Det finnes flere ulike slike lærer, hvorav de mest kjente er Kalvinismen og Arminianismen. Ettersom dette er en introduksjon til læren og ikke en omfattende avhandling, vil jeg utelate de mer dyperegående detaljer og fokusere på de viktigste hovedtrekkene. Jeg vil heller ikke i dette skrivet greie ut lærens historiske utvikling og opphav.

Meningen bak navnet

Åpen teisme er en direkte oversettelse av denne læren fra engelsk, nemlig Open theism. Jeg har ikke funnet ut, etter endel leting hva som er det offisielle norske navnet for læren, eller om det i det hele tatt har blitt gitt et offisielt navn innenfor den norske teologien enda. Derfor velger jeg å sette standarden for et mer passende navn enn Åpen teisme. Jeg velger, som Greg Boyd, å kalle det Åpen futurisme.

Gregory A. Boyd, en pastor med denne teologien, omtaler terminologien «Open theism» eller da «Åpent syn på Gud», som misvisende. Han mener nemlig at det hele dreier seg mer om fremtidens natur enn det dreier seg om Gud. Det er nemlig ikke slik at de med det åpne synet på Gud ikke tror at Han vet framtiden, men det er heller slik at den reelle fremtiden ikke eksisterer til å bli kunne visst av noen. For tilhengere av det «åpne synet på Gud» er det enkelt og greit slik at fremtiden ikke har skjedd enda, og den er dermed utilgjengelig. Dermed, å si at Gud ikke vet om fremtiden – det vil si den reelle fremtiden (kommer innpå flere nyanser ved dette senere), blir egentlig det samme som å si at Gud ikke vet om firkantete sirkler eller at 2+2=5. Gregory A. Boyd mener dermed at «Open futurism» eller da «Åpen futurisme» er en mer passende terminologi å anvende. Derfor vil jeg heretter bruke termen Åpen futurisme gjennom forkortelsen ÅF.

Guds allvitenhet

Tilhengere av Åpen futurisme fornekter ikke guds allvitenhet, tvertimot, selv om de ofte blir anklaget for nettopp det. De anerkjenner Guds allvitenhet på lik måte som alle andre gjør det. Saken dreier seg nemlig ikke om Guds kunnskap er perfekt eller ikke, men om naturen av virkeligheten som Gud fullkomment vet. Med andre ord – hva er innholdet i framtidens éne virkelighet? Uansett hva den består av, er vi alle enige om at Gud vet den fullkomment. Gud kan ikke vite sikkert hvilke handlinger vi kan gjøre uten å tilintetgjøre friheten som Han har gitt oss. Vincent Brümmer skriver: «Gud vet alt som er logisk mulig å vite. Men Gud vet alle ting som de er, og ikke som de ikke er. Dermed vet Han fremtiden som fremtid, ikke som nåtid – noe det ikke er. Han vet det mulige som mulig, ikke som aktualitet – noe det ikke er.»¹

Forviten og frie agenter

Tilhengere av «åpent syn på fremtiden» tror at fremtiden består av både delvis fastsatte virkeligheter, og delvis uavklarte virkeligheter. Noen hendelser i fremtiden kan mulig hende på den ene måten eller på den andre måten. Akkurat på grunn av at de tror at Gud kjenner til all virkelighet perfekt, tror de også at Gud kjenner fremtiden som noe som består av både «ikke-avgjorte» hendelser, og «avgjorte» hendelser. Altså, på denne måten godkjenner «open-theists» at Gud kjenner fremtiden fullkomment og perfekt. Det har seg bare slik at de forstår fremtiden som den er nå til å inkludere ulike utfall pga frie «agenter.» De tror altså at Gud vet alle sannheter som kan vites, men at fremtiden ikke er en av dem. Gud kan simpelthen ikke vite sannheter om hva som kommer til å skje før de er skjedd – dette er en logisk umulighet på samme måte som at Han ikke kan skape runde firkanter eller få 2 + 2 = 5 til å gå opp. Det finnes de som sier at vi ikke kan putte begrensninger på Gud, men vi alle gjør det bevisst eller ikke. Straks du sier at Gud er kjærlig har du allerede «begrenset» Ham til at Han ikke kan være demonisk Og de fleste vil vel være enige om at Gud kan ikke slutte å eksistere, forandre sin natur, begå umoralske handlinger eller lyve. Gud kan ikke gjennomføre logiske umuligheter, noe som er anerkjent av de fleste fri vilje teologer, Øst-ortodokse, Anabaptister, Arminianere, Wesleyanere, alle dem som anvender fri vilje til forsvar for det ondes problem, og de som følger Aquinas i at Gud ikke kan gjennomføre logiske umuligheter (Thomister, Molinister og mange reformerte tenkere). Det er mange av dem, og hvis du skal anklage tilhengere av det åpne synet på Gud for å sette Gud i bås innenfor logikkens rammer, slik som Ron Highfield har, da må du ta med hele denne gjengen i samme åndedrag.²

Gud vet alle mulige måter verden kan bevege seg i til en hver tid og er dermed alltid forberedt med en plan for hver enkelte mulighet helt til dens ytterste konsekvens, men Han vet ikke 100% sikkert den éne veien verden kommer til å gå.

Tilhengere av det åpne synet på fremtiden tror at Gud kan bestemme og forvite alt han vil i fremtiden. Gud er så sikker på sin suverenitet at han trenger ikke å kontrollere alt på et mikronivå. Han kunne gjort det hvis han ville, han kunne tilogmed gjort ende på alt ved denne verden i dette sekund, men dette ville ha nedverdiget hans suverenitet og plan. Dermed velger han å la fremtiden være åpen for mulige utfall, og lar dem bli avgjort av valgene til frie agenter. Det kreves mer av en Gud å styre en verden full av frie agenter enn det gjør å styre en verden full av preprogrammerte roboter. Gud er en genial sjakkspiller.

Gresk-hellenistisk påvirking

Tilhengere av det åpne synet på fremtiden argumenterer også for at læren om at alt er skjebnebestemt ikke bare er basert på bibelens lære, men på gresk/hellenistiske filosofiske ideer om hvordan Gud må være. Istedenfor å se den lidenskapelige, intime relasjonsguden som bibelen taler om, både i GT og NT, Han som er nært knyttet opp til sitt skaperverk og er opptatt av rettferdighet, hellighet, kjærlighet – så de greske filosofene på Gud som en ubevegelig, fastlåst og alt-kontrollerende kraft. Et syn som har påvirket den tidlige kristendommen stort.³

Det skal sies, slik som John Sanders skriver,⁴ at kirkefedrene levde i en verden som var dominert av Platon, Aristoteles og Stoikernes tanker og ideer. Han sier at selvom det var variasjoner innenfor klassisk gresk og hellenistisk filosofi var det hovedsaklig en sterkt tendens i retning en fullstendig transendent Gud som hadde lite til ingenting å gjøre med oss mennesker. Både Platon og Aristoteles var enige om at inkarnasjon av guder var umulig. Tiltross for at noen filosofer stod for at Gud var bekymret over oss, gikk trenden i retning en anonym, ukjent, uaffektet, fjern, sterkt uforanderlig Gud. Han lignet mer et metafysisk og abstrakt prinsipp enn en personlig Gud. Akkurat som deres jødiske teologiske forgjenger, Philo av Alexandria, fant de tidlige kristne skribenter, kjent som «kirkefedre», noen av disse ideene nyttige og de anvendte endel av det allerede kjente vokabularet. Men de kunne ikke gjemme under teppet det faktum at Jesus som guddommelig også vandret iblandt menneskene. Dette betydde at de kristne måtte tenke igjennom hvilke ideer fra datidens intellektuelle tanker de kunne anvende, hvilke som måtte bli modifisert og hvilke som måtte bli forkastet for å forklare og gjøre bibelens budskap forståelig for dem – litt i samme gate som Paulus styrte inn budskapet sitt utifra hvem han talte til (tenker da på hans tale i Athen). Hvis Gud kan identifiseres gjennom mennesket og Guds sønn Jesus Kristus (Kol 2:9, Kol 1:15), hva forteller dette oss om guddommelig uforanderlighet (eng. immutability) og fjernhet (eng. timelessness)? Kan en forandrende gud være perfekt? Kan Gud forandre seg på noen måter, men ikke på noen andre, eller er en forandring i plan implisert til å være en svakhet hos planleggeren? Jesus lider, gleder seg, føler smerte og erfarer forandring i følelseslivet – fryder seg og griner. Er Gud faktisk slik som dette, eller er disse hendelsene i Jesu liv bare anvendelige for den menneskelige siden av Jesus? Det er mange spørsmål «kirkefedrene» og i høyeste grad dagens teologer måtte/må stille seg for å få bibelens bilde av Gud til å stemme med gresk-filosofiske refleksjoner (filosofisk teologi). Jeg, i likhet med det John Sanders har skrevet, tror at de fleste av de første «kirkefedre» hadde en oppriktig intensjon med å sammenfatte de ulike problemstillinger som dukket opp for dem i møte med datidens tanker og ideer på lik måte som vi ser idag av hvordan teologer prøver å anvende den beste kunnskapen innenfor ulike fagfelt som språkforskning, psykologi, vitenskap og filosofi. John Sanders skriver videre i The God Who Risks at en av hovedhindringene for han var «fedrenes» anerkjennelse av den guddommelige uforanderlighet ( divine imutability). Fra middelalderen og til idag, har uforanderlighet (eng. impassibility) generellt hatt den betydning at Gud ikke blir påvirket av skapninger. Dette var noe som forvirret ham ettersom de samme «fedre» sa at Gud responderte til våre bønner, var medfølende og at Han tilogmed erfarte forandrende følelser. Det virket for Ham som om de kom med selvmotsigende utsagn. Selv om anvendingen av disse ulike termene, som uforanderlig (eng. immutable), følelsesløs (eng. impassible) og «over» all påvirkning (eng. Inflexible), ble tatt ibruk kan det virke som om de hadde en annen forståelse for betydningen av dem. Tiltross for at det ikke er noen enhetlig definisjon av uforanderlighet (eng. impassible) hos «fedrene», mente de generellt bare at Gud ikke kunne lide fysisk siden Han ikke var i en kropp, at Han ikke kunne tvinges til å lide eller at følelsene kunne ta overhånd (at de fikk kontroll over Hans natur) slik som vi har vane for å erfare.⁵

Denne utviklingen er positiv ettersom den forsterker til hvilken grad ÅF går sammen med tradisjonen (selv om ikke DET alltid er positivt ). Enkelte har kritisert ÅF for å vike fra tradisjon-»en» og endel har også gått så langt som å kalle det kjetteri. Et par bemerkninger må nevnes. For det første er tradisjon»en» ikke akurat bare én – det vil isåfall være en særs svart-hvit tegning av hva som er tilfellet. For det andre skal det nevnes at det er sant den store majoriteten av teologer har stått for at Gud er fjern/tidløs (eng. timeless) og at Han har fullstendig forviten om alle hendelser ned til det mikroskopiske nivå. Det er imidlertidig også tilfellet at den store majoriteten av teologer opptil ca 1750 trodde at alle unger som døde uten å være døpt (eller uten kristne foreldre) gikk til helvete. Få teologer tror på det nå. Som vi vet har tradisjonen hatt feil og den forandrer seg. Selv om det var få i fortiden som anerkjente ÅSPF eller dynamisk allvitenhet (eng. dynamic omniscience) er det i dag mange ortodokse kristne som står for det.⁶ Vil også nevne at anklagen kjetteri (eng. kjetteri) om temaer som Guds allvitenhet (eng. Omniscience) aldri har blitt diskutert i ekumeniske råd og det aldri har vært en test på rettroenhet.⁷

En delvis åpen og en delvis bestemt fremtid – Hva ligger i dette?

Oppfatningen om at noe av fremtiden er åpen, mens noe av den er bestemt kan virke selvmotsigende for noen. En grunn til dette kan ligge i at vi er vant til å tenke på en svart-hvit måte. Enten er fremtiden fullstendig forutbestemt, eller så er den fullstendig åpen. Uten å være motsettende eller uvanlig, er synet om en delvis åpen, delvis forutbestemt fremtid det synet vi alle ubevisst anvender når vi foretar ulike valg. F.eks, for tiden vurderer jeg om jeg skal reise til Israel neste sommer. Når jeg tenker på denne saken, antar jeg at det er opp til meg å avgjøre når, hvor og hvordan jeg vil reise. Hvordan kunne jeg ellers ærlig fundere over saken hvis jeg ikke antok dette? Legg også merke til hvordan jeg antar at mye av fremtiden allerede er bestemt uten at det er opp til meg å avgjøre. I funderingen om jeg skal reise til Israel eller ikke, må jeg anta (blant mange ting) at Israel vil eksistere neste sommer, at fysikkens lover vil være gjeldende på samme måte som nå, og at jeg vil være sånn ca den samme personen da som nå. Jeg kan ikke fundere over emner som er opp til meg å bestemme uten å forutsette mange andre ting som ikke er opp til meg å bestemme.

Dette eksempelet illustrerer banalt hvordan vi ikke kan vurdere valg uten at vi antar at fremtiden er delvis åpen, delvis forutbestemt – som er nettopp hva det åpne synet på fremtiden lærer. Hvis vi hadde trodd at alt ved framtiden var åpen hadde det ført til at vi ikke kunne foreta ulike valg. Hvis vi ikke trodde at noe av fremtiden var åpen, men fullstendig forutbestemt, da kunne vi heller ikke foreta frie valg. Vi ser da altså at vi lever livet som mennesker som foretar valg, noe som tyder på at vi alle antar at fremtiden er delvis åpen og delvis forutbestemt. Tenk over hvordan et svart-hvitt syn ville fungert i praksis: hvis ingenting hadde vært forutbestemt eller alt hadde vært forutbestemt. Da hadde det ikke vært mulig for oss mennesker å foreta valg.

Oppsummering

Synet går i korte trekk utpå at Gud kjenner fremtiden som noe delvis åpent, og delvis forutbestemt. Gud har en plan med hele menneskeheten. Fullbyrdelsen av denne guddommelige planen, og enkelte nødvendige «sjakktrekk» gjennom historiens løp er forutbestemt av Gud. Dette må nødvendigvis ikke si at alle ting er forutbestemt slik som mye av den svart-hvite greske filosofien lærer. Gud har full kontroll, og Han kommer til gjennomføre sin plan. Innimellom rammene av disse satte parameterene er det mange muligheter inne i bildet, Gud skapte jo nemlig mennesker og ikke roboter. Disse menneskene har en fri vilje til å velge de alternativer de ønsker, de kan f.eks velge å ikke tro på Gud, de kan velge om de vil skyte naboen sin eller om de vil hjelpe en gammel dame over veien. Mulighetene er mange, dermed er utfallene mange. Det skal også sies at Gud kunne ha skapt en slik deterministisk verden som calvinstene fremstiller – en verden hvor alt var forutbestemt hos Ham fra evighet av, dette er fullstendig i Hans makt og mulig, men Han valgte å skape en jord med frie mennesker for å oppnå et tosidig kjærlighetsfelleskap – ikke av nødvendighet, men av vilje. Gud turde å risikere noe når han skapte mennesker, noe som vi ser igjennom store deler av bibelen. JHVH legger ikke skjul på hvilke følelser Han har for menneskene. Disse frie «agentene» som Gud skapte, frembringer følelser hos Gud, de viser at Han er en gud som samhandler og reagerer i respons til menneskenes handlinger og bønner. Han viser følelser som anger (1.Mos 6:5-6), sorg (1.Mos 6:6), frustrasjon (2.Mos 4:10-15), kjærlighet (Joh 3:16, 1.Joh 4:8), vrede (2.Mos 22:24) og glede (5.Mos 28:63). Vi som tror på Gud, vet at Han er uendelig intelligent, eller allmektig, som bibelen sier. Gud kan se inn i fremtiden på den måten at Han kan se for seg alle mulige utfall av alle mulige valg mennesker kan foreta seg, og han kan følge rekken av vært enkelt utfall ut til den ytterste konsekvens av det valget fører til. Gud kan dermed være forberedt på alle de mulige utfallene, og respondere på fullkomment vis utifra det. Derfor kan vi med rette konstantere at JHVH er den suverene Herre over verdenshistorien.

1. kilde: The God who risks – John Sanders, s.166
2. Kilde: John Sanders – The God who risks s.238-242 Det finnes forresten tre ulike syn på hvordan logikk, matematikk og andre «abstrakte objekter» kan bli sett i samsvar med Gud
3. Kilde: Brown Colin, Philosophy and the Christian Faith, Tyndale Press, p. 33
4. Kilde: The God Who Risks – John Sanders, s.140-141
5. Tips: For en fyldigere utgreining av dette anbefales boken til Paul Gavrilyuks – The Suffering of the Impassible God: The Dialectics of Patristic Thought.
6. Kilde: John Sanders – The God Who Risks, s.141-142
7. Kilde: Clark H. Pinnock – Most Moved Mover: A Theology of God`s Openness, s.104-111 og John Sanders – «On Hefalumps and Heresies: Responses to Accusations Against Open Theism» Journal of Biblical Studies 2, no.1 (Spring 2002): 1-44