This is basically the same kind of logic as from the more conventional question: «can God create such a heavy rock that even He could`nt lift it?»

This, supposedly logic, has the intention of questioning the omnipotence of God. In reality, this is in fact a meaningless question. The question is a logical fallacy in itself. A fallacy like this, is nothing but word after word – the meaning gives no sense if you presume what I think you do.

Let me frase it with another similar question. «Can God create square circles? After all, He is supposed to be allmighty.» What`s wrong with this? The question in itself. A circle is round. This is an axiom per definition. If you have said this, you have in other words said that it is in fact round – not square.

So if you assume that God is omnipotent, then you are in fact asking if God can be omnipotent while at the same time not being it. In other words: a logical fallacy.

I kjente eksempler kjenner man til virkningen av eksponentialfunksjonen i omstendigheter som inflasjon i pengemarkedet, bankrente og at mennesker bruker opp naturlige ressurser i et enormt tempo. Et annet tydelig eksempel på eksponentialfunksjonens veldige krefter er den eksplosjonsartede veksten i en bakteriekultur. Det eneste som stopper en bakteriekultur til å utgjøre hele universets masse er mangelen på livsvilkår som mat og andre motstandere i naturen. Dette kommer vi tilbake til senere.

Et lite oversiktsbilde

For å danne oss et bedre bilde av eksponentialfunksjonen, kan det være greit med en liten reise tilbake i tid til det gamle persia og historien om kongen av et mektig rike. Der oppfant kongens hovedrådgiver, «The Grand Vizier», et spill som utfoldet seg på 64 røde og svarte ruter. Den viktigste brikken var kongen, og den nest viktigste var selvsagt arkitekten bak spillet «The Grand Vizier». Målet med spillet var å slå ut motstanderens konge. Spillet ble dermed på persisk kalt, shahmat. Shah for konge, og mat for død. På russisk heter det fremdeles shakhmat, som muligens henviser til innbyggernes underliggende revolusjonære tendenser. Selv på norsk finner man mye av det gamle språket igjen i det siste trekket – sjakk matt – død over kongen. Kongen var så fornøyd med spillet at han ba sin rådgiver om å be om hvilken som helst belønning for det fantastiske spillet. Rådgiveren hadde svaret klart. Han var selvsagt en beskjeden mann, så han pekte bare mot de 8 radene og 8 kolonnene på brettet og fortalte at han bare ønsket ett hvetekorn på den første ruten, det dobbelte på den andre, det dobbelte av det igjen på den tredje og så videre til den 64 ruten. Kongen insisterte på at hans ønske var for lite og tilbudte ham heller juveler, dansende piker og palasser. Men rådgiveren takket nei, så ned i bakken og sa at han bare ydmykt ønsket rutene med hvete. Men når sjefen for det kongelige kornlageret begynte å telle de ulike kornene, fikk kongen seg en uhyggelig overraskelse. Rutene ble fylt, i starten beskjedent: 1, 2, 4, 8, 16, 32, 64, 128, 256, 512, 1024 … Men når de nærmet seg den 64. ruten begynte tallet på korn å bli uhyggelig stort. La oss se nærmere på hvor mye rådgiveren krevde i hvetekorn. Hans ønske involverte altså en eksponentiell økning for hvert steg, hvor adjektivet eksponentiell viser til eksponenten, det vil si tallet i en potens (altså opphøyd) som viser hvor mange ganger grunntallet skal tas med som opphøyd faktor.

Eksponenten forteller bare hvor mange vi skal multiplisere 2 med seg selv. 2² = 4. 2³ = 8. 2⁴ = 16. 2¹⁶ = 1024, og så videre helt opp til den 64. potens. Så da kan vi finne frem til det totale antallet korn, som vi velger å kalle S, ved å summere sammen de ulike rutene, fra 1 på den første ruten til 2⁶³ på den siste ruten. Da er S = 1 + 2 + 2² + 2³ + … + 2⁶² + 2⁶³. Ved å multiplisere med 2 på begge sider av ligningen får vi: 2S = 2 + 2² + 2³ + 2⁴ + … + 2⁶³ + 2⁶⁴. Ved å trekke fra den første ligningen fra den andre får vi: 2S – S = S = 2⁶⁴ – 1, som er det eksakte svaret. Dette tilsvarer 18,6 kvintillioner. Altså 186 etterfulgt av 17 nuller. Astronomiske mengder med korn! På grunn av den slue rådgiverens kunnskap om eksponentialfunksjonen, satte han kongen i en ubetalelig gjeld.

Den generelle formen

Eksponentialfunksjonen brukes til å forklare noe som vokser med en konstant rate over en viss tid, som eksempelvis 5% per år. Hvis det tar en viss tid å vokse med 5 %, da følger det at det tar en viss lengre tid å vokse med 100 %. Denne lengre tiden, kalles fordoblingstiden. Dette er altså tiden det tar å fordoble startsummen. En forenklet måte å finne fordoblingstiden på er å ta 70 og divdere på % vekst per tidsenhet. Altså: T₂ = 70/prosent vekst per tidsenhet. Da har eksempelvis en vekstrate på 5 % en fordoblingstid på T₂ = 70/5 = 14 år. I en situasjon hvor noe vokser med 5 % per år tar det altså 14 år for at det noe skal fordoble seg, altså tiden det tar for oppnå en 100 % økning siden startsummen. Hvor kommer så tallet 70 fra? Det er en tilnærming til produktet av 100 multiplisert med den naturlige logaritmen av 2, altså 100 * ln2 = 69,3. Men det kan være greit å bare huske 70 og bruke det hver gang du leser om en prosentvis økning i noe over en viss tid. Slik finner man altså fordoblingstiden med en konstant vekst- eller nedgangsrate til en angitt startsum.¹ Generelt kan man også skrive formelen for fordoblingstiden T₂ = ln(2)/(ln(1+r/100)), hvor r er den prosentvise veksten. Ønsker man å finne tredoblingstiden, bytter man bare ut ln(2) i teller med ln(3). Altså T₃ = ln(3)/(ln(1+r/100)). Den matematiske utledningen av denne formelen ligger utenfor dette skrivets ramme.

Eksponentialfunksjonen ligner i form på funksjoner mange av oss har sett tidligere, da mange andre funksjoner også har eksponenter. Det er for øvrig én stor vesensforskjell. I eksponentialfunksjonen er variabelen opphøyd i potensform, i motsetning til hva vi er vant til. En funksjon som denne har du muligens sett før: f(x) = x², hvor variabelen x er grunntallet og tallet 2 er eksponent. For eksponentialfunksjoner, vil variabelen være en eksponent, mens grunntallet er en konstant. Slik kan en eksponentialfunksjon se ut: g(x) = 2^x.

Før vi går videre og ser på noen andre typer eksponentialfunksjoner, skal vi se litt nærmere på denne den nevnte funksjonen g(x) = 2^x slik at vi kan danne oss et bilde av eksponentialfunksjonens forløp. Da plukker vi bare ut etterfølgende verdier for x og plasserer dem inn i funksjonen g(x). Først med positive tall, og så med negative tall.

Her ser vi de positive tallene:

Her ser vi de negative tallene:

Når man setter de sammen og plotter det inn i en graf, vil formen på en eksponentialfunksjon stige veldig sent, men deretter øke i et enormt tempo.

Når folk snakker om eksponentiell vekst, er det altså denne type graf de refererer til. En vekst som starter sent, men som gradvis samler moment og øker i et grufullt tempo. Man kan for eksempel se på menneskets populasjonsvekst gjennom verdenshistorien på denne måten. Ser man på populasjonsveksten fra tidligere tider, så har den vært minimal. Men etter den industrielle revolusjon, og særlig etter oljeeraens start, har verdens populasjon begynt å skyte til værs idet den følger de samme trekkene som i en eksponentialfunksjon.

Nesten alle eksponentielle funksjoner følger mønsteret med vekst eller nedgang etter formelen, A = Pe^rt. Her står A for enden på det man jobber med (bankrente, bakteriekulturs vekst, radioaktiv halveringstid etc.), P står for startmengden med det samme som A, r er vekst- eller nedgangsraten og t er over hvor lang tid man kalkulerer den konstante forandringen.²

Grafen til venstre viser FNs tre ulike scenarioer for hvordan populasjonsveksten på jorden vil utfolde seg frem til 2100. I det røde scenariet ser vi tilnærmet en eksponentiell stigning opp til hele 14 milliarder mennesker i 2100 – dobbelt så mange som i dag. Man kan også se at i alle deres scenarier vil kurvene starte å slakke og etterhvert dale. Dette kommer av at jorden kun er bæredyktig for et visst antall mennesker ut fra hvor mye ressurser de menneskene legger beslag på. På samme måte som en bakteriekultur ikke vil vokse eksponentielt i det uendelige og tilslutt få en masse større enn hele universet, vil ikke menneskenes populasjon kunne vokse til det uendelige. Dette sier seg selv, da vi lever på en planet med så så mye ressurser. Jorden har kun en viss mengde vann, en viss mengde mineraler, en viss mengde olje, en viss mengde dyrkbar jord etc. Og derfor vil en teoretisk eksponentialfunksjon i vår virkelige verden aldri kunne fortsette til det uendelige.

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Doubling_time og http://en.wikipedia.org/wiki/Rule_of_72
2. http://www.purplemath.com/modules/expoprob2.htm

Dette kan gjelde for varmtvannsbehov og/eller romoppvarming. Soldekningsgradens størrelse er avhengig av en rekke faktorer. Som nevnt, har solenergi et enormt potensial som man kan utnytte på en rekke måter. Man kan anvende passiv solvarme som dreier seg om utformingen av bygget slik at boligen blir tilført varme, samt dagslys som reduserer det elektriske behovet for kunstig belysning. Man kan anvende aktiv solvarme med solfangersystemer som varmer opp vann til bruk, enten til romoppvarming og/eller til tappevann. I tillegg kan solens elektromagnetiske energi utnyttes ved omforming til elektrisk energi v.h.a. solcellepaneler. Det finnes altså mange muligheter som kan bidra til hvordan man kan redusere energibehovet ved å utnytte solen. Under er det vist et eksempel på en behovsprofil for romoppvarming og tappevann.

Denne figuren viser bare ett eksempel på hvordan man kan utnytte solen. Her er det valgt å installere to solfangere, som utnytter ut en viss mengde av solens innstrålte energi. Det er potensielt sett mulig, hvis man bruker dette prinsippet både i form av passiv­‐ og aktiv solvarme, å ha betraktelig høyere soldekningsgrad ved å utnytte riktig orientering, plassering av vinduer, utforming av bygg, solfangere etc. Hvis man ser på soldekningsgraden til solfangere, er det ikke lønnsomt å overdimensjonere med for mange solfangere. Dette ville medført at den strekprikkede linjen på figuren over hadde blitt brattere, og at det ble generert mer overskuddsvarme man ikke kunne bruke. Det ville også medført at man kunne dekket litt mer av tappevann, og eventuelt romoppvarming, i de kalde månedene. Denne mengden er for øvrig ikke lønnsom i forhold til pris. For å regne ut soldekningsgraden, kan man anvende denne formelen:

hvor,

• Qs: nyttiggjort varme fra solen. Dette kan inkludere både passiv og aktiv solvarme, eller kun en av dem.
• QAUX: varme fra tilsatsvarmekilden, som f. eks varmepumpe, el-­kolbe, etc.

Man kan velge å regne ut soldekningsgraden kun for aktiv solvarme (solfangere), men man kan også velge å sette det sammen med bidrag fra passiv solvarme (gjennom vinduer). Dette ville medført en betraktelig større soldekningsgrad.

Påvirkningen månen har på jorden forklares forenklet ved hjelp av Newtons lov om universell gravitasjon. Denne loven forteller at hvert punkt (massesenter) med masse tiltrekker ethvert annet punkt med masse tilsvarende en kraft som er direkte proporsjonal med produktet av punktenes masser og motsatt proporsjonal av kvadratroten til deres avstand. Matematisk uttrykkes den slik:

F = G*(m₁*m₂)/r²

hvor,
F: Kraften som virker mellom massene
G: Den universelle gravitasjonskonstanen (må ikke forveksles med liten g som er den lokale gravitasjonskonstanten på jorden)
m₁: Massen til det første legemet
m₂: Massen til det andre legemet
r²:  Avstanden mellom massesenteret til legemene

Etterhvert overtok Einsteins generelle relativitetsteori jobben til Newtons teori. Han løste dette blant annet ved å introdusere konseptet om en krumning av tidrommet fremfor å se på det som krefter som virket over lange distanser mellom to legemer. Newtons formel fungerer for øvrig utmerket bra som en tilnærming av gravitasjonens effekt når man ikke trenger å være hårreisende nøyaktig. Relativitetsteorien er hovedsaklig kun nødvendig når man arbeider med tyngdekrefter fra legemer med enorm stor masse og densitet. Newtons lov om universell gravitasjon gir tilfredstillende svar når det gjelder jord/måne systemet.¹ Derfor vil vi her ikke gå videre inn på Einsteins generelle relativitetsteori.

Når da månen virker på jorden med en kraft, F, vil jordens masse bli strukket mot månen. På grunn av jordens enorme masse, dens sikre plassering i banen av kurvet romtid skapt av solens enorme masse i kombinasjon med jordens konstante fart, medfører dette at den holdes på sin plass med en tilsvarende motkraft. Dette igjen medfører at jorden blir «strukket» slik at dens form bli elliptisk, med dens korte sider rettet mot og fra månen. Dermed vil vannet på jorden som befinner seg på langsidene av jordens plassering i forhold til månen være bredere. Man kan se for seg at man står med føttene på en rockering idet man strekker den opp mot seg. Da vil vannet på langsidene av jorden bevege seg mot de kortere sidene av jorden og skape flo der. Ettersom jorden rotererer rundt sin egen akse én gang i døgnet vil det være flo, og dermed også fjære, to ganger i døgnet. Det vil være flo når vi befinner oss nærmest månen, og lengst borte fra månen.

Grunnene til at flo og fjære oppstår på jorden to ganger i døgnet er altså sammensatt av ulike komplekse naturlige fenomener, forklart ved hjelp av teorier fra to av naturvitenskapens mest fremtredende tenkere.

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Newton’s_law_of_universal_gravitation#Problems_with_Newton.27s_theory

Det finnes mange måter man kan dyrke sopp på – både inne i kontrollerte omgivelser og ute. Hovedprinsippet er så enkelt som å la soppens mycel (det hvite nettverket) spre seg i et substrat, som eksempelvis trestokker og treflis, helt til det er kolonisert. Da vil soppens fruktlegemer vokse ut fra substratet på lignende måte som en plante fra jorden. For å starte prosessen trenger man hovedsakelig tre ting:

1. Soppgyt (Mushroom spawn, engelsk)

2. Substratet

3. De rette forholdene

Her vil jeg ta for meg de tre nødvendighetene hver for seg.

Soppgyt – Kultivering og inokulasjon

Om denne norske betegnelsen, soppgyt er korrekt, vet jeg ikke. Jeg har ikke klart å finne noe norsk ord for dette og har dermed bare oversatt det engelske ’Mushroom Spawn’ direkte. Soppgyt er strengt talt bare ren mycel som har blitt kultivert under kliniske forhold uten fare for forurensning. Det er dette mycelet som skal innpodes (inokuleres) i et passende substrat.

Mycelet spres aseksuelt, altså som vegetativ formering. Det er også mulig å spre mycelet seksuelt ved å innpode soppsporer direkte i substratet. Denne metoden brukes for øvrig lite, ettersom sannsynligheten for ”spiring” er liten. Vintersopp (flammulina velutipes) og stubbeskjellsopp (kuehneromyces mutabilis) er unntaket fra regelen, og kan lett såes ved å plassere modne sopphatter på enden av fuktige stokker og trestubber (de foretrekker nåletrevirke som substrat: poppel og piletre). Hvis sporene plasseres under de rette forholdene, vil de spire og soppen vil kolonisere substratet. En slik forplantning vil for øvrig bruke betraktelig lengre tid på å produsere fruktlegemer enn ved den vegetative metoden. All sopp kan potensielt sett forplante seg ved hjelp av sporene. Da dette er en billig og enkel metode, vil det jo uansett ikke skade å prøve. Ønsker man derimot å være sikker på å få avling, anbefales det å innpode ferdig mycel direkte. Man kan få bestilt ferdig mycel av spesialister, som oftest kolonisert i plugger (plugs) eller korndybler (grain spawn). Spesialistene, starter som regel ikke med sporer, men med en bit mycel hentet fra et virilit fruktlegeme. Disse dyrkes så på et agar¹ (sterilt næringsmedium) som kan tas vare på til senere bruk, nedkjølt i prøverør. Dette ’spawnet’ er eksempelvis korn som er trykkokt og deretter kolonisert av mycelet. Disse plasserer man deretter i det aktuelle substratet, enten ved å hamre dem inn i stokker, legge dem i kornballer og treflis, eller ved å plassere kolonisert kornsubstrat eller annet i en stokk. Fordelen ved å inokulere mycel i trestokker og andre ”hardere” substrater er at kulturen vil gi avling i flere år enn ved eksempelvis å bruke halmballer. Levealder for ulike kulturer vil vi komme tilbake til under delen om substratet.

Man kan fremvokse mycelet selv med litt øvelse, til tross for at man nok ikke kommer til å få det beste resultatet med en gang. De fleste nybegynnerfeil er et resultat av slurvefeil og mangel på tilstrekkelige kliniske forhold. Gyteplugger – laget av litt hardere materiale – er muligens det beste, da de ikke er så mottakelig for mold som kornplugger og andre midlertidige substrater. Hvis man vil ha flere gyteplugger trenger man bare plugger og dybler (dowels). Disse må bli gjennomvåte og kokes for å oppnå nødvendig fuktinnhold, samt å minske risikoen for spredningen av andre sopper. Når de er nedkjølt legger man dem i en ren plastikkpose og tilsetter noen inokulerte gyteplugger eller et annet kolonisert substrat. Så må poses snus, med åpningen på bunnen, slik at rett mengde luft blir tilført uten så stor fare for forurensning. Etter en måned vil pluggene være kolonisert og klare for inokulasjon. Selve innpodingen bør som regel skje på våren, eller tidlig sommer, etter at temperaturen er over 10 grader. Man bør ikke vente til det blir så mye varmere, ettersom det medfører større risiko for forurensning. Mycelet vil trenge 2 til 3 måneder for å trenge langt nok inn i substratet for stokker, og betraktelig kortere for lettere materialer som sagflis og halmballer. Etter denne tiden er mycelet sikret mot frost. Om inokuleringen har vært en suksess, kan man se bare etter noen få uker ved at det hvite mycelet har etablert seg på det inokulerte området.

Substratet

Substratet er mediet som mycelet skal kolonisere. Når mycelet er inokulert i et passende substrat under de rette forhold vil det etter hvert dukke opp store mengder med sopp. Hvilke substrat man bør bruke avhenger av flere faktorer, hver enkelt med sine fordeler og ulemper. Man kan bruke hele stokker, sagmugg, halmballer og annet organisk materiale som substrat.

Mycelet forplanter seg i organisk materiale og slipper ut kraftige enzymer som bryter det ned. Derfor vil tungt-tre (eik, bøk) brytes senere ned og dermed vare lenger enn eksempelvis et substrat som halmballer. Fordelen med halmballer, sagmugg og lettere trestokker, er at det blir hurtigere kolonisert. Dette medfører at man får avling fortere. Kulturer på lett-tre (poppel, piletre og bjørk) kan gi den første avlingen på bare mellom 6 til 12 måneder. Tungt-tre behøver vanligvis den dobbelte tiden på å koloniseres, men gir avling – år etter år – betraktelig lengre. Dette igjen er for øvrig avhengig av størrelsen på stokken og lengden på vekstsesongen. Sepp Holzer, en østerrisk bonde, skriver at han har hatt kulturer på tungt-tre som har gitt avlinger fra samme stokk i over ti år. Under gode forhold, kan man som tommelfingerregel forvente en total avling på mellom 20 til 30 prosent av stokkens vekt. Hvis man da har en fem kilo tung stokk, kan man da vært år høste inn mellom 1 til 1,5 kg med sopp – og det kun fra én stokk! Sepp Holzer bruker stokker som er mellom 0,5 til 1 meter lang og minst 20 cm i diameter.

Det er essensielt at substratet man bruker ikke er kolonisert av annen sopp fra før av. Disse vil da konkurrere med den ønskede soppen, og avlingen vil slå feil. For å unngå dette må man sørge for at stokken er blitt hugget nylig – men ikke for nylig. Det kan være greit å la treet ligge litt, ettersom det fremdeles vil yte motstand mot soppinfeksjoner. Tre som har blitt lagret i mer enn seks måneder er mest sannsynlig allerede kolonisert eller uttørket og er dermed lite brukelig. Man kan også inokulere trestammer. Dette kan man gjøre når de har sluttet å spire. Et sunt tre gjenkjennes ved at det ikke har noen mørke eller råtne områder. Kuttflaten må være lys i fargen og fast.

Et annet essensielt punkt for at mycelet skal bre seg i substratet er at det inneholder tilstrekkelig fuktighet. Nylig kuttede stokker har høyest nivå fuktighet. Hvis man bruker eldre stokker, kan det være nødvendig å dynke dem med vann i starten for å oppnå passende mengde fukt før man legger forholdene til rette.

Når man så vet at mycelet har kolonisert substratet, kan man anvende det man vet om soppens funksjoner i økosystemet for å skape nyttige forbindelser i hagen. Den østerriske bonden Sepp Holzer pleier å grave ned trestokkene i bakken. Han senker dem ned en tredjedel av stokkens lengde med den tykkeste delen nederst. Dette gjør slik at stokkene trenger minimalt med vedlikehold ettersom mycelet fortsetter å spre seg i bakken for å hente næring, vann og skape nyttige forbindelser. Dette kan til og med medføre at det dukker fruktlegemer på bakken rundt stokkene. Nyttige mycelforbindelser i jorden vil som regel være en stor fordel for enhver produktiv hage.

De rette forholdene – temperatur, fukt og skygge

Når man så har gjort alt riktig. Frembringet rent mycel, funnet den rette stokken og inokulert det, må man sørge for at omgivelsene ligger til rette for å oppnå optimal vekst. Når alt det ovenfor nevnte er gjort korrekt, er det hovedsakelig tre faktorer som er viktig å tenke på for mycelets kolonisering: Temperatur, fukt og skygge.

Mycelet utvikler seg optimalt i jevne temperatur på ca. 20 grader. For å holde på fuktigheten og holde jevn temperatur, kan man blant annet dekke stokkene med raggsekker og løv. Det er greit at stokkene får tilførsel av vann fra regnet, så dermed vil raggsekker med åpne porer nok fungere best. Det er også mulig å dekke dem med plastposer hvis man ønsker å høyne temperaturen. Noe som bidrar bra til dette er hvis det foregår kompostering oppå eller under stokkene. Men man bør for øvrig ikke overstige 30 grader, da det kan drepe mycelet. I tillegg kan kompostering under tilføre fuktighet til substratet ved hjelp av fordampning.

Oppsummering – dyrking av sopp i hagen

Her følger en liten steg-for-steg oppsummering av hva man bør gjøre for å dyrke sin egen matsopp i hagen.

1. Finn ut hvilke sopper som egner seg å dyrke i nordisk klima. Her er de primære nedbryter- og gourmétsoppene, Østers og Shiitake, passende å starte med.
2. Bestill mycel, altså vegetativt formert sopp, dyrket frem av spesialister. Det er en fordel om mycelet er kolonisert i treplugger, slik at man enkelt kan banke dem inn i trestokken som skal koloniseres. Man kan bestille mycel til Shiitake sopp her: Shiitake Mushroom Growing Plugs
3. Skaff passende trestokker som skal brukes til substrat. Til østersopp (pleurotus ostreatus) fungerer det bra med tømmer fra løv- og nåletrær. Shiitakesopp (Lentinula edodes) vokser bra på løvtrær, særlig eik og gråor.² Husk at trestokkene ikke må inokuleres før tidligst to måneder etter at de ble kuttet. Da gjør treet fremdeles motstand mot soppkolonisering.
4. Lag hull i tømmeret med relativt små mellomrom (se bilde over). Det er også viktig å tilpasse hullenes størrelse til trepluggene man inokulerer. Pluggene skal sitte tett og ha kontakt med treet inni hullet.
5. Inokulerer de koloniserte trepluggene i tømmeret.
6. Etter at pluggene er banket inn, må hullene dekkes til for å beskytte soppen og holde på fuktigheten. Til dette kan man bruke ulike typer voks. Det vanlige er å bruke ostevoks (cheese wax). Men man kan gjøre det mer økologisk ved å bruke bivoks eller ved å presse inn en fersk gren inn i hullet og kutte av utstikkende rester. Bivoks kan man eksempelvis kjøpe her.
7. Plasser tømmerstokkene i skyggen, gjerne under et tre, eller på nordsiden av huset. For å holde på fuktigheten uten å gjøre noe arbeid selv, kan det være en fordel å senke tømmerstokken ned i bakken, med ca. 1/3 av dens lengde.
8. Da er det bare å vente på sopp. Det kan ta alt fra 6 – 12 måneder før den første avlingen kommer, men den vil fortsette å komme i langt tid, avhengig av hvilket tømmer man bruker og gitt at alle de andre forholdene er gode.

Litt om innedyrking

Hvis man skal forberede sin egen substrat for å spre mycelet inne først, er det smart å bruke en eller annen form for varmebehandling. Slik får soppen (tilsatt i form av spawn) færre konkurrenter og bedret mulighet til å ta dominans. Det er imidlertid viktig at man i denne pasteuriseringen ikke benytter for høy temperatur. 
Mer enn 70 °C vil drepe andre mikroorganismer som normalt er hjelpere etterpå, når mycelet skal dyrkes. Høye temperaturer vil også frigi celleinnhold og næring som muggsoppen vil ha, så dette må vi unngå. Ved full sterilisering (120 °C) drepes det meste, men skal man unngå muggsopp må man ha sterile arbeidsforhold – og det er svært utfordrende for en hjemmedyrker.

Soppmycelet vokser gjennom (”koloniserer”) substratet. De første dagene er de mest kritiske: I løpet av 4-7 dager kan man ofte se om mycelet springer over fra spawnet og får etablert seg skikkelig i den omkringliggende massen. Lufting er ikke så viktig i denne fasen: mycelet kan tåle høye CO2-konsentrasjoner (CO2 som det danner selv under nedbrytningen). Etter at alt er blitt hvitt av mycel tar det gjerne ytterligere en periode før mycelet har blitt fullstendig dominerende. Ideell veksttemperatur for de fleste arter er mellom 20-25 °C. Når mycelet ikke lenger finner mye mer næring, eller ikke kan spre seg til nye områder, er tiden inne for å stimulere til fruktlegeme-dannelse. Dette gjøres ved å skape høstlige forhold: senkning av temperaturen (f.eks. til 5 °C kaldere) og økt tilgang på frisk, fuktig
luft, gjerne opp i mot 100 % relativ luftfuktighet. Mer 
lys virker også bra (men ikke sol!). Skal man dyrke innendørs uavhengig av årstidene kan dette gjøres ved
å flytte kulturen til et kaldere kjellerrom og lage et telt eller en boks der man fører inn tåke. Tåke…? Tåke koster kr. 900,- på Clas Ohlson. Det vil si; de selger noen luftfuktere som er helt uunnværlige dersom man vil dyrke sopp innendørs. I tillegg kan du ta med deg et par kombinerte rimelige digitale termometer- / hygrometer- dubbeditter. Generelt gjelder at jo kaldere, jo lettere er det å skape høy relativ luftfuktighet. En vanlig sjampinjong eller østerssopp danner lett fruktlegemer mellom 10-15 °C. Når det er såpass kaldt trenger man mindre vann for å skape høy luftfuktighet. Frem til soppanleggene har blitt dannet, er det ideelle miljøet et duggdråpe-preget friskt turbulent miljø med indirekte dagslys.

Nå går det fort. Fra soppene har fått fingertupp-størrelse til de blir høstemodne tar det gjerne bare et par-tre dager. I denne perioden kan fuktigheten med fordel senkes noe slik at ikke soppen blir våt (80-90 % relativ luftfuktighet). Mesteparten av vannet i selve soppen kommer nemlig ikke fra lufta, men nede fra mycelet i substratet. Etter at man har høstet sopp trengs
en (gjerne varmere) hvileperiode på en uke. Deretter kan fruktlegeme-dannelse igjen initieres. Syklusen kan gjentas 4-5 ganger, men mengden sopp per ”flush” avtar. I sjampinjongindustrien er 2-3 flush vanlig. Deretter blir lønnsomheten for lav. (Kilde: Sopp og nyttevekster. Årgang 4, nummer 4, 2008)

1. A gelatinous material derived from algae, specifically used as a culture medium of bacteria and other cells for diagnostic or laboratory experiments purposes.
2. http://www.efferus.no/sopp.html

Generelt

Sopp er en utrolig fascinerende organisme og kan ikke puttes inn i samme kategori som plante- og dyreriket. Den er i sin egen kategori – i sitt helt eget rike. Naturen rundt oss domineres av de grønne vekstene som er basis for vår egen eksistens. De grønne vekstene – altså planteriket – blir drevet av prosessen vi kaller fotosyntese. I denne prosessen er det grønne fargestoffet, eller pigmentet, klorofyll helt avgjørende. Klorofyllet absorberer størst del av det blå, og til en viss grad det røde lyset i det elektromagnetiske spekteret. Det absorberer derimot svært lite av det grønne lysbølgespekteret og slik reflekteres dette slik at vi oppfatter blader og planter som grønne. Fotosyntesen gjør slik at planten kan absorbere energi fra lyset og dermed produsere sin egen næring – energirike organiske forbindelser – av vann, lys og karbondioksid. Når dette grønne og klorofylldominerte riket nærmer seg sin sesongbaserte ende, begynner det så smått å dukke opp små hint om et annet stort og underliggende rike.

I motsetning til planteriket, kan ikke soppene produsere sin egen næring. I likhet med dyrene «puster» de oksygen og er henvist til å leve som saprofytter på dødt organisk materiale, som parasitter på andre levende organismer eller i fint samspill, kalt symbiose – eller mer spesifikt mycorrhizae, med andre levende organismer.

Vanligvis tenker man på sopp som bare den lille hatten som stikker opp av jorden. Dette er langt fra det hele bildet. Verdens største organisme er en sopp, men da snakker man ikke om en hatt som stikker opp av jorden. Den heter Armillaria ostoyae og befinner seg i en gammel amerikansk skog øst i Oregon. Soppen strekker seg hele 5,6 km og går gjennomsnittlig 1 meter ned i bakken. Området den dekker tilsvarer 1665 fotballbaner.¹ Dette forteller oss at soppenes rike er betraktlig mer omfattende enn de små hattene vi ser rundt oss på høsttider. Topphatten, som kommer opp fra jorden, utgjør bare en liten mikroskopisk del av soppen. Denne delen kalles fruktlegemet. Den største delen av soppen befinner seg ute av syne for oss – under våre føtter. I jorden, hvis man ikke har pløyet eller skapt brudd i jordsmonnet, eksisterer et stort nettverk av sopptråder (hyfer). Dette nettverket kalles mycel eller mycelium og brer seg både utover, nedover og oppover. Hovedmassen av en sopp består av mycelet som fins i bakken eller på og i dødt eller levende organisk materiale. Celleveggene i mycelet består av kitin² og ikke av cellulose³ som hos de grønne plantene. Mycelet vokser ut fra de spirende sporene ved at to sporer av forskjellig “kjønn” forenes til ett mycel. Det kan være kortlivet og lite eller flerårig og vidt utbredt på og i underlaget, også kalt subtratet. Fra mycelet utvikles soppens sporedannende del, fruktlegemet. Sporene sitter som oftest under sopphatten. Det er fruktlegemets utseende og måte å danne sporer på som gir grunnlag for inndelingen av soppene i forskjellige systematiske grupper. For dem som har interesse for å lese mer om dette henvises det til annen litteratur.

Soppens funksjoner

Sopp har mange funksjoner i økosystemet, hvor muligens den mest kjente er dens funksjon som nedbryter av organisk materiale. På en vandring i naturen er en gammel trestubbe og et nedfelt tre kolonisert av sopp et vanlig syn. Som nevnt tidligere finner man sopp i tre vante situasjoner: som parasitt, i symbiose (mycorrhizae) og som saprofytt. Det er altså i rollen som saprofytt vi kjenner soppen best.

Parasittsopper lever på en vertsplante uten å tilbakeføre noe næring eller å gi noen fordeler til planten den lever på. Til tross for at vi kan se på den som negativ i økosystemet har det vist seg at den ikke nødvendigvis er det i et langtidsperspektiv. Den kan rydde ny grunn for et nytt økologisk liv. I tillegg er det blitt påvist at enkelte av disse soppene har medisinske egenskaper gunstig som kreftmedisin og som forsterker effekten til insulin.⁴ Det er nok fremdeles mye å oppdage her, ettersom det stadig oppdages nye sopparter.

Soppens symbiotiske rolle blir sjelden nevnt, til tross for dens utrolig viktige rolle i ethvert velfungerende økosystem. Når soppen, nærmere bestemt hyfene (sopptrådene), kobler seg sammen med planterøtter får man det som kalles mycorrhizae. Denne foreningen mellom to totalt forskjellige riker i økosystemet utgjør en harmonisk tilstand som bringer fordeler til begge parter. Mycorrhizaen sørger for både planters vekst og helse. Enkelte planter er totalt avhengig av denne symbiosen for å leve. Soppen suger til seg næring (sukker) som de trenger fra planten. Til gjengjeld bruker soppen sitt store underliggende nettverk (mycel) av hyfer (sopptråder) til å frakte viktig næring til plantene. Dette nettverket kan frakte viktige næringsstoffer som blant annet nitrogen, fosfor, kobber, sink, jern og vann over lange distanser. Det sies at mycorrhizae kan øke rekkevidden til plantene med mellom 100 til 1000 ganger og dermed gi plantene betraktelig bedre vekstvilkår.⁵ I tillegg til økt rekkevidde frigjøres det kraftige enzymer fra mycorrhizaen som gjør det lettere for plantene og hente opp næring som ellers ville vært vanskelig å ta opp. Denne frigjøringen forklarer blant annet hvorfor planter uten mycorrhizae-forbindelsen trenger store mengder gjødsel for opprettholde både helse og vekst. Mycorrhizae kan derfor sees på som både plantenes motorolje og som en en guide som gir deg tilgang til betraktelig flere bensinstasjoner. Med dette i tankene er det ikke vanskelig å forstå hvorfor konvensjonelle jordbruksteknikker som pløying og ved bruk av tungt maskineri både jobber mot seg selv og naturens prosesser idet nettverket av hyfer brytes opp samtidig som jorden gjøres mer kompakt. Dette fører igjen med seg mange andre negative ringvirkninger som vi ikke skal ta for oss her. Mycorrhizae eksisterer i to hovedkategorier: Ectomycorrhizae og endomycorrhizae. Ectomycorrhizae danner et lag rundt planterøttene, mens endomycorrhizae kobler seg sammen med cellene i vertsplanten. Den siste typen er den mest vanlige.

Sopp har også mange andre funksjoner: matsopp og blant annet sopp, da hovedsaklig østerssopp, som renser oljeutslipp.⁶ Flere av disse andre funksjonene vil jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

I tillegg vil jeg avslutte den artikkelen med en meget informativ video om sopp. Her tar Paul Stamets, populistisk nok, opp i en «TED-talk» 6 måter som soppen kan redde verden på:

1. http://www.independent.co.uk/news/science/oregons-monster-mushroom-is-worlds-biggest-living-thing-710278.html
2. Kitin er et hornaktig stoff som vi finner i hudskjelettet hos kreps og insekt, samt i kjevene til dyr som flerbørstemark og blekkspruter, raspetunger hos bløtdyr og i hyfeveggen hos sopper. Stoffet er et polysakkarid beslektet med cellulose og formet som et makromolekyl med stor styrke og motstandsevne. Ordet kitin kommer av det greske khiton, det vil si «panserskjorte». Wikipedi.no
3. Cellulose (C6H10O5)n, også kalt kostfiber, er et polysakkarid. Cellulosemolekylet er en lang ugrenet kjede av β-glukoseenheter som er bundet sammen av β 1→4 bindinger. Kjedelengden kan være fra noen hundre til fler titalls tusen enheter. Cellulose er den vanligste organiske forbindelsen på jorden. Ca 33 % av alt plantemateriale er cellulose. Innholdet av cellulose i bomull er 90 % og i treved ca 50 %.
4. http://agroforestry.net/overstory/overstory86.html
5. http://www.mycorrhizae.com/
6. http://www.fungi.com/mycotech/petroleum_problem.html

Hvis du ønsker å fordype deg mer i det yhyrlig interessante temaet. Så finner du boken til en rimelig penge ved å trykke på bildet under.

Hydraulisk oppsprekking

Konvensjonell gassutvinning og ukonvensjonell gassutvinning ved hjelp av fracking. (Wikipedia)

Denne teknikken gjør slik at det forplanter seg brudd i berggrunnen ved hjelp av å pumpe fluider¹ med høyt trykk ned i berggrunnen. Oppsprekkingen i berggrunnen formes naturlig de stedene med høyest porøsitet i årer og flomverk. Ved å pumpe ned fludier av ulike kjemiske sammensetninger kan man føre ut olje og gass fra kildebergarten, en organisk rik bergart som eksempelvis skifer, opp til et undergrunnsbasseng via gangene som skapes under jorden. I tillegg til de passasjene som skapes naturlig vil energien til en slik injeksering av fluider med høyt trykk, øke antallet passasjer for gass og olje og utvinningen fra grunnen vil dermed øke. Denne teknikken brukes for å opprettholde eller øke volumstrømmen av råvaren man ønsker å utvinne. Dette gjøres i forskjellige typer underjordiske reservoarer ved ulik sammensetning og ulik dybde. De konvensjonelle reservoarene er porøse typer som de konvensjonelle sandstein, kalkstein eller dolomitt bergarter. De ukonvensjonelle typene kan være skiferbergarter eller kullsammensetninger. De typene som det utvinnes stadig mer av i dag er ukonvensjonelle som fra skifer. Disse finnes i dybder fra 1500 – 6000 meter. Ved slike dybder er det ofte liten porøsitet, permeabilitet og brønntrykk. Dette medfører at man må injeksere store mengder fludier ned i bakken med optimale kjemiske sammensetninger for å åpne opp passasjer slik at gassen kan presses opp i brønnbanen for utvinning. Det er blant annet de kjemiske sammensetningene i fluidet som kan skape store konsekvenser for miljøet.

Teknikken som brukes ved hydraulisk oppsprekking er ikke negativ i seg selv. Det finnes mange nyttige bruksområder som ikke nødvendigvsi har skadevirkende ringvirkninger på miljøet. Eksempelvis:

• ved å stimulere utvinningen av grunnvann
• ved å gjøre forarbeid på berggrunnen i sammenheng med gruvedrift
• som å måle trykk og overflatespenninger i grunnen
• for varmeutvinning for elektrisitetsproduksjon i et høytemperert geotermisk anlegg.

Miljøkonsekvenser

Det er en rekke potensielle negative ringvirkninger for miljøet ved bruk av teknikken hydraulisk trykkinjeksering. Dette gjelder hovedsakelig når fluidet består av ulike kjemiske komponenter. Fluidet som brukes i fracking består som oftest av vann, såkalte proppants² som er ulike sammensetninger av sandpartikler og kjemiske stoffer. De kjemiske stoffene utgjør som regel ikke mer enn 2 prosent av fluidets totale vekt. Over brønnens levetid utgjør dette omtrentlig 400 000 liter. Mange av de kjemiske stoffene, blant annet benzene, ethylen glykol, metanol og mange andre er giftige og har skadelige konsekvenser for drikkevann og i form av fordampning i atmosfæren. Dokumentaren Gasland viser på nært hold mange av de negative ringvirkningene på drikkevann, lokalmiljø, atmosfæren og kondensat som blir dumpet i havet.

Les mer om det her:

Hydraulic fracturing: Wikipedia 

Shale gas (skifergass): Wikipedia

Hvordan Frankrike, i motsetning til USA, avventer med bruken av denne metoden før vitenskapelig begrunnelse er på plass.

Ny studie. Forskere krever strengere regulering for hydraulisk oppsprekking.

Videoer:

Professor Robert Jackson blir intervjuet hos Duke University angående den første peer-review studien om ringvirkningene av hydraulisk oppsprekking.

Enkel forklaringsvideo med illustrasjoner.

Bra forklarende animasjonsvideo av hele prosessen med borring av brønn til utvinning av olje/gass.

Ny studie fra Universitet i Texas om miljøkonsekvenser fra hydraulisk oppsprekking. Video-oppsummering.

1. Blanding av gass og væsker
2. Sized particles mixed with fracturing fluid to hold fractures open after a hydraulic fracturing treatment. In addition to naturally occurring sand grains, man-made or specially engineered proppants, such as resin-coated sand or high-strength ceramic materials like sintered bauxite, may also be used. Proppant materials are carefully sorted for size and sphericity to provide an efficient conduit for production of fluid from the reservoir to the wellbore.

Temperaturdifferansen medfører en varmeoverføring fra den varme sonen (huset) til den kalde sonen (omgivelsene). Hvis man derimot ser på eksempelvis et glass med kaldt vann som systemet, tilføres det varme når omgivelsene er varmere. Varmetap og varmetilførsel er altså relativt når det ikke et bestemt referansepunkt er definert. Disse to vanlig brukte ordene går under fellesbetegnelsen varmeoverføring som inntreffer når det eksisterer en temperaturforskjell, altså den drivende kraften for enhver varmeoverføring. Det finnes tre ulike former for varmeoverføring:

• Konduksjon (varmeledning): Foregår på molekylært nivå når det oppstår en temperaturforskjell mellom to nærliggende molekyler. Når molekylene varmes opp, som i en trestamme stående i sollyset, vil de vibrere raskere og ”dulte” borti andre nærliggende molekyler. Dette medfører at de overfører varme videre til nærliggende molekyler som til slutt gjør at skyggesiden av trestammen får høyere temperatur. Denne prosessen kan forekomme i et hvilket som helst medium som er fast eller væske.
• Konveksjon: Foregår i fluider (væske eller gass) på to måter. Den ene forekommer ved molekylær bevegelse, kalt diffusjon eller fri konveksjon. Dette beskriver spredningen av partikler fra områder med høy konsentrasjon til områder med lavere konsentrasjon. Den frie konveksjonen skaper for eksempel strømninger grunnet tetthetsforskjeller skapt eksempelvis av temperaturforskjeller. Den andre formen for konveksjon kalles tvungen konveksjon, og forekommer når et fluid beveger seg på grunn av en ekstern kraft som en vifte eller pumpe.
• Stråling: Varmeoverføring fra stråling forekommer når termisk energi overføres fra elektromagnetisk energi, hvor solen står som fremste eksempel. Overføringen skjer når strålingen treffer objekter med en annen temperatur. Strålingen har ikke behov for noe medium og beveger seg selv i vakuum.

Litt historie

Det er viktig med et anerkjent og internasjonalt målesystem av flere grunner. Det gjør at vitenskapsmenn, bedrifter og ingeniører lett kan kommunisere ved hjelp av et universelt språk på tvers av språk og landegrenser og det gjør arbeidet lettere for studenter, da kun ett funksjonelt system trenger å læres.

Den systematiske innsatsen for å opprette et slikt universelt anerkjent system startet i Frankrike i 1790 når den Franske nasjonalforsamlingen påla det vitenskapelige franske samfunn å påta seg jobben. I 1875 ble det første metriske systemet anerkjent av 17 nasjoner, inkludert USA, på den metriske konvensjonen. Her ble meter og gram anerkjent som de metriske enhetene for lengde og masse. Det ble i tillegg opprettet en Generalforsamlingen for vekt og mål (CGPM) som skulle møtes hvert sjette år. I 1960 ble SI-systemet etablert, som var basert på 6 fundamentelle størrelser. Enhetene ble adoptert i 1954 ved den tiende Generalforsamlingen: meter (m) for lengde, kilogram (kg) for masse, sekund (s) for tid, ampere (A) for elektrisk strøm, grader Kelvin (K) for temperatur og candela (cd) for lysstyrke. I 1971, la de til den syvende fundamentale størrelse og enheten: mol (mol) for stoffmengde.

Generelt

Enhver fysisk mengde kan karakteriseres ved hjelp av størrelser. Mengden av de ulike størrelsene kaller man enheter. Størrelsen masse er gitt ved enheten kg. Grunnleggende størrelser, som dem gitt i SI-systemet, er valgt som fundamentale eller primære størrelser. Mens andre, alle dem som er avledet fra de primære størrelsene, kalles for sekundære størrelser. Dette kan være størrelser som fart (v), energi (E) og volum (V).

Når man forstår dette, blir det betraktelig mindre å huske på og det blir lettere å bevege seg ved hjelp av de primære størrelsene til de sekundære ved hjelp av en god forståelse av naturlover. Dette vil med andre ord si at hvis man eksempelvis ønsker å finne kraften (N) som skal til for å skyve et legeme en viss distanse, tar man utgangspunkt i forståelsen av Newtons 2.lov og bruker de aktuelle primære størrelsene. Enheten for kraft (N) er definert som den kraften nødvendig for å akselerere en masse på 1 kg ved en hurtighet lik 1 m/s². Satt opp som ligning med de tilhørende enhetene/benevninger blir det slik:

F = m (kg) * a (m/s²)          [N]

Her ser vi altså størrelsene kraft (F), masse (m) og akselerasjon (a) med de ulike tilhørende enhetene. Som tidligere nevnt ser man hvordan de primære størrelsene kan brukes til å avlede andre enheter ut fra naturlover. Her er de primære enhetene kilogram, meter og sekund. Ut fra Newtons 2.lov blir de her avledet til densekundære størrelsen kraft (F) med den tilhørende enheten N. Kun skrevet med de primære enhetene er benevningen for newton lik kg*m/s². På samme måte kan man ved hjelp av (1) en forståelse av naturlover og (2) de primære størrelsene lettere navigere seg frem med til andre sekundære størrelser.