De bruker termene «soloppgang» og «solnedgang» som tilsier tidene iløpet av døgnet, når jordas rotasjon enten tillater eller blokkerer solens lysende stråler. Med hensyn på en rent teknisk, bokstavelig presisjon er de to termene høyst problemtisk. I flere århundrer har vi nå hatt kunnskap om at solen i seg selv ikke «stiger» eller «går ned,» men at jorden roterer. Til tross for de heliosentriske overbevisningene til moderne vitenskap, fortsetter enhver nyhetskanal, avis og metereolog å bruke disse termene uten å nøle.

De «gjør bare jobben,» tiltross for at de representerer en løs – direkte feil, rent bokstavelig – bruk at lingvistisk presisjon. Denne «presisjonen» er en relevant presisjon, sett utifra vår vestlige verden og dens allmennt aksepterte ordbruk. Enhver som hadde brukt tid på å ringe inn til de lokale nyhetskanaler for å informere dem om at deres astronomiske teorier var utgått på dato for flere hundre år siden, ville blitt avvist som en tulleringer, eller muligens, en utlending vant med en annen sosiolingvistisk kontekst.

Med dette i tankene kan det være forståelig hvorfor vi ofte kan misforstå enkelte aspekter og passasjer i vår lesning av bibelens skrifter. Det er, når vi tenker oss om, ikke så altfor merkelig. Bibelen ble strengt tatt skrevet for veldig lenge siden. Det nye testamentet for ca. 2000 år siden, og det Gamle testamentet (eller de hebraiske skrifter) for mellom 4000-2500 år siden. Når vi vet at kultur og allment aksepterte ord og uttrykk gjennomgår en evolusjon iløpet av tidens løp, forstår vi hvordan misforståelser angående ord og uttrykk kan oppstå ved en lesning av skrifter satt sammen i andre sosiolingvistiske kontekster. Derfor er dette noe som kan være viktig å ha i bakhodet når vi leser slike skrifter. Vi kan, og bør spørre oss selv: «hva betydde dette for dem som levde da?»