Det kan ofte bli diffust å bare bli fortalt at du må være annerledes uten at noe konkret blir fortalt deg. Mye av denne annerledesheten kan finnes ved hjelp av ren logikk. Vi kan f.eks bare se på de rådende trekk i verden, noe som har gått igjen og igjen iløpet av verdenshistorien, og finne noe som er annerledes enn det – gjerne motsatt. Hmm… la meg tenke. Hva er det første som slår meg inn når jeg tenker på mennesker og verdenshistorie? Jeg vet! Krig, urettferdighet, undertrykkelse, vold som eskalerer i mer vold og blod. Men jeg skjønner at det ikke alltid kan være like lett å se det, vi er jo alle influert av omgivelsene og de påvirkninger som følger med. Vi lever alle i et visst paradigme – et syn på hvordan verden er og fungerer – og det må ofte noe til for å riste i vår vante og behagelige tankegang. Noen ganger må det virkelig ristes oppi hjernebarken, noen ganger må vi oppleve noe som får oss til å tenke: «Oi! Ting var kanskje ikke slik jeg hadde trodd allikevel.»

I den samme velkjente «talen», bergprekenen, som jeg såvidt nevnte ovenfor, forteller Jesus at vi ikke skal gjøre «… voldelig motstand mot den som gjør ondt mot dere,» og «…om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»

Dette virker for mange veldig ulogisk, og det kan føles veldig urettferdig. Tenk deg om. Hvis en smeller til deg i fjeset, vil det være enormt fristende å bare reagere ved første impuls – å smelle tilbake. Eller for å bruke noen ord Jesus bruker om samme prinsipp: «Øye for øye og tann for tann.» Du gir tilbake den urettferdigheten som er blitt utøvd mot deg med samme mål. Og ikke nok med det, du slår han muligens enda litt hardere tilbake bare for at han skal vite at han ikke skal kødde med deg. Vold eskalerer bare i enda mer vold. En dytt fører til enda en hardere dytt, plutselig slår dere hverandre, deretter blir en drept, så blir en hel familie dratt inn i hevngjerningen, et helt samfunn, en hel nasjon og plutselig er det verdenskrig og ingen vet hvorfor de kriger.

Selvsagt setter jeg ting litt på spissen, men utsagnet er rett: vold fører til mer vold.

Så, ut fra ørlite logisk tenkning og et resonnement kan vi se hvordan vi kan være annerledes enn denne verden på én måte. Vi begynner gradvis å nærme oss hva det vil si å leve som lys og salt i denne verden. Det skal sies at jeg ikke har noen forhåpninger om å dekke hele lysets og saltets innhold og dybde i denne artikkelen. Det sikter allikevel inn på det jeg mener er blant det viktigste og mest karakteristiske trekk en Jesusetterfølger har. Ringvirkningene er «rett-på-spikeren» når det gjelder evangeliets kjerne.

Evangeliet er det gledelige budskapet til verden. Gud elsker oss selv om vi driter, har dretet og kommer til å drite i skuffen. 1.Joh 4:8 sier at Gud er Kjærlighet, nærmere bestemt agape, et gresk ord som omtaler Guds selvoppoffrende kjærlighet – en Kjærlighet som ikke baserer og forandrer seg ut fra prestasjoner. Hvis vi, for å ta det eksempelet nevnt ovenfor, husker på prinsippene som springer utifra evangeliet, om å ikke gjengjelde ondt mot ondt, ikke gjør «… voldelig motstand mot den som gjør ondt mot dere,» og tilogmed «elsker våre fiender» – kort sagt bedriver med «ikke-vold» uansett, blir det lettere for folk å se hva evangeliet er. Da husker folk lettere at Gud er Kjærlighet med stor K. Når vi kristne kriger rundt omkring i verden, støtter troppene våre stasjonært i utlandet (selvsagt skal vi be og støtte dem som mennesker) for en såkalt «rettferdig» krig, er dette én av de tingene som vasker ut forskjellen mellom verden og Guds rike, én ting som gjør at det blir vanskeligere for folk å se hva evangeliet dreier seg om og atter én ting som gjør at saltet mister sin kraft og at lyset blir svakere.

Vi er kalt til å være prester hele gjengen og en prest representerer hvem sin Gud er og viser Ham til mennesker. La oss jobbe mot å leve ved det kristne prinsippet «Ikke–vold» uansett.

Noe man fort ser når man pløyer seg gjennom sitater fra de pre-konstantinske kirkefedre (dvs. de kristne som levde før Keiser Konstantin gjorde Jesu lære til statsreligion) er en enorm enighet i praksis (noe historien forteller) og lære når det gjelder f.eks et emne som ikke-vold. De gjengjeldte ondt med godt, vendte det andre kinnet til og døde for sine fiender fremfor å drepe dem.

Innhold

Clement fra Alexandria, (150-215 e.vt)
Tatian, (120-180 e.vt)
Justin Martyr, (103-165 e.vt)
Aristedes, (ca. 140 e.vt)
Hippolytus fra Rom, (170-236 e.vt)
Ignatius fra Antiokia, (50-117 e.vt)
Irenaeus, (ca. 150-202 e.vt)
Arnobius, (284-305 e.vt)
Cyprian fra Kartago, (200-258 e.vt)
Athenagoras fra Athen, (ca. 150-200 e.vt)
Tertullian, (160-220 e.vt)
Origen, (185-254 e.vt)
Lactantius, (250-325 e.vt)
Julian
Diverse

Clement fra Alexandria (150-215 e.vt)

Above all, Christians are not allowed to correct with violence.

– Clement av Alexandria (ca. 200 e.vt)

As simple and quiet sisters, peace and love require no arms. For it is not in war, but in peace, that we are trained.

– Clement fra Alexandria, Kapittel 12 i bok 1 (ca. 200 e.vt)¹

The Scythians, the Celts, the Iberians, and the Thracians are all warlike races. They are also greatly addicted to intoxication and think that drunkenness is an honorable, happy pursuit to engage in. But we, the people of peace, feast for lawful enjoyment, not to wantonness. We drink sober cups of friendship.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)²

The one instrument of peace is what we employ: the Word alone, by whom we honor God. We no longer use the ancient psaltery, trumpet, timbrel, and flute. For those who are expert in war are scorners of the fear of God were accustomed to make use of them.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)³

Let our seals be either a dove, a fish, or a ship scudding before the wind…If there is anyone fishing, he will remember the apostle, and the children drawn out of the water. We are not to draw an outline of…a sword or a bow, since we follow peace. Nor should we draw an outline of…drinking cups, since we are temperate.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁴

He bids us to “love our enemies, bless them who curse us, and pray for those who despitefully use us.” And he says: “If anyone strikes you on the one cheek, turn to him the other also; and if anyone takes away your coat, do not hinder him from taking your cloak also.”

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁵

An enemy must be aided, so that he may not continue as an enemy. For by help, good feeling is compacted and enmity dissolved.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁶

We do not train our women like Amazons to manliness in war, for we wish even the men to be peaceable.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁷

In their wars, therefore, the Etruscans use the trumpet, the Arcadians the pipe, the Sicilians the pectides, the Cretans the lyre, the Lacedaemonians the flute, the Thracians the horn, the Egyptians the drum, and the Arabians the cymbal. The one instrument of peace, the Word alone by which we honor God, is what we employ.

– Clement fra Alexandria, Kapittel 4 i bok 2 (ca. 200 e.vt)

It can never be lawful for a righteous man to go to war, whose warfare is in righteousness itself. When God prohibits killing, he not only forbids us to commit brigandage, which is not allowed even by the public laws, but he warns us not to do even those things which are legal among men. And so it will not be lawful for a just man to serve as a soldier – for justice itself is his military service – nor to accuse anyone of a capital offense, because it makes no difference whether thou kill with a sword or with a word, since killing itself is forbidden. And so, in thiscommandment of God, no exception at all ought to be made to the rule that it is always wrong to kill a man, whom God has wished to be regarded as a sacrosanct creature.” “When we suffer such ungodly things, we do not resist even in word. Rather, we leave vengeance to God.” “The Christian does injury to no one. He does not desire the property of others. In fact, he does not even defend his own property if it is taken from him by violence. For he knows how to patiently bear an injury inflicted upon him.” “When God forbids us to kill, he not only prohibits us from open violence… but he warns us against the commission of those things which are esteemed lawful among men. Thus it will be neither lawful for a just man to engage in warfare… Therefore, with regard to this precept of God, there ought to be no exception at all; but that it is always unlawful to put to death a man, whom God willed to be a sacred animal.” “We do not resist those who injure us, for we must yield to them.” “When men command us to act in opposition to the law of God, and in opposition to justice, we should not be deterred by any threats or punishments that come upon us. For we prefer the commandments of God to the commandments of man.” “Someone will say here: ‘What therefore, or where, or of what sort is piety?’ Assuredly it is among those who are ignorant of war, who keep concord with all, who are friends even to their enemies, who love all men as their brothers, who know how to restrain their anger, and to soothe all madness of mind by quiet control.” “God might have bestowed upon his people both riches and kingdoms, as he had given previously to the Jews, whose successors and posterity we are. However, he would have Christians live under the power and government of others, lest they should become corrupted by the happiness and prosperity, slide into luxury, and eventually despise the commandments of God. For this is what our ancestors did.” Why should the just man wage war, and mix himself up in other people’s passions – he in whose mind dwells perpetual peace with men?

– Clement fra Alexandria, (ca. 195 e.vt)

Tatian, (120-180 e.vt)

I do not wish to be a ruler. I do not strive for wealth. I refuse offices connected with military command. I despise death.

– Tatian, i adressering til grekerne (Address to the Greeks)⁸

I do not wish to be a king; I am not anxious to be rich; I decline military command… Die to the world, repudiating the madness that is in it.

– Tatian

The soldiers of Christ require neither arms nor spears of iron. The servants of God do not rely for their protection on material defenses but on the divine Providence.

– Tatian, (ca. 160 e.vt)

Justin Martyr, (103-165 e.vt)

We who formerly used to murder one another now refrain from even making war upon our enemies.

– Justin Martyr, den første Apolegeten (The First Apology) (ca. 120-130 e.vt)⁹

We who formerly treasured money and possessions more than anything else now hand over everything we have to a treasury for all and share it with everyone who needs it. We who formerly hated and murdered one another now live together and share the same table. We pray for our enemies ad try to win those who hate us.

– Justin Martyr (ca. 120-130 e.vt)

Christians have changed their swords and their lances into instruments of peace, and they know not now how to fight.

– Justin Martyr, (ca. 138 e.vt)

We used to be filled with war, mutual slaughter, and every kind of wickedness. However, now all of us have, throughout the whole earth, changed our warlike weapons. We have changed our swords into plowshares, and our spears into farming implements.

– Justin Martyr, (ca. 138 e.vt)¹⁰

Aristedes (ca. 140 e.vt)

Whatever Christians would not wish others to do to them, they do not to others. And they comfort their oppressors and make them their friends; they do good to their enemies…. Through love towards their oppressors, they persuade them to become Christians.

– Aristedes, Apolegeten (The Apology)

Oh emperor, it is the Christians that have sought and found the truth, for they acknowledge God. They do not keep for themselves the goods entrusted to them. They do not covet what belongs to others, but they show love to their neighbors. They do not do to another what they would not like done to themselves. They speak gently to those who oppress them, and in this way, they make their enemies their friends. It has become their passion to do good to their enemies. They live in the awareness of their own smallness. Everyone of them who has anything gives ungrudgingly to the one who has nothing. And if any of them sees a homeless stranger, they bring them into their own home, under their roof. If anyone of them becomes poor while the Christians have nothing to spare, then they fast two or three days until everyone can eat. In this way, they supply for the poor exactly what they need. This, oh emperor, is the rule of life for the Christians. This is how they live.

– Aristedes (ca. 137 e.vt)

Hippolytus fra Rom, (170-236 e.vt)

A soldier of the civil authority must be taught not to kill men and to refuse to do so if he is commanded, and to refuse to take an oath. If he is unwilling to comply, he must be rejected for baptism. A military commander or civic magistrate must resign or be rejected. If a believer seeks to become a soldier, he must be rejected, for he has despised God.

– Hippolytus av Rom, (ca. 200 e.vt)¹¹

Do not avenge yourself on those who injure you… let us imitate the Lord, who when he was reviled, reviled not again; when he was crucified, he answered not; when he suffered, he threatened not; but prayed for his enemies.” “Nothing is better than peace, by which all war of those in heaven and those on earth is abolished.

– Hippolytus av Rom, (ca. 200 e.vt)

Ignatius fra Antiokia, (50-117 e.vt)

There is nothing better than peace, in which all warfare of things in heaven and things on earth is abolished.

– Ignatius av Antiokia, til Efeserne (ca. 105-115 e.vt)

Irenaeus, (ca. 150-202 e.vt)

I threw down my arms for it was not seemly that a Christian man, who renders military service to the Lord Christ, should render it by earthly injuries.” “It is not lawful for a Christian to bear arms for any earthly consideration.

– Irenaeus, (ca. 180 e.vt)

The new covenant that brings back peace and the law that gives life have gone forth over the whole earth, as the prophets said: “For out of Zion will go forth the law, and the word of the Lord from Jerusalem; and he will instruct many people; and they will break down their swords into plowshares, and their spears into pruning hooks, and they will no longer learn to make war.” These people formed their swords and war lances into plowshares,” that is, into instruments used for peaceful purposes. So now, they are unaccustomed to fighting, so when they are struck, they offer also the other cheek.

– Irenaeus (ca. 200 e.vt)¹²

Arnobius, (284-305 e.vt)

You know that you who are the servants of God dwell in a strange land. For your city is far away from this one. If, then, you know your city in which you are to dwell, why do you here provide lands, and make expensive preparations, and accumulate dwellings and useless buildings? He who makes such preparations for this city cannot return again to his own… Do you not understand that all these things belong to another, and are under the power of another? …Take note, therefore. As one living in a foreign land, make no further preparations for yourself except what is merely sufficient. And be ready to leave this city, when the master of this city comes to cast you out for disobeying his law.

– Arnobius, (ca. 310 e.vt)

We would rather shed our own blood than stain our hands and our conscience with that of another. As a result, an ungrateful world is now enjoying–and for a long period has enjoyed–a benefit from Christ. For by his means, the rage of savage ferocity has been softened and has begun to withhold hostile hands from the blood of a fellow creature. In fact, if all men without exception…would lend an ear for a while to his salutary and peaceful rules,…the whole world would be living in the most peaceful tranquility. The world would have turned the use of steel into more peaceful uses and would unite together in blessed harmony.

– Arnobius (ca. 303 e.vt)¹³

For since we in such numbers have learned from the precepts and laws of Christ not to repay evil with evil, to endure injury rather than to inflict it, to shed our own blood rather than to to stain our hands and conscience with the blood of another, the ungrateful world now long owes to Christ this blessing that savage ferocity has been softened and hostile hands have refrained from the blood of kindred creature.

– Arnobius (ca. 303 e.v.t)¹⁴

Cyprian fra Kartago (200-258 e.vt)

Wars are scattered all over the earth with the bloody horror of camps. The whole world is wet with mutual blood. And murder–which is admitted to be a crime in the case of an individual–is called a virtue when it is committed wholesale. Impunity is claimed for the wicked deeds, not because they are guiltless, but because the cruelty is perpetrated on a grand scale!

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)¹⁵

Make thyself a peace-maker to all men.

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)

Christians do not attack their assailants in return, for it is not lawful for the innocent to kill even the guilty.

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)¹⁶

The hand must not be spotted with the sword and blood-not after the Eucharist is carried in it.

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)¹⁷

Athenagoras fra Athen, (ca. 150-200 e.vt)

We have rejected such spectacles as the Coliseum. How then, when we do not even look on killing lest we should contract guilt and pollution, can we put people to death?

– Athenagoras fra Athen, En bønn for de kristne (A Plea for the Christians)

What if the law of nature – that is, the law of God – commands what is opposed to the written law? Does not reason tell us to bid a long farewell to the written code… and to give ourselves up to the Legislator, God. This is so even if in doing so it may be necessary to encounter dangers, countless labors, and even death and dishonor.” “It is not for the purpose of escaping public duties that Christians decline publicoffices, but that they may reserve themselves for a divine and more necessary service in the church of God for the salvation of men.” “How was it possible for the Gospel doctrine of peace, which doesn’t permit men to take vengeance even on their enemies, to prevail throughout the earth, unless at the coming of Jesus a milder spirit had been introduced into the order of things?” “Our prayers defeat all demons who stir up war. Those demons also lead persons to violate their oaths and to disturb the peace. Accordingly, in this way, we are much more helpful to the kings than those who go into the field to fight for them. And we do take our part in public affairs when we join self-denying exercises to our righteous prayers and meditations, which teach us to despise pleasures and not to be led away from them. So none fight better for the king than we do. Indeed, we do not fight under him even if he demands it. Yet, we fight on his behalf, forming a special army – an army of godliness – by offering our prayers to God.” “We have come in accordance with the counsels of Jesus to cut down our warlike and arrogant swords of argument into ploughshares, and we convert into sickles the spears we formerly used in fighting. For we no longer take sword against nation, nor do we learn any more to make war, having become sons of peace for the sake of Jesus, who is our leader.” “If all the Romans were to be converted they will by praying overcome their enemies – or rather they will not make war at all, being guarded by the Divine power, which promised to save five whole cities for the sake of fifty righteous men.

– Athenagoras fra Athen, til Keiser Marcus Aurelius (ca.180)

We have learned not to return blow for blow, nor to go to law with those who plunder and rob us. Instead, even to those who strike us on one side of the face, we offer the other side also.

– Athenagoras fra Athen, til Keiser Marcus Aurelius (ca.180)¹⁸

Tertullian, (160-220 e.vt)

In that last section, decision may seem to have been given likewise concerning military service, which is between dignity and power. But now inquiry is made about this point, whether a believer may turn himself unto military service, whether the military may be admitted unto the faith, even the rank and file, or each inferior grade, to whom there is no necessity for taking part in sacrifices or capital punishments. There is no agreement between the divine and the human sacrament, the standard of Christ and the standard of the devil, the camp of light and the camp of darkness. One soul cannot be due to two masters–God and Caesar. And yet Moses carried a rod, and Aaron wore a buckle, and John is girt with leather, and Joshua the son of Nun leads a line of march; and the People warred: if it pleases you to sport with the subject. But how will a Christian man war, nay, how will he serve even in peace, without a sword, which the Lord has taken away? For albeit soldiers had come unto John, and had received the formula of their rule; albeit, likewise, a centurion had believed; still the Lord afterward, in disarming Peter, unbelted every soldier. No dress is lawful among us, if assigned to any unlawful action.

– Tertullian, Om Avgudsdyrkelse 19 (On Idolatry 19) (ca. 190-220 e.vt)¹⁹

Nation will not take up sword against nation, and they will no more learn to fight.’ Who else, therefore, does this prophecy apply to, other than us? For we are fully taught by the new law, and therefore observe these practices…The teaching of the new law points to clemency. It changes the primitive ferocity of swords an lances to tranquility. It remodels the primitive execution of war upon the rivals and enemies of the Law into the peaceful actions of plowing and cultivating the land.

– Tertullian (c.197, W) 3.154 (ca. 190-220 e.vt),²⁰

How often you inflict gross cruelties on Christians. You do this, partly because it is your own inclination, and partly in obedience to the laws…Yet, banded together as we are, ever so ready to sacrifice our lives, what single case of revenge for injury are you able to point to? However, if it were held to be right for us to repay evil by evil, a single night with a torch or two could achieve an ample vengeance. But away with the idea of a divine sect avenging itself by human fires!

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²¹

We willingly yield ourselves to the sword. So what wars would we not be both fit and eager to participate in (even against unequal forces), if in our religion it were not counted better to be slain than to slay?

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²²

The Christian does no harm even to his enemy.

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²³

God puts His prohibition on every sort of man-killing by one inclusive commandment ‘You shall not kill.’

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²⁴

“And they will beat their swords into plowshares, and their spears into pruning hooks.” In other words, they will change the dispositions of injurious minds, hostile tongues, blasphemy, and all kinds of evil into pursuits of moderation and peace. “Nation will not life up sword against nation.” That is, they will not stir up conflict. “Neither will they learn war any more”–that is, the provocation of hostilities. So you should learn from this that Christ was not promised to be powerful in war. Rather, he was promised to pursue peace. Now, you must deny either that these things were foretold (although they are plainly seen) or that they have been fulfilled (although you read of them).

– Tertullian, (ca. 207 e.vt)²⁵

I think we must first inquire whether warfare is proper at all for Christians. What point is there in discussing the merely incidental, when that on which it rests is to be condemned? Do we believe it is lawful for a human oath to be added to one that is divine? Is it lawful for a man to come to be pledged to another master after Christ has become his Master? Is it lawful to renounce father, mother, and all nearest kinsfolk, whom even the Law has commanded us to honor and love next to God himself?…Is it lawful to make an occupation of the sword, when the Lord proclaims that he who uses the sword will perish by the sword? Will the son of peace take part in the battle when it does not become him even to sue at law? Will he who is not the avenger even of his own wrongs, apply the chain, the prison, the torture, and the punishment?

– Tertullian, (ca. 211 e.vt)²⁶

Is the [military] laurel of triumph made of leaves, or of corpses? Is it adorned with ribbons, or whit tombs? Is it wet with ointments, or with the tears of wives and mothers? It may be made of some [dead] Christians too. For Christ is also believed among the barbarians.

– Tertullian, (ca. 211 e.vt)²⁷

Our religion commands us to love even our enemies, and to pray for those who persecute us.

– Tertullian, (ca. 212 e.vt)²⁸

The Lord, in disarming Peter, disarmed every soldier.

– Tertullian, Om avgudsdyrkelse (ca. 190-220)

The soldier of the government must be taught not to kill men. If ordered to, he shall not carry out the order, nor shall he take the military oath. If he does not accept this, he must be rejected for baptism. A military commander or civic magistrate must resign or be rejected. The believers who wish to become soldiers shall be cast out, because they have despised God.

– Tertullian (ca. 195-212 e.vt)

Origen (185-254 e.vt)

[Origen, quoting Celsus:] “If everyone were to act the same as you Christians, the national government would soon be left utterly deserted an without any help, and affairs on earth would soon pass into the hands of the most savage and wretched barbarians.” [Origen:] Celsus exhorts us to help the Emperor and be his fellow soldiers. To this we reply, “You cannot demand military service of Christians any more than you can of priests.” We do not go forth as soldiers with the Emperor even if he demands this. [Origen goes on to say that if the Romans followed the teachings of Jesus there would be no barbarians.]

– Origen, mot Celsus (skrevet før 235 e.vt)

Christians could never slay their enemies. For the more that kings, rulers, and peoples have persecuted them everywhere, the more Christians have increased in number and grown in strength.

– Origen, Mot Celsius bok VII (Contra Celsius Book VII)

I am a Christian, and therefore I cannot fight.

– Origen, (ca. 250 e.vt)

The existence of many kingdoms would have been a hindrance to the spread of the doctrine of Jesus throughout the entire world…This was because of the need for men everywhere to engage in war and fight on behalf of their native country–which was the case before the times of Augustus…How, then, was it possible for the gospel doctrine of peace to prevail throughout the world? For it does not permit men to take vengeance even upon their enemies. It was only possible because, at the coming of Jesus, a milder spirit had been everywhere introduced into the conduct of things.

– Origen²⁹

The statement is false “that in the days of Jesus, others who were Jews rebelled against the Jewish state and became his followers.” For neither Celsus, nor those who think like him, are able to point out any act on the part of Christians that hints of rebellion. In fact, if a revolt had led to the formation of the Christian commonwealth, the Christian Lawgiver would not have altogether forbidden the putting of men to death. So it could not have derived its existence in such a way from the Jews. For they were permitted to take up arms in defense of the members of their families and to slay their enemies. Yet, Christ nowhere teaches that it is right for his own disciples to offer violence to anyone, no matter how wicked. For he did not consider it to be in accord with his laws to allow the killing of any individual whomever. For his laws were derived from a divine source. Indeed, if the Christians truly owed their origin to a rebellion, they would not have adopted laws of so exceedingly mild a character. For their laws do not allow them on any occasion to resist their persecutors, even when it was their fate to be slain as sheep.

– Origen³⁰

Christians were taught not to avenge themselves upon their enemies…They would not have made war (although capable) even if they had received authority to do so. For they have obtained this reward from God: that he has always warred on their behalf. On certain occasions, he has restrained those who rose up against them and desired to destroy them…On special occasions, some have endured death for the sake of Christianity, and those individuals can be easily numbered. However, God has not permitted the whole nation [of Christians] to be exterminated.

– Origen³¹

To those who inquire of us from where we come, or who is our founder, we reply that we have come agreeably to the counsels of Jesus. We have cut down our hostile, insolent, and wearisome swords into plowshares. We have converted into pruning hooks the spears that were formerly used in war. For we no longer take up “sword against nation,” nor do we “learn war any more.” That is because we have become children of peace for the sake of Jesus, who is our leader.

– Origen³²

Celsus [a critic of Christianity] adds…”How could God command the Israelites through Moses to gather wealth, to extend their dominion, to fill the earth, to put their enemies of every age to the sword, and to destroy them utterly?…For, on the other hand, his Son, the man of Nazareth, promulgated laws quite opposed to these. He declared that no one can come to the Father who loves power, riches, or glory. Jesus said that to anyone who has given them one blow, they should offer to receive another, So is it Moses or Jesus who taught falsely? When the Father sent Jesus, did he forget the commands that he had given Moses? Or did he change his mind, condemn his own laws, and send forth a messenger with opposite instructions?…

[In reply to this Origen states,] We would observe that it must be impossible for the legislation of Moses, taken literally, to harmonize with the calling of the Gentiles and with their subjection to the Roman government. On the other hand, it would be impossible for the Jews to preserve their civil economy unchanged if they were to embrace the gospel. For Christians could not slay their enemies. Nor could they condemn those who had broken the law to be burned or stoned, as Moses commands….In the case of the ancient Jews, who had a land and a form of government of their own, to take from them the right of making war upon their enemies, of fighting for their country, of putting to death or otherwise punishing adulterers, murderers, or others who were guilty of similar crimes, would have been to subject them to sudden and utter destruction whenever the enemy fell upon them. For, in that case, their very laws would restrain them and prevent them from resisting the enemy. Yet, that same providence that of old gave the Law, and has now given the gospel of Jesus Christ, has destroyed their city and their temple, not wishing the Jewish state to continue any longer…However, this providence has extended the Christian religion day by day, so that it is now preached everywhere with boldness. And this is in spite of the numerous obstacles that oppose the spread of Christ’s teaching in the world. However, since it was the purpose of God that the nations should receive the benefits of Christ’s teaching, all th edevices of men against Christians have been brought to nothing. For the more that kings, rulers, and peoples have persecuted them everywhere, the more Christians have increased in number and grown in strength.

– Origen³³

[Celsus further says,] You surely do not say that if (in compliance with your wish) the Romans were to neglect their customary duties to gods and men, and were to worship the Most High,….that he would come down and fight for them, so that they would not need any other help than his. For this same God…promised of old this and much more to those who served him. Yet, see in what way he has helped the Jews and you! Instead of being masters of the whole world, the Jews are left with not so much as a patch of ground or a home.

[Origen replied,] What would happen if, instead of only a relatively few persons believing (as at the present), the entire empire of Rome believed? They would pray to the Word, who of old said to the Hebrews, when they were pursued by the Egyptians, “The Lord will fight for you, and you will hold your peace.” And if all the Romans united in prayer with one accord, they would be able to put to flight far more enemies than those who were defeated by the prayer of Moses…However, he had made the fulfillment of his promises dependent on certain conditions–namely, that they would observe and live according to his law…But if all the Romans embraced the Christian faith (according to the supposition of Celsus), they would overcome their enemies when they prayed. Or rather, they would not war at all. For they would be guarded by that divine power that promised to save five entire cities for the sake of fifty righteous persons. Men of God are assuredly the salt of the earth. They preserve the order of the world. And society is held together as long as the salt is uncorrupted…When God gives to the Tempter permission to persecute us, then we suffer persecution. And when God wishes us to be free from suffering–even in the middle of a world that hates us–we enjoy a wonderful peace, trusting in the protection of him who said, “Be of good cheer, for I have overcome the world.”

– Origen³⁴

In the next place, Celsus urges us “to help the king with all our might, to labor with him in the maintenance of justice, and to fight for him. Or if he demands it, to fight under him or lead an army along with him.” To this, our answer is that we do give help to kings when needed. But this is, so to speak, a divine help, “putting on the whole armor of God.” And we do this in obedience to the commandment of the apostle: “I exhort, therefore that first of all, supplications, prayers, intercessions, and thanksgiving be made for all men; for kings, and for all who are in authority.” So the more anyone excels in godliness, the more effective the help is that he renders to kings. This is a greater help than what is given by soldiers who go forth to fight and kill as many of the enemy as they can. And to those enemies of our faith who demand us to bear arms for the commonwealth and to slay men, we reply: “Do not those who are priests at certain shrines…keep their hands free from blood, so that they may offer the appointed sacrifices to your gods with unstained hands that are free from human blood? Even when war is upon you, you never enlist the priests and ministers of God, keeping their haands pure. For they wrestle in prayers to God on behalf of those who are fighting in a righteous cause, and for the king who reigns righteously. They pray that whatever is opposed to those who act righteously may be destroyed.

Our prayers defeat all demons who stir up war. Those demons also lead persons to violate their oaths and to disturb the peace. Accordingly, in this way, we are much more helpful to the kings than those who go into the field to fight for them. And we do take our part in public affairs when we join self-denying exercises to our righteous prayers and meditations, which teach us to despise pleasures and not to be led away by them. So none fight better for the king than we do. Indeed, we do not fight under him even if he demands it. Yet, we fight on his behalf, forming a special army–an army of godliness–by offering our prayers to God. And if Celsus would have us “lead armies in defense our country,” let him know that we do this too. And we do not do it for the purpose of being seen by men or for vainglory. For in secret, and in our own hearts, our prayers ascend on behalf of our fellow-citizens, as from priests. And Christians are benefactors of their country more than others. For they train up citizens and inculcate piety to the Supreme Being. And they promote to a divine and heavenly city those whose lives in the smallest cities have been good and worthy.

– Origen³⁵

Lactantius (250-325 e.vt)

Wherever arms have glittered, they must be banished and exterminated from thence.

– Lactantius, Guddommelige Institusjoner IV (Divine Institutions IV) (ca. 303-311 e.vt)

When the worship of God was taken away, men lost the knowledge of good and evil… They then began to fight with one another, to plot, and to achieve glory for themselves from the shedding of human blood.

– Lactantius³⁶

If only God were worshiped, there would not be dissensions and wars. For men would know that they are the sons of one God.

– Lactantius³⁷

Why would [the just man] carry on war and mix himself with the passions of others when his mind is engaged in perpetual peace with men? Would he be delighted with foreign merchandise or with human blood–he who does not know how to seek gain? For the Christian is satisfied with his standard of living. He considers it unlawful not only to commit slaughter himself, but also to be present with those who do it.

– Lactantius³⁸

If desire is restrained, no one will use violence by land or by sea. No one will lead an army to carry off and lay waste the property of others… For what are the interests of our country, but the detriments of another state or nation? To extend the boundaries that are violently taken from others, to increase the power of the state, to improve the revenues–all of these things are not virtues. Rather, they are the overthrowing of virtues.

– Lactantius³⁹

How can a man be just who hates, who despoils, who puts to death? Yet, those who strive to be serviceable to their country do all these things…When they speak of the “duties” relating to warfare, their speech pertains neither to justice nor to true virtue.

– Lactantius⁴⁰

The Stoics say that the emotion of anger is the whetstone of virtue. As though no one could fight bravely against enemies unless he were excited by anger. By this, they plainly show that they neither know what virtue is, nor why God gave anger to man. If it were given to us for the purpose of using it to slay men, then what creature can be considered more savage than man? Who resembles the wild beasts more than the creature whom God formed for communion and innocence?

– Lactantius⁴¹

Therefore, it is not befitting that those who strive to keep to the path of justice should be companions and sharers in this public homicide. For when God forbids us to kill, he prohibits more than the open violence that is not even allowed by the public laws. He also warns us against doing those things that are considered lawful among men. For that reason, it will not be lawful for a just man to engage in warfare, since his warfare is justice itself. Nor is it lawful for him to accuse anyone of a capital charge. For it makes no difference whether you put a man to death by word, or by the sword instead. That is because it is the act of putting to death itself that is prohibited. Therefore, with regard to this commandment of God, there should be no exception at all. Rather, it is always lawful to put a man to death, whom God willed to be a sacred creature.

– Lactantius⁴²

It is not right that a worshiper of God should be injured by another worshiper of God.

– Lactantius⁴³

Julian

I owe no duty to forum, campaign, or senate. I stay awake for no public function. I make no effort to occupy a platform. I am no office seeker. I have no desire to smell out political corruption. I shun the voter’s booth, the juryman’s bench. I break no laws and push no lawsuits; I will not serve as a magistrate or judge. I refuse to do military service. I desire to rule over no one – I have withdrawn from worldly politics! Now my only politics is spiritual – how that I might be anxious for nothing except to root out all worldly anxieties and care.” “Inquiry is made whether a believer is able to turn himself into military service… But how will a Christian wage war, indeed how will he serve even in peace without a sword, which the Lord has taken away? …The Lord in disarming Peter, unbelted every soldier.” “What will be God’s if all things are Caesar’s?” “All zeal in the pursuit of glory and honor is dead in us. So we have no pressing inducement to take part in your public meetings. Nor is there anything more entirely foreign to us than the affairs of state. We acknowledge one all-embracing commonwealth – the world. We renounce all your spectacles.” “For what difference is there between provoker and provoked? The only difference is that the former was the first to do evil, but the latter did evil afterwards. Each one stands condemned in the eyes of the Lord for hurting a man. For God both prohibits and condemns every wickedness. In evil doing, there is no account taken of the order… the commandment is absolute: evil is not to be repaid with evil.” “As for you, you are a foreigner in this world, a citizen of Jerusalem, the city above. Our citizenship, the apostle says, is in heaven.” “Shall it be held lawful to make an occupation of the sword when the Lord proclaims that he who uses the sword shall perish by the sword? And shall the son of peace take part in the battle when it does not become him even to sue at law? Shall he who is not to avenge his own wrongs be instrumental in bringing others into chains, imprisonment, torment, death?” “The Lord will save them in that day – even His people – like sheep… No one gives the name of ‘sheep’ to those who fall in battle with arms in hand, or those who are killed when repelling force with force. Rather, it is given only to those who are slain, yielding themselves up in their own place of duty and with patience – rather than fighting in self-defense.

– Julian

Diverse

We have learned not only not to return blow for blow, nor to go to law with those who plunder and rob us, but to those who smite us on the one side of the face to offer the other side also, and to those who take away our coat to give likewise our cloak. We cannot endure even to see a man put to death, though justly.

– Testamentet til vår Herre (Testament of Our Lord) (ca. 220 e.vt)

Christians are not allowed to use violence to correct the delinquencies of sins. Man is in reality a pacific instrument. The followers of peace use none of the implements of war. We have made use of only one instrument, the peaceful word, with which we do honor to God. We are being educated, not in war, but in peace. We are the race given over to peace. [Christians] are an army without weapons, without war, without bloodshed, without anger, without defilement.

– Tarachus, (Tredje århundre)

I have led a military life, and am a Roman; and because I am a Christian I have abandoned my profession of a soldier.

– Marcellus, (ca. 298 e.vt)

The devil is the author of all war.” “ We, who used to kill one another, do not make war on our enemies. We refuse to tell lies or deceive our inquisitors; we prefer to die acknowledging Christ.” “We who had been filled with war and mutual slaughter and every wickedness, have each one – all the world over – changed the instruments of war, the swords into ploughs and the spears into farming instruments, and we cultivate piety, righteousness, love for men, faith, and the hope which is from the Father Himself through the Crucified One.” “We who hated and slew one another, and because of differences in customs would not share a common hearth with those who were not of our tribe, now, after the appearance of Christ, have become sociable, and pray for our enemies, and try to persuade those who hate us unjustly, in order that they, living according to the good suggestions of Christ, may share our hope of obtaining the same reward from the God who is Master of all.” “As to loving all men, he has taught as follows: ‘If ye love only those who love you, what new thing do ye do? For even fornicators do this. But I say to you: Pray for your enemies and love those who hate you and bless those who curse you and pray for those who act spitefully towards you.’ … And as to putting up with evil and being serviceable to all and without anger, this is what he says: ‘to him that smiteth thy cheek, offer the other cheek as well, and do not stop the man that takes away thy tunic or thy cloak. But whoever is angry is liable to the fire. Every one who impresses thee to go a mile, follow for two. Let your good works shine before men, that seeing them they may worship your Father in heaven.

– Eksempelet fra martyren Maximillian, (The Martyrdom of Maximillian) (ca. 295 e.vt)

Maximilian, a young Numidian, was brought before an African proconsul named Dion in A.D. 295 for induction into the army. Maximilian refused to join, stating: “I cannot serve as a soldier; I cannot do evil; I am a Christian.” Dion threatened Maximilian, stating: “Get into the service, or it will cost you your life.” With courage, Maximilian did not yield to the threat of death: “I shall not perish, but when I have forsaken this world, my soul shall live with Christ my Lord.” Later he refused the royal badge that had the sign of the emperor on it, saying, “I do not accept your mark, for I already have the sign of Christ, my God… I do not acceptthe mark of this age, and if you impose it on me, I shall break it, for it is worth nothing.” The outcome was that on March 12, 295, Maximilian was executed. Maximilian’s father returned home, “giving thanks to God that he had been able to bring such a present to the Lord.” Later, as a special honor, his body was brought to Carthage and buried near the tomb of Cyprian, a great leader in the church, who had also died as a martyr.

– Commodianus, nedtegnelsen av historien til martyren Maximillian

[Christians] are not allowed to kill, but they must be ready to be put to death themselves… it is not permitted the guiltless to put even the guilty to death.” “God wished iron to be used for the cultivation of the earth, and therefore it should not be used to take human life.” “The whole earth is drenched in adversaries’ blood, and if a murder is committed privately it is a crime, but if it happens with state authority, courage is the name for it. Impunity is claimed for the wicked deeds, not on the plea that they are guiltless, but because cruelty is perpetrated on a grand scale.” “We should ever and a day reflect that we have renounced the world and are in the meantime living here as guests and strangers.

– Hermas

If all without exception . . . would lend an ear for a little to Christ’s salutary and peaceful rules… the whole world, having turned the use of steel into more peaceful occupations, would now be living in the most placid tranquility, and would unite in blessed harmony, maintaining inviolate the sanctity of treaties.” “Since we – so large a force of men – have received from Christ’s teachings and laws, that evil ought not to be repaid with evil, that it is better to endure a wrong than to inflict one, to shed one’s own blood rather than stain one’s hands and conscience with the blood of another, the ungrateful world has long been receiving a benefit from Christ, through whom the madness of savagery has been softened, and has begun to withhold its hostile hands from the blood of a kindred creature. But if absolutely all who understand that they are men by virtue, not of the form of their bodies, but of the power of their reason, were willing to lend an ear for a little while to his healthful and peaceful decrees, and would not, swollen with pride and arrogance, trust to their own senses rather than to his warnings, the whole world would long ago have turned the uses of iron to milder works and be living in the softest tranquility, and would have come together in healthy concord without breaking the sanctions of treaties.” “Did Christ, claiming royal power for himself, occupy the whole world with fierce legions, and, of nations at peace from the beginning, destroy and remove some, and compel others to put their necks beneath his yoke and obey him?

– Ambrose

The Lord’s Teaching to the Heathen by the Twelve Apostles:

1. There are two ways, one of life and one of death; and between the two ways there is a great difference.

2. Now, this is the way of life: “First, you must love God who made you, and second, your neighbor as yourself.” And whatever you want people to refrain from doing to you, you must not do to them.

3. What these maxims teach is this: “Bless those who curse you,” and “pray for your enemies.” Moreover, fast “for those who persecute you.” For “what credit is it to you if you love those who love you? Is that not the way the heathen act?” But “you must love those who hate you,” and then you will make no enemies. 4 “Abstain from carnal passions.” If someone strikes you “on the right cheek, turn to him the other too, and you will be perfect.” If someone “forces you to go one mile with him, go along with him for two”; if someone robs you “of your overcoat, give him your suit as well.” If someone deprives you of “your property, do not ask for it back.” (You could not get it back anyway!) 5. “Give to everybody who begs from you, and ask for no return.” For the Father wants his own gifts to be universally shared. Happy is the man who gives as the commandment bids him, for he is guiltless! But alas for the man who receives! If he receives because he is in need, he will be guiltless. But if he is not in need he will have to stand trial why he received and for what purpose. He will be thrown into prison and have his action investigated; and “he will not get out until he has paid back the last cent.” 6. Indeed, there is a further saying that relates to this: “Let your donation sweat in your hands until you know to whom to give it.”

– Didache, Herrens lære til hedningene av de tolv apostler, (ca. 70-120 e.vt)

Those soldiers were filled with wonder and admiration at the grandeur of the man’s piety and generosity and were struck with amazement. They felt the force of this example of pity. As a result, many of them were added to the faith of our Lord Jesus Christ and threw off the belt of military service.

– Disputation of Archelaus and Manes (ca. 320 e.vt)⁴⁴

Et tilfelle hvor kristne nektet militærtjeneste skjedde også i de sene år av det fjerde århundret. Der var det et stort antall soldater, som etter å ha konvertert under militærtjeneste, «kastet av seg beltet av militærtjeneste.»⁴⁵

…not rendering evil for evil or railing for railing or blow for blow or cursing for cursing…

- Polykarp 2:2 (110-140 e.vt.)⁴⁶

1. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 234
2. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 246
3. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 249
4. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 286
5. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 293
6. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 370
7. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 420
8. Ante-Nicene Fathers, Vol. 2, p. 269
9. Ante-Nicene Fathers, Vol 1, pg 176
10. Ante-Nicene Fathers, Vol 1, pg 254
11. c. 200, Apostolic Tradition 16:17-19 - The ‘wearers of purple’ is anyone who belongs to the government, or a philosopher (Justin wore purple as a philosopher). The calling of the Gospel causes Christians to act like Paul – counting all that we know and cherish as dung (Phil 3.8).
12. Ante-Nicene Fathers, vol. 1, p. 512
13. Ante-Nicene Fathers, vol. 6, p. 415
14. Adversus Nationes, I, 6. Kilde hentet fra boken: Christian Attitudes Toward War and Peace – Roland H. Bainton, s.73
15. Ante-Nicene Fathers, vol. 5, p. 277
16. Ante-Nicene Fathers, vol. 5, p. 351
17. Ante-Nicene Fathers, vol. 5, p. 488
18. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 129
19. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 73
20. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 154
21. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 45
22. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 45
23. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 51
24. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 80
25. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 339-340
26. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 100
27. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 101
28. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 105
29. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 444
30. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 467
31. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 467-468
32. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 558
33. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 617-618, 621
34. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 666
35. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 667-668
36. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 141
37. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 143
38. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 153
39. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 169
40. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 169
41. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 185
42. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 187
43. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 271
44. Ante-Nicene Fathers, vol. 6, p. 179
45. Acts of Archelaus and Mani, 1, ANF, VI, 179. Kilde hentet fra boken: Christian Attitudes Toward War and Peace – Roland H. Bainton.
46. http://www.earlychristianwritings.com/text/polycarp-lightfoot.html

Dette essayet inneholder enkelte refleksjoner over bibeltekster som støtter opp om det noen kaller «kristen-anarki».

Her vil jeg argumentere for at mennesker innenfor Guds Rike skal sverge sin allianse til Gud alene, ikke en nasjon, regjering, politisk parti eller ideologi. Ettersom folk i Riket er under Guds herredømme, (Kingdom, avledet av a King`s dome. En konges domene) er de ikke under noe annet. Som kristne er vi dermed kalt til å være «anarkister» (som betyr uten ["an] menneskelig autoritet ["archy"]). I tillegg er vi kalt til å holde riket «hellig» – d.v.s. «adskilt». Vi skal strebe mot å leve våre liv adskilt fra denne verdens politikks idealer, verdier og metoder så lenge det ikke samsvarer med Gud.

På grunn de mange misforståelser som eksisterer rundt ordet anarki, må jeg presisere at det ikke betyr at vi skal være lovbrytere. Dette kunne kommet i veien for Guds rikes videre utbredelse. Til tross for at vi underlegger oss lovene har de ikke autoritet over oss, Gud har, ettersom vi har underlagt oss Ham. Hvis lovene derimot er i konflikt med Guds herredømme må vi selvsagt bryte dem. (Ap 5:39)

Refleksjoner over enkelte bibelpassasjer

Det anbefales å lese hele skrivet i rekkefølge ettersom det er en logisk oppbyggning, noe som bidrar til at helheten bedre kan forståes.

1.Sam 8:1-22

Denne passasjen er ekstremt grunnleggende for å forstå Guds syn på myndigheter. Hittil i historien hadde Gud vært Israels eneveldige Konge. Han hadde tidligere opprettet dommere som kunne avgjøre uenigheter mellom folket, men det hadde aldri vært en etablert myndighetsstruktur eller posisjonert leder over Israel. Det var altså aldri Guds plan at mennesker skulle herske over hverandre. Det var Guds plan at Han skulle være vår direkte Konge. Myndigheter oppstod kun som et resultat av vår fornektelse av Gud.

Guds hensikt med Israel var å skyve menneskeheten tilbake mot sitt ideal ved å ha en nasjon som anerkjente Ham, og ingen annen, som Herre – et folk fri fra menneskelige herskere. I profeten Samuels tid vaklet folkets tillit til Gud, og de ønsket en konge «slik alle folkeslagene har,» (v.5) en som kunne dømme og «dra ut foran … og føre krigene våre.» (v.20) Folket ville med andre ord ha en konge som ville gi dem et lettere liv, en konge som ville sikre dem mot deres fiender.

Gud svarte dem på dette ønsket ved å si til Samuel:

«…Hør på folkets røst i alt de sier deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder…» (1.Sam 8:7-8)

Vi ser at folk ønsker menneskelige herskere fordi de ikke lenger stoler på Guds styre. Dette gir oss et tydelig hint om at selve myndighetens, regjeringens – kall det hva du vil – eksisitens er bevis på menneskenes mangel på tillit til sin éne Konge.

Gud ba dem deretter om å ikke gå på den veien de nå var på vei til å entre, idet Han advarte dem om de konsekvenser som ville følge med å ha en menneskelig hersker over seg. Ettersom Gud er den som vet best hvordan sitt skaperverk fungerer, ramser Han opp mange av de konsekvenser som vil følge: «Han [kongen] skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner, og til å være hans hestefolk. Noen skal springe foran vognene hans… Han vil sette noen til å pløye jorden sin og høste avlingen sin, og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine… Han skal ta det beste av markene deres, vingårdene og olivenlundene deres, og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet deres og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres, og bruk dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans.» (v.11-12, 14-17a)

Som vi ser kommer kongen til å ha makt over folket, og han kommer til å bruke makten til sin fordel. Hester og vogner var et maktsymbol i oldtidsverdenen, og det er nok derfor Moses sier i «kongeloven» endel år tidligere, at «han [kongen] ikke skal skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.» (5.Mos 17:16) Moses likestiller denne kongens makt med å vende tilbake til Egypt – slaveriets land, slik jødene forstod det. Gud ramser altså opp endel konsekvenser som samstemmer med hva historien lærer om mye makt i få menneskers hender – makt korrumperer og gjør folk ufri. Gud advarerer folket eksplisitt om følgene av deres valg, men de vil ikke høre. De krever en konge akkurat som de andre nasjoner, og Gud gir dem motvillig det de ønsker.

Passasjen avslører at myndigheter kun er en slags midlertidig bevilgning fra Guds side til folk som ikke kan stole på Ham. På grunn av at mennesker insisterer på å ha dem, bruker Gud myndigheter, så mye som mulig, for å bevare så mye fred og orden som mulig. (Rom 13:1-5) Dette betyr forøvrig ikke at Gud anerkjenner dem. Gud bruker ofte, i det gamle testamentet, f.eks. onde nasjoner (f.eks Assyria) til å straffe Israel. Deretter snur Han rundt og straffer dem på grunn av deres ondskap. (f.eks. Jes 10) De er underlagt det onde (Luk 4:5-7) og er korrupt, men Gud bruker dem derimot til sin hensikt.

Guds rike, i motsetning til denne verdens riker, er basert på at folk stoler på Gud som deres éne hersker. Rikets folk skal med andre ord ikke ha noe mer tillit eller tro til myndighetene enn det Jesus har – med andre ord ingen. Hvis myndighetenes lover tilfeldigvis samstemmer med Guds rike, adlyder vi dem. Hvis ikke, følger vi Jesu eksempel og bryter dem. Uansett er det tydelig at våre gjerninger ikke skal dikteres ut i fra hva myndighetene sier, men fra hva Gud sier.

Salm 33:16-17

Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen.

Selv etter at Gud motvillig tillot Israel å ha en konge, sørget Han for at de skulle vite at sikkerheten og håpet deres ikke skulle finnes i kongen, men i Ham. Det kan se ut som en stor hær gir sikkerhet, men denne passasjen sier at det er et «falskt håp.» Det eneste sanne håpet er i Gud. Dem som setter sin tillit til Gud har ikke behov for å sette sin tillit til en menneskelig hersker. (Salme 146: 3, 4)

Jes 40:15-17

Se, nasjoner er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øynene er som det fine støvet han lar fare til værs. Libanon duger ikke til brensel, og dets dyr ikke til brennoffer. Alle nasjonene er som intet for Ham. De er sett på av Ham som mindre enn intet og meningsløse.

Den suverene Herre hersker over nasjonene. Han bruker dem slik Han finner dem, i all deres ondskap, for å gjennomføre sine hensikter. Allikevel, når det kommer til stykket er de som «en dråpe i et spann,» «et støvgrann i en vektskål,» «intet,» og «meningsløse.» Ettersom vår jobb som Rikets folk er å innstille våre perspektiver på verden med Gud sine, må vi også se på dem slik.

Det er forståelig at «vanlige» mennesker setter sin lit til de «rette» politiske syn (tilfeldigvis deres eget) i det de kjemper mot de «feile», at de «rette» myndighetene (tilfeldigvis deres egne) vinner over de «feile» og at den «rette» nasjonen (tilfeldigvis deres egen) overvinner den «feile» nasjonen. En person som derimot har satt sin fulle tillit til den suverene Herre er blitt fri fra denne stadig spinnende konflikten. Uavhengig av hva som finner sted på den politiske arena, kan våre hjerter stadig ha «fred» når vi er grunnfestet i Herren og som ser på alt dette som meningsløst. (Jes 26:3)

Matt 6:19-21

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Hjertet til en borger av Guds rike skal ene og alene være befestet der. Det er den eneste ting som ikke vil råtne bort, ruste eller bli stjålet som mennesker har adgang til. Alle menneskelige skatter – ting som mennesker legger verdi i – vil etter en tid forsvinne. Det er på grunn av dette at mennesker som har hjertet sitt i slike ting kjemper med angst, sinne og sjalusi – noe Paulus kaller for «kjødets gjerninger.» Det er derfor lite smart, og mangel på tillit til Gud, at Rikets folk investerer mye verdi i slike ting som forgjengelige myndigheter, regjeringer og nasjoner. Vår skatt, våre hjerter og vår tillit skal være i Gud.

Matt 6:24-25, 27-29, 31-34

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og kroppen mer enn klærne?

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slik søker hedningene etter, men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Radikal undervisning av Jesus! Rikets folk skal altså søke Guds rike først og stole på Gud for alt annet. Til den grad vi stoler på Gud, bekymrer vi oss ikke. Mynighetene og nasjonene i denne verden gjør ikke annet enn å bekymre seg, en følge av – som vi har sett – at de ikke stoler på Gud. Politikk dreier seg om å «alt slik hedningene søker etter». Rikets folk skal være fri fra slikt og, igjen, stole på Gud.

Matt 7:1-5

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du dra flisen ut av din brors øye.

Til tross for at religiøse mennesker – inkludert kristne – ofte er kjent for deres dommer over andre, forteller Jesus sine disipler at de skal praktisere den motsatte holdningen. Uansett hvilke synder vi ser hos noen andre, skal vi se på dem som små fliser sammenlignet med våre egne bjelker. Vi er kalt til aldri å dømme. Paulus sier eksplisitt at vi ikke har noen som helst rett til å dømme dem utenfor forsamlingen. (1.Kor 5:12-13) Jesu etterfølgere skal være kjent for deres ydmykhet og kjærlighet (Ef 4:2; Jak 4:10-12; 1.Pet 3:8), idet vi setter andre over oss selv. (Fil 2:3-5)

Dette tankesett er en direkte motsetning til hva som karakteriserer denne verdens politikk og «makt over» holdning. All form for politisk og nasjonal kamp er grunnlagt på premisset om den ene sides overlegenhet over den andre. Den prinsipielle tenkningen lyder: «Bare hvis verden hadde vært styrt utifra mine overlegne kunnskaper og moralske overbevisninger, ville den vært bedre.» Ingenting har bidratt mer til å skade verden enn nettopp et slikt tankesett – kristent styre, eller ei. I krigstid blir dette spesielt tydeliggjort. Nasjoner dømmer andre nasjoner ut fra sin egen overlegne kunnskap og moral (legg merke til at begge de stridende parter har «rett»). I den ytterste konsekvens fører dette til at folk styrt av myndighetene – og alltid med en tilhørende demoniseringskampanje i forkant, skapt for å skape grupperinger som «oss» og «dem»; de «gode» mot de «onde» – dreper andre. De dreper ikke mennesker, de dreper de «onde», dem som går i mot den andres side overlegne kunnskap og moral. Legg f.eks. bare merke til hvilken ordbruk President Reagan brukte mot kommunistene: han kalte dem «ondskapens akse,» «de røde» og «better dead than read.»

Alle slike termer og grupperinger er underlagt premisset om at det er vi‚ de «gode» og «rettferdige» som er skikket til å styre. Rikets folk kan kun manifestere Guds rikets ydmykhet ved å distansere seg fra dette spillet og den konkurrerende syklus. Vi er kalt til å tre ut av sirkelen og bryte den ved et så upolitisk term som nåde, idet vi «elsker våre fiender» ikke ved å drepe dem, men å dø for dem akkurat slik som Jesus gjorde – ham vi er kalt til å imitere.

Matt 20:25-28

Jesus kalte dem [sine disipler] til seg og sa: Dere vet at fyrster hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres slave, likesom menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.

Denne undervisningen er en respons fra Jesus etter at moren til Jakob og Johannes prøvde å få ham til å la hennes sønner sitte på en plass med privilegier og makt, ved siden av Jesus, når Riket kom. Jesus benyttet seg av dette misforståtte spørsmålet til å komme med viktig undervisning. Jakten etter privilegier og makt karakteriserer hedninger (Jeg bruker ordet hedning for å referere til dem som ikke er under Guds herredømme, uavhengig av hva deres uttalte trosbekjennelse måtte være). De får liv og verdi fra slike ting. Men det skal ikke være slik blant dere – Rikets folk. I Guds rike er alt fullstendig reversert. Storhet er ikke definert ved å ha makt over andre, men med makt under andre – det vil si, selvoppoffrende tjenerskap motivert av Guds kjærlighet til oss. Dette er konsekvent undervisning ut fra hvordan Jesus så på Gud, nemlig slik 1.Joh 4:8 sier: Gud er agape. Som borgere i Hans rike skal vi vise vår Konges natur ved å representere Ham idet vi er Hans ambassadører (Ef 6:20; pluss ett til!!!) på jorden.

Dette setter Guds rike i sterkt kontrast til denne verdens riker, ettersom prinsippet med dem – slik Jesus, historien og teorien viser – er at enkelte folk utøver makt over andre. Alle politiske kamper innenfor nasjoner, og alle kriger mellom nasjoner, handler om makt og hvem som skal styre og herske. Rikets folk er ikke kalt til å delta i disse «makt over» kampene, men tvert i mot kappes om å tjene hverandre – og alle – i kjærlighet.

Matt 22:15-22

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de skulle fange ham i ord. De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er en mann av integritet, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: er det tillat å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

På Jesus sin tid var det virkelig turbulente tider på den politiske arena. På grunn av det, var det ofte folk som prøvde å få ham til å si sin mening rundt ulike politiske spørsmål, og kanskje få ham – den dyktige læreren – til å slå seg sammen med dem. Jesus bet aldri på agnet. Han klarte alltid å snu de politiske spørsmål til spørsmål om Guds rike – dét var hans fokus.

Kristne siterer ofte denne passasjen og sier at den beviser at kristne har en plikt med å betale skatt til staten. Svaret til Jesus hadde ikke den hensikten – det var ikke poenget.

For å få tak på den ironiske brilliansen underliggende i Jesu svar, må vi skjønne at jødene på den tiden så på myntene med keiserens bilde som noe veldig frastøtende. De så ikke bare på det som egoistisk fra keiserens side, men også som et direkte brudd på loven om å lage bilder (2.Mos 20:4; 3.Mos 26:1). Bare Gud kan lage bilde av seg selv, noe Han gjorde da Han skapte mennesker (1.Mos 1:26-27).

Jesus linket hedensk egoisme og avguderi på et genialt vis sammen med det å betale skatt. Med en stor del sarkasme, sa Jesus i essens: «Dere tror jo selvsagt at denne mynten er et egoistisk avgudssymbol som er frastøtende for Gud. Så hvorfor skal vi som er Guds folk, slåss mot hverandre over hvor mye av dette vi skal beholde eller gi tilbake til disse egoistiske, avguds-lagende usympatiske menneskene? Hvis det er bilde av ham, kan dere vel bare gi det tilbake for hva jeg bryr meg.»

Jesus sier, ved ikke å bite på det politiske agnet, med andre ord at det ikke er dette spørsmålet som betyr noe. Hvor mye av keiserens mynter vi gir tilbake eller beholder, er ikke det viktige. Det viktige derimot er at vi gir Gud våre liv, for når vi har gitt til Gud det som er Hans, hvor mye er det da igjen til keiseren? Jesus foreslår på ironisk vis at et ufornuftig fokus på hva vi skal gjøre med Cæsars bilde kan reflektere et hjerte som er for lite opptatt av hva man skal gjøre med Guds bilde. Selv om noen klarer å komme frem til hva som er «korrekt» å gjøre når det gjelder å betale skatt, hvor mye betyr det hvis man taper sin sjel? (Mark 8:36)

På denne måten bruker altså Jesus denne verdens spørsmål og agenda som et springbrett til å refrasere spørsmålene ut i fra Guds rikes perspektiv og dens alternativ. Jesus demonstrerer atter en gang at han ikke var kommet for å løse de uviktige og kontroversielle saker som kjennetegner denne verdens riker. Han kom heller for å tilby et radikalt annet alternativ å leve sitt liv på idet han svarer på et helt annet type sett med spørsmål. Alle dreier seg om livet under Guds herredømme.

Dette bør og være vår innstilling til det samme sett med spørsmål. Vi bør aldri ble for opptatt med de mange politiske tema «hedningene» strides om. Vår éne oppgave er å manifestere Guds rike, og det vakre alternativ nettopp dét er.

Luk 4:5-8

Djevelen førte ham da opp på et høy fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare vil falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe og ham alene skal du tjene.

Det er bemerkelsesverdig at Jesus ikke nekter for at djevelen har den makten han hevder å ha. Djevelen visste hvilke fristelser han skulle bruke mot Jesus. Det var nemlig av denne grunn Jesus kom til jorden, han skulle opprette Guds rike som skulle «knuse alle denne verdens riker…og selv stå fast til evig tid» (Dan 2:44), hans etterfølgere skulle «arve jorden» (Matt 5:5). Forskjellen i fristelsen til djevelen og det Jesus ligger ikke i endemålet, men i middelet frem til målet. Jesus nektet å ta del i denne verdens måte å gjøre ting på idet han «tilba Gud alene,» ikke blandet seg inn i politikken og var konsekvent med den læren han gav sine disipler senere ved at de ikke skulle herske over andre slik hedningene gjør, for «slik skal det ikke være blant dere.» (Matt 20:25-28)

Det nye testamentet er enstemmig i sin tale om at djevelen/ondskapen faktisk står bak de politiske systemer og egoisme. Jesus refererer f.eks. satan som denne verdens «prins» eller «hersker» (archon) (Joh 12:31; 14:30; 16:11). Paulus omtaler det samme som «denne verdens gud» og «høvdingen over luftens makter» (2.Kor 4:4; Ef 2:2). Johannes hevder på samme vis at «hele verden ligger i det ondes vold.» (1.Joh 5:19) Også i åpenbaringsboken er alle myndigheter fremstilt som Dyret og Babylon, som ved hjelp av djevelen bedrar og undertrykker mennesker, men som nå kommer til å undergå Guds dom. (Åp 13; 14:8; 17:5; 18)

Hvis Jesus ikke stoler på denne verdens myndigheters metode å gjøre ting på, og tilogmed kaller dem av det onde, hvor mye skal vi da som Rikets folk ha tillit til dem? Svaret blir klart og tydelig ingen tillit, akkurat som Jesus. Legg også merke til hvordan Jesus gjør en kontrast, som vi har sett flere ganger, mellom det å tjene Gud og myndighetene – to forskjellige herrer, leder til at vi er utro mot en av dem.

Luk 12:13-15

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: se til å ta dere i vare mot all slags grådighet; livet består ikke av en overflod av eiendeler.

Jødiske arvelover var ikke akkurat direkte rettferdige, ettersom alt gikk til den førstefødte. Andre søsken var avhengig av velvilje fra den eldste for å få noe som helst. Denne karen, hadde tydeligvis ikke en fullt så velvillig bror. Han ønsket, forståelig nok, at Jesus skulle gripe inn og gjøre noe med dette. Det var et juridisk og politisk spørsmål. Jesus sier oppsummert, «hvem har noensinne fortalt deg at jeg er en advokat eller politiker?» Han snudde det hele, som vanlig, om vanlig til et Guds rike spørsmål. I essens svarer han, «Jeg kom ikke for å løse deres juridiske og politiske spørsmål. Jeg kom for å sette dere fri, blant annet fra ting som grådighet. Så vær forsiktig med grådighet.»

Denne passasjen viser nok en gang at Jesus ikke hadde noe å si om aktuelle emner innenfor politikken. Ettersom jobben til dem i Guds rike er å imitere Jesus i alle ting, bør vi også ha samme holdning.

Joh 15:19

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut fra verden, hater den dere.

Rikets folk følger en annen Herre og har derfor et helt annet syn på verden, hvordan vi gjør ting, enn hedninger. Som borgere av Guds rike er vi utlendinger og fremmede i denne verden (Fil 1:27; Heb 11:13; 1.Pet 1:17; 2:11). Vi må forvente å bli hatet ettersom Jesus var hatet (Joh 15:18; 17:14)

Når etterfølgere av Jesus blir en skygge av hvem de er kalt ut av verden for å være, vaskes det radikale skillet mellom oss og verden. Hvis vi integreres til denne kulturs verdier, idealer og metoder glemmer vi vårt kall, saltet mister sin konserverende kraft og lyset gjemmes (Matt 5). Vi er kalt «ut av verden» av en grunn – det er ingen ubetydelig floskel, men et veldig konkret kall til å være «hellig» – d.v.s. adskilt og seperat. Vi er «i denne verden, men ikke av,» derfor må vi holde oss til Jesus og imitere ham i alle ting og være det vakre og radikale alternativet Gud har kalt oss til. Som Jesus, må vi avsløre den rådende kultur ved å nekte å ta del i den – og den hatet ham for det.

Det er også viktig å legge merke til dem som vandret på Veien (noe den første kristne menighet ble kalt) i de tre første århundrene før Konstantin gjorde KristenDommen til statsreligion, var på mange måter hatet og ofte forfulgt. Mange ble drept på brutalt vis, og hovedårsaken til dette var at de nektet å la seg integrere til det romerske imperiets verdier og måte å gjøre ting på. De ble anklaget for å være upatriotisk, motsatt og feige (fordi de nektet å tjene i militæret). De fulgte heller Guds rikes motsatte og radikale alternativ, noe som førte til en stor økning blant Jesu etterfølgere til tross for at de ble drept fremfor å drepe selv for en «rettferdig sak.»

Joh 18:36-37

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Jesus sitt rike er «ikke av denne verden.» Derfor prioriterte han ingen tid eller energi på å forandre myndighetene på sin tid, til tross for at de var korrupt, umoralsk og ekstremt voldelig. Jesus kom ikke for å pusse og pynte på de rådende systemer, men for å starte noe radikalt og fullstendig annerledes. Kjennetegnet på at Jesu Rike ikke er av denne verden, er at hans etterfølgere ikke slåss med vold for å oppnå sine interesser. Igjen ser vi en tydelig og fundamental forskjell på Guds og denne verdens riker, som historien viser, alltid tyr til vold når deres interesser er truet. En av Jesu disipler, Peter prøvde faktisk å slåss for Jesus med vold når han kuttet av øret på den romerske soldaten, men Jesus tok skarpt til motmæle og irrettesatte ham.

Hovedtegnet på at man er en del av Jesu Rike er altså at man ikke slåss som alle i denne verden gjør. Dette inkluderer å nekte å ty til fysisk vold, men det gjelder også psykisk vold i form av slåssing med harde ord eller baktalelse (f.eks Ef 4:29-31). Alt vi gjør, skal derimot – inkludert våre tanker og ord – være gjort i kjærlighet (1.Kor 16:14). Myndighetene i denne verden setter alle sin lit til fysisk vold, og politikken karakteriseres (minst) med verbale sverdkamper. En person i Guds rike tilkjennegir deres allianse til et annet Rike ved å nekte å ta del i dette.

Ef 6:12

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehærer i himmelrommet.

Hvis det har «kjøtt og blod» er det ikke noen vi skal slåss mot. Tvert i mot, hvis det har «kjøtt og blod,» skal vi slåss for dem. De kan ha som hensikt å skade oss, vår familie eller nasjon. Vi kan hate deres livsstil, politikk og religion, men er de mennesker er vi kalt til å elske dem, tjene dem, gjøre godt i mot dem, be for dem og slåss for dem (Luk 6:27-35). En av de fremste måtene vi slåss for dem er nettopp å slåss mot «maktene og myndighetene» som ønsker å undertrykke både dem og oss. Vår mot-kultur er en Jesuslignende livsstil er vår kamp på vegne av våre fiender. Dette er atter en gang konsekvent med at Gud er agape (1.Joh 4:8), og det til den ytterste konsekvens.

Denne verdens makter og myndigheter har alle sine ulike interesser, og dems sikkerhet er basert på premisset om å gjøre voldelig- og makt-demonstrativ motstand mot menneskelig fiender. Den påfølgende konklusjon blir da at Rikets folk ikke skal ta del i å tjene den.

2.Tim 2:3-4

Ta del med meg i lidelsen, som en god soldat av Jesus Kristus. Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i sivile affærer, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

Paulus tenker her på en soldat stasjonert i et fremmed land. Denne soldatens oppgave, hvis nødvendig, er å lide for å bringe ut sitt hjemlands agenda. I tillegg sier Paulus også at soldaten ikke skal blande seg inn i «sivile affærer,» men at han skal være fokusert på å gjøre sin hærfører til lags. Vi er, bokstavelig talt, soldater stasjonert i fremmede territorier. Vi er til og med stasjonert i «fiendtlig okkupert terreng,» ettersom denne verden som vi lever i er styrt av «denne verdens gud» (2.Kor 4:4) og «høvdingen over luftens makter» (Ef 2:2). Vår oppgave er å «gjøre sin hærfører til lags» ved å imitere hans eksempel og dermed ekspandere arbeidet til Guds rike. For å gjøre dette, slik passasjen sier, er det essensielt at vi ikke blir distrahert og blander oss opp i «sivile affærer.»

Når kristne feilaktig tror at de utbreder Guds rike ved å jobbe for hvilke politiske alternativ, kandidater og programmer som er de «rette» (eller værre, de «kristne») lar de seg distrahere fra den éne oppgaven Rikets folk er gitt. Vår oppgave er å gjøre hva Jesus gjorde. Han manifesterte Guds rike og slapp løs den forandrende kraften til Riket ved måten han levde og døde – ikke ut i fra hvordan han stemte.

Konklusjon

Dette grove utdraget av et essay leder nok til en million spørsmål. Kan kristne noensinne ta del i politikk? Bør de stemme? Bør de tjene i militæret eller være i politiet? Vi er ikke av verden, men vi er i den. Denne spenningen skaper mange gråsoner og usikkerheter i våre liv som ikke kan løses med ett sett etiske regler. Jeg er foreløpig fornøyd med å utlegge skriftene så ærlig jeg kan, reflektere over dem, slik at folk kan selv søke Guds vilje for deres liv. Vi skal aldri dømme andre for de valg de tar (Rom 14), men vi må heller ikke å pynte på den klare og radikale undervisningen til Ordet.

Rikets folk har én Herre og tjener ett Rike. I lys av dette, er denne verdens herrer og riker lite relevante for oss. Vår jobb er å bygge Riket ved å gjøre det Jesus gjorde. Ingenting, selv ikke «viktige» «sivile affærer» må distrahere oss fra det.

Boken, som undertittelen forteller, omhandler hvordan Paulus gikk imot det Romerske riket med et annet rike,  nemlig Guds. Den er skrevet av John Dominic Crossan og Jonathan L. Reed. De to forfatterne har begge en lang akademisk bakgrunn, henholdsvis som forsker på den historiske Jesus og nyetestamentlig bibellærer og arkeolog. Reed har blant annet vært involvert i flere store utgravninger i midtøstenområdet, noe boken gjenspeiler idet den har med et meget fyldig bilde av arkeologi gjort i områdene hvor Paulus ferdet.

Hovedtesen i verket går utpå å undersøke Paulus, hans liv, lære og motivasjon. Dette gjøres på en meget interessant måte ved å blande inn et vidt spekter av gamle tekster, helt fra romerske poeter til jødiske tempelinskripsjoner, arkeologi, tekstkritikk og analyser. Det er tydelig at den arkeologiske interessen og de akademiske kunnskapene er meget høy hos forfatterne ettersom ca. 60% av boken inneholder detaljerte beskrivelser av aktuelle byer i tidsrommet før og etter Paulus sitt liv. Ikke nok med det, boken er også skrevet på en meget billedlig og poetisk måte med kreativ ordbruk (ihvertfall for en som ikke er så befestet i det engelske vokabular) idet de bruker en «du er der» skrivemåte som blant annet Adolf Deissmann, professor i nyetestamentlig eksegesis, fant stor nytte i. Det er dermed mulig, hvis konsentrasjonen er tilstede, å billedliggjøre de ulike byene og områdene på en ganske detaljert måte og hjelpe deg å reise tilbake til den aktuelle tid hvor hendelsene fant sted. De ønsker å fremme viktigheten av å sette de ulike nyetestamentlige skrifter inn i sin historiske kontekst, noe jeg også har funnet stor verdi i.

Under letingen etter Paulus, hvem han var, hvorfor han skrev og hva hans motivasjon var, har forfatterne funnet en av de viktigste kjernene til hvordan vi kan forstå hans skrifter. De mener hemmeligheten er å ha kunnskap om det romerske riket og dens teologi. Dette er ikke så kjent for så mange av oss, men romeriket hadde faktisk sin egen teologi – sin egen lære om Gud. Reed og Crossan fremmer tesen om at Paulus sin teologi gikk aktivt imot den romerske, noe vi blant annet kan se i alle de likhetstegn mellom fraser, ord og titler brukt om Jesus og om keiserne. Den romerske keiserteologi ble utarbeidet av Augustus (tidligere kjent som Octavius), etter at hans grand onkel Julius Cæsar døde. Like etter Julius sin død så visstnok Augustus en stjerne på himmelen som han tolket dit hen at Julius hadde steget opp blant gudene. Julius Cæsar ble formelt guddommeliggjort i 42 f.vt. Dette førte, naturligvis til at Augustus ble kjent som «Divi filius,» sønn av den guddommelige Cæsar. Denne teorien blir blant annet bygget videre oppunder av de romerske titlene forbeholdt keiserne og arkeologien. I Paulus sin tid ble altså keiserne sett på som guddommelige. Keiser Augustin ble blant annet først og fremst kalt Guds sønn, Gud og Gud av Gud. Han var herre, frigjører og verdens frelser. Folk visste dette både gjennom latinske forfattere og poeter som Virgil, Horace og Ovid og visuelt i form av mynter, kopper, statuer, altere, templer, forum, porter, veier og vannkanaler; fra landskap omformet og byer etablert. Denne type billeder og symboler var rundt folket på den tiden overalt hvor de gikk, omtrent som reklame er overalt hvor vi vender oss idag. Dette sammenstøtet mellom keiserteologi og Paulus sin teologi er blant de sentrale tema i denne boken. Disse motpolene: romersk imperialisme på den ene siden og Guds rike på den andre siden – fred gjennom seier og fred gjennom rettferdighet. Motsetningene er totale, og de kan utdypes fyldigere: fred gjennom vold, undertrykkelse og makt VS fred gjennom overbevisning, ikke-vold og rettferdighet. Dette var ikke bare aktuelt på Paulus sin tid, men også idag. Skal vi oppnå fred v.ha vold eller aktiv ikke-vold?

Boken omhandler flere andre aktuelle temaer ved Paulus sitt liv og lære. Blant annet Paulus sine konflikter med jødene, hvorvidt de omvendte hedningene skulle holde den jødiske moseloven,  de første kristnes liv, problemer og om likestilling. Med hensyn på likestilling og enkelte såkalte selvmotsigelser i Paulus sine skrifter anser forfatterne, som mange andre bibellærde gjør, til ikke å stamme fra Paulus sin hånd. De postulerer med at enkelte av dem tilogmed kan være direkte anti-paulinske, dvs direkte imot Paulus sin helhetlige teologi om likestilling og ikke-hierarki innenfor Guds menighet.

Boken var meget innholdsrik, interessant og ikke minst utfordende spesielt med tanke på enkelte av de påståtte selvmotsigelsene innad i Paulus sine skrifter. Disse påstandene er noe jeg må se litt nærmere på for å finne ut om de er gyldige. De fleste av oss finner jo det f.eks rart at «kvinnene skal tie i forsamlingen,» slik det blant annet står i brevet til Timoteus. Og ettersom det er et fåtall av kristne som følger disse anvisningene kan det jo være noe å ta en nærmere titt på. Det jeg fant mest interessant med boken, og som var hovedgrunnen til at jeg kjøpte den, var alle parallellene som eksisterer mellom den romerske keiserteologi og den paulinske. Er det tilfeldig, eller var Paulus en aktiv motkjemper mot det undertrykkende verdensriket som stod i motsetning til evangeliet om Verdens frelser Jesus?

«Himmelen er ikke nevnt noe sted i bibelen som destinasjon for dem som dør.»

— Cambridge biblical scholar, J.A.T. Robinson

Som jeg nevnte innledningsvis har vi alle hørt om himmel og helvete, paradis og underverden. Vi har nok alle sammen også dannet oss et bilde og en viss forestilling av hvordan disse stedene, fysisk eller ei, fortoner seg. Om vi ser for oss en himmel full av jomfruer med drueklaser, en by med gater av gull, en ildsjø, en djevel med høygaffel og horn har vi alle våre tanker. Disse tankene og bildene har blitt formet av alle våre tidligere inntrykk og påvirkninger gjennom møte med andre personer, som også har hatt sine tanker og bilder formet av andre personers opplevelser, erfaringer og påvirkning. Alle årsakene for våre bilder og forestillinger rundt dette har altså blitt formet gjennom generasjoner med mennesker. Tankene har blitt tygd, fordøyd, utviklet og personifisert – noen generasjoner mer enn andre. Hvordan kan disse tankene ha oppstått? Det finnes flere teorier på dette, men det er noe som beveger seg litt utenfor dette skrivets hensikt. En av de ting jeg ønsker å sette i søkelys her, er å ikke legge fra seg den enkle, barnslige, nysgjerrige og oppriktige lyst til å stille spørsmål. Ett av spørsmålene jeg barnslig har lyst å stille her er: «Hva er himmelen?» og «Hva lærer bibelen om den?»

Hvilken himmel?

I dette avsnittet skal jeg trekke frem endel av de viktigste bibelsteder som nevner himmelen, slik at vi på den måten kan danne oss et bilde av hva bibelen portretterer den som. Først og fremst kan det være viktig å trekke frem at bibelen bruker ordet himmel på forskjellige måter. Slik jeg har sett det, kan det se ut som at vi kan si at det nevnes tre ulike himler. En av årsakene til at ordet himmel, som vi skal se, blir brukt om flere ulike ting, kan forklares med at datidens mennesker ikke hadde den kunnskap vi har om de ulike områder som eksisterer over oss. Vi skiller det de kalte for himmel¹ opp i flere ulike ord. Mens vi ville sagt atmosfære eller universet ville nok de bare sagt himmel. Himmelen for dem var det som var der oppe, noe vanskelig å nå, noe mystisk, uforklarlig – kall det gjerne guddommelig.²

Guds tilholdssted

Guds tilholdssted, hvor Han regjerer og har sin trone omtales som himmel flere steder. Det er også i samme himmel den oppstandende Jesus er idag. Heb 8:1 sier at Jesus, som er vår yppersteprest «har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen.» Gud blir spesifikt omtalt som å ha sitt tilholdssted i himmelen. 1.Kong 8:30b sier: «… du hører dem der du bor i himmelen, så bønnhør og tilgi!»³ Hvor denne – kall det gjerne åndelige – himmelen befinner seg er vanskelig å si. Bibelen forteller at Gud er ånd Det norske ordet for ånd, eller åndelig, oversettes nemlig fra pneuma (πνεύμα) på gresk, og naphach hebraisk, som kan bety pust, ånd eller vind. Gud «åndet/pustet liv inn i Adam» (1.Mos 2:7) … Jesus åndet/pustet liv inn i disiplene (Joh 20:22). De tre ordene gir oss en betydning av noe usynlig og uvanlig, noe vi ikke opplever så ofte. En meget interessant teori jeg funderer på, er hvordan man kan samsvare det enkelte anser som «åndelige» ting, himmelen etc med den vitenskapelige «strengeteorien.» Himmelen er da Guds tilholdssted i direkte nåtid som omgir oss på alle kanter i en annen dimensjon, men allikevel uendelig nær oss. Jeg har en mistanke om at idéen om at Gud er en som er langt der oppe over skyene delvis stammer fra to årsaker. Den ene grunnen, er som nevnt, at folk prøvde å beskrive det ubeskrivelige ut fra den kunnskapen de hadde om verden. Gud var noe stort og til dels mystisk. Da pekte de oppover mot den mysterifulle himmelen som et bilde på Hans tilholdssted. Den andre grunnen stammer fra de greske filosofers påvirkning, delvis på hebraisk tanke og delvis på anerkjente teologer i kirken. Den platonske læren om en fraværende og distansert Gud bidrog sterkt til deismens utbredelse.

For å beskrive tydeligere hva jeg mener med at himmelen er Guds tilholdssted i direkte nåtid refererer jeg blant annet til 2. Kongebok 6:15-19. Elisja og hans tjenere var omringet av den Syriske hæren. En tjener sier til Elisja at de nå er ille ute. Elisja svarer at han bare må være rolig: «Vær ikke redd! Det er flere som er med oss enn med dem» (v. 16). Så bad han Gud: «Lukk opp guttens øyne, så han ser» (v. 17). Gud «åpnet hans øyne, og da fikk han se at fjellet var fullt av ildhester og ildvogner rundt omkring Elisja» (v.17). Ved å plutselig «se» på en annen måte, kunne han se det som hele tiden var der, men da bare som en tidligere usett virkelighet. Det er denne «åpningen av himmelen» jeg og tror Åpenbaringsboken 4:1 snakker om. Johannes fikk ikke tildelt et himmelsk teleskop som gjorde at han kunne se flere lysår utover i rommet, men at en dør⁴ åpnet seg slik at han kunne se den himmelske virkeligheten rundt seg. Det var slik jødene tenkte. De skilte ikke mellom materie og ånd, men så dem som sammenhengende og samkjørende enheter. Dette jødiske verdensbildet, i motsetning til mye gresk tanke, kan man lese nøye dokumentert i boken «Engaging the Powers» av teologen Walter Wink.

Universet

En annen «himmel» nevnt i bibelen er det vi idag kaller for verdensrommet. Det er habitatet for månen, planeter, kometer, asteroider, svarte hull, sol og stjerner. David snakket om dette når Han reflekterte over storheten i Guds skaperverk, som han beskrev som: «… din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der.» (Salme 8:4) Mange andre skriftsteder nevner «stjernene på himmelen» (1.Mos 26:4; 5.Mos 1:10; 28:62; Jes 13:10).

Jordens atmosfære

Enda en «himmel» som nevnes i bibelen er det som vi idag kaller atmosfæren, laget med luft bestående av oksygen, karbondioksid og andre gasser som omgir planeten vår. Denne «himmel» beskrives blant annet i 1.Mos 7:11-12 «… alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.» Bibelen snakker også om «himmelens fugler» (Job 35:11; Jer 16:4).

Bibelens forfattere nevner altså himmelen som flere ting, Guds tilholdssted, verdensrommet og universet. Det at vi er klar over disse forskjellene når vi leser bibelen er viktig for å danne oss et rett bilde av den himmel som vi vil lære mer om. I dette tilfelle skal ikke vi fokusere på å få mer informasjon om atmosfæren eller verdensrommet, da kan vi heller lese vitenskapsbøker. Det vi ønsker å finne mer ut av her er Guds tilholdssted og hva som ligger i det.

Hva er himmelen?

Det er ingen tvil om at bibelen forteller om noe som kalles himmelen. Men hva betyr dette? Begrepet er på mange måter diffust, og kan gi forskjellige assosiasjoner avhengig av hvem du spør. Historien viser oss at mennesker danner sitt bilde av himmelen utifra hva de anser som vakkert og harmonisk. Boken, Heaven: A History skriver at munker og prester dannet sitt bilde av himmelen utifra hvor de følte seg mest hjemme. Var det på landet, forkynte de om en himmel med gress og grønne skoger, var det i byen, brukte de storslåtte bilder av dens majestet.⁵ Mennesker har gjennom hele historien forestillt seg himmelen på forskjellige måter, men hvilket bilde danner bibelen av Guds tilholdssted?

Da Gud skapte verden formet Han den etter sitt ønske. Med andre ord; en perfekt tilværelse tilpasset dyr og Hans kjæreste skapning – mennesket. Da Han var ferdig, betraktet Han det Han hadde skapt og sa at det var «overmåte godt.»⁶ Han hadde som hensikt at menneskene, skapt i Hans bilde, skulle leve i harmoni med seg selv, dyrene, naturen og Ham – en paradisisk tilstand hvor fred og kjærlighet rådet. Guds ønske var et gjensidig kjærlighetsforhold som ikke skulle ta slutt.

I dette jordiske paradiset vokste et spesielt tre – livets tre. Treet, som vi finner i bibelens første bok, nevnes også i bibelens siste bok. Her omtales treet som noe som gir liv og legedom for menneskene på jorden – all smerte, død, sorg og det som var skal bli borte. Guds plan om en evig rettferdighet på jorden er blitt en realitet i tråd med de storslåtte beskrivelsene til åpenbaringsboken. Skal vi til himmelen? Ja. Er himmelen et annet sted enn Jorden? Ikke nødvendigvis.

Bibelens forfattere viser oss at Jorden er viktig for Gud. Vi skal arve den (Rom 4:13; Matt 5:5), vi skal være konger og prester på den (Åp 5:10; Åp 22:5), det skal være en evig rettferdighet på den (Jes 32; Dan 7:27; Dan 2:44; 2.Pet 3:13), den skal renses (2.Pet 3:10)⁷, himmel og jord skal gjøres ny (2.Pet 3:13; Åp 21:1), det himmelske Jerusalem skal komme ned (Åp 21:2) og Guds bolig skal være hos menneskene (Åp 21:1).

Den rådende tankgang blant kristne er at vi skal forlate vår fysiske kropp og reise med vår ånd til en åndelig himmel og forbli der til evig tid. Men hvis vi bare skal forlate jorden og leve som åndelige skapninger i en åndelig sfære, mister Jesu mest kjente bønn «fader vår,» sin mening. Jesus sa at vi skulle be om at Guds vilje skulle skje på jorden slik som i himmelen. Hvis Guds vilje skjer i himmelen og ikke på jorden, tyder bønnen på at Guds vilje kommer til å skje på jorden en gang i fremtiden. Da må vi spørre oss selv: «hva er Guds vilje med jorden?» Jesus visste at Guds plan med skaperverket var å gjenopprette det til sin fullkomne tilstand. I Lukasevangeliet kapittel fire ser vi at djevelen⁸ også visste dette. Her frister han Jesus med herredømmet over verden, noe han sier er mulig hvis Jesus tilber ham. Jesus nekter, og vinner det tilbake på den rettmessige måte – etter Guds rikes ikke-voldelige handlemåte. I Åpenbaringsboken 19:16 omtales Jesus som «Kongenes konge og herrenes herre.» Her omtales han som å ha vunnet tilbake det som var tapt, og regjerer som konge i et evig og rettferdig rike (Dan 2:44). Guds vilje med jorden er at den skal bli gjenopprettet til sin opprinnelige tilstand, hvor mennesker skal leve i harmoni med dyrene, naturen, hverandre og Ham.⁹

Igjen og igjen omtales Jesus som Guds ambassadør og Messias. Han er den som skal lede hele verden, tilbake til en tilstand av rettferdighet og sannhet. En tilstand som Gud, like mye som oss selv, desperat lengter etter. De første kristne konkluderte med at Jesus var Messias, og det førte naturligvis til at han ble identifisert som den som skulle sette verden i sin rette stand. Dette betyr at den eskatologiske skjebne til hele kosmos – inkludert, men ikke bare begrenset til menneskelige «sjeler» – ikke er tillintetgjørelse, men en fullstendig forsoning og gjenopprettelse.

Hva skjer når vi dør?

Her vil jeg ta for meg hva som skjer med kristne når de dør. Vil vår ånd forlate vår kropp og finne veien til perleporten i himmelen, hvor St. Peter ønsker oss velkommen? Eller vil vår ånd vende tilbake til Gud og forbli der til denne tidsalders ende? Ettersom disse forskjellene blir litt kompliserte, små, men viktige nyanser, må vi klargjøre dem.

1. Det første, og kanskje vanligste synet blant ulærde bibellesere, går utpå at vår ånd¹⁰ forlater kroppen når døden inntreffer, hvor den går til en evig himmeltilværelse i en åndelig sfære.
2. Det andre synet, som er mer vanlig hos endel teologer – ettersom de ikke kan se bort ifra alle de bibelpassasjer som omhandler kroppens oppstandelse – går utpå at vår ånd¹¹ forlater kroppen ved døden og går til en åndelig himmeltilværelse hos Gud. Der venter ånden på deres kropplige oppstandelse, den stiger så opp og blir gjenforent med ånden der de lever videre i en åndelig sfære i evighet.
3. Det tredje synet forteller oss at vår ånd¹² forlater kroppen og går tilbake til Han som gav den; Gud. Når tiden er inne vil Gud gjenoppreise oss fra gravene og gi oss et nytt «herlighetslegeme» av samme natur som Jesus etter hans oppstandelse. Da skal vi leve evig på jorden, som er blitt gjort ny ved dens sammensmelting med det himmelske – det fullkomne.

1. 1. Meaning of words in the original, (a) The usual Hebrew word for “heavens” is shamayim, a plural form meaning “heights,” “elevations” (Gen. 1:1; 2:1). (b) The Hebrew word marom is also used (Ps. 68:18; 93:4; 102:19, etc.) as equivalent to shamayim, “high places,” “heights.” (c) Heb. galgal, literally a “wheel,” is rendered “heaven” in Ps. 77:18 (R.V., “whirlwind”). (d) Heb. shahak, rendered “sky” (Deut. 33:26; Job 37:18; Ps. 18:11), plural “clouds” (Job 35:5; 36:28; Ps. 68:34, marg. “heavens”), means probably the firmament. (e) Heb. rakia is closely connected with (d), and is rendered “firmamentum” in the Vulgate, whence our “firmament” (Gen. 1:6; Deut. 33:26, etc.), regarded as a solid expanse.
2. Viktige spørsmål å tenke over her, er: Hva er himmelen? Er det et sted? Er det en tilstand? Er det en åndelig sfære over hodet vårt? Er det en beskrivelse av det fullkomne, hva skaperverket var ment for? Er det en beskrivelse av hvor Gud bor? (Men er ikke Gud allestedsnærværende? dvs at Han også bor på jorden)
3. Flere lignende bibelsteder: 5.Mos 26:15; 1.Kong 8:39,43,49; 2.Krøn 6:21,39; 2.Krøn 30:27
4. Kanskje et ormehull
5. Colleen McDannel and Bernhard Lang, Heaven: A History, 1988, s. 108
6. 1.Mos 1:31 «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.»
7. kommer med en utgreining om at det er snakk om en renselse av jorden og ikke en utslettelse. Hint: apokalyptisk språk og bibelens helhetlige budskap
8. diabolos på gresk
9. Apg 3:21, Jes 11:1-10
10. Ånd menes her som en metafysisk tilstand, og at vi lever videre i vår ånd. Den er ifølge denne lære udødelig
11. Ånd menes her som en metafysisk tilstand, og at vi lever videre i vår ånd. Den er ifølge denne lære udødelig
12. Med ånd her menes vårt liv, den livgivende pust som Gud gav oss. Ånden vår er ikke udødelig i seg selv, det er kun Gud som har liv i seg selv (Joh 5:26)
13. Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, Brown, Driver and Briggs, Oxford: Clarendon Press, 1968, p. 174.
14. Kilde: Dialogue with Trypho, ch. 80
15. Kilde: Dialogue with Trypho, Ch. 80

Den franske filosof, historiker, professor i lov, amatørteolog og kristenanarkist Jacques Ellul (1912-1994) skrev denne boken relativt sent i sitt liv (1988). Etter å ha levd mange år som kristenanarkist, og etter å ha stadig blitt stilt spørsmål om denne tilsynelatende motsetningen, følte han det var på tide å skrive ned sine tanker for å avklare og forsvare sin posisjon. Ellul har, utenom denne boken, skrevet flust med artikler som stadig viser hvilken nær sammenheng det er mellom de to. Ellul forteller i innledningen at han, helt siden ung alder, hadde følt en sterk avsky mot de mange fascistbevegelsene i tiden. Han var blant annet med på «Fiery Cross» demonstrasjonen den 10. Februar 1934. Intellektuelt sett var han en tilhenger av enkelte av Marx`s tanker og analyser, spesielt med tanke på hvilken tid han hadde vokst opp i. Men selv om mange av Marx`s analyser var bra, inkludert hans visjon om et samfunn hvor staten gradvis kom til å fortvitre bort, var ikke hans kontakt med kommunistene så bra. En av grunnene var at de mente han var en intellektuell bourgeois som ikke viste den totale respekt for Moskvas ordrer. En annen grunn var at han mente at de ikke hadde den rette kunnskap om Marx`s idéer. De hadde lest 1848 manifestet, og det var det. Ellul så etterhvert at kommunistene ikke var noe bedre enn det «kalde monster,»¹ en autoritær stat på lik linje med de andre ideologier. Proletariatets diktatur beveget seg over til diktaturet over proletariatet, og han mente at ingenting minnet om hovedmålet; det som skulle ende i antinasjonalisme – nemlig internasjonalisme og pasifisme. Noe av det som var helt avgjørende for at Ellul frastøtet seg tanken om kommunismen var deres handlemåte under den spanske borgerkrigen og deres henrettelser av Barcelona anarkistene.

Ellul skriver at det var mange ting, blant annet hans kontakt med de spanske anarkistene, som gjorde at han ble tiltrukket av anarkismen. Men det var en stor hindring – han var kristen. Han forteller om en situasjon i 1964, hvor han ble tiltrukket av en bevegelse nært til anarkistiske tanker, situasjonisme. Han hadde nære kontakter innad i gruppen, og spurte om han kunne være med. De tok det opp, og fant ut at han ikke kunne ettersom han var kristen, men Ellul kunne ikke si fra seg sin tro for å være med. Det var visst ikke så lett å samsvare de to som f.eks kristen tro og sosialisme, noe som var en vanligere blanding. Ellul startet så en åndelig og intellektuell vandring, ikke for å finne en måte å få de to posisjoner til å samsvare, men for å finne ut om han var totalt schizofren. Etter å ha startet vandringen, fant han til sin overraskelse ut at jo mer han forstod det bibelske budskap i sin helhet, jo mer så han hvor umulig det var bare å adlyde staten blindt og hvordan bibelen portretterer en type anarkisme. Etterhvert fant han flere og flere kristne som også tenkte slik. Karl Barth, Murray Bookchin, som anerkjenner at kristenhetens røtter var av en anarkistisk tenkning og Vernard Eller. Ikke minst den kristne pioneren Henri Barbusse, som selv ikke var en ekte anarkist, men som viste klart utifra sitt arbeid hvordan Jesus ikke bare var en sosialist, men en anarkist. Ellul understreker her at han ser på anarkisme som den fulleste og mest seriøse form for sosialisme.

Før Ellul setter igang med å vise hvordan disse to samstemmer understreker han at målet med boken ikke er å overbevise anarkister til å bli kristne, eller å overbevise kristne til å bli anarkister. Det hele handler om å være ærlig.

Boken består av to kapitler som inneholder flere delkapitler.

I. Anarchy from a Christian Standpoint

• What is Anarchy?
• Anarchy’s Complaints against Christianity

II. The Bible as a Source of Anarchy

• The Hebrew Bible
• Jesus
• Revelation
• 1 Peter
• Paul

I kapittelet titulert «What is Anarchy» avklarer Ellul endel ting om hvilken type anarki det er snakk om. Innledningsvis skriver Ellul det viktigste grunnlaget for den type anarki han står for. Han skriver: «By anarchy i mean first an absolute rejection og violence.» Derfor kan han ikke akseptere de handlemåter som enkelte nihilister og anarkister opp gjennom historien har anvendt for å fremme sine idéer. Årsaken for denne ikke-vold innstillingen forklarer han hovedsaklig utifra to grunner – den ene taktisk, som dreier seg om at den ikke-voldelige motstand er mer effektiv enn den voldelige idet han trekker frem Martin Luther King, Gandhi, Lech Walesa og den store Zululederen Buthelezi i Sør-Afrika som eksempler. Den andre grunnen er basert på det kristne kjærlighetsprinsippet ved å gjengjelde det onde med det gode. Ellul understreker at innstillingen ofte betegnet som pasifisme ikke betyr å være passiv når det gjelder motstand mot autoritetene, det dreier seg om hvilken handlemåte som skal anvendes. De bibelske eksemplene som Jesus nevner viser denne innstillingen på en flott måte. Når vi forstår Jesu uttalelser utifra datidens betydning skjønner vi at Jesus ikke var en passiv pasifist. Å «snu det andre kinnet til,» «gå en ekstra mil,» «gi den du skylder kappen ditt undertøy og» var aktive handlinger som prang utifra prinsippet om ikke-vold.

I kapittelet «Anarchy`s Complaints against Christianity» tar Ellul, logisk nok, for seg noen av de vanligste motforestillinger fra anarkister om hvorfor de mener kristen tro er uforenelig med anarkisme. Han presenterer motforestillingene utifra to hovedårsaker. Historisk og metafysisk. Det historiske argumentet til anarkistene baserer seg hovedsaklig på hva som er blitt gjort ut av den kristne tro, praksisen og ikke nødvendigvis hva som er rett og sant. Den kristne kirkes offisielle historie har jo helt ifra «kirkefedrene» på 100-tallet e.vt vært grunnlagt på en hierarkisk måte med autoritære ledere. Dette er jo som kjent ikke noe som blir sett på som positivt av anarkistene og deres idéer. Det metafysiske argumentet starter med selve konseptet om Gud. Det velkjente anarkistslagordet: «No God, no master,» viser litt av hva denne problemstillingen går utpå. Anarkister, som ikke ønsker noen politisk, intellektuell og økonomisk herre, ønsker heller ingen religiøs herre, ingen Gud. Det finnes flere ulike argumenter til hvordan dette kan forenes med kristen tro – Ellul har sin egen. Han fokuserer på at Gud ikke setter seg over mennesker og overtaler dem iform av makt, men ved hjelp av overbevisning. Ellul fornekter ikke Guds allmektighet prinsippielt, men han mener at Gud har begrenset seg i praksis for å oppnå det Han ønsker å oppnå – kjærlighet. Deretter går han frem for å vise at det forholder seg slik gjennom den hebraiske bibel og gjennom Jesu lære. En av de andre metafysiske motforestillingene som Ellul tar opp er den teologiske doktrinen om Guds forviten og hvordan mange anarkister mener dette strider mot det de ser på som essensielt – deres frihet. Her trekker Ellul frem de mange gresk filosofiske ideer og tanker om Gud som påvirket mange av de ledende teologene etter den «ortodokse kirkes» opprettelse. Augustin, som er en av de mest fremtredende og innflytelsesrike teologene, innrømmer det selv i sine egne skrifter at han var sterkt påvirket av blant annet Platon og Aristoteles. Ellul mener at vi ikke finner en slik gresk-filosofisk Gud hvis vi leser bibelen. Platon hadde med sine ressonnement mange fornuftige og bibelske konklusjoner om det største Vesen, men særs mange av dem var ubibelsk. I likhet med hans skrifter finner vi mange av de samme ord og uttrykk i Augustins: predestinasjon, allmektig, allvitende, forviten, evig, uforanderlighet, ufølsomhet med mer. Det skal sies at mange av disse ordene finner vi i bibelen, men med en annen mening bak dem. Uansett, dette legger Ellul ut om på en meget treffsikker måte. Noen av de andre tingene han går igjennom i dette underkapittelet er hvordan frihet og Gud kan samsvares, idet han tar opp eksempler fra den hebraiske bibel med hvorfor Gud gav jødene så mange bud og regler. Han nevner også videre Paulus sitt fokus på frihet og tar opp det Jakob skriver når han kaller Guds lov for frihetens lov.

I kapittelet «The bible as a source of anarchy» tar forfatteren for seg bibelpassasjer helt fra de første bøkene i den hebraiske bibel til åpenbaringsboken i det nye testamentet. Her må jeg innrømme at det var enkelte gode argumenter, spesielt fra den hebraiske bibel, som jeg selv ikke hadde tenkt så nøye over. Jeg vil ikke gå inn på de ulike passasjene i denne anmeldelsen, men jeg kan røpe et viktig stikkord som Ellul får frem på en god måte: Guds opprinnelige plan gikk ikke utpå at noen mennesker skulle herske over andre.

Denne boken anbefales på det sterkeste til dem som ønsker å få oppklart en del vanlige misforståelser om anarkisme og kristen tro.

1. beskrevet av Nietzsche

Ordet kristen¹ blir brukt tre ganger i det nye testamentet². Det ble ikke brukt av kristusetterfølgerne når de skulle omtale seg selv, men av andre – og som et nedverdigende skjellsord.

Når vi hører ordet idag, har vi alle våre tanker om hva som ligger i det, men den offisielle definisjonen går generelt utpå at en kristen er en som etterfølger Jesus. Webster’s Dictionary definerer en kristen som “a) en person som bekjenner tro på Jesus som Kristus b) er en del av religionen bygget på hans lære.” Noe som strengt tatt ikke høres ut som en negativ betydning, men det igjen avhenger nok også hvem du spør – Nietzsche eller Bondevik. Uansett, ønsker jeg her å fremme en litt annen betydning av ordet – en for datiden – dvs hvilken betydning ordet hadde da, og en for nutiden – dvs hvilken betydning det har for meg idag.

Den første kilden vi har på at Jesusetterfølgerne ble kalt kristne var i Antiokia³. En annen kilde vi har er av den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 60-120 e.kr) som skrev om Nero og at han gav de kristne skylden for den store bybrannen i 64 e.kr: “Kristus, grunnleggeren av navnet, hadde fått dødsstraff under prokurator Pontius Pilatus den gang Tiberius regjerte. Den skadelige overtroen opphørte en kort stund, men spredte seg deretter på ny, ikke bare i Judea, sykdommens hjemland, men i selve hovedstaden, hvor alt forferdelig og skammelig i verden samler seg og kommer på moten”⁴Josefus, den jødiske historieskriveren, nevner at flokken av “kristne” – oppkalt etter ham – ennå ikke har forsvunnet.⁵ En annen av de tidlige kilder som nevner kristne er guvernøren Plinius den yngre (ca. 101-110 e.kr), som skriver til Trajan om de kristne som nektet å ære keiserens bilde, han skriver videre: “De synger vekselsvis hymner til Kristus som til en gud.”⁶

Som vi har sett ovenfor ble ordet kristen⁷ først brukt av ikke-kristne for å omtale den grupperingen av mennesker som etterfulgte Jesus((Yehoshua på hebraisk)) fra Nasaret. De første Jesusetterfølgerne ble kalt kristne som en nedsettende betegnelse, og brukte ikke ordet om seg selv. De kalte hverandre, utifra det vi kan lese i det nye testamentet, brødre⁸, de trofaste⁹, utvalgte¹⁰, hellige¹¹ og displer¹², men ikke kristne.¹³ Når vi vet dette gir f.eks det en bedre forståelse for hvorfor Peter skriver:

«Lykkelige er dere når dere blir spottet for Den Salvedes navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.»¹⁴

Peter sier at vi skal være takknemlige når vi blir kalt ved dette navnet¹⁵, noe som kan tyde på at dette ikke er en direkte positiv benevning. Dette understreker videre hva vi som Jesusetterfølgere skal gjøre. Vi skal: prise Gud når vi blir skjelt ut og slengt drit til for Hans navns skyld, vi skal snu det andre kinnet til når noen smekker til oss, vi skal gå to mil med en som tvinger oss til å gå en, vi skal også gi hjelmen vår hvis en krever sykkelen, vi skal elske tilbake hvis vi blir hatet og vi skal tilgi den som stjeler vår yndlingsgitar – rett og slett motsatt tankegang av hva som er naturlig. Det var flere grunner til at de første kristne ble forfulgt, hvor en av dem nok var deres særs motsatte og unaturlige livvstil.

Enkelte ganger spør folk meg om jeg er kristen, noe som er helt greit på en måte og ikke helt greit på en annen måte – det hele kommer an spørsmålsstillerens definisjon. Ettersom folk har alle slags mulige tanker om hva det vil si å være «kristen» velger jeg alltid å stille et motspørsmål tilbake om hva deres definisjon er. En kristen kan jo være mye rart: «En som er døpt og konfirmert», «en superkristen», «en som stadig kommer med pekefingeren og dømmer», «en som stemmer Krf eller Frp», «en som er avholds», «en som ikke tror på evolusjonsteorien», «en som er blir satt i tospann med hva den «offisielle» kirken har gjort opp gjennom historien» eller «en som tror at verden er skapt på syv dager og at jorden er 6000 år gammel». Det finnes utallige definisjoner, og utallige av dem vil ikke jeg ta til meg. I tillegg kunne jeg lagt ut side på side om den voldelige, maktsykte og kontrollerende offisielle kirke – dem som skulle være Guds representanter på Jorden. Jeg kunne lagt ut om forvrengningen av det enkle, men radikale evangeliet som Jesus forkynte, og vist at det «kirken» har representert faktisk har vært den rake motsetning. Men det får vi ta en annen gang.

Jeg, som alle andre, har formet mine tanker angående hvilke dagligdagse assosiasjoner som ligger bak ordet kristen, og som jeg har gitt uttrykk for ovenfor er ikke dette positive definisjoner. Jeg vil understreke at når jeg kaller «kristen» et skjellsord idag, er det utifra hva jeg opplever som vanlige assosisasjoner og dem som har vært formet av den «offisielle kirke» gjennom historien.

Hvis jeg skal kalle meg kristen er det utifra definisjonen om en som prøver å etterfølge Jesus og de prinsipper han lærte og utøvde, noe som strengt tatt fortjener å nevnes. Jesus dømte aldri, han brydde seg om de laverestående i samfunnet, han startet et fellesskap av likeverdige personer¹⁶, han forkynte at vi skulle elske alle som oss selv, tilgi istedenfor å bære nag, søke fred fremfor vold og han brydde seg om naturen og dyrene.

1. Kilde: http://jesus-messiah.com/html/christianos-christian.html gr. Christianos, er bygd opp av Christi-anos. In Antioch, a Syrian city (Acts 11:26), the disciples were first called Christianos (christi-anos, christi Strongs #5547  + abrev anosios Strongs #462) Anos is an abbreviation of anoseeos both meaning unholy, impious, and wicked (Strongs #462). The term is found in the New Testament two times: 1Tim 1:9-unholy and 2Tim 3:2-unholy. Anosios is further defined as «a» Strongs #1 a negative particle: «hosios» Strongs #3741 pure, pious, sacred, holy, consecrated. Thus «anosios» means not pure, not pious, not sacred, not holy, and not consecrated. To say Christianos is to speak directly about Jesus as an impure, impious, wicked, unholy and non-consecrated Christ. To call the disciples christianos is therefore no badge of pride nor a name to bear of which one would be proud. If the intent of the defamation was to speak evil of Jesus when this name was coined it cannot be made into a holy description by which disciples should name themselves. Who ever began to call the disciples followers of an unholy christ, certainly meant to create fear and horror in the minds of the world.
2. Apg 11:26; 26:28 og i 1.Pet 4:16
3. Apgj 11:26
4. Tacitius – Annales 15:44
5. Antiquitates 18, 63-63. Skrevet i Roma i ca. 93 e.kr
6. Epistler 10:96
7. gr. Christianos
8. gr. adelphoi
9. gr. pistoi
10. gr. eklektoi
11. gr. hagioi
12. gr. mathetai
13. gr. christianos
14. 1.Pet 4:14-16
15. christianos
16. ingen over og ingen under