Takk for tipset!

http://physics.ucsd.edu/do-the-math/2012/04/economist-meets-physicist/#more-894

«Å ikke tro at X er sant, er IKKE det samme som å tro at X ikke er sant. Det virket litt for meg at disse to ble likestilt i teksten.»

Jeg er enig med deg i at dette ikke er helt det samme, men som du sier så har det med hva man gidder å forholde seg til og ikke. Enkelte ting er enkelt og greit viktigere å bry seg om enn andre. Om kaffekjelen rundt mars eksisterer eller ikke, er ikke så avgjørende for hvordan man lever sitt liv her og nå og hvilke verdier man baserer sitt liv på. Det er med andre nyanser rundt den praktiske bruken av ordet «tro». I tillegg så baserer dette seg på vitenskapelige observerbare metoder. Man snakker ikke om tro på samme måte som man gjør i sammenheng med relasjoner mellom frie individer.

Du skriver:

«I forhold til de gamle tekstene vil jeg hevde at å ikke tro på dem ikke har samme grad av ‘tro’ som å tro på dem. Fordi:
En lar ikke sin mangel av tro på X prege ens avgjørelser, oppfatning, oppmerksomhet, og en stoler ikke på at X ikke er sant.»

Jeg er absolutt tilhenger av å ikke være absoluttist. Samtidig er jeg også tilhenger av å ikke være relativist. Så jeg er med andre ord helt enig i at det finnes både grader, nyanser og ulike nivå av å tro på ting. Men jeg synes du stiller spørsmålet litt feil. Poenget er ikke at det som han ikke tror preger ham på en mindre måte. Det er «hva han tror» som preger avgjørelsene. Det er ikke mangelen på tro som preger ens avgjørelser, verdier etc. Det er hva han erstatter sin «mangel på tro» med som gjør det. Derfor kan man si at en som ikke stoler (bedre ord enn tro i denne sammenheng) på de gamle skriftene, stoler alltid på noe annet, uansett om det måtte være VG, Islam eller sin sist leste bok. Så jeg vil med andre ord si at man kan erstatte hans «mangel på tro» med én tro – Han baserer livet sitt på noe annet.

Du skriver:

«men når det er snakk om å tro på en retning ut av et landskap av muligheter, tenker jeg litt sånn:
- Statistikk; med tanke på de millioner av ideer der ute finnes det så uendelig mange flere måter å ta feil på enn å ha rett på. Det gjelder egentlig også et hvert konkret spørsmål; det finnes et uendelig ganger høyere antall gale svar enn korrekte. Skepsis er hvordan en navigerer i dette landskapet når man ikke vet hvor en skal. Hvis ikke – i det man bestemmer seg for en retning og tror på denne, er sjansen for at man tok et galt svar, nesten total.
Skal troen ikke være blind burde det være en navigasjon med bruk av skepsis involvert. Jeg husker når jeg var kristen etter en sådan oppvekst hadde jeg null grad av slik, jeg ble tilfeldigvis født i en familie som trodde det de trodde fordi deres foreldre igjen trodde det.
Mye babbel fra meg, men første poenget i hvertfall er vel at jeg ikke erkjenner meg en grad av tro som en troende har når jeg ikke stoler på de gamle tekstene.»

Jeg skjønner godt hva du mener. Og jeg er veldig enig med deg med tanke på sannsynlighet. (btw: Jeg husker ikke helt, men det var enten Blaisce Pascal eller Réne Descartes som utformet en slags sannsynlighetsgreie på de ulike religioner, og hvilke det var best å velge. Ganske tidig lesning.) De såkalte store spørsmålene kommer man aldri til å få et 100 prosent entydig svar på, med to streker under svaret. Det vil alltid være en usikkerhet tilstede. Alle foretar valg og grunnlegger sine verdier i ting som man ikke har et entydig matematisk bevis på. Slik er livet. Det som er tingen med den kristne tro er at man for det første har muligheten til å leve et liv i ambiguitet og usikkerhet, ettersom man har sitt sikre og urokkelige fundament i kunnskapen om Gud som Jesus åpenbarer. Denne Gud tillater skepsis og ærlighet ettersom hans natur er selvoffrende kjærlighet. Det går med andre ord fint sammen med å være åpen, ærlig, spørrende og ikke-dømmende. Med andre ord en fin basis for vitenskapelig tenkning.

Dette er, når det kommer til stykket, grunnlagt i den historiske troverdigheten til de historiske kildene. Man stoler på at de gjenforteller en historie som faktisk har funnet sted ett sted i verden på én spesifikk tid. På dette punktet kan man begynne å studere om troverdigheten er til stede eller ikke, og dermed enten velge å tro på det eller å velge å ikke tro. Men jeg skjønner at det er vanskelig (det er det også for meg), med tanke på at det finnes så mange religioner og verdenssyn der ute og at man ikke nødvendigvis har tid til å studere dem alle. I tillegg så kan jo det å hengi seg til noe som man ikke kan bevise sammenlignes med et ekteskap. Der er det også snakk om sannsynlighetsregning, og sannsynligheten for at det kan slå feil (ettersom man kunne valgt 3,5 milliarder andre) er også rimelig stor.

Uansett, hovedpoenget mitt i dette skrivet var egentlig bare å peke på at «tro» ikke må være idiotisk og irrasjonell, ettersom det for tiden hevdes av mange i vårt vestlige samfunn. De setter ofte «tro», definert som en ønsketenkning, direkte opp mot vitenskapelig tenkning. Jeg ønsket her å påpeke at denne misforståelsen er basert på kategoriforskjeller. Når det er sagt, skjønner jeg godt hvorfor det har oppstått en slik misforståelse, noe jeg funderer litt over tidlig i skrivet.