Når jeg har samtalt med folk om Jesu lære angående ikke-vold har jeg merket at folk tilnærmet alltid lar den kulturelle fornuften og følelser styre sitt standpunkt. Til tross for at dette er blant de klareste lærer i det nye testamentet, virker det – slik tilfellet til stor grad har vært gjennom kirkehistorien helt fra kristendommen, «den mektige og triumferende», ble gjort til statsreligion på 300-tallet – som om folk fullstendig neglisjerer den. Radikaliteten i å elske sine fiender blir gjort til galskap, og vår følelsesstyrte fornuft tar overhånd og «korrigerer» hva Jesus egentlig stod for. Paulus omtalte det han forkynte – Messias korsfestet – en fornærmelse for jødene, og ren idioti for grekerne.¹ Å fortelle jødene at deres Messias var blitt korsfestet av deres politiske fiender Rom, var for dem både utenkelig og krenkende. Deres lovede Messias skulle jo knuse Israels fiender og forsvare dem. Han skulle ikke dø en kriminells død og være svak. Grekerne hadde, som i de fleste gamle mytologier, historier om helter som mektige krigsherrer. Å fortelle dem at den virkelige helten var kommet, ikke for å drepe sine fiender som Achilles og Hercules, men for å dø for dem var ren og skjær idioti.

Det samme gjelder også for vår kulturelle fornuft. Gjennom våre linser kan Jesu lære oppfattes som ren og skjær idioti og i enkelte tilfeller som direkte krenkende, nærmest uetisk. Det siste er som regel tilfellet i enkelte ekstremscenarioer som alltid kommer opp i samtaler. Det mest klassiske eksempelet er: «Hva hvis en morder bryter seg inn i ditt hjem, og skal drepe familien din?» Og det er ved hjelp av slike ekstremiteter man lar følelser ta overhånd og dirigere hvilket standpunkt en har til Jesu lære om ikke-vold. Holdningene våre blir med andre ord formet ved å delegimitere Jesu lære for så å la våre følelser og kulturelle fornuft bestemme. Man tør ikke engang å leke med tanken ved å la vår Herre Jesus styre grunnlaget for å bedømme rett og galt. Skal man la følelser og vår kulturelle fornuft diktere, eller skal man tørre å høre hva han faktisk sier?

Det finnes utallige slike scenario man teoretisk sett kan diskutere, og finne kreative måter å løse på en aktiv ikke-voldelig måte. Det viktigste derimot, er at man gradvis tørr å la Jesu radikalitet utfordre våre følelser og kulturelle fornuft fremfor å avfeie de deler som ikke samsvarer med vårt nåværende tankesett.

1. 1.Kor 1

De bruker termene «soloppgang» og «solnedgang» som tilsier tidene iløpet av døgnet, når jordas rotasjon enten tillater eller blokkerer solens lysende stråler. Med hensyn på en rent teknisk, bokstavelig presisjon er de to termene høyst problemtisk. I flere århundrer har vi nå hatt kunnskap om at solen i seg selv ikke «stiger» eller «går ned,» men at jorden roterer. Til tross for de heliosentriske overbevisningene til moderne vitenskap, fortsetter enhver nyhetskanal, avis og metereolog å bruke disse termene uten å nøle.

De «gjør bare jobben,» tiltross for at de representerer en løs – direkte feil, rent bokstavelig – bruk at lingvistisk presisjon. Denne «presisjonen» er en relevant presisjon, sett utifra vår vestlige verden og dens allmennt aksepterte ordbruk. Enhver som hadde brukt tid på å ringe inn til de lokale nyhetskanaler for å informere dem om at deres astronomiske teorier var utgått på dato for flere hundre år siden, ville blitt avvist som en tulleringer, eller muligens, en utlending vant med en annen sosiolingvistisk kontekst.

Med dette i tankene kan det være forståelig hvorfor vi ofte kan misforstå enkelte aspekter og passasjer i vår lesning av bibelens skrifter. Det er, når vi tenker oss om, ikke så altfor merkelig. Bibelen ble strengt tatt skrevet for veldig lenge siden. Det nye testamentet for ca. 2000 år siden, og det Gamle testamentet (eller de hebraiske skrifter) for mellom 4000-2500 år siden. Når vi vet at kultur og allment aksepterte ord og uttrykk gjennomgår en evolusjon iløpet av tidens løp, forstår vi hvordan misforståelser angående ord og uttrykk kan oppstå ved en lesning av skrifter satt sammen i andre sosiolingvistiske kontekster. Derfor er dette noe som kan være viktig å ha i bakhodet når vi leser slike skrifter. Vi kan, og bør spørre oss selv: «hva betydde dette for dem som levde da?»

Hvis dette er tilfellet, glemmer vi ikke da noen essensielle aspekter ved vår egen tro? Er ikke nettopp troen basert på de historiske hendelser om at han levde, døde og stod opp tre dager senere? Paulus skriver faktisk at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.» (1.Kor 15:17) Og dette baserer han på noe fysisk og konkret – en historisk hendelse. Legg merke til hva han skriver i den samme konteksten:

«For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.» (1.Kor 15:3-7)

Her snakker Paulus tilogmed om øyenvitner, og presiserer at «…av dem lever de fleste ennå,» slik at datidens nysgjerrige kunne sjekke gyldigheten bak det. Troen vår hadde altså vært meningsløs hadde det ikke vært for fysiske og meget konkrete historisk hendelser.

Poenget mitt med å skrive dette er at jeg har sett viktigheten av å plassere det vi leser, inn i sin konkrete og historiske kontekst for å forstå innholdet. Dette blir barnelærdom, men det er ofte lett å glemme sine: hvem, hva, hvor, hvorfor og når.

Disse prinsippene er viktig uansett. Hvis vi ikke stiller oss selv slike spørsmål når vi leser, vil meningen forsvinne eller bli «mystifisert.» Når Jesus sa til noen av disiplene at: «Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere,» er det veldig viktig å vite hva Rabbiene lærte. I det første århundret var det en selvfølge at Rabbien valgte ut hvem som var verdig til å være sine etterfølgere. Jesus forsøkte ikke å underbygge et deterministisk livssyn, slik som ofte blir et resultat av den tidløse tolkningen mange har. Tenk hvor mange misforståelser og unødvendige diskusjoner vi kunne sluppet hvis vi var bevisst på innholdets betydning for dem som levde da.

Vi som lever i den vestlige verden, kanskje spesielt oss kristne, har blitt enormt påvirket av gresk-filosofiske ideer og implementert dem ubevisst i vår bibellesning. Det kan nærmest virke som om den gnostiske tankegangen som de første kristne kjempet så hardt imot, på mange måter har seiret. De fleste av oss ser f.eks på kroppen som et fengsel som vi snart skal slippes fri fra, idet vi entrer en åndelig himmelsk sfære, fridd fra vår fysiske kropp. Dette er en rent platonisk og ikke-hebraisk idé. Jødene ser tvert imot på det fysiske som noe veldig positivt – alt som er skapt av Gud er godt i seg selv. Mange kristne teologer lærer at vi har en udødelig sjel som eksisterer evig i seg selv. Denne læren har blant annet ført til den forkastelige doktrinen om evig pine i helvete. Dette er ikke bare en platonisk idé, den er også gammel. Slangens første løgn var jo nettopp dette: «Dere kommer slett ikke til å dø!». (1.Mos 3:4) Jeg vil tørre å påstå at det er mye av dette gresk-filosofiske og gnostiske tankesett som har ført til at vi gradvis har vendt oss bort fra den hebraiske tankegangen. Dette har igjen ført til at vi har fått en fattig forståelse av at Jesu jødiske arv. Han var en jøde som handlet og underviste utifra sin jødiske oppvekst. Med andre ord, en konkret person som levde i en konkret tid og som kommuniserte forståelig med datidens mennesker.