Boken, som er en doktoravhandling skrevet i 2010, prøver å sammenfatte alle de ulike kommentarer og tanker skrevet av kristenanarkister opp gjennom årene, til et helhetlig og definert tankesystem.

Christoyannopoulos definerer ideologien ved å sette sammen skriverier fra Tolstoi, Jacques Ellul, Vernard Eller, Dave Andrews og blant annet The Catholic Worker Movement. I tilegg anvender han andre utleggelser fra folk som ikke eksplisitt kaller seg kristenanarkister, men med mange like tanker og en bevisst skepsis til stat- og myndigheter. Blant disse finner man sitater fra blant annet Walter Wink, Ched Myers, Peter Chelcicky, Adin Ballou og John Howard Yoder.

Sammenfatningen gjort i boken er god, og man får et godt overblikk i de aktuelle emner. Det muligens mest aktuelle, noe som leder mange til tanker om kristenanarkisme er Jesu lære om ikke-vold. Det bibelske argumentet for pasifisme blir grundig gjennomgått i boken og man finner mange gode argumenter til støtte for posisjonen.

Ellers avsluttes boken med en veldig interessant drøfting av den ontologiske forskjellen mellom statens vesen og Guds rikes vesen.

So you want me to tell you what Anarchism is, do you? I can do no less than make the attempt, and in my own simple way try to make you understand at least that it is not what the uninformed and the capitalistic newspapers, liars, fools and villains generally say it is.

In the first place, let me urge upon all who desire to learn the truth about Anarchism not to go to its enemies for information, but to talk with Anarchists and read anarchistic literature. And it is not always safe to take what one, two or even a dozen persons may say about it, either, though they call themselves Anarchists. Take what a goodly number of them say and then cancel those statements in which they are not in accord. What remains in all probability is true. For example, what is Christianity? Ask a dozen or more people and it is likely their answers will not agree in every particular. They may, however, agree upon some fundamental propositions. This more likely to be the correct position of Christianity than the statements made by any one of them. This process of cancellation is the best way of finding out what any philosophy is. This I have done in determining what Anarchism is, and it is a fair presumption that I have arrived tolerably near the truth.

Anarchism, in the language of Benjamin R. Tucker, may be described as the doctrine that «all the affairs of men should be managed by individuals or voluntary associations, and that the state should be abolished.»

The state is «the embodiment of the principle of invasion in an individual, or a band of individuals, assuming to act as representatives or masters of the entire people within a given area.»

Government is «the subjection of the noninvasive individual to an external will.»

Now, keep these definitions in mind, and don’t use the word «state» or «government» or «Anarchy» in any other sense than that in which the Anarchist himself uses it. Mr. Tucker’s definitions are generally accepted by Anarchists everywhere.

The state, according to Herbert Spencer and others, originated in war, aggressive war, violence, and has always been maintained by violence. The function of the state has always been to govern – to make the non-ruling classes do what the ruling classes want done. The state is the king in a monarchy, the king and parliament in a limited monarchy, elected representatives in such a republic as exists in the United States, and the majority of the voters in a democracy as in Switzerland. History shows that the masses are always improved in mental, moral, and material conditions as the powers of the state over the individuals are reduced. As man becomes more enlightened regarding his interests, individual and collective, he insists that forcible authority over him and his conduct shall be abolished. He points to the fact that the church has improved in its material affairs, to say nothing of the spiritual, since the individual is not compelled to support it and accept its doctrines or be declared a heretic and burned at the stake or otherwise maltreated; to the fact that people are better dressed since the state has annulled the laws regulating dress; to the fact that people are happier married since each person can choose his own mate; to the fact that people are better in every way since the laws were abolished regulating the individual’s hair-cut, his traveling, his trade, the number of window panes in his house, chewing tobacco or kissing on Sundays, and so on without number. In Russia and some other countries even now you would not be allowed to go into the country or come out of it without legal permission, to print or read books or papers except those permitted by law, to keep anyone in your house over night without notifying the police, and in a thousand ways the individual is hampered in his movements. Even in the freest countries the individual is robbed by the tax-collector, is beaten by the police, is fined and jailed by courts – is browbeated by the authority in many ways when his conduct is not aggressive or in violation of equal freedom.

It is a mistake often made, even by some Anarchists, to say that Anarchism aims to establish absolute freedom. Anarchism is a practical philosophy, and is not striving to do the impossible. What Anarchism aims to do, however, is to make equal freedom applicable to every human creature. The majority under this rule has no more rights than the minority, the millions no greater rights than one. It assumes that every human being should have equal rights to all the products of nature without money and without price; that what one produces would belong to himself, and that not individual or collection of persons, be they outlaw or state, should take any portion of it without his knowledge or consent; that every person should be allowed to exchange his own products wherever he wills; that he should be allowed to co-operate with his fellows if he chooses, or to compete against them in whatever field he elects; that no restrictions whatsoever should be put upon him in what he prints or reads or drinks or eats or does, so long as he does not invade the equal rights of his fellows.

It is often remarked that Anarchism is an impractical theory imported into the United States by a lot of ignorant foreigners. Of course, those who make this statement are as much mistaken as though they made it while conscious of its falsity. The doctrine of personal freedom is an American doctrine, in so far as the attempt to put it into practice is concerned, as Paine, Franklin, Jefferson and others understood it quite well. Even the Puritans had a faint idea of it, as they came here to exercise the right of private judgement in religious matters. The right to exercise private judgement in religion is Anarchy in religion. The first to formulate the doctrine of individual sovereignty was a blue-bellied Yankee, as Josiah Warren was a descendant of the Revolutionary General Warren. We have Anarchy in trade between the states in this country, as free trade is simply commercial Anarchy.

No one who commits crime can be an Anarchist, because crime is the doing of injury to another by aggression – the opposite of Anarchism.

No one can kill another, except in self-defense, and be an Anarchist, because that would be invading another’s equal right to live – the antithesis of Anarchism.

Hence assassins and criminals generally are called Anarchists only by the ignorant and malicious.

You can’t be an Anarchist and do the things which Anarchism condemns.

Anarchism would make occupancy and use the sole title to land, thereby abolishing rent for land.

It would guarantee to each individual or association the right to issue money as a medium of exchange, thereby abolishing interest on money in so far as co-operation and competition can do it.

It denies the justice of patent and copyrights, and would abolish monopoly by abolishing patent rights.

It denies the right of any body of people to tax the individual for anything he does not want, but that taxation should be voluntary, such as is now done by churches, trade unions, insurance societies and all other voluntary associations.

It believes that freedom in every walk of life is the greatest possible means of elevating the human race to happier conditions.

It is said that Anarchism is not socialism. This is a mistake. Anarchism is voluntary Socialism. There are two kinds of Socialism, archistic and anarchistic, authoritarian and libertarian, state and free. Indeed, every proposition for social betterment is either to increase or decrease the powers of external wills and forces over the individual. As they increase they are archistic; as they decrease they are anarchistic.

Anarchy is a synonym for liberty, freedom, independence, free play, self-government, non-interference, mind your own business and let your neighbor’s alone, laissez faire, ungoverned, autonomy, and so on.

Jeg ser det gang på gang når jeg leser aviser, tidsskrifter og ser på nyheter. Ordet anarki brukes fullstendig feilaktig hos blant et stort flertall reportere og skribenter. Enkelte bruker ordet direkte som et skjellsord, et symbol på folk som driver med voldshandlinger, mens andre gjør ordet synonymt med kaos og lovløshet, som f.eks på Haiti nå nylig: «Her på Haiti råder fullstendig anarki.» Jeg tror neppe denne journalisten mener med dette utsagnet at det ikke er herskere på Haiti. Han mener enten kaos eller lovløshet. De bruker ordet feil, og impliserer noe det ikke inneholder. Er ikke en korrekt bruk av ord noe av det minste vi bør forvente hos journalister og folk av ordet? Hvis det skal brukes ord som kaos eller lovløshet, kan de vel bruke dem. Hvis ordgyteren absolutt vil vise et beriket vokabular kan vel det gjøres på en bedre, og ikke minst korrekt måte. Det finnes f.eks flotte fremmedord som entropi og oklarki som utfyller jobbdeskripsjonen utmerket.

Anarki kommer av det greske ordet anarkhia, som er sammensatt av an «uten» og arkhía, som betyr «hersker.» Anarki betyr altså uten hersker, ikke kaos, lovløshet eller et skjellsord. Det blir en urett behandling av ordet, og de legger i det meninger som faktisk ikke er tilstede. At ordet anarki de siste hundre år er blitt satt likhetstegn med kaos og voldshandlinger er ironisk, spesielt med tanke på hvem som skriver det.

Når det gjelder vold, er det riktig at det er blitt utøvd voldshandlinger av enkelte anarkistiske grupper, men dette er bare bagateller og småtteri iforhold til hva de kommunistiske, kapitalistiske og fascistiske ideologier har klart å få til av massakrer, blodbad og systematiserte folkemord iløpet av det forrige århundrede.

Anarkismens muligens tydeligste og mest konsekvente teoretiker Petr Krapotkin, prøvde å se for seg for ca.150 år siden hvordan enkelte av de mer organiserte deler av arbeiderbevegelsen kom til å utvikle seg: Den sentraldirigerte kommunisme ville bli til et terrorsystem, en politistat, som kom til å overgå tsarenes jernstyre i Russland. Han fikk rett. Han forutså at sosialdemokratiet, gjennom å innlate seg på den borgerlige kampmetode, parlamentarismen, uten tvil kom til å tape i krigføringen, og litt etter litt ville utvikle seg til å bli til venstrefløyen innen de borgerlige partigrupperinger på grunn av de endeløse kompromisser kampen medførte. Han fikk rett. Om den indre utvikling i sosialdemokratiet forutsa han at selve parlamentarismen – for at sosialdemokratiets representanter skulle kunne hevde seg i spillet – ville føre til at partiet måtte bli mer sentraldirigert, og at dets enkelte representanter mistet ethvert personlig syn og ansvar, idet de utelukkende ble et talerør for ledelsen. Avvikende meninger ville bringes til taushet av partipisken. Han fikk rett. Sosialdemokratiene og den atutoritære kommunisme har idag tilsammen likvidert det meste av verdens frie arbeiderbevegelser, – de første ved å gi sosialismen på båten, de siste ved å gjennomføre et ytre apparat av polititerror, domstoler og straffeleirer som botemideler mot folkets stadige misnøye under trykket av tvang, umyndiggjørelse og ufrihet. Krapotkin skrev ikke, som jeg vet, om kapitalismens mulige utfall, men det sier vel seg selv, slik vi blant annet ser tydelige eksempler av i dagens Amerika. De store selskaper spiser opp de små, dem med mest kapital og makt får bare enda mer. Tilslutt er det noen få som styrer befolkningen gjennom å sitte på de ressurser som folket er avhengig av. Og som historien viser gang på gang, men som det ser ut til at vi utrolig nok glemmer like ofte, er at makt korrumperer og skaper ulikheter og urettferdighet.

Anarkismen har ingen fullstendig og enhetlig form, men kan deles opp i en lang rekke forskjellige retninger: den individuelle anarkismen, anarko-syndikalismen, kommunistisk anarkisme, mutualisme, etc. Men alle disse deler likheten, det sentrale i anarkismen: oppløsningen eller nedbyggingen av den sentraliserte statsmakt. Denne loddrette, hierarkiske statstype skal erstattes av et horisontalt samfunn, oppdelt i frie, selvstendige kommuner eller føderasjoner med direkte (ikke representativt) demokrati, med suverene og samarbeidende fagforeninger. Anarkistenes tanke er at dette er den måten som best samsvarer og gjør det mulig å skape et sosialistisk samfunn som sikrer det enkelte menneske den frihet og menneskeverdighet som er forutsetningen for et fruktbart og skapende menneskelig liv.

Hva med idag? Er anarkismen mer enn et feilaktig brukt ord, et mulig alternativ til de rådende styreformer som eksisterer? Har den noe å komme med?

Anarkismen har absolutt noe å komme med idag, kanskje mer enn noen gang på grunn av de store teknologiske fremskritt. Det er selvsagt Ikke tale om en fullstendig gjennomsyret anarkisme overalt på vår vakre jord – det ville være urealistisk, men grader av den er absolutt overkommelig og til det beste for alle. Samtidig som potensialet er stort idag, kan det vippe begge veier. I denne verden som stadig blir mindre og mindre med tanke på kommunikasjon, handel og avtaler på tvers av landegrenser og kontinenter kan det bevege seg i retning av det enda mer sentraliserte og effektive. Storselskapene, som innehar en enorm makt og kapital, og som på så mange måter styrer mye mer enn det vi ennå aner, kan dra mye av lasset i en negativ retning. De kan skape våre behov gjennom reklame og media, noe som krever endel av oss. Vi må være bevisste forbrukere, bevisste med tanke på hvor vi henter vår informasjon og fremfor alt bevisste mennesker. For at ikke dem som har makten i sine hender skal bedra oss krever det noe av oss, og her kan teknologien være vår venn. Teknologien og deler av denne globaliseringen har gitt oss en enorm mulighet til å utøve ytringsfrihet, direkte demokrati og til å mobilisere store grupperinger med mennesker mot urettferdigheten.

Anarkismens idealer om frihet og sosialisme kan forenes, det hele er opp til oss. Medborgere jeg ber om en hjelp til å desentralisere maktstrukturene gjennom kritikk av autoritetene, i inn og utland, slik at de alltid må være på tå hev og vite at vi følger med på de lover som blir vedtatt, og de urettferdigheter som blir gjort i maktens navn. Det kan, og må starte med enkeltindivider. Anarkismen kan leve i beste velgående i din vennekrets, ditt nabolag, din by og kommune. Det begynner uansett alltid i det små.