gjør, skal derimot – inkludert våre tanker og ord – være gjort i kjærlighet (1.Kor 16:14). Myndighetene i denne verden setter alle sin lit til fysisk vold, og politikken karakteriseres (minst) med verbale sverdkamper. En person i Guds rike tilkjennegir deres allianse til et annet Rike ved å nekte å ta del i dette.

Ef 6:12

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehærer i himmelrommet.

Hvis det har «kjøtt og blod» er det ikke noen vi skal slåss mot. Tvert i mot, hvis det har «kjøtt og blod,» skal vi slåss for dem. De kan ha som hensikt å skade oss, vår familie eller nasjon. Vi kan hate deres livsstil, politikk og religion, men er de mennesker er vi kalt til å elske dem, tjene dem, gjøre godt i mot dem, be for dem og slåss for dem (Luk 6:27-35). En av de fremste måtene vi slåss for dem er nettopp å slåss mot «maktene og myndighetene» som ønsker å undertrykke både dem og oss. Vår mot-kultur er en Jesuslignende livsstil er vår kamp på vegne av våre fiender. Dette er atter en gang konsekvent med at Gud er agape (1.Joh 4:8), og det til den ytterste konsekvens.

Denne verdens makter og myndigheter har alle sine ulike interesser, og dems sikkerhet er basert på premisset om å gjøre voldelig- og makt-demonstrativ motstand mot menneskelig fiender. Den påfølgende konklusjon blir da at Rikets folk ikke skal ta del i å tjene den.

2.Tim 2:3-4

Ta del med meg i lidelsen, som en god soldat av Jesus Kristus. Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i sivile affærer, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

Paulus tenker her på en soldat stasjonert i et fremmed land. Denne soldatens oppgave, hvis nødvendig, er å lide for å bringe ut sitt hjemlands agenda. I tillegg sier Paulus også at soldaten ikke skal blande seg inn i «sivile affærer,» men at han skal være fokusert på å gjøre sin hærfører til lags. Vi er, bokstavelig talt, soldater stasjonert i fremmede territorier. Vi er til og med stasjonert i «fiendtlig okkupert terreng,» ettersom denne verden som vi lever i er styrt av «denne verdens gud» (2.Kor 4:4) og «høvdingen over luftens makter» (Ef 2:2). Vår oppgave er å «gjøre sin hærfører til lags» ved å imitere hans eksempel og dermed ekspandere arbeidet til Guds rike. For å gjøre dette, slik passasjen sier, er det essensielt at vi ikke blir distrahert og blander oss opp i «sivile affærer.»

Når kristne feilaktig tror at de utbreder Guds rike ved å jobbe for hvilke politiske alternativ, kandidater og programmer som er de «rette» (eller værre, de «kristne») lar de seg distrahere fra den éne oppgaven Rikets folk er gitt. Vår oppgave er å gjøre hva Jesus gjorde. Han manifesterte Guds rike og slapp løs den forandrende kraften til Riket ved måten han levde og døde – ikke ut i fra hvordan han stemte.

Konklusjon

Dette grove utdraget av et essay leder nok til en million spørsmål. Kan kristne noensinne ta del i politikk? Bør de stemme? Bør de tjene i militæret eller være i politiet? Vi er ikke av verden, men vi er i den. Denne spenningen skaper mange gråsoner og usikkerheter i våre liv som ikke kan løses med ett sett etiske regler. Jeg er foreløpig fornøyd med å utlegge skriftene så ærlig jeg kan, reflektere over dem, slik at folk kan selv søke Guds vilje for deres liv. Vi skal aldri dømme andre for de valg de tar (Rom 14), men vi må heller ikke å pynte på den klare og radikale undervisningen til Ordet.

Rikets folk har én Herre og tjener ett Rike. I lys av dette, er denne verdens herrer og riker lite relevante for oss. Vår jobb er å bygge Riket ved å gjøre det Jesus gjorde. Ingenting, selv ikke «viktige» «sivile affærer» må distrahere oss fra det.

Lignelsen om «sølvmynten som blir funnet igjen» slik den omtales i mange bibeloversettelser, er en velkjent lignelse som de fleste av oss har hørt en del ganger. Jesus forteller den i en bolk med to andre kjente lignelser: «den bortkomne sønn» og «sauen som blir funnet igjen». Disse blir fortalt i respons til en situasjon Jesus var i. Før han begynner å fortelle dem, sier konteksten dette:

«Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: ‘Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem’. Da fortalte han dem denne lignelsen».

Lignelsen er altså skreddersydd til den spesifikke situasjonen Jesus er i, og man forstår meningen bedre når man er bevisst på nettopp det.

Som vanlig var Jesus med de såkalte «tollerne» og «synderne», og som vi ser fra teksten og resten av beretningen i evangeliene var ikke dette direkte populært blant det religiøse establissementet. De «murret», dvs. snakket seg i mellom om nettopp dette, ettersom disse menneskene var sett ned på av dem. De var de religiøse, de såkalte hellige, Guds utvalgte og lovlydige folk. Tollerne og synderne derimot ble sett på som samfunnets tapere, avskum og uhellige. De levde ikke opp til Guds standard, fulgte ikke hans lover og var langt i fra så «hellig». De religiøse veide dem på en vektskål, evaluerte og sammenlignet dem. I forhold til seg selv, fant de dem for lett. De hadde ikke klart å leve opp til standarden og var dermed ikke like mye verd. Når vi leser noe slikt, kan det være lett for oss å hoppe på samme vogn og falle i samme grøft. Vi kan ta oss selv i å gjøre det samme med fariseerne og de skriftlærde. Vi kan gjerne komme til å tenke: «for noen overlegne blærer, hvem er de til å dømme hva andre gjør»?, «hva får dem til å tro at de er så mye bedre enn de andre»? Det er lett å ramle i den samme fellen og hoppe på evalueringshjulet i det vi lager oss kategorier, «oss» og «dem». Vi er eksperter på å plassere hverandre i ulike båser. «Han er kledd sånn, da må han være slik og slik», «han er ikke flink til det, jeg er!». Vi setter alle mennesker i bås basert på hva de kan, gjør og hvordan de ser ut. Vi er alle våre omgivelsers Alan Greenspan¹ i det vi tilskriver folk en verdi/valuta i forhold til hvordan det er fordelaktig for oss.

Det er på mange måter forståelig hvorfor fariseerne og de skriftlærde tenkte slik om tollerne og synderne. De puttet disse menneskene på en vektskål med mye større grunnlag enn det vi som regel har. Tollerne var på den tiden (1.århundret) sett på som de største forræderne i Palestina. De var som regel jøder som jobbet for den romerske okkupasjonsmakten, og hadde som oppgave å kreve inn skatter fra sine landsmenn. I tillegg utnyttet de ofte sin posisjon, slik mange med makt som regel gjør, til sin egen fordel. De krevde ikke bare inn den skatten som det romerske imperiumet hadde bestemt, de krevde mer. For å plassere dem i en mer passende aktuell kontekst for oss, kan vi sammenligne dem med nordmenn som var på Hitlers side under krigen, såkalte quislinger. I tillegg til at de var umoralske og hadde forrådt deg som landsmann, spilte de bevisst på samme lag som dine motstandere i det de utnyttet deg på det grådigste. Hvordan kunne ikke fariseere, skriftlærde og jøder generelt føle en sterk misnøye og til og med hat overfor dem? De andre, synderne, var heller ikke godt likt av de religiøse. Det var vanlig blant mange av fariseerne og de skriftlærde å tro at Gud ville sende den lovede Messias hvis Guds folk – jødene – klarte å holde moseloven til punkt og prikke. Deres tiltro gikk ut på at Messias skulle da komme å befri dem fra den romerske undertrykkelsen, gjenopprette det verdensomspennende Messianske riket og deres stolthet. Disse synderne gjorde, i deres øyne, til at ydmykelsen og nedverdigelsen av å være okkupert i sitt eget hellige land som tilhørte dem og deres allmektige Gud ble utsatt. Er det rart at de mislikte dem? veide dem på en vektskål?

Det er altså i denne konteksten Jesus forteller tre lignelser, hvor en av dem lyder slik:

«Om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter (gr. zēteō) nøye (gr. epimelōs) til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket (gr. drachmē) jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om».

Kvinnen i lignelsen mister en sølvmynt, eller én drakme, slik mynten kalles på gresk. En drakme var på den tiden kun en vanlig minimums dagslønn, noe som tilsvarer omtrentlig 0,80 øre i vår valuta.² Hvis denne drakmen var verd så lite, hvorfor var denne kvinnen såpass ivrig til å finne den igjen? Ut fra lignelsen virker hun nærmest fanatisk, hun ønsker virkelig å finne den mynten sin. Hun tenner en lampe, noe som tyder på at dette er på kvelden eller natten. Hvis det kun er snakk om en drakme, én dags minstelønn og med andre ord ikke så mye, hvorfor er hun da så bestemt og fanatisk i letingen etter den? Kan hun ikke ihvertfall vente til det er blitt dag igjen?

Den tradisjonelle tolkningen av lignelsen går ut på at det er snakk om en bondekvinne. De ti sølvmyntene er antageligvis hennes formue, det hun ut fra tøffe kår har klart å spare i løpet av sitt liv som arbeidskvinne. Hvis hun har mistet én av sine ti sølvmynter, altså en tiendedel av sitt livs sparepenger, så er det en del og hun ønsker dermed selvsagt å finne den igjen. Det er meget vel mulig at dette er en korrekt tolkning, men det er allikevel noen spørsmål vi kan stille oss selv angående lignelsen for å sjekke om det stemmer.

Er det viktig for lignelsen sin del at det er en kvinne? Kunne Jesus like gjerne brukt en mann for å få frem poenget sitt? Er det viktig for lignelsen at det er sølvmynter/drakmer? Hvorfor kunne han ikke brukt en mer verdifull type mynt? det ville jo gitt lignelsen større spenning. Hvorfor mistet hun én av ti, hvorfor ikke fem eller ni? Ville ikke det intensifisert ligningen et par hakk hvis hun hadde mistet flere enn én, hvis dét er poenget med ligningen? Hvorfor er hun så fanatisk i letingen etter den ene mynten? Ordet brukt i lignelsen om at hun leter nøye/intenst (gr. epimelos), samt at hun leter når det er mørkt og feier hele huset, nærmest snur det opp ned for å finne denne ene dagslønnen. Hvorfor så fanatisk, kan hun ikke vente til det blir lyst? Og hvorfor skaper hun så mye oppstyr når hun finner den igjen? Hun inviterer både naboer og venner til fest og ber dem glede seg med seg når hun finner den. Det hele er ekstra fanatisk og spesielt hvis det er midt på natten det skjer. Hva er greien? Uansett, hvorfor må hun stelle i stand en fest når det kun er snakk om en drakme? Den er jo ikke verd så mye. I tillegg er det jo muligheter for at det koster mer å stelle i stand festen enn hva drakmen egentlig er verd.

Ut i fra spørsmålene vi har stilt, kan det tyde på at hun har et sterkere forhold til mynten enn hva den klassiske tolkningen får frem. Det virker som om mynten har en betydelig mye større verdi enn hva dens faktiske valuta er. Den har en sterk affeksjonsverdi for henne, noe festen, gleden, den nøye og intensive letingen tyder på. En annen tolkning, blant annet brukt av Malcolm Smith og Gregory A. Boyd, får alle disse variablene til å passe betydelig bedre sammen.

I det gamle Palestina eksisterte det en tradisjon, spesielt blant bønder, at når en mann og kvinne ble forlovet, gav ham kvinnen et halskjede med ti sølvmynter på. Dette kjedet fungerte på samme måte som en ring gjør i våre dager. Enkelte argumenterer for at det er et slikt smykke Jesus refererer til i denne lignelsen, derfor akkurat ti mynter og den tydelige affeksjonsverdien tilknyttet mynten. En slik tolkning vil kunne forklare en hel del, blant annet hvorfor det er en kvinne i lignelsen, en sølvmynt og ikke noe med høyere valuta, at det er nøyaktig ti mynter, at hun steller i stand en fest og at det er så mye glede.

Kvinnen mister ikke bare en dagslønn med en gitt valutaverdi. Mynten innehar en uvurderlig verdi, den kan ikke stemples med en valutaverdi styrt av markedet – den er gitt til henne av sin kommende ektefelle og symboliserer alle minner fra fortiden og håp for fremtiden. Denne tolkningen gir lignelsen en klar og forståelig betydning i konteksten av hvorfor Jesus forteller den. Som vi husker ovenfra, starter Jesus å fortelle disse lignelsene på grunn av at fariseerne og de skriftlærde fant det hårreisende at Jesus omgikk mennesker som tollere og syndere. Det religiøse establissementet stempler dem med en verdi satt av det kulturelle og moralske markedet. De veier, måler, dømmer og ser ned på dem ut fra sine sosiale normer og standarder. Det er snakk om mennesker stemplet med en gitt markedsvaluta. Alle kulturer og subkulturer har en måte å evaluere ting og mennesker på. Det engelske ordet for å evaluere er evaluate, en ordbok definerer det slik:

e·val·u·ate

To ascertain or fix the value or worth of. ((thefreedictionary))

Det dreier seg altså om å tilskrive eller bestemme verdien til en bestemt ting eller person, og det er noe vi alle er kjent med. Bibelen kaller dette for å dømme, nøyaktig hva de religiøse gjør i denne situasjonen på Jesu tid og nøyaktig hvordan de fleste ikke-kristne oppfatter kristne i dag – som dømmende. Faktum er at vi alle gjør dette, bevisst eller ubevisst. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette når man f.eks. sitter på en benk i et kjøpesenter og ser folk spasere forbi. Evalueringshjulet starter fort å rulle, tankene begynner å vandre og straks er vi i gang med å tilskrive verdi, sette andre i boks og dømme dem. «Shit, han var feit», «hun brukte mye sminke», «hun var stygg. Jeg er glad ikke min dame ser sånn ut» etc. etc. I det vi tilskriver andre en slik negativ verdi får det oss til føle oss bedre, det er «oss» – de fine, flinke, hellige, utvalgte og kule – og det er «dem» – de stygge, dårlige, uhellige og taperne – akkurat samme som det religiøse establissementet i Jerusalem holdt på med i det første århundret. Den eneste forskjellen, er en variabel markedsvaluta basert på kulturen – den kulturelle markedsvaluta.

På Jesu tid var det de religiøse som hadde høy markedsverdi, de var «diamanten», mens de som omgikk Jesus var den usle minstelønnen – en «drakme». Jesus forteller i lignelsen om en «drakme» med en uvurderlig verdi. Drakmens rene markedsvaluta er en konstruert verdi, skapt av menneskelige systemer, måte å tenke- og konstruere konsepter på – dens verdi er ikke objektiv og universell – den er for å bruke en dagligdags term: «menneskeskapt». Kvinnen symboliserer Gud og Hans intense, lidenskapelige jakt etter de som er borte fra Ham. Drakmen som blir funnet, symboliserer dem som i følge den kulturelle markedsvaluta er lite verd, men som Gud ser på som uvurderlig. Denne tolkningen gir et flott bilde av hvordan Jesus avslører hvordan de religiøse anser synderne og tollerne som en lite verd drakme, samt at den får frem hvordan Gud ikke følger kulturens kunstige  og menneskeskapte markedsvaluta idet han ser på drakmen som uvurderlig.

- Skriveriet er inspirert av Gregory A. Boyds undervisning som heter Breaking from Greenspan. Anbefales!

1. amerikansk økonom som tidligere var leder for the Federal Reserves i USA. Han justerte rentene for å få det økonomiske systemet til å gå opp i opp.
2. Greg Boyd. (2010) fra talen Breaking from Greenspan og Bouquet. (1952). Daglig liv på Jesu tid, s.140

Kristendommen er ikke akkurat direkte kjent for å handle på en ikke-voldelig måte gjennom historiens løp. Vi trenger ikke en gang å bevege oss bort fra nåtiden. Det er mer tabu i enkelte kristne kretser og være mot krig og militæret, enn hva det er å være for. Selvsagt, når FNs menneskerettigheter etterhvert er blitt allment akseptert og teoretisk norm i samfunnet, gjelder ikke dette angrepskrig for egen vinnings skyld – det ville jo være uetisk. Såkalt «rettferdig krigføring» og forsvarsskrig er derimot helt akseptert. Hvis vi beveger oss videre bakover i historien, finner vi kristne som utøver vold mot andre, selv mot sine egne, ved et utall anledninger; korstog mot muslimer, slavehandel, krig mellom nasjoner (begge med Gud på sin side) og torturering og brenning av kjettere. Det hele virker hårreisende ironisk, spesielt med tanke på den materie vi nå skal se nærmere på. Ofte etter slike utsagn, hører jeg unnskyldninger og bortforklaringer som: «kristne er jo mennesker og», «kulturene og sivilisasjonene var mer brutale før» og «skal vi bare se på, og ikke gjøre noe da?» Det er greit og stille spørsmål så lenge det er gjort med rett intensjon, nemlig å veie opp ærlig og oppriktig argumenter for og mot. Som en kristen bør Jesu og disiplenes ord veie tyngst og vi bør prøve dem mot våre allerede forutinntatte tanker. Her skal jeg prøve nettopp det.

I den såkalte bergprekenen nevner Jesus tre eksempler på hvordan hans tilhørere prinsippielt sett kan reagere. Disse eksemplene var absolutt aktuelle for dem han talte til. La oss lese passasjen i Matteus kapittel 5:

«Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta underkledningen din, så la ham også få ytterkledningen. Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham».¹

Jesus begynner denne passasjen med å referere til en gammeltestamentlig lære: «Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ ((3. Mos 24:17-22)) Deretter sier han direkte i mot dette idet han gjør en distinkt forskjell mellom den og sine ord: «Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere». Denne tankegangen om å ta igjen, slå tilbake når en slår deg, faller seg naturlig for oss mennesker. Når en gjør oss urett skaper det straks impulser i oss, impulser som vil gjøre opp for den urettferdighet vi er offer for. Ut i fra våre naturlige reaksjonsmønstre og tankegang vi er blitt opplært i, eksisterer det to aktuelle reaksjoner til urett; «å sloss» eller «å flykte». For dem, og for de fleste av oss, eksisterer det ingen tredje vei – en vei som åpner muligheten for forsoning og en ende av unådens stadig spinnende syklus.

Jesus lærte en tredje vei. En vei som åpner muligheten og kan skape en felles bevissthet hos begge parter til å se at ingen er over eller under, men at vi alle er likeverdige. Å sloss hadde vært Galileernes reaksjon til Roms undertrykkelse bare to tiår før Jesus kom på banen. Jesus og mange av hans tilhørere ville nok fått med seg at flere tusen av deres landsmenn hadde blitt korsfestet av Romerne langs veikantene. De kjente nok noen av innbyggerne i Sephoris (ca. 3 mil nord for Nasaret) som hadde blitt solgt som slaver for å være medvirkende til opprørernes angrep på våpenlagrene der. Noen av dem kom nok også til å oppleve den horrible nedslaktingen under krigen mot Rom i 66-70 e.vt. Hvis alternativet med å sloss ikke appelerte til dem, var det eneste de kjente til «å flykte»: være passiv, la seg undertrykke eller, optimalt sett være passiv-aggressiv i sin adlydning av lovene.

Nå skal vi se litt nærmere på Jesu eksempler som illustrerer prinsippene bak den tredje vei.

1) Vend det andre kinnet til…

«Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til».

Dette, som de to andre eksemplene, dreier seg ikke om være passiv på den måten at du ikke gjør noe. Jesus lærte ikke sine tilhørere å bare stå der å ta i mot slaget, det er mer dybde her enn som så, noe vi kan forstå bedre når vi kjenner til konteksten og den spesifikke historiske situasjon. Det  hele dreier seg om en aktiv ikke-voldelig handling. Det er også viktig å spørre seg selv hvem som var tilhørere når Jesus snakket. I hvert eksempel er hans publikum ikke dem som slår, saksøker eller blir tvunget ( «Om noen slår deg…Vil noen saksøke deg…Om noen tvinger deg…» ) Hans publikum var hovedsaklig de undertrykte, de laverestående og svake i samfunnet.². De var offre av Roms hierarkiske og undertrykkende styre som dømte mennesker etter deres klasse, status og rase.

«Om noen slår deg på høyre kinn, vend også det andre til». Hvorfor presiserer Jesus akkurat høyre kinn? Tilhørerne, og folk i æreskulturer, hadde forstått det. Situasjonen Jesus refererer til hadde nemlig sin konkrete betydning der og da. Når man skulle vise seg overlegen, som f.eks romereske okkupanter overfor jøder, slo man den underlegne med baksiden av sin høyre hånd. Med et slikt slag ville man treffe det høyre kinn. Ettersom dette dreier seg om undertrykkelse og ikke en nevekamp, noe som symbolsk sett ville anerkjent den andre som sin likemann, kan man ikke slå ham med sin høyre hånd enda en gang. Det gjenværende alternativ er da altså å slå med baksiden av den venstre hånd og dermed treffe den andres tilvendte venstre kinn. Dette involverte andre problemer. På den tiden var venstre hånden, som i endel kulturer i dag, sett på som skitten. I Qumran samfunnet like utenfor Jerusalem, medførte dette blant annet at man ble ekskludert fra samfunnet i ti dager med tilhørende bøter.³

Personen som blir slått, sier med å vende det andre kinnet til: «Prøv igjen. Ditt første slag oppnådde ikke sin hensikt. Jeg nekter deg makten å ydmyke meg. Jeg er et menneske akkurat som deg. Din sosiale statusen forandrer ikke det. Du kan ikke gjøre meg underlegen». Å vende det andre kinnet til, vil være uforventet for den som slår og er sosialt overlegen i forholdet. En slik reaksjon vil skape vanskeligheter for ham. Hva skal han gjøre? Han kan ikke bruke baksiden på sin høyre hånd igjen ettersom nesen er i veien. Han kan ikke bruke sin venstre hånd. Hvis han bruker knyttneven, anerkjenner han ham som en likeverdig. Hele poenget med å bruke baksiden av hånden til å slå med, er å forsterke kastesystemet og den institusjonaliserte ulikheten. Selv om han beordrer at personen skal i fengsel og lignende, har selve poenget blitt oppnådd klart og tydelig. Undertrykkeren har blitt tvunget, i mot sin vilje, til å oppfatte den undertrykte som et likeverdig menneske. Denne reaksjonen er, som vi har sett, langt i fra en passiv og feig handling, men en aktiv ikke-voldshandling – en tredje vei.

2) Gi ham kappen og…

«Vil noen saksøke deg og ta underkledningen din, så la ham også få ytterkledningen».

Det neste eksempelet finner sted i konteksten av en rettsak, hvor én saksøker en annen. Når dette var tilfellet, at det eksisterte en tvist mellom to jøder, var det vanlig å tre frem for det jødiske rådet, Sanhedrin for å gjøre opp. ⁴ Gjeld var ett av de mest alvorlige sosiale problemer på denne tiden, noe vi blant annet ser som et gjengående tema i mange av Jesu lignelser.⁵ I dette eksempelet er det snakk om en som krever skjorten, dvs. underkledningen eller undertøyet, til en annen. Dette var ofte tilfellet med gjeldslaver på denne tiden. En slik person hadde sunket gradvis ned i fattigdom, helt fra å miste sin jord og eiendeler, til ikke å ha annet å tilby enn sine klær. Altså, en av de fattigste som var å finne.

Den vanlige jødiske bekledning bestod hovedsaklig av en kappe som i tillegg ble brukt til å dekke seg til med om natten. Under kappen hadde man vanligvis en underkjortel, brukt nærmest som et undertøy.⁶

I dette eksempelet forteller Jesus altså at en slik person skal gi bort ytterkledningen sin i tillegg til den underkledningen han blir krevd for. Med andre ord, kle seg naken foran det jødiske rådet og sin anklager. Hvorfor det? Prøver han å lære oss et prinsipp om at vi generelt sett skal gi mer enn det som blir krevd av oss? Hvorfor er det i såfall tilfellet, og hvorfor skal han kle seg naken for en hel haug med mennesker når han egentlig kunne ha beholdt ytterkledningen? Eller har det med å belyse urettferdighet på en kreativ måte?

Se for deg hvordan mannen som krever det ene plagget vil føle seg der han står; rød i ansiktet med kappen i den ene hånden og undertøyet i den andre. Idet du slenger ham ytterkledningen og marsjerer ut, vil han uten tvil bli stilt i ett dårlig lys, som en grådig og urettferdig person. Du har gitt ham det krevet av deg, en ting han egentlig ikke trengte, og i tillegg gjør du noe så uforventet som å kle av deg ditt aller siste plagg. Situasjonen er brått blitt snudd på hodet. Du hadde ingen forhåpninger om å vinne rettsaken; loven var på hans side. Men du har nektet å bli ydmyket, samt lagt inn en klar protest mot et system som tillatter og legger opp til slik urett. Du har med en slik handling sagt: «Vil du ha kappen min? Da kan du få alt annet i tillegg! Nå har du alt bortsett fra kroppen min. Er den det neste på listen?»

Offentlig nakenhet var i tillegg tabu i jødedommen. Skammen falt ikke på den som var naken, men på dem som så eller ledet til en annens nakenhet. ⁷ I det du marsjerer ut i gaten vil du bli sett av dine venner, naboer og bekjente som lurer på hva som har skjedd. Du forklarer, og flere slår følge med deg i protest til uretten gjort mot deg. Hele det urettferdige systemet som undertrykker gjeldsslaver er avslørt offentlig. Utlåneren er blitt avslørt for ikke å være «rederlig», men en som opprettholder en hel sosial klasse uten land og verdi. Det er viktig å legge merke til at denne reaksjonen ikke bare straffer utlåneren, den gir ham en mulighet til å se hva hans praksis fører til og omvende seg fra den. Denne reaksjonen er i samsvar med den tredje vei, en konfronterende og aktiv ikke-voldshandling, som prøver å fri både den undertrykte og undertrykkeren. Det er i tillegg en kreativ og ikke minst ganske klovnaktig måte å takle en slik situasjon på. Jesus viser med dette at han er gjennomsyret jødisk i sin tankegang. Et senere ordtak fra Talmud viser noe lignende, «Hvis din nabo kaller deg et esel, ta på deg en sadel på ryggen».

3) Gå den ekstra mil…

«Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham».

Det tredje eksempelet referer til en vanlig praksis i det romersk okkuperte territorium. I følge romersk lov kunne en romersk soldat tvinge jøder eller andre ikke-romerske borgere til å bære sitt utstyr én mil. Det var vanlig å ha milmarkører langs veiene, slik at en kunne vite om en hadde gått en mil eller mer. Å tvinge personen til å bære lenger enn én mil kunne medføre strenge straffer i henhold til militær lov. På denne måten prøvde Rom å begrense misnøyen og muligheten for eventuelle opprør blant befolkningen. Uansett, dette var en bitter påminnelse for jødene om at de var undertrykt i sitt eget land.

Men hvorfor sier Jesus at vi skal en ekstra mil med soldaten? Drar han det ikke litt i overkant for langt  i den andre retning? Som i de to andre eksemplene er hensikten med dette at den undertrykte skal komme en fot foran, og igjen overta iniativet. Det er Cæsars lover, men responsen til dem kan ikke Cæsar styre, det er opp til den enkelte som et fritt individ.

Se for deg hvordan den romerske soldaten ville reagere på en slik respons. Ved den neste milmarkøren strekker han seg motvillig etter utstyret. Du sier så: «Nei, la meg bære den enda en mil». Normalt sett må han tvinge dine landsmenn til å bære, og nå vil du gladelig bære videre? Hvordan skal han ta det? Er dette en provokasjon? Fornærmer du hans styrke? Er du bare vennlig? Tenker du å legge inn en klage? Skape trøbbel?

Enda en gang har du gått fra å være undertrykt til å gripe iniativet. Du har tatt tilbake kraften av et fritt valg, soldaten er satt ut av din uvanlige respons, noe som forhåpentligvis får ham til å tenke. Dette kan potensielt sett også være en morsom situasjon, tatt rett fra en Monty Python film. Se for deg situasjonen med en romersk soldat idet han ber en jøde: «åå, kom igjen, få tilbake utsyret mitt». Til tross for at enkelte religiøse mennesker ikke ser morsomheten i dette, er det ingen tvil om at Jesu tilhørere så gleden i en slik situasjon. Tenk å få oppleve en av sine undertrykkere bli satt ut og gjort så ukomfortabel. Dette viser igjen kreativiteten og det klare prinsippet bak den tredje vei; å bli fri fra undertrykkelse, samt fri undertrykkeren og få ham til å tenke.

1. www.bibelen.no
2. Dette underbygges med at Jesus var syndernes og tollernes venn, og at han «… kom for de elendige, sønderbrutte og bundne …»(Luk 4
3. 1QS 7
4. http://www.jewishvirtuallibrary.org/jsource/Judaism/Sanhedrin.html
5. Wink, Walter. (2003). Jesus and Nonviolence. Hentet fra s.18. Forlag: Augsburg Fortress
6. http://www.jesuscentral.com/ji/historical-jesus/jesus-firstcenturycontext.php
7. 1.Mos 9:20-27

Hvis dette er tilfellet, glemmer vi ikke da noen essensielle aspekter ved vår egen tro? Er ikke nettopp troen basert på de historiske hendelser om at han levde, døde og stod opp tre dager senere? Paulus skriver faktisk at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.» (1.Kor 15:17) Og dette baserer han på noe fysisk og konkret – en historisk hendelse. Legg merke til hva han skriver i den samme konteksten:

«For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.» (1.Kor 15:3-7)

Her snakker Paulus tilogmed om øyenvitner, og presiserer at «…av dem lever de fleste ennå,» slik at datidens nysgjerrige kunne sjekke gyldigheten bak det. Troen vår hadde altså vært meningsløs hadde det ikke vært for fysiske og meget konkrete historisk hendelser.

Poenget mitt med å skrive dette er at jeg har sett viktigheten av å plassere det vi leser, inn i sin konkrete og historiske kontekst for å forstå innholdet. Dette blir barnelærdom, men det er ofte lett å glemme sine: hvem, hva, hvor, hvorfor og når.

Disse prinsippene er viktig uansett. Hvis vi ikke stiller oss selv slike spørsmål når vi leser, vil meningen forsvinne eller bli «mystifisert.» Når Jesus sa til noen av disiplene at: «Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere,» er det veldig viktig å vite hva Rabbiene lærte. I det første århundret var det en selvfølge at Rabbien valgte ut hvem som var verdig til å være sine etterfølgere. Jesus forsøkte ikke å underbygge et deterministisk livssyn, slik som ofte blir et resultat av den tidløse tolkningen mange har. Tenk hvor mange misforståelser og unødvendige diskusjoner vi kunne sluppet hvis vi var bevisst på innholdets betydning for dem som levde da.

Vi som lever i den vestlige verden, kanskje spesielt oss kristne, har blitt enormt påvirket av gresk-filosofiske ideer og implementert dem ubevisst i vår bibellesning. Det kan nærmest virke som om den gnostiske tankegangen som de første kristne kjempet så hardt imot, på mange måter har seiret. De fleste av oss ser f.eks på kroppen som et fengsel som vi snart skal slippes fri fra, idet vi entrer en åndelig himmelsk sfære, fridd fra vår fysiske kropp. Dette er en rent platonisk og ikke-hebraisk idé. Jødene ser tvert imot på det fysiske som noe veldig positivt – alt som er skapt av Gud er godt i seg selv. Mange kristne teologer lærer at vi har en udødelig sjel som eksisterer evig i seg selv. Denne læren har blant annet ført til den forkastelige doktrinen om evig pine i helvete. Dette er ikke bare en platonisk idé, den er også gammel. Slangens første løgn var jo nettopp dette: «Dere kommer slett ikke til å dø!». (1.Mos 3:4) Jeg vil tørre å påstå at det er mye av dette gresk-filosofiske og gnostiske tankesett som har ført til at vi gradvis har vendt oss bort fra den hebraiske tankegangen. Dette har igjen ført til at vi har fått en fattig forståelse av at Jesu jødiske arv. Han var en jøde som handlet og underviste utifra sin jødiske oppvekst. Med andre ord, en konkret person som levde i en konkret tid og som kommuniserte forståelig med datidens mennesker.

Denne boken, som er skrevet av den tyske teologen Ethelbert Stauffer, handler generelt om Kristus, de romerske keiserne og alle de paralleller som eksisterer dem imellom. Til tross for de eksisterende paralleller er det enkelte vesentlige skillepunkt. Blant dem som er mest tydelig er likhetene mellom Messias og de romerske keiserene som den Verdens etterlengtede Redningsmann. Stauffer viser blant annet til de sterke frelserforventingene som myldret i århundredet før Kristus iform av De greske Sybillinske bøker, poeten Virgil og stjernekonstellasjonene. «Er du Ham som skal komme?» spurte døperen Johannes Jesus, Virgil spurte det samme om keiser Augustus som utnyttet seg av denne frelserforventingen til det fulle. Virgil skrev blant annet dette om ham:

«Salvation is to be found

in none other save Augustus, and there is no other name given to men

in which they can be saved.»

og:

“This is the man, the one who has been promised again and again…The turning point of the ages has come.»

Stauffer, som underviste i NT-studier og oldtidshistorie ved universitetet i Bonn i 1930- og 40- årene, tar også opp endel historie før Augustus ble romersk keiser og leder oss mesterlig opp til kulminasjonen av det veldige romerske imperium når Augustus – den lovede – kommer til makten idet han omsider beseirer den listige Kleopatra og en av hennes mange elskere, Antony. Han viser til hvordan det var forståelig hvordan mange kunne tro at Augustus var denne lovede Redningsmannen slik historien utfoldet seg. Augustus ble blant annet kalt: Sønn av Gud, Gud, Gud av Gud, frelser, frigjører, Herre etc. Det er uten tvil mange likhetstrekk med mye av den nyetestamentlige terminologi – og jeg spør oss alle dette spørsmål: kan vi overse dette som en tilfeldighet? Mitt svar er nei, noe jeg ikke ønsker å utdype her. Men en ting er sikkert; de nyetestamentlige skribenter og jesusetterfølgere brukte politisk ladede ord om sin frelser. Stauffer fremmer også hypotesen om at Jesusetterfølgerne gav keiseren det som var hans og Gud det som var Hans. Ved dette mener han at Jesu etterfølgere var trofaste, pliktoppfyllende romerske borgere – de betalte skatt og prøvde så godt som mulig å leve et fredelig liv. Men det var én ting de ikke ville gå på kompromi med: Å ha andre guder. De nektet å tilbe keiseren, bøye seg for hans keiserlige bilde og brenne røkelse for ham. De hadde en Gud og gav sitt liv fremfor å gå på kompromi med det. Under Keiser Commodus sitt styre ble en hel gruppe med kristne dratt fremfor guvernøren i Kartago. De sa: «Vi er ikke kriminelle, men tjenere av vår keiser Jesus Kristus.» Guvernøren svarte: «Vi også er troende menn, og vår tro er enkel: Vi sverger ved den guddommelige ånd til vår herre og keiser og tilbyr offer for hans velbehag; og dette må også dere gjøre.» Martyrene svarte: «Vi kjenner vår Herre, Han er kongenes konge og Keiser over alle mennesker.» (Hentet fra s. 216 i boken, avsnitt 3) De nektet med andre ord på grunn av at de hadde en annen herre, merk ordene – en annen Keiser.

Stauffer går så videre gjennom en del keisere idet han stopper spesielt opp med Keiser Domitian, som regjerte fra 81-95 e.vt. Han mener at Åpenbaringsboken må forståes utifra den historiske tid som den ble skrevet i, en tid som var under Romerriket ved Keiser Domitian. Han skriver også litt om hvilket type skriv dette er – et såkalt apokalyptisk skrift. En skrift som skal være kun forståelig for en liten innvidd gruppe mennesker, og skjult for den store majoritet. Den lille gruppen utvalgte mennesker var hovedsaklig jøder som alle levde i den spesifikke historiske tid. Hovedgrunnen til at skrivet skulle være skjult for dem det skulle være skjult for er på grunn av at det er et direkte antiromersk skriv – imot det undertrykkende romerske riket under Domitian. Hemmeligheten for å forstå det var å ha kunnskaper fra den hebraiske bibel samt de velkjente Capitoline lekene som ble opprettet av Domitian. Han hevder at Åpenbaringsboken følger noenlunde kronologien ved et typisk slikt spill. Dette var meget interessant og er noe som bør undersøkes nærmere. Hvis det Stauffer hevder er sant er det rart at Åpenbaringen kan forstås på en annen måte enn et dokument skrevet for å bli forstått under en helt spesifikk historisk tid bestående av store kristenforfølgelse ved Domitians hånd.

Etter dette begynner Stauffer å greie ut om hvordan kristendommen overvant romerriket, hvordan drapet på martyrene aldri klarte å slukke ilden i de kristne – tvert imot de bare vokste. Han fremmer en hypotese angående hvordan kristendommen kunne vinne frem på en slik måte fremfor keiserreligionen. Den går utpå at det var sannheten som vant frem over usannhetene: kapitelet er titulert: «Lies and Truth.» Han mener at de kristne var overbevist om at dette var sannhet, mens de såkalte hedningene klamret seg fast til keiserdyrkelsen som de innerst inne ikke trodde på. En martyr fra reformasjonens tid sa: «guddommelig sannhet kan ikke bli slaktet. Selvom den kan bli mobbet og korsfestet og begravet, vil den reise seg med seier på den tredje dag og herske triumferende i all evighet.» (s.221 i boken)

Boken var ikke direkte lettlest, men det er ingen tvil om at den er interessant og at dens innhold bør granskes nærmere. Jeg fant Ethelberts hypotese om at Åpenbaringsboken passer inn i formatet med Domitians Capitolone leker mest interessant. Det jeg fant rart, og litt irriterende, var at han ikke hadde oppgitt kildehenvisniger for sine påstander. Jeg tviler allikevel ikke på kildene hans ettersom jeg har funnet ut mye av det samme andre steder, men det hadde bare gjort det hele mer troverdig og lettere å granske for dem som ønsker det.

Boken, som undertittelen forteller, omhandler hvordan Paulus gikk imot det Romerske riket med et annet rike,  nemlig Guds. Den er skrevet av John Dominic Crossan og Jonathan L. Reed. De to forfatterne har begge en lang akademisk bakgrunn, henholdsvis som forsker på den historiske Jesus og nyetestamentlig bibellærer og arkeolog. Reed har blant annet vært involvert i flere store utgravninger i midtøstenområdet, noe boken gjenspeiler idet den har med et meget fyldig bilde av arkeologi gjort i områdene hvor Paulus ferdet.

Hovedtesen i verket går utpå å undersøke Paulus, hans liv, lære og motivasjon. Dette gjøres på en meget interessant måte ved å blande inn et vidt spekter av gamle tekster, helt fra romerske poeter til jødiske tempelinskripsjoner, arkeologi, tekstkritikk og analyser. Det er tydelig at den arkeologiske interessen og de akademiske kunnskapene er meget høy hos forfatterne ettersom ca. 60% av boken inneholder detaljerte beskrivelser av aktuelle byer i tidsrommet før og etter Paulus sitt liv. Ikke nok med det, boken er også skrevet på en meget billedlig og poetisk måte med kreativ ordbruk (ihvertfall for en som ikke er så befestet i det engelske vokabular) idet de bruker en «du er der» skrivemåte som blant annet Adolf Deissmann, professor i nyetestamentlig eksegesis, fant stor nytte i. Det er dermed mulig, hvis konsentrasjonen er tilstede, å billedliggjøre de ulike byene og områdene på en ganske detaljert måte og hjelpe deg å reise tilbake til den aktuelle tid hvor hendelsene fant sted. De ønsker å fremme viktigheten av å sette de ulike nyetestamentlige skrifter inn i sin historiske kontekst, noe jeg også har funnet stor verdi i.

Under letingen etter Paulus, hvem han var, hvorfor han skrev og hva hans motivasjon var, har forfatterne funnet en av de viktigste kjernene til hvordan vi kan forstå hans skrifter. De mener hemmeligheten er å ha kunnskap om det romerske riket og dens teologi. Dette er ikke så kjent for så mange av oss, men romeriket hadde faktisk sin egen teologi – sin egen lære om Gud. Reed og Crossan fremmer tesen om at Paulus sin teologi gikk aktivt imot den romerske, noe vi blant annet kan se i alle de likhetstegn mellom fraser, ord og titler brukt om Jesus og om keiserne. Den romerske keiserteologi ble utarbeidet av Augustus (tidligere kjent som Octavius), etter at hans grand onkel Julius Cæsar døde. Like etter Julius sin død så visstnok Augustus en stjerne på himmelen som han tolket dit hen at Julius hadde steget opp blant gudene. Julius Cæsar ble formelt guddommeliggjort i 42 f.vt. Dette førte, naturligvis til at Augustus ble kjent som «Divi filius,» sønn av den guddommelige Cæsar. Denne teorien blir blant annet bygget videre oppunder av de romerske titlene forbeholdt keiserne og arkeologien. I Paulus sin tid ble altså keiserne sett på som guddommelige. Keiser Augustin ble blant annet først og fremst kalt Guds sønn, Gud og Gud av Gud. Han var herre, frigjører og verdens frelser. Folk visste dette både gjennom latinske forfattere og poeter som Virgil, Horace og Ovid og visuelt i form av mynter, kopper, statuer, altere, templer, forum, porter, veier og vannkanaler; fra landskap omformet og byer etablert. Denne type billeder og symboler var rundt folket på den tiden overalt hvor de gikk, omtrent som reklame er overalt hvor vi vender oss idag. Dette sammenstøtet mellom keiserteologi og Paulus sin teologi er blant de sentrale tema i denne boken. Disse motpolene: romersk imperialisme på den ene siden og Guds rike på den andre siden – fred gjennom seier og fred gjennom rettferdighet. Motsetningene er totale, og de kan utdypes fyldigere: fred gjennom vold, undertrykkelse og makt VS fred gjennom overbevisning, ikke-vold og rettferdighet. Dette var ikke bare aktuelt på Paulus sin tid, men også idag. Skal vi oppnå fred v.ha vold eller aktiv ikke-vold?

Boken omhandler flere andre aktuelle temaer ved Paulus sitt liv og lære. Blant annet Paulus sine konflikter med jødene, hvorvidt de omvendte hedningene skulle holde den jødiske moseloven,  de første kristnes liv, problemer og om likestilling. Med hensyn på likestilling og enkelte såkalte selvmotsigelser i Paulus sine skrifter anser forfatterne, som mange andre bibellærde gjør, til ikke å stamme fra Paulus sin hånd. De postulerer med at enkelte av dem tilogmed kan være direkte anti-paulinske, dvs direkte imot Paulus sin helhetlige teologi om likestilling og ikke-hierarki innenfor Guds menighet.

Boken var meget innholdsrik, interessant og ikke minst utfordende spesielt med tanke på enkelte av de påståtte selvmotsigelsene innad i Paulus sine skrifter. Disse påstandene er noe jeg må se litt nærmere på for å finne ut om de er gyldige. De fleste av oss finner jo det f.eks rart at «kvinnene skal tie i forsamlingen,» slik det blant annet står i brevet til Timoteus. Og ettersom det er et fåtall av kristne som følger disse anvisningene kan det jo være noe å ta en nærmere titt på. Det jeg fant mest interessant med boken, og som var hovedgrunnen til at jeg kjøpte den, var alle parallellene som eksisterer mellom den romerske keiserteologi og den paulinske. Er det tilfeldig, eller var Paulus en aktiv motkjemper mot det undertrykkende verdensriket som stod i motsetning til evangeliet om Verdens frelser Jesus?

De kristne, dvs hovedsaklig de britene som kom til bl.a. hans eget hjemland India, oppførte seg ikke direkte som sin Rabbi Jesus. De reiste rundt omkring i verden og koloniserte. På uttalt plan innebar dette å bringe kultur og sivilisasjon til de primitive og laverstående regioner i verden – det var visstnok utifra en nobel og uegoistsisk hensikt. I praksis innabar dette å voldta, undertrykke, drepe, torturere, rane og analfabetisere – det fullstendig motsatta av det uttalte, og det hårreisende mer enn motsatte til Jesu liv, lære og død om «ikke-vold.»

Noe som utdyper dette videre er det som skjedde på forrige MLK – dag (Martin Luther King dag). Noe særs ironisk! Tilfellet var at Colin Powell, en firestjerners general og tidligere amerikansk utenriksminister under okkuperingen av Irak, holdt en tale til ære for Dr.King. Og når Powell illustrerte King`s kall til «tjeneste» ved å lovprise amerikas soldater ble det hakket mer ironisk. I tillegg hevdet han at Amerika var en stor nasjon pga storheten til dens soldater opp igjennom historien. Dette er nok flotte og forståelige ord for en uttalt imperialistisk maktutøvende nasjon, men i denne sammenhengen – på en MLK – dag? For utdype ironien i denne talen kan det være hensiktsmessig å nevne selve hjertet bak Dr.King`s livssfilosofi. Nemlig at vold aldri kan oppnå en god slutt som varer. Han insisterte tvert imot at varig fred og rettferdighet kan bare skje når vi blir enige om å elske våre fiender fremfor å gjøre motstand mot dem. Før enkelte av King`s velkjente demonstrasjoner sa demonstrantene at de kun fikk delta hvis de var dedikert til å følge «ikke-volds» prinsippet og hvis de ikke hadde hat i sine hjerter mot sine undertrykkende fiender.

Hvordan kan vi kristne ha bommet så enormt på hva Jesus lærte? Som Ghandi også la merke til og uttalte, virket det som om alle bortsett fra oss kristne forstod at Jesus lærte bort fullstendig «ikke-vold.» Kan «…elske din fiende…» samsvare med å slå, torturere og drepe den samme fienden? Er dette konsekvent?

Er Jesu budskap, liv og lære for radikalt for oss kjære kristne? Velger vi dermed å se gjennom fingrene på enkelte av de ting han lærte slik at vi kan fortsette å leve ut vår vestlige og bedagelige livsstil?

Selv oss som lever i den vitenskapelige era kan bli skremt når ordet satan dukker opp. Vi faller nok også endel ganger ned i fellen av forutinntatthet når vi skummer over et slikt ord. Satan betyr både på hebraisk og gresk motstander. Så når det står at Satan bodde i byen Pergamon trenger det ikke å være den Satan du gjerne tenkte at det kunne være. La oss se litt på hva historien kan fortelle oss om mulige motstandere til de første kristne og Gud – hvem/hva er Satan og hva er hans/dens trone?

De fem kandidater er:

• Zeus sitt store alter
• Dionysus tempel og kult senter
• Demeter, gudinnen av mat
• Asclepius kulten
• Keisertilbedelse

Pergamon

Pergamon, hovedstad og maktsenter til de romerske provinsene i lille Asia, var vel kjent for sin spektakulære arkitektur og mange vakre templer dedikert til ulike guder og gudinner. Pergamon vokste til storhet under det greske rikets deling etter Aleksander den store død i 323 f.vt. Hans kortvarige verdensrike ble delt imellom hans generaler. General Lysimachus fikk Pergamon og den bosettning og rikdom som var der. Det var mye på grunn av byens strategiske posisjon langs land og sjøhandelsrutene, og delvis pga rikdommen til de Attalidske kongene som regjerte i riket, at byen nøt århundreder med velstand som fortsatte helt til det gikk fredfullt over til Roms kontroll i 133 f.vt. Fra da av var Pergamons skjebne uløselig knyttet til Romerrikets, hvor det vokste og falt sammen med det.¹ Den gamle apostelen² Johannes skrev et brev til de kristne som levde i Pergamon. Nedskrevet i Åpenbaringsboken 2:12-17 er brevet identifisert som å være ord fra han som har det skarpe toeggede sverd i sin munn. Denne introduksjonen hadde nok en forståelig og spesiell betydning for dem i byen ettersom det var provinsens guvernør som var kjent som å ha retten til sverdet.

La oss se hva brevet til de kristne i byen i sin helhet sier:  «Skriv til budbringeren for menigheten i Pergamon: Dette sier han som har det skarpe, tveeggede sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor. Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israels-folket, så de spiste avgudsoffer og drev hor. Du har noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære. 16 Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.» (Åp 2:12-17)

Zeus sitt store alter

Rundt 250 år f.vt vant folket i Pergamon en stor seier mot galaterne. Til minne for seieren bygde de et stort alter til Zeus – den greske guden som ble sett på som gudenes konge, livgiver, herre over alt og skaper av alt – titler som bare tilhører Jahve alene. Lokalisert på vest siden av Akropolis og mer enn 300 meter over dalen holdt tilbederne på med offringer, hvor røyken steg opp dag og natt. Alteret kunne bli sett langt bortenifra og var formet som en trone fra oldtiden med dens store dimensjoner på 36,44 x 34,20 meter. Det tretten meter høye alteret var det største i verden. Den hadde tre lag med trapper på den ene siden, på hvert lag av alteret var det utskjæringer som portretterer historier fra mytologien om Zeus, som var ekstremt umoralske. Idag befinner hele alteret seg i Pergamonmuseet i Berlin.³ Her kan du se Zeus alteret i 360 grader der det står i Pergamon museet i Berlin.

Dionysus tempel og kult senter

Dionysustempelet ble originalt bygget i det tredje århundrede før Kristus, men ble remodellert av romerne. Tempelet befinner seg på nordsiden av teateret, hvor du må tråkke deg opp 25 trappetrinn for å komme til den ca 250 meter lange terrassen. Her oppe tilbad folk Dionysus, vinens fruktbarhetsgud som også var kjent som extasy guden, spesiellt på grunn av vinen han visstnok skaffet og orgiene som var relatert i hans tilbedelsesritualer. Under festivalene til ære for ham, konsumerte tilbederne store mengder vin og spiste rått kjøtt fra Dionysus hellige dyr oksen, alt dette var en innsats for å oppnå en mystisk sammenkobling  med ham.

Kultsenteret lå antageligvis på sørsiden av Akropolis, nær vinbutikkene og badehuset. Dette kultsenteret/hallen var 25 meter langt og 10 meter bredt. En statue av Dionysus befant seg til høyre for et alter av marmor, mens veggmaleriene på de lave veggene rundt i rommet fremstilte Dionysus kultens skikker. Vinforretningen ved siden av oppholdt flere store leirkar med vin sannsynligvis til bruk ved de ulike kultiske skikkene eller solgt til allmennheten.

Dionysus var kjent for å være kilden bak vinens fruktbarhet, og ett av hans symboler var det mannlige reproduseringsorganet. Han ble trodd å ha vært sønn av Zeus og en menneskelig mor, han lovet visst bort evig liv til sine etterfølgere og et godt liv på jorden gjennom fråtsing i rått kjøtt og vin. Ifølge læren til denne kulten ble de etterfølgerne som drakk vinen bokstavelig talt ett med han. Han ble også sett på som livets kilde, derfor ble en stor variasjon av seremonier med seksuell umoral dedikert til ham. Kulten tiltrakk seg vanlige folk ettersom den lovet bort evig liv og utspring for seksuelle lyster. Drukkenskapen og den seksuelle umoralen var så ekstreme under enkelte av feiringene at tilbedelsen hans en stund ble forbudt av romerne fordi den var for pervers! Her kan vi dra en parallell og si at satan skapte en forfalskning av det som var Guds, idet han tok ære for dem: evig liv, lykke, hensikt og fruktbarhet.

Jesus forberedte disiplene godt med hva de kunne møte av kulter og andre religioner når de skulle bringe de gode nyhetene ut til folk. Angående Dionysus sine påstander kunne Johannes skrive at Dionysus var en forfalskning. Vi kan nærmest høre han si: «Jesus ble født av Gud gjennom en kvinne,» og «Jeg så ham gjøre vann om til vin»⁴. «Bare Jesus kan bringe mening og sann intimitet med Gud, jeg har sett det og opplevd det.»⁵

Dette kan absolutt se ut som en sterk kandidat til satan, og hans trone. Men la oss se om vi kan trekke noe videre hjelp utifra teksten til Johannes. Han skriver:
«Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israels-folket, så de spiste avgudsoffer og drev hor.»

Dette utdraget fra brevet til de kristne i Pergamon passer blant annet meget bra med hva vi har hørt om Dionysus og hans kult. Johannes drar en parallell med en passasje fra det gamle testamentet. I kap 4.Mos 22-24 ble Bileam kalt på av Balak for å forbanne Israel, noe han ikke klarte etter tre forsøk. Bileam var lydig mot JAHVE, som tillot han å være med Balak slik at han kunne være en åpen kanal for det Gud hadde å si. Så hvordan klarte Bileam å lære Balak å sette en felle for Israelsfolket? I kapittel 25 ser vi at isrealittene er involvert i seksuell umoral med moabittiske kvinner og tar del i avgudsdyrkelse – det som Balak ikke klarte å oppnå ved militær styrke, klarte han kulturelt. På samme måte som denne historien kan det se ut til at Johannes refererer til det som skjer i Pergamon, hvor enkelte av de kristne har blitt overtalt/lurt til å ta del i tilbedelsen av Dionysus som innebar å spise avgudsoffer og drive hor.⁶

Demeter – gudinnen av mat

Demeter var gudinnen av korn, hun var populær blant folk ettersom mat forståelig nok var en høy prioritet. Demeter, som sørget for mat, ble tilbedt i et tempel som var ca 7×12 meter i areal med et tilhørende 800 seters teater på sør siden av Akropolis. Teateret var kjent for temaet død og oppstandelse som fokuserte på Demeters datter som fikk tilbringe et halvt år i Hades og det andre halve på jorden. Hennes tilbedere trodde derfor at hun kunne tilby dem muligheten til en oppstandelse etter døden. Demeter skal visst også ha vært kjent for å ha kraften til å tilgi sine etterfølgeres synder hvis de dynket seg selv i en okses blod. Selv om vi vet lite om selve utførelsen av ritualene, vet vi at dem som skulle renses måtte stå eller ligge i bunnen av et hull mens en okse ble slaktet over dem på en rilleplate. Blodet ville så renne over den troende og rense den for synd.

Igjen ser vi mange paralleller til Jesus og en annen gud eller gudinne. Johannes, disippelen som hadde sett Jesus gi mat til 5000 personer ved å bruke litt brød og et par fisker var forberedt på å gå disse forfalskningene i møte. Noe han også visste meget godt var at Jesus var den eneste som kunne ta vekk menneskers synd gjennom blodet som rant på golgata.⁷

Her ser vi med andre ord enda en aktuell kandidat til hvem som kan være satan (motstanderen) i Pergamon – gudinnen Demeter. Å hevde å være menneskenes livgiver gjennom å fø dem med mat og at du kan rense dem for synd, er direkte imot bibelens lære om at det er Jesus, Guds sønn som har denne rollen. Er det noe mer i teksten til Pergamon som videre kan være med å støtte oppunder påstanden om at det er Demeter som er motstanderen omtalt i Åpenbaringsboken? Jeg har plukket ut noe som jeg tror kan være relevant: «Den som seirer vil jeg gi å spise av den skjulte manna.» Her bruker Johannes, som kan sine jødiske skrifter, enda en henvisning tilbake til Torah. Han peker tilbake til den maten – mannaen – som ble gitt til israelsfolket under ørkenvandringen. Det var Gud som gav dem deres mat – ikke Demeter. Nå er det på samme måte Gud som er matens førsteårsak – ikke Demeter.

Asclepius kulten

Asclepius, ble sagt å være sønn av guden Apollo og en kvinne ved navn Coronis. Han var guden som helbredet ved hjelp av rennende vann med en slange som sitt gjenkjenningssymbol. Han var også kjent for å være guden av liv ettersom slangen visstnok stod opp til livet igjen – mister sitt skinn og blir født på ny, forsvinner i dvale og gjenoppstår hvert år. I hans templer befant det seg levende slanger i hellige skrin.

Asclepius var også kjent som «frelseren⁸ Asclepius.» Sykehus eller behandlingssentre var ofte lokalisert i nærheten av hans templer, og folk strømmet til det store Asclepius-tempelet i Pergamon for å oppnå helbredelse. Når pasienter entret Asclepionen i Pergamon etter å ha reist den lange veien, ble de møtt av tempelprester som intervjuet dem for å bestemme om de var akseptable for helbredelse. Interessant nok, sendte de bort mennesker som var døende og gravide kvinner klar for å føde. De ville nemlig ikke at en pasients død skulle gjøre narr av deres guds egenskaper.⁹ Dem som passerte sjekken kunne nå begynne behandlingen.

For å sette igang måtte de passere slangens symbol og dermed gi den ære for en eventuell helbredelse. Pasienter ble så ledet gjennom en

undergrunnstunnel som førte til et stort behandlingsrom hvor de gikk for å sove, sannsynligvis etter å ha blitt dopet ned. Pasientene skulle så vente for å motta et syn av hvilken behandlingsmetode de fikk fra Asclepius. Deretter skulle de fortelle det til prestene, som igjen skulle foreskrive behandlingen. Hovedbehandlingsformen var relatert til vann. Det var vanlig at pasientene måtte gjennomføre gjørmebad eller drikke hellig kildevann. Trening, matdietter, hvile og teaterbesøk var også ulike behandlingsformer. Når pasientene var helbredet, måtte de bøye kne for statuen til Asclepius, takke ham og gi ham gaver. Tilslutt fikk de innskrevet sitt navn og hva de hadde blitt helbredet fra på en stor stein, som vanligvis var hvit, til ære for guden.((Aktuelt skriftsted: Joh 5:1-13))¹⁰

Kan Asclepius og hans kult være den satan som nevnes i Åpenbaringsboken? Er dette en reell kandidat? Absolutt. Asclepius fremstår som guden av helbredelse og blir ofte knyttet til en oppvekning fra de døde – tenker da på slangen som mister sitt skinn og blir «født på ny.» Dette kan sees på som en motstander av de kristne, en som prøver å komme med forføring for å lure dem vekk fra ham som er vår helbredelse og oppstandelse – Jesus Kristus.

I tillegg kan det trekkes paralleller mellom Jesus og forfalskningen Asclepius gjennom helbredelse ved vannet. Jesus sa at han er kilden til det vannet som gjør at du aldri igjen kommer til å tørste, han sa at det skulle strømme elver med levende vann fra innsiden av sine etterfølgere¹¹ og han helbredet en blindfødt mann ved å instruere ham til å gå til Siloadammen og vaske gjørmen av øynene.¹² Forfalskningen Asclepius var og kjent for å helbrede med vann. Gjennom sitt virke på jorden, hadde Jesus skaffet Johannes og disiplene nok med pålegg for å vise hvem som var den sanne helbreder. Jøder og kristne visste at slangen i Eden symboliserte noe ondt, satanisk og anti-Gud. Kristne visste også at det var Jesus som ble en slange for vår skyld, når han én gang for alle tok på seg all verdens synd – det er store muligheter for at Johannes tar med slike detaljer på grunnlag av hvilke folk han møter i sin presentasjon av evangeliet.¹³

Som vi ser kan vi trekke endel paralleller mellom Kristus og en av disse forfalskningene – antikrist – det vil si noe som er imot Kristus – forfalskningen Asclepius. Da gjenstår det bare å se om vi kan bygge videre oppunder Asclepius som denne satan i Pergamon. La oss se på noe jeg tror kan være aktuellt fra teksten til forsamlingen i Pergamon: «Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.» Like over hørte vi om en hvit stein som ble tatt ibruk av dem som hadde blitt helbredet av Asclepius, der de skrev sitt navn på og hvordan det hadde skjedd. I teksten ser vi at Jesus sier til dem som seirer og står imot vanskelighetene som råder vil få en slik hvit stein som er ekstra spesiell. Dem i Pergamon som leste teksten, skjønte straks hva disse bildene betydde og tok dem forhåpentligvis til seg i de vanskelige tider de opplevde.

Keisertilbedelse

Pergamon var den første byen som etablerte en kult for keiseren. Folket tilba den romerske keiseren Cæsar Augustus ved Athena tempelet hvor det i år 31 f.vt ble reist en bronsestatue av ham.¹⁴ Ikke bare ærklærte de ham guddommelig, men og som Gud og konge.¹⁵ Folket i Pergamon var muligens blant de første som guddommeliggjorde deres konger ved døden. De hadde en keiser/styre kult, som var kalt Heroon. Denne kulten var først og fremst dedikert til konger av Pergamon som bokstavelig talt oppnådde gudestatus når de døde. Dette startet under den hellinistiske perioden og fortsatte gjennom den romerske. Blant dem som oppnådde en slik gudestatus var spesielt de Pergamonske kongene Attalos I (241-197 f.vt) og Eumenes (197-159 f.vt). Mange lærde tror at de romerske keiserne var imponert av praksisen i Pergamon, og at den ledet til den første guddommeliggjøringen av keiseren. I Pergamon, på den høyeste toppen på Akropolis (det stedet hvor den største guden ble tilbedt), finner vi i dag ruinene til et stort tempel dedikert til Keiser Trajan (Cæsar fra 98-117 e.vt).

På markedsplassen, kalt Agora på gresk, i Pergamon er det her antatt at praksisen med å brenne røkelse til ære for Keiseren for å får tillatelse til å kjøpe og selge varer startet. Romerne tolererte alle østens religioner på grunn av at de hadde mange av de samme gudene som Roma, og fordi de ikke nektet å tilbe keiseren. Her var de kristne et litt større problem. De var kjent for å nekte å si at Cæsar var Herre og Gud fordi de trodde på at en annen var det: Herren Jesus – kongenes konge og den ene sanne Gud og universets skaper – יהוה. Dette medførte til enorm forfølgelse under spesielle perioder, noe som kan være en grunn til at Johannes fikk denne fremtidsåpenbaringen som oppmuntring og trøst om at יהוה skulle knuse alle de andre såkalte herrer og guder – de måtte bare holde ut, så ville han ikke svikte dem. Praksisen med å brenne røkelse for keiseren for å ha muligheten til å kjøpe og selge spredde seg også senere til Efesus, hvor det ble så intenst at en ikke kunne kjøpe eller selge de nødvendige ting som vann, ild og kjøtt uten å ærklære at Cæsar var Gud. Å nekte kunne medføre drap direkte eller at de sultet ihjel pga mangel på mat.¹⁶)

Romerriket og dets keisere var kjent for å forfølge de kristne – det er allment kjent at dette fant sted spesielt under galningen Nero`s styre (54-68 e.vt). Jeg skal ikke gå inn på tidslinjen til de romerske keiserne, når Åpenbaringsboken ble skrevet osv, men det kan være til hjelp å vite at ting kan tyde på at forfølgelsene hadde ikke sin mest intense periode når åpenbaringsboken ble skrevet. Johannes skriver nemlig i Åp 17:8 at «Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen og gå sin undergang i møte.» Johannes skriver altså at «dyret» du så var, men det er ikke nå, og det skal komme igjen. Så ting kan altså tyde på at den tid de er inne i nå er roligere enn den under «dyret.» Gud vil nå forberede dem på en tid hvor «dyret» kommer til å gjenoppstå, og de kristne vil måtte lide helt til «dyret» er gått sin undergang i møte. Enkelte detaljer kan ihvertfall tyde på at Domitian var dyret som var kommet tilbake fra avgrunnen for å fortsette den forfølgelsen som Nero utførte mot de kristne. Ting som kan tyde på dette er:

• Som vi ser på myntens ene side ble Domitian ble kalt Divi Filius – sønn av det guddommelige, eller sønn av Gud. På den andre siden ser vi hans egen spedbarnssønn (som døde veldig tidlig) som er referert til som «Den guddommelige sønn av Cæsar, sønn av Keiser Domitian.» Ungen sitter på en globus og strekker hendene ut mot syv stjerner. Et guddommelig barn som holder syv stjerner i sine hender – hvor har vi sett det før?¹⁷ Med dette bildet av seg selv og sin etterkommer må Domitian nok ha sett på kristendommen som en trussel. Kan det være han Paulus refererer til i 2.Tess 2:4? «Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud.»
• Kirkehistorikeren Eusebius forteller oss at Melito, en biskop i forsamlingen i Sardis, skrev et forsvarsbrev til keiser Marcus Aurelius i 175 e.vt, hvor han skrev: «Nero, and Domitian, alone, stimulated by certain malicious persons, showed a disposition to slander our faith.»
• Tertullian, som var en advokat Kartago, skrev til Septimius Severus i 197 e.vt: «Consult your histories. There you will find that Nero was the first to rage with the imperial sword against this school in the very first hour of its rise in Rome,» and «Domitian too, who was a good deal of a Nero in Cruelty, attempted it … soon stopped … restored those he had banished. Such are ever our persecutors.»
• Hegesippus, som levde mellom 117 og 189 e.vt, skriver om de kristne som ble kalt frem for Domitian og hans undersøkelser. Etter at han hadde hørt dem, «Domitian despising then, made no reply; but treated them with contempt, as simpletons, commanded dem to be dismissed, and by a decree ordered he persecution to cease.»
• Eusebius, som utgav sin kirkehistorie i 325 e.vt, beskriver Domitian som «the second that raised a persecution against ut.»
• Tertullian snakker om Nero som «the first emperor who dyed his sword in christian blood, when our religion was just arising at Rome,» og han kalte Domitian «a limb of the bloody Nero.»

Altså, utifra dette kan vi se at det var en bekreftet stor etterfølgelse av de kristne i romerriket. Den allment kjente og største kristenforfølgeren var Nero, men som vi har sett var Domitian og blant dem største.

Kan denne keiserdyrkelsen være satan i Åpenbaringsboken? Ja, dette er absolutt en gyldig kandidat til satan (motstanderen) til de kristne og Gud. Mennesker som hevdet at de var guddommelige og Guder. Mennesker som brukte makt over andre hvis de ikke anerkjente dem som Gud og ville tilbe dem. Det var i den romerske autoritet å bestemme hvilke fanger eller anklagede personer som skulle leve eller dø (som inkluderte de kristne som nektet å tilbe den guddommelige keiser). I tillegg kan vi legge merke til en historisk detalj som kan gi oss en forklaring til hvorfor Jesus omtales til å bære det toeggede sverdet i teksten – det var fordi romerne var kjent for å bruke denne typen.¹⁸ På den tiden var det kjent at den som satt med sverdet var den som hadde autoritet over et området. Jesus omtaler seg som den med sverdet, og at etterfølgerne derfor skal stole på han. Noe som videre kan bekrefte dette er hvordan Paulus anvender kjente bilder for datidens mennesker idet han bruker den romerske rustning som en billedlig beskyttelse fra Gud.¹⁹ Atter en gang ser vi at de bibelske skribentene bruker kjente bilder for å få frem sine poenger. Meldingen i brevet er altså en klar uttalelse om at det er Jesus, og ikke keiseren, som har makt over liv og død.²⁰

Ettersom det var romerne som hadde sverdets fysiske autoritet, og den endelige makten i riket kan det se ut som om det er dem som i ytterste konsekvens står bak alt av gudedyrkelsen i byen. For uten at folket hadde tilbedt keiseren, hadde de ikke fått muligheten til å tilbe sine egne guder. Derfor kan vi si at det var keiseren som var den største gud og autoritet der av dem alle. Noe som kan underbygge dette er at på den høyeste toppen på Akropolis finner vi i dag ruinene til et stort tempel dedikert til Keiser Trajan (Cæsar fra 98-117 e.vt). Her var det anerkjent at den største Gud ble tilbedt. Så da kan vi egentlig si at den største Gud over byen/området var Keiseren, og uten å gå igjennom ham kunne du ikke tilbe noen andre guder.²¹

Videre lesning for de spesielt interesserte

Followtherabbi – Jesus er blant annet vår Rabbi, som betyr lærer. Denne siden fokuserer på interessante sider ved Jesus og hans undervisning som vi og vår greskpåvirkede kristendom har gått glipp av. Jesus var en jøde, og vi kan lære masse ved å vite mer om jødisk tankegang.

Ourrabbijesus – Side som fokuserer på den jødiske Jesus

Kommentar til Åpenbaringsboken – pdf med 25 fulle leksjoner til nedlasting!

Keisertilbedelse – pdf om keisertilbedelse med enkelte fine kilder klar til nedlasting!

1. http://www.bib-arch.org/e-features/pergamon.asp
2. gresk for utsending
3. Pergamon ISBN 975-7487-01-5, s.31 og http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5574
4. visstnok det samme mirakel Dionysus utførte i sine templer om natten
5. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5532 og http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5575 og Pergamon ISBN 975-7487-01-5
6. Aktuelt skriftsted: Joh 2:1-11
7. Aktuelle skriftsteder: Matt 4:4,19; Joh 6:1-14; Joh 11:17-26, 38-44; 20:26-30; 1.Kor 15:3-8; Hebr 9:11-14
8. eller redningsmannen
9. Dette er forresten en interessant parallell til vår moderne kultur som driver med utsletting av de ufødte og de gamle på mange måter
10. Dreams in Late Antiquity: Studies in the Imagination of a Culture Av Patricia Cox Miller, s.110 og http://www.fishingtheabyss.com/archives/31
11. Joh 7:38
12. Joh 9:7
13. Joh 3:14-15
14. Nå lokalisert i Vatikanmuseet
15. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5535
16. Then came the persecution by the Pagans. The Romans tolerated all the religions of the East because the devotees of Osiris, of Mithra, and of the Good Goddess recognized at the same time the Roman gods. But the Christians, worshippers of the living God, scorned the petty divinities of antiquity. More serious still in the eyes of the Romans,they refused to adore the emperor as a god and to burn incense on the altar of the goddess Roma. Several emperors promulgated edicts against the Christians, bidding the governors arrest them and put them to death. A letter of Pliny the Younger, then governor in Asia, to the emperor Trajan, shows the procedure against them. «Up to this time, regarding the people who have been denounced as Christians, I have always operated as follows: I asked them if they were Christians; if they confessed it, I put the question to them a second time, and then a third time, threatening them with the penalty of death. When they persisted, I had them put to death, convinced that, whatever their fault that they avowed, their disobedience and their resolute obstinacy merited punishment. Many who have been denounced in anonymous writings have denied that they were Christians, have repeated a prayer that I pronounced before them, have offered wine and incense to your statue, which I had set forth for this purpose together with the statues of the gods, and have even reviled the name of Christ. All these are things which it is not possible to compel any true Christians to do. Others have confessed that they were Christians, but they affirm that their crime and their error consisted only in assembling on certain days before sunrise to adore Christ as God, to sing together in his honor, and to bind themselves by oath to commit no crime, to perpetrate no theft, murder, adultery, nor to violate their word. I have believed it necessary in order to secure the truth to put to the torture two female slaves whom they called deaconesses; but I have discovered only an absurd and exaggerated superstition.» (Kilde: History of Ancient Civilization – Charles Seignobos kapittel 26 (1854-1942
17. hint: Åp 1:16
18. http://www.realarmorofgod.com/roman-swords-info.html
19. Ef 6:10-18
20. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5531
21. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5573