Nåde og dens tilgivelse er ikke blant de letteste å bringe ut i verden. Å vise overbærenhet og tilgi dem som har gjort oss urett, er nærmest naturstridig og føles ofte feil. Vi ønsker rettferdighet hvis vi har blitt påført urett; øye for øye og tann for tann; gjennopprettelse og lik straff. Ingen skal få gjøre meg noe vondt, uten å få kjenne smerten vende tilbake. Mitt svar er av samme mynt, quid pro quo er naturens lov og den ropes ut.

Jeg og alle vet
det alle skolebarn får lære,
at de som møter ondt,
gjør ondt tilbake.

- W.H. Auden

Auden forstod at naturens lover ikke gir rom for tilgivelse. Tilgir et ekorn katten som jager det opp et tre? Tilgir delfiner haier som spiser deres venner? Nei. Dette er en verden preget av Quid pro quo; «hund-spiser-hund», ikke «hund-tilgir-hund». Menneskets verden er ikke annerledes. Det er tilgivelsen og nåden som føles ufortjent – den er naturstridig. Vi er alle vant til å jobbe og streve for å gjøre oss fortjent til belønning – både i arbeidslivet og i kroppens biologiske prosesser. Vi jobber så så mange timer for å få betalt for så så mange timer, noe annet ville jo vært urettferdig. Vi vasker gulvet og går ut med bosset for å få ukelønn – det ble femti kroner. Jesus snur opp ned på dette. Han forteller i en av sine lignelser om leiekarer som ble leid inn for å arbeide. Noen ble kalt inn tidlig den dagen og avtalte sin arbeidslønn, andre ble kalt inn senere den dagen. Ved dagens ende var det tid for lønning. Alle fikk lik betaling. Vår naturlige reaksjon – på lik linje med de arbeidere som hadde arbeidet lengst – er at det var urettferdig fordeling; de siste hadde jo ikke jobbet like lenge som de første. Slik er mye av Jesu lære; den snur opp ned på våre tanker og instinkter, hva som er rettferdig og overskygger det med Guds ufortjente godhet. De første arbeiderne hadde jo egentlig ingenting å klage over, de fikk det de var lovet. De andre fikk ikke som fortjent, slik vi tenker er fortjent, men de ble gitt på tross av. Guds nåde og belønningssystem rister ved vår «likt-for-likt» tankegang, og får oss til å fundere over hvordan Guds matematiske kunnskaper er. Noe som igjen vitner for denne «likt-for-likt» tankegang og som viser hvor innprentet det hele er, for oss er de biologiske prosesser i kroppen. Vi yter f.eks gjennom trening og får belønning i form dopamin som produseres i septum og tas opp av andre nerveceller, der det fremkaller lykkefølelse og setter fart i signaler til hjerte og kretsløp slik at pulsen og blodtrykket økes – kroppen sier: «godt utført arbeid, motta belønning.»

Tilgivelsen – er som erfart selv – ikke alltid like lett. Den er ikke det første vi tyr til når det er blitt gjort urettferdighet imot oss, vi tyr heller til sinne og tanker hevn. Helmut Thielicke, en tysk teolog som gjennomlevde den nazistiske terror under den andre verdenskrig får godt frem dette poenget:

«Dette med tilgivelse er ikke på noen måte en enkel sak … Vi sier: «Ja vel, hvis den andre er lei seg og ber om unnskyldning, så tilgir jeg ham, så gir jeg meg.» Vi gjør tilgivelse til et spørsmål om gjensidighet. «Den andre er nødt til å ta det første skritt.» Og så passer jeg som en hauk for å se om den andre vil gi meg et signal med øynene, eller om jeg kan oppleve et aldri så lite hint mellom linjene i brevet som viser at han beklager. Jeg står alltid på kanten til å tilgi … men jeg tilgir aldri. Til det er jeg for rettferdig.»

Det eneste som hjalp, avsluttet Thielicke, var at han måtte se i øynene at Gud hadde tilgitt ham hans synder og gitt ham en ny sjangs – en lekse vi lærer i lignelsen om den ubarmhjertige tjener. Å bryte unådens onde sirkel innebærer å ta iniativet. I stedet for at den andre tok det første skritt, måtte Thielicke gjøre det selv, han måtte bryte gjengjeldelsens og rettferdighetens naturlov. Det gjorde han først da han innså at Guds iniativ var selve hjertet i det evangelium han hadde forkynt, men ikke praktisert.

Guds tilgivelse er uten krav; den kommer fra et hjerte som ikke krever noe tilbake, det eksempel Jesus viste når de korsfestet ham – «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør» – er kjernen i Guds natur. Den kaller meg til å hoppe bukk over alle mine gode argumenter til hvorfor jeg fremdeles har «rett» til å være sint, hevnlysten og å oppnå den rettferdighet jeg fortjener. Vi må bryte unådens sirkel uansett hvor vanskelig det virker. Gud har tatt første steg. Vi har mottatt ufortjent godhet av Ham, og har dermed muligheten til å bringe det videre ved å ta vårt første steg.

Takk for nåden

Dette essayet inneholder enkelte refleksjoner over bibeltekster som støtter opp om det noen kaller «kristen-anarki».

Her vil jeg argumentere for at mennesker innenfor Guds Rike skal sverge sin allianse til Gud alene, ikke en nasjon, regjering, politisk parti eller ideologi. Ettersom folk i Riket er under Guds herredømme, (Kingdom, avledet av a King`s dome. En konges domene) er de ikke under noe annet. Som kristne er vi dermed kalt til å være «anarkister» (som betyr uten ["an] menneskelig autoritet ["archy"]). I tillegg er vi kalt til å holde riket «hellig» – d.v.s. «adskilt». Vi skal strebe mot å leve våre liv adskilt fra denne verdens politikks idealer, verdier og metoder så lenge det ikke samsvarer med Gud.

På grunn de mange misforståelser som eksisterer rundt ordet anarki, må jeg presisere at det ikke betyr at vi skal være lovbrytere. Dette kunne kommet i veien for Guds rikes videre utbredelse. Til tross for at vi underlegger oss lovene har de ikke autoritet over oss, Gud har, ettersom vi har underlagt oss Ham. Hvis lovene derimot er i konflikt med Guds herredømme må vi selvsagt bryte dem. (Ap 5:39)

Refleksjoner over enkelte bibelpassasjer

Det anbefales å lese hele skrivet i rekkefølge ettersom det er en logisk oppbyggning, noe som bidrar til at helheten bedre kan forståes.

1.Sam 8:1-22

Denne passasjen er ekstremt grunnleggende for å forstå Guds syn på myndigheter. Hittil i historien hadde Gud vært Israels eneveldige Konge. Han hadde tidligere opprettet dommere som kunne avgjøre uenigheter mellom folket, men det hadde aldri vært en etablert myndighetsstruktur eller posisjonert leder over Israel. Det var altså aldri Guds plan at mennesker skulle herske over hverandre. Det var Guds plan at Han skulle være vår direkte Konge. Myndigheter oppstod kun som et resultat av vår fornektelse av Gud.

Guds hensikt med Israel var å skyve menneskeheten tilbake mot sitt ideal ved å ha en nasjon som anerkjente Ham, og ingen annen, som Herre – et folk fri fra menneskelige herskere. I profeten Samuels tid vaklet folkets tillit til Gud, og de ønsket en konge «slik alle folkeslagene har,» (v.5) en som kunne dømme og «dra ut foran … og føre krigene våre.» (v.20) Folket ville med andre ord ha en konge som ville gi dem et lettere liv, en konge som ville sikre dem mot deres fiender.

Gud svarte dem på dette ønsket ved å si til Samuel:

«…Hør på folkets røst i alt de sier deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder…» (1.Sam 8:7-8)

Vi ser at folk ønsker menneskelige herskere fordi de ikke lenger stoler på Guds styre. Dette gir oss et tydelig hint om at selve myndighetens, regjeringens – kall det hva du vil – eksisitens er bevis på menneskenes mangel på tillit til sin éne Konge.

Gud ba dem deretter om å ikke gå på den veien de nå var på vei til å entre, idet Han advarte dem om de konsekvenser som ville følge med å ha en menneskelig hersker over seg. Ettersom Gud er den som vet best hvordan sitt skaperverk fungerer, ramser Han opp mange av de konsekvenser som vil følge: «Han [kongen] skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner, og til å være hans hestefolk. Noen skal springe foran vognene hans… Han vil sette noen til å pløye jorden sin og høste avlingen sin, og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine… Han skal ta det beste av markene deres, vingårdene og olivenlundene deres, og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet deres og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres, og bruk dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans.» (v.11-12, 14-17a)

Som vi ser kommer kongen til å ha makt over folket, og han kommer til å bruke makten til sin fordel. Hester og vogner var et maktsymbol i oldtidsverdenen, og det er nok derfor Moses sier i «kongeloven» endel år tidligere, at «han [kongen] ikke skal skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.» (5.Mos 17:16) Moses likestiller denne kongens makt med å vende tilbake til Egypt – slaveriets land, slik jødene forstod det. Gud ramser altså opp endel konsekvenser som samstemmer med hva historien lærer om mye makt i få menneskers hender – makt korrumperer og gjør folk ufri. Gud advarerer folket eksplisitt om følgene av deres valg, men de vil ikke høre. De krever en konge akkurat som de andre nasjoner, og Gud gir dem motvillig det de ønsker.

Passasjen avslører at myndigheter kun er en slags midlertidig bevilgning fra Guds side til folk som ikke kan stole på Ham. På grunn av at mennesker insisterer på å ha dem, bruker Gud myndigheter, så mye som mulig, for å bevare så mye fred og orden som mulig. (Rom 13:1-5) Dette betyr forøvrig ikke at Gud anerkjenner dem. Gud bruker ofte, i det gamle testamentet, f.eks. onde nasjoner (f.eks Assyria) til å straffe Israel. Deretter snur Han rundt og straffer dem på grunn av deres ondskap. (f.eks. Jes 10) De er underlagt det onde (Luk 4:5-7) og er korrupt, men Gud bruker dem derimot til sin hensikt.

Guds rike, i motsetning til denne verdens riker, er basert på at folk stoler på Gud som deres éne hersker. Rikets folk skal med andre ord ikke ha noe mer tillit eller tro til myndighetene enn det Jesus har – med andre ord ingen. Hvis myndighetenes lover tilfeldigvis samstemmer med Guds rike, adlyder vi dem. Hvis ikke, følger vi Jesu eksempel og bryter dem. Uansett er det tydelig at våre gjerninger ikke skal dikteres ut i fra hva myndighetene sier, men fra hva Gud sier.

Salm 33:16-17

Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen.

Selv etter at Gud motvillig tillot Israel å ha en konge, sørget Han for at de skulle vite at sikkerheten og håpet deres ikke skulle finnes i kongen, men i Ham. Det kan se ut som en stor hær gir sikkerhet, men denne passasjen sier at det er et «falskt håp.» Det eneste sanne håpet er i Gud. Dem som setter sin tillit til Gud har ikke behov for å sette sin tillit til en menneskelig hersker. (Salme 146: 3, 4)

Jes 40:15-17

Se, nasjoner er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øynene er som det fine støvet han lar fare til værs. Libanon duger ikke til brensel, og dets dyr ikke til brennoffer. Alle nasjonene er som intet for Ham. De er sett på av Ham som mindre enn intet og meningsløse.

Den suverene Herre hersker over nasjonene. Han bruker dem slik Han finner dem, i all deres ondskap, for å gjennomføre sine hensikter. Allikevel, når det kommer til stykket er de som «en dråpe i et spann,» «et støvgrann i en vektskål,» «intet,» og «meningsløse.» Ettersom vår jobb som Rikets folk er å innstille våre perspektiver på verden med Gud sine, må vi også se på dem slik.

Det er forståelig at «vanlige» mennesker setter sin lit til de «rette» politiske syn (tilfeldigvis deres eget) i det de kjemper mot de «feile», at de «rette» myndighetene (tilfeldigvis deres egne) vinner over de «feile» og at den «rette» nasjonen (tilfeldigvis deres egen) overvinner den «feile» nasjonen. En person som derimot har satt sin fulle tillit til den suverene Herre er blitt fri fra denne stadig spinnende konflikten. Uavhengig av hva som finner sted på den politiske arena, kan våre hjerter stadig ha «fred» når vi er grunnfestet i Herren og som ser på alt dette som meningsløst. (Jes 26:3)

Matt 6:19-21

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Hjertet til en borger av Guds rike skal ene og alene være befestet der. Det er den eneste ting som ikke vil råtne bort, ruste eller bli stjålet som mennesker har adgang til. Alle menneskelige skatter – ting som mennesker legger verdi i – vil etter en tid forsvinne. Det er på grunn av dette at mennesker som har hjertet sitt i slike ting kjemper med angst, sinne og sjalusi – noe Paulus kaller for «kjødets gjerninger.» Det er derfor lite smart, og mangel på tillit til Gud, at Rikets folk investerer mye verdi i slike ting som forgjengelige myndigheter, regjeringer og nasjoner. Vår skatt, våre hjerter og vår tillit skal være i Gud.

Matt 6:24-25, 27-29, 31-34

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og kroppen mer enn klærne?

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slik søker hedningene etter, men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Radikal undervisning av Jesus! Rikets folk skal altså søke Guds rike først og stole på Gud for alt annet. Til den grad vi stoler på Gud, bekymrer vi oss ikke. Mynighetene og nasjonene i denne verden gjør ikke annet enn å bekymre seg, en følge av – som vi har sett – at de ikke stoler på Gud. Politikk dreier seg om å «alt slik hedningene søker etter». Rikets folk skal være fri fra slikt og, igjen, stole på Gud.

Matt 7:1-5

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du dra flisen ut av din brors øye.

Til tross for at religiøse mennesker – inkludert kristne – ofte er kjent for deres dommer over andre, forteller Jesus sine disipler at de skal praktisere den motsatte holdningen. Uansett hvilke synder vi ser hos noen andre, skal vi se på dem som små fliser sammenlignet med våre egne bjelker. Vi er kalt til aldri å dømme. Paulus sier eksplisitt at vi ikke har noen som helst rett til å dømme dem utenfor forsamlingen. (1.Kor 5:12-13) Jesu etterfølgere skal være kjent for deres ydmykhet og kjærlighet (Ef 4:2; Jak 4:10-12; 1.Pet 3:8), idet vi setter andre over oss selv. (Fil 2:3-5)

Dette tankesett er en direkte motsetning til hva som karakteriserer denne verdens politikk og «makt over» holdning. All form for politisk og nasjonal kamp er grunnlagt på premisset om den ene sides overlegenhet over den andre. Den prinsipielle tenkningen lyder: «Bare hvis verden hadde vært styrt utifra mine overlegne kunnskaper og moralske overbevisninger, ville den vært bedre.» Ingenting har bidratt mer til å skade verden enn nettopp et slikt tankesett – kristent styre, eller ei. I krigstid blir dette spesielt tydeliggjort. Nasjoner dømmer andre nasjoner ut fra sin egen overlegne kunnskap og moral (legg merke til at begge de stridende parter har «rett»). I den ytterste konsekvens fører dette til at folk styrt av myndighetene – og alltid med en tilhørende demoniseringskampanje i forkant, skapt for å skape grupperinger som «oss» og «dem»; de «gode» mot de «onde» – dreper andre. De dreper ikke mennesker, de dreper de «onde», dem som går i mot den andres side overlegne kunnskap og moral. Legg f.eks. bare merke til hvilken ordbruk President Reagan brukte mot kommunistene: han kalte dem «ondskapens akse,» «de røde» og «better dead than read.»

Alle slike termer og grupperinger er underlagt premisset om at det er vi‚ de «gode» og «rettferdige» som er skikket til å styre. Rikets folk kan kun manifestere Guds rikets ydmykhet ved å distansere seg fra dette spillet og den konkurrerende syklus. Vi er kalt til å tre ut av sirkelen og bryte den ved et så upolitisk term som nåde, idet vi «elsker våre fiender» ikke ved å drepe dem, men å dø for dem akkurat slik som Jesus gjorde – ham vi er kalt til å imitere.

Matt 20:25-28

Jesus kalte dem [sine disipler] til seg og sa: Dere vet at fyrster hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres slave, likesom menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.

Denne undervisningen er en respons fra Jesus etter at moren til Jakob og Johannes prøvde å få ham til å la hennes sønner sitte på en plass med privilegier og makt, ved siden av Jesus, når Riket kom. Jesus benyttet seg av dette misforståtte spørsmålet til å komme med viktig undervisning. Jakten etter privilegier og makt karakteriserer hedninger (Jeg bruker ordet hedning for å referere til dem som ikke er under Guds herredømme, uavhengig av hva deres uttalte trosbekjennelse måtte være). De får liv og verdi fra slike ting. Men det skal ikke være slik blant dere – Rikets folk. I Guds rike er alt fullstendig reversert. Storhet er ikke definert ved å ha makt over andre, men med makt under andre – det vil si, selvoppoffrende tjenerskap motivert av Guds kjærlighet til oss. Dette er konsekvent undervisning ut fra hvordan Jesus så på Gud, nemlig slik 1.Joh 4:8 sier: Gud er agape. Som borgere i Hans rike skal vi vise vår Konges natur ved å representere Ham idet vi er Hans ambassadører (Ef 6:20; pluss ett til!!!) på jorden.

Dette setter Guds rike i sterkt kontrast til denne verdens riker, ettersom prinsippet med dem – slik Jesus, historien og teorien viser – er at enkelte folk utøver makt over andre. Alle politiske kamper innenfor nasjoner, og alle kriger mellom nasjoner, handler om makt og hvem som skal styre og herske. Rikets folk er ikke kalt til å delta i disse «makt over» kampene, men tvert i mot kappes om å tjene hverandre – og alle – i kjærlighet.

Matt 22:15-22

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de skulle fange ham i ord. De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er en mann av integritet, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: er det tillat å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

På Jesus sin tid var det virkelig turbulente tider på den politiske arena. På grunn av det, var det ofte folk som prøvde å få ham til å si sin mening rundt ulike politiske spørsmål, og kanskje få ham – den dyktige læreren – til å slå seg sammen med dem. Jesus bet aldri på agnet. Han klarte alltid å snu de politiske spørsmål til spørsmål om Guds rike – dét var hans fokus.

Kristne siterer ofte denne passasjen og sier at den beviser at kristne har en plikt med å betale skatt til staten. Svaret til Jesus hadde ikke den hensikten – det var ikke poenget.

For å få tak på den ironiske brilliansen underliggende i Jesu svar, må vi skjønne at jødene på den tiden så på myntene med keiserens bilde som noe veldig frastøtende. De så ikke bare på det som egoistisk fra keiserens side, men også som et direkte brudd på loven om å lage bilder (2.Mos 20:4; 3.Mos 26:1). Bare Gud kan lage bilde av seg selv, noe Han gjorde da Han skapte mennesker (1.Mos 1:26-27).

Jesus linket hedensk egoisme og avguderi på et genialt vis sammen med det å betale skatt. Med en stor del sarkasme, sa Jesus i essens: «Dere tror jo selvsagt at denne mynten er et egoistisk avgudssymbol som er frastøtende for Gud. Så hvorfor skal vi som er Guds folk, slåss mot hverandre over hvor mye av dette vi skal beholde eller gi tilbake til disse egoistiske, avguds-lagende usympatiske menneskene? Hvis det er bilde av ham, kan dere vel bare gi det tilbake for hva jeg bryr meg.»

Jesus sier, ved ikke å bite på det politiske agnet, med andre ord at det ikke er dette spørsmålet som betyr noe. Hvor mye av keiserens mynter vi gir tilbake eller beholder, er ikke det viktige. Det viktige derimot er at vi gir Gud våre liv, for når vi har gitt til Gud det som er Hans, hvor mye er det da igjen til keiseren? Jesus foreslår på ironisk vis at et ufornuftig fokus på hva vi skal gjøre med Cæsars bilde kan reflektere et hjerte som er for lite opptatt av hva man skal gjøre med Guds bilde. Selv om noen klarer å komme frem til hva som er «korrekt» å gjøre når det gjelder å betale skatt, hvor mye betyr det hvis man taper sin sjel? (Mark 8:36)

På denne måten bruker altså Jesus denne verdens spørsmål og agenda som et springbrett til å refrasere spørsmålene ut i fra Guds rikes perspektiv og dens alternativ. Jesus demonstrerer atter en gang at han ikke var kommet for å løse de uviktige og kontroversielle saker som kjennetegner denne verdens riker. Han kom heller for å tilby et radikalt annet alternativ å leve sitt liv på idet han svarer på et helt annet type sett med spørsmål. Alle dreier seg om livet under Guds herredømme.

Dette bør og være vår innstilling til det samme sett med spørsmål. Vi bør aldri ble for opptatt med de mange politiske tema «hedningene» strides om. Vår éne oppgave er å manifestere Guds rike, og det vakre alternativ nettopp dét er.

Luk 4:5-8

Djevelen førte ham da opp på et høy fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare vil falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe og ham alene skal du tjene.

Det er bemerkelsesverdig at Jesus ikke nekter for at djevelen har den makten han hevder å ha. Djevelen visste hvilke fristelser han skulle bruke mot Jesus. Det var nemlig av denne grunn Jesus kom til jorden, han skulle opprette Guds rike som skulle «knuse alle denne verdens riker…og selv stå fast til evig tid» (Dan 2:44), hans etterfølgere skulle «arve jorden» (Matt 5:5). Forskjellen i fristelsen til djevelen og det Jesus ligger ikke i endemålet, men i middelet frem til målet. Jesus nektet å ta del i denne verdens måte å gjøre ting på idet han «tilba Gud alene,» ikke blandet seg inn i politikken og var konsekvent med den læren han gav sine disipler senere ved at de ikke skulle herske over andre slik hedningene gjør, for «slik skal det ikke være blant dere.» (Matt 20:25-28)

Det nye testamentet er enstemmig i sin tale om at djevelen/ondskapen faktisk står bak de politiske systemer og egoisme. Jesus refererer f.eks. satan som denne verdens «prins» eller «hersker» (archon) (Joh 12:31; 14:30; 16:11). Paulus omtaler det samme som «denne verdens gud» og «høvdingen over luftens makter» (2.Kor 4:4; Ef 2:2). Johannes hevder på samme vis at «hele verden ligger i det ondes vold.» (1.Joh 5:19) Også i åpenbaringsboken er alle myndigheter fremstilt som Dyret og Babylon, som ved hjelp av djevelen bedrar og undertrykker mennesker, men som nå kommer til å undergå Guds dom. (Åp 13; 14:8; 17:5; 18)

Hvis Jesus ikke stoler på denne verdens myndigheters metode å gjøre ting på, og tilogmed kaller dem av det onde, hvor mye skal vi da som Rikets folk ha tillit til dem? Svaret blir klart og tydelig ingen tillit, akkurat som Jesus. Legg også merke til hvordan Jesus gjør en kontrast, som vi har sett flere ganger, mellom det å tjene Gud og myndighetene – to forskjellige herrer, leder til at vi er utro mot en av dem.

Luk 12:13-15

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: se til å ta dere i vare mot all slags grådighet; livet består ikke av en overflod av eiendeler.

Jødiske arvelover var ikke akkurat direkte rettferdige, ettersom alt gikk til den førstefødte. Andre søsken var avhengig av velvilje fra den eldste for å få noe som helst. Denne karen, hadde tydeligvis ikke en fullt så velvillig bror. Han ønsket, forståelig nok, at Jesus skulle gripe inn og gjøre noe med dette. Det var et juridisk og politisk spørsmål. Jesus sier oppsummert, «hvem har noensinne fortalt deg at jeg er en advokat eller politiker?» Han snudde det hele, som vanlig, om vanlig til et Guds rike spørsmål. I essens svarer han, «Jeg kom ikke for å løse deres juridiske og politiske spørsmål. Jeg kom for å sette dere fri, blant annet fra ting som grådighet. Så vær forsiktig med grådighet.»

Denne passasjen viser nok en gang at Jesus ikke hadde noe å si om aktuelle emner innenfor politikken. Ettersom jobben til dem i Guds rike er å imitere Jesus i alle ting, bør vi også ha samme holdning.

Joh 15:19

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut fra verden, hater den dere.

Rikets folk følger en annen Herre og har derfor et helt annet syn på verden, hvordan vi gjør ting, enn hedninger. Som borgere av Guds rike er vi utlendinger og fremmede i denne verden (Fil 1:27; Heb 11:13; 1.Pet 1:17; 2:11). Vi må forvente å bli hatet ettersom Jesus var hatet (Joh 15:18; 17:14)

Når etterfølgere av Jesus blir en skygge av hvem de er kalt ut av verden for å være, vaskes det radikale skillet mellom oss og verden. Hvis vi integreres til denne kulturs verdier, idealer og metoder glemmer vi vårt kall, saltet mister sin konserverende kraft og lyset gjemmes (Matt 5). Vi er kalt «ut av verden» av en grunn – det er ingen ubetydelig floskel, men et veldig konkret kall til å være «hellig» – d.v.s. adskilt og seperat. Vi er «i denne verden, men ikke av,» derfor må vi holde oss til Jesus og imitere ham i alle ting og være det vakre og radikale alternativet Gud har kalt oss til. Som Jesus, må vi avsløre den rådende kultur ved å nekte å ta del i den – og den hatet ham for det.

Det er også viktig å legge merke til dem som vandret på Veien (noe den første kristne menighet ble kalt) i de tre første århundrene før Konstantin gjorde KristenDommen til statsreligion, var på mange måter hatet og ofte forfulgt. Mange ble drept på brutalt vis, og hovedårsaken til dette var at de nektet å la seg integrere til det romerske imperiets verdier og måte å gjøre ting på. De ble anklaget for å være upatriotisk, motsatt og feige (fordi de nektet å tjene i militæret). De fulgte heller Guds rikes motsatte og radikale alternativ, noe som førte til en stor økning blant Jesu etterfølgere til tross for at de ble drept fremfor å drepe selv for en «rettferdig sak.»

Joh 18:36-37

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Jesus sitt rike er «ikke av denne verden.» Derfor prioriterte han ingen tid eller energi på å forandre myndighetene på sin tid, til tross for at de var korrupt, umoralsk og ekstremt voldelig. Jesus kom ikke for å pusse og pynte på de rådende systemer, men for å starte noe radikalt og fullstendig annerledes. Kjennetegnet på at Jesu Rike ikke er av denne verden, er at hans etterfølgere ikke slåss med vold for å oppnå sine interesser. Igjen ser vi en tydelig og fundamental forskjell på Guds og denne verdens riker, som historien viser, alltid tyr til vold når deres interesser er truet. En av Jesu disipler, Peter prøvde faktisk å slåss for Jesus med vold når han kuttet av øret på den romerske soldaten, men Jesus tok skarpt til motmæle og irrettesatte ham.

Hovedtegnet på at man er en del av Jesu Rike er altså at man ikke slåss som alle i denne verden gjør. Dette inkluderer å nekte å ty til fysisk vold, men det gjelder også psykisk vold i form av slåssing med harde ord eller baktalelse (f.eks Ef 4:29-31). Alt vi gjør, skal derimot – inkludert våre tanker og ord – være gjort i kjærlighet (1.Kor 16:14). Myndighetene i denne verden setter alle sin lit til fysisk vold, og politikken karakteriseres (minst) med verbale sverdkamper. En person i Guds rike tilkjennegir deres allianse til et annet Rike ved å nekte å ta del i dette.

Ef 6:12

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehærer i himmelrommet.

Hvis det har «kjøtt og blod» er det ikke noen vi skal slåss mot. Tvert i mot, hvis det har «kjøtt og blod,» skal vi slåss for dem. De kan ha som hensikt å skade oss, vår familie eller nasjon. Vi kan hate deres livsstil, politikk og religion, men er de mennesker er vi kalt til å elske dem, tjene dem, gjøre godt i mot dem, be for dem og slåss for dem (Luk 6:27-35). En av de fremste måtene vi slåss for dem er nettopp å slåss mot «maktene og myndighetene» som ønsker å undertrykke både dem og oss. Vår mot-kultur er en Jesuslignende livsstil er vår kamp på vegne av våre fiender. Dette er atter en gang konsekvent med at Gud er agape (1.Joh 4:8), og det til den ytterste konsekvens.

Denne verdens makter og myndigheter har alle sine ulike interesser, og dems sikkerhet er basert på premisset om å gjøre voldelig- og makt-demonstrativ motstand mot menneskelig fiender. Den påfølgende konklusjon blir da at Rikets folk ikke skal ta del i å tjene den.

2.Tim 2:3-4

Ta del med meg i lidelsen, som en god soldat av Jesus Kristus. Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i sivile affærer, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

Paulus tenker her på en soldat stasjonert i et fremmed land. Denne soldatens oppgave, hvis nødvendig, er å lide for å bringe ut sitt hjemlands agenda. I tillegg sier Paulus også at soldaten ikke skal blande seg inn i «sivile affærer,» men at han skal være fokusert på å gjøre sin hærfører til lags. Vi er, bokstavelig talt, soldater stasjonert i fremmede territorier. Vi er til og med stasjonert i «fiendtlig okkupert terreng,» ettersom denne verden som vi lever i er styrt av «denne verdens gud» (2.Kor 4:4) og «høvdingen over luftens makter» (Ef 2:2). Vår oppgave er å «gjøre sin hærfører til lags» ved å imitere hans eksempel og dermed ekspandere arbeidet til Guds rike. For å gjøre dette, slik passasjen sier, er det essensielt at vi ikke blir distrahert og blander oss opp i «sivile affærer.»

Når kristne feilaktig tror at de utbreder Guds rike ved å jobbe for hvilke politiske alternativ, kandidater og programmer som er de «rette» (eller værre, de «kristne») lar de seg distrahere fra den éne oppgaven Rikets folk er gitt. Vår oppgave er å gjøre hva Jesus gjorde. Han manifesterte Guds rike og slapp løs den forandrende kraften til Riket ved måten han levde og døde – ikke ut i fra hvordan han stemte.

Konklusjon

Dette grove utdraget av et essay leder nok til en million spørsmål. Kan kristne noensinne ta del i politikk? Bør de stemme? Bør de tjene i militæret eller være i politiet? Vi er ikke av verden, men vi er i den. Denne spenningen skaper mange gråsoner og usikkerheter i våre liv som ikke kan løses med ett sett etiske regler. Jeg er foreløpig fornøyd med å utlegge skriftene så ærlig jeg kan, reflektere over dem, slik at folk kan selv søke Guds vilje for deres liv. Vi skal aldri dømme andre for de valg de tar (Rom 14), men vi må heller ikke å pynte på den klare og radikale undervisningen til Ordet.

Rikets folk har én Herre og tjener ett Rike. I lys av dette, er denne verdens herrer og riker lite relevante for oss. Vår jobb er å bygge Riket ved å gjøre det Jesus gjorde. Ingenting, selv ikke «viktige» «sivile affærer» må distrahere oss fra det.

Det var det britiske selskapet BP som drev oljeriggen, og like etter eksplosjonen startet de å utforske alle slags tiltak som kunne stoppe lekkasjen og forurensningen. Etter mellom 420 og 840 millioner liter med oljeutspying (16 juli) ser det ut som om BP omsider har klart å plassere et lokk på lekkasjen, noe som er helt fantastisk.¹ Vi må allikevel ikke ha for store forhåpninger ettersom det  eksisterer liten erfaring med å jobbe ved slik dybder (1500 m!) og trykk. Uansett, bør det i dag stilles store spørsmål til oljeindustrien og dens prosedyrer. Problemet med BP, og hele oljeindustrien, er ikke det faktum at de ikke har gjort en innsats for å stoppe lekkasjen, men hvor urovekkende lite forberedt de har vært for at en slik katastrofe kunne inntreffe.

I to uker, mens olje ble spydd ut i havet, jobbet BP med å konstruere tre enorme kontainere som skulle samle opp mye av de 5000 fat olje som rant ut per dag. Dessverre virket ikke tiltaket, og de ba publikum om tolmodighet og påminnet oss om at det ikke var lett å stanse lekkasjer ved slike dybder.

Jeg tviler ikke på dette. Selv har jeg enda ingen erfaringer og forestillinger om hvordan det er, og hvilke kompleksiteter som eksisterer ved å jobbe flere kilometer under havoverflaten. Det igjen burde vel være en grunn i seg selv til å addressere slike problemstillinger før, og ikke etter det har skjedd. Hvor blir det av HMS i oljeindustrien? Gitt de store miljørisker som hører med offshore borring – noe vi har kjent til å flere tiår – hvordan er det mulig at selskaper ikke hadde eksisterende tiltak tilgjengelig?

Poenget mitt med å belyse dette, (og for å komme til poenget med overskriften) er ikke for å komme med mine kloke råd angående oljepolitikk. Som ved de fleste politiske spørsmål, er det som regel intelligente og ordentlige folk som klarer å komme til ulike konklusjoner idet de veier argumenter både for og i mot. Det er heller ikke min intensjon her å angripe oljeindustrien. Kapitalistiske selskaper har som levebrød å tjene penger. Det skulle med andre ord ikke forundre oss at det kommer foran miljøhensyn, slik det til stor grad har, spesielt uttrykt siden begynnelsen av den industrielle revolusjon.

Poenget mitt er å uttrykke hvor stort gap det er mellom vår miljøapati og hvordan Gud lærer oss å leve.

Denne tragedien gir oss en mulighet som kristne å se hvor langt borte vi er fra Guds plan om å ta vare på Hans skaperverk. Mange kristne vil nok assosiere miljøaktivisme med venstresidens politikk, freakere, urtedrikkende treelskere eller at vi hopper på den pågående kulturelle milljøhypen som eksisterer for tiden. Dette stemmer ikke! Den første jobbdeskripsjon Gud gav til menneskene var å utøve et kjærlig herredømme over jorden og dyreriket, (1. Mos 1:26-28; 2:15; 9:1; Sal 8:4-8) og den har aldri siden blitt tilbaketrukket.

Igjen og igjen påminner Gud Isrealittene dem om dette ansvaret. De ble for eksempel fortalt at de skulle reflektere Guds omsorg for jorden ved å gi landet sabbatshvile hvert syvende år, (3. Mos 25:3-5; 23-24) noe som forresten blir anerkjent av jordbrukere som meget smart for å la jordsmonnet restituere seg. De skulle la trærne modnes før de plukket frukten (3. Mos 19:23) og spare fruktbærende trær når de gikk til krig. (5.Mos 20:19)

Gud forsterket også tyngden av dette ansvaret når han fortalte Israel at hvis de fulgte Hans ord, ville landet og dyrene bli velsignet. Hvis ikke, kom de til å lide. (3.Mos 26:3-4; 3.Mos 18:28; 4.Mos 35:33-34; Jer 12:4, 11) Jeg tror ikke at dette betyr at Gud kom selv til å påføre dem lidelsen, men at Han var den som hadde best kunnskap om hvordan skaperverket sitt fungerte og dermed hvilke handlinger som ville føre til hvilke konsekvenser. Allikevel, alvoret bak vårt originale mandat reflekteres også i Guds advarsel om at Han kommer til å «ødelegge dem som ødelegger jorden». (Hab 2:8, 17; Åp 11:18)

Vi bør med andre ord oppmuntre selskaper og myndigheter til å behandle miljøet og dyrene på en ansvarsfull måte. Men Gud bryr seg enda mer om hvordan vi reflekterer Hans omsorg og bekymring for skaperverket ved hvordan vi lever fra dag til dag. Vi bør ikke være for forundret over at selskaper som BP plasserer profitt foran miljø. Det forandrer ikke at vi som har gitt vårt liv for Jesus og er en del av Guds rike må huske å ofre jorden og dyrene en tanke eller to.

Vi må slutte å tenke at det å bry seg om jorden og dyrelivet reflekterer tidsånden, venstrepolitikk og urtedrikkende treelskere. Vi, av alle folk, bør lære oss hvordan våre livsvalg kan ha negative konsekvenser for miljøet samt bidra til dyrs lidelse og dermed forandre de vaner som trenger forandring. Noen ganger kan dette koste eller være upraktisk, slik det f.eks er å «elske sine fiender». Uansett, våre prioriteringer må rette seg etter Guds, ikke vår kulturs.

For ekstra interesserte

- Tidslinje for oljekatastrofen

- Diverse artikler om BP og lekkasjen

- BPs hjemmeside

- Artikkel om miljøbevissthet skrevet ut fra et jødisk perspektiv av Rabbi Fred Dobb

- Artikkel om etisk behandling av dyr, skrevet ut fra et jødisk perspektiv av Rabbi Jill Jacobs

- Mer bibelsk belegg for å ta vare på hele skaperverket

1. http://news.yahoo.com/s/ap/us_gulf_oil_spill

Det finnes flere ulike slike lærer, hvorav de mest kjente er Kalvinismen og Arminianismen. Ettersom dette er en introduksjon til læren og ikke en omfattende avhandling, vil jeg utelate de mer dyperegående detaljer og fokusere på de viktigste hovedtrekkene. Jeg vil heller ikke i dette skrivet greie ut lærens historiske utvikling og opphav.

Meningen bak navnet

Åpen teisme er en direkte oversettelse av denne læren fra engelsk, nemlig Open theism. Jeg har ikke funnet ut, etter endel leting hva som er det offisielle norske navnet for læren, eller om det i det hele tatt har blitt gitt et offisielt navn innenfor den norske teologien enda. Derfor velger jeg å sette standarden for et mer passende navn enn Åpen teisme. Jeg velger, som Greg Boyd, å kalle det Åpen futurisme.

Gregory A. Boyd, en pastor med denne teologien, omtaler terminologien «Open theism» eller da «Åpent syn på Gud», som misvisende. Han mener nemlig at det hele dreier seg mer om fremtidens natur enn det dreier seg om Gud. Det er nemlig ikke slik at de med det åpne synet på Gud ikke tror at Han vet framtiden, men det er heller slik at den reelle fremtiden ikke eksisterer til å bli kunne visst av noen. For tilhengere av det «åpne synet på Gud» er det enkelt og greit slik at fremtiden ikke har skjedd enda, og den er dermed utilgjengelig. Dermed, å si at Gud ikke vet om fremtiden – det vil si den reelle fremtiden (kommer innpå flere nyanser ved dette senere), blir egentlig det samme som å si at Gud ikke vet om firkantete sirkler eller at 2+2=5. Gregory A. Boyd mener dermed at «Open futurism» eller da «Åpen futurisme» er en mer passende terminologi å anvende. Derfor vil jeg heretter bruke termen Åpen futurisme gjennom forkortelsen ÅF.

Guds allvitenhet

Tilhengere av Åpen futurisme fornekter ikke guds allvitenhet, tvertimot, selv om de ofte blir anklaget for nettopp det. De anerkjenner Guds allvitenhet på lik måte som alle andre gjør det. Saken dreier seg nemlig ikke om Guds kunnskap er perfekt eller ikke, men om naturen av virkeligheten som Gud fullkomment vet. Med andre ord – hva er innholdet i framtidens éne virkelighet? Uansett hva den består av, er vi alle enige om at Gud vet den fullkomment. Gud kan ikke vite sikkert hvilke handlinger vi kan gjøre uten å tilintetgjøre friheten som Han har gitt oss. Vincent Brümmer skriver: «Gud vet alt som er logisk mulig å vite. Men Gud vet alle ting som de er, og ikke som de ikke er. Dermed vet Han fremtiden som fremtid, ikke som nåtid – noe det ikke er. Han vet det mulige som mulig, ikke som aktualitet – noe det ikke er.»¹

Forviten og frie agenter

Tilhengere av «åpent syn på fremtiden» tror at fremtiden består av både delvis fastsatte virkeligheter, og delvis uavklarte virkeligheter. Noen hendelser i fremtiden kan mulig hende på den ene måten eller på den andre måten. Akkurat på grunn av at de tror at Gud kjenner til all virkelighet perfekt, tror de også at Gud kjenner fremtiden som noe som består av både «ikke-avgjorte» hendelser, og «avgjorte» hendelser. Altså, på denne måten godkjenner «open-theists» at Gud kjenner fremtiden fullkomment og perfekt. Det har seg bare slik at de forstår fremtiden som den er nå til å inkludere ulike utfall pga frie «agenter.» De tror altså at Gud vet alle sannheter som kan vites, men at fremtiden ikke er en av dem. Gud kan simpelthen ikke vite sannheter om hva som kommer til å skje før de er skjedd – dette er en logisk umulighet på samme måte som at Han ikke kan skape runde firkanter eller få 2 + 2 = 5 til å gå opp. Det finnes de som sier at vi ikke kan putte begrensninger på Gud, men vi alle gjør det bevisst eller ikke. Straks du sier at Gud er kjærlig har du allerede «begrenset» Ham til at Han ikke kan være demonisk Og de fleste vil vel være enige om at Gud kan ikke slutte å eksistere, forandre sin natur, begå umoralske handlinger eller lyve. Gud kan ikke gjennomføre logiske umuligheter, noe som er anerkjent av de fleste fri vilje teologer, Øst-ortodokse, Anabaptister, Arminianere, Wesleyanere, alle dem som anvender fri vilje til forsvar for det ondes problem, og de som følger Aquinas i at Gud ikke kan gjennomføre logiske umuligheter (Thomister, Molinister og mange reformerte tenkere). Det er mange av dem, og hvis du skal anklage tilhengere av det åpne synet på Gud for å sette Gud i bås innenfor logikkens rammer, slik som Ron Highfield har, da må du ta med hele denne gjengen i samme åndedrag.²

Gud vet alle mulige måter verden kan bevege seg i til en hver tid og er dermed alltid forberedt med en plan for hver enkelte mulighet helt til dens ytterste konsekvens, men Han vet ikke 100% sikkert den éne veien verden kommer til å gå.

Tilhengere av det åpne synet på fremtiden tror at Gud kan bestemme og forvite alt han vil i fremtiden. Gud er så sikker på sin suverenitet at han trenger ikke å kontrollere alt på et mikronivå. Han kunne gjort det hvis han ville, han kunne tilogmed gjort ende på alt ved denne verden i dette sekund, men dette ville ha nedverdiget hans suverenitet og plan. Dermed velger han å la fremtiden være åpen for mulige utfall, og lar dem bli avgjort av valgene til frie agenter. Det kreves mer av en Gud å styre en verden full av frie agenter enn det gjør å styre en verden full av preprogrammerte roboter. Gud er en genial sjakkspiller.

Gresk-hellenistisk påvirking

Tilhengere av det åpne synet på fremtiden argumenterer også for at læren om at alt er skjebnebestemt ikke bare er basert på bibelens lære, men på gresk/hellenistiske filosofiske ideer om hvordan Gud må være. Istedenfor å se den lidenskapelige, intime relasjonsguden som bibelen taler om, både i GT og NT, Han som er nært knyttet opp til sitt skaperverk og er opptatt av rettferdighet, hellighet, kjærlighet – så de greske filosofene på Gud som en ubevegelig, fastlåst og alt-kontrollerende kraft. Et syn som har påvirket den tidlige kristendommen stort.³

Det skal sies, slik som John Sanders skriver,⁴ at kirkefedrene levde i en verden som var dominert av Platon, Aristoteles og Stoikernes tanker og ideer. Han sier at selvom det var variasjoner innenfor klassisk gresk og hellenistisk filosofi var det hovedsaklig en sterkt tendens i retning en fullstendig transendent Gud som hadde lite til ingenting å gjøre med oss mennesker. Både Platon og Aristoteles var enige om at inkarnasjon av guder var umulig. Tiltross for at noen filosofer stod for at Gud var bekymret over oss, gikk trenden i retning en anonym, ukjent, uaffektet, fjern, sterkt uforanderlig Gud. Han lignet mer et metafysisk og abstrakt prinsipp enn en personlig Gud. Akkurat som deres jødiske teologiske forgjenger, Philo av Alexandria, fant de tidlige kristne skribenter, kjent som «kirkefedre», noen av disse ideene nyttige og de anvendte endel av det allerede kjente vokabularet. Men de kunne ikke gjemme under teppet det faktum at Jesus som guddommelig også vandret iblandt menneskene. Dette betydde at de kristne måtte tenke igjennom hvilke ideer fra datidens intellektuelle tanker de kunne anvende, hvilke som måtte bli modifisert og hvilke som måtte bli forkastet for å forklare og gjøre bibelens budskap forståelig for dem – litt i samme gate som Paulus styrte inn budskapet sitt utifra hvem han talte til (tenker da på hans tale i Athen). Hvis Gud kan identifiseres gjennom mennesket og Guds sønn Jesus Kristus (Kol 2:9, Kol 1:15), hva forteller dette oss om guddommelig uforanderlighet (eng. immutability) og fjernhet (eng. timelessness)? Kan en forandrende gud være perfekt? Kan Gud forandre seg på noen måter, men ikke på noen andre, eller er en forandring i plan implisert til å være en svakhet hos planleggeren? Jesus lider, gleder seg, føler smerte og erfarer forandring i følelseslivet – fryder seg og griner. Er Gud faktisk slik som dette, eller er disse hendelsene i Jesu liv bare anvendelige for den menneskelige siden av Jesus? Det er mange spørsmål «kirkefedrene» og i høyeste grad dagens teologer måtte/må stille seg for å få bibelens bilde av Gud til å stemme med gresk-filosofiske refleksjoner (filosofisk teologi). Jeg, i likhet med det John Sanders har skrevet, tror at de fleste av de første «kirkefedre» hadde en oppriktig intensjon med å sammenfatte de ulike problemstillinger som dukket opp for dem i møte med datidens tanker og ideer på lik måte som vi ser idag av hvordan teologer prøver å anvende den beste kunnskapen innenfor ulike fagfelt som språkforskning, psykologi, vitenskap og filosofi. John Sanders skriver videre i The God Who Risks at en av hovedhindringene for han var «fedrenes» anerkjennelse av den guddommelige uforanderlighet ( divine imutability). Fra middelalderen og til idag, har uforanderlighet (eng. impassibility) generellt hatt den betydning at Gud ikke blir påvirket av skapninger. Dette var noe som forvirret ham ettersom de samme «fedre» sa at Gud responderte til våre bønner, var medfølende og at Han tilogmed erfarte forandrende følelser. Det virket for Ham som om de kom med selvmotsigende utsagn. Selv om anvendingen av disse ulike termene, som uforanderlig (eng. immutable), følelsesløs (eng. impassible) og «over» all påvirkning (eng. Inflexible), ble tatt ibruk kan det virke som om de hadde en annen forståelse for betydningen av dem. Tiltross for at det ikke er noen enhetlig definisjon av uforanderlighet (eng. impassible) hos «fedrene», mente de generellt bare at Gud ikke kunne lide fysisk siden Han ikke var i en kropp, at Han ikke kunne tvinges til å lide eller at følelsene kunne ta overhånd (at de fikk kontroll over Hans natur) slik som vi har vane for å erfare.⁵

Denne utviklingen er positiv ettersom den forsterker til hvilken grad ÅF går sammen med tradisjonen (selv om ikke DET alltid er positivt ). Enkelte har kritisert ÅF for å vike fra tradisjon-»en» og endel har også gått så langt som å kalle det kjetteri. Et par bemerkninger må nevnes. For det første er tradisjon»en» ikke akurat bare én – det vil isåfall være en særs svart-hvit tegning av hva som er tilfellet. For det andre skal det nevnes at det er sant den store majoriteten av teologer har stått for at Gud er fjern/tidløs (eng. timeless) og at Han har fullstendig forviten om alle hendelser ned til det mikroskopiske nivå. Det er imidlertidig også tilfellet at den store majoriteten av teologer opptil ca 1750 trodde at alle unger som døde uten å være døpt (eller uten kristne foreldre) gikk til helvete. Få teologer tror på det nå. Som vi vet har tradisjonen hatt feil og den forandrer seg. Selv om det var få i fortiden som anerkjente ÅSPF eller dynamisk allvitenhet (eng. dynamic omniscience) er det i dag mange ortodokse kristne som står for det.⁶ Vil også nevne at anklagen kjetteri (eng. kjetteri) om temaer som Guds allvitenhet (eng. Omniscience) aldri har blitt diskutert i ekumeniske råd og det aldri har vært en test på rettroenhet.⁷

En delvis åpen og en delvis bestemt fremtid – Hva ligger i dette?

Oppfatningen om at noe av fremtiden er åpen, mens noe av den er bestemt kan virke selvmotsigende for noen. En grunn til dette kan ligge i at vi er vant til å tenke på en svart-hvit måte. Enten er fremtiden fullstendig forutbestemt, eller så er den fullstendig åpen. Uten å være motsettende eller uvanlig, er synet om en delvis åpen, delvis forutbestemt fremtid det synet vi alle ubevisst anvender når vi foretar ulike valg. F.eks, for tiden vurderer jeg om jeg skal reise til Israel neste sommer. Når jeg tenker på denne saken, antar jeg at det er opp til meg å avgjøre når, hvor og hvordan jeg vil reise. Hvordan kunne jeg ellers ærlig fundere over saken hvis jeg ikke antok dette? Legg også merke til hvordan jeg antar at mye av fremtiden allerede er bestemt uten at det er opp til meg å avgjøre. I funderingen om jeg skal reise til Israel eller ikke, må jeg anta (blant mange ting) at Israel vil eksistere neste sommer, at fysikkens lover vil være gjeldende på samme måte som nå, og at jeg vil være sånn ca den samme personen da som nå. Jeg kan ikke fundere over emner som er opp til meg å bestemme uten å forutsette mange andre ting som ikke er opp til meg å bestemme.

Dette eksempelet illustrerer banalt hvordan vi ikke kan vurdere valg uten at vi antar at fremtiden er delvis åpen, delvis forutbestemt – som er nettopp hva det åpne synet på fremtiden lærer. Hvis vi hadde trodd at alt ved framtiden var åpen hadde det ført til at vi ikke kunne foreta ulike valg. Hvis vi ikke trodde at noe av fremtiden var åpen, men fullstendig forutbestemt, da kunne vi heller ikke foreta frie valg. Vi ser da altså at vi lever livet som mennesker som foretar valg, noe som tyder på at vi alle antar at fremtiden er delvis åpen og delvis forutbestemt. Tenk over hvordan et svart-hvitt syn ville fungert i praksis: hvis ingenting hadde vært forutbestemt eller alt hadde vært forutbestemt. Da hadde det ikke vært mulig for oss mennesker å foreta valg.

Oppsummering

Synet går i korte trekk utpå at Gud kjenner fremtiden som noe delvis åpent, og delvis forutbestemt. Gud har en plan med hele menneskeheten. Fullbyrdelsen av denne guddommelige planen, og enkelte nødvendige «sjakktrekk» gjennom historiens løp er forutbestemt av Gud. Dette må nødvendigvis ikke si at alle ting er forutbestemt slik som mye av den svart-hvite greske filosofien lærer. Gud har full kontroll, og Han kommer til gjennomføre sin plan. Innimellom rammene av disse satte parameterene er det mange muligheter inne i bildet, Gud skapte jo nemlig mennesker og ikke roboter. Disse menneskene har en fri vilje til å velge de alternativer de ønsker, de kan f.eks velge å ikke tro på Gud, de kan velge om de vil skyte naboen sin eller om de vil hjelpe en gammel dame over veien. Mulighetene er mange, dermed er utfallene mange. Det skal også sies at Gud kunne ha skapt en slik deterministisk verden som calvinstene fremstiller – en verden hvor alt var forutbestemt hos Ham fra evighet av, dette er fullstendig i Hans makt og mulig, men Han valgte å skape en jord med frie mennesker for å oppnå et tosidig kjærlighetsfelleskap – ikke av nødvendighet, men av vilje. Gud turde å risikere noe når han skapte mennesker, noe som vi ser igjennom store deler av bibelen. JHVH legger ikke skjul på hvilke følelser Han har for menneskene. Disse frie «agentene» som Gud skapte, frembringer følelser hos Gud, de viser at Han er en gud som samhandler og reagerer i respons til menneskenes handlinger og bønner. Han viser følelser som anger (1.Mos 6:5-6), sorg (1.Mos 6:6), frustrasjon (2.Mos 4:10-15), kjærlighet (Joh 3:16, 1.Joh 4:8), vrede (2.Mos 22:24) og glede (5.Mos 28:63). Vi som tror på Gud, vet at Han er uendelig intelligent, eller allmektig, som bibelen sier. Gud kan se inn i fremtiden på den måten at Han kan se for seg alle mulige utfall av alle mulige valg mennesker kan foreta seg, og han kan følge rekken av vært enkelt utfall ut til den ytterste konsekvens av det valget fører til. Gud kan dermed være forberedt på alle de mulige utfallene, og respondere på fullkomment vis utifra det. Derfor kan vi med rette konstantere at JHVH er den suverene Herre over verdenshistorien.

1. kilde: The God who risks – John Sanders, s.166
2. Kilde: John Sanders – The God who risks s.238-242 Det finnes forresten tre ulike syn på hvordan logikk, matematikk og andre «abstrakte objekter» kan bli sett i samsvar med Gud
3. Kilde: Brown Colin, Philosophy and the Christian Faith, Tyndale Press, p. 33
4. Kilde: The God Who Risks – John Sanders, s.140-141
5. Tips: For en fyldigere utgreining av dette anbefales boken til Paul Gavrilyuks – The Suffering of the Impassible God: The Dialectics of Patristic Thought.
6. Kilde: John Sanders – The God Who Risks, s.141-142
7. Kilde: Clark H. Pinnock – Most Moved Mover: A Theology of God`s Openness, s.104-111 og John Sanders – «On Hefalumps and Heresies: Responses to Accusations Against Open Theism» Journal of Biblical Studies 2, no.1 (Spring 2002): 1-44

Mange tror at Gud er en kald og følelsesløs skaper som har full kontroll på ALT og at han ikke vil flakke frem og tilbake med sine følelser som en såret elsker/Far. Dette motbeviser Guds stemme i profetene f.eks i Jer 3:8 hvor Gud sender Israel bort og gir henne skilsmissebrev, mens allerede i v.12, samme kapittel sier Gud at Israel må vende tilbake og Han vil vise miskunn. Og etter nå å ha lest Jeremia og flere av de profetiske bøkene går mye av dette mønsteret igjen. Gud er en såret elsker/Far, det ene øyeblikket er han hevngjerrig og vil utøse sin vrede mens det andre øyeblikket vil han gi henne all miskunn og ønsker henne tilbake i sine armer. Se også gjerne i Profeten Hosea 3:1 hvor Gud sier til Hosea at han skal ta til ekte en prostituert kvinne. På denne måten kan Hosea erfare det Gud føler for sitt folk (sin dame). Jeg anbefaler å lese hele Hosea, boken gir et sterkt bilde av hvor lidenskapelig Jehova er. Andre «følelser» Gud viser i Bibelen er blant annet anger (1.Mos 6:6 , 1.Sam 15:10-11). Anger er en følelse vi mennesker ofte føler pga at vi gjør mange ting som vi i etterkant ser skulle vært gjort på en annen måte, eller at vi rett og slett bare gjør en dum ting som vi ikke skulle gjort i det hele tatt. Dette ser vi på som en menneskelig svakhet, Paulus skriver i Rom 7:19 om dette, og sier:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vi må da skille på forskjellen mellom det vi mennesker angrer på, og det Gud angrer på. Gud angrer ikke på en synd han har begått, ettersom han er fullkommen og ikke kan synde (5.Mos 32:4 og 1.Joh 3:9). Gud angrer i 1.Mos 6:6 og i 1.Sam 15:10-11 på hendelser som ikke han kunne styre, og som han fortsatt ikke kan styre, nemlig de valgene menneskene foretar seg. Gud måtte skape mennesker med en fri vilje for å få et tosidig og frivillig kjærlighetsfellesskap med dem. Kjærligheten må være en valgt kjærlighet for at den skal være ekte, kjærligheten kan ikke være påtvunget ettersom det da er maktbruk involvert, og det er noe som går imot selve kriteriene for hva kjærligheten er. Rom 13:4-8 forteller oss at:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Når da Gud er selve kjærligheten (1.Joh 4:16), hvordan kan han da «søke sitt eget», «krenke» mennesker ved å styre dem til å elske Ham og ikke klare å være tålmodig nok til at han skal vinne menneskene slik at de kan elske Ham fritt? Kan Han det? Svaret er Nei. Gud er tolmodig nok, velvillig nok og han utholder mye smerte bare for å komme til det punktet i historien hvor han kan vinne dem tilbake, og på denne måten oppnå et tosidig kjærlighetsfellesskap med de ufullkomne menneskene. Denne fantastiske historiske hendelsen tok plass når Jesus Kristus, guds sønn utøste sitt blod på korset. Her gjenforente han og skapte fred mellom menneskene og Gud (Kol 1:20). Alt det den nye pakten* innebærer, gjør det igjen mulig for mennesker å ha et tosidig kjærlighetsfellesskap med universets skaper. Pakten er opprettet, alt er fullbrakt og folk trenger bare å få høre de gode nyhetene. Hvis isåfall det stemmer at Jehova skapte menneskene med en fri vilje kan det fortelle oss enda en ting om Ham. Jehova er en Gud som tørr å riskikere noe for et kjærlig fellesskap. Han tok på en måte en sjangse når han skapte mennesker til å kunne velge selv hvilke handlinger de ville gjøre. Men jeg vil legge til at dette foreløpig blir litt filosofering fra min side, Jehova er uransakelig og ufattelig stor (Salme 145:3), det er vanskelig for oss mennesker å kjenne alle dybdene ved Ham.

Israelsfolket og Gud – Jenten og Kongen

Israelsfolket forlot Jehova og hans lov, og begynte å tilbe avguder. De ville ikke ha noe med Han å gjøre (Jer 9:13-14), dette tiltross for alt Jehova hadde skjenket dem, gjennom å fri deres fedre ut fra ørkenen ved hjelp av store tegn og mirakler. Gud hadde gitt dem mat på veien (mannaen fra himmelen – 2.Mos 16:15), gitt dem bud som de sa de skulle holde (2.Mos 19:8), og stadig vist miskunn og tilgivelse for deres synder før han ledet dem inn i det lovede land. Under Salomos regjeringstid var Israel på sitt mektigste, og Jehova bodde i det flotte tempelet som hans folk hadde laget til Ham (1.Kong kap 7-9, spesielt kap 9:3). Israel var en velsignet nasjon med en vis konge som fulgte Herren og hans bud. Igjen kan det virke som om isrealittene tok Jehovas nærvær og velsignelser for gitt, og de mistet sitt personlige forhold til ham; Han ble bare en rekvisitt. De begynte igjen med dyrking av andre guder og glemte helt ut Hans lover (1.Kong 11:4-5, v.11). Det er interessant å observere jødefolket gjennom GT; når Jehova var som nærmest med sine store tegn og under, gjennom utgangen fra Egypt, ørkenvandringen og at de deretter levde sammen med Ham og hans følbare nærvær i Jerusalem. Etter alt dette ser vi allikevel at de vendte seg vekk fra Ham og over til ynkelige avguder som gullkalven, Baal m.fl. Og dette når de hadde en slik nærhet til Den Levende Gud. Slik jeg ser det er det tydelig at Gud ønsker ikke at vi skal fokusere og stole på Hans mirakler, tegn og følbare nærvær. Mange kristne er slik jødene var, de søker Hans mirakler, de søker hans gaver, de søker hans glede, de søker en god følelse som han kan gi, de søker alt det han kan gi istedenfor å søke Ham; den lidenskapelige og elskende Far som han er. Han ønsker at vi skal stole på Ham, og Ham alene.

*Eget studie kommer angående hva den nye pakten innebærer.