Lignelsen om “sølvmynten som blir funnet igjen” slik den omtales i mange bibeloversettelser, er en velkjent lignelse som de fleste av oss har hørt en del ganger. Jesus forteller den i en bolk med to andre kjente lignelser: “den bortkomne sønn” og “sauen som blir funnet igjen”. Disse blir fortalt i respons til en situasjon Jesus var i. Før han begynner å fortelle dem, sier konteksten dette:

“Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: ‘Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem’. Da fortalte han dem denne lignelsen”.

Lignelsen er altså skreddersydd til den spesifikke situasjonen Jesus er i, og man forstår meningen bedre når man er bevisst på nettopp det.

Som vanlig var Jesus med de såkalte “tollerne” og “synderne”, og som vi ser fra teksten og resten av beretningen i evangeliene var ikke dette direkte populært blant det religiøse establissementet. De “murret”, dvs. snakket seg i mellom om nettopp dette, ettersom disse menneskene var sett ned på av dem. De var de religiøse, de såkalte hellige, Guds utvalgte og lovlydige folk. Tollerne og synderne derimot ble sett på som samfunnets tapere, avskum og uhellige. De levde ikke opp til Guds standard, fulgte ikke hans lover og var langt i fra så “hellig”. De religiøse veide dem på en vektskål, evaluerte og sammenlignet dem. I forhold til seg selv, fant de dem for lett. De hadde ikke klart å leve opp til standarden og var dermed ikke like mye verd. Når vi leser noe slikt, kan det være lett for oss å hoppe på samme vogn og falle i samme grøft. Vi kan ta oss selv i å gjøre det samme med fariseerne og de skriftlærde. Vi kan gjerne komme til å tenke: “for noen overlegne blærer, hvem er de til å dømme hva andre gjør”?, “hva får dem til å tro at de er så mye bedre enn de andre”? Det er lett å ramle i den samme fellen og hoppe på evalueringshjulet i det vi lager oss kategorier, “oss” og “dem”. Vi er eksperter på å plassere hverandre i ulike båser. “Han er kledd sånn, da må han være slik og slik”, “han er ikke flink til det, jeg er!”. Vi setter alle mennesker i bås basert på hva de kan, gjør og hvordan de ser ut. Vi er alle våre omgivelsers Alan Greenspan¹ i det vi tilskriver folk en verdi/valuta i forhold til hvordan det er fordelaktig for oss.

Det er på mange måter forståelig hvorfor fariseerne og de skriftlærde tenkte slik om tollerne og synderne. De puttet disse menneskene på en vektskål med mye større grunnlag enn det vi som regel har. Tollerne var på den tiden (1.århundret) sett på som de største forræderne i Palestina. De var som regel jøder som jobbet for den romerske okkupasjonsmakten, og hadde som oppgave å kreve inn skatter fra sine landsmenn. I tillegg utnyttet de ofte sin posisjon, slik mange med makt som regel gjør, til sin egen fordel. De krevde ikke bare inn den skatten som det romerske imperiumet hadde bestemt, de krevde mer. For å plassere dem i en mer passende aktuell kontekst for oss, kan vi sammenligne dem med nordmenn som var på Hitlers side under krigen, såkalte quislinger. I tillegg til at de var umoralske og hadde forrådt deg som landsmann, spilte de bevisst på samme lag som dine motstandere i det de utnyttet deg på det grådigste. Hvordan kunne ikke fariseere, skriftlærde og jøder generelt føle en sterk misnøye og til og med hat overfor dem? De andre, synderne, var heller ikke godt likt av de religiøse. Det var vanlig blant mange av fariseerne og de skriftlærde å tro at Gud ville sende den lovede Messias hvis Guds folk – jødene – klarte å holde moseloven til punkt og prikke. Deres tiltro gikk ut på at Messias skulle da komme å befri dem fra den romerske undertrykkelsen, gjenopprette det verdensomspennende Messianske riket og deres stolthet. Disse synderne gjorde, i deres øyne, til at ydmykelsen og nedverdigelsen av å være okkupert i sitt eget hellige land som tilhørte dem og deres allmektige Gud ble utsatt. Er det rart at de mislikte dem? veide dem på en vektskål?

Det er altså i denne konteksten Jesus forteller tre lignelser, hvor en av dem lyder slik:

“Om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter (gr. zēteō) nøye (gr. epimelōs) til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket (gr. drachmē) jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om”.

Kvinnen i lignelsen mister en sølvmynt, eller én drakme, slik mynten kalles på gresk. En drakme var på den tiden kun en vanlig minimums dagslønn, noe som tilsvarer omtrentlig 0,80 øre i vår valuta.² Hvis denne drakmen var verd så lite, hvorfor var denne kvinnen såpass ivrig til å finne den igjen? Ut fra lignelsen virker hun nærmest fanatisk, hun ønsker virkelig å finne den mynten sin. Hun tenner en lampe, noe som tyder på at dette er på kvelden eller natten. Hvis det kun er snakk om en drakme, én dags minstelønn og med andre ord ikke så mye, hvorfor er hun da så bestemt og fanatisk i letingen etter den? Kan hun ikke ihvertfall vente til det er blitt dag igjen?

Den tradisjonelle tolkningen av lignelsen går ut på at det er snakk om en bondekvinne. De ti sølvmyntene er antageligvis hennes formue, det hun ut fra tøffe kår har klart å spare i løpet av sitt liv som arbeidskvinne. Hvis hun har mistet én av sine ti sølvmynter, altså en tiendedel av sitt livs sparepenger, så er det en del og hun ønsker dermed selvsagt å finne den igjen. Det er meget vel mulig at dette er en korrekt tolkning, men det er allikevel noen spørsmål vi kan stille oss selv angående lignelsen for å sjekke om det stemmer.

Er det viktig for lignelsen sin del at det er en kvinne? Kunne Jesus like gjerne brukt en mann for å få frem poenget sitt? Er det viktig for lignelsen at det er sølvmynter/drakmer? Hvorfor kunne han ikke brukt en mer verdifull type mynt? det ville jo gitt lignelsen større spenning. Hvorfor mistet hun én av ti, hvorfor ikke fem eller ni? Ville ikke det intensifisert ligningen et par hakk hvis hun hadde mistet flere enn én, hvis dét er poenget med ligningen? Hvorfor er hun så fanatisk i letingen etter den ene mynten? Ordet brukt i lignelsen om at hun leter nøye/intenst (gr. epimelos), samt at hun leter når det er mørkt og feier hele huset, nærmest snur det opp ned for å finne denne ene dagslønnen. Hvorfor så fanatisk, kan hun ikke vente til det blir lyst? Og hvorfor skaper hun så mye oppstyr når hun finner den igjen? Hun inviterer både naboer og venner til fest og ber dem glede seg med seg når hun finner den. Det hele er ekstra fanatisk og spesielt hvis det er midt på natten det skjer. Hva er greien? Uansett, hvorfor må hun stelle i stand en fest når det kun er snakk om en drakme? Den er jo ikke verd så mye. I tillegg er det jo muligheter for at det koster mer å stelle i stand festen enn hva drakmen egentlig er verd.

Ut i fra spørsmålene vi har stilt, kan det tyde på at hun har et sterkere forhold til mynten enn hva den klassiske tolkningen får frem. Det virker som om mynten har en betydelig mye større verdi enn hva dens faktiske valuta er. Den har en sterk affeksjonsverdi for henne, noe festen, gleden, den nøye og intensive letingen tyder på. En annen tolkning, blant annet brukt av Malcolm Smith og Gregory A. Boyd, får alle disse variablene til å passe betydelig bedre sammen.

I det gamle Palestina eksisterte det en tradisjon, spesielt blant bønder, at når en mann og kvinne ble forlovet, gav ham kvinnen et halskjede med ti sølvmynter på. Dette kjedet fungerte på samme måte som en ring gjør i våre dager. Enkelte argumenterer for at det er et slikt smykke Jesus refererer til i denne lignelsen, derfor akkurat ti mynter og den tydelige affeksjonsverdien tilknyttet mynten. En slik tolkning vil kunne forklare en hel del, blant annet hvorfor det er en kvinne i lignelsen, en sølvmynt og ikke noe med høyere valuta, at det er nøyaktig ti mynter, at hun steller i stand en fest og at det er så mye glede.

Kvinnen mister ikke bare en dagslønn med en gitt valutaverdi. Mynten innehar en uvurderlig verdi, den kan ikke stemples med en valutaverdi styrt av markedet – den er gitt til henne av sin kommende ektefelle og symboliserer alle minner fra fortiden og håp for fremtiden. Denne tolkningen gir lignelsen en klar og forståelig betydning i konteksten av hvorfor Jesus forteller den. Som vi husker ovenfra, starter Jesus å fortelle disse lignelsene på grunn av at fariseerne og de skriftlærde fant det hårreisende at Jesus omgikk mennesker som tollere og syndere. Det religiøse establissementet stempler dem med en verdi satt av det kulturelle og moralske markedet. De veier, måler, dømmer og ser ned på dem ut fra sine sosiale normer og standarder. Det er snakk om mennesker stemplet med en gitt markedsvaluta. Alle kulturer og subkulturer har en måte å evaluere ting og mennesker på. Det engelske ordet for å evaluere er evaluate, en ordbok definerer det slik:

e·val·u·ate

To ascertain or fix the value or worth of. ((thefreedictionary))

Det dreier seg altså om å tilskrive eller bestemme verdien til en bestemt ting eller person, og det er noe vi alle er kjent med. Bibelen kaller dette for å dømme, nøyaktig hva de religiøse gjør i denne situasjonen på Jesu tid og nøyaktig hvordan de fleste ikke-kristne oppfatter kristne i dag – som dømmende. Faktum er at vi alle gjør dette, bevisst eller ubevisst. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette når man f.eks. sitter på en benk i et kjøpesenter og ser folk spasere forbi. Evalueringshjulet starter fort å rulle, tankene begynner å vandre og straks er vi i gang med å tilskrive verdi, sette andre i boks og dømme dem. “Shit, han var feit”, “hun brukte mye sminke”, “hun var stygg. Jeg er glad ikke min dame ser sånn ut” etc. etc. I det vi tilskriver andre en slik negativ verdi får det oss til føle oss bedre, det er “oss” – de fine, flinke, hellige, utvalgte og kule – og det er “dem” – de stygge, dårlige, uhellige og taperne – akkurat samme som det religiøse establissementet i Jerusalem holdt på med i det første århundret. Den eneste forskjellen, er en variabel markedsvaluta basert på kulturen – den kulturelle markedsvaluta.

På Jesu tid var det de religiøse som hadde høy markedsverdi, de var “diamanten”, mens de som omgikk Jesus var den usle minstelønnen – en “drakme”. Jesus forteller i lignelsen om en “drakme” med en uvurderlig verdi. Drakmens rene markedsvaluta er en konstruert verdi, skapt av menneskelige systemer, måte å tenke- og konstruere konsepter på – dens verdi er ikke objektiv og universell – den er for å bruke en dagligdags term: “menneskeskapt”. Kvinnen symboliserer Gud og Hans intense, lidenskapelige jakt etter de som er borte fra Ham. Drakmen som blir funnet, symboliserer dem som i følge den kulturelle markedsvaluta er lite verd, men som Gud ser på som uvurderlig. Denne tolkningen gir et flott bilde av hvordan Jesus avslører hvordan de religiøse anser synderne og tollerne som en lite verd drakme, samt at den får frem hvordan Gud ikke følger kulturens kunstige  og menneskeskapte markedsvaluta idet han ser på drakmen som uvurderlig.

- Skriveriet er inspirert av Gregory A. Boyds undervisning som heter Breaking from Greenspan. Anbefales!

1. amerikansk økonom som tidligere var leder for the Federal Reserves i USA. Han justerte rentene for å få det økonomiske systemet til å gå opp i opp.
2. Greg Boyd. (2010) fra talen Breaking from Greenspan og Bouquet. (1952). Daglig liv på Jesu tid, s.140

Det finnes flere ulike slike lærer, hvorav de mest kjente er Kalvinismen og Arminianismen. Ettersom dette er en introduksjon til læren og ikke en omfattende avhandling, vil jeg utelate de mer dyperegående detaljer og fokusere på de viktigste hovedtrekkene. Jeg vil heller ikke i dette skrivet greie ut lærens historiske utvikling og opphav.

Meningen bak navnet

Åpen teisme er en direkte oversettelse av denne læren fra engelsk, nemlig Open theism. Jeg har ikke funnet ut, etter endel leting hva som er det offisielle norske navnet for læren, eller om det i det hele tatt har blitt gitt et offisielt navn innenfor den norske teologien enda. Derfor velger jeg å sette standarden for et mer passende navn enn Åpen teisme. Jeg velger, som Greg Boyd, å kalle det Åpen futurisme.

Gregory A. Boyd, en pastor med denne teologien, omtaler terminologien “Open theism” eller da “Åpent syn på Gud”, som misvisende. Han mener nemlig at det hele dreier seg mer om fremtidens natur enn det dreier seg om Gud. Det er nemlig ikke slik at de med det åpne synet på Gud ikke tror at Han vet framtiden, men det er heller slik at den reelle fremtiden ikke eksisterer til å bli kunne visst av noen. For tilhengere av det “åpne synet på Gud” er det enkelt og greit slik at fremtiden ikke har skjedd enda, og den er dermed utilgjengelig. Dermed, å si at Gud ikke vet om fremtiden – det vil si den reelle fremtiden (kommer innpå flere nyanser ved dette senere), blir egentlig det samme som å si at Gud ikke vet om firkantete sirkler eller at 2+2=5. Gregory A. Boyd mener dermed at “Open futurism” eller da “Åpen futurisme” er en mer passende terminologi å anvende. Derfor vil jeg heretter bruke termen Åpen futurisme gjennom forkortelsen ÅF.

Guds allvitenhet

Tilhengere av Åpen futurisme fornekter ikke guds allvitenhet, tvertimot, selv om de ofte blir anklaget for nettopp det. De anerkjenner Guds allvitenhet på lik måte som alle andre gjør det. Saken dreier seg nemlig ikke om Guds kunnskap er perfekt eller ikke, men om naturen av virkeligheten som Gud fullkomment vet. Med andre ord – hva er innholdet i framtidens éne virkelighet? Uansett hva den består av, er vi alle enige om at Gud vet den fullkomment. Gud kan ikke vite sikkert hvilke handlinger vi kan gjøre uten å tilintetgjøre friheten som Han har gitt oss. Vincent Brümmer skriver: “Gud vet alt som er logisk mulig å vite. Men Gud vet alle ting som de er, og ikke som de ikke er. Dermed vet Han fremtiden som fremtid, ikke som nåtid – noe det ikke er. Han vet det mulige som mulig, ikke som aktualitet – noe det ikke er.”¹

Forviten og frie agenter

Tilhengere av “åpent syn på fremtiden” tror at fremtiden består av både delvis fastsatte virkeligheter, og delvis uavklarte virkeligheter. Noen hendelser i fremtiden kan mulig hende på den ene måten eller på den andre måten. Akkurat på grunn av at de tror at Gud kjenner til all virkelighet perfekt, tror de også at Gud kjenner fremtiden som noe som består av både “ikke-avgjorte” hendelser, og “avgjorte” hendelser. Altså, på denne måten godkjenner “open-theists” at Gud kjenner fremtiden fullkomment og perfekt. Det har seg bare slik at de forstår fremtiden som den er nå til å inkludere ulike utfall pga frie “agenter.” De tror altså at Gud vet alle sannheter som kan vites, men at fremtiden ikke er en av dem. Gud kan simpelthen ikke vite sannheter om hva som kommer til å skje før de er skjedd – dette er en logisk umulighet på samme måte som at Han ikke kan skape runde firkanter eller få 2 + 2 = 5 til å gå opp. Det finnes de som sier at vi ikke kan putte begrensninger på Gud, men vi alle gjør det bevisst eller ikke. Straks du sier at Gud er kjærlig har du allerede “begrenset” Ham til at Han ikke kan være demonisk Og de fleste vil vel være enige om at Gud kan ikke slutte å eksistere, forandre sin natur, begå umoralske handlinger eller lyve. Gud kan ikke gjennomføre logiske umuligheter, noe som er anerkjent av de fleste fri vilje teologer, Øst-ortodokse, Anabaptister, Arminianere, Wesleyanere, alle dem som anvender fri vilje til forsvar for det ondes problem, og de som følger Aquinas i at Gud ikke kan gjennomføre logiske umuligheter (Thomister, Molinister og mange reformerte tenkere). Det er mange av dem, og hvis du skal anklage tilhengere av det åpne synet på Gud for å sette Gud i bås innenfor logikkens rammer, slik som Ron Highfield har, da må du ta med hele denne gjengen i samme åndedrag.²

Gud vet alle mulige måter verden kan bevege seg i til en hver tid og er dermed alltid forberedt med en plan for hver enkelte mulighet helt til dens ytterste konsekvens, men Han vet ikke 100% sikkert den éne veien verden kommer til å gå.

Tilhengere av det åpne synet på fremtiden tror at Gud kan bestemme og forvite alt han vil i fremtiden. Gud er så sikker på sin suverenitet at han trenger ikke å kontrollere alt på et mikronivå. Han kunne gjort det hvis han ville, han kunne tilogmed gjort ende på alt ved denne verden i dette sekund, men dette ville ha nedverdiget hans suverenitet og plan. Dermed velger han å la fremtiden være åpen for mulige utfall, og lar dem bli avgjort av valgene til frie agenter. Det kreves mer av en Gud å styre en verden full av frie agenter enn det gjør å styre en verden full av preprogrammerte roboter. Gud er en genial sjakkspiller.

Gresk-hellenistisk påvirking

Tilhengere av det åpne synet på fremtiden argumenterer også for at læren om at alt er skjebnebestemt ikke bare er basert på bibelens lære, men på gresk/hellenistiske filosofiske ideer om hvordan Gud må være. Istedenfor å se den lidenskapelige, intime relasjonsguden som bibelen taler om, både i GT og NT, Han som er nært knyttet opp til sitt skaperverk og er opptatt av rettferdighet, hellighet, kjærlighet – så de greske filosofene på Gud som en ubevegelig, fastlåst og alt-kontrollerende kraft. Et syn som har påvirket den tidlige kristendommen stort.³

Det skal sies, slik som John Sanders skriver,⁴ at kirkefedrene levde i en verden som var dominert av Platon, Aristoteles og Stoikernes tanker og ideer. Han sier at selvom det var variasjoner innenfor klassisk gresk og hellenistisk filosofi var det hovedsaklig en sterkt tendens i retning en fullstendig transendent Gud som hadde lite til ingenting å gjøre med oss mennesker. Både Platon og Aristoteles var enige om at inkarnasjon av guder var umulig. Tiltross for at noen filosofer stod for at Gud var bekymret over oss, gikk trenden i retning en anonym, ukjent, uaffektet, fjern, sterkt uforanderlig Gud. Han lignet mer et metafysisk og abstrakt prinsipp enn en personlig Gud. Akkurat som deres jødiske teologiske forgjenger, Philo av Alexandria, fant de tidlige kristne skribenter, kjent som “kirkefedre”, noen av disse ideene nyttige og de anvendte endel av det allerede kjente vokabularet. Men de kunne ikke gjemme under teppet det faktum at Jesus som guddommelig også vandret iblandt menneskene. Dette betydde at de kristne måtte tenke igjennom hvilke ideer fra datidens intellektuelle tanker de kunne anvende, hvilke som måtte bli modifisert og hvilke som måtte bli forkastet for å forklare og gjøre bibelens budskap forståelig for dem – litt i samme gate som Paulus styrte inn budskapet sitt utifra hvem han talte til (tenker da på hans tale i Athen). Hvis Gud kan identifiseres gjennom mennesket og Guds sønn Jesus Kristus (Kol 2:9, Kol 1:15), hva forteller dette oss om guddommelig uforanderlighet (eng. immutability) og fjernhet (eng. timelessness)? Kan en forandrende gud være perfekt? Kan Gud forandre seg på noen måter, men ikke på noen andre, eller er en forandring i plan implisert til å være en svakhet hos planleggeren? Jesus lider, gleder seg, føler smerte og erfarer forandring i følelseslivet – fryder seg og griner. Er Gud faktisk slik som dette, eller er disse hendelsene i Jesu liv bare anvendelige for den menneskelige siden av Jesus? Det er mange spørsmål “kirkefedrene” og i høyeste grad dagens teologer måtte/må stille seg for å få bibelens bilde av Gud til å stemme med gresk-filosofiske refleksjoner (filosofisk teologi). Jeg, i likhet med det John Sanders har skrevet, tror at de fleste av de første “kirkefedre” hadde en oppriktig intensjon med å sammenfatte de ulike problemstillinger som dukket opp for dem i møte med datidens tanker og ideer på lik måte som vi ser idag av hvordan teologer prøver å anvende den beste kunnskapen innenfor ulike fagfelt som språkforskning, psykologi, vitenskap og filosofi. John Sanders skriver videre i The God Who Risks at en av hovedhindringene for han var “fedrenes” anerkjennelse av den guddommelige uforanderlighet ( divine imutability). Fra middelalderen og til idag, har uforanderlighet (eng. impassibility) generellt hatt den betydning at Gud ikke blir påvirket av skapninger. Dette var noe som forvirret ham ettersom de samme “fedre” sa at Gud responderte til våre bønner, var medfølende og at Han tilogmed erfarte forandrende følelser. Det virket for Ham som om de kom med selvmotsigende utsagn. Selv om anvendingen av disse ulike termene, som uforanderlig (eng. immutable), følelsesløs (eng. impassible) og “over” all påvirkning (eng. Inflexible), ble tatt ibruk kan det virke som om de hadde en annen forståelse for betydningen av dem. Tiltross for at det ikke er noen enhetlig definisjon av uforanderlighet (eng. impassible) hos “fedrene”, mente de generellt bare at Gud ikke kunne lide fysisk siden Han ikke var i en kropp, at Han ikke kunne tvinges til å lide eller at følelsene kunne ta overhånd (at de fikk kontroll over Hans natur) slik som vi har vane for å erfare.⁵

Denne utviklingen er positiv ettersom den forsterker til hvilken grad ÅF går sammen med tradisjonen (selv om ikke DET alltid er positivt ). Enkelte har kritisert ÅF for å vike fra tradisjon-”en” og endel har også gått så langt som å kalle det kjetteri. Et par bemerkninger må nevnes. For det første er tradisjon”en” ikke akurat bare én – det vil isåfall være en særs svart-hvit tegning av hva som er tilfellet. For det andre skal det nevnes at det er sant den store majoriteten av teologer har stått for at Gud er fjern/tidløs (eng. timeless) og at Han har fullstendig forviten om alle hendelser ned til det mikroskopiske nivå. Det er imidlertidig også tilfellet at den store majoriteten av teologer opptil ca 1750 trodde at alle unger som døde uten å være døpt (eller uten kristne foreldre) gikk til helvete. Få teologer tror på det nå. Som vi vet har tradisjonen hatt feil og den forandrer seg. Selv om det var få i fortiden som anerkjente ÅSPF eller dynamisk allvitenhet (eng. dynamic omniscience) er det i dag mange ortodokse kristne som står for det.⁶ Vil også nevne at anklagen kjetteri (eng. kjetteri) om temaer som Guds allvitenhet (eng. Omniscience) aldri har blitt diskutert i ekumeniske råd og det aldri har vært en test på rettroenhet.⁷

En delvis åpen og en delvis bestemt fremtid – Hva ligger i dette?

Oppfatningen om at noe av fremtiden er åpen, mens noe av den er bestemt kan virke selvmotsigende for noen. En grunn til dette kan ligge i at vi er vant til å tenke på en svart-hvit måte. Enten er fremtiden fullstendig forutbestemt, eller så er den fullstendig åpen. Uten å være motsettende eller uvanlig, er synet om en delvis åpen, delvis forutbestemt fremtid det synet vi alle ubevisst anvender når vi foretar ulike valg. F.eks, for tiden vurderer jeg om jeg skal reise til Israel neste sommer. Når jeg tenker på denne saken, antar jeg at det er opp til meg å avgjøre når, hvor og hvordan jeg vil reise. Hvordan kunne jeg ellers ærlig fundere over saken hvis jeg ikke antok dette? Legg også merke til hvordan jeg antar at mye av fremtiden allerede er bestemt uten at det er opp til meg å avgjøre. I funderingen om jeg skal reise til Israel eller ikke, må jeg anta (blant mange ting) at Israel vil eksistere neste sommer, at fysikkens lover vil være gjeldende på samme måte som nå, og at jeg vil være sånn ca den samme personen da som nå. Jeg kan ikke fundere over emner som er opp til meg å bestemme uten å forutsette mange andre ting som ikke er opp til meg å bestemme.

Dette eksempelet illustrerer banalt hvordan vi ikke kan vurdere valg uten at vi antar at fremtiden er delvis åpen, delvis forutbestemt – som er nettopp hva det åpne synet på fremtiden lærer. Hvis vi hadde trodd at alt ved framtiden var åpen hadde det ført til at vi ikke kunne foreta ulike valg. Hvis vi ikke trodde at noe av fremtiden var åpen, men fullstendig forutbestemt, da kunne vi heller ikke foreta frie valg. Vi ser da altså at vi lever livet som mennesker som foretar valg, noe som tyder på at vi alle antar at fremtiden er delvis åpen og delvis forutbestemt. Tenk over hvordan et svart-hvitt syn ville fungert i praksis: hvis ingenting hadde vært forutbestemt eller alt hadde vært forutbestemt. Da hadde det ikke vært mulig for oss mennesker å foreta valg.

Oppsummering

Synet går i korte trekk utpå at Gud kjenner fremtiden som noe delvis åpent, og delvis forutbestemt. Gud har en plan med hele menneskeheten. Fullbyrdelsen av denne guddommelige planen, og enkelte nødvendige “sjakktrekk” gjennom historiens løp er forutbestemt av Gud. Dette må nødvendigvis ikke si at alle ting er forutbestemt slik som mye av den svart-hvite greske filosofien lærer. Gud har full kontroll, og Han kommer til gjennomføre sin plan. Innimellom rammene av disse satte parameterene er det mange muligheter inne i bildet, Gud skapte jo nemlig mennesker og ikke roboter. Disse menneskene har en fri vilje til å velge de alternativer de ønsker, de kan f.eks velge å ikke tro på Gud, de kan velge om de vil skyte naboen sin eller om de vil hjelpe en gammel dame over veien. Mulighetene er mange, dermed er utfallene mange. Det skal også sies at Gud kunne ha skapt en slik deterministisk verden som calvinstene fremstiller – en verden hvor alt var forutbestemt hos Ham fra evighet av, dette er fullstendig i Hans makt og mulig, men Han valgte å skape en jord med frie mennesker for å oppnå et tosidig kjærlighetsfelleskap – ikke av nødvendighet, men av vilje. Gud turde å risikere noe når han skapte mennesker, noe som vi ser igjennom store deler av bibelen. JHVH legger ikke skjul på hvilke følelser Han har for menneskene. Disse frie “agentene” som Gud skapte, frembringer følelser hos Gud, de viser at Han er en gud som samhandler og reagerer i respons til menneskenes handlinger og bønner. Han viser følelser som anger (1.Mos 6:5-6), sorg (1.Mos 6:6), frustrasjon (2.Mos 4:10-15), kjærlighet (Joh 3:16, 1.Joh 4:8), vrede (2.Mos 22:24) og glede (5.Mos 28:63). Vi som tror på Gud, vet at Han er uendelig intelligent, eller allmektig, som bibelen sier. Gud kan se inn i fremtiden på den måten at Han kan se for seg alle mulige utfall av alle mulige valg mennesker kan foreta seg, og han kan følge rekken av vært enkelt utfall ut til den ytterste konsekvens av det valget fører til. Gud kan dermed være forberedt på alle de mulige utfallene, og respondere på fullkomment vis utifra det. Derfor kan vi med rette konstantere at JHVH er den suverene Herre over verdenshistorien.

1. kilde: The God who risks – John Sanders, s.166
2. Kilde: John Sanders – The God who risks s.238-242 Det finnes forresten tre ulike syn på hvordan logikk, matematikk og andre “abstrakte objekter” kan bli sett i samsvar med Gud
3. Kilde: Brown Colin, Philosophy and the Christian Faith, Tyndale Press, p. 33
4. Kilde: The God Who Risks – John Sanders, s.140-141
5. Tips: For en fyldigere utgreining av dette anbefales boken til Paul Gavrilyuks – The Suffering of the Impassible God: The Dialectics of Patristic Thought.
6. Kilde: John Sanders – The God Who Risks, s.141-142
7. Kilde: Clark H. Pinnock – Most Moved Mover: A Theology of God`s Openness, s.104-111 og John Sanders – “On Hefalumps and Heresies: Responses to Accusations Against Open Theism” Journal of Biblical Studies 2, no.1 (Spring 2002): 1-44

“Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken, de som er av samme kjøtt og blod som jeg. 4 De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. 5 De har fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovprist i all evighet. Amen.”

Når vi går igjennom bibelpassasjer generellt er det viktig å følge rett hermenautikk; altså vitenskapen i å tolke hvilken som helst skrift. Vi må forstå hvem skribenten taler til, hvilke poeng han prøver å få frem, hva de som teksten var opprinnelig skrevet til forstod ut av den, og muligens viktigst av alt: sammenhengen. Det er nemlig den som kan være med å gi oss en god pekepinn på hvorfor han sier og argumenterer som han gjør – kontekst er alt.

Paulus sier han lider og plages til stadighet fordi hans sterke ønske om heller å være skilt fra Kristus for å kunne være til hjelp for sine søsken, dem av samme kjøtt og blod som ham – jødene. Dette vitner om en enorm iboende kjærlighet hos ham mot andre mennesker, også dem som var delaktig i hans Herres korsfestelse, dem som fremdeles lever i trelldom under den gamle pakt (Gal 4:21-25 ;Åp 11:8). Han skriver at de er Isrealitter, og ramser deretter opp alt det som kommer utifra dem; selv Kristus, hans Herre, er kommet fra dem. Paulus har medynk for sitt folk etter kjødet og ønsker virkelig å hjelpe dem til å finne ut at det faktisk er Jesus (eller Yeshoua) som er Messias (Apg 28:20,23-31;). Dette setter altså konteksten for hva dette kapittel dreier seg rundt – Israel, hvor de står nå og hvordan Gud velger sitt folk. Paulus nevner dette for menigheten i Rom av naturlige årsaker. Det sies at menigheten bestod av både jøder og hedninger, hvor muligens de fleste av dem var hedninger kommet til tro på den jødiske Messias. Og det er nettopp dette som er viktig å huske på: kristendom var ingen ny religion, derav jødisk Messias. Den hadde sitt utspring fra jødedommen og ble sett på av enkelte som oppfyllelsen av Torahs løfter – Jesus sa at Han kom, ikke for å oppheve, men for å oppfylle Loven og profetene (Matt 5:17). Romamenigheten var fullt klar over at den frelse de nå hadde fått del i kom fra jødene; og et naturlig spørsmål må nok ha vært: hvor er da alle jødene? Hvis det var dette som ble fortalt i deres egne skrifter, som de naturlig nok burde kjent best, hvorfor var det få av dem som trodde da? Dette var muligens en snublestein for enkelte.

6 Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel,

Ovenfor i vers 4 skriver Paulus at de som er jøder av kjøtt og blod er isrealitter, men her utdyper han en mening rundt det. Han skriver at ikke alle isrealitter tilhører virkelig Israel. Det kan virke som om han svarer på et spørsmål eller innvending han har mottatt når han forteller at Guds ord ikke har slått feil. Men hva var det isåfall som skulle ha slått feil? Det som enkelte kanskje tvilte på, og som de hadde innvendinger mot var om Guds ord hadde slått feil når det gjaldt utvelgelsen av Israel som sitt folk; det var jo få som trodde. Men dette avviser Paulus når han forteller at det er noen som er isrealitter uten å være en del av det virkelige Israel. Dette impliserer med andre ord at det finnes et virkelig Israel og et ikke-virkelig Israel. Hva er det virkelige Israel, hva er det ikke-virkelige og hvem tilhører hva? Paulus forklarer dette nærmere i vers 8. Det er ikke lenger din fysiske avstamning som avgjør om du er Guds barn, om det skulle være av jødene eller Abrahams ætt, men det er dem som er barn/isrealitter ifølge løftet. Det var forsåvidt ikke helt svart-hvitt ved dette punkt i det gamle testamentet heller. Gud valgte ut sitt folk i GT gjennom Isak og Jakob, som hadde i oppdrag å tjene Gud og verden ved å være en nasjon av prester (Jes 61:6) og et “lys for alle nasjoner” (Jes 42:6; 49:6; 60:3). De skulle være redskapet til hvordan alle verdens nasjoner skulle bli velsignet av å høre om den Éne sanne Gud (1.Mos 12:2-3; 22:18; Sal 67:1-2; Jes 2:2-4; 55:5; 61:9-11; 66:19-20; Jer 3:17; Rom 4:12-18).

7 og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din.

Altså, med fare for gjentagelse; ikke alle Abrahams fysiske etterkommere er hans barn. De er jo barn i den fysiske forstand, men det er ikke Paulus sin mening. Han har en dypere mening, som han sier i Gal 4:22. Etter dette siterer han 1.Mos 21:12 og sier at Abraham skal få en ætt gjennom Isak. Gud sier også at Abraham skal få et folk igjennom trellkvinnens sønn Ismael, men mye kan tyde på at det er noe spesielt med den ætt han får gjennom Isak. Det er gjennom hans slektsledd Messias skal tre frem.

8 Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt.9 For det var et løfte han fikk: Neste år på denne tiden kommer jeg til deg, og da skal Sara ha en sønn.

Det er bare løftets barn Gud regner som Abrahams ætt. Løftet han fikk var at Sara, den frie kvinnen, skulle ha hans sønn (1.Mos 18:10). Og hvem er altså løftets barn? Paulus utdyper i Gal 4:22-26 “Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med slavekvinnen og en med den frie kvinnen. Slavekvinnens sønn ble født etter naturens orden, den frie kvinnens sønn ble født ved Guds løfte. Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinaifjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor.” Løftets barn er altså dem som har tatt del i den nye pakt igjennom Abrahams ætt, som er Kristus. Gal 3:16 sier: “Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke «til dine ætter», som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, « til din ætt», og det er Kristus.” og vers 29: “Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.” Poenget hans var altså her å fortelle at den som er Abrahams ætt gjennom løftet om sønnen Isak; er Kristus. Dem som hører Kristus til er Abrahams ætt igjennom Ham – dem er blitt podet inn på vintreet som er Kristus (Joh 15; Rom 11:17).

10 Men ikke bare det – også Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar. 11 Før de var født og verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast, 12 og den avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller. 13 For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

Her forteller Paulus videre om slektslinjen fra Isak. Isak fikk to sønner; Jakob og Esau. Før de var født valgte Gud dem ut til sin rolle, nemlig: “Den eldste skal tjene den yngste.” Esau var eldst, det vil med andre ord si at det var han som skulle tjene Jakob. Det var ikke noe han kunne velge selv, men det var fordi Gud bestemte hvem som skulle gjøre hva før de var født. Det kan virke som om Gud bare bestemte seg for å elske Jakob, men hate Esau – det vil si at Gud hatet Esau før han ble født. Hatet Gud en unge? Hmm… Dette høres mistenkelig lite ut som den Gud jeg har lært å kjenne. Jeg trodde Han ikke gjorde forskjell på folk (1.Pet 1:17), at Han elskey hele verden (Joh 3:16), at Han ønsket at alle skulle bli frelst (2.Pet 3:8, 2.Tim 2:4), at Han er Kjærlighet (1.Joh 4:8;16) og at Han hersker med rettferdighetens septer (Heb 1:8). Hvor rettferdig er det å velge å elske og hate personer før de er født, før de tilogmed hadde gjort godt eller ondt? Det er ikke rettferdig. Paulus må mene noe annet enn det som vi får ut av dette ved første øyekast. Snakker Paulus virkelig om enkeltindividene Jakob og Esau her? Eller kan det være at han holder seg innenfor konteksten, og snakker om nasjonal utvelgelse? La oss gå tilbake til 1.Mos 25:23 hvor Paulus siterer siste halvdel av verset. Kan første del si oss noe forklarende? “Jehova sa til henne: To folkeslag er det i ditt liv, to folk skal skilles helt fra mors liv av. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.” Revolusjonerende! De hermenautiske spillereglene hjelper oss atter en gang – sammenhengen sier at det er snakk om to folkeslag eller to nasjoner. Gud velger altså et folkeslag fremfor et annet for å utføre sin hensikt, Han velger ikke folket basert på gjerninger, men utifra sitt suverene valg som allmektig Herre. Dette viser at Han ikke favoriserer noen på grunnlag av hva de gjør, men på grunnlag av sitt nådefulle valg. Noe som kan være interessant å merke seg rundt dette er at de jødiske rabbinere lærte at Gud utvalgte dem som sitt folk på grunnlag av rettferdigheten til patriarkene, noe Paulus her refuterer. Gud valgte aldri Israel på grunn av deres rettferdighet, hvordan kunne de være rettferdig før de var født og hadde gjort noen gjerninger? Hva med at den eldste skulle tjene den yngste da? Gjaldt det enkeltindividene? Esau tjente aldri Jakob, så det kan ikke ha vært det. Esau representerer folket i Edom – edomittene. Jakob representerer Israel, han fikk tilogmed navnet Israel og han representerer det jødiske folket (1.Mos 32:28). Det som ble sagt ca. 2000 år f.vt gjaldt altså ikke enkeltindividene, men det var en profeti om folkene edomittene og jødene. Vi ser igjen at det er snakk om korporale kategorier, ikke enkeltindivider. Paulus holder tråden som han startet med – han snakker om nasjonal utvelgelse. Tilslutt i vers 13 siterer Paulus Mal 1:1-2 at Gud hatet Esau, men elsket Jakob. Hatet Han barnet? Det er ihvertfall utelatt ettersom vi har sett at det ikke dreier seg om enkeltindivider, men om folkeslag/nasjoner. Malaki forklarer i vers fire at Edom er Esau. Et spørsmål blir i tillegg om Gud “hatet” edomittene? En ting er sikkert: Han hatet dem ihvertfall ikke slik vår forståelse av ordet i verset er, og Han hatet dem ihvertfall ikke før de hadde gjort noen gjerninger. Malaki ble jo skrevet 400 år f.vt – sitatet kommer ikke fra 1.Mosebok, men er skrevet ca. 1500 år etter Gud snakker om Esaus fødsel. Med andre ord har edomittene hatt tid til å gjøre endel gjerninger, gode og onde, og Gud kunne muligens hatt en god grunn til å “hate” Esau. Men hva var den jødiske forståelse av ordet? Det samme som hos oss? Boken Gods Strategy in Human History skrevet av Forster og Marsdon har en fin utleggning av det hebraiske idiomet “elske-hate.” Noe av denne idiombruken kan vi finne hos Jesus i Luk 14:26 hvor han sier: “If any [man] come to me, and hate not his father, and mother, and wife, and children, and brethren, and sisters, yea, and his own life also, he cannot be my disciple.” Jeg tok med den engelske King James oversettelsen for å vise forskjellen på den og den nye norske. NT05 oversettelsen på bibel.no anvender meningen med dette idiomet og sier: “Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.” Jesus mener ikke at vi skal hate våre foreldre, brødre og søstre, men at vi ikke skal sette dem høyere enn Ham. Hvis Jesus isåfall mener dette bokstavelig, da driver Han med en selvmotsigende lære. Han sier jo andre steder at vi skal elske våre fiender, gjøre godt mot dem som gjør vondt mot oss, respektere våre foreldre og at kjærlighetsbudet er dét som gjelder. Idiomet får frem betydningen av å sette noe framfor noe annet – henholdsvis Israel foran Edom; Jesus foran mor, far, søsken og kone.

14 Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke!

Hva skal vi si til hva? Her er dette det som Paulus snakker om ovenfor, nemlig hans utvelgelse som ikke er basert på gjerninger, men på Guds suverene valg som Herre. Er det urettferdig av Gud å velge ut dem Han vil skal gjennomføre sin plan? Paulus sier selvfølgelig ikke! Her kan jeg si meg enig med Paulus. Gud er den Suverene Herre over verdenshistorien og må få velge hvem Han vil til å gjennomføre sin plan. Denne utvelgelsen handler ikke om individets frelse slik som calvinister hevder; dette blir helt feil ifølge konteksten – vi må ikke pålegge teksten noe den ikke sier.

15 For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet.

Paulus fører sine premisser videre fra vers 14, og siterer 2.Mos 33:19 hvor Gud sier til Moses at Han er barmhjetig mot den Han vil. Hva forteller så sammenhengen i passasjen Paulus siterer? Handler dette om individuell frelse – himmel og helvete? Passasjen handler om at Moses har en samtale med Gud. Moses spør Gud om Han vil gå med sitt folk slik at de kan vite at Gud har godvilje for han og folket. Gud ville gjøre dette fordi Moses hadde funnet nåde hos Gud. Deretter spurte Moses om han kunne få se Guds herlighet. Moses tok iniativ, og Gud svarer: “Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.” Gud skjenket Moses en gave ved at han fikk se Hans herlighet. Det er altså på denne måten at Gud viste nåde mot den Han selv ville – Moses fikk i gave å se Guds herlighet og at Han var med folker. Dette handler altså ikke om individuell frelse slik som calvinistene leser passasjen, men at Gud gir nåde til dem vil og den nasjonale utvelgelse. Paulus bekrefter den nasjonale utvelgelsen i vers 16: “Så kommer det…” det i dette verset er nemlig det suverene valget til Jehova. Han velger Israelsfolket enda en gang og viser at dette er tiltross for deres ulydighet; tiltross for at de feiler. De feiler og Guds godhet blir bare mer ufortjent – “… der synden ble stor, ble nåden enda større.” Skylder Gud lik nåde til alle? Er Hans nåde noe vi har krav på? Kan Han ikke gi den til hvem Han vil? Her er jeg helt enig med calvinistene – vi kan ikke kreve noe nåde hos Gud – det vil isåfall være en ren selvmotsigelse av begrepet nåde. Nåde gives en mottaker på basis av giverens egne suverene ønske – kan vi stille noe krav? Nei.

Hva med vers 16 da? Lærer ikke det dobbel predestinasjon? ordet det i vers 16 er veldig viktig å finne ut av. Hva ligger i det? Hvis det omtaler individuell frelse – himmel og helvete – kan det høres veldig ut som dobbel predestinasjon. Men omtaler det den individuelle frelse? Nei, konteksten forteller at det dreier seg om utvelgelsen av Israel. Det var ikke jødene som valgte dem selv, det var ikke opp til deres vilje eller til deres anstrengelser; gode gjerninger og lignende, men på Guds utvelgelse uavhengig av deres gjerninger. Det er snakk om nasjonal utvelgelse – ikke individuell frelse.

17 For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden. 18 Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil.

Hvis denne passasje handler om individuell frelse er konsekvensene horrible. Da “herder” Gud de individer som Han vil og viser godhet mot dem Han vil. Noen folk, som i dette tilfellet Farao, ville da vært skapt for ødeleggelse slik at Guds navn kunne bli forkynt over jorden. Ett av dilemmaene vi får ifølge skriftene er hvordan vi kan samsvare et skriftsted som dette med andre skriftsteder som dette: “… han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.” (2.Pet 3:9) og 1.Tim 2:3-4 “Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” Dette siste verset er det Paulus selv som har skrevet. Har han glemt sin egen teologi? Eller er det noe ved vår oppfattelse av teksten som ikke stemmer? La oss gå tilbake til historien om Farao og Moses: (1) Farao var aldri en troende. Han sa: “Jeg kjenner ikke Jehova og vil ikke la Israel fare.” (2.Mos 5:2b) (2) Farao herdet sitt hjerte 8 ganger (2.Mos 7:22 8:15,18,19,32; 9:7,34) selv. Gud “herdet”, som det står, Faraos hjerte noen ganger, men betyr det at Han gjorde Farao til noe Han ikke ønsket? Farao hadde aldri trodd på Jehova, Han ønsket ikke å tro og Han ønsket å holde Guds folk som slaver. I 2.Mos 14:16-18 sier Gud: “Du skal bare løfte staven din og rekke hånden ut over sjøen og skille den, så israelittene kan gå midt igjennom sjøen på tørre bunnen. Jeg vil forherde (heb. חזק – chazaq ) egypterne så de setter etter dere. Og jeg skal vise min guddomsmakt på farao og hele hans hær, på vognene og hestfolket hans. 18 Egypterne skal få kjenne at jeg er Jehova, når jeg viser min makt på farao og vognene og hestfolket hans.” Idet Farao forfølger Israel med den hensikt å drepe dem sier Gud at Han vil chazaq egypterne slik at de løper etter israelittene. Hva gjør Gud når Han “forherder” dem? Hva ligger i det hebraiske ordet chazaq? Blueletter Bible forklarer ordet med å styrke, bli sterk, være modig, være fast. Det kan se ut som om Gud fremmer de intensjoner de allerede har valgt selv, Gud bare styrker og fremmer dem og får dem til å handle på sine ønsker og begjær. Gud ville ikke at Farao skulle komme og drepe sitt utvalgte folk, derfor fremmet Han Faraos ønsker og lyster slik at Han handlet på dem. Hver av de gangene Farao nektet å slippe israelsfolket styrket han sin hjertesholdning, sine innerste lyster, og han beveget seg mer og mer i retningen av sine valg. Dette samstemmer med følgende sitat:

“Freedom of choice is not a formal abstract capacity which one either ‘has’ or ‘has not’; it is, rather, a function of a person’s character structure. Some people have no freedom to choosethe good because their character structure has lost the capacity to act in accordance with the good. Some people have lost the capacity of choosing the evil, precisely because their character structure has lost the craving for evil… The longer we continue to make the wrong decisions, the more our heart hardens; the more often we make the right decisions, the more our heart softens – or better perhaps, becomes alive.”

– Eric Fromm: The Heart of Man

19 Nå vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan stå imot hans vilje?» 20 Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik?» 21 Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk? 22 Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. 23 Han gjorde det for å gjøre kjent hvor rik hans herlighet er for dem som han ville vise godhet, og som var gjort ferdige for herligheten.

Her må det vel være snakk om enkeltindivider, at Gud lager enkelte “krukker” – mennesker, forutbestemt til ødeleggelse? Faktisk så gjør han ikke det. Paulus siterer her atter en gang til en velkjent passasje fra det gamle testamentet, nærmere bestemt Jeremia 18. Gud gir Jeremia et syn om en pottemaker som jobber med sin leire. La oss lese hele passasjen nøye: Jer 18:3-12 “Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det. Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt. Snart truer jeg et folk og rike med å rykke opp og rive ned og legge øde. Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett og sparer det for det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folk og rike at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket. Nå skal du si til mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem: Så sier Herren: Jeg forbereder en ulykke og tenker ut en plan mot dere. Vend da alle om fra deres onde ferd og la deres atferd og gjerninger forbedres! Men de svarer: Det er nytteløst. Vi vil følge våre egne tanker, enhver av oss vil gjøre etter sitt onde og harde hjerte.”

I dette synet av pottemakeren og leiren ser vi at Gud sier at Han kan gjøre likesom pottemakeren gjør med leiren, nemlig å lage et annet kar slik Han selv ønsker det. Det første karet [Nasjonen Israel] ble mislykket, derfor ville Pottemakeren lage et nytt kar. Gud fortsetter med å advare israelittene at Han vil “… rive ned og legge øde.” hvis ikke “leiren” vender om fra sin ondskap. Her ser vi at Gud vil forandre sin plan, men det hele er avhengig av leiren – vil den spille på lag med Pottemakeren? Gud avslutter med en nødvendig trussel om en ulykke Han planlegger mot dem, men hvis de vender om fra sin onde ferd og lar deres atferder og gjerninger forandres vil Gud også “spille på lag” med dem å holde tilbake de planer Han har lagt mot dem. Tilslutt ser vi et klart og entydig svar fra nasjonen Israel: De “… vil følge sine tanker…” og de vil “… gjøre etter sitt onde og harde hjerte.” Alt avhenger av hvordan Israel responderer til Guds advarsler igjennom profeten Jeremia, det er ikke snakk om at Gud bare overtyrer deres vilje og ønsker slik som den calvinistiske tolkning av passasjen gjør. Vi ser tvert imot en fleksibel Gud som virkelig ønsker at Israel skal vende om og komme til Ham så. Denne passasjen, og dens kontekst samsvarer ypperlig med det poeng Paulus gjør i Romerne 9. Mens noen individuelle jøder, omtalt som den rest (Rom 11:5), hadde akseptert Jesus som Messias, hadde nasjonen Israel som helhet fornektet Ham ved dermed å fornekte Guds plan for dem (Luk 7:20). Gud hadde tidligere velsignet Israel, men nå hadde Han forandret sin mening om dem og herdet dem og styrket deres allerede inneboende vantro. Ironisk nok befant Israel seg nå i samme posisjon som deres tidligere fiende Farao. Han hadde herdet sitt hjerte mot Jehova, så Gud svarte ved å videre styrke denne karakteren i ham, for å bruke ham i sine egne suverene hensikt (Rom 9:17). På samme måte hadde altså nå Gud herdet jødene i deres selvvalgte vantro for å fremme sin suverene hensikt (Matt 23:37). Han ville bruke deres opprør og vantro til å gjennomføre det Han alltid hadde håpet deres lydighet ville gjøre – føre hedningene inn i en relasjon med Ham (Rom 11:11-12; Apg 13:46). Men selv her er den suverene Pottemaker fleksibel. Hans fleksibilitet og ønske om at alle skal bli frelst blir oversett av de calvinistiske fortolkerne. Rom 11:23 forteller jo: “Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.” Og dette er avhengig av deres tro eller vantro: “… det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående.” (v.20)

24 Også oss har han kalt til å være slike krukker, ikke bare blant jødene, men også blant hedningene. 25 Slik sier han det hos Hosea: Det folk som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede. 26 På det sted hvor Gud sa til dem:’ Dere er ikke mitt folk’, der skal de bli kalt den levende Guds barn. 27 Og Jesaja roper ut over Israel: ‘ Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst. 28 For i hast skal Herren sluttføre sitt regnskap på jorden.’ 29 Og som Jesaja før har sagt: ‘ Hadde ikke Herren, Allhærs Gud, latt noen av vår ætt bli igjen, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.’

Også oss har Han kalt til å være slike krukker. Hvilke krukker? Krukker som Han ville vise sin godhet på, og som var formet ferdig til herligheten, nemlig oss som stadig formes som leire til Hans sønns bilde. Og krukkene er ikke forbeholdt en spesiell nasjonalistisk deig, men det er både jøder og hedninger. Han vil kalle det folk som ikke var Hans sitt. Hedningene er nå blitt podet inn på vintreet som er Kristus, og de er blitt endel av Israel. Paulus omtaler Guds menighet i Gal 6:16 som “den rest” med messiastroende jøder og troende hedninger – Gud har étt folk og de består av alle folkeslag, tungemål og nasjoner (Åp 7:9).

30 Hva skal vi så si? Jo, hedningene som ikke jaget etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro. 31 Men Israel, som jaget etter loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram. 32 Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen, 33 slik det står skrevet: Se, jeg legger på Sion en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Paulus forklarer alt han har snakket om i dette kapittelet ved å peke på de moralsk ansvarlige valgene til israelittene og hedningene. Jødene jaget ikke etter tro, selv om de skulle. Som Paulus gjentar i de to neste kapitlene, underordnet ikke jødene seg som nasjon under Guds rettferdighet, den som kommer ved tro (Rom 10:3). De ble kuttet av på grunnlag av deres vantro (Rom 11:20). Dette er grunnen til at de som nasjon nå har blitt herdet (Rom 11:7,25), mens hedningene som søker Gud ved tro har blitt podet inn (Rom 11:23). Guds prosess med å forherde noen og ha nåde mot andre er ikke tilfeldig: Gud uttrykker “… streng mot dem som er falt [Israel], men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet.” (Rom 11:22) Han sier så videre i vers 23: “Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.” Det er altså ikke forutbestemt fra evighet av hvem som skal være podet inn på treet, skrevet i livets bok og lignende, men det har muligheten til å forandre seg hvis de “… ikke holder fast på sin vantro …” Heller ikke Paulus sin oppsummering i Rom 9:30-32 eller de to påfølgende kapitler, som uthever fri vilje, er mulig å samsvare med den deterministiske lesning av Romerbevet 9. I hele dette ønsker Paulus å svare på spørsmålet om “Guds ord” har slått feil. Hans svar er klart og tydelig nei. “Guds ord” har alltid vært basert på tro, ikke på lovgjerninger, og det er derfor oppfylt når noen blir “podet” inn til å bli Guds folk gjennom tro, uavhengig om du er jøde eller hedning. En slik plan kan virker syk og tilfeldig for folk som har sitt verdensbilde og tillit til deres egen nasjonalitet og gjerninger, men dette er Guds suverene rett. Den samme Gud som velger å velsigne Abraham med Isak, utvelge Israel fremfor Edom, ha nåde over Moses mens Han forherder Farao velger også å frelse alle som bekjenner Jesus Kristus som sin Herre (Rom 10:9).

Mange tror at Gud er en kald og følelsesløs skaper som har full kontroll på ALT og at han ikke vil flakke frem og tilbake med sine følelser som en såret elsker/Far. Dette motbeviser Guds stemme i profetene f.eks i Jer 3:8 hvor Gud sender Israel bort og gir henne skilsmissebrev, mens allerede i v.12, samme kapittel sier Gud at Israel må vende tilbake og Han vil vise miskunn. Og etter nå å ha lest Jeremia og flere av de profetiske bøkene går mye av dette mønsteret igjen. Gud er en såret elsker/Far, det ene øyeblikket er han hevngjerrig og vil utøse sin vrede mens det andre øyeblikket vil han gi henne all miskunn og ønsker henne tilbake i sine armer. Se også gjerne i Profeten Hosea 3:1 hvor Gud sier til Hosea at han skal ta til ekte en prostituert kvinne. På denne måten kan Hosea erfare det Gud føler for sitt folk (sin dame). Jeg anbefaler å lese hele Hosea, boken gir et sterkt bilde av hvor lidenskapelig Jehova er. Andre “følelser” Gud viser i Bibelen er blant annet anger (1.Mos 6:6 , 1.Sam 15:10-11). Anger er en følelse vi mennesker ofte føler pga at vi gjør mange ting som vi i etterkant ser skulle vært gjort på en annen måte, eller at vi rett og slett bare gjør en dum ting som vi ikke skulle gjort i det hele tatt. Dette ser vi på som en menneskelig svakhet, Paulus skriver i Rom 7:19 om dette, og sier:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vi må da skille på forskjellen mellom det vi mennesker angrer på, og det Gud angrer på. Gud angrer ikke på en synd han har begått, ettersom han er fullkommen og ikke kan synde (5.Mos 32:4 og 1.Joh 3:9). Gud angrer i 1.Mos 6:6 og i 1.Sam 15:10-11 på hendelser som ikke han kunne styre, og som han fortsatt ikke kan styre, nemlig de valgene menneskene foretar seg. Gud måtte skape mennesker med en fri vilje for å få et tosidig og frivillig kjærlighetsfellesskap med dem. Kjærligheten må være en valgt kjærlighet for at den skal være ekte, kjærligheten kan ikke være påtvunget ettersom det da er maktbruk involvert, og det er noe som går imot selve kriteriene for hva kjærligheten er. Rom 13:4-8 forteller oss at:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Når da Gud er selve kjærligheten (1.Joh 4:16), hvordan kan han da “søke sitt eget”, “krenke” mennesker ved å styre dem til å elske Ham og ikke klare å være tålmodig nok til at han skal vinne menneskene slik at de kan elske Ham fritt? Kan Han det? Svaret er Nei. Gud er tolmodig nok, velvillig nok og han utholder mye smerte bare for å komme til det punktet i historien hvor han kan vinne dem tilbake, og på denne måten oppnå et tosidig kjærlighetsfellesskap med de ufullkomne menneskene. Denne fantastiske historiske hendelsen tok plass når Jesus Kristus, guds sønn utøste sitt blod på korset. Her gjenforente han og skapte fred mellom menneskene og Gud (Kol 1:20). Alt det den nye pakten* innebærer, gjør det igjen mulig for mennesker å ha et tosidig kjærlighetsfellesskap med universets skaper. Pakten er opprettet, alt er fullbrakt og folk trenger bare å få høre de gode nyhetene. Hvis isåfall det stemmer at Jehova skapte menneskene med en fri vilje kan det fortelle oss enda en ting om Ham. Jehova er en Gud som tørr å riskikere noe for et kjærlig fellesskap. Han tok på en måte en sjangse når han skapte mennesker til å kunne velge selv hvilke handlinger de ville gjøre. Men jeg vil legge til at dette foreløpig blir litt filosofering fra min side, Jehova er uransakelig og ufattelig stor (Salme 145:3), det er vanskelig for oss mennesker å kjenne alle dybdene ved Ham.

Israelsfolket og Gud – Jenten og Kongen

Israelsfolket forlot Jehova og hans lov, og begynte å tilbe avguder. De ville ikke ha noe med Han å gjøre (Jer 9:13-14), dette tiltross for alt Jehova hadde skjenket dem, gjennom å fri deres fedre ut fra ørkenen ved hjelp av store tegn og mirakler. Gud hadde gitt dem mat på veien (mannaen fra himmelen – 2.Mos 16:15), gitt dem bud som de sa de skulle holde (2.Mos 19:8), og stadig vist miskunn og tilgivelse for deres synder før han ledet dem inn i det lovede land. Under Salomos regjeringstid var Israel på sitt mektigste, og Jehova bodde i det flotte tempelet som hans folk hadde laget til Ham (1.Kong kap 7-9, spesielt kap 9:3). Israel var en velsignet nasjon med en vis konge som fulgte Herren og hans bud. Igjen kan det virke som om isrealittene tok Jehovas nærvær og velsignelser for gitt, og de mistet sitt personlige forhold til ham; Han ble bare en rekvisitt. De begynte igjen med dyrking av andre guder og glemte helt ut Hans lover (1.Kong 11:4-5, v.11). Det er interessant å observere jødefolket gjennom GT; når Jehova var som nærmest med sine store tegn og under, gjennom utgangen fra Egypt, ørkenvandringen og at de deretter levde sammen med Ham og hans følbare nærvær i Jerusalem. Etter alt dette ser vi allikevel at de vendte seg vekk fra Ham og over til ynkelige avguder som gullkalven, Baal m.fl. Og dette når de hadde en slik nærhet til Den Levende Gud. Slik jeg ser det er det tydelig at Gud ønsker ikke at vi skal fokusere og stole på Hans mirakler, tegn og følbare nærvær. Mange kristne er slik jødene var, de søker Hans mirakler, de søker hans gaver, de søker hans glede, de søker en god følelse som han kan gi, de søker alt det han kan gi istedenfor å søke Ham; den lidenskapelige og elskende Far som han er. Han ønsker at vi skal stole på Ham, og Ham alene.

*Eget studie kommer angående hva den nye pakten innebærer.

Vår flammende Gud

Her legger vi bare til grunn det at Gud ofte blir omtalt i bibelen som eller i sammenheng med ild. Han blir tilogmed omtalt direkte som at han er ild.

• Hebr 12:29 “Vår Gud er en fortærende ild (gr. pyr/πῦρ).”
• Åp 4:9 “Fra tronen gikk det ut lyn og drønn og tordenbrak, og foran den flammet sju fakler, det er Guds sju ånder.”
• 4.Mos 12:9 “Så gikk Herren bort, mens hans vrede flammet imot dem.”
• Josva 23:16 “Hvis dere bryter pakten som Herren deres Gud sluttet med dere, hvis dere går bort og dyrker andre guder og kaster dere ned for dem, da vil Herrens vrede flamme mot dere; og snart skal dere forsvinne fra det gode landet han har gitt dere.”
• 2.Kong 22:17 “For de har gått bort fra meg og tent offerild for andre guder. Slik har de vakt min harme med sine henders verk. Harmen flammer mot dette stedet, og den skal ikke slokne.”
• Salme 21:10 “Du lager et flammende bål av dem så snart du viser deg. Herren fortærer dem i sin vrede, ilden skal sluke dem.”
• Salme 29:7 “Herrens røst sprer flammende ild.”
• Salme 106:18 “Det brøt ut ild i flokken deres, og flammen fortærte de onde menn.”
• Jes 33:14 “På Sion blir synderne slått av redsel, de gudløse gripes av angst: «Hvem av oss kan holde seg nær den fortærende ild, hvem kan bo ved de evige flammer?»”
• Jes 66:15 “For se, Herren kommer som en ild, hans vogner som en virvelvind. Han slipper sin vrede løs som en brann, sine trusselord som flammer.”

Tre aspekter ved Guds ild

1. Gud er en elskende ild

Denne ilden lyste opp som sterkest på korset. Der overvant Kjærligheten på sin ydmyke måte døden og dødsrike, som det står her; …”lidenskapen var mektig som dødsriket.” Den tok på seg alle lidelsene, for å vinne mennesker. Kjærligheten ydmyker seg selv, gjør seg som lavest for å vinne en ekte gjensidig kjærlighet fra mennesker. Kjærligheten overvinner ingen med tvang, men den går ned på knærne som en tjener for å vaske føttene (Joh 13:12). Jesus er det perfekte eksempel på Guds brennende kjærlighet for oss.

• 1.Joh 4:8 – “Gud er kjærlighet.”
• Høy 8:6-7 “Sett meg som segl på ditt hjerte, som et segl på din arm! For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen mektig som dødsriket. Den flammer opp som ild, som en mektig flamme. Ingen vannflom slokker kjærligheten, elver kan ikke skylle den bort. Om noen gav alt han eide, for å vinne kjærlighet, ville han bare møte forakt.”

2. Gud er en fortærende ild

Ingen se Gud uten å dø. Det er ikke Gud som dreper de, men Gud er så hellig at ingenting som ikke er helt renset kan tåle å stå foran Ham. Alle må bli “renset” for å kunne stå foran Gud. Det er derfor Gud med sin elskende ild tar bort det som ikke kan gå sammen med Hans karakter. Det er et bibelsk prinsipp at mennesker kommer i “syndenød”, og ser hvor ufullkomne de er når de kommer framfor Guds åsyn ( Jes 6:1-7, Dom 13:20-23).

• Hebr 12:29 - “Gud er en fortærende ild.”
  
• Jes 6:1-7 “I det året da kong Ussia døde, så jeg Herren sitte på en høy og mektig trone, og slepet av hans kappe fylte templet. Serafer stod omkring ham. Hver av dem hadde seks vinger. Med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to holdt de seg svevende. De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. All jorden er full av hans herlighet.» Boltene ristet i dørtersklene når ropet runget, og huset ble fylt med røk. Da sa jeg: Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud. Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo, som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved min munn og sa: Se, denne har rørt ved dine lepper. Din skyld er tatt bort, din synd er sonet.”
• Jes 33:10-12, 14-15 “Nå vil jeg reise meg, sier Herren, nå vil jeg stå opp og stige fram. Dere unnfanger høy og føder halm, min pust skal fortære dere som ild. Folkeslag skal brennes til kalk, de skal brennes lik nedhogd tornekratt….”På Sion blir synderne slått av redsel, de gudløse gripes av angst: «Hvem av oss kan holde seg nær den fortærende ild, hvem kan bo ved de evige flammer?» «Den som ferdes i rettferd og taler det som er rett, som avviser vinning vunnet ved vold,som vifter med hånden for å vise at han ikke tar imot bestikkelser, stopper ørene til for all tale om bloddåd, og lukker sine øyne for det som er ondt…”

3. Gud er en ødeleggende ild

Vi ser at det alt det som ikke går overens med Guds karakter og vilje, blir fortært av Hans metaforiske ild. Ulikt de som ikke har Jesus Kristus som grunnvoll (1.Kor 3:10-15) blir de ikke-troende renset helt vekk (Jes 33:12-16) ettersom de ikke har noe som kan tåle Hans hellige åsyn (2.Tess 1:8).

• Sal 68:2 “Gud reiser seg, og hans fiender blir spredt; de som hater ham, flykter for hans åsyn. Du driver dem bort som røk. De ugudelige går til grunne for Guds åsyn, lik voks som smelter for ilden.” (Sal 106:18)
  
• Mal 4:1-2 “Se, dagen kommer, den brenner som en ovn. Alle frekke og ugudelige skal da være som halm, og dagen som kommer, skal brenne dem opp, sier Herren, Allhærs Gud, så verken rot eller gren blir igjen. Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferds sol renne med legedom under sine vinger. Dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper av fjøset.”
  
• Jes 33:10-12, 14-15 “Nå vil jeg reise meg, sier Herren, nå vil jeg stå opp og stige fram. Dere unnfanger høy og føder halm, min pust skal fortære dere som ild. Folkeslag skal brennes til kalk, de skal brennes lik nedhogd tornekratt….”På Sion blir synderne slått av redsel, de gudløse gripes av angst: «Hvem av oss kan holde seg nær den fortærende ild, hvem kan bo ved de evige flammer?» «Den som ferdes i rettferd og taler det som er rett, som avviser vinning vunnet ved vold,som vifter med hånden for å vise at han ikke tar imot bestikkelser, stopper ørene til for all tale om bloddåd, og lukker sine øyne for det som er ondt…”

Ild fremstilles som et rensende prinsipp

• Åp 3:18 “Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, renset i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle de.”
• 4.Mos 31:22-23a “Gull og sølv, kobber og jern, tinn og bly, alt som tåler ild, skal dere la gå gjennom ild, så det blir rent.”
  
• 1.Kor 3: 10-15 “I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus. Men om noen bygger på grunnvollen med gull, sølv eller edelstener, med tre, høy eller halm, skal det en gang vise seg hva slags arbeid den enkelte har gjort. Herrens dag skal gjøre det klart, for den åpenbarer seg med ild, og ilden skal prøve hvordan den enkeltes verk er. Om det byggverket noen har reist, blir stående, skal han få sin lønn. Dersom det brenner opp, må han lide tapet. Selv skal han bli frelst, men bare som gjennom ild.”
• 1.Pet 1:7 “Slik blir troen deres prøvet. Selv forgjengelig gull blir prøvet i ild. Troen, som er mye mer verd, må også prøves, så den kan bli til pris og herlighet og ære for dere når Jesus Kristus åpenbarer seg.”
• 2.Pet 3:7 “Men de himler og den jord som nå er, er i kraft av det samme ordet spart til ilden. De holdes oppe helt til dommens dag, da ugudelige mennesker skal gå fortapt.”
• Jes 10:17 “Israels lys skal bli til en ild, Israels Hellige til en flamme som brenner i hans land og fortærer både torn og tistel på en eneste dag.”
  

Den hellige ånd

Den hellige ånd, Guds ånd, blir omtalt som ild, en flamme (1.Tess 5:19, Luk 12:49)). Denne “flammen” representerer flere ulike ting i bibelen, som: kraft, fornyelse, veileder, sannhet og helliggjørelse. (Joh 14:16-18)
David Wilkerson sa i en tale som het “getting to know the holy spirit”, den 30.09.07 :“Han har plantet i meg en hunger til å bli stadig mer kjent med Jesus Kristus. Jeg vet at han virker i meg, fordi jeg er ikke den mannen jeg engang var. Jeg er ikke den jeg var, fordi han gjør noe i meg, bare spør min kone. Dere tror kanskje jeg skryter, Ja, jeg skryter i Kristus. Jeg skryter i den hellige ånds kraft. Han gir meg bevis på at jeg er blitt kjent med ham… Han forandrer oss fra herlighet til herlighet.”

Vi kan se at ett av hans aspekter ved å bli kjent med den hellige ånd er at det skaper en forandring i ham. Denne ilden (Luk 12:49, Luk 3:16) som er blitt tent i ham, og alle troende, har startet prosessen allerede her å nå med å rense oss fra innsiden og ut. Det er blant annet en av funksjonene til “ilden”, nemlig en hjelp til at Kristus vinner skikkelse i oss (Gal 4:19). Vi kan også legge merke til at denne renselsen som settes igang ikke er et valg for troende, denne ilden kommer til å rense oss for alt det som ikke hører hjemme, enten nå eller ved dommen (1.Kor 3:10-15, 1.Kor 11:32). Det at Kristus vinner skikkelse i oss er ikke alltid det letteste for oss å gå igjennom. Det kan f.eks innebære at vi må kutte ut med et eller annet som vi egentlig har pleid å gjøre, men som den hellige ånd minner oss på ikke samstemmer med vår nye skapning i Kristus. Slike forandringer er ikke alltid de letteste å gå igjennom, men det vil være til det beste for oss tiltross for at vi ikke alltid ser det slik med engang. Mange Kristne tenker slik at: ja, vi kan bare leve som vi vil her på jorden ettersom vi vil bli gjort fullkommen “i et nu” i det neste liv allikevel, og at det kan være litt vanskelig å få det til her nede. Jeg tror dette er en unyansert beskrivelse av hva bibelen forteller oss. Jeg tror at denne “renselsen” er på en lignende måte “hard” å gå igjennom, uansett om det er her på jorden eller ved dommen. Men dette er noe vi klarer kun igjennom å se Hans kjærlighet og nåde for oss, uansett hvor vanskelig det enn måtte være. Gud som er den fullkomne agapekjærlighet kan ikke ha samkvem med den menneskelige og ufullkomne natur, derfor må vi gjennomgå en rensing av vår karakter for å kunne “hvile på de evige marker” med Ham. Sagt på en annen måte:

Love can forbear, and Love can forgive… but Love can never be reconciled to an unlovely object… He can never therefore be reconciled to your sin, because sin itself is incapable of being altered; but He may be reconciled to your person, because that may be restored.
- Traherne. Centuries of meditation, II, 30.

Ild = Kjærlighet

Jeg sier som Blindside: ilden er kjærlighet. Denne ilden som kommer frem ved ulike anledninger kan ikke adskilles fra det faktum at Gud er kjærlighet (1.Joh 4:8). Kjærligheten er ikke noe Han gjør, men det er det Han er. Alt som Gud gjør er motivert utifra hvem Han er, dermed er alt motivert utifra Kjærligheten. Dommen over de ikke-troende er motivert av kjærlighet, renselsen av oss troende er motivert utifra kjærlighet, når Hans sønn Jesus døde på korset var det motivert utifra kjærlighet. Alt som Gud gjør er motivert av hvem Han er – Kjærlighet.

About a burning fire – Blindside

I thought about fire in the sky.
I thought about fire.
I thought about love burning in your eye.
I thought about fire.
It hurts that drops of fire would fall so precise,
and how everything else would lose its meaning.
What a beautiful, what a painful surprise.
There is no peace outside if there is nothing within.
It hurts. But like coming home, once dried up.
I guess this is what you get when a heart expands.

I thought about…

Love is destructive for the ego.
And Your voice is the only thing
that speaks rebelliously in this world of claiming your own.
There is no peace outside if there’s nothing within.
Love is addictive for the spirit.
And Your voice whispers with a roar,
that fire rises up, refills.
Place the right king on the throne

I thought about…

I thought about a burning fire
I thought about a loving fire
I thought about Your love
I thought about your love
(x3)

I thought about a burning fire
I thought about a burning fire
I thought about Your love
I thought about Your love
I thought about love
I thought about love
Your love