Dette essayet inneholder enkelte av refleksjoner over bibeltekster som støtter opp om det noen kaller “kristen-anarki”.

Her vil jeg argumentere for at mennesker innenfor Guds Rike skal sverge sin allianse til Gud alene, ikke en nasjon, regjering, politisk parti eller ideologi. Ettersom folk i Riket er under Guds herredømme, (Kingdom, avledet av a King`s dome. En konges domene) er de ikke under noe annet. Som kristne er vi dermed kalt til å være “anarkister” (som betyr uten ["an] menneskelig autoritet ["archy"]). I tillegg er vi kalt til å holde riket “hellig” – d.v.s. “adskilt”. Vi skal strebe mot å leve våre liv adskilt fra denne verdens politikks idealer, verdier og metoder så lenge det ikke samsvarer med Gud.

På grunn de mange misforståelser som eksisterer rundt ordet anarki, må jeg presisere at det ikke betyr at vi skal være lovbrytere. Dette kunne kommet i veien for Guds rikes videre utbredelse. Til tross for at vi underlegger oss lovene har de ikke autoritet over oss, Gud har, ettersom vi har underlagt oss Ham. Hvis lovene derimot er i konflikt med Guds herredømme må vi selvsagt bryte dem. (Ap 5:39)

Refleksjoner over enkelte bibelpassasjer

Det anbefales å lese hele skrivet i rekkefølge ettersom det er en logisk oppbyggning, noe som bidrar til at helheten bedre kan forståes.

1.Sam 8:1-22

Denne passasjen er ekstremt grunnleggende for å forstå Guds syn på myndigheter. Hittil i historien hadde Gud vært Israels eneveldige Konge. Han hadde tidligere opprettet dommere som kunne avgjøre uenigheter mellom folket, men det hadde aldri vært en etablert myndighetsstruktur eller posisjonert leder over Israel. Det var altså aldri Guds plan at mennesker skulle herske over hverandre. Det var Guds plan at Han skulle være vår direkte Konge. Myndigheter oppstod kun som et resultat av vår fornektelse av Gud.

Guds hensikt med Israel var å skyve menneskeheten tilbake mot sitt ideal ved å ha en nasjon som anerkjente Ham, og ingen annen, som Herre – et folk fri fra menneskelige herskere. I profeten Samuels tid vaklet folkets tillit til Gud, og de ønsket en konge “slik alle folkeslagene har,” (v.5) en som kunne dømme og “dra ut foran … og føre krigene våre.” (v.20) Folket ville med andre ord ha en konge som ville gi dem et lettere liv, en konge som ville sikre dem mot deres fiender.

Gud svarte dem på dette ønsket ved å si til Samuel:

“…Hør på folkets røst i alt de sier deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder…” (1.Sam 8:7-8)

Vi ser at folk ønsker menneskelige herskere fordi de ikke lenger stoler på Guds styre. Dette gir oss et tydelig hint om at selve myndighetens, regjeringens – kall det hva du vil – eksisitens er bevis på menneskenes mangel på tillit til sin éne Konge.

Gud ba dem deretter om å ikke gå på den veien de nå var på vei til å entre, idet Han advarte dem om de konsekvenser som ville følge med å ha en menneskelig hersker over seg. Ettersom Gud er den som vet best hvordan sitt skaperverk fungerer, ramser Han opp mange av de konsekvenser som vil følge: “Han [kongen] skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner, og til å være hans hestefolk. Noen skal springe foran vognene hans… Han vil sette noen til å pløye jorden sin og høste avlingen sin, og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine… Han skal ta det beste av markene deres, vingårdene og olivenlundene deres, og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet deres og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres, og bruk dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans.” (v.11-12, 14-17a)

Som vi ser kommer kongen til å ha makt over folket, og han kommer til å bruke makten til sin fordel. Hester og vogner var et maktsymbol i oldtidsverdenen, og det er nok derfor Moses sier i “kongeloven” endel år tidligere, at “han [kongen] ikke skal skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.” (5.Mos 17:16) Moses likestiller denne kongens makt med å vende tilbake til Egypt – slaveriets land, slik jødene forstod det. Gud ramser altså opp endel konsekvenser som samstemmer med hva historien lærer om mye makt i få menneskers hender – makt korrumperer og gjør folk ufri. Gud advarerer folket eksplisitt om følgene av deres valg, men de vil ikke høre. De krever en konge akkurat som de andre nasjoner, og Gud gir dem motvillig det de ønsker.

Passasjen avslører at myndigheter kun er en slags midlertidig bevilgning fra Guds side til folk som ikke kan stole på Ham. På grunn av at mennesker insisterer på å ha dem, bruker Gud myndigheter, så mye som mulig, for å bevare så mye fred og orden som mulig. (Rom 13:1-5) Dette betyr forøvrig ikke at Gud anerkjenner dem. Gud bruker ofte, i det gamle testamentet, f.eks. onde nasjoner (f.eks Assyria) til å straffe Israel. Deretter snur Han rundt og straffer dem på grunn av deres ondskap. (f.eks. Jes 10) De er underlagt det onde (Luk 4:5-7) og er korrupt, men Gud bruker dem derimot til sin hensikt.

Guds rike, i motsetning til denne verdens riker, er basert på at folk stoler på Gud som deres éne hersker. Rikets folk skal med andre ord ikke ha noe mer tillit eller tro til myndighetene enn det Jesus har – med andre ord ingen. Hvis myndighetenes lover tilfeldigvis samstemmer med Guds rike, adlyder vi dem. Hvis ikke, følger vi Jesu eksempel og bryter dem. Uansett er det tydelig at våre gjerninger ikke skal dikteres ut i fra hva myndighetene sier, men fra hva Gud sier.

Salm 33:16-17

Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen.

Selv etter at Gud motvillig tillot Israel å ha en konge, sørget Han for at de skulle vite at sikkerheten og håpet deres ikke skulle finnes i kongen, men i Ham. Det kan se ut som en stor hær gir sikkerhet, men denne passasjen sier at det er et “falskt håp.” Det eneste sanne håpet er i Gud. Dem som setter sin tillit til Gud har ikke behov for å sette sin tillit til en menneskelig hersker.

Jes 40:15-17

Se, nasjoner er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øynene er som det fine støvet han lar fare til værs. Libanon duger ikke til brensel, og dets dyr ikke til brennoffer. Alle nasjonene er som intet for Ham. De er sett på av Ham som mindre enn intet og meningsløse.

Den suverene Herre hersker over nasjonene. Han bruker dem slik Han finner dem, i all deres ondskap, for å gjennomføre sine hensikter. Allikevel, når det kommer til stykket er de som “en dråpe i et spann,” “et støvgrann i en vektskål,” “intet,” og “meningsløse.” Ettersom vår jobb som Rikets folk er å innstille våre perspektiver på verden med Gud sine, må vi også se på dem slik.

Det er forståelig at “vanlige” mennesker setter sin lit til de “rette” politiske syn (tilfeldigvis deres eget) i det de kjemper mot de “feile”, at de “rette” myndighetene (tilfeldigvis deres egne) vinner over de “feile” og at den “rette” nasjonen (tilfeldigvis deres egen) overvinner den “feile” nasjonen. En person som derimot har satt sin fulle tillit til den suverene Herre er blitt fri fra denne stadig spinnende konflikten. Uavhengig av hva som finner sted på den politiske arena, kan våre hjerter stadig ha “fred” når vi er grunnfestet i Herren og som ser på alt dette som meningsløst. (Jes 26:3)

Matt 6:19-21

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Hjertet til en borger av Guds rike skal ene og alene være befestet der. Det er den eneste ting som ikke vil råtne bort, ruste eller bli stjålet som mennesker har adgang til. Alle menneskelige skatter – ting som mennesker legger verdi i – vil etter en tid forsvinne. Det er på grunn av dette at mennesker som har hjertet sitt i slike ting kjemper med angst, sinne og sjalusi – noe Paulus kaller for “kjødets gjerninger.” Det er derfor lite smart, og mangel på tillit til Gud, at Rikets folk investerer mye verdi i slike ting som forgjengelige myndigheter, regjeringer og nasjoner. Vår skatt, våre hjerter og vår tillit skal være i Gud.

Matt 6:24-25, 27-29, 31-34

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og kroppen mer enn klærne?

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slik søker hedningene etter, men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Radikal undervisning av Jesus! Rikets folk skal altså søke Guds rike først og stole på Gud for alt annet. Til den grad vi stoler på Gud, bekymrer vi oss ikke. Mynighetene og nasjonene i denne verden gjør ikke annet enn å bekymre seg, en følge av – som vi har sett – at de ikke stoler på Gud. Politikk dreier seg om å “alt slik hedningene søker etter”. Rikets folk skal være fri fra slikt og, igjen, stole på Gud.

Matt 7:1-5

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du dra flisen ut av din brors øye.

Til tross for at religiøse mennesker – inkludert kristne – ofte er kjent for deres dommer over andre, forteller Jesus sine disipler at de skal praktisere den motsatte holdningen. Uansett hvilke synder vi ser hos noen andre, skal vi se på dem som små fliser sammenlignet med våre egne bjelker. Vi er kalt til aldri å dømme. Paulus sier eksplisitt at vi ikke har noen som helst rett til å dømme dem utenfor forsamlingen. (1.Kor 5:12-13) Jesu etterfølgere skal være kjent for deres ydmykhet og kjærlighet (Ef 4:2; Jak 4:10-12; 1.Pet 3:8), idet vi setter andre over oss selv. (Fil 2:3-5)

Dette tankesett er en direkte motsetning til hva som karakteriserer denne verdens politikk og “makt over” holdning. All form for politisk og nasjonal kamp er grunnlagt på premisset om den ene sides overlegenhet over den andre. Den prinsipielle tenkningen lyder: “Bare hvis verden hadde vært styrt utifra mine overlegne kunnskaper og moralske overbevisninger, ville den vært bedre.” Ingenting har bidratt mer til å skade verden enn nettopp et slikt tankesett – kristent styre, eller ei. I krigstid blir dette spesielt tydeliggjort. Nasjoner dømmer andre nasjoner ut fra sin egen overlegne kunnskap og moral (legg merke til at begge de stridende parter har “rett”). I den ytterste konsekvens fører dette til at folk styrt av myndighetene – og alltid med en tilhørende demoniseringskampanje i forkant, skapt for å skape grupperinger som “oss” og “dem”; de “gode” mot de “onde” – dreper andre. De dreper ikke mennesker, de dreper de “onde”, dem som går i mot den andres side overlegne kunnskap og moral. Legg f.eks. bare merke til hvilken ordbruk President Reagan brukte mot kommunistene: han kalte dem “ondskapens akse,” “de røde” og “better dead than read.”

Alle slike termer og grupperinger er underlagt premisset om at det er vi‚ de “gode” og “rettferdige” som er skikket til å styre. Rikets folk kan kun manifestere Guds rikets ydmykhet ved å distansere seg fra dette spillet og den konkurrerende syklus. Vi er kalt til å tre ut av sirkelen og bryte den ved et så upolitisk term som nåde, idet vi “elsker våre fiender” ikke ved å drepe dem, men å dø for dem akkurat slik som Jesus gjorde – ham vi er kalt til å imitere.

Matt 20:25-28

Jesus kalte dem [sine disipler] til seg og sa: Dere vet at fyrster hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres slave, likesom menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.

Denne undervisningen er en respons fra Jesus etter at moren til Jakob og Johannes prøvde å få ham til å la hennes sønner sitte på en plass med privilegier og makt, ved siden av Jesus, når Riket kom. Jesus benyttet seg av dette misforståtte spørsmålet til å komme med viktig undervisning. Jakten etter privilegier og makt karakteriserer hedninger (Jeg bruker ordet hedning for å referere til dem som ikke er under Guds herredømme, uavhengig av hva deres uttalte trosbekjennelse måtte være). De får liv og verdi fra slike ting. Men det skal ikke være slik blant dere – Rikets folk. I Guds rike er alt fullstendig reversert. Storhet er ikke definert ved å ha makt over andre, men med makt under andre – det vil si, selvoppoffrende tjenerskap motivert av Guds kjærlighet til oss. Dette er konsekvent undervisning ut fra hvordan Jesus så på Gud, nemlig slik 1.Joh 4:8 sier: Gud er agape. Som borgere i Hans rike skal vi vise vår Konges natur ved å representere Ham idet vi er Hans ambassadører (Ef 6:20; pluss ett til!!!) på jorden.

Dette setter Guds rike i sterkt kontrast til denne verdens riker, ettersom prinsippet med dem – slik Jesus, historien og teorien viser – er at enkelte folk utøver makt over andre. Alle politiske kamper innenfor nasjoner, og alle kriger mellom nasjoner, handler om makt og hvem som skal styre og herske. Rikets folk er ikke kalt til å delta i disse “makt over” kampene, men tvert i mot kappes om å tjene hverandre – og alle – i kjærlighet.

Matt 22:15-22

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de skulle fange ham i ord. De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er en mann av integritet, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: er det tillat å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

På Jesus sin tid var det virkelig turbulente tider på den politiske arena. På grunn av det, var det ofte folk som prøvde å få ham til å si sin mening rundt ulike politiske spørsmål, og kanskje få ham – den dyktige læreren – til å slå seg sammen med dem. Jesus bet aldri på agnet. Han klarte alltid å snu de politiske spørsmål til spørsmål om Guds rike – dét var hans fokus.

Kristne siterer ofte denne passasjen og sier at den beviser at kristne har en plikt med å betale skatt til staten. Svaret til Jesus hadde ikke den hensikten – det var ikke poenget.

For å få tak på den ironiske brilliansen underliggende i Jesu svar, må vi skjønne at jødene på den tiden så på myntene med keiserens bilde som noe veldig frastøtende. De så ikke bare på det som egoistisk fra keiserens side, men også som et direkte brudd på loven om å lage bilder (2.Mos 20:4; 3.Mos 26:1). Bare Gud kan lage bilde av seg selv, noe Han gjorde da Han skapte mennesker (1.Mos 1:26-27).

Jesus linket hedensk egoisme og avguderi på et genialt vis sammen med det å betale skatt. Med en stor del sarkasme, sa Jesus i essens: “Dere tror jo selvsagt at denne mynten er et egoistisk avgudssymbol som er frastøtende for Gud. Så hvorfor skal vi som er Guds folk, slåss mot hverandre over hvor mye av dette vi skal beholde eller gi tilbake til disse egoistiske, avguds-lagende usympatiske menneskene? Hvis det er bilde av ham, kan dere vel bare gi det tilbake for hva jeg bryr meg.”

Jesus sier, ved ikke å bite på det politiske agnet, med andre ord at det ikke er dette spørsmålet som betyr noe. Hvor mye av keiserens mynter vi gir tilbake eller beholder, er ikke det viktige. Det viktige derimot er at vi gir Gud våre liv, for når vi har gitt til Gud det som er Hans, hvor mye er det da igjen til keiseren? Jesus foreslår på ironisk vis at et ufornuftig fokus på hva vi skal gjøre med Cæsars bilde kan reflektere et hjerte som er for lite opptatt av hva man skal gjøre med Guds bilde. Selv om noen klarer å komme frem til hva som er “korrekt” å gjøre når det gjelder å betale skatt, hvor mye betyr det hvis man taper sin sjel? (Mark 8:36)

På denne måten bruker altså Jesus denne verdens spørsmål og agenda som et springbrett til å refrasere spørsmålene ut i fra Guds rikes perspektiv og dens alternativ. Jesus demonstrerer atter en gang at han ikke var kommet for å løse de uviktige og kontroversielle saker som kjennetegner denne verdens riker. Han kom heller for å tilby et radikalt annet alternativ å leve sitt liv på idet han svarer på et helt annet type sett med spørsmål. Alle dreier seg om livet under Guds herredømme.

Dette bør og være vår innstilling til det samme sett med spørsmål. Vi bør aldri ble for opptatt med de mange politiske tema “hedningene” strides om. Vår éne oppgave er å manifestere Guds rike, og det vakre alternativ nettopp dét er.

Luk 4:5-8

Djevelen førte ham da opp på et høy fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare vil falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe og ham alene skal du tjene.

Det er bemerkelsesverdig at Jesus ikke nekter for at djevelen har den makten han hevder å ha. Djevelen visste hvilke fristelser han skulle bruke mot Jesus. Det var nemlig av denne grunn Jesus kom til jorden, han skulle opprette Guds rike som skulle “knuse alle denne verdens riker…og selv stå fast til evig tid” (Dan 2:44), hans etterfølgere skulle “arve jorden” (Matt 5:5). Forskjellen i fristelsen til djevelen og det Jesus ligger ikke i endemålet, men i middelet frem til målet. Jesus nektet å ta del i denne verdens måte å gjøre ting på idet han “tilba Gud alene,” ikke blandet seg inn i politikken og var konsekvent med den læren han gav sine disipler senere ved at de ikke skulle herske over andre slik hedningene gjør, for “slik skal det ikke være blant dere.” (Matt 20:25-28)

Det nye testamentet er enstemmig i sin tale om at djevelen/ondskapen faktisk står bak de politiske systemer og egoisme. Jesus refererer f.eks. satan som denne verdens “prins” eller “hersker” (archon) (Joh 12:31; 14:30; 16:11). Paulus omtaler det samme som “denne verdens gud” og “høvdingen over luftens makter” (2.Kor 4:4; Ef 2:2). Johannes hevder på samme vis at “hele verden ligger i det ondes vold.” (1.Joh 5:19) Også i åpenbaringsboken er alle myndigheter fremstilt som Dyret og Babylon, som ved hjelp av djevelen bedrar og undertrykker mennesker, men som nå kommer til å undergå Guds dom. (Åp 13; 14:8; 17:5; 18)

Hvis Jesus ikke stoler på denne verdens myndigheters metode å gjøre ting på, og tilogmed kaller dem av det onde, hvor mye skal vi da som Rikets folk ha tillit til dem? Svaret blir klart og tydelig ingen tillit, akkurat som Jesus. Legg også merke til hvordan Jesus gjør en kontrast, som vi har sett flere ganger, mellom det å tjene Gud og myndighetene – to forskjellige herrer, leder til at vi er utro mot en av dem.

Luk 12:13-15

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: se til å ta dere i vare mot all slags grådighet; livet består ikke av en overflod av eiendeler.

Jødiske arvelover var ikke akkurat direkte rettferdige, ettersom alt gikk til den førstefødte. Andre søsken var avhengig av velvilje fra den eldste for å få noe som helst. Denne karen, hadde tydeligvis ikke en fullt så velvillig bror. Han ønsket, forståelig nok, at Jesus skulle gripe inn og gjøre noe med dette. Det var et juridisk og politisk spørsmål. Jesus sier oppsummert, “hvem har noensinne fortalt deg at jeg er en advokat eller politiker?” Han snudde det hele, som vanlig, om vanlig til et Guds rike spørsmål. I essens svarer han, “Jeg kom ikke for å løse deres juridiske og politiske spørsmål. Jeg kom for å sette dere fri, blant annet fra ting som grådighet. Så vær forsiktig med grådighet.”

Denne passasjen viser nok en gang at Jesus ikke hadde noe å si om aktuelle emner innenfor politikken. Ettersom jobben til dem i Guds rike er å imitere Jesus i alle ting, bør vi også ha samme holdning.

Joh 15:19

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut fra verden, hater den dere.

Rikets folk følger en annen Herre og har derfor et helt annet syn på verden, hvordan vi gjør ting, enn hedninger. Som borgere av Guds rike er vi utlendinger og fremmede i denne verden (Fil 1:27; Heb 11:13; 1.Pet 1:17; 2:11). Vi må forvente å bli hatet ettersom Jesus var hatet (Joh 15:18; 17:14)

Når etterfølgere av Jesus blir en skygge av hvem de er kalt ut av verden for å være, vaskes det radikale skillet mellom oss og verden. Hvis vi integreres til denne kulturs verdier, idealer og metoder glemmer vi vårt kall, saltet mister sin konserverende kraft og lyset gjemmes (Matt 5). Vi er kalt “ut av verden” av en grunn – det er ingen ubetydelig floskel, men et veldig konkret kall til å være “hellig” – d.v.s. adskilt og seperat. Vi er “i denne verden, men ikke av,” derfor må vi holde oss til Jesus og imitere ham i alle ting og være det vakre og radikale alternativet Gud har kalt oss til. Som Jesus, må vi avsløre den rådende kultur ved å nekte å ta del i den – og den hatet ham for det.

Det er også viktig å legge merke til dem som vandret på Veien (noe den første kristne menighet ble kalt) i de tre første århundrene før Konstantin gjorde KristenDommen til statsreligion, var på mange måter hatet og ofte forfulgt. Mange ble drept på brutalt vis, og hovedårsaken til dette var at de nektet å la seg integrere til det romerske imperiets verdier og måte å gjøre ting på. De ble anklaget for å være upatriotisk, motsatt og feige (fordi de nektet å tjene i militæret). De fulgte heller Guds rikes motsatte og radikale alternativ, noe som førte til en stor økning blant Jesu etterfølgere til tross for at de ble drept fremfor å drepe selv for en “rettferdig sak.”

Joh 18:36-37

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Jesus sitt rike er “ikke av denne verden.” Derfor prioriterte han ingen tid eller energi på å forandre myndighetene på sin tid, til tross for at dem var korrupt, umoralsk og ekstremt voldelig. Jesus kom ikke for å pusse og pynte på de rådende systemer, men for å starte noe radikalt og fullstendig annerledes. Kjennetegnet på at Jesu Rike ikke er av denne verden, er at hans etterfølgere ikke slåss med vold for å oppnå sine interesser. Igjen, ser vi en tydelig og fundamental forskjell på Guds og denne verdens riker, som historien viser, alltid tyr til vold når deres interesser er truet. En av Jesu disipler, Peter prøvde faktisk å slåss for Jesus med vold når han kuttet av øret på den romerske soldaten, men Jesus tok skarpt til motmæle og irrettesatte ham.

Hovedtegnet på at man er en del av Jesu Rike er altså at man ikke slåss som alle i denne verden gjør. Dette inkluderer å nekte å ty til fysisk vold, men det gjelder også psykisk vold i form av slåssing med harde ord eller baktalelse (f.eks Ef 4:29-31). Alt vi gjør, skal derimot – inkludert våre tanker og ord – være gjort i kjærlighet (1.Kor 16:14). Myndighetene i denne verden setter alle sin lit til fysisk vold, og politikken karakteriseres (minst) med verbale sverdkamper. En person i Guds rike tilkjennegir deres allianse til et annet Rike ved å nekte å ta del i dette.

Ef 6:12

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehærer i himmelrommet.

Hvis det har “kjøtt og blod” er det ikke noen vi skal slåss mot. Tvert i mot, hvis det har “kjøtt og blod,” skal vi slåss for dem. De kan ha som hensikt å skade oss, vår familie eller nasjon. Vi kan hate deres livsstil, politikk og religion, men er de mennesker er vi kalt til å elske dem, tjene dem, gjøre godt i mot dem, be for dem og slåss for dem (Luk 6:27-35). En av de fremste måtene vi slåss for dem er nettopp å slåss mot “maktene og myndighetene” som ønsker å undertrykke både dem og oss. Vår mot-kultur er en Jesuslignende livsstil er vår kamp på vegne av våre fiender. Dette er atter en gang konsekvent med at Gud er agape (1.Joh 4:8), og det til den ytterste konsekvens.

Denne verdens makter og myndigheter har alle sine ulike interesser, og dems sikkerhet er basert på premisset om å gjøre voldelig- og makt-demonstrativ motstand mot menneskelig fiender. Den påfølgende konklusjonen av dette blir da at Rikets folk ikke skal ta del i å tjene den.

2.Tim 2:3-4

Ta del med meg i lidelsen, som en god soldat av Jesus Kristus. Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i sivile affærer, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

Paulus tenker her på en soldat stasjonert i et fremmed land. Denne soldatens oppgave, hvis nødvendig, er å lide for å bringe ut sitt hjemlands agenda. I tillegg sier Paulus også at soldaten ikke skal blande seg inn i “sivile affærer,” men at han skal være fokusert på å gjøre sin hærfører til lags. Vi er, bokstavelig talt, soldater stasjonert i fremmede territorier. Vi er til og med stasjonert i “fiendtlig okkupert terreng,” ettersom denne verden som vi lever i er styrt av “denne verdens gud” (2.Kor 4:4) og “høvdingen over luftens makter” (Ef 2:2). Vår oppgave er å “gjøre sin hærfører til lags” ved å imitere hans eksempel og dermed ekspandere arbeidet til Guds rike. For å gjøre dette, slik passasjen sier, er det essensielt at vi ikke blir distrahert og blander oss opp i “sivile affærer.”

Når kristne feilaktig tror at de utbreder Guds rike ved å jobbe for hvilke politiske alternativ, kandidater og programmer som er de “rette” (eller værre, de “kristne”) lar de seg distrahere fra den éne oppgaven Rikets folk er gitt. Vår oppgave er å gjøre hva Jesus gjorde. Han manifesterte Guds rike og slapp løs den forandrende kraften til Riket ved måten han levde og døde – ikke ut i fra hvordan han stemte.

Konklusjon

Dette grove utdraget av et essay leder nok til en million spørsmål. Kan kristne noensinne ta del i politikk? Bør de stemme? Bør de tjene i militæret eller være i politiet? Vi er ikke av verden, men vi er i den. Denne spenningen skaper mange gråsoner og usikkerheter i våre liv som ikke kan løses med ett sett etiske regler. Jeg er foreløpig fornøyd med å utlegge skriftene så ærlig jeg kan, reflektere over dem, slik at folk kan selv søke Guds vilje for deres liv. Vi skal aldri dømme andre for de valg de tar (Rom 14), men vi må heller ikke å pynte på den klare og radikale undervisningen til Ordet.

Rikets folk har én Herre og tjener ett Rike. I lys av dette, er denne verdens herrer og riker lite relevante for oss. Vår jobb er å bygge Riket ved å gjøre det Jesus gjorde. Ingenting, selv ikke “viktige” “sivile affærer” må distrahere oss fra det.

Boken, som undertittelen forteller, omhandler hvordan Paulus gikk imot det Romerske riket med et annet rike,  nemlig Guds. Den er skrevet av John Dominic Crossan og Jonathan L. Reed. De to forfatterne har begge en lang akademisk bakgrunn, henholdsvis som forsker på den historiske Jesus og nyetestamentlig bibellærer og arkeolog. Reed har blant annet vært involvert i flere store utgravninger i midtøstenområdet, noe boken gjenspeiler idet den har med et meget fyldig bilde av arkeologi gjort i områdene hvor Paulus ferdet.

Hovedtesen i verket går utpå å undersøke Paulus, hans liv, lære og motivasjon. Dette gjøres på en meget interessant måte ved å blande inn et vidt spekter av gamle tekster, helt fra romerske poeter til jødiske tempelinskripsjoner, arkeologi, tekstkritikk og analyser. Det er tydelig at den arkeologiske interessen og de akademiske kunnskapene er meget høy hos forfatterne ettersom ca. 60% av boken inneholder detaljerte beskrivelser av aktuelle byer i tidsrommet før og etter Paulus sitt liv. Ikke nok med det, boken er også skrevet på en meget billedlig og poetisk måte med kreativ ordbruk (ihvertfall for en som ikke er så befestet i det engelske vokabular) idet de bruker en “du er der” skrivemåte som blant annet Adolf Deissmann, professor i nyetestamentlig eksegesis, fant stor nytte i. Det er dermed mulig, hvis konsentrasjonen er tilstede, å billedliggjøre de ulike byene og områdene på en ganske detaljert måte og hjelpe deg å reise tilbake til den aktuelle tid hvor hendelsene fant sted. De ønsker å fremme viktigheten av å sette de ulike nyetestamentlige skrifter inn i sin historiske kontekst, noe jeg også har funnet stor verdi i.

Under letingen etter Paulus, hvem han var, hvorfor han skrev og hva hans motivasjon var, har forfatterne funnet en av de viktigste kjernene til hvordan vi kan forstå hans skrifter. De mener hemmeligheten er å ha kunnskap om det romerske riket og dens teologi. Dette er ikke så kjent for så mange av oss, men romeriket hadde faktisk sin egen teologi – sin egen lære om Gud. Reed og Crossan fremmer tesen om at Paulus sin teologi gikk aktivt imot den romerske, noe vi blant annet kan se i alle de likhetstegn mellom fraser, ord og titler brukt om Jesus og om keiserne. Den romerske keiserteologi ble utarbeidet av Augustus (tidligere kjent som Octavius), etter at hans grand onkel Julius Cæsar døde. Like etter Julius sin død så visstnok Augustus en stjerne på himmelen som han tolket dit hen at Julius hadde steget opp blant gudene. Julius Cæsar ble formelt guddommeliggjort i 42 f.vt. Dette førte, naturligvis til at Augustus ble kjent som “Divi filius,” sønn av den guddommelige Cæsar. Denne teorien blir blant annet bygget videre oppunder av de romerske titlene forbeholdt keiserne og arkeologien. I Paulus sin tid ble altså keiserne sett på som guddommelige. Keiser Augustin ble blant annet først og fremst kalt Guds sønn, Gud og Gud av Gud. Han var herre, frigjører og verdens frelser. Folk visste dette både gjennom latinske forfattere og poeter som Virgil, Horace og Ovid og visuelt i form av mynter, kopper, statuer, altere, templer, forum, porter, veier og vannkanaler; fra landskap omformet og byer etablert. Denne type billeder og symboler var rundt folket på den tiden overalt hvor de gikk, omtrent som reklame er overalt hvor vi vender oss idag. Dette sammenstøtet mellom keiserteologi og Paulus sin teologi er blant de sentrale tema i denne boken. Disse motpolene: romersk imperialisme på den ene siden og Guds rike på den andre siden – fred gjennom seier og fred gjennom rettferdighet. Motsetningene er totale, og de kan utdypes fyldigere: fred gjennom vold, undertrykkelse og makt VS fred gjennom overbevisning, ikke-vold og rettferdighet. Dette var ikke bare aktuelt på Paulus sin tid, men også idag. Skal vi oppnå fred v.ha vold eller aktiv ikke-vold?

Boken omhandler flere andre aktuelle temaer ved Paulus sitt liv og lære. Blant annet Paulus sine konflikter med jødene, hvorvidt de omvendte hedningene skulle holde den jødiske moseloven,  de første kristnes liv, problemer og om likestilling. Med hensyn på likestilling og enkelte såkalte selvmotsigelser i Paulus sine skrifter anser forfatterne, som mange andre bibellærde gjør, til ikke å stamme fra Paulus sin hånd. De postulerer med at enkelte av dem tilogmed kan være direkte anti-paulinske, dvs direkte imot Paulus sin helhetlige teologi om likestilling og ikke-hierarki innenfor Guds menighet.

Boken var meget innholdsrik, interessant og ikke minst utfordende spesielt med tanke på enkelte av de påståtte selvmotsigelsene innad i Paulus sine skrifter. Disse påstandene er noe jeg må se litt nærmere på for å finne ut om de er gyldige. De fleste av oss finner jo det f.eks rart at “kvinnene skal tie i forsamlingen,” slik det blant annet står i brevet til Timoteus. Og ettersom det er et fåtall av kristne som følger disse anvisningene kan det jo være noe å ta en nærmere titt på. Det jeg fant mest interessant med boken, og som var hovedgrunnen til at jeg kjøpte den, var alle parallellene som eksisterer mellom den romerske keiserteologi og den paulinske. Er det tilfeldig, eller var Paulus en aktiv motkjemper mot det undertrykkende verdensriket som stod i motsetning til evangeliet om Verdens frelser Jesus?

“Himmelen er ikke nevnt noe sted i bibelen som destinasjon for dem som dør.”

— Cambridge biblical scholar, J.A.T. Robinson

Som jeg nevnte innledningsvis har vi alle hørt om himmel og helvete, paradis og underverden. Vi har nok alle sammen også dannet oss et bilde og en viss forestilling av hvordan disse stedene, fysisk eller ei, fortoner seg. Om vi ser for oss en himmel full av jomfruer med drueklaser, en by med gater av gull, en ildsjø, en djevel med høygaffel og horn har vi alle våre tanker. Disse tankene og bildene har blitt formet av alle våre tidligere inntrykk og påvirkninger gjennom møte med andre personer, som også har hatt sine tanker og bilder formet av andre personers opplevelser, erfaringer og påvirkning. Alle årsakene for våre bilder og forestillinger rundt dette har altså blitt formet gjennom generasjoner med mennesker. Tankene har blitt tygd, fordøyd, utviklet og personifisert – noen generasjoner mer enn andre. Hvordan kan disse tankene ha oppstått? Det finnes flere teorier på dette, men det er noe som beveger seg litt utenfor dette skrivets hensikt. En av de ting jeg ønsker å sette i søkelys her, er å ikke legge fra seg den enkle, barnslige, nysgjerrige og oppriktige lyst til å stille spørsmål. Ett av spørsmålene jeg barnslig har lyst å stille her er: “Hva er himmelen?” og “Hva lærer bibelen om den?”

Hvilken himmel?

I dette avsnittet skal jeg trekke frem endel av de viktigste bibelsteder som nevner himmelen, slik at vi på den måten kan danne oss et bilde av hva bibelen portretterer den som. Først og fremst kan det være viktig å trekke frem at bibelen bruker ordet himmel på forskjellige måter. Slik jeg har sett det, kan det se ut som at vi kan si at det nevnes tre ulike himler. En av årsakene til at ordet himmel, som vi skal se, blir brukt om flere ulike ting, kan forklares med at datidens mennesker ikke hadde den kunnskap vi har om de ulike områder som eksisterer over oss. Vi skiller det de kalte for himmel¹ opp i flere ulike ord. Mens vi ville sagt atmosfære eller universet ville nok de bare sagt himmel. Himmelen for dem var det som var der oppe, noe vanskelig å nå, noe mystisk, uforklarlig – kall det gjerne guddommelig.²

Guds tilholdssted

Guds tilholdssted, hvor Han regjerer og har sin trone omtales som himmel flere steder. Det er også i samme himmel den oppstandende Jesus er idag. Heb 8:1 sier at Jesus, som er vår yppersteprest “har satt seg på høyre side av Majestetens trone i himmelen.” Gud blir spesifikt omtalt som å ha sitt tilholdssted i himmelen. 1.Kong 8:30b sier: “… du hører dem der du bor i himmelen, så bønnhør og tilgi!”³ Hvor denne – kall det gjerne åndelige – himmelen befinner seg er vanskelig å si. Bibelen forteller at Gud er ånd Det norske ordet for ånd, eller åndelig, oversettes nemlig fra pneuma (πνεύμα) på gresk, og naphach hebraisk, som kan bety pust, ånd eller vind. Gud “åndet/pustet liv inn i Adam” (1.Mos 2:7) … Jesus åndet/pustet liv inn i disiplene (Joh 20:22). De tre ordene gir oss en betydning av noe usynlig og uvanlig, noe vi ikke opplever så ofte. En gøy teori som jeg funderer litt rundt “åndelige” ting, dvs himmelen, er “strengeteorien.”⁴

Universet

En annen “himmel” nevnt i bibelen er det vi idag kaller for verdensrommet. Det er habitatet for månen, planeter, kometer, asteroider, svarte hull, sol og stjerner. David snakket om dette når Han reflekterte over storheten i Guds skaperverk, som han beskrev som: “… din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der.” (Salme 8:4) Mange andre skriftsteder nevner “stjernene på himmelen” (1.Mos 26:4; 5.Mos 1:10; 28:62; Jes 13:10).

Jordens atmosfære

Enda en “himmel” som nevnes i bibelen er det som vi idag kaller atmosfæren, laget med luft bestående av oksygen, karbondioksid og andre gasser som omgir planeten vår. Denne “himmel” beskrives blant annet i 1.Mos 7:11-12 “… alle kilder fra det store havdypet fram, og himmelens luker åpnet seg. Og regnet strømmet ned på jorden i førti dager og førti netter.” Bibelen snakker også om “himmelens fugler” (Job 35:11; Jer 16:4).

Bibelens forfattere nevner altså himmelen som flere ting, Guds tilholdssted, verdensrommet og universet. Det at vi er klar over disse forskjellene når vi leser bibelen er viktig for å danne oss et rett bilde av den himmel som vi vil lære mer om. I dette tilfelle skal ikke vi fokusere på å få mer informasjon om atmosfæren eller verdensrommet, da kan vi heller lese vitenskapsbøker. Det vi ønsker å finne mer ut av her er Guds tilholdssted og hva som ligger i det.

Hva er himmelen?

Det er ingen tvil om at bibelen forteller om noe som kalles himmelen. Men hva betyr dette? Begrepet er på mange måter diffust, og kan gi forskjellige assosiasjoner avhengig av hvem du spør. Historien viser oss at mennesker danner sitt bilde av himmelen utifra hva de anser som vakkert og harmonisk. Boken, Heaven: A History skriver at munker og prester dannet sitt bilde av himmelen utifra hvor de følte seg mest hjemme. Var det på landet, forkynte de om en himmel med gress og grønne skoger, var det i byen, brukte de storslåtte bilder av dens majestet.⁵ Mennesker har gjennom hele historien forestillt seg himmelen på forskjellige måter, men hvilket bilde danner bibelen av Guds tilholdssted?

Da Gud skapte verden formet Han den etter sitt ønske. Med andre ord; en perfekt tilværelse tilpasset dyr og Hans kjæreste skapning – mennesket. Da Han var ferdig, betraktet Han det Han hadde skapt og sa at det var “overmåte godt.”⁶ Han hadde som hensikt at menneskene, skapt i Hans bilde, skulle leve i harmoni med seg selv, dyrene, naturen og Ham – en paradisisk tilstand hvor fred og kjærlighet rådet. Guds ønske var et gjensidig kjærlighetsforhold som ikke skulle ta slutt.

I dette jordiske paradiset vokste et spesielt tre – livets tre. Treet, som vi finner i bibelens første bok, nevnes også i bibelens siste bok. Her omtales treet som noe som gir liv og legedom for menneskene på jorden – all smerte, død, sorg og det som var skal bli borte. Guds plan om en evig rettferdighet på jorden er blitt en realitet i tråd med de storslåtte beskrivelsene til åpenbaringsboken. Skal vi til himmelen? Ja. Er himmelen et annet sted enn Jorden? Ikke nødvendigvis.

Bibelens forfattere viser oss at Jorden er viktig for Gud. Vi skal arve den (Rom 4:13; Matt 5:5), vi skal være konger og prester på den (Åp 5:10; Åp 22:5), det skal være en evig rettferdighet på den (Jes 32; Dan 7:27; Dan 2:44; 2.Pet 3:13), den skal renses (2.Pet 3:10)⁷, himmel og jord skal gjøres ny (2.Pet 3:13; Åp 21:1), det himmelske Jerusalem skal komme ned (Åp 21:2) og Guds bolig skal være hos menneskene (Åp 21:1).

Den rådende tankgang blant kristne er at vi skal forlate vår fysiske kropp og reise med vår ånd til en åndelig himmel og forbli der til evig tid. Men hvis vi bare skal forlate jorden og leve som åndelige skapninger i en åndelig sfære, mister Jesu mest kjente bønn “fader vår,” sin mening. Jesus sa at vi skulle be om at Guds vilje skulle skje på jorden slik som i himmelen. Hvis Guds vilje skjer i himmelen og ikke på jorden, tyder bønnen på at Guds vilje kommer til å skje på jorden en gang i fremtiden. Da må vi spørre oss selv: “hva er Guds vilje med jorden?” Jesus visste at Guds plan med skaperverket var å gjenopprette det til sin fullkomne tilstand. I Lukasevangeliet kapittel fire ser vi at djevelen⁸ også visste dette. Her frister han Jesus med herredømmet over verden, noe han sier er mulig hvis Jesus tilber ham. Jesus nekter, og vinner det tilbake på den rettmessige måte – etter Guds rikes ikke-voldelige handlemåte. I Åpenbaringsboken 19:16 omtales Jesus som “Kongenes konge og herrenes herre.” Her omtales han som å ha vunnet tilbake det som var tapt, og regjerer som konge i et evig og rettferdig rike (Dan 2:44). Guds vilje med jorden er at den skal bli gjenopprettet til sin opprinnelige tilstand, hvor mennesker skal leve i harmoni med dyrene, naturen, hverandre og Ham.⁹

Igjen og igjen omtales Jesus som Guds ambassadør og Messias. Han er den som skal lede hele verden, tilbake til en tilstand av rettferdighet og sannhet. En tilstand som Gud, like mye som oss selv, desperat lengter etter. De første kristne konkluderte med at Jesus var Messias, og det førte naturligvis til at han ble identifisert som den som skulle sette verden i sin rette stand. Dette betyr at den eskatologiske skjebne til hele kosmos – inkludert, men ikke bare begrenset til menneskelige “sjeler” – ikke er tillintetgjørelse, men en fullstendig forsoning og gjenopprettelse.

Hva skjer når vi dør?

Her vil jeg ta for meg hva som skjer med kristne når de dør. Vil vår ånd forlate vår kropp og finne veien til perleporten i himmelen, hvor St. Peter ønsker oss velkommen? Eller vil vår ånd vende tilbake til Gud og forbli der til denne tidsalders ende? Ettersom disse forskjellene blir litt kompliserte, små, men viktige nyanser, må vi klargjøre dem.

1. Det første, og kanskje vanligste synet blant ulærde bibellesere, går utpå at vår ånd¹⁰ forlater kroppen når døden inntreffer, hvor den går til en evig himmeltilværelse i en åndelig sfære.
2. Det andre synet, som er mer vanlig hos endel teologer – ettersom de ikke kan se bort ifra alle de bibelpassasjer som omhandler kroppens oppstandelse – går utpå at vår ånd¹¹ forlater kroppen ved døden og går til en åndelig himmeltilværelse hos Gud. Der venter ånden på deres kropplige oppstandelse, den stiger så opp og blir gjenforent med ånden der de lever videre i en åndelig sfære i evighet.
3. Det tredje synet forteller oss at vår ånd¹² forlater kroppen og går tilbake til Han som gav den; Gud. Når tiden er inne vil Gud gjenoppreise oss fra gravene og gi oss et nytt “herlighetslegeme” av samme natur som Jesus etter hans oppstandelse. Da skal vi leve evig på jorden, som er blitt gjort ny ved dens sammensmelting med det himmelske – det fullkomne.

1. 1. Meaning of words in the original, (a) The usual Hebrew word for “heavens” is shamayim, a plural form meaning “heights,” “elevations” (Gen. 1:1; 2:1). (b) The Hebrew word marom is also used (Ps. 68:18; 93:4; 102:19, etc.) as equivalent to shamayim, “high places,” “heights.” (c) Heb. galgal, literally a “wheel,” is rendered “heaven” in Ps. 77:18 (R.V., “whirlwind”). (d) Heb. shahak, rendered “sky” (Deut. 33:26; Job 37:18; Ps. 18:11), plural “clouds” (Job 35:5; 36:28; Ps. 68:34, marg. “heavens”), means probably the firmament. (e) Heb. rakia is closely connected with (d), and is rendered “firmamentum” in the Vulgate, whence our “firmament” (Gen. 1:6; Deut. 33:26, etc.), regarded as a solid expanse.
2. Viktige spørsmål å tenke over her, er: Hva er himmelen? Er det et sted? Er det en tilstand? Er det en åndelig sfære over hodet vårt? Er det en beskrivelse av det fullkomne, hva skaperverket var ment for? Er det en beskrivelse av hvor Gud bor? (Men er ikke Gud allestedsnærværende? dvs at Han også bor på jorden)
3. Flere lignende bibelsteder: 5.Mos 26:15; 1.Kong 8:39,43,49; 2.Krøn 6:21,39; 2.Krøn 30:27
4. “vitenskapelig” teori, kalt “string-theory” på engelsk
5. Colleen McDannel and Bernhard Lang, Heaven: A History, 1988, s. 108
6. 1.Mos 1:31 “Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.”
7. kommer med en utgreining om at det er snakk om en renselse av jorden og ikke en utslettelse. Hint: apokalyptisk språk og bibelens helhetlige budskap
8. diabolos på gresk
9. Apg 3:21, Jes 11:1-10
10. Ånd menes her som en metafysisk tilstand, og at vi lever videre i vår ånd. Den er ifølge denne lære udødelig
11. Ånd menes her som en metafysisk tilstand, og at vi lever videre i vår ånd. Den er ifølge denne lære udødelig
12. Med ånd her menes vårt liv, den livgivende pust som Gud gav oss. Ånden vår er ikke udødelig i seg selv, det er kun Gud som har liv i seg selv (Joh 5:26)
13. Hebrew and English Lexicon of the Old Testament, Brown, Driver and Briggs, Oxford: Clarendon Press, 1968, p. 174.
14. Kilde: Dialogue with Trypho, ch. 80
15. Kilde: Dialogue with Trypho, Ch. 80

Den franske filosof, historiker, professor i lov, amatørteolog og kristenanarkist Jacques Ellul (1912-1994) skrev denne boken relativt sent i sitt liv (1988). Etter å ha levd mange år som kristenanarkist, og etter å ha stadig blitt stilt spørsmål om denne tilsynelatende motsetningen, følte han det var på tide å skrive ned sine tanker for å avklare og forsvare sin posisjon. Ellul har, utenom denne boken, skrevet flust med artikler som stadig viser hvilken nær sammenheng det er mellom de to. Ellul forteller i innledningen at han, helt siden ung alder, hadde følt en sterk avsky mot de mange fascistbevegelsene i tiden. Han var blant annet med på “Fiery Cross” demonstrasjonen den 10. Februar 1934. Intellektuelt sett var han en tilhenger av enkelte av Marx`s tanker og analyser, spesielt med tanke på hvilken tid han hadde vokst opp i. Men selv om mange av Marx`s analyser var bra, inkludert hans visjon om et samfunn hvor staten gradvis kom til å fortvitre bort, var ikke hans kontakt med kommunistene så bra. En av grunnene var at de mente han var en intellektuell bourgeois som ikke viste den totale respekt for Moskvas ordrer. En annen grunn var at han mente at de ikke hadde den rette kunnskap om Marx`s idéer. De hadde lest 1848 manifestet, og det var det. Ellul så etterhvert at kommunistene ikke var noe bedre enn det “kalde monster,”¹ en autoritær stat på lik linje med de andre ideologier. Proletariatets diktatur beveget seg over til diktaturet over proletariatet, og han mente at ingenting minnet om hovedmålet; det som skulle ende i antinasjonalisme – nemlig internasjonalisme og pasifisme. Noe av det som var helt avgjørende for at Ellul frastøtet seg tanken om kommunismen var deres handlemåte under den spanske borgerkrigen og deres henrettelser av Barcelona anarkistene.

Ellul skriver at det var mange ting, blant annet hans kontakt med de spanske anarkistene, som gjorde at han ble tiltrukket av anarkismen. Men det var en stor hindring – han var kristen. Han forteller om en situasjon i 1964, hvor han ble tiltrukket av en bevegelse nært til anarkistiske tanker, situasjonisme. Han hadde nære kontakter innad i gruppen, og spurte om han kunne være med. De tok det opp, og fant ut at han ikke kunne ettersom han var kristen, men Ellul kunne ikke si fra seg sin tro for å være med. Det var visst ikke så lett å samsvare de to som f.eks kristen tro og sosialisme, noe som var en vanligere blanding. Ellul startet så en åndelig og intellektuell vandring, ikke for å finne en måte å få de to posisjoner til å samsvare, men for å finne ut om han var totalt schizofren. Etter å ha startet vandringen, fant han til sin overraskelse ut at jo mer han forstod det bibelske budskap i sin helhet, jo mer så han hvor umulig det var bare å adlyde staten blindt og hvordan bibelen portretterer en type anarkisme. Etterhvert fant han flere og flere kristne som også tenkte slik. Karl Barth, Murray Bookchin, som anerkjenner at kristenhetens røtter var av en anarkistisk tenkning og Vernard Eller. Ikke minst den kristne pioneren Henri Barbusse, som selv ikke var en ekte anarkist, men som viste klart utifra sitt arbeid hvordan Jesus ikke bare var en sosialist, men en anarkist. Ellul understreker her at han ser på anarkisme som den fulleste og mest seriøse form for sosialisme.

Før Ellul setter igang med å vise hvordan disse to samstemmer understreker han at målet med boken ikke er å overbevise anarkister til å bli kristne, eller å overbevise kristne til å bli anarkister. Det hele handler om å være ærlig.

Boken består av to kapitler som inneholder flere delkapitler.

I. Anarchy from a Christian Standpoint

• What is Anarchy?
• Anarchy’s Complaints against Christianity

II. The Bible as a Source of Anarchy

• The Hebrew Bible
• Jesus
• Revelation
• 1 Peter
• Paul

I kapittelet titulert “What is Anarchy” avklarer Ellul endel ting om hvilken type anarki det er snakk om. Innledningsvis skriver Ellul det viktigste grunnlaget for den type anarki han står for. Han skriver: “By anarchy i mean first an absolute rejection og violence.” Derfor kan han ikke akseptere de handlemåter som enkelte nihilister og anarkister opp gjennom historien har anvendt for å fremme sine idéer. Årsaken for denne ikke-vold innstillingen forklarer han hovedsaklig utifra to grunner – den ene taktisk, som dreier seg om at den ikke-voldelige motstand er mer effektiv enn den voldelige idet han trekker frem Martin Luther King, Gandhi, Lech Walesa og den store Zululederen Buthelezi i Sør-Afrika som eksempler. Den andre grunnen er basert på det kristne kjærlighetsprinsippet ved å gjengjelde det onde med det gode. Ellul understreker at innstillingen ofte betegnet som pasifisme ikke betyr å være passiv når det gjelder motstand mot autoritetene, det dreier seg om hvilken handlemåte som skal anvendes. De bibelske eksemplene som Jesus nevner viser denne innstillingen på en flott måte. Når vi forstår Jesu uttalelser utifra datidens betydning skjønner vi at Jesus ikke var en passiv pasifist. Å “snu det andre kinnet til,” “gå en ekstra mil,” “gi den du skylder kappen ditt undertøy og” var aktive handlinger som prang utifra prinsippet om ikke-vold.

I kapittelet “Anarchy`s Complaints against Christianity” tar Ellul, logisk nok, for seg noen av de vanligste motforestillinger fra anarkister om hvorfor de mener kristen tro er uforenelig med anarkisme. Han presenterer motforestillingene utifra to hovedårsaker. Historisk og metafysisk. Det historiske argumentet til anarkistene baserer seg hovedsaklig på hva som er blitt gjort ut av den kristne tro, praksisen og ikke nødvendigvis hva som er rett og sant. Den kristne kirkes offisielle historie har jo helt ifra “kirkefedrene” på 100-tallet e.vt vært grunnlagt på en hierarkisk måte med autoritære ledere. Dette er jo som kjent ikke noe som blir sett på som positivt av anarkistene og deres idéer. Det metafysiske argumentet starter med selve konseptet om Gud. Det velkjente anarkistslagordet: “No God, no master,” viser litt av hva denne problemstillingen går utpå. Anarkister, som ikke ønsker noen politisk, intellektuell og økonomisk herre, ønsker heller ingen religiøs herre, ingen Gud. Det finnes flere ulike argumenter til hvordan dette kan forenes med kristen tro – Ellul har sin egen. Han fokuserer på at Gud ikke setter seg over mennesker og overtaler dem iform av makt, men ved hjelp av overbevisning. Ellul fornekter ikke Guds allmektighet prinsippielt, men han mener at Gud har begrenset seg i praksis for å oppnå det Han ønsker å oppnå – kjærlighet. Deretter går han frem for å vise at det forholder seg slik gjennom den hebraiske bibel og gjennom Jesu lære. En av de andre metafysiske motforestillingene som Ellul tar opp er den teologiske doktrinen om Guds forviten og hvordan mange anarkister mener dette strider mot det de ser på som essensielt – deres frihet. Her trekker Ellul frem de mange gresk filosofiske ideer og tanker om Gud som påvirket mange av de ledende teologene etter den “ortodokse kirkes” opprettelse. Augustin, som er en av de mest fremtredende og innflytelsesrike teologene, innrømmer det selv i sine egne skrifter at han var sterkt påvirket av blant annet Platon og Aristoteles. Ellul mener at vi ikke finner en slik gresk-filosofisk Gud hvis vi leser bibelen. Platon hadde med sine ressonnement mange fornuftige og bibelske konklusjoner om det største Vesen, men særs mange av dem var ubibelsk. I likhet med hans skrifter finner vi mange av de samme ord og uttrykk i Augustins: predestinasjon, allmektig, allvitende, forviten, evig, uforanderlighet, ufølsomhet med mer. Det skal sies at mange av disse ordene finner vi i bibelen, men med en annen mening bak dem. Uansett, dette legger Ellul ut om på en meget treffsikker måte. Noen av de andre tingene han går igjennom i dette underkapittelet er hvordan frihet og Gud kan samsvares, idet han tar opp eksempler fra den hebraiske bibel med hvorfor Gud gav jødene så mange bud og regler. Han nevner også videre Paulus sitt fokus på frihet og tar opp det Jakob skriver når han kaller Guds lov for frihetens lov.

I kapittelet “The bible as a source of anarchy” tar forfatteren for seg bibelpassasjer helt fra de første bøkene i den hebraiske bibel til åpenbaringsboken i det nye testamentet. Her må jeg innrømme at det var enkelte gode argumenter, spesielt fra den hebraiske bibel, som jeg selv ikke hadde tenkt så nøye over. Jeg vil ikke gå inn på de ulike passasjene i denne anmeldelsen, men jeg kan røpe et viktig stikkord som Ellul får frem på en god måte: Guds opprinnelige plan gikk ikke utpå at noen mennesker skulle herske over andre.

Denne boken anbefales på det sterkeste til dem som ønsker å få oppklart en del vanlige misforståelser om anarkisme og kristen tro.

1. beskrevet av Nietzsche

Ordet kristen¹ blir brukt tre ganger i det nye testamentet². Det ble ikke brukt av kristusetterfølgerne når de skulle omtale seg selv, men av andre – og som et nedverdigende skjellsord.

Når vi hører ordet idag, har vi alle våre tanker om hva som ligger i det, men den offisielle definisjonen går generelt utpå at en kristen er en som etterfølger Jesus. Webster’s Dictionary definerer en kristen som “a) en person som bekjenner tro på Jesus som Kristus b) er en del av religionen bygget på hans lære.” Noe som strengt tatt ikke høres ut som en negativ betydning, men det igjen avhenger nok også hvem du spør – Nietzsche eller Bondevik. Uansett, ønsker jeg her å fremme en litt annen betydning av ordet – en for datiden – dvs hvilken betydning ordet hadde da, og en for nutiden – dvs hvilken betydning det har for meg idag.

Den første kilden vi har på at Jesusetterfølgerne ble kalt kristne var i Antiokia³. En annen kilde vi har er av den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 60-120 e.kr) som skrev om Nero og at han gav de kristne skylden for den store bybrannen i 64 e.kr: “Kristus, grunnleggeren av navnet, hadde fått dødsstraff under prokurator Pontius Pilatus den gang Tiberius regjerte. Den skadelige overtroen opphørte en kort stund, men spredte seg deretter på ny, ikke bare i Judea, sykdommens hjemland, men i selve hovedstaden, hvor alt forferdelig og skammelig i verden samler seg og kommer på moten”⁴Josefus, den jødiske historieskriveren, nevner at flokken av “kristne” – oppkalt etter ham – ennå ikke har forsvunnet.⁵ En annen av de tidlige kilder som nevner kristne er guvernøren Plinius den yngre (ca. 101-110 e.kr), som skriver til Trajan om de kristne som nektet å ære keiserens bilde, han skriver videre: “De synger vekselsvis hymner til Kristus som til en gud.”⁶

Som vi har sett ovenfor ble ordet kristen⁷ først brukt av ikke-kristne for å omtale den grupperingen av mennesker som etterfulgte Jesus((Yehoshua på hebraisk)) fra Nasaret. De første Jesusetterfølgerne ble kalt kristne som en nedsettende betegnelse, og brukte ikke ordet om seg selv. De kalte hverandre, utifra det vi kan lese i det nye testamentet, brødre⁸, de trofaste⁹, utvalgte¹⁰, hellige¹¹ og displer¹², men ikke kristne.¹³ Når vi vet dette gir f.eks det en bedre forståelse for hvorfor Peter skriver:

“Lykkelige er dere når dere blir spottet for Den Salvedes navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.”¹⁴

Peter sier at vi skal være takknemlige når vi blir kalt ved dette navnet¹⁵, noe som kan tyde på at dette ikke er en direkte positiv benevning. Dette understreker videre hva vi som Jesusetterfølgere skal gjøre. Vi skal: prise Gud når vi blir skjelt ut og slengt drit til for Hans navns skyld, vi skal snu det andre kinnet til når noen smekker til oss, vi skal gå to mil med en som tvinger oss til å gå en, vi skal også gi hjelmen vår hvis en krever sykkelen, vi skal elske tilbake hvis vi blir hatet og vi skal tilgi den som stjeler vår yndlingsgitar – rett og slett motsatt tankegang av hva som er naturlig. Det var flere grunner til at de første kristne ble forfulgt, hvor en av dem nok var deres særs motsatte og unaturlige livvstil.

Enkelte ganger spør folk meg om jeg er kristen, noe som er helt greit på en måte og ikke helt greit på en annen måte – det hele kommer an spørsmålsstillerens definisjon. Ettersom folk har alle slags mulige tanker om hva det vil si å være “kristen” velger jeg alltid å stille et motspørsmål tilbake om hva deres definisjon er. En kristen kan jo være mye rart: “En som er døpt og konfirmert”, “en superkristen”, “en som stadig kommer med pekefingeren og dømmer”, “en som stemmer Krf eller Frp”, “en som er avholds”, “en som ikke tror på evolusjonsteorien”, “en som er blir satt i tospann med hva den “offisielle” kirken har gjort opp gjennom historien” eller “en som tror at verden er skapt på syv dager og at jorden er 6000 år gammel”. Det finnes utallige definisjoner, og utallige av dem vil ikke jeg ta til meg. I tillegg kunne jeg lagt ut side på side om den voldelige, maktsykte og kontrollerende offisielle kirke – dem som skulle være Guds representanter på Jorden. Jeg kunne lagt ut om forvrengningen av det enkle, men radikale evangeliet som Jesus forkynte, og vist at det “kirken” har representert faktisk har vært den rake motsetning. Men det får vi ta en annen gang.

Jeg, som alle andre, har formet mine tanker angående hvilke dagligdagse assosiasjoner som ligger bak ordet kristen, og som jeg har gitt uttrykk for ovenfor er ikke dette positive definisjoner. Jeg vil understreke at når jeg kaller “kristen” et skjellsord idag, er det utifra hva jeg opplever som vanlige assosisasjoner og dem som har vært formet av den “offisielle kirke” gjennom historien.

Hvis jeg skal kalle meg kristen er det utifra definisjonen om en som prøver å etterfølge Jesus og de prinsipper han lærte og utøvde, noe som strengt tatt fortjener å nevnes. Jesus dømte aldri, han brydde seg om de laverestående i samfunnet, han startet et fellesskap av likeverdige personer¹⁶, han forkynte at vi skulle elske alle som oss selv, tilgi istedenfor å bære nag, søke fred fremfor vold og han brydde seg om naturen og dyrene.

1. Kilde: http://jesus-messiah.com/html/christianos-christian.html gr. Christianos, er bygd opp av Christi-anos. In Antioch, a Syrian city (Acts 11:26), the disciples were first called Christianos (christi-anos, christi Strongs #5547  + abrev anosios Strongs #462) Anos is an abbreviation of anoseeos both meaning unholy, impious, and wicked (Strongs #462). The term is found in the New Testament two times: 1Tim 1:9-unholy and 2Tim 3:2-unholy. Anosios is further defined as “a” Strongs #1 a negative particle: “hosios” Strongs #3741 pure, pious, sacred, holy, consecrated. Thus “anosios” means not pure, not pious, not sacred, not holy, and not consecrated. To say Christianos is to speak directly about Jesus as an impure, impious, wicked, unholy and non-consecrated Christ. To call the disciples christianos is therefore no badge of pride nor a name to bear of which one would be proud. If the intent of the defamation was to speak evil of Jesus when this name was coined it cannot be made into a holy description by which disciples should name themselves. Who ever began to call the disciples followers of an unholy christ, certainly meant to create fear and horror in the minds of the world.
2. Apg 11:26; 26:28 og i 1.Pet 4:16
3. Apgj 11:26
4. Tacitius – Annales 15:44
5. Antiquitates 18, 63-63. Skrevet i Roma i ca. 93 e.kr
6. Epistler 10:96
7. gr. Christianos
8. gr. adelphoi
9. gr. pistoi
10. gr. eklektoi
11. gr. hagioi
12. gr. mathetai
13. gr. christianos
14. 1.Pet 4:14-16
15. christianos
16. ingen over og ingen under