Hvilken nyhet! Sex er godt – mer enn godt – og man kan utføre akten selv uten å være forpliktet til reproduksjon. At Gelius legger ut, både opp og ned, fram og tilbake, om sexråd og egne seksuelle erfaringer har jeg ingen problemer med. Valget er heldigvis mitt – jeg må ikke lese pinlige utlegninger om en middelaldrende manns seksualliv. Hvis man virkelig ønsker råd når det gjelder seksuell omgang, finnes det bedre råd enn hos en prest. I tillegg skiller ikke Gelius’ råd seg vesentlig fra annet der ute. Eneste forskjellen er at han mener å kunne putte det i en bibelsk sammenheng. Selv tror han, i god katolsk tro (selv protestant), at Jesus hadde sex basert på slikk og ingenting.

Gelius, med sin nye utgivelse, eksemplifiserer atter en gang hvor langt kirken henger etter samfunnets rådende trender. Og atter en gang slår det heller ikke feil – den tar til seg samfunnets trender. Dette er noe som har foregått kontinuerlig, i ulike faser og former. Kristendommen – det vil si den offisielle kirke – har helt siden Keiser Konstantins tid evolvert og mutert seg til ulike former. Lik en kamelon tar til seg omgivelsens farger, har Kristendommen latt seg definere av samfunnet. Vi har stadig overlevert Jesus til samfunnets trender og latt dem definere ham – dog alltid med en sen debutalder. På 300-tallet overleverte vi Jesus til Cæsar og lot ham fortelle oss hvem han var – en kristen form av en mektig krigsherre, ikke ulik de hedenske guder. Dette sørget for at Jesus ble redefinert, fra å være samfunnets lavestes hjelper og tjener – en som døde for sine fiender fremfor å drepe dem – til en mektig krigsgud som sørget for å vinne kriger for det romerske aristokrati. For å videre utdype dette konseptet, henviser jeg til forfatter, lekmannsteolog og filosof, Jacques Ellul:

«Kristendommen absorberer kulterer som en svamp. Dominert av Gresk-Romersk kultur, ble den territorial og føydal… den ble så borgerlig, urban og venn med det kapitalistiske system. Den har nå (skrevet på 1970-tallet) blitt sosialistisk i sammenheng med sosialismens gjennomsyring… Hver generasjon tror den endelig har oppdaget sannheten, nøkkelen, det essensielle punkt ved å lime seg sammen med den dominante påvirkning eller ved å hente sin modell fra den… Kristendommen har alltid vært elastisk, med både kulterer og politiske regimer… monarkist under monarki, republikaner under republikken, sosialist under kommunismen. Alt fungerer. På denne måten… er Kristendommen det motsatte av hva vi blir vist gjennom åpenbaringen av Gud i Jesus Kristus.»

– Jacques Ellul, The Subversion of Christianity

I tillegg må jeg komplementere Ellul ved å trekke inn nazistene under Hitler. Dem som sloss for «Die Reich» sloss med Gud på sin side. Hitler hadde definert Jesus slik han ville, og kirken ble atter en gang med på laget. Hitler forteller om sin Jesus:

«Mine følelser som en kristen, leder meg til min Herre og Frelser som er en kriger.»

– Adolf Hitler, My New Order

Kirken i Tyskland støttet Hitler, og hele 1/3 av de tyske soldatene var gode lutheranere og katolikker. De lot den rådende kultur og tanke definere Jesus, og vips var han en krigsherre som ledet dem til kamp slik nazistenes beltespenne klart og tydelig sa: «Gott mit uns» (Gud er med oss).

På lignende måte utgjør Gelius’ nye bok enda et eksempel på hvordan Kristendommen lar seg definere av samfunnets rådende trender. Vi lar kulturen fortelle oss hvem Jesus er, noe som skaper muligheten for hvilken som helst mutasjon, basert éne og alene på hvilken rådende genetiske kode kulturen er innstilt på. Det er merkverdig hvordan dette går til. Fra den ene kultur og uttrykk til den andre, blir kristendommen inseminert langsomt. Endelig en dag – med haltende, tragiske forsøk på å være trendy, liberal, populær og folkelig – har den sugd til seg samfunnets rådende trekk og blitt utvasket til noe helt annet enn det den var, til tross for sin sene debutalder.

De bruker termene «soloppgang» og «solnedgang» som tilsier tidene iløpet av døgnet, når jordas rotasjon enten tillater eller blokkerer solens lysende stråler. Med hensyn på en rent teknisk, bokstavelig presisjon er de to termene høyst problemtisk. I flere århundrer har vi nå hatt kunnskap om at solen i seg selv ikke «stiger» eller «går ned,» men at jorden roterer. Til tross for de heliosentriske overbevisningene til moderne vitenskap, fortsetter enhver nyhetskanal, avis og metereolog å bruke disse termene uten å nøle.

De «gjør bare jobben,» tiltross for at de representerer en løs – direkte feil, rent bokstavelig – bruk at lingvistisk presisjon. Denne «presisjonen» er en relevant presisjon, sett utifra vår vestlige verden og dens allmennt aksepterte ordbruk. Enhver som hadde brukt tid på å ringe inn til de lokale nyhetskanaler for å informere dem om at deres astronomiske teorier var utgått på dato for flere hundre år siden, ville blitt avvist som en tulleringer, eller muligens, en utlending vant med en annen sosiolingvistisk kontekst.

Med dette i tankene kan det være forståelig hvorfor vi ofte kan misforstå enkelte aspekter og passasjer i vår lesning av bibelens skrifter. Det er, når vi tenker oss om, ikke så altfor merkelig. Bibelen ble strengt tatt skrevet for veldig lenge siden. Det nye testamentet for ca. 2000 år siden, og det Gamle testamentet (eller de hebraiske skrifter) for mellom 4000-2500 år siden. Når vi vet at kultur og allment aksepterte ord og uttrykk gjennomgår en evolusjon iløpet av tidens løp, forstår vi hvordan misforståelser angående ord og uttrykk kan oppstå ved en lesning av skrifter satt sammen i andre sosiolingvistiske kontekster. Derfor er dette noe som kan være viktig å ha i bakhodet når vi leser slike skrifter. Vi kan, og bør spørre oss selv: «hva betydde dette for dem som levde da?»

Hvis dette er tilfellet, glemmer vi ikke da noen essensielle aspekter ved vår egen tro? Er ikke nettopp troen basert på de historiske hendelser om at han levde, døde og stod opp tre dager senere? Paulus skriver faktisk at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.» (1.Kor 15:17) Og dette baserer han på noe fysisk og konkret – en historisk hendelse. Legg merke til hva han skriver i den samme konteksten:

«For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.» (1.Kor 15:3-7)

Her snakker Paulus tilogmed om øyenvitner, og presiserer at «…av dem lever de fleste ennå,» slik at datidens nysgjerrige kunne sjekke gyldigheten bak det. Troen vår hadde altså vært meningsløs hadde det ikke vært for fysiske og meget konkrete historisk hendelser.

Poenget mitt med å skrive dette er at jeg har sett viktigheten av å plassere det vi leser, inn i sin konkrete og historiske kontekst for å forstå innholdet. Dette blir barnelærdom, men det er ofte lett å glemme sine: hvem, hva, hvor, hvorfor og når.

Disse prinsippene er viktig uansett. Hvis vi ikke stiller oss selv slike spørsmål når vi leser, vil meningen forsvinne eller bli «mystifisert.» Når Jesus sa til noen av disiplene at: «Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere,» er det veldig viktig å vite hva Rabbiene lærte. I det første århundret var det en selvfølge at Rabbien valgte ut hvem som var verdig til å være sine etterfølgere. Jesus forsøkte ikke å underbygge et deterministisk livssyn, slik som ofte blir et resultat av den tidløse tolkningen mange har. Tenk hvor mange misforståelser og unødvendige diskusjoner vi kunne sluppet hvis vi var bevisst på innholdets betydning for dem som levde da.

Vi som lever i den vestlige verden, kanskje spesielt oss kristne, har blitt enormt påvirket av gresk-filosofiske ideer og implementert dem ubevisst i vår bibellesning. Det kan nærmest virke som om den gnostiske tankegangen som de første kristne kjempet så hardt imot, på mange måter har seiret. De fleste av oss ser f.eks på kroppen som et fengsel som vi snart skal slippes fri fra, idet vi entrer en åndelig himmelsk sfære, fridd fra vår fysiske kropp. Dette er en rent platonisk og ikke-hebraisk idé. Jødene ser tvert imot på det fysiske som noe veldig positivt – alt som er skapt av Gud er godt i seg selv. Mange kristne teologer lærer at vi har en udødelig sjel som eksisterer evig i seg selv. Denne læren har blant annet ført til den forkastelige doktrinen om evig pine i helvete. Dette er ikke bare en platonisk idé, den er også gammel. Slangens første løgn var jo nettopp dette: «Dere kommer slett ikke til å dø!». (1.Mos 3:4) Jeg vil tørre å påstå at det er mye av dette gresk-filosofiske og gnostiske tankesett som har ført til at vi gradvis har vendt oss bort fra den hebraiske tankegangen. Dette har igjen ført til at vi har fått en fattig forståelse av at Jesu jødiske arv. Han var en jøde som handlet og underviste utifra sin jødiske oppvekst. Med andre ord, en konkret person som levde i en konkret tid og som kommuniserte forståelig med datidens mennesker.

Selv oss som lever i den vitenskapelige era kan bli skremt når ordet satan dukker opp. Vi faller nok også endel ganger ned i fellen av forutinntatthet når vi skummer over et slikt ord. Satan betyr både på hebraisk og gresk motstander. Så når det står at Satan bodde i byen Pergamon trenger det ikke å være den Satan du gjerne tenkte at det kunne være. La oss se litt på hva historien kan fortelle oss om mulige motstandere til de første kristne og Gud – hvem/hva er Satan og hva er hans/dens trone?

De fem kandidater er:

• Zeus sitt store alter
• Dionysus tempel og kult senter
• Demeter, gudinnen av mat
• Asclepius kulten
• Keisertilbedelse

Pergamon

Pergamon, hovedstad og maktsenter til de romerske provinsene i lille Asia, var vel kjent for sin spektakulære arkitektur og mange vakre templer dedikert til ulike guder og gudinner. Pergamon vokste til storhet under det greske rikets deling etter Aleksander den store død i 323 f.vt. Hans kortvarige verdensrike ble delt imellom hans generaler. General Lysimachus fikk Pergamon og den bosettning og rikdom som var der. Det var mye på grunn av byens strategiske posisjon langs land og sjøhandelsrutene, og delvis pga rikdommen til de Attalidske kongene som regjerte i riket, at byen nøt århundreder med velstand som fortsatte helt til det gikk fredfullt over til Roms kontroll i 133 f.vt. Fra da av var Pergamons skjebne uløselig knyttet til Romerrikets, hvor det vokste og falt sammen med det.¹ Den gamle apostelen² Johannes skrev et brev til de kristne som levde i Pergamon. Nedskrevet i Åpenbaringsboken 2:12-17 er brevet identifisert som å være ord fra han som har det skarpe toeggede sverd i sin munn. Denne introduksjonen hadde nok en forståelig og spesiell betydning for dem i byen ettersom det var provinsens guvernør som var kjent som å ha retten til sverdet.

La oss se hva brevet til de kristne i byen i sin helhet sier:  «Skriv til budbringeren for menigheten i Pergamon: Dette sier han som har det skarpe, tveeggede sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Likevel holder du fast ved mitt navn. Og du har ikke fornektet troen på meg, ikke engang i de dager da Antipas, mitt trofaste vitne, ble slått i hjel i byen deres, der Satan bor. Men noe har jeg imot deg: Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israels-folket, så de spiste avgudsoffer og drev hor. Du har noen hos deg av samme slag, de som holder seg til nikolaittenes lære. 16 Vend om! Ellers kommer jeg snart til deg og vil kjempe mot dem med sverdet som går ut av min munn. Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene! Den som seirer, vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.» (Åp 2:12-17)

Zeus sitt store alter

Rundt 250 år f.vt vant folket i Pergamon en stor seier mot galaterne. Til minne for seieren bygde de et stort alter til Zeus – den greske guden som ble sett på som gudenes konge, livgiver, herre over alt og skaper av alt – titler som bare tilhører Jahve alene. Lokalisert på vest siden av Akropolis og mer enn 300 meter over dalen holdt tilbederne på med offringer, hvor røyken steg opp dag og natt. Alteret kunne bli sett langt bortenifra og var formet som en trone fra oldtiden med dens store dimensjoner på 36,44 x 34,20 meter. Det tretten meter høye alteret var det største i verden. Den hadde tre lag med trapper på den ene siden, på hvert lag av alteret var det utskjæringer som portretterer historier fra mytologien om Zeus, som var ekstremt umoralske. Idag befinner hele alteret seg i Pergamonmuseet i Berlin.³ Her kan du se Zeus alteret i 360 grader der det står i Pergamon museet i Berlin.

Dionysus tempel og kult senter

Dionysustempelet ble originalt bygget i det tredje århundrede før Kristus, men ble remodellert av romerne. Tempelet befinner seg på nordsiden av teateret, hvor du må tråkke deg opp 25 trappetrinn for å komme til den ca 250 meter lange terrassen. Her oppe tilbad folk Dionysus, vinens fruktbarhetsgud som også var kjent som extasy guden, spesiellt på grunn av vinen han visstnok skaffet og orgiene som var relatert i hans tilbedelsesritualer. Under festivalene til ære for ham, konsumerte tilbederne store mengder vin og spiste rått kjøtt fra Dionysus hellige dyr oksen, alt dette var en innsats for å oppnå en mystisk sammenkobling  med ham.

Kultsenteret lå antageligvis på sørsiden av Akropolis, nær vinbutikkene og badehuset. Dette kultsenteret/hallen var 25 meter langt og 10 meter bredt. En statue av Dionysus befant seg til høyre for et alter av marmor, mens veggmaleriene på de lave veggene rundt i rommet fremstilte Dionysus kultens skikker. Vinforretningen ved siden av oppholdt flere store leirkar med vin sannsynligvis til bruk ved de ulike kultiske skikkene eller solgt til allmennheten.

Dionysus var kjent for å være kilden bak vinens fruktbarhet, og ett av hans symboler var det mannlige reproduseringsorganet. Han ble trodd å ha vært sønn av Zeus og en menneskelig mor, han lovet visst bort evig liv til sine etterfølgere og et godt liv på jorden gjennom fråtsing i rått kjøtt og vin. Ifølge læren til denne kulten ble de etterfølgerne som drakk vinen bokstavelig talt ett med han. Han ble også sett på som livets kilde, derfor ble en stor variasjon av seremonier med seksuell umoral dedikert til ham. Kulten tiltrakk seg vanlige folk ettersom den lovet bort evig liv og utspring for seksuelle lyster. Drukkenskapen og den seksuelle umoralen var så ekstreme under enkelte av feiringene at tilbedelsen hans en stund ble forbudt av romerne fordi den var for pervers! Her kan vi dra en parallell og si at satan skapte en forfalskning av det som var Guds, idet han tok ære for dem: evig liv, lykke, hensikt og fruktbarhet.

Jesus forberedte disiplene godt med hva de kunne møte av kulter og andre religioner når de skulle bringe de gode nyhetene ut til folk. Angående Dionysus sine påstander kunne Johannes skrive at Dionysus var en forfalskning. Vi kan nærmest høre han si: «Jesus ble født av Gud gjennom en kvinne,» og «Jeg så ham gjøre vann om til vin»⁴. «Bare Jesus kan bringe mening og sann intimitet med Gud, jeg har sett det og opplevd det.»⁵

Dette kan absolutt se ut som en sterk kandidat til satan, og hans trone. Men la oss se om vi kan trekke noe videre hjelp utifra teksten til Johannes. Han skriver:
«Du har hos deg noen som holder seg til Bileams lære, han som lærte Balak å sette en felle for Israels-folket, så de spiste avgudsoffer og drev hor.»

Dette utdraget fra brevet til de kristne i Pergamon passer blant annet meget bra med hva vi har hørt om Dionysus og hans kult. Johannes drar en parallell med en passasje fra det gamle testamentet. I kap 4.Mos 22-24 ble Bileam kalt på av Balak for å forbanne Israel, noe han ikke klarte etter tre forsøk. Bileam var lydig mot JAHVE, som tillot han å være med Balak slik at han kunne være en åpen kanal for det Gud hadde å si. Så hvordan klarte Bileam å lære Balak å sette en felle for Israelsfolket? I kapittel 25 ser vi at isrealittene er involvert i seksuell umoral med moabittiske kvinner og tar del i avgudsdyrkelse – det som Balak ikke klarte å oppnå ved militær styrke, klarte han kulturelt. På samme måte som denne historien kan det se ut til at Johannes refererer til det som skjer i Pergamon, hvor enkelte av de kristne har blitt overtalt/lurt til å ta del i tilbedelsen av Dionysus som innebar å spise avgudsoffer og drive hor.⁶

Demeter – gudinnen av mat

Demeter var gudinnen av korn, hun var populær blant folk ettersom mat forståelig nok var en høy prioritet. Demeter, som sørget for mat, ble tilbedt i et tempel som var ca 7×12 meter i areal med et tilhørende 800 seters teater på sør siden av Akropolis. Teateret var kjent for temaet død og oppstandelse som fokuserte på Demeters datter som fikk tilbringe et halvt år i Hades og det andre halve på jorden. Hennes tilbedere trodde derfor at hun kunne tilby dem muligheten til en oppstandelse etter døden. Demeter skal visst også ha vært kjent for å ha kraften til å tilgi sine etterfølgeres synder hvis de dynket seg selv i en okses blod. Selv om vi vet lite om selve utførelsen av ritualene, vet vi at dem som skulle renses måtte stå eller ligge i bunnen av et hull mens en okse ble slaktet over dem på en rilleplate. Blodet ville så renne over den troende og rense den for synd.

Igjen ser vi mange paralleller til Jesus og en annen gud eller gudinne. Johannes, disippelen som hadde sett Jesus gi mat til 5000 personer ved å bruke litt brød og et par fisker var forberedt på å gå disse forfalskningene i møte. Noe han også visste meget godt var at Jesus var den eneste som kunne ta vekk menneskers synd gjennom blodet som rant på golgata.⁷

Her ser vi med andre ord enda en aktuell kandidat til hvem som kan være satan (motstanderen) i Pergamon – gudinnen Demeter. Å hevde å være menneskenes livgiver gjennom å fø dem med mat og at du kan rense dem for synd, er direkte imot bibelens lære om at det er Jesus, Guds sønn som har denne rollen. Er det noe mer i teksten til Pergamon som videre kan være med å støtte oppunder påstanden om at det er Demeter som er motstanderen omtalt i Åpenbaringsboken? Jeg har plukket ut noe som jeg tror kan være relevant: «Den som seirer vil jeg gi å spise av den skjulte manna.» Her bruker Johannes, som kan sine jødiske skrifter, enda en henvisning tilbake til Torah. Han peker tilbake til den maten – mannaen – som ble gitt til israelsfolket under ørkenvandringen. Det var Gud som gav dem deres mat – ikke Demeter. Nå er det på samme måte Gud som er matens førsteårsak – ikke Demeter.

Asclepius kulten

Asclepius, ble sagt å være sønn av guden Apollo og en kvinne ved navn Coronis. Han var guden som helbredet ved hjelp av rennende vann med en slange som sitt gjenkjenningssymbol. Han var også kjent for å være guden av liv ettersom slangen visstnok stod opp til livet igjen – mister sitt skinn og blir født på ny, forsvinner i dvale og gjenoppstår hvert år. I hans templer befant det seg levende slanger i hellige skrin.

Asclepius var også kjent som «frelseren⁸ Asclepius.» Sykehus eller behandlingssentre var ofte lokalisert i nærheten av hans templer, og folk strømmet til det store Asclepius-tempelet i Pergamon for å oppnå helbredelse. Når pasienter entret Asclepionen i Pergamon etter å ha reist den lange veien, ble de møtt av tempelprester som intervjuet dem for å bestemme om de var akseptable for helbredelse. Interessant nok, sendte de bort mennesker som var døende og gravide kvinner klar for å føde. De ville nemlig ikke at en pasients død skulle gjøre narr av deres guds egenskaper.⁹ Dem som passerte sjekken kunne nå begynne behandlingen.

For å sette igang måtte de passere slangens symbol og dermed gi den ære for en eventuell helbredelse. Pasienter ble så ledet gjennom en

undergrunnstunnel som førte til et stort behandlingsrom hvor de gikk for å sove, sannsynligvis etter å ha blitt dopet ned. Pasientene skulle så vente for å motta et syn av hvilken behandlingsmetode de fikk fra Asclepius. Deretter skulle de fortelle det til prestene, som igjen skulle foreskrive behandlingen. Hovedbehandlingsformen var relatert til vann. Det var vanlig at pasientene måtte gjennomføre gjørmebad eller drikke hellig kildevann. Trening, matdietter, hvile og teaterbesøk var også ulike behandlingsformer. Når pasientene var helbredet, måtte de bøye kne for statuen til Asclepius, takke ham og gi ham gaver. Tilslutt fikk de innskrevet sitt navn og hva de hadde blitt helbredet fra på en stor stein, som vanligvis var hvit, til ære for guden.((Aktuelt skriftsted: Joh 5:1-13))¹⁰

Kan Asclepius og hans kult være den satan som nevnes i Åpenbaringsboken? Er dette en reell kandidat? Absolutt. Asclepius fremstår som guden av helbredelse og blir ofte knyttet til en oppvekning fra de døde – tenker da på slangen som mister sitt skinn og blir «født på ny.» Dette kan sees på som en motstander av de kristne, en som prøver å komme med forføring for å lure dem vekk fra ham som er vår helbredelse og oppstandelse – Jesus Kristus.

I tillegg kan det trekkes paralleller mellom Jesus og forfalskningen Asclepius gjennom helbredelse ved vannet. Jesus sa at han er kilden til det vannet som gjør at du aldri igjen kommer til å tørste, han sa at det skulle strømme elver med levende vann fra innsiden av sine etterfølgere¹¹ og han helbredet en blindfødt mann ved å instruere ham til å gå til Siloadammen og vaske gjørmen av øynene.¹² Forfalskningen Asclepius var og kjent for å helbrede med vann. Gjennom sitt virke på jorden, hadde Jesus skaffet Johannes og disiplene nok med pålegg for å vise hvem som var den sanne helbreder. Jøder og kristne visste at slangen i Eden symboliserte noe ondt, satanisk og anti-Gud. Kristne visste også at det var Jesus som ble en slange for vår skyld, når han én gang for alle tok på seg all verdens synd – det er store muligheter for at Johannes tar med slike detaljer på grunnlag av hvilke folk han møter i sin presentasjon av evangeliet.¹³

Som vi ser kan vi trekke endel paralleller mellom Kristus og en av disse forfalskningene – antikrist – det vil si noe som er imot Kristus – forfalskningen Asclepius. Da gjenstår det bare å se om vi kan bygge videre oppunder Asclepius som denne satan i Pergamon. La oss se på noe jeg tror kan være aktuellt fra teksten til forsamlingen i Pergamon: «Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.» Like over hørte vi om en hvit stein som ble tatt ibruk av dem som hadde blitt helbredet av Asclepius, der de skrev sitt navn på og hvordan det hadde skjedd. I teksten ser vi at Jesus sier til dem som seirer og står imot vanskelighetene som råder vil få en slik hvit stein som er ekstra spesiell. Dem i Pergamon som leste teksten, skjønte straks hva disse bildene betydde og tok dem forhåpentligvis til seg i de vanskelige tider de opplevde.

Keisertilbedelse

Pergamon var den første byen som etablerte en kult for keiseren. Folket tilba den romerske keiseren Cæsar Augustus ved Athena tempelet hvor det i år 31 f.vt ble reist en bronsestatue av ham.¹⁴ Ikke bare ærklærte de ham guddommelig, men og som Gud og konge.¹⁵ Folket i Pergamon var muligens blant de første som guddommeliggjorde deres konger ved døden. De hadde en keiser/styre kult, som var kalt Heroon. Denne kulten var først og fremst dedikert til konger av Pergamon som bokstavelig talt oppnådde gudestatus når de døde. Dette startet under den hellinistiske perioden og fortsatte gjennom den romerske. Blant dem som oppnådde en slik gudestatus var spesielt de Pergamonske kongene Attalos I (241-197 f.vt) og Eumenes (197-159 f.vt). Mange lærde tror at de romerske keiserne var imponert av praksisen i Pergamon, og at den ledet til den første guddommeliggjøringen av keiseren. I Pergamon, på den høyeste toppen på Akropolis (det stedet hvor den største guden ble tilbedt), finner vi i dag ruinene til et stort tempel dedikert til Keiser Trajan (Cæsar fra 98-117 e.vt).

På markedsplassen, kalt Agora på gresk, i Pergamon er det her antatt at praksisen med å brenne røkelse til ære for Keiseren for å får tillatelse til å kjøpe og selge varer startet. Romerne tolererte alle østens religioner på grunn av at de hadde mange av de samme gudene som Roma, og fordi de ikke nektet å tilbe keiseren. Her var de kristne et litt større problem. De var kjent for å nekte å si at Cæsar var Herre og Gud fordi de trodde på at en annen var det: Herren Jesus – kongenes konge og den ene sanne Gud og universets skaper – יהוה. Dette medførte til enorm forfølgelse under spesielle perioder, noe som kan være en grunn til at Johannes fikk denne fremtidsåpenbaringen som oppmuntring og trøst om at יהוה skulle knuse alle de andre såkalte herrer og guder – de måtte bare holde ut, så ville han ikke svikte dem. Praksisen med å brenne røkelse for keiseren for å ha muligheten til å kjøpe og selge spredde seg også senere til Efesus, hvor det ble så intenst at en ikke kunne kjøpe eller selge de nødvendige ting som vann, ild og kjøtt uten å ærklære at Cæsar var Gud. Å nekte kunne medføre drap direkte eller at de sultet ihjel pga mangel på mat.¹⁶)

Romerriket og dets keisere var kjent for å forfølge de kristne – det er allment kjent at dette fant sted spesielt under galningen Nero`s styre (54-68 e.vt). Jeg skal ikke gå inn på tidslinjen til de romerske keiserne, når Åpenbaringsboken ble skrevet osv, men det kan være til hjelp å vite at ting kan tyde på at forfølgelsene hadde ikke sin mest intense periode når åpenbaringsboken ble skrevet. Johannes skriver nemlig i Åp 17:8 at «Dyret du så, det var, men er ikke, og det skal komme opp fra avgrunnen og gå sin undergang i møte.» Johannes skriver altså at «dyret» du så var, men det er ikke nå, og det skal komme igjen. Så ting kan altså tyde på at den tid de er inne i nå er roligere enn den under «dyret.» Gud vil nå forberede dem på en tid hvor «dyret» kommer til å gjenoppstå, og de kristne vil måtte lide helt til «dyret» er gått sin undergang i møte. Enkelte detaljer kan ihvertfall tyde på at Domitian var dyret som var kommet tilbake fra avgrunnen for å fortsette den forfølgelsen som Nero utførte mot de kristne. Ting som kan tyde på dette er:

• Som vi ser på myntens ene side ble Domitian ble kalt Divi Filius – sønn av det guddommelige, eller sønn av Gud. På den andre siden ser vi hans egen spedbarnssønn (som døde veldig tidlig) som er referert til som «Den guddommelige sønn av Cæsar, sønn av Keiser Domitian.» Ungen sitter på en globus og strekker hendene ut mot syv stjerner. Et guddommelig barn som holder syv stjerner i sine hender – hvor har vi sett det før?¹⁷ Med dette bildet av seg selv og sin etterkommer må Domitian nok ha sett på kristendommen som en trussel. Kan det være han Paulus refererer til i 2.Tess 2:4? «Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud.»
• Kirkehistorikeren Eusebius forteller oss at Melito, en biskop i forsamlingen i Sardis, skrev et forsvarsbrev til keiser Marcus Aurelius i 175 e.vt, hvor han skrev: «Nero, and Domitian, alone, stimulated by certain malicious persons, showed a disposition to slander our faith.»
• Tertullian, som var en advokat Kartago, skrev til Septimius Severus i 197 e.vt: «Consult your histories. There you will find that Nero was the first to rage with the imperial sword against this school in the very first hour of its rise in Rome,» and «Domitian too, who was a good deal of a Nero in Cruelty, attempted it … soon stopped … restored those he had banished. Such are ever our persecutors.»
• Hegesippus, som levde mellom 117 og 189 e.vt, skriver om de kristne som ble kalt frem for Domitian og hans undersøkelser. Etter at han hadde hørt dem, «Domitian despising then, made no reply; but treated them with contempt, as simpletons, commanded dem to be dismissed, and by a decree ordered he persecution to cease.»
• Eusebius, som utgav sin kirkehistorie i 325 e.vt, beskriver Domitian som «the second that raised a persecution against ut.»
• Tertullian snakker om Nero som «the first emperor who dyed his sword in christian blood, when our religion was just arising at Rome,» og han kalte Domitian «a limb of the bloody Nero.»

Altså, utifra dette kan vi se at det var en bekreftet stor etterfølgelse av de kristne i romerriket. Den allment kjente og største kristenforfølgeren var Nero, men som vi har sett var Domitian og blant dem største.

Kan denne keiserdyrkelsen være satan i Åpenbaringsboken? Ja, dette er absolutt en gyldig kandidat til satan (motstanderen) til de kristne og Gud. Mennesker som hevdet at de var guddommelige og Guder. Mennesker som brukte makt over andre hvis de ikke anerkjente dem som Gud og ville tilbe dem. Det var i den romerske autoritet å bestemme hvilke fanger eller anklagede personer som skulle leve eller dø (som inkluderte de kristne som nektet å tilbe den guddommelige keiser). I tillegg kan vi legge merke til en historisk detalj som kan gi oss en forklaring til hvorfor Jesus omtales til å bære det toeggede sverdet i teksten – det var fordi romerne var kjent for å bruke denne typen.¹⁸ På den tiden var det kjent at den som satt med sverdet var den som hadde autoritet over et området. Jesus omtaler seg som den med sverdet, og at etterfølgerne derfor skal stole på han. Noe som videre kan bekrefte dette er hvordan Paulus anvender kjente bilder for datidens mennesker idet han bruker den romerske rustning som en billedlig beskyttelse fra Gud.¹⁹ Atter en gang ser vi at de bibelske skribentene bruker kjente bilder for å få frem sine poenger. Meldingen i brevet er altså en klar uttalelse om at det er Jesus, og ikke keiseren, som har makt over liv og død.²⁰

Ettersom det var romerne som hadde sverdets fysiske autoritet, og den endelige makten i riket kan det se ut som om det er dem som i ytterste konsekvens står bak alt av gudedyrkelsen i byen. For uten at folket hadde tilbedt keiseren, hadde de ikke fått muligheten til å tilbe sine egne guder. Derfor kan vi si at det var keiseren som var den største gud og autoritet der av dem alle. Noe som kan underbygge dette er at på den høyeste toppen på Akropolis finner vi i dag ruinene til et stort tempel dedikert til Keiser Trajan (Cæsar fra 98-117 e.vt). Her var det anerkjent at den største Gud ble tilbedt. Så da kan vi egentlig si at den største Gud over byen/området var Keiseren, og uten å gå igjennom ham kunne du ikke tilbe noen andre guder.²¹

Videre lesning for de spesielt interesserte

Followtherabbi – Jesus er blant annet vår Rabbi, som betyr lærer. Denne siden fokuserer på interessante sider ved Jesus og hans undervisning som vi og vår greskpåvirkede kristendom har gått glipp av. Jesus var en jøde, og vi kan lære masse ved å vite mer om jødisk tankegang.

Ourrabbijesus – Side som fokuserer på den jødiske Jesus

Kommentar til Åpenbaringsboken – pdf med 25 fulle leksjoner til nedlasting!

Keisertilbedelse – pdf om keisertilbedelse med enkelte fine kilder klar til nedlasting!

1. http://www.bib-arch.org/e-features/pergamon.asp
2. gresk for utsending
3. Pergamon ISBN 975-7487-01-5, s.31 og http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5574
4. visstnok det samme mirakel Dionysus utførte i sine templer om natten
5. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5532 og http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5575 og Pergamon ISBN 975-7487-01-5
6. Aktuelt skriftsted: Joh 2:1-11
7. Aktuelle skriftsteder: Matt 4:4,19; Joh 6:1-14; Joh 11:17-26, 38-44; 20:26-30; 1.Kor 15:3-8; Hebr 9:11-14
8. eller redningsmannen
9. Dette er forresten en interessant parallell til vår moderne kultur som driver med utsletting av de ufødte og de gamle på mange måter
10. Dreams in Late Antiquity: Studies in the Imagination of a Culture Av Patricia Cox Miller, s.110 og http://www.fishingtheabyss.com/archives/31
11. Joh 7:38
12. Joh 9:7
13. Joh 3:14-15
14. Nå lokalisert i Vatikanmuseet
15. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5535
16. Then came the persecution by the Pagans. The Romans tolerated all the religions of the East because the devotees of Osiris, of Mithra, and of the Good Goddess recognized at the same time the Roman gods. But the Christians, worshippers of the living God, scorned the petty divinities of antiquity. More serious still in the eyes of the Romans,they refused to adore the emperor as a god and to burn incense on the altar of the goddess Roma. Several emperors promulgated edicts against the Christians, bidding the governors arrest them and put them to death. A letter of Pliny the Younger, then governor in Asia, to the emperor Trajan, shows the procedure against them. «Up to this time, regarding the people who have been denounced as Christians, I have always operated as follows: I asked them if they were Christians; if they confessed it, I put the question to them a second time, and then a third time, threatening them with the penalty of death. When they persisted, I had them put to death, convinced that, whatever their fault that they avowed, their disobedience and their resolute obstinacy merited punishment. Many who have been denounced in anonymous writings have denied that they were Christians, have repeated a prayer that I pronounced before them, have offered wine and incense to your statue, which I had set forth for this purpose together with the statues of the gods, and have even reviled the name of Christ. All these are things which it is not possible to compel any true Christians to do. Others have confessed that they were Christians, but they affirm that their crime and their error consisted only in assembling on certain days before sunrise to adore Christ as God, to sing together in his honor, and to bind themselves by oath to commit no crime, to perpetrate no theft, murder, adultery, nor to violate their word. I have believed it necessary in order to secure the truth to put to the torture two female slaves whom they called deaconesses; but I have discovered only an absurd and exaggerated superstition.» (Kilde: History of Ancient Civilization – Charles Seignobos kapittel 26 (1854-1942
17. hint: Åp 1:16
18. http://www.realarmorofgod.com/roman-swords-info.html
19. Ef 6:10-18
20. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5531
21. http://community.elevatorup.com/Brix?pageID=5573