Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. (Matt 5:38-39a)

For mange fremstår et slikt tankesett enten som idealisme og idioti eller som nærmest umoralsk. Mange velmenende og oppriktige mennesker har fulgt denne forståelsen av Jesu ord, og dermed utholdt grove urettferdigheter over lange perioder. Jeg har f.eks. hørt flere historier hvor kvinner stilltiende har godtatt slag fra sine menn og hvor underståtter ikke har gjort opprør mot sine ledere under urett – Jesus lærte dem jo nemlig å «ikke sette seg til motverge.»

En av grunnene til at mange oppriktige og velmenende mennesker har godtatt slag, og all slags urett er nettopp på grunnlag av dette verset. De tror at Jesus kaller dem til et liv som dørmatte, en passiv person som tillater urett bli gjort mot seg uten å gjøre motstand.

Når Kong James, i 1604, beordret sine 47 hofftranslatører å oversette bibelen til engelsk instruerte ham dem slik at alt ble gjort i henhold til den anglikanske statskirkens strukturer.¹ De gjorde med andre ord mer enn å oversette noen ord fra gresk til engelsk. I passasjen med å «ikke sette seg til motverge», ble aktiv ikke-voldelig motstand oversatt til passivitet og underkastelse, tilfeldigvis passende for en Konge som James. Jesus lærte ikke sine undertrykte tilhørere å ikke gjøre motstand. Det ville vært meget rart når man ser på Hans liv og lære.

Teologen Walter Wink har en flott utredelse av det greske ordet brukt i passasjen for motverge.² Han skriver at det er satt sammen av to deler: anti, et ord velkjent for «i mot», og histémi, et verb som i sin substantivsform (stasis) betyr voldelig motstand eller væpnet opprør. I den greske oversettelsen av det gamle testamentet, er antisténai hovedsaklig – 44 av 71 ganger – brukt i militære sammenhenger. Det refererer spesielt til det øyeblikket to hærer klinsjer sammen til krig, sverd mot sverd, inntil en av sidene bryter opp og flykter. Han skriver videre at det nye testamentet beskriver Barabbas, en opprører som «satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret» (Mark 15:7, Luk 23:19,25), og at noen folk i Efesus risikerte «å bli anklaget for opprør» .(Apg 19:40)

En korrekt oversettelse av Jesu ord bør da heller være: «Ikke gjør voldelig motstand mot dem som gjør ondt mot dere». Bibeloversettelsen, The Scholars Version, oversetter f.eks denne passasjen: «Ikke reager voldelig mot den som er ond.» Jesus var, i likhet med de anti-romerske motstandskjemperne – de såkalte selotene – ute etter å konfrontere urett. Forskjellen lå i metoden.

Jesus lærer oss altså, verken passivitet eller vold, men en tredje vei – aktiv ikke-vold.

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Authorized_King_James_Version
2. Walter Wink. Jesus and Nonviolence, s.10-11

Ordet kristen¹ blir brukt tre ganger i det nye testamentet². Det ble ikke brukt av kristusetterfølgerne når de skulle omtale seg selv, men av andre – og som et nedverdigende skjellsord.

Når vi hører ordet idag, har vi alle våre tanker om hva som ligger i det, men den offisielle definisjonen går generelt utpå at en kristen er en som etterfølger Jesus. Webster’s Dictionary definerer en kristen som “a) en person som bekjenner tro på Jesus som Kristus b) er en del av religionen bygget på hans lære.” Noe som strengt tatt ikke høres ut som en negativ betydning, men det igjen avhenger nok også hvem du spør – Nietzsche eller Bondevik. Uansett, ønsker jeg her å fremme en litt annen betydning av ordet – en for datiden – dvs hvilken betydning ordet hadde da, og en for nutiden – dvs hvilken betydning det har for meg idag.

Den første kilden vi har på at Jesusetterfølgerne ble kalt kristne var i Antiokia³. En annen kilde vi har er av den romerske historieskriveren Tacitus (ca. 60-120 e.kr) som skrev om Nero og at han gav de kristne skylden for den store bybrannen i 64 e.kr: “Kristus, grunnleggeren av navnet, hadde fått dødsstraff under prokurator Pontius Pilatus den gang Tiberius regjerte. Den skadelige overtroen opphørte en kort stund, men spredte seg deretter på ny, ikke bare i Judea, sykdommens hjemland, men i selve hovedstaden, hvor alt forferdelig og skammelig i verden samler seg og kommer på moten”⁴Josefus, den jødiske historieskriveren, nevner at flokken av “kristne” – oppkalt etter ham – ennå ikke har forsvunnet.⁵ En annen av de tidlige kilder som nevner kristne er guvernøren Plinius den yngre (ca. 101-110 e.kr), som skriver til Trajan om de kristne som nektet å ære keiserens bilde, han skriver videre: “De synger vekselsvis hymner til Kristus som til en gud.”⁶

Som vi har sett ovenfor ble ordet kristen⁷ først brukt av ikke-kristne for å omtale den grupperingen av mennesker som etterfulgte Jesus((Yehoshua på hebraisk)) fra Nasaret. De første Jesusetterfølgerne ble kalt kristne som en nedsettende betegnelse, og brukte ikke ordet om seg selv. De kalte hverandre, utifra det vi kan lese i det nye testamentet, brødre⁸, de trofaste⁹, utvalgte¹⁰, hellige¹¹ og displer¹², men ikke kristne.¹³ Når vi vet dette gir f.eks det en bedre forståelse for hvorfor Peter skriver:

«Lykkelige er dere når dere blir spottet for Den Salvedes navns skyld, for Guds Ånd, herlighetens Ånd, hviler over dere. La det bare ikke skje at noen av dere må lide straff for mord, tyveri eller annen ugjerning, eller for å ha blandet seg opp i andres saker. Men lider noen fordi han er en kristen, skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navnet.»¹⁴

Peter sier at vi skal være takknemlige når vi blir kalt ved dette navnet¹⁵, noe som kan tyde på at dette ikke er en direkte positiv benevning. Dette understreker videre hva vi som Jesusetterfølgere skal gjøre. Vi skal: prise Gud når vi blir skjelt ut og slengt drit til for Hans navns skyld, vi skal snu det andre kinnet til når noen smekker til oss, vi skal gå to mil med en som tvinger oss til å gå en, vi skal også gi hjelmen vår hvis en krever sykkelen, vi skal elske tilbake hvis vi blir hatet og vi skal tilgi den som stjeler vår yndlingsgitar – rett og slett motsatt tankegang av hva som er naturlig. Det var flere grunner til at de første kristne ble forfulgt, hvor en av dem nok var deres særs motsatte og unaturlige livvstil.

Enkelte ganger spør folk meg om jeg er kristen, noe som er helt greit på en måte og ikke helt greit på en annen måte – det hele kommer an spørsmålsstillerens definisjon. Ettersom folk har alle slags mulige tanker om hva det vil si å være «kristen» velger jeg alltid å stille et motspørsmål tilbake om hva deres definisjon er. En kristen kan jo være mye rart: «En som er døpt og konfirmert», «en superkristen», «en som stadig kommer med pekefingeren og dømmer», «en som stemmer Krf eller Frp», «en som er avholds», «en som ikke tror på evolusjonsteorien», «en som er blir satt i tospann med hva den «offisielle» kirken har gjort opp gjennom historien» eller «en som tror at verden er skapt på syv dager og at jorden er 6000 år gammel». Det finnes utallige definisjoner, og utallige av dem vil ikke jeg ta til meg. I tillegg kunne jeg lagt ut side på side om den voldelige, maktsykte og kontrollerende offisielle kirke – dem som skulle være Guds representanter på Jorden. Jeg kunne lagt ut om forvrengningen av det enkle, men radikale evangeliet som Jesus forkynte, og vist at det «kirken» har representert faktisk har vært den rake motsetning. Men det får vi ta en annen gang.

Jeg, som alle andre, har formet mine tanker angående hvilke dagligdagse assosiasjoner som ligger bak ordet kristen, og som jeg har gitt uttrykk for ovenfor er ikke dette positive definisjoner. Jeg vil understreke at når jeg kaller «kristen» et skjellsord idag, er det utifra hva jeg opplever som vanlige assosisasjoner og dem som har vært formet av den «offisielle kirke» gjennom historien.

Hvis jeg skal kalle meg kristen er det utifra definisjonen om en som prøver å etterfølge Jesus og de prinsipper han lærte og utøvde, noe som strengt tatt fortjener å nevnes. Jesus dømte aldri, han brydde seg om de laverestående i samfunnet, han startet et fellesskap av likeverdige personer¹⁶, han forkynte at vi skulle elske alle som oss selv, tilgi istedenfor å bære nag, søke fred fremfor vold og han brydde seg om naturen og dyrene.

1. Kilde: http://jesus-messiah.com/html/christianos-christian.html gr. Christianos, er bygd opp av Christi-anos. In Antioch, a Syrian city (Acts 11:26), the disciples were first called Christianos (christi-anos, christi Strongs #5547  + abrev anosios Strongs #462) Anos is an abbreviation of anoseeos both meaning unholy, impious, and wicked (Strongs #462). The term is found in the New Testament two times: 1Tim 1:9-unholy and 2Tim 3:2-unholy. Anosios is further defined as «a» Strongs #1 a negative particle: «hosios» Strongs #3741 pure, pious, sacred, holy, consecrated. Thus «anosios» means not pure, not pious, not sacred, not holy, and not consecrated. To say Christianos is to speak directly about Jesus as an impure, impious, wicked, unholy and non-consecrated Christ. To call the disciples christianos is therefore no badge of pride nor a name to bear of which one would be proud. If the intent of the defamation was to speak evil of Jesus when this name was coined it cannot be made into a holy description by which disciples should name themselves. Who ever began to call the disciples followers of an unholy christ, certainly meant to create fear and horror in the minds of the world.
2. Apg 11:26; 26:28 og i 1.Pet 4:16
3. Apgj 11:26
4. Tacitius – Annales 15:44
5. Antiquitates 18, 63-63. Skrevet i Roma i ca. 93 e.kr
6. Epistler 10:96
7. gr. Christianos
8. gr. adelphoi
9. gr. pistoi
10. gr. eklektoi
11. gr. hagioi
12. gr. mathetai
13. gr. christianos
14. 1.Pet 4:14-16
15. christianos
16. ingen over og ingen under