Med dagens kunnskap om sosialpsykologi kan man slå sammen det åndelige og det fysiske til én uadskillelig enhet. I samsvar med moderne psykologi og i motsetning til den greske tankegangen, som satte et distinkt skille mellom ånd og materie, hadde jødene for mange tusen år siden et lignende syn. Konseptet Halloween legger forholdene til rette for at selv normale mennesker kan utføre handlinger som ikke samsvarer med deres moralske verdier, og enda verre utfører onde og grusomme handlinger. Halloweens ”åndelige” bakgrunn er blitt en selvoppfyllende profeti som man ser tydelig manifestert som en fysisk inkarnasjon.

Ordet Halloween, slik vi kjenner det i dag, er først kjent fra 1500-tallets Skottland. Det er en Skotsk variasjon av ’All Hallows Even’ (evening), kvelden før ’All Hallows day’ avholdt 1. November. I samsvar med middelaldersk teologi, skulle man på denne dagen ære helgener og be for dem som nylig var død og som hittil ikke hadde nådd den himmelske ekstase. Det var vanlig å tro at disse åndene saumfarte jordens overflate inntil ’All Hallows day’ og at denne kvelden var deres siste mulighet til å hevne seg på sine fiender. Folk tok dermed på seg masker og kledde seg ut for å unngå å bli gjenkjent av åndene i sin jakt på fiender.

Det er disse maskene og forkledningene, som i dag blir sett på som synonymt med Halloween, som leder oss til hovedpoenget. Ungene kler seg ut og går fra dør til dør og spør ’knep eller knask’. De litt eldre kler seg ut, går på fest og drikker alkohol. Jeg vil her hovedsakelig fokusere på den siste deltradisjonen utkledningsfest. Samtidig vil det generelle aspektet med utkledning, uavhengig om det er i form av en fest eller å gå fra dør til dør, være et viktig punkt.

Det som sosialpsykologien åpenbarer gjennom enorme mengder empiriske data; samlet fra en rekke ulike studier over ulike tidsperioder, er at den sosiale settingen har enormt mye å si. De sosialpsykologiske faktorene som spiller inn – enten det dreier seg om systemer, omgivelser eller situasjoner – forsterker sannsynlighet for hvordan mennesker kommer til å oppføre seg og hvilke gjerninger de gjennomfører. Hvis man skrur på visse sosialpsykologiske faktorer kan ’presse’ mennesker til å gjøre ting de mest grusomme og gode ting. Gjennom det kjente Milgram eksperimentet, hvor lydigheten ovenfor en hypotetisk autoritetsperson ble testet, så man tydelig hvor formbar menneskenaturen kunne være. Ved å skru på de rette ’knappene’ kunne man få lydighet til å variere stort. På den ene siden var den så lav som 10 prosent og på den andre ekstremiteten så høy som 90 prosent. Og dette tilfellet gjaldt å gi støt til en ’elev’ (skuespiller) hvor forbedring av hukommelsen som den rettferdiggjørende ideologien. Den reelle forsøkspersonen spilte ’læreren’ i eksperimentet. Støtene skulle øke med 15 Volt for hvert feile svar fra eleven og gå helt opp til 450 Volt, noe som tilsvarer et dødelig støt. Støtene var kun ekte i hodet til ’læreren’ og skrik og hyl som samsvarte med Voltstyrken var spilt inn på forhånd.

Det finnes mange sosialpsykologiske knapper man kan trykke på for å skape rette/feile omgivelser. Et fengsel er et godt eksempel. Man dehumaniseres ved kle seg i like drakter samtidig som ens navn blir byttet ut med tall. Man anonymiseres til en stor grå masse ved like uniformer. Man har tydelige autoritetsfigurer, ”Mr. Correctional Officer” som igjen skaper talte og usagte regler. Man mister tidsperspektivet, glemmer fremtiden og lever direkte naglet i et hedonistisk nåtidsperspektiv. Alle disse aspektene og fler til, ble tydelig påvist gjennom det velkjente sosialpsykologiske eksperimentet: The Stanford Prison Experiment. Der ble 24, så normale som overhodet mulig, collegegutter satt i et provisorisk fengsel for å undersøke hvor stor rolle de sosialpsykologiske faktorene hadde for hvilke gjerninger man gjorde. Det var viktig at guttene, alle i 20 års alderen, var så mentalt stabil og normal som mulig. På denne måten kunne man se om normale gutter kunne bli forandret på grunn av settingen og ikke av sine eksisterende psykologiske indre disposisjoner.

Fangene skulle omtale vaktene som ”Mr. Correctional Officer”. Denne prosessen er vanlig for å dehumanisere mennesker, og gradvis få dem til å gi opp sin selvstendighet og meninger. Fangevokterne ble på lik måte anonymisert ved å ha på seg uniformer og store solbriller. De tredde fort inn i rollen som autoritære vakter. De gikk ikke langt tid før vaktene dominerte fangene. Eksperimentet som opprinnelig skulle vare i to uker, ble avsluttet etter bare 6 dager på grunn av de ekstreme reaksjonene som utfoldet seg. Studentvaktene ble stadig mer sadistiske, i det de ydmyket fangene både seksuelt, verbalt og fysisk. Noen vakter rapporterte til og med at de likte det. Det kom og tydelig frem at fangene og noen av vaktene glemte at dette var et eksperiment. Rollene som fanger ble en del av dem. Intelligente universitetsstudenter ble altså transformert til fanger hvor mange av dem hadde følelsesmessige sammenbrudd i form av stress. Det hele ble så ille at fem av dem måtte avslutte innen den første uken var over. Den første måtte forlate fengslet etter bare 36 timer! De av fangene som klarte seg best var dem som blindt fulgte ordrer. De tillot vaktene å ydmyke dem, og når de ble interjvuet på ”Parole Board” møtet, tok de selv skylden og mente at de fortjente det. Denne studien viste, innenfor vitenskapelige rammer, det som senere skulle skje i virkeligheten under den amerikanske fangetorturen i Abu Ghraib, Irak.

I form av enkelte lignende faktorer tilrettelegger også en Halloween-fest forholdene for potensielle onde gjerninger. Dette har blitt vist, både i form av eksperimenter innenfor vitenskapelige rammer og i det virkelige liv. I Halloween eksperimentet som ble satt opp for noen barneskole elever av deres lærer og under overvåkning av sosialpsykolog Scott Fraser, var det fokus på aspektene dehumanisering og anonymisering. Der ble det holdt noen leker for barna hvor de kunne vinne poeng som kunne byttes inn i gaver når kvelden var omme. Jo flere poeng de hadde, jo bedre premier fikk de. Halvparten av lekene var ikke-aggressive og halvparten involverte konfrontasjon mellom barn for å nå målet. Eksperimentet ble satt opp i en A-B-A rekkefølge, hvor A er uten kostymer og B er med kostymer. Den første leken uten kostymer ble satt i gang med lærerens unnskylding at kostymene var på vei. Når kostymene ankom, gikk barna inn i ulike rom slik at identitene skulle være skjult for hverandre. Når kostymene igjen ble tatt av var unnskyldningen at de skulle bli gitt videre til noen andre barn. Data fra eksperimentet taler sterkt for anonymitetens påvirkning. Aggresjonen til ungene økte betraktelig straks de fikk på seg kostymene. Prosentvis doblet aggresjonen seg fra den første lekten uten kostymer til den andre leken med kostymer fra 42 prosent (A) til 86 prosent (B). Et annet interressant funn var at høy aggresjon hadde motsatt påvirkning på hvor mange poeng de fikk. Jo høyere aggresjon, jo mindre poeng. Til slutt viste det seg at aggresjonen ikke hang igjen i den siste leken uten kostymer. Aggresjonen sank faktisk ned til 36 prosent i den siste leken.

Et annet Halloween eksperiment i ’feltet’ viste det samme. Unger som var ute og gikk fra dør til dør stjal mer ’knask’ når de var anonyme enn når deres identitet var kjent. Venner av forskerne satt ut boller fylt med godteri hvor det stod en lapp på: ”ta én”. Noen unger gikk alene og andre gikk i grupper, en annen sosialpsykologisk faktor – gruppementalitet. Blant de 700 ungene som ble studert tok 57 prosent mer enn én når de var i en gruppe og var anonym. Når ungene var alene og anonym tok 21 prosent mer enn én. Når ungenes identitet var kjent og de var alene tok 8 prosent mer enn én. Med kjent identitet og i en gruppe med andre tok 21 prosent mer enn én. Disse eksperimentene påviser at hvis man skrur på enkelte sosialpsykologiske faktorer, endrer oppførselen seg tydelig.

Dette er og et prinsipp man finner igjen i krigføring verden over, uavhengig av tid. Det er vanlig tradisjon i de fleste kulturer å ta på seg krigsmaling, masker eller å uniformere seg når man går til krig. Kultur antropolog R.J. Watson ønsket å undersøke om dette hadde en effekt på hvor aggressive de var i krigføring og hvor mange krigerne drepte. Han sammenlignet dem som ikke forandret bekledning eller maskerte seg i forhold til dem som gjorde det. Funnene var veldig talende! Grusomme handlinger i krig blir også forsterket av den institusjonaliserte godkjenningen man får i bakhånd. Saken er som regel alltid rettferdiggjort av en eller annen ’hellig’ ideologi. Watson fant at ut at av de 23 samfunn han undersøkte, forandret 15 av dem utseendet. De var også de klart mest brutale. Hele 80 prosent (12 av 15) av dem brutaliserte altså sine fiender. I den andre kategorien, hvor de ikke forandret utseendet før de gikk i krig, deltok ikke 7 av 8 av samfunnene i slik brutal oppførsel. En annen måte å forklare dette på, er at 90 prosent av tiden når offre ble drept, torturert og voldtatt var det av krigere som hadde forandret utseende før krig.

Nå nylig skjedde det et drap i Oslo på en Halloween-fest. Det virker som om slike grusomme handlinger er en gjenganger på denne kvelden. Gjør man et googlesøk på ’Murder Halloween party’ kommer det hele 52 000 000 treff. Alle disse dreier seg selvsagt ikke om faktiske drap og grusomheter. Mange av treffene består av mytiske og konspiratoriske artikler om Halloween. En myte har for øvrig alltid en viss sannhetsverdi, noe som vises gjennom alle nyhetsartiklene som rapporterer kveldens faktiske grusomheter. Oppfattelsen av Halloweenkvelden som mytisk og konspiratorisk, idet enkelte henviser til dens åndelige bakgrunn kan være forståelig. Forsvarsadvokaten til den drapssiktede i det nylige Oslo-drapet illustrerer dette med utalelsen at ”denne hendelsen er ganske uforståelig”. Venninen til den siktede utdyper også denne fortvilelsen om manglende forklaring for hendelsene. ”Alt virket normalt da. Han fortalte at han gledet seg til festen i leiligheten den kvelden. Jeg har i ettertid tenkt og tenkt om han virket annerledes eller om det var noe galt, men det var ikke det.” Det er kjent at når man ikke finner tilfredstillende forklaringer, tyr man til myter og konspiratoriske teorier; “kanskje det er ånder som påvirker oss?” kan enkelte spørre i fortvilelsen time.

Myter og konspirasjonsteorier har som sagt nesten alltid en viss sannhetsgehalt. Man kan skylde på ånder, demoner og projeksere det som en virkelighet separat fra oss selv og omgivelsene. Dette er for øvrig bare ord som brukes for å forklare det uforklarlige. I samsvar med sosialpsykologiens funn, er det nå for øvrig på tide å bevege seg tilbake i tid og til en viss gruppe for å til dekryptisere denne ordbruken.

Jødene, inkludert Jesus og Paulus, snakket om ånder, ‘makter og myndigheter’, ‘herskeren over himmelrommet’, engler osv. Dette språket ble brukt for å omtale systemer, omgivelser og situasjoner som hadde forsterket seg og utvidet seg til en ‘entitet’ større enn de individene som tilsammen utgjorde dem. De omtalte ikke usynlige åndeskapninger som flakset med vingene like over oss. ‘Maktene og myndighetene’ omtales i bibelen som synlige og usynlige, jordlige og himmelske, åndelige og institusjonelle. På den ene siden har de en ytre, fysisk manifestasjon – i form av bygninger, personell, biler og telefoner. På den andre siden har de et indre, kall det gjerne åndelig eller sosialpsykologiske – gruppetenkning, kulturer, holdninger osv. Disse kan utdypes betraktelig videre, i form av distinkte sosialpsykologiske faktorer som alle har ulike påvirkninger ut i fra hvilke det er og i hvilken kombinasjon de oppstår. Det åndelige og det fysiske er begge deler på én gang og man kan ikke skille dem. Dette er i kontrast til to tankesett; det rent materialistiske og det rent åndelige.

Det åndelige og det fysiske er en uadskillelig enhet som kan forsterkes, konsentreres og utvides ved hjelp av sosialpsykologiske faktorer. Dette kan gi den tidligere ‘åndelige’ og mystiske forklaringen mer mening. Når man kjenner til kraften og potensialet til de ulike faktorene kan man til en viss grad forstå hvordan selv de mest normale mennesker kan gjøre de mest onde gjerninger. Mennesker er ikke onde i seg selv, men er man ikke bevisst på faktorenes kraft og blir sugd inn i øyeblikket omgitt av konsentrerte faktorer, kan det gå ille for tilnærmet hvem som helst. Halloween, med masker som skjuler en fra åndenes hevn, kan ende opp med å bli en selvoppfyllende profeti.

Intervjuer: Med tanke på tiden og samfunnet har de sagt at nevrose er et sunnhetstegn, er tilpasningsevne et sykdomstegn?

Jens Bjørneboe: Jeg synes det i dag. Jeg tenker f.eks. på en sånn ting som at jeg har en liten datter. Som er 3-4 år gammel. Hun lever nu i en sunn og deilig trossperiode. Og svarer på nesten alle ting med at «du skal ikke bestemme over meg». Og det synes jeg er forferdelig beklagelig i hvilken grad denne innstilling blir borte hos voksne mennesker som altså tilpasser seg i en slik grad. Altså, tilpasser seg som en geléklump, til en form. Og som faktisk lar profesjonelle politikere stelle og gjøre med verden presis hva de vil, uten å oppfatte at de selv i virkeligheten har ansvaret for det som skjer.

Intervjuer: De har enda til sagt at trangen til underkastelse under maktlystne autoriteter holder på å drive menneskeheten ut i den største katastrofen den har opplevet.

JB: Ja, jeg tror at det er jo det samme, den samme tingen. Altså, hvis man nu ikke kommer til andre former for samfunnsdannelse. Altså, hvis man ikke kommer til en mer føderativ samfunnsform, så… Altså, til en føderativ, det vil si en ikke-autoritær samfunnsform så har vi ingen muligheter til å unngå katastrofen. Altså, man blir nødt til å finne samfunnsformer som har vært under debatt tidligere, men som – i forrige århundrede for eksempel – men som hittil ikke er blitt prøvd i særlig utstrekning. Altså, med en desentralisering av makt på toppen av pyramiden. Altså, ved å tenke seg.. Min tanke er jo at man måtte i fremtiden ta sikte på en langt mer horisontal samfunnsform, og ikke denne vertikale pyrimidale form som faktisk eksisterer i dag – sterkest naturligvis i diktaturene, men også i uhyggelig grad innen vårt parlamentariske demokrati.

Intervjuer: Den som vil ha makt over andre må dø, sies det i Semmelweiss. Er dette revolusjon de forkynner Bjørneboe?

JB: Altså nå er jo dette en replikk som ikke jeg helt og holdent kan trekkes til ansvar for. Å dø er jo et sterkt ord, jeg er ikke tilhenger av at folk dør overhode, bortsett fra den naturlige død som kommer når man er mett av dager. Men altså mennesker som viser åpenbare, klare personlige maktbehov bør man jo i alle fall omgås med den aller største skepsis. jeg mener et av forholdene… ett av problemene ser man særskilt tydlig i rettslivet, men også i det politiske liv. At man setter inn et menneske i en stilling som faktisk gir stor makt. I det øyeblikk man har plassert et menneske i denne maktstilling så opphører all kritikk. Da har man gitt han makt så han kan holde på i fire år eller i tolv år eller i hvor lenge det skal vere, han er hevet over kritikk fordi man har makten. Det naturlige og demokratiske, ville jo vere akkurat det motsatte.. at man i den grad man gir et menneske makt, i den grad skal menneske uavbrutt under mikroskopet. Makt bør ledsages av kronisk mistillit, for vi vet av erfaring ar makt er en meget farlig ting.

Intervjuer: Du er jo som kjent ikke en tilhenger av religionen, du har tidligere kalt den en blanding av juristeri og magi.

JB: Ja, det er et svært presist uttrykk fordi det er jo aldeles utrolig hvor meget skarpsindighet teologien egentlig har mobilisert.. helt fra kjetterprosessenes tid og fra hekseprosessenes tid… hvis man gjenomgår disse tingene, altså der faller jo juss og teologi totalt sammen. Så er det jo ufatteleg hvilken absurd skarpsindighet som er blitt brukt på fortolkninger, på omskrivinger fremfor alt blitt brukt til å forvandle kristendommen til det motsatte av hva den er, og av jurister til og forvandle rettferdigheten til det motsatte. Og utgangspunktet er magisk, det er ren magi, også i tillegg til dette kommer også denne forferdelige skarpsindigheten.

Intervjer: De har sagt jo om kristendommen at vi kan spotte den avsky den, men den dag vi klarer og trekke sløret av så vil vi gjenkjenne vår ungdoms elskede, vår eneste kjærlighet.

JB: Ja.. det er svært mange år siden jeg har skrevet dette, men jeg tror nok egentilg det framdeles, men for å komme til et nytt bilde og en ny forståelse av kristendommen så må det jo ryddes århundreders teologi av veien og det er jo ikke arbeid for hvem som helst. Altså, det ligger jo – hele teologien, kirkevesenet og den forferdelige autoritære makt – er vel det som i dag har bidratt mest, ved siden av religionsundervisningen i skolen, har bidratt mest til å avkristne hele vesten.

Intervjuer: De har også sagt, eller latt overlærer Jokkumsen si om kristendommen, at det ikke finnes noen annen religion som har slik appell til hykleri, forstillelse og løgnaktighet.

JB: Det er vel egentlig ikke religionen som har denne appellenm men det er det som er blitt gjort ut av den. Altså, for eksempel ved overaksemptuering av det man kaller seksualmoral og en rekke andre ting.

Dette er et lite skriv til minne for de mange menn og kvinner anklaget, forfulgt og drept av kirken opp gjennom historien.

Når jeg skriver ordet «kirken», referer  jeg ikke til den forsamling Jesus opprettet, men til menneskeskapte hierarkiske institusjoner. Disse institiusjonene kjennetegnes ved at noen folk – «de hellige, utvalge og ekstra salvede» – setter seg over andre troende. Dette følger ikke mønsteret som Jesus lærte sine disipler. Man skulle lede ved å være en tjener for andre. Man skulle leve ut den radikale jesusetterfølgelsen i praksis. Ledere per Jesu definisjon, passer ikke rammen av typiske bedriftsledere som hever seg over andre, kommanderer, styrer med jernhånd og lignende. Jesu eksempel lærer tvert om det motsatte: å vise styrke og virkelig lederskap, er å bøye seg i støvet foran slaver og vaske deres føtter.

Etter litt obligatorisk kirkekritikk, kan det være fordelaktig å definere kjetter. Oxford English Dictionary definerer det slik:

«a theological or religious opinion or doctrine maintained in opposition, or held to be contrary, to the ‘catholic’ or orthodox doctrine of the Christian Church, or, by extension, to that of any church, creed, or religious system, considered as orthodox. By extension, [heresy is an] opinion or doctrine in philosophy, politics, science, art, etc., at variance with those generally accepted as authoritative.»

Kirkens historie er full av historier om kristne definert som kjettere av den ortodokse kirke. Prosessen med å fastlegge kristne dogmer begynte med Paulus’ skrifter i Det nye testamente. Han advarer mot falske lærere, og presiserer en rekke trosmessige læresetninger. Tidlige angrep på kjetteri finner man også hos Tertullian, Ireneus av Lyon, Ignatius av Antiokia og Polykarp av Smyrna. Disse tidlige teologenes verker ledet fram mot definisjonene av dogmer som ble nedfelt i den nikenske trosbekjennelse ved konsilet i Nikea i 325. Forskjellen mellom de første og de siste (fra Konstantin og utover), var midlene man brukte.

Før kristendommen ble akseptert av romerske myndigheter ble det rettet angrep fra en fraksjon av kristne mot en annen, men ingen hadde maktmidler å bruke mot sine motstandere. Etter 325 hadde man både klarere definerte dogmer, samt støtte fra keiseren. Det ble raskt klart at keiseren hadde en interesse i å undertrykke kjetterier, da de skapte uro i imperiet. Det utviklet seg derfor et samspill mellom kirkelige og verdslige myndigheter for å bryte teologisk uenighet. Den første kjetter som ble henrettet var Priscillianus av Avila. Han ble henrettet etter ordre fra keiser Magnus Maximus i 385, til tross for protester fra biskopene Ambrosius av Milano og Martin av Tours.

Videre bare fortsatte kjetteriballen og rulle – noen perioder værre enn andre. Under middelalderen ble det til og med opprettet en egen inkvisisjon til å ta seg av «kjetterne.» Historikeren Hernando del Pulgar skriver at bare iløpet av en tolvårsperiode, fra 1478-1490, ble 2000 kjettere brent på bålet.

Arnulf Øverland skriver i sin bok «En Kjetters Bekjennelser» om noen kvinner som ble brent på bålet for hekseri. Han skriver: «Seks kvinner i byen Lindheim ble underkastet tortur for å bekjenne, at de på kirkegården hadde gravet opp liket av et barn for å bruke det til sine heksesalver. De tilstod. (Skal nevnes at det var etter utholdende tortur) Den enes ektefelle fikk dog satt igjennom at graven i nærvær av alle autoriteter ble åpnet, og man fant naturligvis barnet urørt i kisten. Men inkvisitoren holdt på, at det urørte lik var et djevelsk synsbedrag, og da de alle hadde tilstått, måtte man stole mer på denne tilståelse enn på sine sanser. Så ble de alle brent.» ((side 21))

I det sekstende århundre sørget John Calvin for at Michael Servetus ble brent på en påle fordi han nektet for at Jesus var Guds sønn fra evighet av. I tillegg trodde han ikke på dåp av barn.

Når man leser det nye testamentet og en klare tydelige røde tråden, kommer selv et barn til konklusjonen at kjærligheten står høyest av alt. De nyetestamentlige skribentene fremholder at hvis man ikke har kjærlighet, har man ingenting. Hvordan kan man da med god samvittighet finne på å drepe andre mennesker? Hvor mye har man ikke da bommet på målet?

For å vise dette kan man ekstremt kjapt ta et lite bibelstudie rundt emnet.

Jesus sier det klart: «…Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.» Johannes skriver også om kjærligheten, og fortsetter i samme spor som Jesus: «Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er fra Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.» Paulus bekrefter og understreker det hele ved sin poetiske utgreining av kjærlighetens viktighet i 1.Kor 13: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.»

Når vi ser viktigheten av kjærligheten – selve kjernen i den kristne tro – og at alt bygger på den og ingenting holder stand uten. Hvor absurd blir det ikke da å lese om alle som er blitt drept opp igjennom historien i Jesu navn? Mange av disse menneskene ble drept for å være uenige med de klassiske kristne doktriner, og ble dermed definert som kjettere.

Men hvem er de virkelige kjetterne?

I listen under finner man navnet på noen få som har blitt drept i regi av den institusjonelle kirken.

Dømt av den romersk-katolske kirke

1. Ramihrdus of Cambrai (1076 or 1077) (lynsjet)
2. Peter of Bruys († 1130) (lynsjet)
3. Gerard Segarelli († 1300)
4. Fra Dolcino († 1307)
5. Sister Margherita († 1307)
6. Brother Longino († 1307)
7. Marguerite Porete († 1310)
8. Botulf Botulfsson († 1311), Den eneste kjetter som er kjent drept i Sverige.
9. Jacques de Molay (1243-1314)
10. Guilhèm Belibasta († 1321)
11. Francesco da Pistoia († 1337)
12. Lorenzo Gherardi († 1337)
13. Bartolomeo Greco († 1337)
14. Bartolomeo da Bucciano († 1337)
15. Antonio Bevilacqua († 1337)
16. William Sawtre († 1401)
17. John Badby († 1410)
18. Jan Hus (1371-1415)
19. Jerome of Prague (1365-1416)
20. St. Joan of Arc (1412-1431)
21. Thomas Bagley († 1431)
22. Pavel Kravař († 1433)
23. Girolamo Savonarola († 1498)
24. Joshua Weißöck (1488-1498)
25. Jean Vallière († 1523)
26. Hendrik Voes († 1523) and
27. Jan van Essen († 1523)
28. Jan de Bakker († 1525)
29. Wendelmoet Claesdochter († 1527) Første Hollandske kvinne drept som kjetter.
30. Michael Sattler († 1527)
31. Patrick Hamilton († 1528)
32. Balthasar Hubmaier (1485-1528)
33. George Blaurock (1491-1529)
34. Hans Langegger († 1529)
35. Giovanni Milanese († 1530)
36. William Tyndale (1490-1536)
37. John Frith (1503-1533)
38. Jakob Hutter († 1536)
39. Francisco de San Roman († 1540)
40. Giandomenico dell’ Aquila († 1542)
41. George Wishart (1513-1546)
42. John Rogers († 1555)
43. Rowland Taylor († 1555)
44. John Hooper († 1555)
45. Robert Ferrar († 1555)
46. Patrick Pakingham († 1555)
47. Hugh Latimer (1485-1555)
48. Nicholas Ridley (1500-1555)
49. Bartolomeo Hector († 1555)
50. Paolo Rappi († 1555)
51. Vernon Giovanni († 1555)
52. Labori Antonio († 1555)
53. John Bradford († 1555)
54. Thomas Cranmer (1489-1556)
55. Pomponio Angerio († 1556)
56. Nicola Sartonio († 1557)
57. Fra Goffredo Varaglia († 1558)
58. Gisberto di Milanuccio († 1558)
59. Francesco Cartone († 1558)
60. Antonio di Colella († 1559)
61. Antonio Gesualdi († 1559)
62. Giacomo Bonello († 1560)
63. Mermetto Savoiardo († 1560)
64. Dionigi di Cola († 1560)
65. Gian Pascali di Cuneo († 1560)
66. Bernardino Conte († 1560)
67. Giorgio Olivetto († 1567)
68. Luca di Faenza († 1568)
69. Thomas Szük (1522-1568)
70. Bartolomeo Bartoccio († 1569)
71. Dirk Willems († 1569)
72. Fra Arnaldo di Santo Zeno († 1570)
73. Alessandro di Giacomo († 1574)
74. Benedetto Thomaria († 1574)
75. Diego Lopez († 1583)
76. Gabriello Henriquez († 1583)
77. Borro of Arezzo († 1583)
78. Ludovico Moro († 1583)
79. Pietro Benato († 1585)
80. Francesco Gambonelli († 1594)
81. Marcantonio Valena († 1594)
82. Giovanni Antonio da Verona († 1599)
83. Fra Celestino († 1599)
84. Giordano Bruno (1548-1600)
85. Maurizio Rinaldi († 1600)
86. Bartolomeo Coppino († 1601)
87. Kimpa Vita (1684-1706)
88. Maria Barbara Carillo (1625-1721)

Dømt av den anglikanske kirke

1. Anne Askew (1521-1546)
2. Joan Bocher († 1550)
3. George van Parris († 1551)
4. Matthew Hamont († 1579)
5. John Lewes († 1583)
6. Peter Cole († 1587)
7. Francis Kett († 1589)
8. Bartholomew Legate (1575-1612)
9. Edward Wightman (1566-1612)

Dømt av den øst ortodokse kirke

1. Basil the Physician († 1118)
2. Avvakum Petrovich (1620-1682)
3. Quirinus Kuhlmann († 1689)

Dømt av den Calvinistiske/protestantiske kirke

1. Michael Servetus (1511-1553)

Det var vanlig blant jødene å vente på Messias. Når han kom skulle alt som var feil med jorden bli satt i sin rette stand. Jødene hadde stort sett vært et undertrykt folk. Først under Egypt, så Assyria, Babylon, Medo-Persia. Deretter under Alexander den stores hellenisering og det mektige romerske rike. Ett av deres håp var at når Messias kom, ville alle deres fiender bli lagt under deres føtter. Israel ville atter en gang bli en mektig nasjon. Den jødiske Messias ville fjerne all sykdom, lidelse og urettferdighet. Alle som noensinne hadde levd skulle stå opp fra de døde og komme frem for Guds dom – noen til død, andre til Gan Eden (den nye jord). Messias skulle komme én gang og sette alt i sin rette stand, denne verdens riker skulle ikke lenger regjere med urett, men Guds kongedømme skulle vare for evig og aldri gå til grunne.¹

Tingenes tilstand ble ikke slik de hadde tenkt. Messias kom, men ikke med all makt og velde fra himmelen. Han ble født som en vanlig unge under fattige kår. Han vokste opp og lærte seg de jødiske skrifter til det fulle, levde med syndere og tollere, snudde opp ned på konseptet makt og levde som en tjener. Han nektet å ta del i domineringssystemet og ville ikke gripe makten over denne verdens riker på satans måte.² Han praktiserte ikke-vold, snudde opp ned på sosiale konvensjoner, brøt raseskiller og undertrykkende kjønnsmønstre. Han var på de fattiges side og illustrerte med hvert atom i sin kropp motstand mot undertrykkelse og de systemer som opprettholdt det. Han instituerte Guds rike. Et opp-ned rike hvor alt var gjort motivert ut fra en radikal og guddommelig kjærlighet han kalte agape.

De første kristne fulgte også i dette mønsteret. De så på Jesu oppstandelse som et tegn på at Guds rike allerede var kommet. Dette var et faktum, et aksiom åpenbart gjennom Jesus. Oppstandelsen illustrerte at Gud hadde slått på lyset, og at jobben var gjort. Tidsgapet mellom Jesu oppstandelse i år 33 og frem til nå er på hele 1978 år. Relativt lenge, men som sagt er det nettopp det – relativt. Hvis man anerkjenner en evig Skaper, en som alltid har eksistert, blir tid for Ham som et infitisimalt øyeblikk. For oss derimot, små muoner og døgnfluer i kosmisk forstand, blir tiden fra bryteren presses til lyset faktisk fyller rommet lang.

Dette illustrerer konseptet om hvordan de første kristne så på riket som already here, but not yet. Hebreerbrevet uttrykker det slik: «Da Gud la alt under ham, da var ingen ting unntatt; alt skulle underlegges ham. Ennå kan vi ikke se at alt er lagt under ham». Dikotomien mellom at Guds rike allerede var her, samtidig som man ikke kunne se det, var en uvanlig tanke for jødene. For jødene skulle ikke én mann stå opp fra de døde, men alle. Og det til dom ved Messias’ komme. Han skulle ihvertfall ikke dø, han var jo deres redningsmann. I følge Paulus så jødene på dette som en «fornærmelse».³ At deres mektige Messias, som skulle knuse satans rike og redde Israel, skulle dø var rett og slett utenkelig.

De første kristne, det vil si de jødene som tok i mot Messias, forandret teologi. Jesu oppstandelse illustrerte at Guds rike var kommet. Han hadde overvunnet døden, og skulle komme igjen. De trodde at vi levde i en mellomfase i verdenshistorien, i en krigssone lik den vi opplever hvert år ved vårens ankomst. Alle ser at våren er kommet, det er uomtvistelig. Plantene kjemper for å presse seg opp gjennom snøen og skyve den unna. Det er en konfliktfase mellom snø og farger, mellom det gamle og det nye. Det er fremdeles mye snø overalt hvor vi snur oss: sykdom, lidelse, vold, verdens riker og undertrykkelse. Men vi, som blomsten, lar oss ikke stoppe. Vi presser på og legger vinteren bak oss. Vi lever som om våren allerede er her og skjuler ikke på fargene: ikke-vold, kjærlighet, ærlighet og egalitarisk fellesskap. I overgangsfasen, i etterskjelvet av denne verdens riker nedgang og etableringen av Guds fullkomne rike, vil det ikke være lett. Men våren er kommet, og ingenting stopper den. Noen blomster spretter opp av snøen, strekker seg mot lyset, utbrer sine farger, puster frisk luft og manifesterer det alle vet – at våren er kommet.

1. Dan 2:44
2. Luk 4
3. 1. Kor 1

Det er generelt anerkjent at teorien om rettferdig krig, og ofte medfølgende at kristne kan delta i krigføring, har sitt utspring hos teologen St. Augustins ‘Guds by’, et verk påbegynt i 413 e.v.t. og fullført i 426 e.v.t. Som bakgrunn for dette verket er det viktig å være klar over at de første kristne, fra den nyetestamentlige perioden til ca. 170 e.v.t., var fullstendig ikke-voldelig. Som Roland Bainton viser,¹ foreligger det ingen dokumentasjon på at noen kristne skribenter anerkjente at kristne kunne delta i krigføring før Keiser Konstantins tid, rundt ca. 330 e.v.t., og at ingen kristne tjenestegjorde i det romerske militæret før etter 173 e.v.t.² De fleste akademiske utgivelser, selv dem som ikke deler Baintons overbevisninger, har de siste 20 årene støttet hans konklusjoner.³ Som jeg har vist i en annen artikkel på denne siden, finnes det enorme mengder av litteratur fra de pre-konstantinske kristne, som viser at dette er tilfellet.

Bilde av Keiser Konstantins kjente syn om at han skulle "seire i dette tegn".

Når Konstantin anerkjente Kristendommen som lovlig, og etterhvert føyde den sammen med det Romerske imperiet, skjedde det fort store forandringer. Kristendommen hadde gått fra å være en forfulgt minoritet, dog stadig økende, til å bli gjort lovlig – ikke bare det, men favorisert. Keiser Konstantin døpte seg på sitt dødsleie i 337 e.v.t. Innen 380 e.v.t. kunngjorde Keiser Gratian i ediktet av Tessalonika Kristendommen som Romerrikets offisielle religion. Under mindre enn 50 år hadde altså relasjonen mellom Kristendommen og staten undergått en enorm forandring.

Når Augustin altså i 413 starter å skrive på ‘Guds by’ addresserer han en kirke som til stor grad har er assimilert med imperiet. Det denne nyvunnede fusjonen nå trengte var en sikker filosofisk og teologisk grunn å stå på. Ikke bare måtte de kristne som enda praktiserte ikke-vold instrueres til å følge deres nye plikter, men også de hedenske kritikkene av Kristendommen måtte stilnes. På dette punktet i historien hadde det Romerske imperiet blitt utsatt for gjentatte angrep av barbarere, og en stor del av de hedenske kritikerne hevdet at Roms sørgelige tilstand skyldtes den nye statsreligionen. Det virket tross alt som om den, i sine hellige skrifter, fornektet bruk av vold til fordel for å elske. De hevdet at dette undergravde rikets mektige kampånd så vel som dets kapasitet til å forsvare seg mot andre invaderende styrker. For å besvare denne kritikken, samt å instruere kristne til kamp, fulgte Augustin i sin lærer St. Ambrosius fotspor og brukte kilder fra den eldre hedenske filosofen Cicero og det gamle testamentet. Augustin skriver i Contra Faustum:

What is the evil in war? Is it the death of some who will soon die in any case, that others may live in peaceful subjection? This is mere cowardly dislike, not any religious feeling. The real evils in war are love of violence, revengeful cruelty, fierce and implacable enmity, wild resistance and the lust of power and such like; and it is generally to punish these things, when force is required to inflict the punishment, that, in obedience to God or some lawful authority, good men undertake wars, when they find themselves in such a position as regards the conduct of human affairs, that right conduct requires them to act or to make others act in this way.⁴

Her ser vi at Augustin skiller mellom selve den voldelige handlingen i seg selv og motivet bak den. Han gjør, som Brimlow⁵ skriver, «en motsetning mellom utvendige, fysiske handlinger, og de indre, åndelige motivasjoner og påvirkning». Ved å gjøre dette lokaliserer Augustin synden i krigføring, ikke i drap av andre, men i valgt kjærlighet for vold, onskap etc. Senere i det samme verket uttrykker Augustin seg enda mer eksplisitt:

If it is supposed that God could not enjoin warfare, because in after times it was said by the Lord Jesus Christ, «I say to you that you should not resist evil, but if anyone strikes on the right cheek, then also turn him the left,» the answer is that what is here required is not a bodily action but an inward disposition. The sacred seat of virtue is the heart, and such were the hearts of our fathers, the righteous men of old. But order required such a regulation of events, and such a distinction of times, such as to show first of all that even earthly blessings ( for so temporal kingdoms and victory over enemies are consiered to be …) are entirely under the control and at the disposal of the one true God.⁶

Augustin besvarer den ene delen av kritikken ved å si at kristne kan delta i krigføring så lenge den indre motivasjonen som ligger bak er rett. Det vil si at man kan drepe sine fiender i lydighet til Gud, men da kan man ikke være drevet av begjær etter vold og makt, men av kjærlighet. Den andre delen av kritikken besvarer han ved å legge grunnlaget for at kristne kan ta del i krig, ettersom store deler av innbyggerne i Roms imperie var kristne, og å vise ut fra Romerbrevet kapittel 13 at myndigheter er en slags naturlov innsatt av Gud (noe som senere ble fyldigere utdypet av Thomas Aquinas).

Det meste av hva Augustin sier om individet kan også anvendes om Staten. Kristne kan delta i krig sammen med Staten innsatt av Gud, men begge må gjøre det på et rettferdig grunnlag og med rett motivasjon.⁷ Krig er forferdelig og fører med seg mye urettferdighet, men Augustin sier selv at fred til enhver pris er verre.⁸ Staten må derfor gå til krig hvis det er nødvendig. Hvis den, med all sin visdom, finner det nødvendig å gå til krig må den gjøre det. Krig er så ille at man kun kan gripe inn under ekstreme tilfeller, når det ikke lenger finnes noe annet alternativ. Men uavhengig av alle krigens elendigheter, i følge Augustin, ville det vært enda verre å dø i hendene på angriperen i all sin urett. Når man altså blir møtt av to slike horrible alternativer må det minste onde velges, nemlig krig.

På samme måte som en kristen kan delta i krigføring, kan også en stat gjøre det samme så lenge det gjøres med rett hensikt. Ett av de største problemene i Augustins resonnement er hans vekt på todelingen av mennesket, mellom handling og intensjon/hjerte. Det er dette som avgjør om den kristne kan slåss – vel å merke i en rettferdig krig – nemlig at hans intensjon ikke er motivert av de feile motiver (vold, makt, materielle goder). Det er denne todelingen som til stor grad forvrenger meningen i hva det vil si å være en Jesus etterfølger helt opp til vår egen tid.⁹ Å argumentere at kirken er opptatt av våre sjeler, mens Staten er opptatt av våre kropper – blant annet poenget til Augustins bilde av de to byene i hans kjente verk The City of God – er å introdusere en deling som leder til utallige dilemma som fører oss enda mer bort fra ham vi følger. Dette synet kan bli brukt til å godkjenne kristen deltagelse, ikke bare i krigføring, men i andre former for vold, å legitimere abort, utroskap og feilaktig utnyttelse av arbeidere etc. Det som betyr noe, i følge Augustin, er den kristnes indre disposisjon: alt er lov så lenge vi har den rette indre innstillingen.

Augustin hadde imidlertid ikke fullstendig feil. Like handlinger kan være ganske ulik avhengig av den indre disposisjonen til de dem utføres av. En raner og en kirurg kan f.eks. bruke en kniv til å skjære i en annen manns kjøtt. Siden kirurgen skjærer ut fra hjelpsomhet og raneren ut fra sinne kan vi følgelig skille de to. Handlingen er avhengig av motivasjonen til de som gjør den. Likevel, det Augustin overser, er den klassen handlinger som er feil, uavhengig av motiver.¹⁰ Utroskap ville være en av dem. Selv om hver av deltakerne i et slikt forhold bektraktet det kun som et utrykk for deres kjærlighet seg i mellom, ville det fremdeles være utroskap og synd. Hver av deres ekteskapsløfter utelukker dette selv om deres indre disposisjoner føles rette. Det er enkelt og greit slik at evangeliet klassifiserer enkelte handlinger i en kategori som ikke er tillatt for kristne – vold er en av dem.

Augustins tolkning av Matteus 5:39: «Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til,» er tynn. Å si at Jesus ikke mente dette bokstavelig, men kun som en indre disposisjon, er bare noe du gjør fordi du ønsker at det skal være slik. Det er klart at Jesus snakker om handlinger som må komme fra et hjerte som er lydig mot Ordet. Jesus sier jo selv, et par kapitler senere: «Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell.» Jeg klarer ikke, selv om jeg ønsker, at Jesus egentlig mente: «Kultivér en dyp indre kjærlighet for den som gjør dere ondt, og deretter slå ut hans tenner som en respons på hans aggresjon.»

Det virker heller som om Jesus undergraver nettopp Augustins grunnleggende argument. Han utlegger om et prinsipp som tilsynelatende virker iboende og som er utrykt i 2.Mos 21. Den teksten, og flere andre, utlegger i detalj under hvilke forhold voldelige responser er lov. Dommerne er instruert til å gjengi: «liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme.» ((2.Mos 21:23-25)) Dette er den lov Gud gav sitt folk, et komplett kompendium for hvordan straff og gjengjeldelse skal utføres. Å skade noen er feil, men å utføre skade som en straff eller ved å søke gjengjeldelse er både rett og nødvendig. Når Jesus peker på dette eksempelet om «øye for øye, tann for tann» legger han inn en motvekt til det som har vært tidligere: «men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere.» Han snur de tidligere obligatoriske retningslinjene på hodet, og indikerer i klartekst at dette ikke lenger er spillereglene. Den indre disposisjonen som loven anerkjente ved å utøve vold mot den som hadde gjort ondt, er ikke lenger gyldig. Det er derfor ingen indre disposisjon som gjør voldelige reaksjoner mot vold rett. Vold er ikke et valg for en kristen.

Bare ti vers før dette sier Jesus, «Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.» (Matt 5:28) Han gjør det klart at å frastå fra selve handlingen ikke er nok for å unngå synd. Det er en logisk kobling mellom intensjon og handling, noe hebreerne viste forståelsen av når de så på en feil tanke – i bibelske termer: syndens frø – som det samme som vil lede til en slik handling senere. Tankebanene våre gjenspeiler seg i våre handlinger, de henger sammen som erter og ris, årsak og effekt. Noe som også er interessant å merke seg, er at dette faktum er anerkjent av nevrovitenskapen.¹¹ Augustin hadde altså rett når han fokuserte på de indre disposisjoner; vektleggingen var bare i feil rekkefølge. Selvsagt skal vi ikke være voldelig, selv ikke i respons til urett gjort mot oss. Men vi skal heller ikke ha ønsket om å være det. Den indre disposisjonen vi må utvikle og kultivere for å følge Jesus er altså den å elske. «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som krenker dere og forfølger dere.» (Matt 5:44)

Augustin reverserer feilaktig prosessen. Hvis vi er forvandlet og får våre vanlige predisposisjoner endret fra lyst og begjær for vold, til en disposisjon til å elske, vil våre handlinger naturlig flyte fra det – årsak og effekt. Jesus trenger ikke å gi et eksplisitt forbud mot krig, drap eller vold (selv om han uttrykker seg klart nok andre steder). Å gjøre det ville være å påpeke det negative, å motså fra én spesifikk handling. Hvis vi imidlertid er formet av ham, blir slike forbud unødvendige, ettersom det ikke ville falle oss inn å gjøre annerledes. Og hvis det har skjedd, vil vi gjenkjenne at en slik handling distanserer oss fra ham.

1. Christian Attitudes Toward War and Peace, s. 66-69
2. Det kan være viktig å merke seg at ‘militærtjeneste’ på denne tiden ikke nødvendigvis betydde at man deltok i krigføring. Det var vanlig at militæret utførte, internt i samfunnet, en lik rolle som politiet har i dag.
3. What About Hitler? – Robert W. Brimlow, s. 22
4. Contra Faustum, 22,74
5. What About Hitler? – Robert W. Brimlow, s. 22
6. Contra Faustum, 22,76
7. et utsagn som det forresten er knyttet mange problemer til – les blant annet kapittel 1 i boken: What About Hitler? av Brimlow
8. City of God, 19,7
9. et gyldig spørsmål her er blant annet hvordan såkalte kristne våpenprodusenter (at det i det hele tatt eksisterer er jo feil nok!), den største leverandøren av våpen til den amerikanske krigføringen i blant annet Irak og Afghanistan, kan ingravere bibelvers på våpnene
10. Merk at dette gjelder for kristne
11. Synaptic Self: How Our Brains Become Who We Are – Joseph LeDoux

1. Christian Attitudes Toward War and Peace – Roland H. Bainton, s.264

Når jeg har samtalt med folk om Jesu lære om ikke-vold er dette ofte tilfellet. Til tross for at dette er blant de klareste lærer i det nye testamentet, virker det – slik tilfellet til stor grad har vært gjennom kirkehistorien helt fra kristendommen, «den mektige og triumferende», ble gjort til statsreligion på 300-tallet – som om vi neglisjerer den. Radikaliteten blir bare galskap, og vår følelsesstyrte fornuft tar overhånd og styrer hva Jesus egentlig stod for. Paulus kalte det han forkynte – Messias korsfestet – en fornærmelse for jødene, og ren idioti for grekerne. Å fortelle jødene at deres Messias var blitt korsfestet av deres politiske fiender Rom, var helt utenkelig og krenkende for dem. Deres lovede Messias skulle jo knuse Israels fiender, ikke dø og være svak. Grekerne hadde, som i de fleste gamle mytologier, historier om sine helter som mektige krigsherrer. Å fortelle dem at den virkelige helten var kommet, ikke for å drepe sine fiender som Achilles og Hercules, men for å dø for dem var ren og skjær idioti.

Det samme gjelder og for vår kulturelle fornuft – det hele er ren og skjær idioti og kan i enkelte tilfeller selv bli sett på som krenkende. Det siste gjelder ofte i enkelte ekstremscenario som blir tatt opp i samtaler. Det mest klassiske eksempelet er: «Hva hvis en morder bryter seg inn i ditt hjem, og skal drepe familien din?» Her tar man ofte et standpunkt til Jesu lære om ikke-vold ut i fra sine følelser istedenfor å bevege seg motsatt vei – fra Jesu lære til det bestemte scenario.

Det finnes utallige slike scenario man teoretisk sett kan diskutere, og finne kreative måter å løse på en aktiv ikke-voldelig måte. Det viktigste derimot, er at man gradvis tørr å la Jesu radikalitet utfordre våre følelser og kulturelle fornuft fremfor å avfeie de deler som ikke samsvarer med vårt nåværende tankesett.

Hvilken nyhet! Sex er godt – mer enn godt – og man kan utføre akten selv uten å være forpliktet til reproduksjon. At Gelius legger ut, både opp og ned, fram og tilbake, om sexråd og egne seksuelle erfaringer har jeg ingen problemer med. Valget er heldigvis mitt – jeg må ikke lese pinlige utlegninger om en middelaldrende manns seksualliv. Hvis man virkelig ønsker råd når det gjelder seksuell omgang, finnes det bedre råd enn hos en prest. I tillegg skiller ikke Gelius’ råd seg vesentlig fra annet der ute. Eneste forskjellen er at han mener å kunne putte det i en bibelsk sammenheng. Selv tror han, i god katolsk tro (selv protestant), at Jesus hadde sex basert på slikk og ingenting.

Gelius, med sin nye utgivelse, eksemplifiserer atter en gang hvor langt kirken henger etter samfunnets rådende trender. Og atter en gang slår det heller ikke feil – den tar til seg samfunnets trender. Dette er noe som har foregått kontinuerlig, i ulike faser og former. Kristendommen – det vil si den offisielle kirke – har helt siden Keiser Konstantins tid evolvert og mutert seg til ulike former. Lik en kamelon tar til seg omgivelsens farger, har Kristendommen latt seg definere av samfunnet. Vi har stadig overlevert Jesus til samfunnets trender og latt dem definere ham – dog alltid med en sen debutalder. På 300-tallet overleverte vi Jesus til Cæsar og lot ham fortelle oss hvem han var – en kristen form av en mektig krigsherre, ikke ulik de hedenske guder. Dette sørget for at Jesus ble redefinert, fra å være samfunnets lavestes hjelper og tjener – en som døde for sine fiender fremfor å drepe dem – til en mektig krigsgud som sørget for å vinne kriger for det romerske aristokrati. For å videre utdype dette konseptet, henviser jeg til forfatter, lekmannsteolog og filosof, Jacques Ellul:

«Kristendommen absorberer kulterer som en svamp. Dominert av Gresk-Romersk kultur, ble den territorial og føydal… den ble så borgerlig, urban og venn med det kapitalistiske system. Den har nå (skrevet på 1970-tallet) blitt sosialistisk i sammenheng med sosialismens gjennomsyring… Hver generasjon tror den endelig har oppdaget sannheten, nøkkelen, det essensielle punkt ved å lime seg sammen med den dominante påvirkning eller ved å hente sin modell fra den… Kristendommen har alltid vært elastisk, med både kulterer og politiske regimer… monarkist under monarki, republikaner under republikken, sosialist under kommunismen. Alt fungerer. På denne måten… er Kristendommen det motsatte av hva vi blir vist gjennom åpenbaringen av Gud i Jesus Kristus.»

– Jacques Ellul, The Subversion of Christianity

I tillegg må jeg komplementere Ellul ved å trekke inn nazistene under Hitler. Dem som sloss for «Die Reich» sloss med Gud på sin side. Hitler hadde definert Jesus slik han ville, og kirken ble atter en gang med på laget. Hitler forteller om sin Jesus:

«Mine følelser som en kristen, leder meg til min Herre og Frelser som er en kriger.»

– Adolf Hitler, My New Order

Kirken i Tyskland støttet Hitler, og hele 1/3 av de tyske soldatene var gode lutheranere og katolikker. De lot den rådende kultur og tanke definere Jesus, og vips var han en krigsherre som ledet dem til kamp slik nazistenes beltespenne klart og tydelig sa: «Gott mit uns» (Gud er med oss).

På lignende måte utgjør Gelius’ nye bok enda et eksempel på hvordan Kristendommen lar seg definere av samfunnets rådende trender. Vi lar kulturen fortelle oss hvem Jesus er, noe som skaper muligheten for hvilken som helst mutasjon, basert éne og alene på hvilken rådende genetiske kode kulturen er innstilt på. Det er merkverdig hvordan dette går til. Fra den ene kultur og uttrykk til den andre, blir kristendommen inseminert langsomt. Endelig en dag – med haltende, tragiske forsøk på å være trendy, liberal, populær og folkelig – har den sugd til seg samfunnets rådende trekk og blitt utvasket til noe helt annet enn det den var, til tross for sin sene debutalder.

Nåde og dens tilgivelse er ikke blant de letteste å bringe ut i verden. Å vise overbærenhet og tilgi dem som har gjort oss urett, er nærmest naturstridig og føles ofte feil. Vi ønsker rettferdighet hvis vi har blitt påført urett; øye for øye og tann for tann; gjennopprettelse og lik straff. Ingen skal få gjøre meg noe vondt, uten å få kjenne smerten vende tilbake. Mitt svar er av samme mynt, quid pro quo er naturens lov og den ropes ut.

Jeg og alle vet
det alle skolebarn får lære,
at de som møter ondt,
gjør ondt tilbake.

- W.H. Auden

Auden forstod at naturens lover ikke gir rom for tilgivelse. Tilgir et ekorn katten som jager det opp et tre? Tilgir delfiner haier som spiser deres venner? Nei. Dette er en verden preget av Quid pro quo; «hund-spiser-hund», ikke «hund-tilgir-hund». Menneskets verden er ikke annerledes. Det er tilgivelsen og nåden som føles ufortjent – den er naturstridig. Vi er alle vant til å jobbe og streve for å gjøre oss fortjent til belønning – både i arbeidslivet og i kroppens biologiske prosesser. Vi jobber så så mange timer for å få betalt for så så mange timer, noe annet ville jo vært urettferdig. Vi vasker gulvet og går ut med bosset for å få ukelønn – det ble femti kroner. Jesus snur opp ned på dette. Han forteller i en av sine lignelser om leiekarer som ble leid inn for å arbeide. Noen ble kalt inn tidlig den dagen og avtalte sin arbeidslønn, andre ble kalt inn senere den dagen. Ved dagens ende var det tid for lønning. Alle fikk lik betaling. Vår naturlige reaksjon – på lik linje med de arbeidere som hadde arbeidet lengst – er at det var urettferdig fordeling; de siste hadde jo ikke jobbet like lenge som de første. Slik er mye av Jesu lære; den snur opp ned på våre tanker og instinkter, hva som er rettferdig og overskygger det med Guds ufortjente godhet. De første arbeiderne hadde jo egentlig ingenting å klage over, de fikk det de var lovet. De andre fikk ikke som fortjent, slik vi tenker er fortjent, men de ble gitt på tross av. Guds nåde og belønningssystem rister ved vår «likt-for-likt» tankegang, og får oss til å fundere over hvordan Guds matematiske kunnskaper er. Noe som igjen vitner for denne «likt-for-likt» tankegang og som viser hvor innprentet det hele er, for oss er de biologiske prosesser i kroppen. Vi yter f.eks gjennom trening og får belønning i form dopamin som produseres i septum og tas opp av andre nerveceller, der det fremkaller lykkefølelse og setter fart i signaler til hjerte og kretsløp slik at pulsen og blodtrykket økes – kroppen sier: «godt utført arbeid, motta belønning.»

Tilgivelsen – er som erfart selv – ikke alltid like lett. Den er ikke det første vi tyr til når det er blitt gjort urettferdighet imot oss, vi tyr heller til sinne og tanker hevn. Helmut Thielicke, en tysk teolog som gjennomlevde den nazistiske terror under den andre verdenskrig får godt frem dette poenget:

«Dette med tilgivelse er ikke på noen måte en enkel sak … Vi sier: «Ja vel, hvis den andre er lei seg og ber om unnskyldning, så tilgir jeg ham, så gir jeg meg.» Vi gjør tilgivelse til et spørsmål om gjensidighet. «Den andre er nødt til å ta det første skritt.» Og så passer jeg som en hauk for å se om den andre vil gi meg et signal med øynene, eller om jeg kan oppleve et aldri så lite hint mellom linjene i brevet som viser at han beklager. Jeg står alltid på kanten til å tilgi … men jeg tilgir aldri. Til det er jeg for rettferdig.»

Det eneste som hjalp, avsluttet Thielicke, var at han måtte se i øynene at Gud hadde tilgitt ham hans synder og gitt ham en ny sjangs – en lekse vi lærer i lignelsen om den ubarmhjertige tjener. Å bryte unådens onde sirkel innebærer å ta iniativet. I stedet for at den andre tok det første skritt, måtte Thielicke gjøre det selv, han måtte bryte gjengjeldelsens og rettferdighetens naturlov. Det gjorde han først da han innså at Guds iniativ var selve hjertet i det evangelium han hadde forkynt, men ikke praktisert.

Guds tilgivelse er uten krav; den kommer fra et hjerte som ikke krever noe tilbake, det eksempel Jesus viste når de korsfestet ham – «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør» – er kjernen i Guds natur. Den kaller meg til å hoppe bukk over alle mine gode argumenter til hvorfor jeg fremdeles har «rett» til å være sint, hevnlysten og å oppnå den rettferdighet jeg fortjener. Vi må bryte unådens sirkel uansett hvor vanskelig det virker. Gud har tatt første steg. Vi har mottatt ufortjent godhet av Ham, og har dermed muligheten til å bringe det videre ved å ta vårt første steg.

Takk for nåden