Intervjuer: Med tanke på tiden og samfunnet har de sagt at nevrose er et sunnhetstegn, er tilpasningsevne et sykdomstegn?

Jens Bjørneboe: Jeg synes det i dag. Jeg tenker f.eks. på en sånn ting som at jeg har en liten datter. Som er 3-4 år gammel. Hun lever nu i en sunn og deilig trossperiode. Og svarer på nesten alle ting med at «du skal ikke bestemme over meg». Og det synes jeg er forferdelig beklagelig i hvilken grad denne innstilling blir borte hos voksne mennesker som altså tilpasser seg i en slik grad. Altså, tilpasser seg som en geléklump, til en form. Og som faktisk lar profesjonelle politikere stelle og gjøre med verden presis hva de vil, uten å oppfatte at de selv i virkeligheten har ansvaret for det som skjer.

Intervjuer: De har enda til sagt at trangen til underkastelse under maktlystne autoriteter holder på å drive menneskeheten ut i den største katastrofen den har opplevet.

JB: Ja, jeg tror at det er jo det samme, den samme tingen. Altså, hvis man nu ikke kommer til andre former for samfunnsdannelse. Altså, hvis man ikke kommer til en mer føderativ samfunnsform, så… Altså, til en føderativ, det vil si en ikke-autoritær samfunnsform så har vi ingen muligheter til å unngå katastrofen. Altså, man blir nødt til å finne samfunnsformer som har vært under debatt tidligere, men som – i forrige århundrede for eksempel – men som hittil ikke er blitt prøvd i særlig utstrekning. Altså, med en desentralisering av makt på toppen av pyramiden. Altså, ved å tenke seg.. Min tanke er jo at man måtte i fremtiden ta sikte på en langt mer horisontal samfunnsform, og ikke denne vertikale pyrimidale form som faktisk eksisterer i dag – sterkest naturligvis i diktaturene, men også i uhyggelig grad innen vårt parlamentariske demokrati.

Intervjuer: Den som vil ha makt over andre må dø, sies det i Semmelweiss. Er dette revolusjon de forkynner Bjørneboe?

JB: Altså nå er jo dette en replikk som ikke jeg helt og holdent kan trekkes til ansvar for. Å dø er jo et sterkt ord, jeg er ikke tilhenger av at folk dør overhode, bortsett fra den naturlige død som kommer når man er mett av dager. Men altså mennesker som viser åpenbare, klare personlige maktbehov bør man jo i alle fall omgås med den aller største skepsis. jeg mener et av forholdene… ett av problemene ser man særskilt tydlig i rettslivet, men også i det politiske liv. At man setter inn et menneske i en stilling som faktisk gir stor makt. I det øyeblikk man har plassert et menneske i denne maktstilling så opphører all kritikk. Da har man gitt han makt så han kan holde på i fire år eller i tolv år eller i hvor lenge det skal vere, han er hevet over kritikk fordi man har makten. Det naturlige og demokratiske, ville jo vere akkurat det motsatte.. at man i den grad man gir et menneske makt, i den grad skal menneske uavbrutt under mikroskopet. Makt bør ledsages av kronisk mistillit, for vi vet av erfaring ar makt er en meget farlig ting.

Intervjuer: Du er jo som kjent ikke en tilhenger av religionen, du har tidligere kalt den en blanding av juristeri og magi.

JB: Ja, det er et svært presist uttrykk fordi det er jo aldeles utrolig hvor meget skarpsindighet teologien egentlig har mobilisert.. helt fra kjetterprosessenes tid og fra hekseprosessenes tid… hvis man gjenomgår disse tingene, altså der faller jo juss og teologi totalt sammen. Så er det jo ufatteleg hvilken absurd skarpsindighet som er blitt brukt på fortolkninger, på omskrivinger fremfor alt blitt brukt til å forvandle kristendommen til det motsatte av hva den er, og av jurister til og forvandle rettferdigheten til det motsatte. Og utgangspunktet er magisk, det er ren magi, også i tillegg til dette kommer også denne forferdelige skarpsindigheten.

Intervjer: De har sagt jo om kristendommen at vi kan spotte den avsky den, men den dag vi klarer og trekke sløret av så vil vi gjenkjenne vår ungdoms elskede, vår eneste kjærlighet.

JB: Ja.. det er svært mange år siden jeg har skrevet dette, men jeg tror nok egentilg det framdeles, men for å komme til et nytt bilde og en ny forståelse av kristendommen så må det jo ryddes århundreders teologi av veien og det er jo ikke arbeid for hvem som helst. Altså, det ligger jo – hele teologien, kirkevesenet og den forferdelige autoritære makt – er vel det som i dag har bidratt mest, ved siden av religionsundervisningen i skolen, har bidratt mest til å avkristne hele vesten.

Intervjuer: De har også sagt, eller latt overlærer Jokkumsen si om kristendommen, at det ikke finnes noen annen religion som har slik appell til hykleri, forstillelse og løgnaktighet.

JB: Det er vel egentlig ikke religionen som har denne appellenm men det er det som er blitt gjort ut av den. Altså, for eksempel ved overaksemptuering av det man kaller seksualmoral og en rekke andre ting.

Dette essayet inneholder enkelte refleksjoner over bibeltekster som støtter opp om det noen kaller «kristen-anarki».

Her vil jeg argumentere for at mennesker innenfor Guds Rike skal sverge sin allianse til Gud alene, ikke en nasjon, regjering, politisk parti eller ideologi. Ettersom folk i Riket er under Guds herredømme, (Kingdom, avledet av a King`s dome. En konges domene) er de ikke under noe annet. Som kristne er vi dermed kalt til å være «anarkister» (som betyr uten ["an] menneskelig autoritet ["archy"]). I tillegg er vi kalt til å holde riket «hellig» – d.v.s. «adskilt». Vi skal strebe mot å leve våre liv adskilt fra denne verdens politikks idealer, verdier og metoder så lenge det ikke samsvarer med Gud.

På grunn de mange misforståelser som eksisterer rundt ordet anarki, må jeg presisere at det ikke betyr at vi skal være lovbrytere. Dette kunne kommet i veien for Guds rikes videre utbredelse. Til tross for at vi underlegger oss lovene har de ikke autoritet over oss, Gud har, ettersom vi har underlagt oss Ham. Hvis lovene derimot er i konflikt med Guds herredømme må vi selvsagt bryte dem. (Ap 5:39)

Refleksjoner over enkelte bibelpassasjer

Det anbefales å lese hele skrivet i rekkefølge ettersom det er en logisk oppbyggning, noe som bidrar til at helheten bedre kan forståes.

1.Sam 8:1-22

Denne passasjen er ekstremt grunnleggende for å forstå Guds syn på myndigheter. Hittil i historien hadde Gud vært Israels eneveldige Konge. Han hadde tidligere opprettet dommere som kunne avgjøre uenigheter mellom folket, men det hadde aldri vært en etablert myndighetsstruktur eller posisjonert leder over Israel. Det var altså aldri Guds plan at mennesker skulle herske over hverandre. Det var Guds plan at Han skulle være vår direkte Konge. Myndigheter oppstod kun som et resultat av vår fornektelse av Gud.

Guds hensikt med Israel var å skyve menneskeheten tilbake mot sitt ideal ved å ha en nasjon som anerkjente Ham, og ingen annen, som Herre – et folk fri fra menneskelige herskere. I profeten Samuels tid vaklet folkets tillit til Gud, og de ønsket en konge «slik alle folkeslagene har,» (v.5) en som kunne dømme og «dra ut foran … og føre krigene våre.» (v.20) Folket ville med andre ord ha en konge som ville gi dem et lettere liv, en konge som ville sikre dem mot deres fiender.

Gud svarte dem på dette ønsket ved å si til Samuel:

«…Hør på folkets røst i alt de sier deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder…» (1.Sam 8:7-8)

Vi ser at folk ønsker menneskelige herskere fordi de ikke lenger stoler på Guds styre. Dette gir oss et tydelig hint om at selve myndighetens, regjeringens – kall det hva du vil – eksisitens er bevis på menneskenes mangel på tillit til sin éne Konge.

Gud ba dem deretter om å ikke gå på den veien de nå var på vei til å entre, idet Han advarte dem om de konsekvenser som ville følge med å ha en menneskelig hersker over seg. Ettersom Gud er den som vet best hvordan sitt skaperverk fungerer, ramser Han opp mange av de konsekvenser som vil følge: «Han [kongen] skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner, og til å være hans hestefolk. Noen skal springe foran vognene hans… Han vil sette noen til å pløye jorden sin og høste avlingen sin, og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine… Han skal ta det beste av markene deres, vingårdene og olivenlundene deres, og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet deres og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres, og bruk dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans.» (v.11-12, 14-17a)

Som vi ser kommer kongen til å ha makt over folket, og han kommer til å bruke makten til sin fordel. Hester og vogner var et maktsymbol i oldtidsverdenen, og det er nok derfor Moses sier i «kongeloven» endel år tidligere, at «han [kongen] ikke skal skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.» (5.Mos 17:16) Moses likestiller denne kongens makt med å vende tilbake til Egypt – slaveriets land, slik jødene forstod det. Gud ramser altså opp endel konsekvenser som samstemmer med hva historien lærer om mye makt i få menneskers hender – makt korrumperer og gjør folk ufri. Gud advarerer folket eksplisitt om følgene av deres valg, men de vil ikke høre. De krever en konge akkurat som de andre nasjoner, og Gud gir dem motvillig det de ønsker.

Passasjen avslører at myndigheter kun er en slags midlertidig bevilgning fra Guds side til folk som ikke kan stole på Ham. På grunn av at mennesker insisterer på å ha dem, bruker Gud myndigheter, så mye som mulig, for å bevare så mye fred og orden som mulig. (Rom 13:1-5) Dette betyr forøvrig ikke at Gud anerkjenner dem. Gud bruker ofte, i det gamle testamentet, f.eks. onde nasjoner (f.eks Assyria) til å straffe Israel. Deretter snur Han rundt og straffer dem på grunn av deres ondskap. (f.eks. Jes 10) De er underlagt det onde (Luk 4:5-7) og er korrupt, men Gud bruker dem derimot til sin hensikt.

Guds rike, i motsetning til denne verdens riker, er basert på at folk stoler på Gud som deres éne hersker. Rikets folk skal med andre ord ikke ha noe mer tillit eller tro til myndighetene enn det Jesus har – med andre ord ingen. Hvis myndighetenes lover tilfeldigvis samstemmer med Guds rike, adlyder vi dem. Hvis ikke, følger vi Jesu eksempel og bryter dem. Uansett er det tydelig at våre gjerninger ikke skal dikteres ut i fra hva myndighetene sier, men fra hva Gud sier.

Salm 33:16-17

Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen.

Selv etter at Gud motvillig tillot Israel å ha en konge, sørget Han for at de skulle vite at sikkerheten og håpet deres ikke skulle finnes i kongen, men i Ham. Det kan se ut som en stor hær gir sikkerhet, men denne passasjen sier at det er et «falskt håp.» Det eneste sanne håpet er i Gud. Dem som setter sin tillit til Gud har ikke behov for å sette sin tillit til en menneskelig hersker. (Salme 146: 3, 4)

Jes 40:15-17

Se, nasjoner er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øynene er som det fine støvet han lar fare til værs. Libanon duger ikke til brensel, og dets dyr ikke til brennoffer. Alle nasjonene er som intet for Ham. De er sett på av Ham som mindre enn intet og meningsløse.

Den suverene Herre hersker over nasjonene. Han bruker dem slik Han finner dem, i all deres ondskap, for å gjennomføre sine hensikter. Allikevel, når det kommer til stykket er de som «en dråpe i et spann,» «et støvgrann i en vektskål,» «intet,» og «meningsløse.» Ettersom vår jobb som Rikets folk er å innstille våre perspektiver på verden med Gud sine, må vi også se på dem slik.

Det er forståelig at «vanlige» mennesker setter sin lit til de «rette» politiske syn (tilfeldigvis deres eget) i det de kjemper mot de «feile», at de «rette» myndighetene (tilfeldigvis deres egne) vinner over de «feile» og at den «rette» nasjonen (tilfeldigvis deres egen) overvinner den «feile» nasjonen. En person som derimot har satt sin fulle tillit til den suverene Herre er blitt fri fra denne stadig spinnende konflikten. Uavhengig av hva som finner sted på den politiske arena, kan våre hjerter stadig ha «fred» når vi er grunnfestet i Herren og som ser på alt dette som meningsløst. (Jes 26:3)

Matt 6:19-21

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Hjertet til en borger av Guds rike skal ene og alene være befestet der. Det er den eneste ting som ikke vil råtne bort, ruste eller bli stjålet som mennesker har adgang til. Alle menneskelige skatter – ting som mennesker legger verdi i – vil etter en tid forsvinne. Det er på grunn av dette at mennesker som har hjertet sitt i slike ting kjemper med angst, sinne og sjalusi – noe Paulus kaller for «kjødets gjerninger.» Det er derfor lite smart, og mangel på tillit til Gud, at Rikets folk investerer mye verdi i slike ting som forgjengelige myndigheter, regjeringer og nasjoner. Vår skatt, våre hjerter og vår tillit skal være i Gud.

Matt 6:24-25, 27-29, 31-34

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og kroppen mer enn klærne?

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slik søker hedningene etter, men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Radikal undervisning av Jesus! Rikets folk skal altså søke Guds rike først og stole på Gud for alt annet. Til den grad vi stoler på Gud, bekymrer vi oss ikke. Mynighetene og nasjonene i denne verden gjør ikke annet enn å bekymre seg, en følge av – som vi har sett – at de ikke stoler på Gud. Politikk dreier seg om å «alt slik hedningene søker etter». Rikets folk skal være fri fra slikt og, igjen, stole på Gud.

Matt 7:1-5

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du dra flisen ut av din brors øye.

Til tross for at religiøse mennesker – inkludert kristne – ofte er kjent for deres dommer over andre, forteller Jesus sine disipler at de skal praktisere den motsatte holdningen. Uansett hvilke synder vi ser hos noen andre, skal vi se på dem som små fliser sammenlignet med våre egne bjelker. Vi er kalt til aldri å dømme. Paulus sier eksplisitt at vi ikke har noen som helst rett til å dømme dem utenfor forsamlingen. (1.Kor 5:12-13) Jesu etterfølgere skal være kjent for deres ydmykhet og kjærlighet (Ef 4:2; Jak 4:10-12; 1.Pet 3:8), idet vi setter andre over oss selv. (Fil 2:3-5)

Dette tankesett er en direkte motsetning til hva som karakteriserer denne verdens politikk og «makt over» holdning. All form for politisk og nasjonal kamp er grunnlagt på premisset om den ene sides overlegenhet over den andre. Den prinsipielle tenkningen lyder: «Bare hvis verden hadde vært styrt utifra mine overlegne kunnskaper og moralske overbevisninger, ville den vært bedre.» Ingenting har bidratt mer til å skade verden enn nettopp et slikt tankesett – kristent styre, eller ei. I krigstid blir dette spesielt tydeliggjort. Nasjoner dømmer andre nasjoner ut fra sin egen overlegne kunnskap og moral (legg merke til at begge de stridende parter har «rett»). I den ytterste konsekvens fører dette til at folk styrt av myndighetene – og alltid med en tilhørende demoniseringskampanje i forkant, skapt for å skape grupperinger som «oss» og «dem»; de «gode» mot de «onde» – dreper andre. De dreper ikke mennesker, de dreper de «onde», dem som går i mot den andres side overlegne kunnskap og moral. Legg f.eks. bare merke til hvilken ordbruk President Reagan brukte mot kommunistene: han kalte dem «ondskapens akse,» «de røde» og «better dead than read.»

Alle slike termer og grupperinger er underlagt premisset om at det er vi‚ de «gode» og «rettferdige» som er skikket til å styre. Rikets folk kan kun manifestere Guds rikets ydmykhet ved å distansere seg fra dette spillet og den konkurrerende syklus. Vi er kalt til å tre ut av sirkelen og bryte den ved et så upolitisk term som nåde, idet vi «elsker våre fiender» ikke ved å drepe dem, men å dø for dem akkurat slik som Jesus gjorde – ham vi er kalt til å imitere.

Matt 20:25-28

Jesus kalte dem [sine disipler] til seg og sa: Dere vet at fyrster hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres slave, likesom menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.

Denne undervisningen er en respons fra Jesus etter at moren til Jakob og Johannes prøvde å få ham til å la hennes sønner sitte på en plass med privilegier og makt, ved siden av Jesus, når Riket kom. Jesus benyttet seg av dette misforståtte spørsmålet til å komme med viktig undervisning. Jakten etter privilegier og makt karakteriserer hedninger (Jeg bruker ordet hedning for å referere til dem som ikke er under Guds herredømme, uavhengig av hva deres uttalte trosbekjennelse måtte være). De får liv og verdi fra slike ting. Men det skal ikke være slik blant dere – Rikets folk. I Guds rike er alt fullstendig reversert. Storhet er ikke definert ved å ha makt over andre, men med makt under andre – det vil si, selvoppoffrende tjenerskap motivert av Guds kjærlighet til oss. Dette er konsekvent undervisning ut fra hvordan Jesus så på Gud, nemlig slik 1.Joh 4:8 sier: Gud er agape. Som borgere i Hans rike skal vi vise vår Konges natur ved å representere Ham idet vi er Hans ambassadører (Ef 6:20; pluss ett til!!!) på jorden.

Dette setter Guds rike i sterkt kontrast til denne verdens riker, ettersom prinsippet med dem – slik Jesus, historien og teorien viser – er at enkelte folk utøver makt over andre. Alle politiske kamper innenfor nasjoner, og alle kriger mellom nasjoner, handler om makt og hvem som skal styre og herske. Rikets folk er ikke kalt til å delta i disse «makt over» kampene, men tvert i mot kappes om å tjene hverandre – og alle – i kjærlighet.

Matt 22:15-22

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de skulle fange ham i ord. De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er en mann av integritet, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: er det tillat å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

På Jesus sin tid var det virkelig turbulente tider på den politiske arena. På grunn av det, var det ofte folk som prøvde å få ham til å si sin mening rundt ulike politiske spørsmål, og kanskje få ham – den dyktige læreren – til å slå seg sammen med dem. Jesus bet aldri på agnet. Han klarte alltid å snu de politiske spørsmål til spørsmål om Guds rike – dét var hans fokus.

Kristne siterer ofte denne passasjen og sier at den beviser at kristne har en plikt med å betale skatt til staten. Svaret til Jesus hadde ikke den hensikten – det var ikke poenget.

For å få tak på den ironiske brilliansen underliggende i Jesu svar, må vi skjønne at jødene på den tiden så på myntene med keiserens bilde som noe veldig frastøtende. De så ikke bare på det som egoistisk fra keiserens side, men også som et direkte brudd på loven om å lage bilder (2.Mos 20:4; 3.Mos 26:1). Bare Gud kan lage bilde av seg selv, noe Han gjorde da Han skapte mennesker (1.Mos 1:26-27).

Jesus linket hedensk egoisme og avguderi på et genialt vis sammen med det å betale skatt. Med en stor del sarkasme, sa Jesus i essens: «Dere tror jo selvsagt at denne mynten er et egoistisk avgudssymbol som er frastøtende for Gud. Så hvorfor skal vi som er Guds folk, slåss mot hverandre over hvor mye av dette vi skal beholde eller gi tilbake til disse egoistiske, avguds-lagende usympatiske menneskene? Hvis det er bilde av ham, kan dere vel bare gi det tilbake for hva jeg bryr meg.»

Jesus sier, ved ikke å bite på det politiske agnet, med andre ord at det ikke er dette spørsmålet som betyr noe. Hvor mye av keiserens mynter vi gir tilbake eller beholder, er ikke det viktige. Det viktige derimot er at vi gir Gud våre liv, for når vi har gitt til Gud det som er Hans, hvor mye er det da igjen til keiseren? Jesus foreslår på ironisk vis at et ufornuftig fokus på hva vi skal gjøre med Cæsars bilde kan reflektere et hjerte som er for lite opptatt av hva man skal gjøre med Guds bilde. Selv om noen klarer å komme frem til hva som er «korrekt» å gjøre når det gjelder å betale skatt, hvor mye betyr det hvis man taper sin sjel? (Mark 8:36)

På denne måten bruker altså Jesus denne verdens spørsmål og agenda som et springbrett til å refrasere spørsmålene ut i fra Guds rikes perspektiv og dens alternativ. Jesus demonstrerer atter en gang at han ikke var kommet for å løse de uviktige og kontroversielle saker som kjennetegner denne verdens riker. Han kom heller for å tilby et radikalt annet alternativ å leve sitt liv på idet han svarer på et helt annet type sett med spørsmål. Alle dreier seg om livet under Guds herredømme.

Dette bør og være vår innstilling til det samme sett med spørsmål. Vi bør aldri ble for opptatt med de mange politiske tema «hedningene» strides om. Vår éne oppgave er å manifestere Guds rike, og det vakre alternativ nettopp dét er.

Luk 4:5-8

Djevelen førte ham da opp på et høy fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare vil falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe og ham alene skal du tjene.

Det er bemerkelsesverdig at Jesus ikke nekter for at djevelen har den makten han hevder å ha. Djevelen visste hvilke fristelser han skulle bruke mot Jesus. Det var nemlig av denne grunn Jesus kom til jorden, han skulle opprette Guds rike som skulle «knuse alle denne verdens riker…og selv stå fast til evig tid» (Dan 2:44), hans etterfølgere skulle «arve jorden» (Matt 5:5). Forskjellen i fristelsen til djevelen og det Jesus ligger ikke i endemålet, men i middelet frem til målet. Jesus nektet å ta del i denne verdens måte å gjøre ting på idet han «tilba Gud alene,» ikke blandet seg inn i politikken og var konsekvent med den læren han gav sine disipler senere ved at de ikke skulle herske over andre slik hedningene gjør, for «slik skal det ikke være blant dere.» (Matt 20:25-28)

Det nye testamentet er enstemmig i sin tale om at djevelen/ondskapen faktisk står bak de politiske systemer og egoisme. Jesus refererer f.eks. satan som denne verdens «prins» eller «hersker» (archon) (Joh 12:31; 14:30; 16:11). Paulus omtaler det samme som «denne verdens gud» og «høvdingen over luftens makter» (2.Kor 4:4; Ef 2:2). Johannes hevder på samme vis at «hele verden ligger i det ondes vold.» (1.Joh 5:19) Også i åpenbaringsboken er alle myndigheter fremstilt som Dyret og Babylon, som ved hjelp av djevelen bedrar og undertrykker mennesker, men som nå kommer til å undergå Guds dom. (Åp 13; 14:8; 17:5; 18)

Hvis Jesus ikke stoler på denne verdens myndigheters metode å gjøre ting på, og tilogmed kaller dem av det onde, hvor mye skal vi da som Rikets folk ha tillit til dem? Svaret blir klart og tydelig ingen tillit, akkurat som Jesus. Legg også merke til hvordan Jesus gjør en kontrast, som vi har sett flere ganger, mellom det å tjene Gud og myndighetene – to forskjellige herrer, leder til at vi er utro mot en av dem.

Luk 12:13-15

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: se til å ta dere i vare mot all slags grådighet; livet består ikke av en overflod av eiendeler.

Jødiske arvelover var ikke akkurat direkte rettferdige, ettersom alt gikk til den førstefødte. Andre søsken var avhengig av velvilje fra den eldste for å få noe som helst. Denne karen, hadde tydeligvis ikke en fullt så velvillig bror. Han ønsket, forståelig nok, at Jesus skulle gripe inn og gjøre noe med dette. Det var et juridisk og politisk spørsmål. Jesus sier oppsummert, «hvem har noensinne fortalt deg at jeg er en advokat eller politiker?» Han snudde det hele, som vanlig, om vanlig til et Guds rike spørsmål. I essens svarer han, «Jeg kom ikke for å løse deres juridiske og politiske spørsmål. Jeg kom for å sette dere fri, blant annet fra ting som grådighet. Så vær forsiktig med grådighet.»

Denne passasjen viser nok en gang at Jesus ikke hadde noe å si om aktuelle emner innenfor politikken. Ettersom jobben til dem i Guds rike er å imitere Jesus i alle ting, bør vi også ha samme holdning.

Joh 15:19

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut fra verden, hater den dere.

Rikets folk følger en annen Herre og har derfor et helt annet syn på verden, hvordan vi gjør ting, enn hedninger. Som borgere av Guds rike er vi utlendinger og fremmede i denne verden (Fil 1:27; Heb 11:13; 1.Pet 1:17; 2:11). Vi må forvente å bli hatet ettersom Jesus var hatet (Joh 15:18; 17:14)

Når etterfølgere av Jesus blir en skygge av hvem de er kalt ut av verden for å være, vaskes det radikale skillet mellom oss og verden. Hvis vi integreres til denne kulturs verdier, idealer og metoder glemmer vi vårt kall, saltet mister sin konserverende kraft og lyset gjemmes (Matt 5). Vi er kalt «ut av verden» av en grunn – det er ingen ubetydelig floskel, men et veldig konkret kall til å være «hellig» – d.v.s. adskilt og seperat. Vi er «i denne verden, men ikke av,» derfor må vi holde oss til Jesus og imitere ham i alle ting og være det vakre og radikale alternativet Gud har kalt oss til. Som Jesus, må vi avsløre den rådende kultur ved å nekte å ta del i den – og den hatet ham for det.

Det er også viktig å legge merke til dem som vandret på Veien (noe den første kristne menighet ble kalt) i de tre første århundrene før Konstantin gjorde KristenDommen til statsreligion, var på mange måter hatet og ofte forfulgt. Mange ble drept på brutalt vis, og hovedårsaken til dette var at de nektet å la seg integrere til det romerske imperiets verdier og måte å gjøre ting på. De ble anklaget for å være upatriotisk, motsatt og feige (fordi de nektet å tjene i militæret). De fulgte heller Guds rikes motsatte og radikale alternativ, noe som førte til en stor økning blant Jesu etterfølgere til tross for at de ble drept fremfor å drepe selv for en «rettferdig sak.»

Joh 18:36-37

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Jesus sitt rike er «ikke av denne verden.» Derfor prioriterte han ingen tid eller energi på å forandre myndighetene på sin tid, til tross for at de var korrupt, umoralsk og ekstremt voldelig. Jesus kom ikke for å pusse og pynte på de rådende systemer, men for å starte noe radikalt og fullstendig annerledes. Kjennetegnet på at Jesu Rike ikke er av denne verden, er at hans etterfølgere ikke slåss med vold for å oppnå sine interesser. Igjen ser vi en tydelig og fundamental forskjell på Guds og denne verdens riker, som historien viser, alltid tyr til vold når deres interesser er truet. En av Jesu disipler, Peter prøvde faktisk å slåss for Jesus med vold når han kuttet av øret på den romerske soldaten, men Jesus tok skarpt til motmæle og irrettesatte ham.

Hovedtegnet på at man er en del av Jesu Rike er altså at man ikke slåss som alle i denne verden gjør. Dette inkluderer å nekte å ty til fysisk vold, men det gjelder også psykisk vold i form av slåssing med harde ord eller baktalelse (f.eks Ef 4:29-31). Alt vi gjør, skal derimot – inkludert våre tanker og ord – være gjort i kjærlighet (1.Kor 16:14). Myndighetene i denne verden setter alle sin lit til fysisk vold, og politikken karakteriseres (minst) med verbale sverdkamper. En person i Guds rike tilkjennegir deres allianse til et annet Rike ved å nekte å ta del i dette.

Ef 6:12

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehærer i himmelrommet.

Hvis det har «kjøtt og blod» er det ikke noen vi skal slåss mot. Tvert i mot, hvis det har «kjøtt og blod,» skal vi slåss for dem. De kan ha som hensikt å skade oss, vår familie eller nasjon. Vi kan hate deres livsstil, politikk og religion, men er de mennesker er vi kalt til å elske dem, tjene dem, gjøre godt i mot dem, be for dem og slåss for dem (Luk 6:27-35). En av de fremste måtene vi slåss for dem er nettopp å slåss mot «maktene og myndighetene» som ønsker å undertrykke både dem og oss. Vår mot-kultur er en Jesuslignende livsstil er vår kamp på vegne av våre fiender. Dette er atter en gang konsekvent med at Gud er agape (1.Joh 4:8), og det til den ytterste konsekvens.

Denne verdens makter og myndigheter har alle sine ulike interesser, og dems sikkerhet er basert på premisset om å gjøre voldelig- og makt-demonstrativ motstand mot menneskelig fiender. Den påfølgende konklusjon blir da at Rikets folk ikke skal ta del i å tjene den.

2.Tim 2:3-4

Ta del med meg i lidelsen, som en god soldat av Jesus Kristus. Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i sivile affærer, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

Paulus tenker her på en soldat stasjonert i et fremmed land. Denne soldatens oppgave, hvis nødvendig, er å lide for å bringe ut sitt hjemlands agenda. I tillegg sier Paulus også at soldaten ikke skal blande seg inn i «sivile affærer,» men at han skal være fokusert på å gjøre sin hærfører til lags. Vi er, bokstavelig talt, soldater stasjonert i fremmede territorier. Vi er til og med stasjonert i «fiendtlig okkupert terreng,» ettersom denne verden som vi lever i er styrt av «denne verdens gud» (2.Kor 4:4) og «høvdingen over luftens makter» (Ef 2:2). Vår oppgave er å «gjøre sin hærfører til lags» ved å imitere hans eksempel og dermed ekspandere arbeidet til Guds rike. For å gjøre dette, slik passasjen sier, er det essensielt at vi ikke blir distrahert og blander oss opp i «sivile affærer.»

Når kristne feilaktig tror at de utbreder Guds rike ved å jobbe for hvilke politiske alternativ, kandidater og programmer som er de «rette» (eller værre, de «kristne») lar de seg distrahere fra den éne oppgaven Rikets folk er gitt. Vår oppgave er å gjøre hva Jesus gjorde. Han manifesterte Guds rike og slapp løs den forandrende kraften til Riket ved måten han levde og døde – ikke ut i fra hvordan han stemte.

Konklusjon

Dette grove utdraget av et essay leder nok til en million spørsmål. Kan kristne noensinne ta del i politikk? Bør de stemme? Bør de tjene i militæret eller være i politiet? Vi er ikke av verden, men vi er i den. Denne spenningen skaper mange gråsoner og usikkerheter i våre liv som ikke kan løses med ett sett etiske regler. Jeg er foreløpig fornøyd med å utlegge skriftene så ærlig jeg kan, reflektere over dem, slik at folk kan selv søke Guds vilje for deres liv. Vi skal aldri dømme andre for de valg de tar (Rom 14), men vi må heller ikke å pynte på den klare og radikale undervisningen til Ordet.

Rikets folk har én Herre og tjener ett Rike. I lys av dette, er denne verdens herrer og riker lite relevante for oss. Vår jobb er å bygge Riket ved å gjøre det Jesus gjorde. Ingenting, selv ikke «viktige» «sivile affærer» må distrahere oss fra det.

So you want me to tell you what Anarchism is, do you? I can do no less than make the attempt, and in my own simple way try to make you understand at least that it is not what the uninformed and the capitalistic newspapers, liars, fools and villains generally say it is.

In the first place, let me urge upon all who desire to learn the truth about Anarchism not to go to its enemies for information, but to talk with Anarchists and read anarchistic literature. And it is not always safe to take what one, two or even a dozen persons may say about it, either, though they call themselves Anarchists. Take what a goodly number of them say and then cancel those statements in which they are not in accord. What remains in all probability is true. For example, what is Christianity? Ask a dozen or more people and it is likely their answers will not agree in every particular. They may, however, agree upon some fundamental propositions. This more likely to be the correct position of Christianity than the statements made by any one of them. This process of cancellation is the best way of finding out what any philosophy is. This I have done in determining what Anarchism is, and it is a fair presumption that I have arrived tolerably near the truth.

Anarchism, in the language of Benjamin R. Tucker, may be described as the doctrine that «all the affairs of men should be managed by individuals or voluntary associations, and that the state should be abolished.»

The state is «the embodiment of the principle of invasion in an individual, or a band of individuals, assuming to act as representatives or masters of the entire people within a given area.»

Government is «the subjection of the noninvasive individual to an external will.»

Now, keep these definitions in mind, and don’t use the word «state» or «government» or «Anarchy» in any other sense than that in which the Anarchist himself uses it. Mr. Tucker’s definitions are generally accepted by Anarchists everywhere.

The state, according to Herbert Spencer and others, originated in war, aggressive war, violence, and has always been maintained by violence. The function of the state has always been to govern – to make the non-ruling classes do what the ruling classes want done. The state is the king in a monarchy, the king and parliament in a limited monarchy, elected representatives in such a republic as exists in the United States, and the majority of the voters in a democracy as in Switzerland. History shows that the masses are always improved in mental, moral, and material conditions as the powers of the state over the individuals are reduced. As man becomes more enlightened regarding his interests, individual and collective, he insists that forcible authority over him and his conduct shall be abolished. He points to the fact that the church has improved in its material affairs, to say nothing of the spiritual, since the individual is not compelled to support it and accept its doctrines or be declared a heretic and burned at the stake or otherwise maltreated; to the fact that people are better dressed since the state has annulled the laws regulating dress; to the fact that people are happier married since each person can choose his own mate; to the fact that people are better in every way since the laws were abolished regulating the individual’s hair-cut, his traveling, his trade, the number of window panes in his house, chewing tobacco or kissing on Sundays, and so on without number. In Russia and some other countries even now you would not be allowed to go into the country or come out of it without legal permission, to print or read books or papers except those permitted by law, to keep anyone in your house over night without notifying the police, and in a thousand ways the individual is hampered in his movements. Even in the freest countries the individual is robbed by the tax-collector, is beaten by the police, is fined and jailed by courts – is browbeated by the authority in many ways when his conduct is not aggressive or in violation of equal freedom.

It is a mistake often made, even by some Anarchists, to say that Anarchism aims to establish absolute freedom. Anarchism is a practical philosophy, and is not striving to do the impossible. What Anarchism aims to do, however, is to make equal freedom applicable to every human creature. The majority under this rule has no more rights than the minority, the millions no greater rights than one. It assumes that every human being should have equal rights to all the products of nature without money and without price; that what one produces would belong to himself, and that not individual or collection of persons, be they outlaw or state, should take any portion of it without his knowledge or consent; that every person should be allowed to exchange his own products wherever he wills; that he should be allowed to co-operate with his fellows if he chooses, or to compete against them in whatever field he elects; that no restrictions whatsoever should be put upon him in what he prints or reads or drinks or eats or does, so long as he does not invade the equal rights of his fellows.

It is often remarked that Anarchism is an impractical theory imported into the United States by a lot of ignorant foreigners. Of course, those who make this statement are as much mistaken as though they made it while conscious of its falsity. The doctrine of personal freedom is an American doctrine, in so far as the attempt to put it into practice is concerned, as Paine, Franklin, Jefferson and others understood it quite well. Even the Puritans had a faint idea of it, as they came here to exercise the right of private judgement in religious matters. The right to exercise private judgement in religion is Anarchy in religion. The first to formulate the doctrine of individual sovereignty was a blue-bellied Yankee, as Josiah Warren was a descendant of the Revolutionary General Warren. We have Anarchy in trade between the states in this country, as free trade is simply commercial Anarchy.

No one who commits crime can be an Anarchist, because crime is the doing of injury to another by aggression – the opposite of Anarchism.

No one can kill another, except in self-defense, and be an Anarchist, because that would be invading another’s equal right to live – the antithesis of Anarchism.

Hence assassins and criminals generally are called Anarchists only by the ignorant and malicious.

You can’t be an Anarchist and do the things which Anarchism condemns.

Anarchism would make occupancy and use the sole title to land, thereby abolishing rent for land.

It would guarantee to each individual or association the right to issue money as a medium of exchange, thereby abolishing interest on money in so far as co-operation and competition can do it.

It denies the justice of patent and copyrights, and would abolish monopoly by abolishing patent rights.

It denies the right of any body of people to tax the individual for anything he does not want, but that taxation should be voluntary, such as is now done by churches, trade unions, insurance societies and all other voluntary associations.

It believes that freedom in every walk of life is the greatest possible means of elevating the human race to happier conditions.

It is said that Anarchism is not socialism. This is a mistake. Anarchism is voluntary Socialism. There are two kinds of Socialism, archistic and anarchistic, authoritarian and libertarian, state and free. Indeed, every proposition for social betterment is either to increase or decrease the powers of external wills and forces over the individual. As they increase they are archistic; as they decrease they are anarchistic.

Anarchy is a synonym for liberty, freedom, independence, free play, self-government, non-interference, mind your own business and let your neighbor’s alone, laissez faire, ungoverned, autonomy, and so on.

Jeg ser det gang på gang når jeg leser aviser, tidsskrifter og ser på nyheter. Ordet anarki brukes fullstendig feilaktig hos blant et stort flertall reportere og skribenter. Enkelte bruker ordet direkte som et skjellsord, et symbol på folk som driver med voldshandlinger, mens andre gjør ordet synonymt med kaos og lovløshet, som f.eks på Haiti nå nylig: «Her på Haiti råder fullstendig anarki.» Jeg tror neppe denne journalisten mener med dette utsagnet at det ikke er herskere på Haiti. Han mener enten kaos eller lovløshet. De bruker ordet feil, og impliserer noe det ikke inneholder. Er ikke en korrekt bruk av ord noe av det minste vi bør forvente hos journalister og folk av ordet? Hvis det skal brukes ord som kaos eller lovløshet, kan de vel bruke dem. Hvis ordgyteren absolutt vil vise et beriket vokabular kan vel det gjøres på en bedre, og ikke minst korrekt måte. Det finnes f.eks flotte fremmedord som entropi og oklarki som utfyller jobbdeskripsjonen utmerket.

Anarki kommer av det greske ordet anarkhia, som er sammensatt av an «uten» og arkhía, som betyr «hersker.» Anarki betyr altså uten hersker, ikke kaos, lovløshet eller et skjellsord. Det blir en urett behandling av ordet, og de legger i det meninger som faktisk ikke er tilstede. At ordet anarki de siste hundre år er blitt satt likhetstegn med kaos og voldshandlinger er ironisk, spesielt med tanke på hvem som skriver det.

Når det gjelder vold, er det riktig at det er blitt utøvd voldshandlinger av enkelte anarkistiske grupper, men dette er bare bagateller og småtteri iforhold til hva de kommunistiske, kapitalistiske og fascistiske ideologier har klart å få til av massakrer, blodbad og systematiserte folkemord iløpet av det forrige århundrede.

Anarkismens muligens tydeligste og mest konsekvente teoretiker Petr Krapotkin, prøvde å se for seg for ca.150 år siden hvordan enkelte av de mer organiserte deler av arbeiderbevegelsen kom til å utvikle seg: Den sentraldirigerte kommunisme ville bli til et terrorsystem, en politistat, som kom til å overgå tsarenes jernstyre i Russland. Han fikk rett. Han forutså at sosialdemokratiet, gjennom å innlate seg på den borgerlige kampmetode, parlamentarismen, uten tvil kom til å tape i krigføringen, og litt etter litt ville utvikle seg til å bli til venstrefløyen innen de borgerlige partigrupperinger på grunn av de endeløse kompromisser kampen medførte. Han fikk rett. Om den indre utvikling i sosialdemokratiet forutsa han at selve parlamentarismen – for at sosialdemokratiets representanter skulle kunne hevde seg i spillet – ville føre til at partiet måtte bli mer sentraldirigert, og at dets enkelte representanter mistet ethvert personlig syn og ansvar, idet de utelukkende ble et talerør for ledelsen. Avvikende meninger ville bringes til taushet av partipisken. Han fikk rett. Sosialdemokratiene og den atutoritære kommunisme har idag tilsammen likvidert det meste av verdens frie arbeiderbevegelser, – de første ved å gi sosialismen på båten, de siste ved å gjennomføre et ytre apparat av polititerror, domstoler og straffeleirer som botemideler mot folkets stadige misnøye under trykket av tvang, umyndiggjørelse og ufrihet. Krapotkin skrev ikke, som jeg vet, om kapitalismens mulige utfall, men det sier vel seg selv, slik vi blant annet ser tydelige eksempler av i dagens Amerika. De store selskaper spiser opp de små, dem med mest kapital og makt får bare enda mer. Tilslutt er det noen få som styrer befolkningen gjennom å sitte på de ressurser som folket er avhengig av. Og som historien viser gang på gang, men som det ser ut til at vi utrolig nok glemmer like ofte, er at makt korrumperer og skaper ulikheter og urettferdighet.

Anarkismen har ingen fullstendig og enhetlig form, men kan deles opp i en lang rekke forskjellige retninger: den individuelle anarkismen, anarko-syndikalismen, kommunistisk anarkisme, mutualisme, etc. Men alle disse deler likheten, det sentrale i anarkismen: oppløsningen eller nedbyggingen av den sentraliserte statsmakt. Denne loddrette, hierarkiske statstype skal erstattes av et horisontalt samfunn, oppdelt i frie, selvstendige kommuner eller føderasjoner med direkte (ikke representativt) demokrati, med suverene og samarbeidende fagforeninger. Anarkistenes tanke er at dette er den måten som best samsvarer og gjør det mulig å skape et sosialistisk samfunn som sikrer det enkelte menneske den frihet og menneskeverdighet som er forutsetningen for et fruktbart og skapende menneskelig liv.

Hva med idag? Er anarkismen mer enn et feilaktig brukt ord, et mulig alternativ til de rådende styreformer som eksisterer? Har den noe å komme med?

Anarkismen har absolutt noe å komme med idag, kanskje mer enn noen gang på grunn av de store teknologiske fremskritt. Det er selvsagt Ikke tale om en fullstendig gjennomsyret anarkisme overalt på vår vakre jord – det ville være urealistisk, men grader av den er absolutt overkommelig og til det beste for alle. Samtidig som potensialet er stort idag, kan det vippe begge veier. I denne verden som stadig blir mindre og mindre med tanke på kommunikasjon, handel og avtaler på tvers av landegrenser og kontinenter kan det bevege seg i retning av det enda mer sentraliserte og effektive. Storselskapene, som innehar en enorm makt og kapital, og som på så mange måter styrer mye mer enn det vi ennå aner, kan dra mye av lasset i en negativ retning. De kan skape våre behov gjennom reklame og media, noe som krever endel av oss. Vi må være bevisste forbrukere, bevisste med tanke på hvor vi henter vår informasjon og fremfor alt bevisste mennesker. For at ikke dem som har makten i sine hender skal bedra oss krever det noe av oss, og her kan teknologien være vår venn. Teknologien og deler av denne globaliseringen har gitt oss en enorm mulighet til å utøve ytringsfrihet, direkte demokrati og til å mobilisere store grupperinger med mennesker mot urettferdigheten.

Anarkismens idealer om frihet og sosialisme kan forenes, det hele er opp til oss. Medborgere jeg ber om en hjelp til å desentralisere maktstrukturene gjennom kritikk av autoritetene, i inn og utland, slik at de alltid må være på tå hev og vite at vi følger med på de lover som blir vedtatt, og de urettferdigheter som blir gjort i maktens navn. Det kan, og må starte med enkeltindivider. Anarkismen kan leve i beste velgående i din vennekrets, ditt nabolag, din by og kommune. Det begynner uansett alltid i det små.

Den franske filosof, historiker, professor i lov, amatørteolog og kristenanarkist Jacques Ellul (1912-1994) skrev denne boken relativt sent i sitt liv (1988). Etter å ha levd mange år som kristenanarkist, og etter å ha stadig blitt stilt spørsmål om denne tilsynelatende motsetningen, følte han det var på tide å skrive ned sine tanker for å avklare og forsvare sin posisjon. Ellul har, utenom denne boken, skrevet flust med artikler som stadig viser hvilken nær sammenheng det er mellom de to. Ellul forteller i innledningen at han, helt siden ung alder, hadde følt en sterk avsky mot de mange fascistbevegelsene i tiden. Han var blant annet med på «Fiery Cross» demonstrasjonen den 10. Februar 1934. Intellektuelt sett var han en tilhenger av enkelte av Marx`s tanker og analyser, spesielt med tanke på hvilken tid han hadde vokst opp i. Men selv om mange av Marx`s analyser var bra, inkludert hans visjon om et samfunn hvor staten gradvis kom til å fortvitre bort, var ikke hans kontakt med kommunistene så bra. En av grunnene var at de mente han var en intellektuell bourgeois som ikke viste den totale respekt for Moskvas ordrer. En annen grunn var at han mente at de ikke hadde den rette kunnskap om Marx`s idéer. De hadde lest 1848 manifestet, og det var det. Ellul så etterhvert at kommunistene ikke var noe bedre enn det «kalde monster,»¹ en autoritær stat på lik linje med de andre ideologier. Proletariatets diktatur beveget seg over til diktaturet over proletariatet, og han mente at ingenting minnet om hovedmålet; det som skulle ende i antinasjonalisme – nemlig internasjonalisme og pasifisme. Noe av det som var helt avgjørende for at Ellul frastøtet seg tanken om kommunismen var deres handlemåte under den spanske borgerkrigen og deres henrettelser av Barcelona anarkistene.

Ellul skriver at det var mange ting, blant annet hans kontakt med de spanske anarkistene, som gjorde at han ble tiltrukket av anarkismen. Men det var en stor hindring – han var kristen. Han forteller om en situasjon i 1964, hvor han ble tiltrukket av en bevegelse nært til anarkistiske tanker, situasjonisme. Han hadde nære kontakter innad i gruppen, og spurte om han kunne være med. De tok det opp, og fant ut at han ikke kunne ettersom han var kristen, men Ellul kunne ikke si fra seg sin tro for å være med. Det var visst ikke så lett å samsvare de to som f.eks kristen tro og sosialisme, noe som var en vanligere blanding. Ellul startet så en åndelig og intellektuell vandring, ikke for å finne en måte å få de to posisjoner til å samsvare, men for å finne ut om han var totalt schizofren. Etter å ha startet vandringen, fant han til sin overraskelse ut at jo mer han forstod det bibelske budskap i sin helhet, jo mer så han hvor umulig det var bare å adlyde staten blindt og hvordan bibelen portretterer en type anarkisme. Etterhvert fant han flere og flere kristne som også tenkte slik. Karl Barth, Murray Bookchin, som anerkjenner at kristenhetens røtter var av en anarkistisk tenkning og Vernard Eller. Ikke minst den kristne pioneren Henri Barbusse, som selv ikke var en ekte anarkist, men som viste klart utifra sitt arbeid hvordan Jesus ikke bare var en sosialist, men en anarkist. Ellul understreker her at han ser på anarkisme som den fulleste og mest seriøse form for sosialisme.

Før Ellul setter igang med å vise hvordan disse to samstemmer understreker han at målet med boken ikke er å overbevise anarkister til å bli kristne, eller å overbevise kristne til å bli anarkister. Det hele handler om å være ærlig.

Boken består av to kapitler som inneholder flere delkapitler.

I. Anarchy from a Christian Standpoint

• What is Anarchy?
• Anarchy’s Complaints against Christianity

II. The Bible as a Source of Anarchy

• The Hebrew Bible
• Jesus
• Revelation
• 1 Peter
• Paul

I kapittelet titulert «What is Anarchy» avklarer Ellul endel ting om hvilken type anarki det er snakk om. Innledningsvis skriver Ellul det viktigste grunnlaget for den type anarki han står for. Han skriver: «By anarchy i mean first an absolute rejection og violence.» Derfor kan han ikke akseptere de handlemåter som enkelte nihilister og anarkister opp gjennom historien har anvendt for å fremme sine idéer. Årsaken for denne ikke-vold innstillingen forklarer han hovedsaklig utifra to grunner – den ene taktisk, som dreier seg om at den ikke-voldelige motstand er mer effektiv enn den voldelige idet han trekker frem Martin Luther King, Gandhi, Lech Walesa og den store Zululederen Buthelezi i Sør-Afrika som eksempler. Den andre grunnen er basert på det kristne kjærlighetsprinsippet ved å gjengjelde det onde med det gode. Ellul understreker at innstillingen ofte betegnet som pasifisme ikke betyr å være passiv når det gjelder motstand mot autoritetene, det dreier seg om hvilken handlemåte som skal anvendes. De bibelske eksemplene som Jesus nevner viser denne innstillingen på en flott måte. Når vi forstår Jesu uttalelser utifra datidens betydning skjønner vi at Jesus ikke var en passiv pasifist. Å «snu det andre kinnet til,» «gå en ekstra mil,» «gi den du skylder kappen ditt undertøy og» var aktive handlinger som prang utifra prinsippet om ikke-vold.

I kapittelet «Anarchy`s Complaints against Christianity» tar Ellul, logisk nok, for seg noen av de vanligste motforestillinger fra anarkister om hvorfor de mener kristen tro er uforenelig med anarkisme. Han presenterer motforestillingene utifra to hovedårsaker. Historisk og metafysisk. Det historiske argumentet til anarkistene baserer seg hovedsaklig på hva som er blitt gjort ut av den kristne tro, praksisen og ikke nødvendigvis hva som er rett og sant. Den kristne kirkes offisielle historie har jo helt ifra «kirkefedrene» på 100-tallet e.vt vært grunnlagt på en hierarkisk måte med autoritære ledere. Dette er jo som kjent ikke noe som blir sett på som positivt av anarkistene og deres idéer. Det metafysiske argumentet starter med selve konseptet om Gud. Det velkjente anarkistslagordet: «No God, no master,» viser litt av hva denne problemstillingen går utpå. Anarkister, som ikke ønsker noen politisk, intellektuell og økonomisk herre, ønsker heller ingen religiøs herre, ingen Gud. Det finnes flere ulike argumenter til hvordan dette kan forenes med kristen tro – Ellul har sin egen. Han fokuserer på at Gud ikke setter seg over mennesker og overtaler dem iform av makt, men ved hjelp av overbevisning. Ellul fornekter ikke Guds allmektighet prinsippielt, men han mener at Gud har begrenset seg i praksis for å oppnå det Han ønsker å oppnå – kjærlighet. Deretter går han frem for å vise at det forholder seg slik gjennom den hebraiske bibel og gjennom Jesu lære. En av de andre metafysiske motforestillingene som Ellul tar opp er den teologiske doktrinen om Guds forviten og hvordan mange anarkister mener dette strider mot det de ser på som essensielt – deres frihet. Her trekker Ellul frem de mange gresk filosofiske ideer og tanker om Gud som påvirket mange av de ledende teologene etter den «ortodokse kirkes» opprettelse. Augustin, som er en av de mest fremtredende og innflytelsesrike teologene, innrømmer det selv i sine egne skrifter at han var sterkt påvirket av blant annet Platon og Aristoteles. Ellul mener at vi ikke finner en slik gresk-filosofisk Gud hvis vi leser bibelen. Platon hadde med sine ressonnement mange fornuftige og bibelske konklusjoner om det største Vesen, men særs mange av dem var ubibelsk. I likhet med hans skrifter finner vi mange av de samme ord og uttrykk i Augustins: predestinasjon, allmektig, allvitende, forviten, evig, uforanderlighet, ufølsomhet med mer. Det skal sies at mange av disse ordene finner vi i bibelen, men med en annen mening bak dem. Uansett, dette legger Ellul ut om på en meget treffsikker måte. Noen av de andre tingene han går igjennom i dette underkapittelet er hvordan frihet og Gud kan samsvares, idet han tar opp eksempler fra den hebraiske bibel med hvorfor Gud gav jødene så mange bud og regler. Han nevner også videre Paulus sitt fokus på frihet og tar opp det Jakob skriver når han kaller Guds lov for frihetens lov.

I kapittelet «The bible as a source of anarchy» tar forfatteren for seg bibelpassasjer helt fra de første bøkene i den hebraiske bibel til åpenbaringsboken i det nye testamentet. Her må jeg innrømme at det var enkelte gode argumenter, spesielt fra den hebraiske bibel, som jeg selv ikke hadde tenkt så nøye over. Jeg vil ikke gå inn på de ulike passasjene i denne anmeldelsen, men jeg kan røpe et viktig stikkord som Ellul får frem på en god måte: Guds opprinnelige plan gikk ikke utpå at noen mennesker skulle herske over andre.

Denne boken anbefales på det sterkeste til dem som ønsker å få oppklart en del vanlige misforståelser om anarkisme og kristen tro.

1. beskrevet av Nietzsche

Ordaket om at det er intet nytt under solen har slått feil. Det stemmer ihvertfall når det er snakk om den periode vår verden er inne i nå. Aldri har mennesker, skilt fra hverandre pga lange distanser, hav, fjell, og forpliktelser, kunnet kommunisere på en slik måte mulig idag. Jeg kan samtale med en i Kina her og nå. Jeg kan skrive med den personen, se den personen samtidig som den ser meg, høre de ord ytret av den personen bare ett sekund senere – uavhengig av distanse. I tillegg til alle disse, tidligere utopiske, kommunikasjonsmetodene kan vi også komme oss fysisk fra et sted til et annet, fortere enn noensinne. De fleste av oss i den vestlige verden kan sitte i flyvende jernfuglaktige ting, som er så snille å frakte oss dit vi selv vil. Det er ikke vanskelig å bli fascinert eller skremt av den perioden i verdenshistorien vi befinner oss i nå. Vi lever. Vi er her nå. Og vi kan ta del i ting, utenkelig for mennesker bare 100 år siden.

US now fremstiller perioden, og de muligheter vi har nå som veldig positive. De ser på det som en mulighet til at mennesker kan knyttes sammen, på tvers av landegrenser (kommuner og nabolag for den saks skyld), alder og utveksle tanker og erfaringer med hverandre. Gjennom dokumentaren følger de enkelte slike eksempler. En alenemor er del av et internettfellesskap med andre mødre, hvor de ofte i mangel av det tidligere familiesamholdet, kan dele erfaringer og lære av hverandre. Alenemoren anvender dette nettverket av mødre hyppig, og avtaler tilogmed et cafébesøk med en gjeng andre mødre. På samme måte følger vi en 19 årig amerikansk eventyrlysten gutt. Han har tatt kontakt med andre folk i andre land gjennom en internettkanal som heter Couchsurfing – en side for likesinnede mennesker med en sofa tilgjengelig for overnattingsbesøk. Disse eksemplene er et av aspektene ved den nye teknologien.

Et annet aspekt dreier seg rundt det spørsmål som stilles i begynnelsen av dokumentaren – kan vi alle styre? De følger så et engelsk fotballag, Ebbsfleet United, som siden Februar 2008 nærmest har blitt styrt av supporterne. Gjennom det webbaserte programmet MyFootballClub har medlemmene kunnet stemme på lagoppstillingen og spilleroverganger. Folket har reell makt over sitt eget lag og de føler nok et større ansvar og engasjement til laget sitt på grunn av dette.

Dokumentaren trekker så disse eksemplene et steg videre – et steg videre mot et større bilde. Ved de første eksemplene, trekker de ut elementene av felles tillit; ved det siste trekker de ut, for det første; muligheten til aktivt og delaktig demokrati, for det andre; ansvarsfølelsen som følger med. Den setter et viktig og interessant fokus på mange av de positive sidene ved den nyvunnede teknologi og dens muligheter. Dokumentaren var absolutt interessant, men den kunne ikke og hadde sikkert ikke som hensikt å trekke inn det hele og store bildet. Med det mener jeg at de leker med tanken om et nytt og aktivt demokrati, tilogmed det at folket selv skal være «staten» – de peker litt i retning mot anarki (som jeg finner særs interessant). Så, uten selv å trekke en konklusjon, sender de interessante tanker ut til folket – tanker som kan utvikles videre og muligens være til stor hjelp.

I
Det første er ganske lett:
De som er flest, har alltid rett

II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.

III
Og tviler du så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.

IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.

V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.

VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.

(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)

VII
Gå aldri oppreis. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.

VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.

(Og i et brødreparadis
har du din beste livspolis)

IX
Av sladder husker du hvert ord
til bruk i neste sjefskontor.

(Men ingen taktfull sjel forteller
et ord til ham som ryktet gjelder.)

X
Hvis siste bud blir respektert,
da er din fremtid garantert:

Følg dristig med i kamp mot troll, –
men vis fornuftig måtehold!
Skrid tappert frem i livets strid,
– én time forut for din tid!