Denne lange novellen, som Bjørneboe selv kalte den, ble endelig utgitt i 1972 etter tolv avvisninger fra norske forlag og 24 år etter den ble skrevet. Handlingen foregår innenfor de historiske rammene av inkvisasjonen, tsar Ivan den grusomme og den dansk-norske kongen Christian kvarts (IV) styre.

Novellens litt over 100 sider gav meg en spesiell leseropplevelse. Bjørneboe er utvilsomt en dyktig skribent som klarer å billedliggjøre hendelser, personer og sinnstemninger på en flott måte. Vi følger hovedsaklig Kong Christian kvarts bror, hertug Hans, hvor vi får et innblikk i hans tankeverden, dystre sinn som tydeligvis har blitt formet av livets tidlige opplevelser; farens tidlige død og mørke spådommer om sin fremtid. Kong Christian prøver å få ham til å aktviseres ved å sende ham ut i verden, blant annet ned til en spansk hærførers leir Spinola av diplomatiske årsaker og til Russlands mektige vinterrike under tsarens jernstyre. I hertugens møte med verden og dets hendelser blir ikke akkurat hans unge sinn noe lysere – han opplever verden og dens bestialske grusomheter – og lar det gå inn på seg.

Som i mange av Bjørneboes andre bøker skriver han om universelle og tidløse emner – menneskers ondskap, bestialitet og maktmisbruk. Vi møter iløpet av fortellingen mange ulike menneskeskjebner dannet utifra de kulturelle og mektige “kastesystemene” dannet av få menneskers maktbruk og undertrykkelse, også dems som sitter i maktposisjonene.

Interessant novelle som gir deg mange tanker om livets urettferdigheter. Boken er noenlunde lettlest og anbefales!