Med dagens kunnskap om sosialpsykologi kan man slå sammen det åndelige og det fysiske til én uadskillelig enhet. I samsvar med moderne psykologi og i motsetning til den greske tankegangen, som satte et distinkt skille mellom ånd og materie, hadde jødene for mange tusen år siden et lignende syn. Konseptet Halloween legger forholdene til rette for at selv normale mennesker kan utføre handlinger som ikke samsvarer med deres moralske verdier, og enda verre utfører onde og grusomme handlinger. Halloweens ”åndelige” bakgrunn er blitt en selvoppfyllende profeti som man ser tydelig manifestert som en fysisk inkarnasjon.

Ordet Halloween, slik vi kjenner det i dag, er først kjent fra 1500-tallets Skottland. Det er en Skotsk variasjon av ’All Hallows Even’ (evening), kvelden før ’All Hallows day’ avholdt 1. November. I samsvar med middelaldersk teologi, skulle man på denne dagen ære helgener og be for dem som nylig var død og som hittil ikke hadde nådd den himmelske ekstase. Det var vanlig å tro at disse åndene saumfarte jordens overflate inntil ’All Hallows day’ og at denne kvelden var deres siste mulighet til å hevne seg på sine fiender. Folk tok dermed på seg masker og kledde seg ut for å unngå å bli gjenkjent av åndene i sin jakt på fiender.

Det er disse maskene og forkledningene, som i dag blir sett på som synonymt med Halloween, som leder oss til hovedpoenget. Ungene kler seg ut og går fra dør til dør og spør ’knep eller knask’. De litt eldre kler seg ut, går på fest og drikker alkohol. Jeg vil her hovedsakelig fokusere på den siste deltradisjonen utkledningsfest. Samtidig vil det generelle aspektet med utkledning, uavhengig om det er i form av en fest eller å gå fra dør til dør, være et viktig punkt.

Det som sosialpsykologien åpenbarer gjennom enorme mengder empiriske data; samlet fra en rekke ulike studier over ulike tidsperioder, er at den sosiale settingen har enormt mye å si. De sosialpsykologiske faktorene som spiller inn – enten det dreier seg om systemer, omgivelser eller situasjoner – forsterker sannsynlighet for hvordan mennesker kommer til å oppføre seg og hvilke gjerninger de gjennomfører. Hvis man skrur på visse sosialpsykologiske faktorer kan ’presse’ mennesker til å gjøre ting de mest grusomme og gode ting. Gjennom det kjente Milgram eksperimentet, hvor lydigheten ovenfor en hypotetisk autoritetsperson ble testet, så man tydelig hvor formbar menneskenaturen kunne være. Ved å skru på de rette ’knappene’ kunne man få lydighet til å variere stort. På den ene siden var den så lav som 10 prosent og på den andre ekstremiteten så høy som 90 prosent. Og dette tilfellet gjaldt å gi støt til en ’elev’ (skuespiller) hvor forbedring av hukommelsen som den rettferdiggjørende ideologien. Den reelle forsøkspersonen spilte ’læreren’ i eksperimentet. Støtene skulle øke med 15 Volt for hvert feile svar fra eleven og gå helt opp til 450 Volt, noe som tilsvarer et dødelig støt. Støtene var kun ekte i hodet til ’læreren’ og skrik og hyl som samsvarte med Voltstyrken var spilt inn på forhånd.

Det finnes mange sosialpsykologiske knapper man kan trykke på for å skape rette/feile omgivelser. Et fengsel er et godt eksempel. Man dehumaniseres ved kle seg i like drakter samtidig som ens navn blir byttet ut med tall. Man anonymiseres til en stor grå masse ved like uniformer. Man har tydelige autoritetsfigurer, ”Mr. Correctional Officer” som igjen skaper talte og usagte regler. Man mister tidsperspektivet, glemmer fremtiden og lever direkte naglet i et hedonistisk nåtidsperspektiv. Alle disse aspektene og fler til, ble tydelig påvist gjennom det velkjente sosialpsykologiske eksperimentet: The Stanford Prison Experiment. Der ble 24, så normale som overhodet mulig, collegegutter satt i et provisorisk fengsel for å undersøke hvor stor rolle de sosialpsykologiske faktorene hadde for hvilke gjerninger man gjorde. Det var viktig at guttene, alle i 20 års alderen, var så mentalt stabil og normal som mulig. På denne måten kunne man se om normale gutter kunne bli forandret på grunn av settingen og ikke av sine eksisterende psykologiske indre disposisjoner.

Fangene skulle omtale vaktene som ”Mr. Correctional Officer”. Denne prosessen er vanlig for å dehumanisere mennesker, og gradvis få dem til å gi opp sin selvstendighet og meninger. Fangevokterne ble på lik måte anonymisert ved å ha på seg uniformer og store solbriller. De tredde fort inn i rollen som autoritære vakter. De gikk ikke langt tid før vaktene dominerte fangene. Eksperimentet som opprinnelig skulle vare i to uker, ble avsluttet etter bare 6 dager på grunn av de ekstreme reaksjonene som utfoldet seg. Studentvaktene ble stadig mer sadistiske, i det de ydmyket fangene både seksuelt, verbalt og fysisk. Noen vakter rapporterte til og med at de likte det. Det kom og tydelig frem at fangene og noen av vaktene glemte at dette var et eksperiment. Rollene som fanger ble en del av dem. Intelligente universitetsstudenter ble altså transformert til fanger hvor mange av dem hadde følelsesmessige sammenbrudd i form av stress. Det hele ble så ille at fem av dem måtte avslutte innen den første uken var over. Den første måtte forlate fengslet etter bare 36 timer! De av fangene som klarte seg best var dem som blindt fulgte ordrer. De tillot vaktene å ydmyke dem, og når de ble interjvuet på ”Parole Board” møtet, tok de selv skylden og mente at de fortjente det. Denne studien viste, innenfor vitenskapelige rammer, det som senere skulle skje i virkeligheten under den amerikanske fangetorturen i Abu Ghraib, Irak.

I form av enkelte lignende faktorer tilrettelegger også en Halloween-fest forholdene for potensielle onde gjerninger. Dette har blitt vist, både i form av eksperimenter innenfor vitenskapelige rammer og i det virkelige liv. I Halloween eksperimentet som ble satt opp for noen barneskole elever av deres lærer og under overvåkning av sosialpsykolog Scott Fraser, var det fokus på aspektene dehumanisering og anonymisering. Der ble det holdt noen leker for barna hvor de kunne vinne poeng som kunne byttes inn i gaver når kvelden var omme. Jo flere poeng de hadde, jo bedre premier fikk de. Halvparten av lekene var ikke-aggressive og halvparten involverte konfrontasjon mellom barn for å nå målet. Eksperimentet ble satt opp i en A-B-A rekkefølge, hvor A er uten kostymer og B er med kostymer. Den første leken uten kostymer ble satt i gang med lærerens unnskylding at kostymene var på vei. Når kostymene ankom, gikk barna inn i ulike rom slik at identitene skulle være skjult for hverandre. Når kostymene igjen ble tatt av var unnskyldningen at de skulle bli gitt videre til noen andre barn. Data fra eksperimentet taler sterkt for anonymitetens påvirkning. Aggresjonen til ungene økte betraktelig straks de fikk på seg kostymene. Prosentvis doblet aggresjonen seg fra den første lekten uten kostymer til den andre leken med kostymer fra 42 prosent (A) til 86 prosent (B). Et annet interressant funn var at høy aggresjon hadde motsatt påvirkning på hvor mange poeng de fikk. Jo høyere aggresjon, jo mindre poeng. Til slutt viste det seg at aggresjonen ikke hang igjen i den siste leken uten kostymer. Aggresjonen sank faktisk ned til 36 prosent i den siste leken.

Et annet Halloween eksperiment i ’feltet’ viste det samme. Unger som var ute og gikk fra dør til dør stjal mer ’knask’ når de var anonyme enn når deres identitet var kjent. Venner av forskerne satt ut boller fylt med godteri hvor det stod en lapp på: ”ta én”. Noen unger gikk alene og andre gikk i grupper, en annen sosialpsykologisk faktor – gruppementalitet. Blant de 700 ungene som ble studert tok 57 prosent mer enn én når de var i en gruppe og var anonym. Når ungene var alene og anonym tok 21 prosent mer enn én. Når ungenes identitet var kjent og de var alene tok 8 prosent mer enn én. Med kjent identitet og i en gruppe med andre tok 21 prosent mer enn én. Disse eksperimentene påviser at hvis man skrur på enkelte sosialpsykologiske faktorer, endrer oppførselen seg tydelig.

Dette er og et prinsipp man finner igjen i krigføring verden over, uavhengig av tid. Det er vanlig tradisjon i de fleste kulturer å ta på seg krigsmaling, masker eller å uniformere seg når man går til krig. Kultur antropolog R.J. Watson ønsket å undersøke om dette hadde en effekt på hvor aggressive de var i krigføring og hvor mange krigerne drepte. Han sammenlignet dem som ikke forandret bekledning eller maskerte seg i forhold til dem som gjorde det. Funnene var veldig talende! Grusomme handlinger i krig blir også forsterket av den institusjonaliserte godkjenningen man får i bakhånd. Saken er som regel alltid rettferdiggjort av en eller annen ’hellig’ ideologi. Watson fant at ut at av de 23 samfunn han undersøkte, forandret 15 av dem utseendet. De var også de klart mest brutale. Hele 80 prosent (12 av 15) av dem brutaliserte altså sine fiender. I den andre kategorien, hvor de ikke forandret utseendet før de gikk i krig, deltok ikke 7 av 8 av samfunnene i slik brutal oppførsel. En annen måte å forklare dette på, er at 90 prosent av tiden når offre ble drept, torturert og voldtatt var det av krigere som hadde forandret utseende før krig.

Nå nylig skjedde det et drap i Oslo på en Halloween-fest. Det virker som om slike grusomme handlinger er en gjenganger på denne kvelden. Gjør man et googlesøk på ’Murder Halloween party’ kommer det hele 52 000 000 treff. Alle disse dreier seg selvsagt ikke om faktiske drap og grusomheter. Mange av treffene består av mytiske og konspiratoriske artikler om Halloween. En myte har for øvrig alltid en viss sannhetsverdi, noe som vises gjennom alle nyhetsartiklene som rapporterer kveldens faktiske grusomheter. Oppfattelsen av Halloweenkvelden som mytisk og konspiratorisk, idet enkelte henviser til dens åndelige bakgrunn kan være forståelig. Forsvarsadvokaten til den drapssiktede i det nylige Oslo-drapet illustrerer dette med utalelsen at ”denne hendelsen er ganske uforståelig”. Venninen til den siktede utdyper også denne fortvilelsen om manglende forklaring for hendelsene. ”Alt virket normalt da. Han fortalte at han gledet seg til festen i leiligheten den kvelden. Jeg har i ettertid tenkt og tenkt om han virket annerledes eller om det var noe galt, men det var ikke det.” Det er kjent at når man ikke finner tilfredstillende forklaringer, tyr man til myter og konspiratoriske teorier; “kanskje det er ånder som påvirker oss?” kan enkelte spørre i fortvilelsen time.

Myter og konspirasjonsteorier har som sagt nesten alltid en viss sannhetsgehalt. Man kan skylde på ånder, demoner og projeksere det som en virkelighet separat fra oss selv og omgivelsene. Dette er for øvrig bare ord som brukes for å forklare det uforklarlige. I samsvar med sosialpsykologiens funn, er det nå for øvrig på tide å bevege seg tilbake i tid og til en viss gruppe for å til dekryptisere denne ordbruken.

Jødene, inkludert Jesus og Paulus, snakket om ånder, ‘makter og myndigheter’, ‘herskeren over himmelrommet’, engler osv. Dette språket ble brukt for å omtale systemer, omgivelser og situasjoner som hadde forsterket seg og utvidet seg til en ‘entitet’ større enn de individene som tilsammen utgjorde dem. De omtalte ikke usynlige åndeskapninger som flakset med vingene like over oss. ‘Maktene og myndighetene’ omtales i bibelen som synlige og usynlige, jordlige og himmelske, åndelige og institusjonelle. På den ene siden har de en ytre, fysisk manifestasjon – i form av bygninger, personell, biler og telefoner. På den andre siden har de et indre, kall det gjerne åndelig eller sosialpsykologiske – gruppetenkning, kulturer, holdninger osv. Disse kan utdypes betraktelig videre, i form av distinkte sosialpsykologiske faktorer som alle har ulike påvirkninger ut i fra hvilke det er og i hvilken kombinasjon de oppstår. Det åndelige og det fysiske er begge deler på én gang og man kan ikke skille dem. Dette er i kontrast til to tankesett; det rent materialistiske og det rent åndelige.

Det åndelige og det fysiske er en uadskillelig enhet som kan forsterkes, konsentreres og utvides ved hjelp av sosialpsykologiske faktorer. Dette kan gi den tidligere ‘åndelige’ og mystiske forklaringen mer mening. Når man kjenner til kraften og potensialet til de ulike faktorene kan man til en viss grad forstå hvordan selv de mest normale mennesker kan gjøre de mest onde gjerninger. Mennesker er ikke onde i seg selv, men er man ikke bevisst på faktorenes kraft og blir sugd inn i øyeblikket omgitt av konsentrerte faktorer, kan det gå ille for tilnærmet hvem som helst. Halloween, med masker som skjuler en fra åndenes hevn, kan ende opp med å bli en selvoppfyllende profeti.

Dette er et lite skriv til minne for de mange menn og kvinner anklaget, forfulgt og drept av kirken opp gjennom historien.

Når jeg skriver ordet «kirken», referer  jeg ikke til den forsamling Jesus opprettet, men til menneskeskapte hierarkiske institusjoner. Disse institiusjonene kjennetegnes ved at noen folk – «de hellige, utvalge og ekstra salvede» – setter seg over andre troende. Dette følger ikke mønsteret som Jesus lærte sine disipler. Man skulle lede ved å være en tjener for andre. Man skulle leve ut den radikale jesusetterfølgelsen i praksis. Ledere per Jesu definisjon, passer ikke rammen av typiske bedriftsledere som hever seg over andre, kommanderer, styrer med jernhånd og lignende. Jesu eksempel lærer tvert om det motsatte: å vise styrke og virkelig lederskap, er å bøye seg i støvet foran slaver og vaske deres føtter.

Etter litt obligatorisk kirkekritikk, kan det være fordelaktig å definere kjetter. Oxford English Dictionary definerer det slik:

«a theological or religious opinion or doctrine maintained in opposition, or held to be contrary, to the ‘catholic’ or orthodox doctrine of the Christian Church, or, by extension, to that of any church, creed, or religious system, considered as orthodox. By extension, [heresy is an] opinion or doctrine in philosophy, politics, science, art, etc., at variance with those generally accepted as authoritative.»

Kirkens historie er full av historier om kristne definert som kjettere av den ortodokse kirke. Prosessen med å fastlegge kristne dogmer begynte med Paulus’ skrifter i Det nye testamente. Han advarer mot falske lærere, og presiserer en rekke trosmessige læresetninger. Tidlige angrep på kjetteri finner man også hos Tertullian, Ireneus av Lyon, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse tidlige teologenes verker ledet fram mot definisjonene av dogmer som ble nedfelt i den nikenske trosbekjennelse ved konsilet i Nikea i 325. Forskjellen mellom de første og de siste (fra Konstantin og utover), var midlene man brukte.

Før kristendommen ble akseptert av romerske myndigheter ble det rettet angrep fra en fraksjon av kristne mot en annen, men ingen hadde maktmidler å bruke mot sine motstandere. Etter 325 hadde man både klarere definerte dogmer, samt støtte fra keiseren. Det ble raskt klart at keiseren hadde en interesse i å undertrykke kjetterier, da de skapte uro i imperiet. Det utviklet seg derfor et samspill mellom kirkelige og verdslige myndigheter for å bryte teologisk uenighet. Den første kjetter som ble henrettet var Priscillianus av Avila. Han ble henrettet etter ordre fra keiser Magnus Maximus i 385, til tross for protester fra biskopene Ambrosius av Milano og Martin av Tours.

Videre bare fortsatte kjetteriballen og rulle – noen perioder værre enn andre. Under middelalderen ble det til og med opprettet en egen inkvisisjon til å ta seg av «kjetterne.» Historikeren Hernando del Pulgar skriver at bare iløpet av en tolvårsperiode, fra 1478-1490, ble 2000 kjettere brent på bålet.

Arnulf Øverland skriver i sin bok «En Kjetters Bekjennelser» om noen kvinner som ble brent på bålet for hekseri. Han skriver: «Seks kvinner i byen Lindheim ble underkastet tortur for å bekjenne, at de på kirkegården hadde gravet opp liket av et barn for å bruke det til sine heksesalver. De tilstod. (Skal nevnes at det var etter utholdende tortur) Den enes ektefelle fikk dog satt igjennom at graven i nærvær av alle autoriteter ble åpnet, og man fant naturligvis barnet urørt i kisten. Men inkvisitoren holdt på, at det urørte lik var et djevelsk synsbedrag, og da de alle hadde tilstått, måtte man stole mer på denne tilståelse enn på sine sanser. Så ble de alle brent.» ((side 21))

I det sekstende århundre sørget John Calvin for at Michael Servetus ble brent på en påle fordi han nektet for at Jesus var Guds sønn fra evighet av. I tillegg trodde han ikke på dåp av barn.

Når man leser det nye testamentet og en klare tydelige røde tråden, kommer selv et barn til konklusjonen at kjærligheten står høyest av alt. De nyetestamentlige skribentene fremholder at hvis man ikke har kjærlighet, har man ingenting. Hvordan kan man da med god samvittighet finne på å drepe andre mennesker? Hvor mye har man ikke da bommet på målet?

For å vise dette kan man ekstremt kjapt ta et lite bibelstudie rundt emnet.

Jesus sier det klart: «…Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.» Johannes skriver også om kjærligheten, og fortsetter i samme spor som Jesus: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.» Paulus bekrefter og understreker det hele ved sin poetiske utgreining av kjærlighetens viktighet i 1.Kor 13: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Når vi ser viktigheten av kjærligheten – selve kjernen i den kristne tro – og at alt bygger på den og ingenting holder stand uten. Hvor absurd blir det ikke da å lese om alle som er blitt drept opp igjennom historien i Jesu navn? Mange av disse menneskene ble drept for å være uenige med de klassiske kristne doktriner, og ble dermed definert som kjettere.

Men hvem er de virkelige kjetterne?

I listen under finner man navnet på noen få som har blitt drept i regi av den institusjonelle kirken.

Dømt av den romersk-katolske kirke

1. Ramihrdus of Cambrai (1076 or 1077) (lynsjet)
2. Peter of Bruys († 1130) (lynsjet)
3. Gerard Segarelli († 1300)
4. Fra Dolcino († 1307)
5. Sister Margherita († 1307)
6. Brother Longino († 1307)
7. Marguerite Porete († 1310)
8. Botulf Botulfsson († 1311), Den eneste kjetter som er kjent drept i Sverige.
9. Jacques de Molay (1243-1314)
10. Guilhèm Belibasta († 1321)
11. Francesco da Pistoia († 1337)
12. Lorenzo Gherardi († 1337)
13. Bartolomeo Greco († 1337)
14. Bartolomeo da Bucciano († 1337)
15. Antonio Bevilacqua († 1337)
16. William Sawtre († 1401)
17. John Badby († 1410)
18. Jan Hus (1371-1415)
19. Jerome of Prague (1365-1416)
20. St. Joan of Arc (1412-1431)
21. Thomas Bagley († 1431)
22. Pavel Kravař († 1433)
23. Girolamo Savonarola († 1498)
24. Joshua Weißöck (1488-1498)
25. Jean Vallière († 1523)
26. Hendrik Voes († 1523) and
27. Jan van Essen († 1523)
28. Jan de Bakker († 1525)
29. Wendelmoet Claesdochter († 1527) Første Hollandske kvinne drept som kjetter.
30. Michael Sattler († 1527)
31. Patrick Hamilton († 1528)
32. Balthasar Hubmaier (1485-1528)
33. George Blaurock (1491-1529)
34. Hans Langegger († 1529)
35. Giovanni Milanese († 1530)
36. William Tyndale (1490-1536)
37. John Frith (1503-1533)
38. Jakob Hutter († 1536)
39. Francisco de San Roman († 1540)
40. Giandomenico dell’ Aquila († 1542)
41. George Wishart (1513-1546)
42. John Rogers († 1555)
43. Rowland Taylor († 1555)
44. John Hooper († 1555)
45. Robert Ferrar († 1555)
46. Patrick Pakingham († 1555)
47. Hugh Latimer (1485-1555)
48. Nicholas Ridley (1500-1555)
49. Bartolomeo Hector († 1555)
50. Paolo Rappi († 1555)
51. Vernon Giovanni († 1555)
52. Labori Antonio († 1555)
53. John Bradford († 1555)
54. Thomas Cranmer (1489-1556)
55. Pomponio Angerio († 1556)
56. Nicola Sartonio († 1557)
57. Fra Goffredo Varaglia († 1558)
58. Gisberto di Milanuccio († 1558)
59. Francesco Cartone († 1558)
60. Antonio di Colella († 1559)
61. Antonio Gesualdi († 1559)
62. Giacomo Bonello († 1560)
63. Mermetto Savoiardo († 1560)
64. Dionigi di Cola († 1560)
65. Gian Pascali di Cuneo († 1560)
66. Bernardino Conte († 1560)
67. Giorgio Olivetto († 1567)
68. Luca di Faenza († 1568)
69. Thomas Szük (1522-1568)
70. Bartolomeo Bartoccio († 1569)
71. Dirk Willems († 1569)
72. Fra Arnaldo di Santo Zeno († 1570)
73. Alessandro di Giacomo († 1574)
74. Benedetto Thomaria († 1574)
75. Diego Lopez († 1583)
76. Gabriello Henriquez († 1583)
77. Borro of Arezzo († 1583)
78. Ludovico Moro († 1583)
79. Pietro Benato († 1585)
80. Francesco Gambonelli († 1594)
81. Marcantonio Valena († 1594)
82. Giovanni Antonio da Verona († 1599)
83. Fra Celestino († 1599)
84. Giordano Bruno (1548-1600)
85. Maurizio Rinaldi († 1600)
86. Bartolomeo Coppino († 1601)
87. Kimpa Vita (1684-1706)
88. Maria Barbara Carillo (1625-1721)

Dømt av den anglikanske kirke

1. Anne Askew (1521-1546)
2. Joan Bocher († 1550)
3. George van Parris († 1551)
4. Matthew Hamont († 1579)
5. John Lewes († 1583)
6. Peter Cole († 1587)
7. Francis Kett († 1589)
8. Bartholomew Legate (1575-1612)
9. Edward Wightman (1566-1612)

Dømt av den øst ortodokse kirke

1. Basil the Physician († 1118)
2. Avvakum Petrovich (1620-1682)
3. Quirinus Kuhlmann († 1689)

Dømt av den Calvinistiske/protestantiske kirke

1. Michael Servetus (1511-1553)

Det er generelt anerkjent at teorien om rettferdig krig, og ofte medfølgende at kristne kan delta i krigføring, har sitt utspring hos teologen St. Augustins ‘Guds by’, et verk påbegynt i 413 e.v.t. og fullført i 426 e.v.t. Som bakgrunn for dette verket er det viktig å være klar over at de første kristne, fra den nyetestamentlige perioden til ca. 170 e.v.t., var fullstendig ikke-voldelig. Som Roland Bainton viser,¹ foreligger det ingen dokumentasjon på at noen kristne skribenter anerkjente at kristne kunne delta i krigføring før Keiser Konstantins tid, rundt ca. 330 e.v.t., og at ingen kristne tjenestegjorde i det romerske militæret før etter 173 e.v.t.² De fleste akademiske utgivelser, selv dem som ikke deler Baintons overbevisninger, har de siste 20 årene støttet hans konklusjoner.³ Som jeg har vist i en annen artikkel på denne siden, finnes det enorme mengder av litteratur fra de pre-konstantinske kristne, som viser at dette er tilfellet.

Bilde av Keiser Konstantins kjente syn om at han skulle "seire i dette tegn".

Når Konstantin anerkjente Kristendommen som lovlig, og etterhvert føyde den sammen med det Romerske imperiet, skjedde det fort store forandringer. Kristendommen hadde gått fra å være en forfulgt minoritet, dog stadig økende, til å bli gjort lovlig – ikke bare det, men favorisert. Keiser Konstantin døpte seg på sitt dødsleie i 337 e.v.t. Innen 380 e.v.t. kunngjorde Keiser Gratian i ediktet av Tessalonika Kristendommen som Romerrikets offisielle religion. Under mindre enn 50 år hadde altså relasjonen mellom Kristendommen og staten undergått en enorm forandring.

Når Augustin altså i 413 starter å skrive på ‘Guds by’ addresserer han en kirke som til stor grad har er assimilert med imperiet. Det denne nyvunnede fusjonen nå trengte var en sikker filosofisk og teologisk grunn å stå på. Ikke bare måtte de kristne som enda praktiserte ikke-vold instrueres til å følge deres nye plikter, men også de hedenske kritikkene av Kristendommen måtte stilnes. På dette punktet i historien hadde det Romerske imperiet blitt utsatt for gjentatte angrep av barbarere, og en stor del av de hedenske kritikerne hevdet at Roms sørgelige tilstand skyldtes den nye statsreligionen. Det virket tross alt som om den, i sine hellige skrifter, fornektet bruk av vold til fordel for å elske. De hevdet at dette undergravde rikets mektige kampånd så vel som dets kapasitet til å forsvare seg mot andre invaderende styrker. For å besvare denne kritikken, samt å instruere kristne til kamp, fulgte Augustin i sin lærer St. Ambrosius fotspor og brukte kilder fra den eldre hedenske filosofen Cicero og det gamle testamentet. Augustin skriver i Contra Faustum:

What is the evil in war? Is it the death of some who will soon die in any case, that others may live in peaceful subjection? This is mere cowardly dislike, not any religious feeling. The real evils in war are love of violence, revengeful cruelty, fierce and implacable enmity, wild resistance and the lust of power and such like; and it is generally to punish these things, when force is required to inflict the punishment, that, in obedience to God or some lawful authority, good men undertake wars, when they find themselves in such a position as regards the conduct of human affairs, that right conduct requires them to act or to make others act in this way.⁴

Her ser vi at Augustin skiller mellom selve den voldelige handlingen i seg selv og motivet bak den. Han gjør, som Brimlow⁵ skriver, «en motsetning mellom utvendige, fysiske handlinger, og de indre, åndelige motivasjoner og påvirkning». Ved å gjøre dette lokaliserer Augustin synden i krigføring, ikke i drap av andre, men i valgt kjærlighet for vold, onskap etc. Senere i det samme verket uttrykker Augustin seg enda mer eksplisitt:

If it is supposed that God could not enjoin warfare, because in after times it was said by the Lord Jesus Christ, «I say to you that you should not resist evil, but if anyone strikes on the right cheek, then also turn him the left,» the answer is that what is here required is not a bodily action but an inward disposition. The sacred seat of virtue is the heart, and such were the hearts of our fathers, the righteous men of old. But order required such a regulation of events, and such a distinction of times, such as to show first of all that even earthly blessings ( for so temporal kingdoms and victory over enemies are consiered to be …) are entirely under the control and at the disposal of the one true God.⁶

Augustin besvarer den ene delen av kritikken ved å si at kristne kan delta i krigføring så lenge den indre motivasjonen som ligger bak er rett. Det vil si at man kan drepe sine fiender i lydighet til Gud, men da kan man ikke være drevet av begjær etter vold og makt, men av kjærlighet. Den andre delen av kritikken besvarer han ved å legge grunnlaget for at kristne kan ta del i krig, ettersom store deler av innbyggerne i Roms imperie var kristne, og å vise ut fra Romerbrevet kapittel 13 at myndigheter er en slags naturlov innsatt av Gud (noe som senere ble fyldigere utdypet av Thomas Aquinas).

Det meste av hva Augustin sier om individet kan også anvendes om Staten. Kristne kan delta i krig sammen med Staten innsatt av Gud, men begge må gjøre det på et rettferdig grunnlag og med rett motivasjon.⁷ Krig er forferdelig og fører med seg mye urettferdighet, men Augustin sier selv at fred til enhver pris er verre.⁸ Staten må derfor gå til krig hvis det er nødvendig. Hvis den, med all sin visdom, finner det nødvendig å gå til krig må den gjøre det. Krig er så ille at man kun kan gripe inn under ekstreme tilfeller, når det ikke lenger finnes noe annet alternativ. Men uavhengig av alle krigens elendigheter, i følge Augustin, ville det vært enda verre å dø i hendene på angriperen i all sin urett. Når man altså blir møtt av to slike horrible alternativer må det minste onde velges, nemlig krig.

På samme måte som en kristen kan delta i krigføring, kan også en stat gjøre det samme så lenge det gjøres med rett hensikt. Ett av de største problemene i Augustins resonnement er hans vekt på todelingen av mennesket, mellom handling og intensjon/hjerte. Det er dette som avgjør om den kristne kan slåss – vel å merke i en rettferdig krig – nemlig at hans intensjon ikke er motivert av de feile motiver (vold, makt, materielle goder). Det er denne todelingen som til stor grad forvrenger meningen i hva det vil si å være en Jesus etterfølger helt opp til vår egen tid.⁹ Å argumentere at kirken er opptatt av våre sjeler, mens Staten er opptatt av våre kropper – blant annet poenget til Augustins bilde av de to byene i hans kjente verk The City of God – er å introdusere en deling som leder til utallige dilemma som fører oss enda mer bort fra ham vi følger. Dette synet kan bli brukt til å godkjenne kristen deltagelse, ikke bare i krigføring, men i andre former for vold, å legitimere abort, utroskap og feilaktig utnyttelse av arbeidere etc. Det som betyr noe, i følge Augustin, er den kristnes indre disposisjon: alt er lov så lenge vi har den rette indre innstillingen.

Augustin hadde imidlertid ikke fullstendig feil. Like handlinger kan være ganske ulik avhengig av den indre disposisjonen til de dem utføres av. En raner og en kirurg kan f.eks. bruke en kniv til å skjære i en annen manns kjøtt. Siden kirurgen skjærer ut fra hjelpsomhet og raneren ut fra sinne kan vi følgelig skille de to. Handlingen er avhengig av motivasjonen til de som gjør den. Likevel, det Augustin overser, er den klassen handlinger som er feil, uavhengig av motiver.¹⁰ Utroskap ville være en av dem. Selv om hver av deltakerne i et slikt forhold bektraktet det kun som et utrykk for deres kjærlighet seg i mellom, ville det fremdeles være utroskap og synd. Hver av deres ekteskapsløfter utelukker dette selv om deres indre disposisjoner føles rette. Det er enkelt og greit slik at evangeliet klassifiserer enkelte handlinger i en kategori som ikke er tillatt for kristne – vold er en av dem.

Augustins tolkning av Matteus 5:39: «Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til,» er tynn. Å si at Jesus ikke mente dette bokstavelig, men kun som en indre disposisjon, er bare noe du gjør fordi du ønsker at det skal være slik. Det er klart at Jesus snakker om handlinger som må komme fra et hjerte som er lydig mot Ordet. Jesus sier jo selv, et par kapitler senere: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell.» Jeg klarer ikke, selv om jeg ønsker, at Jesus egentlig mente: «Kultivér en dyp indre kjærlighet for den som gjør dere ondt, og deretter slå ut hans tenner som en respons på hans aggresjon.»

Det virker heller som om Jesus undergraver nettopp Augustins grunnleggende argument. Han utlegger om et prinsipp som tilsynelatende virker iboende og som er utrykt i 2.Mos 21. Den teksten, og flere andre, utlegger i detalj under hvilke forhold voldelige responser er lov. Dommerne er instruert til å gjengi: «liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme.» ((2.Mos 21:23-25)) Dette er den lov Gud gav sitt folk, et komplett kompendium for hvordan straff og gjengjeldelse skal utføres. Å skade noen er feil, men å utføre skade som en straff eller ved å søke gjengjeldelse er både rett og nødvendig. Når Jesus peker på dette eksempelet om «øye for øye, tann for tann» legger han inn en motvekt til det som har vært tidligere: «men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere.» Han snur de tidligere obligatoriske retningslinjene på hodet, og indikerer i klartekst at dette ikke lenger er spillereglene. Den indre disposisjonen som loven anerkjente ved å utøve vold mot den som hadde gjort ondt, er ikke lenger gyldig. Det er derfor ingen indre disposisjon som gjør voldelige reaksjoner mot vold rett. Vold er ikke et valg for en kristen.

Bare ti vers før dette sier Jesus, «Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Matt 5:28) Han gjør det klart at å frastå fra selve handlingen ikke er nok for å unngå synd. Det er en logisk kobling mellom intensjon og handling, noe hebreerne viste forståelsen av når de så på en feil tanke – i bibelske termer: syndens frø – som det samme som vil lede til en slik handling senere. Tankebanene våre gjenspeiler seg i våre handlinger, de henger sammen som erter og ris, årsak og effekt. Noe som også er interessant å merke seg, er at dette faktum er anerkjent av nevrovitenskapen.¹¹ Augustin hadde altså rett når han fokuserte på de indre disposisjoner; vektleggingen var bare i feil rekkefølge. Selvsagt skal vi ikke være voldelig, selv ikke i respons til urett gjort mot oss. Men vi skal heller ikke ha ønsket om å være det. Den indre disposisjonen vi må utvikle og kultivere for å følge Jesus er altså den å elske. «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.» (Matt 5:44)

Augustin reverserer feilaktig prosessen. Hvis vi er forvandlet og får våre vanlige predisposisjoner endret fra lyst og begjær for vold, til en disposisjon til å elske, vil våre handlinger naturlig flyte fra det – årsak og effekt. Jesus trenger ikke å gi et eksplisitt forbud mot krig, drap eller vold (selv om han uttrykker seg klart nok andre steder). Å gjøre det ville være å påpeke det negative, å motså fra én spesifikk handling. Hvis vi imidlertid er formet av ham, blir slike forbud unødvendige, ettersom det ikke ville falle oss inn å gjøre annerledes. Og hvis det har skjedd, vil vi gjenkjenne at en slik handling distanserer oss fra ham.

1. Christian Attitudes Toward War and Peace, s. 66-69
2. Det kan være viktig å merke seg at ‘militærtjeneste’ på denne tiden ikke nødvendigvis betydde at man deltok i krigføring. Det var vanlig at militæret utførte, internt i samfunnet, en lik rolle som politiet har i dag.
3. What About Hitler? – Robert W. Brimlow, s. 22
4. Contra Faustum, 22,74
5. What About Hitler? – Robert W. Brimlow, s. 22
6. Contra Faustum, 22,76
7. et utsagn som det forresten er knyttet mange problemer til – les blant annet kapittel 1 i boken: What About Hitler? av Brimlow
8. City of God, 19,7
9. et gyldig spørsmål her er blant annet hvordan såkalte kristne våpenprodusenter (at det i det hele tatt eksisterer er jo feil nok!), den største leverandøren av våpen til den amerikanske krigføringen i blant annet Irak og Afghanistan, kan ingravere bibelvers på våpnene
10. Merk at dette gjelder for kristne
11. Synaptic Self: How Our Brains Become Who We Are – Joseph LeDoux

1. Christian Attitudes Toward War and Peace – Roland H. Bainton, s.264

Når jeg har samtalt med folk om Jesu lære om ikke-vold er dette ofte tilfellet. Til tross for at dette er blant de klareste lærer i det nye testamentet, virker det – slik tilfellet til stor grad har vært gjennom kirkehistorien helt fra kristendommen, «den mektige og triumferende», ble gjort til statsreligion på 300-tallet – som om vi neglisjerer den. Radikaliteten blir bare galskap, og vår følelsesstyrte fornuft tar overhånd og styrer hva Jesus egentlig stod for. Paulus kalte det han forkynte – Messias korsfestet – en fornærmelse for jødene, og ren idioti for grekerne. Å fortelle jødene at deres Messias var blitt korsfestet av deres politiske fiender Rom, var helt utenkelig og krenkende for dem. Deres lovede Messias skulle jo knuse Israels fiender, ikke dø og være svak. Grekerne hadde, som i de fleste gamle mytologier, historier om sine helter som mektige krigsherrer. Å fortelle dem at den virkelige helten var kommet, ikke for å drepe sine fiender som Achilles og Hercules, men for å dø for dem var ren og skjær idioti.

Det samme gjelder og for vår kulturelle fornuft – det hele er ren og skjær idioti og kan i enkelte tilfeller selv bli sett på som krenkende. Det siste gjelder ofte i enkelte ekstremscenario som blir tatt opp i samtaler. Det mest klassiske eksempelet er: «Hva hvis en morder bryter seg inn i ditt hjem, og skal drepe familien din?» Her tar man ofte et standpunkt til Jesu lære om ikke-vold ut i fra sine følelser istedenfor å bevege seg motsatt vei – fra Jesu lære til det bestemte scenario.

Det finnes utallige slike scenario man teoretisk sett kan diskutere, og finne kreative måter å løse på en aktiv ikke-voldelig måte. Det viktigste derimot, er at man gradvis tørr å la Jesu radikalitet utfordre våre følelser og kulturelle fornuft fremfor å avfeie de deler som ikke samsvarer med vårt nåværende tankesett.

Hvilken nyhet! Sex er godt – mer enn godt – og man kan utføre akten selv uten å være forpliktet til reproduksjon. At Gelius legger ut, både opp og ned, fram og tilbake, om sexråd og egne seksuelle erfaringer har jeg ingen problemer med. Valget er heldigvis mitt – jeg må ikke lese pinlige utlegninger om en middelaldrende manns seksualliv. Hvis man virkelig ønsker råd når det gjelder seksuell omgang, finnes det bedre råd enn hos en prest. I tillegg skiller ikke Gelius’ råd seg vesentlig fra annet der ute. Eneste forskjellen er at han mener å kunne putte det i en bibelsk sammenheng. Selv tror han, i god katolsk tro (selv protestant), at Jesus hadde sex basert på slikk og ingenting.

Gelius, med sin nye utgivelse, eksemplifiserer atter en gang hvor langt kirken henger etter samfunnets rådende trender. Og atter en gang slår det heller ikke feil – den tar til seg samfunnets trender. Dette er noe som har foregått kontinuerlig, i ulike faser og former. Kristendommen – det vil si den offisielle kirke – har helt siden Keiser Konstantins tid evolvert og mutert seg til ulike former. Lik en kamelon tar til seg omgivelsens farger, har Kristendommen latt seg definere av samfunnet. Vi har stadig overlevert Jesus til samfunnets trender og latt dem definere ham – dog alltid med en sen debutalder. På 300-tallet overleverte vi Jesus til Cæsar og lot ham fortelle oss hvem han var – en kristen form av en mektig krigsherre, ikke ulik de hedenske guder. Dette sørget for at Jesus ble redefinert, fra å være samfunnets lavestes hjelper og tjener – en som døde for sine fiender fremfor å drepe dem – til en mektig krigsgud som sørget for å vinne kriger for det romerske aristokrati. For å videre utdype dette konseptet, henviser jeg til forfatter, lekmannsteolog og filosof, Jacques Ellul:

«Kristendommen absorberer kulterer som en svamp. Dominert av Gresk-Romersk kultur, ble den territorial og føydal… den ble så borgerlig, urban og venn med det kapitalistiske system. Den har nå (skrevet på 1970-tallet) blitt sosialistisk i sammenheng med sosialismens gjennomsyring… Hver generasjon tror den endelig har oppdaget sannheten, nøkkelen, det essensielle punkt ved å lime seg sammen med den dominante påvirkning eller ved å hente sin modell fra den… Kristendommen har alltid vært elastisk, med både kulterer og politiske regimer… monarkist under monarki, republikaner under republikken, sosialist under kommunismen. Alt fungerer. På denne måten… er Kristendommen det motsatte av hva vi blir vist gjennom åpenbaringen av Gud i Jesus Kristus.»

– Jacques Ellul, The Subversion of Christianity

I tillegg må jeg komplementere Ellul ved å trekke inn nazistene under Hitler. Dem som sloss for «Die Reich» sloss med Gud på sin side. Hitler hadde definert Jesus slik han ville, og kirken ble atter en gang med på laget. Hitler forteller om sin Jesus:

«Mine følelser som en kristen, leder meg til min Herre og Frelser som er en kriger.»

– Adolf Hitler, My New Order

Kirken i Tyskland støttet Hitler, og hele 1/3 av de tyske soldatene var gode lutheranere og katolikker. De lot den rådende kultur og tanke definere Jesus, og vips var han en krigsherre som ledet dem til kamp slik nazistenes beltespenne klart og tydelig sa: «Gott mit uns» (Gud er med oss).

På lignende måte utgjør Gelius’ nye bok enda et eksempel på hvordan Kristendommen lar seg definere av samfunnets rådende trender. Vi lar kulturen fortelle oss hvem Jesus er, noe som skaper muligheten for hvilken som helst mutasjon, basert éne og alene på hvilken rådende genetiske kode kulturen er innstilt på. Det er merkverdig hvordan dette går til. Fra den ene kultur og uttrykk til den andre, blir kristendommen inseminert langsomt. Endelig en dag – med haltende, tragiske forsøk på å være trendy, liberal, populær og folkelig – har den sugd til seg samfunnets rådende trekk og blitt utvasket til noe helt annet enn det den var, til tross for sin sene debutalder.

Det er kommet opp mange ulike forslag til hvordan problemet kan løses. En av dem kan kalles syntesese-løsningen som blant annet Augustin stod for. Syntesesen går ut på å se i begge retninger, GT og NT, for å gjøre seg opp sannheter om Gud. De prøver med andre ord å balansere bildet av Gud. En del av problemet med denne tolkningen er at NT nekter å relativisere Jesu lære om hvem Gud er. Jesus er det fullkomne bildet av Gud. Et annet alternativ, som kan kalles forkastelses-løsningen, går ut på å forkaste de deler av GT som ikke samstemmer med hva NT lærer om Gud. En av de mer ekstreme varianter av denne tolkningen kan vi finne hos Marcion. Han forkastet hele GT og så kun på NT som autoritativ. Uansett, et problem for denne løsningen, er at Jesus lærte at «skriften kan ikke settes ut av kraft». (Joh 10:35) Jesus siterer i tillegg GT ofte, med autoritative utsagn som «Gud har sagt». Han ser altså på GT som inspirert og at det dermed ikke kan forkastes. En annen løsning, som kan kalles gjenfortolkningsløsningen, anerkjenner de ovenfornevnte problemene og går en annen vei. Teologen Origen prøvde denne metoden, ved å gjenfortolke GT i lys av NT. Det samme forsøker også Boyd. Innenfor seks prinsipper prøver han å sammenføye de aktuelle problemstillinger i et helhetlig bilde. Nedenfor følger en oppsummering av prinsippene brukt i boken. Disse er hentet fra hans blogg. Derfor anbefales det for dem som avfeier, eller tar til seg, prinsippene å vente med det til hele boken er lest. Jeg mener selv at denne forklaringen er blant de bedre løsninger for hvordan man kan samsvare den ikke-voldelige Gud åpenbart i Jesus og Guden med voldelige tendenser i GT.

The Christocentric Principle: All of our thinking about God must be rooted in Christ. Jesus reveals what God has always been like. We thus need to read the Old Testament “through the lens” of Christ.

The Principle of Incarnational Flexibility. If Jesus reveals what God has always been like, then God didn’t start being “incarnational” with the Incarnation. Rather, God has always been willing to humbly “embody” himself within our fallen humanity and has always “borne our sin.” The portrait of Yahweh as a nationalistic, law-oriented, violent-tending warrior god is the result of God condescending to “embody” himself within our barbaric and deceived views of him in order to work toward freeing us from them. (The reference to “god” rather than “God” in this previous sentence is intentional, since I argue God takes on the semblance of a sub-Christ-like “god” when he condescends to work within our fallen framework). Like Nanny McPhee, God is willing to appear as ugly as he needs to in order to free us from our ugliness and eventually reveal himself as he truly is to us (which is what takes place in Christ).

The Principle of Contrastive Pedagogy. Though you’d never get this reading the Old Testament itself, Paul tells us that the most fundamental reason God gave the Law was to increase our sin and, by way of negative example, drive us to Christ. I argue that when we read the Old Testament through the lens of Christ, we can say the same thing about the nationalism and violence of God’s program in the Old Testament. It tells us more about what God is not like and how not to build his Kingdom than it tells us what God islike and how we are to build the kingdom. When Jesus shows up, he reveals a God and a Kingdom that invalidates nationalism, is rooted in empowering grace (not law) and is utterly free of violence, for it is centered on loving and serving enemies.

The Principle of Punitive Withdrawal. When Jesus was crucified, God delivered Jesus up to wicked humans and “the powers.” Moreover, by entering into solidarity with us in our spiritually oppressed and fallen condition, Jesus experienced God-forsakenness. Since all of our understanding about God must be centered on Christ, Jesus’ abandonment and God-forsakenness should form the center of our understanding of how God punishes sin. He does so by withdrawing his protective presence and turning people over to experience the consequences of their decisions — a truth that is confirmed throughout the Old Testament. God’s “wrath” is his withdrawal.

The Principle of Cosmic Conflict. Jesus’ ministry as well as the whole of the Old and New Testaments reveal that the world is engulfed by cosmic forces of destruction. Like a dam being opened, when God withdraws his protective hand to bring judgment, the powers are allowed to carry out their evil intentions and chaos ensues. Yet, whenever God “pours out his wrath” by withdrawing himself, he does so with a grieving heart and for the ultimate purpose of bringing healing and redemption.

The Principle of Responsible Identification. Though he was in fact all-holy, on Calvary the Son of God identified with our sin to the point of bearing our guilt. So too, the Father is said to have afflicted his Son (Isa. 53) though in fact he merely allowed wicked powers using wicked people to crucify Jesus. When we read the Old Testament through this lens, we find God frequently identifying himself as the agent of violence, though the context makes it clear that he is merely allowing violent agents to do what they want to do. God is portrayed as doing what he actually merely allows. There are historical and exegetic reasons for this, but the theological reason, I argue, is that God has always been a God who takes responsibility for all that he allows — even though he detests much of what he allows. This is how God bears our sin and why he takes on the semblance of a nationalistic, law-oriented warrior god.

I argue that each of these six principles are rooted in Christ and confirmed throughout Scripture, and they take us a long way in reconciling the crucified God with the violent portrait of God found in the violent strands of the Old Testament.

For dere som vil høre en, foreløpig utleggelse av bokens innhold, kan trykke her for én times lang videopresentasjon av Greg Boyd og Paul Eddy.

Det kan ofte bli diffust å bare bli fortalt at du må være annerledes uten at noe konkret blir fortalt deg. Mye av denne annerledesheten kan finnes ved hjelp av ren logikk. Vi kan f.eks bare se på de rådende trekk i verden, noe som har gått igjen og igjen iløpet av verdenshistorien, og finne noe som er annerledes enn det – gjerne motsatt. Hmm… la meg tenke. Hva er det første som slår meg inn når jeg tenker på mennesker og verdenshistorie? Jeg vet! Krig, urettferdighet, undertrykkelse, vold som eskalerer i mer vold og blod. Men jeg skjønner at det ikke alltid kan være like lett å se det, vi er jo alle influert av omgivelsene og de påvirkninger som følger med. Vi lever alle i et visst paradigme – et syn på hvordan verden er og fungerer – og det må ofte noe til for å riste i vår vante og behagelige tankegang. Noen ganger må det virkelig ristes oppi hjernebarken, noen ganger må vi oppleve noe som får oss til å tenke: «Oi! Ting var kanskje ikke slik jeg hadde trodd allikevel.»

I den samme velkjente «talen», bergprekenen, som jeg såvidt nevnte ovenfor, forteller Jesus at vi ikke skal gjøre «… voldelig motstand mot den som gjør ondt mot dere,» og «…om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til.»

Dette virker for mange veldig ulogisk, og det kan føles veldig urettferdig. Tenk deg om. Hvis en smeller til deg i fjeset, vil det være enormt fristende å bare reagere ved første impuls – å smelle tilbake. Eller for å bruke noen ord Jesus bruker om samme prinsipp: «Øye for øye og tann for tann.» Du gir tilbake den urettferdigheten som er blitt utøvd mot deg med samme mål. Og ikke nok med det, du slår han muligens enda litt hardere tilbake bare for at han skal vite at han ikke skal kødde med deg. Vold eskalerer bare i enda mer vold. En dytt fører til enda en hardere dytt, plutselig slår dere hverandre, deretter blir en drept, så blir en hel familie dratt inn i hevngjerningen, et helt samfunn, en hel nasjon og plutselig er det verdenskrig og ingen vet hvorfor de kriger.

Selvsagt setter jeg ting litt på spissen, men utsagnet er rett: vold fører til mer vold.

Så, ut fra ørlite logisk tenkning og et resonnement kan vi se hvordan vi kan være annerledes enn denne verden på én måte. Vi begynner gradvis å nærme oss hva det vil si å leve som lys og salt i denne verden. Det skal sies at jeg ikke har noen forhåpninger om å dekke hele lysets og saltets innhold og dybde i denne artikkelen. Det sikter allikevel inn på det jeg mener er blant det viktigste og mest karakteristiske trekk en Jesusetterfølger har. Ringvirkningene er «rett-på-spikeren» når det gjelder evangeliets kjerne.

Evangeliet er det gledelige budskapet til verden. Gud elsker oss selv om vi driter, har dretet og kommer til å drite i skuffen. 1.Joh 4:8 sier at Gud er Kjærlighet, nærmere bestemt agape, et gresk ord som omtaler Guds selvoppoffrende kjærlighet – en Kjærlighet som ikke baserer og forandrer seg ut fra prestasjoner. Hvis vi, for å ta det eksempelet nevnt ovenfor, husker på prinsippene som springer utifra evangeliet, om å ikke gjengjelde ondt mot ondt, ikke gjør «… voldelig motstand mot den som gjør ondt mot dere,» og tilogmed «elsker våre fiender» – kort sagt bedriver med «ikke-vold» uansett, blir det lettere for folk å se hva evangeliet er. Da husker folk lettere at Gud er Kjærlighet med stor K. Når vi kristne kriger rundt omkring i verden, støtter troppene våre stasjonært i utlandet (selvsagt skal vi be og støtte dem som mennesker) for en såkalt «rettferdig» krig, er dette én av de tingene som vasker ut forskjellen mellom verden og Guds rike, én ting som gjør at det blir vanskeligere for folk å se hva evangeliet dreier seg om og atter én ting som gjør at saltet mister sin kraft og at lyset blir svakere.

Vi er kalt til å være prester hele gjengen og en prest representerer hvem sin Gud er og viser Ham til mennesker. La oss jobbe mot å leve ved det kristne prinsippet «Ikke–vold» uansett.

Noe man fort ser når man pløyer seg gjennom sitater fra de pre-konstantinske kirkefedre (dvs. de kristne som levde før Keiser Konstantin gjorde Jesu lære til statsreligion) er en enorm enighet i praksis (noe historien forteller) og lære når det gjelder f.eks et emne som ikke-vold. De gjengjeldte ondt med godt, vendte det andre kinnet til og døde for sine fiender fremfor å drepe dem.

Innhold

Clement fra Alexandria, (150-215 e.vt)
Tatian, (120-180 e.vt)
Justin Martyr, (103-165 e.vt)
Aristedes, (ca. 140 e.vt)
Hippolytus fra Rom, (170-236 e.vt)
Ignatius fra Antiokia, (50-117 e.vt)
Irenaeus, (ca. 150-202 e.vt)
Arnobius, (284-305 e.vt)
Cyprian fra Kartago, (200-258 e.vt)
Athenagoras fra Athen, (ca. 150-200 e.vt)
Tertullian, (160-220 e.vt)
Origen, (185-254 e.vt)
Lactantius, (250-325 e.vt)
Julian
Diverse

Clement fra Alexandria (150-215 e.vt)

Above all, Christians are not allowed to correct with violence.

– Clement av Alexandria (ca. 200 e.vt)

As simple and quiet sisters, peace and love require no arms. For it is not in war, but in peace, that we are trained.

– Clement fra Alexandria, Kapittel 12 i bok 1 (ca. 200 e.vt)¹

The Scythians, the Celts, the Iberians, and the Thracians are all warlike races. They are also greatly addicted to intoxication and think that drunkenness is an honorable, happy pursuit to engage in. But we, the people of peace, feast for lawful enjoyment, not to wantonness. We drink sober cups of friendship.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)²

The one instrument of peace is what we employ: the Word alone, by whom we honor God. We no longer use the ancient psaltery, trumpet, timbrel, and flute. For those who are expert in war are scorners of the fear of God were accustomed to make use of them.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)³

Let our seals be either a dove, a fish, or a ship scudding before the wind…If there is anyone fishing, he will remember the apostle, and the children drawn out of the water. We are not to draw an outline of…a sword or a bow, since we follow peace. Nor should we draw an outline of…drinking cups, since we are temperate.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁴

He bids us to “love our enemies, bless them who curse us, and pray for those who despitefully use us.” And he says: “If anyone strikes you on the one cheek, turn to him the other also; and if anyone takes away your coat, do not hinder him from taking your cloak also.”

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁵

An enemy must be aided, so that he may not continue as an enemy. For by help, good feeling is compacted and enmity dissolved.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁶

We do not train our women like Amazons to manliness in war, for we wish even the men to be peaceable.

– Clement fra Alexandria, (ca. 200 e.vt)⁷

In their wars, therefore, the Etruscans use the trumpet, the Arcadians the pipe, the Sicilians the pectides, the Cretans the lyre, the Lacedaemonians the flute, the Thracians the horn, the Egyptians the drum, and the Arabians the cymbal. The one instrument of peace, the Word alone by which we honor God, is what we employ.

– Clement fra Alexandria, Kapittel 4 i bok 2 (ca. 200 e.vt)

It can never be lawful for a righteous man to go to war, whose warfare is in righteousness itself. When God prohibits killing, he not only forbids us to commit brigandage, which is not allowed even by the public laws, but he warns us not to do even those things which are legal among men. And so it will not be lawful for a just man to serve as a soldier – for justice itself is his military service – nor to accuse anyone of a capital offense, because it makes no difference whether thou kill with a sword or with a word, since killing itself is forbidden. And so, in thiscommandment of God, no exception at all ought to be made to the rule that it is always wrong to kill a man, whom God has wished to be regarded as a sacrosanct creature.” “When we suffer such ungodly things, we do not resist even in word. Rather, we leave vengeance to God.” “The Christian does injury to no one. He does not desire the property of others. In fact, he does not even defend his own property if it is taken from him by violence. For he knows how to patiently bear an injury inflicted upon him.” “When God forbids us to kill, he not only prohibits us from open violence… but he warns us against the commission of those things which are esteemed lawful among men. Thus it will be neither lawful for a just man to engage in warfare… Therefore, with regard to this precept of God, there ought to be no exception at all; but that it is always unlawful to put to death a man, whom God willed to be a sacred animal.” “We do not resist those who injure us, for we must yield to them.” “When men command us to act in opposition to the law of God, and in opposition to justice, we should not be deterred by any threats or punishments that come upon us. For we prefer the commandments of God to the commandments of man.” “Someone will say here: ‘What therefore, or where, or of what sort is piety?’ Assuredly it is among those who are ignorant of war, who keep concord with all, who are friends even to their enemies, who love all men as their brothers, who know how to restrain their anger, and to soothe all madness of mind by quiet control.” “God might have bestowed upon his people both riches and kingdoms, as he had given previously to the Jews, whose successors and posterity we are. However, he would have Christians live under the power and government of others, lest they should become corrupted by the happiness and prosperity, slide into luxury, and eventually despise the commandments of God. For this is what our ancestors did.” Why should the just man wage war, and mix himself up in other people’s passions – he in whose mind dwells perpetual peace with men?

– Clement fra Alexandria, (ca. 195 e.vt)

Tatian, (120-180 e.vt)

I do not wish to be a ruler. I do not strive for wealth. I refuse offices connected with military command. I despise death.

– Tatian, i adressering til grekerne (Address to the Greeks)⁸

I do not wish to be a king; I am not anxious to be rich; I decline military command… Die to the world, repudiating the madness that is in it.

– Tatian

The soldiers of Christ require neither arms nor spears of iron. The servants of God do not rely for their protection on material defenses but on the divine Providence.

– Tatian, (ca. 160 e.vt)

Justin Martyr, (103-165 e.vt)

We who formerly used to murder one another now refrain from even making war upon our enemies.

– Justin Martyr, den første Apolegeten (The First Apology) (ca. 120-130 e.vt)⁹

We who formerly treasured money and possessions more than anything else now hand over everything we have to a treasury for all and share it with everyone who needs it. We who formerly hated and murdered one another now live together and share the same table. We pray for our enemies ad try to win those who hate us.

– Justin Martyr (ca. 120-130 e.vt)

Christians have changed their swords and their lances into instruments of peace, and they know not now how to fight.

– Justin Martyr, (ca. 138 e.vt)

We used to be filled with war, mutual slaughter, and every kind of wickedness. However, now all of us have, throughout the whole earth, changed our warlike weapons. We have changed our swords into plowshares, and our spears into farming implements.

– Justin Martyr, (ca. 138 e.vt)¹⁰

Aristedes (ca. 140 e.vt)

Whatever Christians would not wish others to do to them, they do not to others. And they comfort their oppressors and make them their friends; they do good to their enemies…. Through love towards their oppressors, they persuade them to become Christians.

– Aristedes, Apolegeten (The Apology)

Oh emperor, it is the Christians that have sought and found the truth, for they acknowledge God. They do not keep for themselves the goods entrusted to them. They do not covet what belongs to others, but they show love to their neighbors. They do not do to another what they would not like done to themselves. They speak gently to those who oppress them, and in this way, they make their enemies their friends. It has become their passion to do good to their enemies. They live in the awareness of their own smallness. Everyone of them who has anything gives ungrudgingly to the one who has nothing. And if any of them sees a homeless stranger, they bring them into their own home, under their roof. If anyone of them becomes poor while the Christians have nothing to spare, then they fast two or three days until everyone can eat. In this way, they supply for the poor exactly what they need. This, oh emperor, is the rule of life for the Christians. This is how they live.

– Aristedes (ca. 137 e.vt)

Hippolytus fra Rom, (170-236 e.vt)

A soldier of the civil authority must be taught not to kill men and to refuse to do so if he is commanded, and to refuse to take an oath. If he is unwilling to comply, he must be rejected for baptism. A military commander or civic magistrate must resign or be rejected. If a believer seeks to become a soldier, he must be rejected, for he has despised God.

– Hippolytus av Rom, (ca. 200 e.vt)¹¹

Do not avenge yourself on those who injure you… let us imitate the Lord, who when he was reviled, reviled not again; when he was crucified, he answered not; when he suffered, he threatened not; but prayed for his enemies.” “Nothing is better than peace, by which all war of those in heaven and those on earth is abolished.

– Hippolytus av Rom, (ca. 200 e.vt)

Ignatius fra Antiokia, (50-117 e.vt)

There is nothing better than peace, in which all warfare of things in heaven and things on earth is abolished.

– Ignatius av Antiokia, til Efeserne (ca. 105-115 e.vt)

Irenaeus, (ca. 150-202 e.vt)

I threw down my arms for it was not seemly that a Christian man, who renders military service to the Lord Christ, should render it by earthly injuries.” “It is not lawful for a Christian to bear arms for any earthly consideration.

– Irenaeus, (ca. 180 e.vt)

The new covenant that brings back peace and the law that gives life have gone forth over the whole earth, as the prophets said: “For out of Zion will go forth the law, and the word of the Lord from Jerusalem; and he will instruct many people; and they will break down their swords into plowshares, and their spears into pruning hooks, and they will no longer learn to make war.” These people formed their swords and war lances into plowshares,” that is, into instruments used for peaceful purposes. So now, they are unaccustomed to fighting, so when they are struck, they offer also the other cheek.

– Irenaeus (ca. 200 e.vt)¹²

Arnobius, (284-305 e.vt)

You know that you who are the servants of God dwell in a strange land. For your city is far away from this one. If, then, you know your city in which you are to dwell, why do you here provide lands, and make expensive preparations, and accumulate dwellings and useless buildings? He who makes such preparations for this city cannot return again to his own… Do you not understand that all these things belong to another, and are under the power of another? …Take note, therefore. As one living in a foreign land, make no further preparations for yourself except what is merely sufficient. And be ready to leave this city, when the master of this city comes to cast you out for disobeying his law.

– Arnobius, (ca. 310 e.vt)

We would rather shed our own blood than stain our hands and our conscience with that of another. As a result, an ungrateful world is now enjoying–and for a long period has enjoyed–a benefit from Christ. For by his means, the rage of savage ferocity has been softened and has begun to withhold hostile hands from the blood of a fellow creature. In fact, if all men without exception…would lend an ear for a while to his salutary and peaceful rules,…the whole world would be living in the most peaceful tranquility. The world would have turned the use of steel into more peaceful uses and would unite together in blessed harmony.

– Arnobius (ca. 303 e.vt)¹³

For since we in such numbers have learned from the precepts and laws of Christ not to repay evil with evil, to endure injury rather than to inflict it, to shed our own blood rather than to to stain our hands and conscience with the blood of another, the ungrateful world now long owes to Christ this blessing that savage ferocity has been softened and hostile hands have refrained from the blood of kindred creature.

– Arnobius (ca. 303 e.v.t)¹⁴

Cyprian fra Kartago (200-258 e.vt)

Wars are scattered all over the earth with the bloody horror of camps. The whole world is wet with mutual blood. And murder–which is admitted to be a crime in the case of an individual–is called a virtue when it is committed wholesale. Impunity is claimed for the wicked deeds, not because they are guiltless, but because the cruelty is perpetrated on a grand scale!

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)¹⁵

Make thyself a peace-maker to all men.

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)

Christians do not attack their assailants in return, for it is not lawful for the innocent to kill even the guilty.

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)¹⁶

The hand must not be spotted with the sword and blood-not after the Eucharist is carried in it.

– Cyprian fra Kartago (ca. 250 e.vt)¹⁷

Athenagoras fra Athen, (ca. 150-200 e.vt)

We have rejected such spectacles as the Coliseum. How then, when we do not even look on killing lest we should contract guilt and pollution, can we put people to death?

– Athenagoras fra Athen, En bønn for de kristne (A Plea for the Christians)

What if the law of nature – that is, the law of God – commands what is opposed to the written law? Does not reason tell us to bid a long farewell to the written code… and to give ourselves up to the Legislator, God. This is so even if in doing so it may be necessary to encounter dangers, countless labors, and even death and dishonor.” “It is not for the purpose of escaping public duties that Christians decline publicoffices, but that they may reserve themselves for a divine and more necessary service in the church of God for the salvation of men.” “How was it possible for the Gospel doctrine of peace, which doesn’t permit men to take vengeance even on their enemies, to prevail throughout the earth, unless at the coming of Jesus a milder spirit had been introduced into the order of things?” “Our prayers defeat all demons who stir up war. Those demons also lead persons to violate their oaths and to disturb the peace. Accordingly, in this way, we are much more helpful to the kings than those who go into the field to fight for them. And we do take our part in public affairs when we join self-denying exercises to our righteous prayers and meditations, which teach us to despise pleasures and not to be led away from them. So none fight better for the king than we do. Indeed, we do not fight under him even if he demands it. Yet, we fight on his behalf, forming a special army – an army of godliness – by offering our prayers to God.” “We have come in accordance with the counsels of Jesus to cut down our warlike and arrogant swords of argument into ploughshares, and we convert into sickles the spears we formerly used in fighting. For we no longer take sword against nation, nor do we learn any more to make war, having become sons of peace for the sake of Jesus, who is our leader.” “If all the Romans were to be converted they will by praying overcome their enemies – or rather they will not make war at all, being guarded by the Divine power, which promised to save five whole cities for the sake of fifty righteous men.

– Athenagoras fra Athen, til Keiser Marcus Aurelius (ca.180)

We have learned not to return blow for blow, nor to go to law with those who plunder and rob us. Instead, even to those who strike us on one side of the face, we offer the other side also.

– Athenagoras fra Athen, til Keiser Marcus Aurelius (ca.180)¹⁸

Tertullian, (160-220 e.vt)

In that last section, decision may seem to have been given likewise concerning military service, which is between dignity and power. But now inquiry is made about this point, whether a believer may turn himself unto military service, whether the military may be admitted unto the faith, even the rank and file, or each inferior grade, to whom there is no necessity for taking part in sacrifices or capital punishments. There is no agreement between the divine and the human sacrament, the standard of Christ and the standard of the devil, the camp of light and the camp of darkness. One soul cannot be due to two masters–God and Caesar. And yet Moses carried a rod, and Aaron wore a buckle, and John is girt with leather, and Joshua the son of Nun leads a line of march; and the People warred: if it pleases you to sport with the subject. But how will a Christian man war, nay, how will he serve even in peace, without a sword, which the Lord has taken away? For albeit soldiers had come unto John, and had received the formula of their rule; albeit, likewise, a centurion had believed; still the Lord afterward, in disarming Peter, unbelted every soldier. No dress is lawful among us, if assigned to any unlawful action.

– Tertullian, Om Avgudsdyrkelse 19 (On Idolatry 19) (ca. 190-220 e.vt)¹⁹

Nation will not take up sword against nation, and they will no more learn to fight.’ Who else, therefore, does this prophecy apply to, other than us? For we are fully taught by the new law, and therefore observe these practices…The teaching of the new law points to clemency. It changes the primitive ferocity of swords an lances to tranquility. It remodels the primitive execution of war upon the rivals and enemies of the Law into the peaceful actions of plowing and cultivating the land.

– Tertullian (c.197, W) 3.154 (ca. 190-220 e.vt),²⁰

How often you inflict gross cruelties on Christians. You do this, partly because it is your own inclination, and partly in obedience to the laws…Yet, banded together as we are, ever so ready to sacrifice our lives, what single case of revenge for injury are you able to point to? However, if it were held to be right for us to repay evil by evil, a single night with a torch or two could achieve an ample vengeance. But away with the idea of a divine sect avenging itself by human fires!

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²¹

We willingly yield ourselves to the sword. So what wars would we not be both fit and eager to participate in (even against unequal forces), if in our religion it were not counted better to be slain than to slay?

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²²

The Christian does no harm even to his enemy.

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²³

God puts His prohibition on every sort of man-killing by one inclusive commandment ‘You shall not kill.’

– Tertullian, (ca. 197 e.vt)²⁴

“And they will beat their swords into plowshares, and their spears into pruning hooks.” In other words, they will change the dispositions of injurious minds, hostile tongues, blasphemy, and all kinds of evil into pursuits of moderation and peace. “Nation will not life up sword against nation.” That is, they will not stir up conflict. “Neither will they learn war any more”–that is, the provocation of hostilities. So you should learn from this that Christ was not promised to be powerful in war. Rather, he was promised to pursue peace. Now, you must deny either that these things were foretold (although they are plainly seen) or that they have been fulfilled (although you read of them).

– Tertullian, (ca. 207 e.vt)²⁵

I think we must first inquire whether warfare is proper at all for Christians. What point is there in discussing the merely incidental, when that on which it rests is to be condemned? Do we believe it is lawful for a human oath to be added to one that is divine? Is it lawful for a man to come to be pledged to another master after Christ has become his Master? Is it lawful to renounce father, mother, and all nearest kinsfolk, whom even the Law has commanded us to honor and love next to God himself?…Is it lawful to make an occupation of the sword, when the Lord proclaims that he who uses the sword will perish by the sword? Will the son of peace take part in the battle when it does not become him even to sue at law? Will he who is not the avenger even of his own wrongs, apply the chain, the prison, the torture, and the punishment?

– Tertullian, (ca. 211 e.vt)²⁶

Is the [military] laurel of triumph made of leaves, or of corpses? Is it adorned with ribbons, or whit tombs? Is it wet with ointments, or with the tears of wives and mothers? It may be made of some [dead] Christians too. For Christ is also believed among the barbarians.

– Tertullian, (ca. 211 e.vt)²⁷

Our religion commands us to love even our enemies, and to pray for those who persecute us.

– Tertullian, (ca. 212 e.vt)²⁸

The Lord, in disarming Peter, disarmed every soldier.

– Tertullian, Om avgudsdyrkelse (ca. 190-220)

The soldier of the government must be taught not to kill men. If ordered to, he shall not carry out the order, nor shall he take the military oath. If he does not accept this, he must be rejected for baptism. A military commander or civic magistrate must resign or be rejected. The believers who wish to become soldiers shall be cast out, because they have despised God.

– Tertullian (ca. 195-212 e.vt)

Origen (185-254 e.vt)

[Origen, quoting Celsus:] “If everyone were to act the same as you Christians, the national government would soon be left utterly deserted an without any help, and affairs on earth would soon pass into the hands of the most savage and wretched barbarians.” [Origen:] Celsus exhorts us to help the Emperor and be his fellow soldiers. To this we reply, “You cannot demand military service of Christians any more than you can of priests.” We do not go forth as soldiers with the Emperor even if he demands this. [Origen goes on to say that if the Romans followed the teachings of Jesus there would be no barbarians.]

– Origen, mot Celsus (skrevet før 235 e.vt)

Christians could never slay their enemies. For the more that kings, rulers, and peoples have persecuted them everywhere, the more Christians have increased in number and grown in strength.

– Origen, Mot Celsius bok VII (Contra Celsius Book VII)

I am a Christian, and therefore I cannot fight.

– Origen, (ca. 250 e.vt)

The existence of many kingdoms would have been a hindrance to the spread of the doctrine of Jesus throughout the entire world…This was because of the need for men everywhere to engage in war and fight on behalf of their native country–which was the case before the times of Augustus…How, then, was it possible for the gospel doctrine of peace to prevail throughout the world? For it does not permit men to take vengeance even upon their enemies. It was only possible because, at the coming of Jesus, a milder spirit had been everywhere introduced into the conduct of things.

– Origen²⁹

The statement is false “that in the days of Jesus, others who were Jews rebelled against the Jewish state and became his followers.” For neither Celsus, nor those who think like him, are able to point out any act on the part of Christians that hints of rebellion. In fact, if a revolt had led to the formation of the Christian commonwealth, the Christian Lawgiver would not have altogether forbidden the putting of men to death. So it could not have derived its existence in such a way from the Jews. For they were permitted to take up arms in defense of the members of their families and to slay their enemies. Yet, Christ nowhere teaches that it is right for his own disciples to offer violence to anyone, no matter how wicked. For he did not consider it to be in accord with his laws to allow the killing of any individual whomever. For his laws were derived from a divine source. Indeed, if the Christians truly owed their origin to a rebellion, they would not have adopted laws of so exceedingly mild a character. For their laws do not allow them on any occasion to resist their persecutors, even when it was their fate to be slain as sheep.

– Origen³⁰

Christians were taught not to avenge themselves upon their enemies…They would not have made war (although capable) even if they had received authority to do so. For they have obtained this reward from God: that he has always warred on their behalf. On certain occasions, he has restrained those who rose up against them and desired to destroy them…On special occasions, some have endured death for the sake of Christianity, and those individuals can be easily numbered. However, God has not permitted the whole nation [of Christians] to be exterminated.

– Origen³¹

To those who inquire of us from where we come, or who is our founder, we reply that we have come agreeably to the counsels of Jesus. We have cut down our hostile, insolent, and wearisome swords into plowshares. We have converted into pruning hooks the spears that were formerly used in war. For we no longer take up “sword against nation,” nor do we “learn war any more.” That is because we have become children of peace for the sake of Jesus, who is our leader.

– Origen³²

Celsus [a critic of Christianity] adds…”How could God command the Israelites through Moses to gather wealth, to extend their dominion, to fill the earth, to put their enemies of every age to the sword, and to destroy them utterly?…For, on the other hand, his Son, the man of Nazareth, promulgated laws quite opposed to these. He declared that no one can come to the Father who loves power, riches, or glory. Jesus said that to anyone who has given them one blow, they should offer to receive another, So is it Moses or Jesus who taught falsely? When the Father sent Jesus, did he forget the commands that he had given Moses? Or did he change his mind, condemn his own laws, and send forth a messenger with opposite instructions?…

[In reply to this Origen states,] We would observe that it must be impossible for the legislation of Moses, taken literally, to harmonize with the calling of the Gentiles and with their subjection to the Roman government. On the other hand, it would be impossible for the Jews to preserve their civil economy unchanged if they were to embrace the gospel. For Christians could not slay their enemies. Nor could they condemn those who had broken the law to be burned or stoned, as Moses commands….In the case of the ancient Jews, who had a land and a form of government of their own, to take from them the right of making war upon their enemies, of fighting for their country, of putting to death or otherwise punishing adulterers, murderers, or others who were guilty of similar crimes, would have been to subject them to sudden and utter destruction whenever the enemy fell upon them. For, in that case, their very laws would restrain them and prevent them from resisting the enemy. Yet, that same providence that of old gave the Law, and has now given the gospel of Jesus Christ, has destroyed their city and their temple, not wishing the Jewish state to continue any longer…However, this providence has extended the Christian religion day by day, so that it is now preached everywhere with boldness. And this is in spite of the numerous obstacles that oppose the spread of Christ’s teaching in the world. However, since it was the purpose of God that the nations should receive the benefits of Christ’s teaching, all th edevices of men against Christians have been brought to nothing. For the more that kings, rulers, and peoples have persecuted them everywhere, the more Christians have increased in number and grown in strength.

– Origen³³

[Celsus further says,] You surely do not say that if (in compliance with your wish) the Romans were to neglect their customary duties to gods and men, and were to worship the Most High,….that he would come down and fight for them, so that they would not need any other help than his. For this same God…promised of old this and much more to those who served him. Yet, see in what way he has helped the Jews and you! Instead of being masters of the whole world, the Jews are left with not so much as a patch of ground or a home.

[Origen replied,] What would happen if, instead of only a relatively few persons believing (as at the present), the entire empire of Rome believed? They would pray to the Word, who of old said to the Hebrews, when they were pursued by the Egyptians, “The Lord will fight for you, and you will hold your peace.” And if all the Romans united in prayer with one accord, they would be able to put to flight far more enemies than those who were defeated by the prayer of Moses…However, he had made the fulfillment of his promises dependent on certain conditions–namely, that they would observe and live according to his law…But if all the Romans embraced the Christian faith (according to the supposition of Celsus), they would overcome their enemies when they prayed. Or rather, they would not war at all. For they would be guarded by that divine power that promised to save five entire cities for the sake of fifty righteous persons. Men of God are assuredly the salt of the earth. They preserve the order of the world. And society is held together as long as the salt is uncorrupted…When God gives to the Tempter permission to persecute us, then we suffer persecution. And when God wishes us to be free from suffering–even in the middle of a world that hates us–we enjoy a wonderful peace, trusting in the protection of him who said, “Be of good cheer, for I have overcome the world.”

– Origen³⁴

In the next place, Celsus urges us “to help the king with all our might, to labor with him in the maintenance of justice, and to fight for him. Or if he demands it, to fight under him or lead an army along with him.” To this, our answer is that we do give help to kings when needed. But this is, so to speak, a divine help, “putting on the whole armor of God.” And we do this in obedience to the commandment of the apostle: “I exhort, therefore that first of all, supplications, prayers, intercessions, and thanksgiving be made for all men; for kings, and for all who are in authority.” So the more anyone excels in godliness, the more effective the help is that he renders to kings. This is a greater help than what is given by soldiers who go forth to fight and kill as many of the enemy as they can. And to those enemies of our faith who demand us to bear arms for the commonwealth and to slay men, we reply: “Do not those who are priests at certain shrines…keep their hands free from blood, so that they may offer the appointed sacrifices to your gods with unstained hands that are free from human blood? Even when war is upon you, you never enlist the priests and ministers of God, keeping their haands pure. For they wrestle in prayers to God on behalf of those who are fighting in a righteous cause, and for the king who reigns righteously. They pray that whatever is opposed to those who act righteously may be destroyed.

Our prayers defeat all demons who stir up war. Those demons also lead persons to violate their oaths and to disturb the peace. Accordingly, in this way, we are much more helpful to the kings than those who go into the field to fight for them. And we do take our part in public affairs when we join self-denying exercises to our righteous prayers and meditations, which teach us to despise pleasures and not to be led away by them. So none fight better for the king than we do. Indeed, we do not fight under him even if he demands it. Yet, we fight on his behalf, forming a special army–an army of godliness–by offering our prayers to God. And if Celsus would have us “lead armies in defense our country,” let him know that we do this too. And we do not do it for the purpose of being seen by men or for vainglory. For in secret, and in our own hearts, our prayers ascend on behalf of our fellow-citizens, as from priests. And Christians are benefactors of their country more than others. For they train up citizens and inculcate piety to the Supreme Being. And they promote to a divine and heavenly city those whose lives in the smallest cities have been good and worthy.

– Origen³⁵

Lactantius (250-325 e.vt)

Wherever arms have glittered, they must be banished and exterminated from thence.

– Lactantius, Guddommelige Institusjoner IV (Divine Institutions IV) (ca. 303-311 e.vt)

When the worship of God was taken away, men lost the knowledge of good and evil… They then began to fight with one another, to plot, and to achieve glory for themselves from the shedding of human blood.

– Lactantius³⁶

If only God were worshiped, there would not be dissensions and wars. For men would know that they are the sons of one God.

– Lactantius³⁷

Why would [the just man] carry on war and mix himself with the passions of others when his mind is engaged in perpetual peace with men? Would he be delighted with foreign merchandise or with human blood–he who does not know how to seek gain? For the Christian is satisfied with his standard of living. He considers it unlawful not only to commit slaughter himself, but also to be present with those who do it.

– Lactantius³⁸

If desire is restrained, no one will use violence by land or by sea. No one will lead an army to carry off and lay waste the property of others… For what are the interests of our country, but the detriments of another state or nation? To extend the boundaries that are violently taken from others, to increase the power of the state, to improve the revenues–all of these things are not virtues. Rather, they are the overthrowing of virtues.

– Lactantius³⁹

How can a man be just who hates, who despoils, who puts to death? Yet, those who strive to be serviceable to their country do all these things…When they speak of the “duties” relating to warfare, their speech pertains neither to justice nor to true virtue.

– Lactantius⁴⁰

The Stoics say that the emotion of anger is the whetstone of virtue. As though no one could fight bravely against enemies unless he were excited by anger. By this, they plainly show that they neither know what virtue is, nor why God gave anger to man. If it were given to us for the purpose of using it to slay men, then what creature can be considered more savage than man? Who resembles the wild beasts more than the creature whom God formed for communion and innocence?

– Lactantius⁴¹

Therefore, it is not befitting that those who strive to keep to the path of justice should be companions and sharers in this public homicide. For when God forbids us to kill, he prohibits more than the open violence that is not even allowed by the public laws. He also warns us against doing those things that are considered lawful among men. For that reason, it will not be lawful for a just man to engage in warfare, since his warfare is justice itself. Nor is it lawful for him to accuse anyone of a capital charge. For it makes no difference whether you put a man to death by word, or by the sword instead. That is because it is the act of putting to death itself that is prohibited. Therefore, with regard to this commandment of God, there should be no exception at all. Rather, it is always lawful to put a man to death, whom God willed to be a sacred creature.

– Lactantius⁴²

It is not right that a worshiper of God should be injured by another worshiper of God.

– Lactantius⁴³

Julian

I owe no duty to forum, campaign, or senate. I stay awake for no public function. I make no effort to occupy a platform. I am no office seeker. I have no desire to smell out political corruption. I shun the voter’s booth, the juryman’s bench. I break no laws and push no lawsuits; I will not serve as a magistrate or judge. I refuse to do military service. I desire to rule over no one – I have withdrawn from worldly politics! Now my only politics is spiritual – how that I might be anxious for nothing except to root out all worldly anxieties and care.” “Inquiry is made whether a believer is able to turn himself into military service… But how will a Christian wage war, indeed how will he serve even in peace without a sword, which the Lord has taken away? …The Lord in disarming Peter, unbelted every soldier.” “What will be God’s if all things are Caesar’s?” “All zeal in the pursuit of glory and honor is dead in us. So we have no pressing inducement to take part in your public meetings. Nor is there anything more entirely foreign to us than the affairs of state. We acknowledge one all-embracing commonwealth – the world. We renounce all your spectacles.” “For what difference is there between provoker and provoked? The only difference is that the former was the first to do evil, but the latter did evil afterwards. Each one stands condemned in the eyes of the Lord for hurting a man. For God both prohibits and condemns every wickedness. In evil doing, there is no account taken of the order… the commandment is absolute: evil is not to be repaid with evil.” “As for you, you are a foreigner in this world, a citizen of Jerusalem, the city above. Our citizenship, the apostle says, is in heaven.” “Shall it be held lawful to make an occupation of the sword when the Lord proclaims that he who uses the sword shall perish by the sword? And shall the son of peace take part in the battle when it does not become him even to sue at law? Shall he who is not to avenge his own wrongs be instrumental in bringing others into chains, imprisonment, torment, death?” “The Lord will save them in that day – even His people – like sheep… No one gives the name of ‘sheep’ to those who fall in battle with arms in hand, or those who are killed when repelling force with force. Rather, it is given only to those who are slain, yielding themselves up in their own place of duty and with patience – rather than fighting in self-defense.

– Julian

Diverse

We have learned not only not to return blow for blow, nor to go to law with those who plunder and rob us, but to those who smite us on the one side of the face to offer the other side also, and to those who take away our coat to give likewise our cloak. We cannot endure even to see a man put to death, though justly.

– Testamentet til vår Herre (Testament of Our Lord) (ca. 220 e.vt)

Christians are not allowed to use violence to correct the delinquencies of sins. Man is in reality a pacific instrument. The followers of peace use none of the implements of war. We have made use of only one instrument, the peaceful word, with which we do honor to God. We are being educated, not in war, but in peace. We are the race given over to peace. [Christians] are an army without weapons, without war, without bloodshed, without anger, without defilement.

– Tarachus, (Tredje århundre)

I have led a military life, and am a Roman; and because I am a Christian I have abandoned my profession of a soldier.

– Marcellus, (ca. 298 e.vt)

The devil is the author of all war.” “ We, who used to kill one another, do not make war on our enemies. We refuse to tell lies or deceive our inquisitors; we prefer to die acknowledging Christ.” “We who had been filled with war and mutual slaughter and every wickedness, have each one – all the world over – changed the instruments of war, the swords into ploughs and the spears into farming instruments, and we cultivate piety, righteousness, love for men, faith, and the hope which is from the Father Himself through the Crucified One.” “We who hated and slew one another, and because of differences in customs would not share a common hearth with those who were not of our tribe, now, after the appearance of Christ, have become sociable, and pray for our enemies, and try to persuade those who hate us unjustly, in order that they, living according to the good suggestions of Christ, may share our hope of obtaining the same reward from the God who is Master of all.” “As to loving all men, he has taught as follows: ‘If ye love only those who love you, what new thing do ye do? For even fornicators do this. But I say to you: Pray for your enemies and love those who hate you and bless those who curse you and pray for those who act spitefully towards you.’ … And as to putting up with evil and being serviceable to all and without anger, this is what he says: ‘to him that smiteth thy cheek, offer the other cheek as well, and do not stop the man that takes away thy tunic or thy cloak. But whoever is angry is liable to the fire. Every one who impresses thee to go a mile, follow for two. Let your good works shine before men, that seeing them they may worship your Father in heaven.

– Eksempelet fra martyren Maximillian, (The Martyrdom of Maximillian) (ca. 295 e.vt)

Maximilian, a young Numidian, was brought before an African proconsul named Dion in A.D. 295 for induction into the army. Maximilian refused to join, stating: “I cannot serve as a soldier; I cannot do evil; I am a Christian.” Dion threatened Maximilian, stating: “Get into the service, or it will cost you your life.” With courage, Maximilian did not yield to the threat of death: “I shall not perish, but when I have forsaken this world, my soul shall live with Christ my Lord.” Later he refused the royal badge that had the sign of the emperor on it, saying, “I do not accept your mark, for I already have the sign of Christ, my God… I do not acceptthe mark of this age, and if you impose it on me, I shall break it, for it is worth nothing.” The outcome was that on March 12, 295, Maximilian was executed. Maximilian’s father returned home, “giving thanks to God that he had been able to bring such a present to the Lord.” Later, as a special honor, his body was brought to Carthage and buried near the tomb of Cyprian, a great leader in the church, who had also died as a martyr.

– Commodianus, nedtegnelsen av historien til martyren Maximillian

[Christians] are not allowed to kill, but they must be ready to be put to death themselves… it is not permitted the guiltless to put even the guilty to death.” “God wished iron to be used for the cultivation of the earth, and therefore it should not be used to take human life.” “The whole earth is drenched in adversaries’ blood, and if a murder is committed privately it is a crime, but if it happens with state authority, courage is the name for it. Impunity is claimed for the wicked deeds, not on the plea that they are guiltless, but because cruelty is perpetrated on a grand scale.” “We should ever and a day reflect that we have renounced the world and are in the meantime living here as guests and strangers.

– Hermas

If all without exception . . . would lend an ear for a little to Christ’s salutary and peaceful rules… the whole world, having turned the use of steel into more peaceful occupations, would now be living in the most placid tranquility, and would unite in blessed harmony, maintaining inviolate the sanctity of treaties.” “Since we – so large a force of men – have received from Christ’s teachings and laws, that evil ought not to be repaid with evil, that it is better to endure a wrong than to inflict one, to shed one’s own blood rather than stain one’s hands and conscience with the blood of another, the ungrateful world has long been receiving a benefit from Christ, through whom the madness of savagery has been softened, and has begun to withhold its hostile hands from the blood of a kindred creature. But if absolutely all who understand that they are men by virtue, not of the form of their bodies, but of the power of their reason, were willing to lend an ear for a little while to his healthful and peaceful decrees, and would not, swollen with pride and arrogance, trust to their own senses rather than to his warnings, the whole world would long ago have turned the uses of iron to milder works and be living in the softest tranquility, and would have come together in healthy concord without breaking the sanctions of treaties.” “Did Christ, claiming royal power for himself, occupy the whole world with fierce legions, and, of nations at peace from the beginning, destroy and remove some, and compel others to put their necks beneath his yoke and obey him?

– Ambrose

The Lord’s Teaching to the Heathen by the Twelve Apostles:

1. There are two ways, one of life and one of death; and between the two ways there is a great difference.

2. Now, this is the way of life: “First, you must love God who made you, and second, your neighbor as yourself.” And whatever you want people to refrain from doing to you, you must not do to them.

3. What these maxims teach is this: “Bless those who curse you,” and “pray for your enemies.” Moreover, fast “for those who persecute you.” For “what credit is it to you if you love those who love you? Is that not the way the heathen act?” But “you must love those who hate you,” and then you will make no enemies. 4 “Abstain from carnal passions.” If someone strikes you “on the right cheek, turn to him the other too, and you will be perfect.” If someone “forces you to go one mile with him, go along with him for two”; if someone robs you “of your overcoat, give him your suit as well.” If someone deprives you of “your property, do not ask for it back.” (You could not get it back anyway!) 5. “Give to everybody who begs from you, and ask for no return.” For the Father wants his own gifts to be universally shared. Happy is the man who gives as the commandment bids him, for he is guiltless! But alas for the man who receives! If he receives because he is in need, he will be guiltless. But if he is not in need he will have to stand trial why he received and for what purpose. He will be thrown into prison and have his action investigated; and “he will not get out until he has paid back the last cent.” 6. Indeed, there is a further saying that relates to this: “Let your donation sweat in your hands until you know to whom to give it.”

– Didache, Herrens lære til hedningene av de tolv apostler, (ca. 70-120 e.vt)

Those soldiers were filled with wonder and admiration at the grandeur of the man’s piety and generosity and were struck with amazement. They felt the force of this example of pity. As a result, many of them were added to the faith of our Lord Jesus Christ and threw off the belt of military service.

– Disputation of Archelaus and Manes (ca. 320 e.vt)⁴⁴

Et tilfelle hvor kristne nektet militærtjeneste skjedde også i de sene år av det fjerde århundret. Der var det et stort antall soldater, som etter å ha konvertert under militærtjeneste, «kastet av seg beltet av militærtjeneste.»⁴⁵

…not rendering evil for evil or railing for railing or blow for blow or cursing for cursing…

- Polykarp 2:2 (110-140 e.vt.)⁴⁶

1. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 234
2. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 246
3. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 249
4. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 286
5. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 293
6. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 370
7. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 420
8. Ante-Nicene Fathers, Vol. 2, p. 269
9. Ante-Nicene Fathers, Vol 1, pg 176
10. Ante-Nicene Fathers, Vol 1, pg 254
11. c. 200, Apostolic Tradition 16:17-19 - The ‘wearers of purple’ is anyone who belongs to the government, or a philosopher (Justin wore purple as a philosopher). The calling of the Gospel causes Christians to act like Paul – counting all that we know and cherish as dung (Phil 3.8).
12. Ante-Nicene Fathers, vol. 1, p. 512
13. Ante-Nicene Fathers, vol. 6, p. 415
14. Adversus Nationes, I, 6. Kilde hentet fra boken: Christian Attitudes Toward War and Peace – Roland H. Bainton, s.73
15. Ante-Nicene Fathers, vol. 5, p. 277
16. Ante-Nicene Fathers, vol. 5, p. 351
17. Ante-Nicene Fathers, vol. 5, p. 488
18. Ante-Nicene Fathers, vol. 2, p. 129
19. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 73
20. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 154
21. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 45
22. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 45
23. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 51
24. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 80
25. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 339-340
26. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 100
27. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 101
28. Ante-Nicene Fathers, vol. 3, p. 105
29. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 444
30. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 467
31. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 467-468
32. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 558
33. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 617-618, 621
34. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 666
35. Ante-Nicene Fathers, vol. 4, p. 667-668
36. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 141
37. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 143
38. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 153
39. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 169
40. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 169
41. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 185
42. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 187
43. Ante-Nicene Fathers, vol. 7, p. 271
44. Ante-Nicene Fathers, vol. 6, p. 179
45. Acts of Archelaus and Mani, 1, ANF, VI, 179. Kilde hentet fra boken: Christian Attitudes Toward War and Peace – Roland H. Bainton.
46. http://www.earlychristianwritings.com/text/polycarp-lightfoot.html

Dere har hørt det er sagt: ‘ Øye for øye og tann for tann.’ Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. (Matt 5:38-39a)

For mange fremstår et slikt tankesett enten som idealisme og idioti eller som nærmest umoralsk. Mange velmenende og oppriktige mennesker har fulgt denne forståelsen av Jesu ord, og dermed utholdt grove urettferdigheter over lange perioder. Jeg har f.eks. hørt flere historier hvor kvinner stilltiende har godtatt slag fra sine menn og hvor underståtter ikke har gjort opprør mot sine ledere under urett – Jesus lærte dem jo nemlig å «ikke sette seg til motverge.»

En av grunnene til at mange oppriktige og velmenende mennesker har godtatt slag, og all slags urett er nettopp på grunnlag av dette verset. De tror at Jesus kaller dem til et liv som dørmatte, en passiv person som tillater urett bli gjort mot seg uten å gjøre motstand.

Når Kong James, i 1604, beordret sine 47 hofftranslatører å oversette bibelen til engelsk instruerte ham dem slik at alt ble gjort i henhold til den anglikanske statskirkens strukturer.¹ De gjorde med andre ord mer enn å oversette noen ord fra gresk til engelsk. I passasjen med å «ikke sette seg til motverge», ble aktiv ikke-voldelig motstand oversatt til passivitet og underkastelse, tilfeldigvis passende for en Konge som James. Jesus lærte ikke sine undertrykte tilhørere å ikke gjøre motstand. Det ville vært meget rart når man ser på Hans liv og lære.

Teologen Walter Wink har en flott utredelse av det greske ordet brukt i passasjen for motverge.² Han skriver at det er satt sammen av to deler: anti, et ord velkjent for «i mot», og histémi, et verb som i sin substantivsform (stasis) betyr voldelig motstand eller væpnet opprør. I den greske oversettelsen av det gamle testamentet, er antisténai hovedsaklig – 44 av 71 ganger – brukt i militære sammenhenger. Det refererer spesielt til det øyeblikket to hærer klinsjer sammen til krig, sverd mot sverd, inntil en av sidene bryter opp og flykter. Han skriver videre at det nye testamentet beskriver Barabbas, en opprører som «satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret» (Mark 15:7, Luk 23:19,25), og at noen folk i Efesus risikerte «å bli anklaget for opprør» .(Apg 19:40)

En korrekt oversettelse av Jesu ord bør da heller være: «Ikke gjør voldelig motstand mot dem som gjør ondt mot dere». Bibeloversettelsen, The Scholars Version, oversetter f.eks denne passasjen: «Ikke reager voldelig mot den som er ond.» Jesus var, i likhet med de anti-romerske motstandskjemperne – de såkalte selotene – ute etter å konfrontere urett. Forskjellen lå i metoden.

Jesus lærer oss altså, verken passivitet eller vold, men en tredje vei – aktiv ikke-vold.

1. http://en.wikipedia.org/wiki/Authorized_King_James_Version
2. Walter Wink. Jesus and Nonviolence, s.10-11