Hvilken nyhet! Sex er godt – mer enn godt – og man kan utføre akten selv uten å være forpliktet til reproduksjon. At Gelius legger ut, både opp og ned, fram og tilbake, om sexråd og egne seksuelle erfaringer har jeg ingen problemer med. Valget er heldigvis mitt – jeg må ikke lese pinlige utlegninger om en middelaldrende manns seksualliv. Hvis man virkelig ønsker råd når det gjelder seksuell omgang, finnes det bedre råd enn hos en prest. I tillegg skiller ikke Gelius’ råd seg vesentlig fra annet der ute. Eneste forskjellen er at han mener å kunne putte det i en bibelsk sammenheng. Selv tror han, i god katolsk tro (selv protestant), at Jesus hadde sex basert på slikk og ingenting.

Gelius, med sin nye utgivelse, eksemplifiserer atter en gang hvor langt kirken henger etter samfunnets rådende trender. Og atter en gang slår det heller ikke feil – den tar til seg samfunnets trender. Dette er noe som har foregått kontinuerlig, i ulike faser og former. Kristendommen – det vil si den offisielle kirke – har helt siden Keiser Konstantins tid evolvert og mutert seg til ulike former. Lik en kamelon tar til seg omgivelsens farger, har Kristendommen latt seg definere av samfunnet. Vi har stadig overlevert Jesus til samfunnets trender og latt dem definere ham – dog alltid med en sen debutalder. På 300-tallet overleverte vi Jesus til Cæsar og lot ham fortelle oss hvem han var – en kristen form av en mektig krigsherre, ikke ulik de hedenske guder. Dette sørget for at Jesus ble redefinert, fra å være samfunnets lavestes hjelper og tjener – en som døde for sine fiender fremfor å drepe dem – til en mektig krigsgud som sørget for å vinne kriger for det romerske aristokrati. For å videre utdype dette konseptet, henviser jeg til forfatter, lekmannsteolog og filosof, Jacques Ellul:

«Kristendommen absorberer kulterer som en svamp. Dominert av Gresk-Romersk kultur, ble den territorial og føydal… den ble så borgerlig, urban og venn med det kapitalistiske system. Den har nå (skrevet på 1970-tallet) blitt sosialistisk i sammenheng med sosialismens gjennomsyring… Hver generasjon tror den endelig har oppdaget sannheten, nøkkelen, det essensielle punkt ved å lime seg sammen med den dominante påvirkning eller ved å hente sin modell fra den… Kristendommen har alltid vært elastisk, med både kulterer og politiske regimer… monarkist under monarki, republikaner under republikken, sosialist under kommunismen. Alt fungerer. På denne måten… er Kristendommen det motsatte av hva vi blir vist gjennom åpenbaringen av Gud i Jesus Kristus.»

– Jacques Ellul, The Subversion of Christianity

I tillegg må jeg komplementere Ellul ved å trekke inn nazistene under Hitler. Dem som sloss for «Die Reich» sloss med Gud på sin side. Hitler hadde definert Jesus slik han ville, og kirken ble atter en gang med på laget. Hitler forteller om sin Jesus:

«Mine følelser som en kristen, leder meg til min Herre og Frelser som er en kriger.»

– Adolf Hitler, My New Order

Kirken i Tyskland støttet Hitler, og hele 1/3 av de tyske soldatene var gode lutheranere og katolikker. De lot den rådende kultur og tanke definere Jesus, og vips var han en krigsherre som ledet dem til kamp slik nazistenes beltespenne klart og tydelig sa: «Gott mit uns» (Gud er med oss).

På lignende måte utgjør Gelius’ nye bok enda et eksempel på hvordan Kristendommen lar seg definere av samfunnets rådende trender. Vi lar kulturen fortelle oss hvem Jesus er, noe som skaper muligheten for hvilken som helst mutasjon, basert éne og alene på hvilken rådende genetiske kode kulturen er innstilt på. Det er merkverdig hvordan dette går til. Fra den ene kultur og uttrykk til den andre, blir kristendommen inseminert langsomt. Endelig en dag – med haltende, tragiske forsøk på å være trendy, liberal, populær og folkelig – har den sugd til seg samfunnets rådende trekk og blitt utvasket til noe helt annet enn det den var, til tross for sin sene debutalder.

Den franske filosof, historiker, professor i lov, amatørteolog og kristenanarkist Jacques Ellul (1912-1994) skrev denne boken relativt sent i sitt liv (1988). Etter å ha levd mange år som kristenanarkist, og etter å ha stadig blitt stilt spørsmål om denne tilsynelatende motsetningen, følte han det var på tide å skrive ned sine tanker for å avklare og forsvare sin posisjon. Ellul har, utenom denne boken, skrevet flust med artikler som stadig viser hvilken nær sammenheng det er mellom de to. Ellul forteller i innledningen at han, helt siden ung alder, hadde følt en sterk avsky mot de mange fascistbevegelsene i tiden. Han var blant annet med på «Fiery Cross» demonstrasjonen den 10. Februar 1934. Intellektuelt sett var han en tilhenger av enkelte av Marx`s tanker og analyser, spesielt med tanke på hvilken tid han hadde vokst opp i. Men selv om mange av Marx`s analyser var bra, inkludert hans visjon om et samfunn hvor staten gradvis kom til å fortvitre bort, var ikke hans kontakt med kommunistene så bra. En av grunnene var at de mente han var en intellektuell bourgeois som ikke viste den totale respekt for Moskvas ordrer. En annen grunn var at han mente at de ikke hadde den rette kunnskap om Marx`s idéer. De hadde lest 1848 manifestet, og det var det. Ellul så etterhvert at kommunistene ikke var noe bedre enn det «kalde monster,»¹ en autoritær stat på lik linje med de andre ideologier. Proletariatets diktatur beveget seg over til diktaturet over proletariatet, og han mente at ingenting minnet om hovedmålet; det som skulle ende i antinasjonalisme – nemlig internasjonalisme og pasifisme. Noe av det som var helt avgjørende for at Ellul frastøtet seg tanken om kommunismen var deres handlemåte under den spanske borgerkrigen og deres henrettelser av Barcelona anarkistene.

Ellul skriver at det var mange ting, blant annet hans kontakt med de spanske anarkistene, som gjorde at han ble tiltrukket av anarkismen. Men det var en stor hindring – han var kristen. Han forteller om en situasjon i 1964, hvor han ble tiltrukket av en bevegelse nært til anarkistiske tanker, situasjonisme. Han hadde nære kontakter innad i gruppen, og spurte om han kunne være med. De tok det opp, og fant ut at han ikke kunne ettersom han var kristen, men Ellul kunne ikke si fra seg sin tro for å være med. Det var visst ikke så lett å samsvare de to som f.eks kristen tro og sosialisme, noe som var en vanligere blanding. Ellul startet så en åndelig og intellektuell vandring, ikke for å finne en måte å få de to posisjoner til å samsvare, men for å finne ut om han var totalt schizofren. Etter å ha startet vandringen, fant han til sin overraskelse ut at jo mer han forstod det bibelske budskap i sin helhet, jo mer så han hvor umulig det var bare å adlyde staten blindt og hvordan bibelen portretterer en type anarkisme. Etterhvert fant han flere og flere kristne som også tenkte slik. Karl Barth, Murray Bookchin, som anerkjenner at kristenhetens røtter var av en anarkistisk tenkning og Vernard Eller. Ikke minst den kristne pioneren Henri Barbusse, som selv ikke var en ekte anarkist, men som viste klart utifra sitt arbeid hvordan Jesus ikke bare var en sosialist, men en anarkist. Ellul understreker her at han ser på anarkisme som den fulleste og mest seriøse form for sosialisme.

Før Ellul setter igang med å vise hvordan disse to samstemmer understreker han at målet med boken ikke er å overbevise anarkister til å bli kristne, eller å overbevise kristne til å bli anarkister. Det hele handler om å være ærlig.

Boken består av to kapitler som inneholder flere delkapitler.

I. Anarchy from a Christian Standpoint

• What is Anarchy?
• Anarchy’s Complaints against Christianity

II. The Bible as a Source of Anarchy

• The Hebrew Bible
• Jesus
• Revelation
• 1 Peter
• Paul

I kapittelet titulert «What is Anarchy» avklarer Ellul endel ting om hvilken type anarki det er snakk om. Innledningsvis skriver Ellul det viktigste grunnlaget for den type anarki han står for. Han skriver: «By anarchy i mean first an absolute rejection og violence.» Derfor kan han ikke akseptere de handlemåter som enkelte nihilister og anarkister opp gjennom historien har anvendt for å fremme sine idéer. Årsaken for denne ikke-vold innstillingen forklarer han hovedsaklig utifra to grunner – den ene taktisk, som dreier seg om at den ikke-voldelige motstand er mer effektiv enn den voldelige idet han trekker frem Martin Luther King, Gandhi, Lech Walesa og den store Zululederen Buthelezi i Sør-Afrika som eksempler. Den andre grunnen er basert på det kristne kjærlighetsprinsippet ved å gjengjelde det onde med det gode. Ellul understreker at innstillingen ofte betegnet som pasifisme ikke betyr å være passiv når det gjelder motstand mot autoritetene, det dreier seg om hvilken handlemåte som skal anvendes. De bibelske eksemplene som Jesus nevner viser denne innstillingen på en flott måte. Når vi forstår Jesu uttalelser utifra datidens betydning skjønner vi at Jesus ikke var en passiv pasifist. Å «snu det andre kinnet til,» «gå en ekstra mil,» «gi den du skylder kappen ditt undertøy og» var aktive handlinger som prang utifra prinsippet om ikke-vold.

I kapittelet «Anarchy`s Complaints against Christianity» tar Ellul, logisk nok, for seg noen av de vanligste motforestillinger fra anarkister om hvorfor de mener kristen tro er uforenelig med anarkisme. Han presenterer motforestillingene utifra to hovedårsaker. Historisk og metafysisk. Det historiske argumentet til anarkistene baserer seg hovedsaklig på hva som er blitt gjort ut av den kristne tro, praksisen og ikke nødvendigvis hva som er rett og sant. Den kristne kirkes offisielle historie har jo helt ifra «kirkefedrene» på 100-tallet e.vt vært grunnlagt på en hierarkisk måte med autoritære ledere. Dette er jo som kjent ikke noe som blir sett på som positivt av anarkistene og deres idéer. Det metafysiske argumentet starter med selve konseptet om Gud. Det velkjente anarkistslagordet: «No God, no master,» viser litt av hva denne problemstillingen går utpå. Anarkister, som ikke ønsker noen politisk, intellektuell og økonomisk herre, ønsker heller ingen religiøs herre, ingen Gud. Det finnes flere ulike argumenter til hvordan dette kan forenes med kristen tro – Ellul har sin egen. Han fokuserer på at Gud ikke setter seg over mennesker og overtaler dem iform av makt, men ved hjelp av overbevisning. Ellul fornekter ikke Guds allmektighet prinsippielt, men han mener at Gud har begrenset seg i praksis for å oppnå det Han ønsker å oppnå – kjærlighet. Deretter går han frem for å vise at det forholder seg slik gjennom den hebraiske bibel og gjennom Jesu lære. En av de andre metafysiske motforestillingene som Ellul tar opp er den teologiske doktrinen om Guds forviten og hvordan mange anarkister mener dette strider mot det de ser på som essensielt – deres frihet. Her trekker Ellul frem de mange gresk filosofiske ideer og tanker om Gud som påvirket mange av de ledende teologene etter den «ortodokse kirkes» opprettelse. Augustin, som er en av de mest fremtredende og innflytelsesrike teologene, innrømmer det selv i sine egne skrifter at han var sterkt påvirket av blant annet Platon og Aristoteles. Ellul mener at vi ikke finner en slik gresk-filosofisk Gud hvis vi leser bibelen. Platon hadde med sine ressonnement mange fornuftige og bibelske konklusjoner om det største Vesen, men særs mange av dem var ubibelsk. I likhet med hans skrifter finner vi mange av de samme ord og uttrykk i Augustins: predestinasjon, allmektig, allvitende, forviten, evig, uforanderlighet, ufølsomhet med mer. Det skal sies at mange av disse ordene finner vi i bibelen, men med en annen mening bak dem. Uansett, dette legger Ellul ut om på en meget treffsikker måte. Noen av de andre tingene han går igjennom i dette underkapittelet er hvordan frihet og Gud kan samsvares, idet han tar opp eksempler fra den hebraiske bibel med hvorfor Gud gav jødene så mange bud og regler. Han nevner også videre Paulus sitt fokus på frihet og tar opp det Jakob skriver når han kaller Guds lov for frihetens lov.

I kapittelet «The bible as a source of anarchy» tar forfatteren for seg bibelpassasjer helt fra de første bøkene i den hebraiske bibel til åpenbaringsboken i det nye testamentet. Her må jeg innrømme at det var enkelte gode argumenter, spesielt fra den hebraiske bibel, som jeg selv ikke hadde tenkt så nøye over. Jeg vil ikke gå inn på de ulike passasjene i denne anmeldelsen, men jeg kan røpe et viktig stikkord som Ellul får frem på en god måte: Guds opprinnelige plan gikk ikke utpå at noen mennesker skulle herske over andre.

Denne boken anbefales på det sterkeste til dem som ønsker å få oppklart en del vanlige misforståelser om anarkisme og kristen tro.

Boken kan kjøpes ved å trykke på linken under:

1. beskrevet av Nietzsche