Himmelen – hva og hvor?

Eirik — Fri, 01 Jan 2010 13:24:33 +0000

Vi har alle hørt at vi enten kommer til himmelen eller til helvete når vi dør. Denne dualitetslæren finnes innenfor kristendommen, islamismen, zoroastrismen, mayareligion, åsatro og gresk religion m.fl. Det jeg vil sette fokus på i dette skrivet er himmelen og hvorvidt den vanlige læren innenfor kristendommen om en åndelig himmeltilværelse etter døden er noe bibelens skrifter lærer.

«Himmelen er ikke nevnt noe sted i bibelen som destinasjon for dem som dør.»

— Cambridge biblical scholar, J.A.T. Robinson

Som jeg nevnte innledningsvis har vi alle hørt om himmel og helvete, paradis og underverden. Vi har nok alle sammen også dannet oss et bilde og en viss forestilling av hvordan disse stedene, fysisk eller ei, fortoner seg. Om vi ser for oss en himmel full av jomfruer med drueklaser, en by med gater av gull, en ildsjø, en djevel med høygaffel og horn har vi alle våre tanker. Disse tankene og bildene har blitt formet av alle våre tidligere inntrykk og påvirkninger gjennom møte med andre personer, som også har hatt sine tanker og bilder formet av andre personers opplevelser, erfaringer og påvirkning. Alle årsakene for våre bilder og forestillinger rundt dette har altså blitt formet gjennom generasjoner med mennesker. Tankene har blitt tygd, fordøyd, utviklet og personifisert – noen generasjoner mer enn andre. Hvordan kan disse tankene ha oppstått? Det finnes flere teorier på dette, men det er noe som beveger seg litt utenfor dette skrivets hensikt. En av de ting jeg ønsker å sette i søkelys her, er å ikke legge fra seg den enkle, barnslige, nysgjerrige og oppriktige lyst til å stille spørsmål. Ett av spørsmålene jeg barnslig har lyst å stille her er: «Hva er himmelen?» og «Hva lærer bibelen om den?»

Hvilken himmel?

I dette avsnittet skal jeg trekke frem endel av de viktigste bibelsteder som nevner himmelen, slik at vi på den måten kan danne oss et bilde av hva bibelen portretterer den som. Først og fremst kan det være viktig å trekke frem at bibelen bruker ordet himmel på forskjellige måter. Slik jeg har sett det, kan det se ut som at vi kan si at det nevnes tre ulike himler. En av årsakene til at ordet himmel, som vi skal se, blir brukt om flere ulike ting, kan forklares med at datidens mennesker ikke hadde den kunnskap vi har om de ulike områder som eksisterer over oss. Vi skiller det de kalte for himmel¹ opp i flere ulike ord. Mens vi ville sagt atmosfære eller universet ville nok de bare sagt himmel. Himmelen for dem var det som var der oppe, noe vanskelig å nå, noe mystisk, uforklarlig – kall det gjerne guddommelig.²

Guds tilholdssted

Guds tilholdssted, hvor Han regjerer og har sin trone omtales som himmel flere steder. Det er også i samme himmel den oppstandende Jesus er idag. Heb 8:1 sier at Jesus, som er vår yppersteprest «har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen.» Gud blir spesifikt omtalt som å ha sitt tilholdssted i himmelen. 1.Kong 8:30b sier: «… du hører dem der du bor i himmelen, så bønnhør og tilgi!»³ Hvor denne – kall det gjerne åndelige – himmelen befinner seg er vanskelig å si. Bibelen forteller at Gud er ånd Det norske ordet for ånd, eller åndelig, oversettes nemlig fra pneuma (πνεύμα) på gresk, og naphach hebraisk, som kan bety pust, ånd eller vind. Gud «åndet/pustet liv inn i Adam» (1.Mos 2:7) … Jesus åndet/pustet liv inn i disiplene (Joh 20:22). De tre ordene gir oss en betydning av noe usynlig og uvanlig, noe vi ikke opplever så ofte. En meget interessant teori jeg funderer på, er hvordan man kan samsvare det enkelte anser som «åndelige» ting, himmelen etc med den vitenskapelige «strengeteorien.» Himmelen er da Guds tilholdssted i direkte nåtid som omgir oss på alle kanter i en annen dimensjon, men allikevel uendelig nær oss. Jeg har en mistanke om at idéen om at Gud er en som er langt der oppe over skyene delvis stammer fra to årsaker. Den ene grunnen, er som nevnt, at folk prøvde å beskrive det ubeskrivelige ut fra den kunnskapen de hadde om verden. Gud var noe stort og til dels mystisk. Da pekte de oppover mot den mysterifulle himmelen som et bilde på Hans tilholdssted. Den andre grunnen stammer fra de greske filosofers påvirkning, delvis på hebraisk tanke og delvis på anerkjente teologer i kirken. Den platonske læren om en fraværende og distansert Gud bidrog sterkt til deismens utbredelse.

For å beskrive tydeligere hva jeg mener med at himmelen er Guds tilholdssted i direkte nåtid refererer jeg blant annet til 2. Kongebok 6:15-19. Elisja og hans tjenere var omringet av den Syriske hæren. En tjener sier til Elisja at de nå er ille ute. Elisja svarer at han bare må være rolig: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem» (v. 16). Så bad han Gud: «Lukk opp guttens øyne, så han ser» (v. 17). Gud «åpnet hans øyne, og da fikk han se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja» (v.17). Ved å plutselig «se» på en annen måte, kunne han se det som hele tiden var der, men da bare som en tidligere usett virkelighet. Det er denne «åpningen av himmelen» jeg og tror Åpenbaringsboken 4:1 snakker om. Johannes fikk ikke tildelt et himmelsk teleskop som gjorde at han kunne se flere lysår utover i rommet, men at en dør⁴ åpnet seg slik at han kunne se den himmelske virkeligheten rundt seg. Det var slik jødene tenkte. De skilte ikke mellom materie og ånd, men så dem som sammenhengende og samkjørende enheter. Dette jødiske verdensbildet, i motsetning til mye gresk tanke, kan man lese nøye dokumentert i boken «Engaging the Powers» av teologen Walter Wink.

Universet

En annen «himmel» nevnt i bibelen er det vi idag kaller for verdensrommet. Det er habitatet for månen, planeter, kometer, asteroider, svarte hull, sol og stjerner. David snakket om dette når Han reflekterte over storheten i Guds skaperverk, som han beskrev som: «… din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der.» (Salme 8:4) Mange andre skriftsteder nevner «stjernene på himmelen» (1.Mos 26:4; 5.Mos 1:10; 28:62; Jes 13:10).

Jordens atmosfære

Enda en «himmel» som nevnes i bibelen er det som vi idag kaller atmosfæren, laget med luft bestående av oksygen, karbondioksid og andre gasser som omgir planeten vår. Denne «himmel» beskrives blant annet i 1.Mos 7:11-12 «… alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.» Bibelen snakker også om «himmelens fugler» (Job 35:11; Jer 16:4).

Bibelens forfattere nevner altså himmelen som flere ting, Guds tilholdssted, verdensrommet og universet. Det at vi er klar over disse forskjellene når vi leser bibelen er viktig for å danne oss et rett bilde av den himmel som vi vil lære mer om. I dette tilfelle skal ikke vi fokusere på å få mer informasjon om atmosfæren eller verdensrommet, da kan vi heller lese vitenskapsbøker. Det vi ønsker å finne mer ut av her er Guds tilholdssted og hva som ligger i det.

Hva er himmelen?

Det er ingen tvil om at bibelen forteller om noe som kalles himmelen. Men hva betyr dette? Begrepet er på mange måter diffust, og kan gi forskjellige assosiasjoner avhengig av hvem du spør. Historien viser oss at mennesker danner sitt bilde av himmelen utifra hva de anser som vakkert og harmonisk. Boken, Heaven: A History skriver at munker og prester dannet sitt bilde av himmelen utifra hvor de følte seg mest hjemme. Var det på landet, forkynte de om en himmel med gress og grønne skoger, var det i byen, brukte de storslåtte bilder av dens majestet.⁵ Mennesker har gjennom hele historien forestillt seg himmelen på forskjellige måter, men hvilket bilde danner bibelen av Guds tilholdssted?

Da Gud skapte verden formet Han den etter sitt ønske. Med andre ord; en perfekt tilværelse tilpasset dyr og Hans kjæreste skapning – mennesket. Da Han var ferdig, betraktet Han det Han hadde skapt og sa at det var «overmåte godt.»⁶ Han hadde som hensikt at menneskene, skapt i Hans bilde, skulle leve i harmoni med seg selv, dyrene, naturen og Ham – en paradisisk tilstand hvor fred og kjærlighet rådet. Guds ønske var et gjensidig kjærlighetsforhold som ikke skulle ta slutt.

I dette jordiske paradiset vokste et spesielt tre – livets tre. Treet, som vi finner i bibelens første bok, nevnes også i bibelens siste bok. Her omtales treet som noe som gir liv og legedom for menneskene på jorden – all smerte, død, sorg og det som var skal bli borte. Guds plan om en evig rettferdighet på jorden er blitt en realitet i tråd med de storslåtte beskrivelsene til åpenbaringsboken. Skal vi til himmelen? Ja. Er himmelen et annet sted enn Jorden? Ikke nødvendigvis.

Bibelens forfattere viser oss at Jorden er viktig for Gud. Vi skal arve den (Rom 4:13; Matt 5:5), vi skal være konger og prester på den (Åp 5:10; Åp 22:5), det skal være en evig rettferdighet på den (Jes 32; Dan 7:27; Dan 2:44; 2.Pet 3:13), den skal renses (2.Pet 3:10)⁷, himmel og jord skal gjøres ny (2.Pet 3:13; Åp 21:1), det himmelske Jerusalem skal komme ned (Åp 21:2) og Guds bolig skal være hos menneskene (Åp 21:1).

Den rådende tankgang blant kristne er at vi skal forlate vår fysiske kropp og reise med vår ånd til en åndelig himmel og forbli der til evig tid. Men hvis vi bare skal forlate jorden og leve som åndelige skapninger i en åndelig sfære, mister Jesu mest kjente bønn «fader vår,» sin mening. Jesus sa at vi skulle be om at Guds vilje skulle skje på jorden slik som i himmelen. Hvis Guds vilje skjer i himmelen og ikke på jorden, tyder bønnen på at Guds vilje kommer til å skje på jorden en gang i fremtiden. Da må vi spørre oss selv: «hva er Guds vilje med jorden?» Jesus visste at Guds plan med skaperverket var å gjenopprette det til sin fullkomne tilstand. I Lukasevangeliet kapittel fire ser vi at djevelen⁸ også visste dette. Her frister han Jesus med herredømmet over verden, noe han sier er mulig hvis Jesus tilber ham. Jesus nekter, og vinner det tilbake på den rettmessige måte – etter Guds rikes ikke-voldelige handlemåte. I Åpenbaringsboken 19:16 omtales Jesus som «Kongenes konge og herrenes herre.» Her omtales han som å ha vunnet tilbake det som var tapt, og regjerer som konge i et evig og rettferdig rike (Dan 2:44). Guds vilje med jorden er at den skal bli gjenopprettet til sin opprinnelige tilstand, hvor mennesker skal leve i harmoni med dyrene, naturen, hverandre og Ham.⁹

Igjen og igjen omtales Jesus som Guds ambassadør og Messias. Han er den som skal lede hele verden, tilbake til en tilstand av rettferdighet og sannhet. En tilstand som Gud, like mye som oss selv, desperat lengter etter. De første kristne konkluderte med at Jesus var Messias, og det førte naturligvis til at han ble identifisert som den som skulle sette verden i sin rette stand. Dette betyr at den eskatologiske skjebne til hele kosmos – inkludert, men ikke bare begrenset til menneskelige «sjeler» – ikke er tillintetgjørelse, men en fullstendig forsoning og gjenopprettelse.

Hva skjer når vi dør?

Her vil jeg ta for meg hva som skjer med kristne når de dør. Vil vår ånd forlate vår kropp og finne veien til perleporten i himmelen, hvor St. Peter ønsker oss velkommen? Eller vil vår ånd vende tilbake til Gud og forbli der til denne tidsalders ende? Ettersom disse forskjellene blir litt kompliserte, små, men viktige nyanser, må vi klargjøre dem.

Det første, og kanskje vanligste synet blant ulærde bibellesere, går utpå at vår ånd¹⁰ forlater kroppen når døden inntreffer, hvor den går til en evig himmeltilværelse i en åndelig sfære.
Det andre synet, som er mer vanlig hos endel teologer – ettersom de ikke kan se bort ifra alle de bibelpassasjer som omhandler kroppens oppstandelse – går utpå at vår ånd¹¹ forlater kroppen ved døden og går til en åndelig himmeltilværelse hos Gud. Der venter ånden på deres kropplige oppstandelse, den stiger så opp og blir gjenforent med ånden der de lever videre i en åndelig sfære i evighet.
Det tredje synet forteller oss at vår ånd¹² forlater kroppen og går tilbake til Han som gav den; Gud. Når tiden er inne vil Gud gjenoppreise oss fra gravene og gi oss et nytt «herlighetslegeme» av samme natur som Jesus etter hans oppstandelse. Da skal vi leve evig på jorden, som er blitt gjort ny ved dens sammensmelting med det himmelske – det fullkomne.

Den sentrale forskjellen mellom disse syn er hvor evigheten skal tilbringes. De to første står for at evigheten tilbringes i en åndelig sfære, mens den tredje står for at den skal tilbringes på den nye jorden. The Westminster Confession of faith, skrevet i det syttende århundre, har en noenlunde diffus begrunnelse som kan tolkes som både syn to og tre (hvis vi ser bortifra det udødelige sjels dogme). Den sier: «The Bodies of men after death return to dust, and see corruption; but their souls, (which never die nor sleep,) having an immortal subsistance, immediately return to God who gave them. The souls of the righteous, being then made perfect in holiness, are recieved into the highest heaven, were they behold the face of God in light and glory, waiting for full redemption of their bodies.»

Så … i hvilken forstand skal vi til himmelen?

Som vi så ovenfor så mente alle de tre syn at vår ånd skulle fare tilbake til Gud. Det første og andre synet mente at dette var himmelen, og at vi skal være oss der i en evig og bevisst tilstand. Det tredje synet mente også at vår ånd skulle fare tilbake til Gud (Fork 12:7). Spørsmålet blir da i hvilken forstand vår ånd er hos Gud? For å gjøre det så grundig som overhodet mulig bør vi studere ordet ånd grundig og se hva bibelen definerer det som. Dette blir foreløpig noe som jeg vil komme tilbake til senere ettersom det krever litt mer gresk og hebraisk kunnskaper. La oss se hva bibelen sier om å dra rett til himmelen når vi dør.

Er David i himmelen?
David, Israels tidligere konge, forfatter av mange salmer, og «en mann etter Guds hjerte» (Apg 13:22) dro ikke til himmelen når han døde. Etter å ha mottatt ånden på pinsedagen stod Peter frem og talte: «Brødre, la meg tale fritt og åpent til dere om vår stamfar David. Han døde og ble gravlagt, og den dag i dag har vi graven hans hos oss.» (Apg 2:29) Peter legger så til: «For David fór ikke opp til himmelen.» (Apg 2:34a) David omtales også i Hebr 11:32 sammen med en hel haug av trosheltene, blant annet Abraham, fra den hebraiske bibel – dem som døde med sin tro bevart. «Alle disse fikk godt vitnesbyrd for sin tro, men de oppnådde ikke å få det som var lovet. Gud så for seg noe som er bedre for oss: at de ikke skulle nå fram til fullendelsen uten oss.» (Heb 11:39-40) Hva var det disse trosheltene ikke oppnådde som var lovet? Vers 16, utdyper dette: «Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.» Gud har altså gjort istand en by for dem – det himmelske Jerusalem, men de må vente med å «nå frem til fullendelsen uten oss.» Jesus, som snakket ca 1000 år etter Davids død, sa også at «Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen: Menneskesønnen.» (Joh 3:13) Når ikke David, Moses og alle de store helter i troen ikke er kommet til himmelen, selv etter Jesu fullbrakte verk, gir det oss en liten pekepinn om at ikke vi heller farer rett opp dit. Denne tanken om en felles oppnåelse av «det himmelske» stemmer overens med oppstandelsen på «den siste dag,» hvor «de rettferdige og urettferdige en gang skal stå opp fra de døde» (Apg 24:15) og få sin dom.

Ikke i himmelen, hvor da?
Den første, og mest opplagte tanke hos de fleste, går som regel ut på at hvis vi ikke går til himmelen når vi dør, går vi direkte til helvete. Men dette er ikke noe bibelen lærer, noe du kan lese mer om her. Bibelen lærer at alle mennesker går til en felles grav når de dør. Vi utånder, det vil si at vi dør og vår fysiske kropp blir til jord. Jesus og flere bibelske skribenter sammenligner døden med en type søvn. Job sier: «Hvorfor fikk jeg ikke dø da jeg ble født, utånde straks jeg kom fram fra mors liv? … For da kunne jeg ha ligget stille og sovet i fred og ro. … Der raser ikke de gudløse mer, der hviler de som har mistet sin kraft.» (Job 3:11,13,17) Forkynneren 9:5 utdyper dette ved å fortelle at«…de døde vet slett ingen ting.» Mange århundrer senere forteller passasjen om Lasarus sin død at Jesus sammenlignet Lasarus sin tilstand med søvn. Jesus sa: «Vår venn Lasarus er sovnet, men jeg går og vekker ham.» (Joh 11:11) Disiplene trodde at Jesus mente vanlig søvn, og at det derfor kom til å gå bra. Jesus understrekte at han mente at «Lasarus (var) død.» (Joh 11:14) Vi kan derfor se at Jesus, i likhet med Job, forkynneren, Jesaja (Jes 14:9) Daniel (Dan 12:13), Paulus (1.Tess 4:15-17) osv, sammenlignet døden med en søvn. De døde har med andre ord entret en slags bevisstløs tilstand, uten tanker og følelser – de ligger og venter på oppstandelsen.

Oppstandelsen
På «den siste dag,» dvs på den dag når Gud mener ting er nådd sin rette stand, skal alle bli gjenoppreist fra sine graver (( 2.Tim 2:18, Hebr 11:35, Dan 12:13, Joh 14:14 )) og entré den nye jord, som er blitt sammensmeltet med himmelen. Som vi ser i passasjen om Lasarus var tanken om en oppstandelse også vanlig blant jødene. Marta viser denne forventingen når Jesus trøster henne med å si at Lasarus skal stå opp igjen. Hun svarer ham med å si: «jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.» (Joh 11:24) Jesus forteller ikke Marta at dette ikke stemmer, men påpeker at dette skal skje gjennom ham på samme måte som Lasarus blir oppvakt av Jesus. «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.» (Joh 11:25) Spørsmålet blir bare da, hvor skal oppstandelsen, denne fortsettelsen av livet som vi får av Gud, være?

Guds rike skal bli opprettet på jorden
Fra hvor kommer tankene om at vi skal forlate jorden og fare til himmelen for en evig åndelig tilværelse? Dette er merkelig, spesielt med tanke på når det bibelske belegg på den ene siden for dette er meget tynt, og på den andre siden når det bibelske belegg for en tilværelse på jorden er meget sterkt. I Daniel 12:13 sier engelen til Daniel: «Så gå du endetiden i møte! Du skal hvile og stå opp til din lodd ved dagenes ende.» Et standard leksikon for den hebraiske bibel forteller oss at «loddet» forventet av Daniel var å «ta del i den Messianske fullendelsen,»¹³ utropt av alle profetene. Det Messianske kongedømmet skulle være på jorden – «under hele himmelen» (Dan 7:27) styrt av Gud og hans folk. Håpet om denne evige og rettferdige tilstanden på jorden under det messianske styret –dvs Guds rike, også kalt himlenes rike– kan sees tydelig overalt i den gamle jødiske litteraturen. Dette er nøyaktig det samme håp som er lovet de trofaste i det nye testamentet. «[Jesus] har gjort dem til et kongerike og til prester for vår Gud, og de skal herske som konger på jorden.» (Åp 5:10) Å «arve jorden» var lengselen for enhver trofast jøde, noe som også ble uttrykt klart av Jesus. Han sa: «Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden.» (Matt 5:5) Jesus trekker dette refrenget utifra salme 37 (v. 3,11,22,27,29,34) når han lover at de ydmyke skal arve jorden, dvs å nå den holistiske frelsen som finnes i Messias – den Daniel og lengtet etter. Salme 37:29 forteller også at vi ikke bare skal arve det, men «bo der evig.»

Hvordan har det seg da at vi kan tro at vi skal fare bort fra denne jorden? Paulus skriver i de samme baner: «For det var ikke ved loven Abraham og hans ætt fikk løftet om å arve verden, men ved den rettferdighet en får ved tro.» (Rom 4:13) Abraham fikk et løfte av Gud om å arve et spesielt landområde – kaanan – Paulus tolket dette, med innsikt i Guds hensikt, som et løfte om å arve hele verden – kosmos. Som vi kom litt innpå ovenfor, hadde Abraham og de mange «troens helter» fra den hebraiske bibel, et håp om å få det de var lovet. Gud lovet dem utallige ganger i det gamle testamentet at de skulle arve «landet.» Som vi har sett tolker Paulus dette «landet» som hele jorden. Dem som er vel kjent med begrepet «skyggebilder» fra det gamle testamentet (se f.eks Hebr 10), vil raskt anse dette som nettopp det. Løftet om «landet» i GT er et skyggebilde på at Guds barn skal arve hele jorden. I Hebr 11:16 står det: «Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.» Når det står at landet er himmelsk kan det være lett for mange av oss å anta at det landet ikke er på jorden. Dette er feil. Landet, som er himmelsk, blir ofte omtalt som «den himmelske by,» men denne byen skal ikke være den såkalte himmelen. Nei, den skal faktisk komme ned (Åp 21), dvs på jorden. Forfatteren av hebreerbrevet skriver: «For her på jorden har vi ingen by som består; vi lengter etter den som skal komme.» (Hebr 13:14) Logikken i en slik uttalelse sier enkelt og greit: «Vi har ingen slik himmelsk «by» på jorden nå, men den skal komme.» Hvor skal den komme? På jorden.

Appendiks

Hva sier ekspertene?

Interpreter’s Dictionary of the Bible sier: “No biblical text authorizes the statement that the soul is separated from the body at the moment of death” (Vol. 1, p. 803).
En velkjent britisk teolog og bibellærd J.A.T. Robinson, sier: “It is an almost universally cherished belief that the immortality of the soul is a tenet of the Christian faith, despite the fact that it rests on assumptions which are fundamentally at variance with the Biblical doctrine of man” (In the End God, Collins, Fontana Books, p. 91). “Heaven, in fact, is nowhere used in the Bible as the destination of the dying” (Ibid., pp. 104-5).
The International Standard Bible Encyclopedia: “We are influenced always more or less by the Greek Platonic idea that the soul is immortal. Such an idea is utterly contrary to the Israelite consciousness and is nowhere found in the Old Testament. The whole man dies, when in death the spirit goes out of the man. Not only his body but also his soul returns to a state of death [this is true of the faithful dead as well as the wicked--they all fall asleep in death]. Therefore the Old Testament can speak of the death of one’s soul. Death is a place of darkness, cut off from the land of the living…Death is also a place where God is no longer praised or thanked (Ps. 6:5; 115:17). Death is where the dead are unconscious, do no more work, take no account of anything, possess no knowledge or wisdom…The dead are asleep (Job 26:5; Prov. 2:18; 9:18; 21:6; Ps. 88:11; Isa. 14:9)” (Eerdmans, Vol. II, p. 812).
The Word Biblical Commentary på Daniel: “The Old Testament’s standard way of envisaging dying and coming back to life is by speaking of lying down and sleeping, then of waking and getting up. The former [dying] is an extreme form of the latter [lying down to sleep] which thus provides the metaphor for it (2 Kings 4:31; 13:21; Isa. 26:19; Jer 51:39, 57; Job 14:12). Further dying means lying down with one’s ancestors in the family tomb, with its non-material equivalent Sheol; so coming back to life would mean leaving such a ‘land of earth’ (cp. Ps. 49; 73). The image presupposes a restoring to life of the whole person with its spiritual and material aspects” (John Goldingay, Word Books, 1987, p. 307).
«The hope of the early church centered on the resurrection of the Last Day. It is this which ﬁrst calls the dead into eternal life (I Cor. 15; Phil 3:21). This resurrection happens to the man and not only to the body. Paul speaks of the resurrection not ‘of the body’ but ‘of the dead.’ This understanding of the resurrection implicitly understands death as also affecting the whole man…. Thus [in traditional orthodoxy] the original Biblical concepts have been replaced by ideas from Hellenistic, Gnostic dualism. The New Testament idea of the resurrection which affects the whole man has had to give way to the immortality of the soul. The Last Day also loses its signiﬁcance, for souls have received all that is decisively important long before this. Eschatological tension is no longer strongly directed to the day of Jesus’ Coming. The difference between this and the Hope of the New Testament is very great.» [Kilde: Dr. Paul Althaus in his book, The Theology of Martin Luther (Fortress Press, 1966, pp. 413, 414)]

Hva sier Kirkefedrene (Pre Nikea)?

Irenaeus, fra midten av det andre århundre sier (Against Heresies, Bk. 5): «Some who are reckoned among the orthodox go beyond the prearranged plan for the exaltation of the just, and are ignorant of the methods by which they are disciplined beforehand for incorruption. They thus entertain heretical opinions. For the heretics, not admitting the salvation of their ﬂesh, afﬁrm that immediately upon their death they shall pass above the heavens.
Forandringen fra den hebraiske tankegang til den hellenistiske tankemåten var en katastrofe for apostelenes lære. En progressiv paganisering spiste gradvis vekk sannhetens. Det var flere av de første kirkefedrene som var obs på denne påvirkningen, og ringte alarm mot den kompliserte hedenske filosofi som kom maskerert som kristne doktriner. Justin Martyr advarte i 150 e.kr: “If you meet some who say that their souls go to heaven when they die, do not believe that they are Christians.”¹⁴
Justin Martyr sin protest mot det som senere skulle vise seg å bli ortodoksi, noe det fremdeles er idag, er ikke mindre skarp: «They who maintain the wrong opinion say that there is no resurrection of the ﬂesh. . . As in the case of a yoke of oxen, if one or other is loosed from the yoke, neither of them can plough alone; so neither can soul or body alone effect anything, if they be unyoked from their communion . . .» [i.e. the soul can have no separate, active existence]. For what is man but the reasonable animal composed of body and soul? Is the soul by itself man? No; but the soul of man. Would the body be called man? No; but it is called the body of man. If then neither of these is by itself man, but that which is made up of the two together is called man, and God has called man to life and resurrection, He has called not a part, but the whole, which is the soul and body. . . Well, they say, the soul is incorruptible, being a part of God and inspired by Him. . . . Then what thanks are due to Him, and what manifestation of His power and goodness is it, if He purposed to save what is by nature saved. . . . but no thanks are due to one who saves what is his own; for this is to save himself. . . . How then did Christ raise the dead? Their souls or their bodies? Manifestly both. If the resurrection were only spiritual, it was requisite that He, in raising the dead, should show the body lying apart by itself, and the soul living apart by itself. But now He did not do so, but raised the body. . . . Why do we any longer endure those unbelieving arguments and fail to see that we are retrograding when we listen to such an argument as this: That the soul is immortal, but the body mortal, and incapable of being revived. For this we used to hear from Plato, even before we learned the truth. If then the Saviour said this and proclaimed salvation to the soul alone, what new thing beyond what we heard from Plato, did He bring us?» Do Souls Go to Heaven?¹⁵
Justin Martyr: Dialogue with Trypho: Trypho : «Do you really admit that this place Jerusalem shall be rebuilt? And do you expect your people to be gathered together, and made joyful with Christ and the Patriarchs…?» Justin: «I and many others are of that opinion, and believe that this will take place, as you are assuredly aware; but on the other hand, I signiﬁed to you that many who belong1 to the pure and pious faith think otherwise. Moreover I pointed out to you that some who are called Christians, but are godless, impious heretics, teach doctrines that are in every way blasphemous, atheistical and foolish. . . . I choose to follow not men or men’s teachings, but God and the doctrines delivered by Him. For if you have fallen with some who are called Christians, but who do not admit the truth of the resurrection . . . who say that there is no resurrection of the dead, and that their souls when they die are taken to heaven, do not imagine that they are Christians . . . But I and others who are right-minded Christians on all points are assured that there will be a resurrection of the dead, and a thousand years in Jerusalem, which will then be built, adorned and enlarged, as the prophets Ezekiel, Isaiah and others declare. . . . We have perceived, moreover, that the expression, ‘The Day of the Lord,’ is connected with this subject. And further, there was a certain man with us, whose name was John, one of the Apostles of Christ, who prophesied by a revelation that was made to him that those who believed in our Christ would dwell a thousand years in Jerusalem; and that thereafter the general and the eternal resurrection of all men would take place.» (Kilde: (Dialogue with Trypho, Ch. 80, Anti-Nicene Fathers, Vol. 1, Eerdmans, p. 239)
Enda en «kirkefar», Hippolytus (ca 170-236), trodde ihvertfall ikke at sjelene var i himmelen: «But now we must speak of Hades, in which the souls both of the righteous and the unrighteous are detained…. The righteous will obtain the incorruptible and unfading Kingdom, who indeed are at present detained in Hades, but not in the same place with the unrighteous…. Thus far, then, on the subject of Hades, in which the souls of all are detained until the time God has determined; and then He will accomplish a resurrection of all, not by transferring souls into other bodies, but by raising the bodies themselves» (Against Plato, on the Cause of the Universe, 1, 2).

1. Meaning of words in the original, (a) The usual Hebrew word for “heavens” is shamayim, a plural form meaning “heights,” “elevations” (Gen. 1:1; 2:1). (b) The Hebrew word marom is also used (Ps. 68:18; 93:4; 102:19, etc.) as equivalent to shamayim, “high places,” “heights.” (c) Heb. galgal, literally a “wheel,” is rendered “heaven” in Ps. 77:18 (R.V., “whirlwind”). (d) Heb. shahak, rendered “sky” (Deut. 33:26; Job 37:18; Ps. 18:11), plural “clouds” (Job 35:5; 36:28; Ps. 68:34, marg. “heavens”), means probably the firmament. (e) Heb. rakia is closely connected with (d), and is rendered “firmamentum” in the Vulgate, whence our “firmament” (Gen. 1:6; Deut. 33:26, etc.), regarded as a solid expanse.
Viktige spørsmål å tenke over her, er: Hva er himmelen? Er det et sted? Er det en tilstand? Er det en åndelig sfære over hodet vårt? Er det en beskrivelse av det fullkomne, hva skaperverket var ment for? Er det en beskrivelse av hvor Gud bor? (Men er ikke Gud allestedsnærværende? dvs at Han også bor på jorden)
Flere lignende bibelsteder: 5.Mos 26:15; 1.Kong 8:39,43,49; 2.Krøn 6:21,39; 2.Krøn 30:27
Kanskje et ormehull
Colleen McDannel and Bernhard Lang, Heaven: A History, 1988, s. 108
1.Mos 1:31 «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.»
kommer med en utgreining om at det er snakk om en renselse av jorden og ikke en utslettelse. Hint: apokalyptisk språk og bibelens helhetlige budskap
diabolos på gresk
Apg 3:21, Jes 11:1-10
Ånd menes her som en metafysisk tilstand, og at vi lever videre i vår ånd. Den er ifølge denne lære udødelig
Ånd menes her som en metafysisk tilstand, og at vi lever videre i vår ånd. Den er ifølge denne lære udødelig
Med ånd her menes vårt liv, den livgivende pust som Gud gav oss. Ånden vår er ikke udødelig i seg selv, det er kun Gud som har liv i seg selv (Joh 5:26)
Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, Brown, Driver and Briggs, Oxford: Clarendon Press, 1968, p. 174.
Kilde: Dialogue with Trypho, ch. 80
Kilde: Dialogue with Trypho, Ch. 80

hordnes.info » himmelen

Statskirken om himmelen