Når jeg har samtalt med folk om Jesu lære om ikke-vold er dette ofte tilfellet. Til tross for at dette er blant de klareste lærer i det nye testamentet, virker det – slik tilfellet til stor grad har vært gjennom kirkehistorien helt fra kristendommen, «den mektige og triumferende», ble gjort til statsreligion på 300-tallet – som om vi neglisjerer den. Radikaliteten blir bare galskap, og vår følelsesstyrte fornuft tar overhånd og styrer hva Jesus egentlig stod for. Paulus kalte det han forkynte – Messias korsfestet – en fornærmelse for jødene, og ren idioti for grekerne. Å fortelle jødene at deres Messias var blitt korsfestet av deres politiske fiender Rom, var helt utenkelig og krenkende for dem. Deres lovede Messias skulle jo knuse Israels fiender, ikke dø og være svak. Grekerne hadde, som i de fleste gamle mytologier, historier om sine helter som mektige krigsherrer. Å fortelle dem at den virkelige helten var kommet, ikke for å drepe sine fiender som Achilles og Hercules, men for å dø for dem var ren og skjær idioti.

Det samme gjelder og for vår kulturelle fornuft – det hele er ren og skjær idioti og kan i enkelte tilfeller selv bli sett på som krenkende. Det siste gjelder ofte i enkelte ekstremscenario som blir tatt opp i samtaler. Det mest klassiske eksempelet er: «Hva hvis en morder bryter seg inn i ditt hjem, og skal drepe familien din?» Her tar man ofte et standpunkt til Jesu lære om ikke-vold ut i fra sine følelser istedenfor å bevege seg motsatt vei – fra Jesu lære til det bestemte scenario.

Det finnes utallige slike scenario man teoretisk sett kan diskutere, og finne kreative måter å løse på en aktiv ikke-voldelig måte. Det viktigste derimot, er at man gradvis tørr å la Jesu radikalitet utfordre våre følelser og kulturelle fornuft fremfor å avfeie de deler som ikke samsvarer med vårt nåværende tankesett.

De bruker termene «soloppgang» og «solnedgang» som tilsier tidene iløpet av døgnet, når jordas rotasjon enten tillater eller blokkerer solens lysende stråler. Med hensyn på en rent teknisk, bokstavelig presisjon er de to termene høyst problemtisk. I flere århundrer har vi nå hatt kunnskap om at solen i seg selv ikke «stiger» eller «går ned,» men at jorden roterer. Til tross for de heliosentriske overbevisningene til moderne vitenskap, fortsetter enhver nyhetskanal, avis og metereolog å bruke disse termene uten å nøle.

De «gjør bare jobben,» tiltross for at de representerer en løs – direkte feil, rent bokstavelig – bruk at lingvistisk presisjon. Denne «presisjonen» er en relevant presisjon, sett utifra vår vestlige verden og dens allmennt aksepterte ordbruk. Enhver som hadde brukt tid på å ringe inn til de lokale nyhetskanaler for å informere dem om at deres astronomiske teorier var utgått på dato for flere hundre år siden, ville blitt avvist som en tulleringer, eller muligens, en utlending vant med en annen sosiolingvistisk kontekst.

Med dette i tankene kan det være forståelig hvorfor vi ofte kan misforstå enkelte aspekter og passasjer i vår lesning av bibelens skrifter. Det er, når vi tenker oss om, ikke så altfor merkelig. Bibelen ble strengt tatt skrevet for veldig lenge siden. Det nye testamentet for ca. 2000 år siden, og det Gamle testamentet (eller de hebraiske skrifter) for mellom 4000-2500 år siden. Når vi vet at kultur og allment aksepterte ord og uttrykk gjennomgår en evolusjon iløpet av tidens løp, forstår vi hvordan misforståelser angående ord og uttrykk kan oppstå ved en lesning av skrifter satt sammen i andre sosiolingvistiske kontekster. Derfor er dette noe som kan være viktig å ha i bakhodet når vi leser slike skrifter. Vi kan, og bør spørre oss selv: «hva betydde dette for dem som levde da?»