Når man kjenner til plantens allsidige bruksområder, og i tillegg tar hensyn til dens rike næringsinnhold, er det ikke forunderlig at den beskrives som en vidunderplante. Hampfrø inneholder alle de essensielle amino- og fettsyrene som kroppen behøver. Den har et optimalt forhold mellom omega 6- og 3-fettsyrer (3,38:1), noe som ikke finnes i noen andre planter og den inneholder store mengder protein (33%). WHO anbefaler at den optimale ratioen er 4:1, så hampfrø er ikke langt unna.³ Alle disse aspektene, og mer til, gjør den til en essiensiell næringskilde som bidrar til at man kan ha god helse og samt minske risikoen for sykdommer. Hampfrø kommer enten med eller uten skall og har en lett nøtteaktig smak. På bildet til høyre ser man frø med skall. Naturlig nok er de litt hardere å tygge, men det går relativt problemfritt og man blir fort vant til «knasingen». Uten skallet mister man viktige og sjeldne fibre, mangelvare i dagens matvaner pga mye prosessert mat, som renser både tykktarmen og giftstoff fra tarmkanalen. Hampfrøenes uløselige fibre kan man også få i seg ved å spise jord, men det foregående er et naturlig førstevalg. Hele hampfrø har også høyere innhold av mineraler⁴ og tåler bedre oppbevaring i romtemperaturer. Står hampfrø uten skall for lenge ute i romtemperatur vil oljen fort harskne. Det finnes for øvrig dem som mener at olje- og proteininnholdet øker når man fjerner skallet.⁵ En analogi til hvorfor frø uten skall er så vanlig finner man i loffen. Jo finere mel jo mer næring blir borte, men ofte er det kosmetiske og behagelige mer tiltrekkende.

Helsemessige fordeler gjennom hampens unike sammensetning

Det finnes mange helsemessige fordeler ved å inkludere hampfrø i de regelmessige matvanene. Noe av det viktigste er kombinasjonen av dens høye innhold av essensielle fettsyrer (EFAs) og dert nærmest optimal forholdstallet mellom omega 6 og omega 3. Det høye fettinnholdet (44%) og det gunstige forholdet mellom omega 6- og 3-fettsyrer gjør den til en verdifull ressurs. De fleste oljerike frø og animalske fettsyrer har et høyt innhold av omega 6 (Linolsyre (LA)), og et lavt innhold av omega 3 (alfalinolsyre (ALA)). Dette gjør at den optimale ratioen ikke blir oppfylt gjennom et vanlig kosthold noe som får konsekvenser får helsen. Vestlige dietter har typisk en omega 6/omega 3 ratio på 10:1 – for mye omega 6 og for lite omega 3⁶ Linfrø er sunt, men det har et motsatt forhold mellom omega 6 og omega 3 ved en ratio på 1:4, noe som skaper en ubalanse. Funn påviser at ubalanser i kostholdet kan bidra til økt risiko for vanlige sykdommer grunnet svakere immunforsvar, hjerte- og karsykdommer, gikt, diabetes, hudproblemer og bipolare lidelser.⁷ De essensielle fettsyrene er spesielt viktig for hjernens helse, hvor GLA er spesiellt blitt påvist til å bedre hukommelsen.⁸ Forskning taler også for at en jevn tilførsel av dette reduserer effekten for parkinson, alzheimers og bedrer den generelle livskvaliteten.⁹ De tre viktigste tingene hjernen trenger av ekstern tilførsel for å være velfungerende, er sukker, oksygen og essensielle fettsyrer.

I tillegg inneholder hamp to sjeldne typer flerumettede fettsyrer kalt gammalinolensyre (GLA) og stearidonsyre (SDA). Disse er ikke essensielle syrer i seg selv, men kroppen lager dem ut i fra LA og ALA. GLA og SDA letter symptomene fra atopisk dermatit og andre hudsykdommer hos noen pasienter. Oljen i hampfrø inneholder mindre enn 10 % mettede fettsyrer og ikke noe transfettsyrer som er viktig for å opprettholde kolesterolbalansen i blodet.¹⁰

Ettersom man ikke kan lage essensielle fettsyrer syntetisk anbefales det å supplementere slike inn i kostholdet ved såkalte kostholdstilskudd. Dette kommer vanligvis i form av både omega 3 og 6 tabletter hentet fra oljen i fisk. På grunn av usunne og uetiske produksjonsmetoder¹¹ sammen med hampens kvaliteter, fremstår hampfrø som et overlegent alternativ for å få disse viktige fettsyrene.

Hamp inneholder også store mengder proteiner og har alle de essensielle aminosyrene som kroppen trenger for å fungere og være sunn. Kvaliteten på proteinene er høy med tanke på sammensetningen av aminosyrene (AA) og proteinstrukturene. Strukturene i proteinet gjør det lett for kroppen å oppta og ta i bruk næringen effektivt. Proteinet består av to globulære protein, henholdsvis albumin (33%) og edestin (67%), som har en lignende struktur som dem man finner i blodet og egner seg dermed godt til å spises rå. Slik er det eksempelvis ikke med soyabønner. I tillegg er proteinet og fettet som man får gjennom hampfrø veldig gunstig på grunn av at det ikke følger med unødvendig ballast fra ugunstige næringsstoffer. ((http://www.drbronner.com/pdf/hempnutrition.pdf))

Anbefalinger

For å dekke sitt behov for de ulike næringsstoffene, anbefales det å ta to spiseskjeer med hampfrø hver dag. Dette gjelder for dem med skall. Hvis de er uten skall anbefales det å ta 3-5 skjeer hver dag. Dette kan gjøres på mange måter, enten ved å spise dem direkte, blande dem i smoothien, ha dem i grøten, lage knekkebrød eller ha dem i frokostblandingen. Det er bare fantasien som setter grensen. Det anbefales for øvrig ikke å varme opp frøene, da det reduserer effekten av næringen i dem. Det er vanskelig å få tak i hampfrø med skall ettersom myndighetene har gjort dette ulovlig, til tross for at det ikke inneholder tilstrekkelig THC til å ruse seg på (ca. 0,01 % i motsetning til 6-20 % som man røyker av). Sanabona, som selger ulike sunne produkter, leverte dette tidligere. Myndigighetene slo så ned på det, grunnet mistanker om at man kunne dyrke rusmidler av det. Best å være på den sikre siden er tydeligvis deres motto! Sanabona leverer fremdeles hampfrø uten skall og andre hamp-produkter. Ellers anbefales det å bestille hampfrø fra iHerb, men husk å ikke kjøpe for over 200 kroner på grunn av ekstra tollavgifter (frakten er ikke medregnet i dette).

Næringsinnhold

Typiske bestanddeler (per 100 gram)

• Kalorier: 578-630 kal
• Protein: 31-33%
• Karbohydrater: 7-10%
• Fett: 46-50%
• Aske (Kalsium, Potassium, Fosfor og Magnesium)¹² : 5-8%
• Fuktighet: 5-7%
• Kolesterol: 0%
• Beta Karotene: 11.4 IU/100g
• pH verdi: 6.85
• THC innhold: Ingen funnet – grense for måling 4 ppm
• Free Fatty Acids: 0.5-2.0% (as Oleic acid)
• Peroxide Value: 0.4-2.0 meq/kg
• Gluten: negative (<3ppm) – limit of detection 3ppm

Typiske fettsyrer (per 100 gram)

• Myristic Acid 0.06
• Palmitic Acid 3.01
• Steric Acid 1.05
• Oleic Acid (Omega 9) 5.25
• Linoleic Acid (Omega 6) 27.67
• CLA 0.41
• Arachidic Acid 0.35
• Gamma Linolenic Acid 1.92
• Linolenic Acid (Omega 3) 8.56
• Stearidonic Acid 0.41
• Behenic Acid 0.12

Aminosyrer (per 100 gram)

• Serine:                  1.54
• Glutamic:             5.61
• Proline:                1.13
• Glycine:                1.35
• Alanine:               1.10
• Cysteine:              0.57
• Valine:                  1.47
• Methionine:         0.75
• Isoleucine:            1.15
• Leucine:                2.04
• Tyrosine:               0.94
• Phenylalanine:    1.39
• Histidine:              0.82
• Lysine:                    1.13
• Arginine:               3.58
• Tryptophan:          0.25¹³

1. en sort av Cannabisplanten som man ikke kan ruse seg på grunn av det lave THC-innholdet (tetrahydrocannibinol) 
2. http://www.recipenet.org/health/articles/101_uses_hemp.htm
3. http://www.brainready.com/blog/hemp_the_perfect_brain_heal.html
4. Kalsium, Magnesium, Fosfor, Kalium, Jern
5. http://www.hempseed.ca/hulled-vs-whole.ihtml
6. http://www.naturalnews.com/029729_hemp_seeds_health.html
7. http://www.drbronner.com/pdf/hempnutrition.pdf
8. http://www.hempcompany.ie/node/194
9. http://www.brainready.com/blog/hemp_the_perfect_brain_heal.html
10. http://www.drbronner.com/pdf/hempnutrition.pdf
11. http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/804171/
12. http://130.226.56.153/rispubl/bio/biopdf/ris-r-1507.pdf
13. http://www.mountainroseherbs.com/learn/Hemp_Seed.php

Intervjuer: Med tanke på tiden og samfunnet har de sagt at nevrose er et sunnhetstegn, er tilpasningsevne et sykdomstegn?

Jens Bjørneboe: Jeg synes det i dag. Jeg tenker f.eks. på en sånn ting som at jeg har en liten datter. Som er 3-4 år gammel. Hun lever nu i en sunn og deilig trossperiode. Og svarer på nesten alle ting med at «du skal ikke bestemme over meg». Og det synes jeg er forferdelig beklagelig i hvilken grad denne innstilling blir borte hos voksne mennesker som altså tilpasser seg i en slik grad. Altså, tilpasser seg som en geléklump, til en form. Og som faktisk lar profesjonelle politikere stelle og gjøre med verden presis hva de vil, uten å oppfatte at de selv i virkeligheten har ansvaret for det som skjer.

Intervjuer: De har enda til sagt at trangen til underkastelse under maktlystne autoriteter holder på å drive menneskeheten ut i den største katastrofen den har opplevet.

JB: Ja, jeg tror at det er jo det samme, den samme tingen. Altså, hvis man nu ikke kommer til andre former for samfunnsdannelse. Altså, hvis man ikke kommer til en mer føderativ samfunnsform, så… Altså, til en føderativ, det vil si en ikke-autoritær samfunnsform så har vi ingen muligheter til å unngå katastrofen. Altså, man blir nødt til å finne samfunnsformer som har vært under debatt tidligere, men som – i forrige århundrede for eksempel – men som hittil ikke er blitt prøvd i særlig utstrekning. Altså, med en desentralisering av makt på toppen av pyramiden. Altså, ved å tenke seg.. Min tanke er jo at man måtte i fremtiden ta sikte på en langt mer horisontal samfunnsform, og ikke denne vertikale pyrimidale form som faktisk eksisterer i dag – sterkest naturligvis i diktaturene, men også i uhyggelig grad innen vårt parlamentariske demokrati.

Intervjuer: Den som vil ha makt over andre må dø, sies det i Semmelweiss. Er dette revolusjon de forkynner Bjørneboe?

JB: Altså nå er jo dette en replikk som ikke jeg helt og holdent kan trekkes til ansvar for. Å dø er jo et sterkt ord, jeg er ikke tilhenger av at folk dør overhode, bortsett fra den naturlige død som kommer når man er mett av dager. Men altså mennesker som viser åpenbare, klare personlige maktbehov bør man jo i alle fall omgås med den aller største skepsis. jeg mener et av forholdene… ett av problemene ser man særskilt tydlig i rettslivet, men også i det politiske liv. At man setter inn et menneske i en stilling som faktisk gir stor makt. I det øyeblikk man har plassert et menneske i denne maktstilling så opphører all kritikk. Da har man gitt han makt så han kan holde på i fire år eller i tolv år eller i hvor lenge det skal vere, han er hevet over kritikk fordi man har makten. Det naturlige og demokratiske, ville jo vere akkurat det motsatte.. at man i den grad man gir et menneske makt, i den grad skal menneske uavbrutt under mikroskopet. Makt bør ledsages av kronisk mistillit, for vi vet av erfaring ar makt er en meget farlig ting.

Intervjuer: Du er jo som kjent ikke en tilhenger av religionen, du har tidligere kalt den en blanding av juristeri og magi.

JB: Ja, det er et svært presist uttrykk fordi det er jo aldeles utrolig hvor meget skarpsindighet teologien egentlig har mobilisert.. helt fra kjetterprosessenes tid og fra hekseprosessenes tid… hvis man gjenomgår disse tingene, altså der faller jo juss og teologi totalt sammen. Så er det jo ufatteleg hvilken absurd skarpsindighet som er blitt brukt på fortolkninger, på omskrivinger fremfor alt blitt brukt til å forvandle kristendommen til det motsatte av hva den er, og av jurister til og forvandle rettferdigheten til det motsatte. Og utgangspunktet er magisk, det er ren magi, også i tillegg til dette kommer også denne forferdelige skarpsindigheten.

Intervjer: De har sagt jo om kristendommen at vi kan spotte den avsky den, men den dag vi klarer og trekke sløret av så vil vi gjenkjenne vår ungdoms elskede, vår eneste kjærlighet.

JB: Ja.. det er svært mange år siden jeg har skrevet dette, men jeg tror nok egentilg det framdeles, men for å komme til et nytt bilde og en ny forståelse av kristendommen så må det jo ryddes århundreders teologi av veien og det er jo ikke arbeid for hvem som helst. Altså, det ligger jo – hele teologien, kirkevesenet og den forferdelige autoritære makt – er vel det som i dag har bidratt mest, ved siden av religionsundervisningen i skolen, har bidratt mest til å avkristne hele vesten.

Intervjuer: De har også sagt, eller latt overlærer Jokkumsen si om kristendommen, at det ikke finnes noen annen religion som har slik appell til hykleri, forstillelse og løgnaktighet.

JB: Det er vel egentlig ikke religionen som har denne appellenm men det er det som er blitt gjort ut av den. Altså, for eksempel ved overaksemptuering av det man kaller seksualmoral og en rekke andre ting.

Les første DEL 1, DEL 2 og DEL 3

Adolf Eichmann var en solid familiefar og en pliktoppfyllende borger. Han kom aldri for sent på kontoret. Han gjorde det han ble fortalt og opponerte aldri mot ordrer fra høyere hold. Dette gjaldt i alle hans jobber, enten det var som gruvearbeider hos sin far, i salgsjobben hos Oberösterreichische Elektrobau AG eller som distriktsleder i Vacuum Oil Company AG. På lik måte utførte han jobben somObersturmbannführer i SS. Ingenting fikk hindre ham i å gjøre en ”god” jobb, som i sistnevnte tilfelle betydde en industriell effektivitet i deponeringen av jøder til ulike konsentrasjonsleirer. Hanna Arendt legger frem overbevisende argumenter i boken ”Eichmann i Jerusalem” at han var verken overbevist nazist eller ond sinnsyk morder. Slik resonnerte psykriatikeren som intervjuet Eichmann og. Han var helt normal, ”i hvert fall mer normal enn jeg er etter å undersøkt ham”.¹ Hans ondskap bestod i konformitet, uavhengig av hvem han var underlagt. Eichmann sa selv dette: ”For meg var ordrene den høyste tingen i mitt liv, og jeg måtte adlyde dem uten spørsmål”. ((http://www.guardian.co.uk/world/1999/aug/12/2)) Å adlyde autoriteter er en sosialpsykologisk faktor. Etter at disse menneskelige, men grusomme åpenbaringene ble gitt kjent, stilte psykolog Stanley Milgram seg spørsmålet om dette var tilfellet. Kunne hvem som helst vært en Eichmann? Med sitt kjente eksperiment beviste han at konformitet og å adlyde ordrer fra høyere hold var noe tilnærmet alle gjorde – selv når man skulle utføre gjerninger som var i mot ens egen samvittighet.

Men når vi nå kommer til Anders Behring Breivik lyder alt det foregående annerledes. Hva i all verden er det som får ett menneske, født i ett av verdenshistoriens beste land, til å gjøre noe så umenneskelig?! Men intuisjonene rundt det taler ikke bare om en umenneskelighet, men og om en udyriskhet. Selv ikke et dyr følger sine naturlige lyster på en slik fråtsende måte. Det dreper med måte og med hensyn på sin overlevelse. Til tross for et slikt utsagn ser jeg ikke på Breivik som en skapning med lavere status enn et dyr. Han er et menneske som alle oss andre med en iboende menneskelig verdi – uavhengig av gjerninger.

To så dissonante uttalelser kan muligens få meg til å virke både schizofren og inkonsekvent, men mister han sin menneskelige verdi gjør vi alle det. I så fall står helvetes porter på vid gap. Straks man begynner å begrense menneskeverdet til en annen vet man aldri hvor pilen peker neste gang og hvor grensene går. Uavhengig av ondskap må man til en viss grad skille mellom gjerningene og personen bak dem. Vi kjenner oss alle igjen i å ikke kunne identifisere oss 100 % med alle gjerninger vi gjør. Ingen er sine gjerninger til det fulle. Da ville vi alle vært enten, gode, onde eller scizofrene. Ingen av disse delene stemmer. Mennesker er komplekse, sammensatte og har enorme muligheter til å utvikle seg i mange retninger. Derfor er heller ikke et menneske verken god eller ond i absolutt forstand. Ingen er født med DNA-koder som forutbestemmer: ”dette mennesket skal være ondt”, eller på lik måte for det motsatte, født med helgen-DNA.

Som jeg nevnte i starten, har jeg intuitivt hatt problemer med å plassere Breivik innenfor sosialpsykologiens rammer. Dette kan muligens være grunnet mangel på tilgjengelig informasjon. Med den hittil kjente informasjonen gir ihvertfall ikke oppveksten hans noe grunnlag for en slik konklusjon. Det eneste alternativet som da gjenstår innenfor et sosialpsykologisk perspektiv, er at han ikke jobbet alene. Det meste taler for at han var alene på selve øyen, men det utelukker ikke samarbeidet fra en gruppe. På en mindre radikal måte er ihverfall dette illustrert tydelig ved alle hans likesinnede på nettforumer. I form av ren fysisk gruppekontakt spekuleres det til hvilken grad han var involvert i grupper som English Defence League (EDL), Norwegian Defence League (NDL) og andre. Til tross for at det benektes av de aktuelle organisasjonene, noe som er forståelig i etterkant, kan en eventuell slik kontakt ha bidratt til å fyre opp en fastsatt teoretisk ideologi til praktisk ideologi. Sosialpsykologien, og ikke minst historien, har tydelig påvist at gruppementalitet er en klar sosialpsykologisk faktor som forsterker moderate holdninger og handlinger til det mer ekstreme. Jeg ser for øvrig ikke andre potensielle sosialpsykologiske forklaringer som kan utdypes per dags dato.

Mens vi venter på rettspsykriatikernes vurderinger, finnes det mange foreløpige forklaringer som prøver å dempe folks ufrivillige nysgjerrighet. Ingen av dem er tilfredstillende, og heller ingen kommer til å være det. En slik ondskap er og forblir et mysterium. Man kan si at han er sterkt narsissistisk, selvopptatt og paranoid. Dette kan så lede en til årsaker fra oppveksten: Hans far ville ikke ha kontakt med ham da han var 15, han ble ikke likt i klassen, han var ensom osv. Men uansett hva man finner vil det ikke løse mysteriet da man kan finne mange 100, 1000 kanskje millioner som ikke gjorde det han gjorde. Det vil alltid eksistere et gap mellom forklaringen og hva som faktisk burde vært forklart. Man kan da vende mynten og stille spørsmålet, hvorfor det er så få som gjør slike ting…hvorfor er det ikke flere tyver, voldtektsmenn etc?

Men uavhengig av dette kan man i hvert fall starte med å bygge broen over det mysteriefulle gapet. Det er mange ting som tyder på at Anders Breivik har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse (patologisk narsissisme). Det finnes mange former for narsissisme, både innenfor psykologiske diagnoser og i allmenn forståelse av ordet. Alle mennesker har narsissistiske trekk, da det er nødvendig for tilstrekkelig egenkjærlighet. I vår spedbarnstilstand er vi alle små narsissister som ser omgivelsene som ett med selvet – en forlengelse av seg selv. Når du er sulten er verden sulten, når du beveger armen beveger alt seg med den etc. Etter hvert inntreffer det en bevissthet rundt ens eget selv som noe distinkt annet enn omgivelsene. Når du er sulten er ikke nødvendigvis verden sulten, når du beveger armen beveger den seg i forhold til noe annet som ikke er din arm. Man utvikler en identitet. Selvets identitet starter spesielt å formes når man er rundt 2 år. Det er da barnet ettertrykkelig viser sin tydelige narsissisme med utsagn som ”den er min!”. Når man i denne fasen utvikler sin identitet, oppstår det mange konflikter mellom sin egen foregående ufeilbarlige vilje og sin nye opplevelse av verden. Tidligere ble alle ens grunnleggende behov (næring, omsorg, tid) dekket i samsvar med morsinstinktet. I denne prosessen hvor mange nye kognitive evner, logikk og øye-hånd koordinasjon utvikles er ikke dette alltid tilfellet.² Dermed oppstår konfliktfasen mellom selvet og omgivelsene. Ulike oppvekstvilkår vil medføre divergente konsekvenser i utviklingen av de narsissistiske trekkene.

Sunne narsisstiske trekk består av et godt selvbilde som i tillegg gir rom for andre viktige psykologiske aspekter; empati, selvkritikk etc. Usunn narsissime består eksempelvis av en urealistisk følelse av overlegenhet, behov for makt, mangel på empati, mangel på selvkritikk og en generell opphøying av seg selv ved skryt. Det er for øvrig uenigheter blant forskere for hvordan en slik narsissistisk personlighetsforstyrrelse oppstår. Noen mener at denne personlighetsforstyrrelsen oppstår som følge av vanskelige opplevelser i tidlig barndom. Karterud skriver at “Det patogene ligger i oppvekstmiljøet. Det er omsorgspersonens personlighet som er avgjørende. Det vil si deres evne over tid til å fungere som gode nok Selvobjekter.” Kohut (1971) mener også at en“… narsissistik personlighetsforstyrrelse oppstår hovedsakelig fra en dypt mislykket empatisk modellering fra foreldrene tidlig i et barns utvikling.” ((http://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse))

Nøyaktig hvordan dette skjer er det ulike teorier om. En teori bygger på at barnet utsettes for stress (cortisol) i tidlig alder og at det skader viktige komponenter i hjernen slik at de genetiske baserte forutsetninger for tilfredsstillelse av en del primærbehov ikke blir dekket. Slike primærbehov er behovet for selvbekreftelse, og der igjennom oppbygning av en psykologisk terskel mot krenkelse. Gjennom læring i tidlig alder kobles milliarder av nerveceller sammen, stresshormonet cortisol (mfl) skader slike nerveoppkoblinger samt vitale komponenter i hjernen (hippocampus, amygdala) som styrer våre emosjoner. Stress i tidlig barndom fører derfor til færre enn normale «oppkoblinger» samt skade eller redusert utvikling på viktige komponenter. En må anta at hjernen derfor primært kobler de koblinger som er viktige for organismens overlevelse og at de sekundære og høyere hjernefunksjoner tar skade/blir dårlig utviklet. Empati er en slik høyere hjernefunksjon.³ Slike vanskelige situasjoner/oppvekstvilkår, skapt av gapet mellom det ideelle (standarder satt av andre, f.eks. foreldre) og det virkelige selvet, kan resultere i et lavt selvbilde og dermed bidra til en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det lave selvbildet, i sammenheng med konsentrert egoisme, resulterer i at truende situasjoner leder til frykt. Denne frykten leder til utviklingen av forsvarsmekanismer for å forsvare individets ego og skjule det sanne selvet. Psykolog Scott Peck skriver i boken People of the Lie: “De konsentrer muligens minst like mye energi inn i deres tvilsomme rasjonaliseringer og destruktive kompensasjoner som de sunneste gjør i kjærlig oppførsel. Hvorfor? Hva er det som besetter dem, driver dem? I utgangspunktet, frykt. De er livredd for at påskuddet vil bryte sammen og at de vil bli avslørt for verden og seg selv. De er kontinuerlig redd for at de vil møte deres egen ondskap ansikt til ansikt. Av alle følelser er frykt den mest smertefulle. Uavhengig av hvor bra de forsøker å opptre rolig og fattet i deres daglige væremåte, lever ‘den onde’ sitt liv i frykt”. (s. 124) Grunnen til at Peck kaller dem ‘den onde’, er at “den sentrale feilen til ‘den onde’ ikke er synden, men fornektelsen til å erkjenne den.” (s. 69)

Forsvarsmekanismene brukt mot en ekte eller antatt trussel mot det konstruerte selvet innebærer fornektelse, forvrenging av fakta, projeksjon og splitting. Projeksjon innebærer tendensen til å se dine egne uakseptable lyster i andre mennesker. Lystene er altså fremdeles tilstede, men de er ikke lenger “dine.” Målet med dette er å føle seg overlegen. Kate Barrows beskriver hvordan dette skjer: “Hvis misunnelse er den følelsen vi vil bli kvitt…projekserer (overfører) vi misunnelsen til en annen person fremfor å føle den selv, idet vi subtilt understreker hans mangler og hinter til vår angivelige overlegne egenskaper.” ((http://www.winning-teams.com/definitions.html#projection)) Splitting som forsvarsmekanisme innebærer å ty til en ekstremt svart-hvit tankegang, hvor man deler verden tydelig opp i motsetninger: ondt vs godt, uskyld vs korrupsjon etc. Man frastår fra gråsoner – alt er tydelig definert. Dette kan narsissisten bruke ved eksempelvis å se på seg selv som god, mens alle andre – ihvertfall dem som er uenig og særlig dem som angriper – er onde.

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse omtales også som ‘Malignant Narcissism’. Denne termen ble først tatt i bruk av sosialpsykolog Erich Fromm i 1964. Han beskriver det som en “alvorlig mental sykdom” som representerer “kvintessensen av ondskap.” Og skriver videre om den som “den mest alvorlige patologi og roten til de mest grusomme ødeleggelser og inhumaniteter.” ((http://en.wikipedia.org/wiki/Malignant_narcissism)) Noen av aspektene som utgjør en slik personlighetsforstyrrelse er at personen ser på seg selv som ekstremt viktig, mangler samvittighet, er selvopptatt, mangler empati, begrensninger og viser tydelige demonstrasjoner av gledefull ondskap og sadisme.⁴ En slik person kan gjennomføre enorme tiltak for å få den oppmerksomhet, viktighet og status som en selv mener man fortjener. Andre aspekter kan listet opp slik⁵ :

• Et opplagt selvfokus i personlige utvekslinger
• Problemer med å opprettholde tilfredstillende forhold
• En mangel på psykologisk bevissthet
• Vanskelig for å føle empati
• Vanskeligheter ved å skille selvet fra andre
• Sensitiv mot fornærmelser eller antatte fornærmelser
• Sårbar mot skam og ikke skyld
• Hovmodig kroppspråk
• Rosende mot folk som beundrer og anerkjenner dem
• Misliker dem som ikke beundrer dem
• Bruker folk uten å tenke på konsekvensene av å gjøre det
• Later som om de er mer viktig enn de i virkeligheten er
• Skryter og overdriver deres oppnåelser
• Hevder å være en “ekspert” på mange ting
• Vanskeligheter for å se verden fra en annens perspektiv

Når man plasserer Breivik i denne konteksten er det veldig mange likhetstrekk. I manifestet fremgår det at han er svært opptatt av utseende, trening, penger og klær. Han har brukt anabole steroider og fått gjennomført plastisk kirurgi flere steder.⁶ Dette er klare trekk på en som er veldig selvopptatt. I skoleårboken stod det blant annet: “Før var Anders en del av «gjengen», men så ble han uvenner med alle. Anders satser på en perfekt kropp…” ((http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-maa-ha-vaert-noe-alvorlig-galt-med-anders-fra-foerste-stund-3548100.html)) Slike mennesker ønsker å opprettholde den fasaden som de har som sin ideelle. Når dette er tilfellet prøver man å skape et bilde av seg selv som samsvarer med dette, hvis det ikke gjør det er ikke løgn en hindring. I manifastet driver han med mye skjønnmaling. Han forklarer hvorfor han ikke avtjente verneplikten for å ta vare på sin syke mor. I realiteten ble han sett på som ikke tjenestedyktig av forsvaret allerede på sesjon.⁷ Han forklarer at han ikke tok utdannelse fordi han ikke ville jobbe i det politisk korrekte Norge. Han skriver at han avskyr “vanlige folks banale hverdagsliv” selv om han muligens avskyr det grunnet mangelen hos ham. Han bruker her projeksjon ved å bruke en følelse han muligens har selv, misunnelse, og snur feilen slik at det er dem i deres “banale liv” som burde misunnet hans. Mangelen på sosial omgang forklarer han ved å si at han er så dedikert at det ikke er interessant for ham. I tillegg skryter han mye. “Når det kommer til jenter, hender det at noen prøver seg på meg, særlig nå om dagen, når jeg er skikkelig veltrent og føler meg fantastisk.” Ingen av kameratene kan huske at Breivik noensinne har hatt kjæreste.⁸ Ellers skryter han om at han har festet med kjendiser, at han har legendestatus i taggemiljø, at han var bystyrerepresentant for Frp, om sine nære venner, at han var rik, at han hadde betydningsfulle jobber, at han var godt utdannet og ærerike medaljer fra en tempelridderordning. Alt dette er bare løgn.⁹ Et viktig aspekt er å se se på seg selv som enormt viktig. Dette kommer tydelig frem, da Breivik anser seg selv som lederen som startet korstoget mot Islag og rekrutteringen av andre nye “helter” til oppdraget. Drevet av sitt antatte potensial fremstiller han seg selv som messias, Europas redningsmann i kampen mot den såkalte kultur-marxismen.

Da man ser på seg selv med et oppblåst ideal, en slags demi-gud, hever slike mennesker seg over lover, normer, moral og selvsagt andre mennesker. Breivik fordømmer andre som har sex utenfor ekteskapet, og skriver om folk han fordømmer i detalj. Samtidig skriver han at han bryter reglene selv, da det er utenkelig at dem skulle gjelde for ham. Dette er et tydelig tegn på at han ser på seg selv som “over” andre. En annen ting som kommer klart frem er mangel på empati. De syke handlingene han gjorde taler for seg selv. Sadisme og en gledefull ondskap, slik “malignant narsissisme” har som aspekter, er og en kategori Breivik utfyller. Det ble rapportert fra Utøya-offre at han lo og smilte når han skjøt folk. Breivik driver og med “splitting”, da han skaper tydelige svart-hvitt bilder av tilværelsen. Kultur-marxismen er absolutt ondskap, mens konservatismen – og selvsagt han – er godhet. Ved å skape slike skarpe skiller av virkeligheten og samtidig forsterke egne begrunnelser over en lang tidsperiode i stor grad av ensomhet, bidrar dette til å gjennomføre slike syke handlinger. Man må leve innenfor veldig rigide bokser for å kunne skyte ned unger på et så kalkulerende vis. Man må være overbevist om sin “sannhet,” nettopp det narsissister gjør for å unngå sitt virkelige jeg. Man bruker en enorm mengde energi for å skyve unne alt som ikke samstemmer med sitt “ideelle jeg”over på andre for å fortsette i løgnen. Alt, unntatt sannheten, alt unntatt å innse sine egne feil.

Psykologen Scott Peck skriver: “De er ikke folk som unngår smerte eller generelt sett er late. Det er tvert imot mest sannsynlig at de presser seg selv mer enn de fleste i sin kontinuerlige innsats for å oppnå og opprettholde et bilde av respektabilitet. De kan med villighet, selv ivrighet, gjennomgå stor motgang i sin søken etter status. Det er kun én spesifikk smerte de ikke kan tåle: smerten til sin egen samvittighet, smerten ved å realisere sin egen syndighet og imperfeksjon.” ((People of the Lie, s.77))

1. http://www.socalt.org/index.php?option=com_content&view=article&id=781:finanskrisen-och-den-ririgheten&catid=18:ekonomi
2. http://www.energeticsinstitute.com.au/page/childhood_oedipal_narcissistic_development_affects_later_adult_intimacy_and_relationships.html
3. http://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse
4. http://en.wikipedia.org/wiki/Malignant_narcissism
5. Thomas D Narcissism: Behind the Mask (2010)
6. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/nyheter/utoya/massedrap/innenriks/17459033/
7. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/nyheter/utoya/massedrap/innenriks/17459033/
8. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/nyheter/utoya/massedrap/innenriks/17459033/
9. http://www.dagbladet.no/2011/08/03/nyheter/innenriks/terror/terrorangrepet/anders_behring_breivik/17519255/

Les først DEL 1 og DEL 2, deretter DEL 4

Anonymiserte omgivelser skaper større muligheter for vold, tyveri og andre kriminelle handlinger sammenlignet med omgivelser hvor det er knyttet tillitsfulle bånd mellom medlemmene av samfunnet. Dette illustreres tydeligere ved at det er høyere kriminalitet i store byer i forhold til i små lokalsamfunn. Philip Zimbardo ville undersøke dette nærmere og plasserte en forlatt bil på to ulike lokasjoner; Palo Alto i California og i Bronx i New York. Bilskiltene ble fjernet og panseret hevet litt for å lokke eventuelle passerende vandaler. I Bronx kom de første vandalene etter ti minutter, og de fortsatte å komme i to dager. Innen 48 timer hadde 23 ulike personer deltatt, enten ved å stjele deler fra den eller ved å gjøre noe for å ødelegge den. Det skal også merkes at kun én av vandalene var ungdom, ellers var de andre voksne hvor mange både var pent kledd og kjørte bil. I Palo Alto, et lokalsamfunn sør i California, var resultatene radikalt annerledes. Ingen vandaliserte bilen i løpet av de fem dagene den stod der. Og etter Zimbardo fjernet bilen etter fem dager var det tre ulike personer som ringte inn til politiet og fortalte at en forlatt bil hadde blitt stjålet. Dette taler for at omgivelser som tillater deg å være anonym – én i mengden –forsterker sannsynligheten for kriminelle handlinger.

Dehumanisering er essensielt for at vanlige borgere skal gjøre onde gjerninger. Denne eksterne faktoren har vi sett gjennom historien i forkant av kriger. Nasjoner oppretter alltid programmer skreddersydd for å dehumanifisere fienden. Romerriket vs barbarerne og Kartago, Kirken vs kjetterne (satans barn), Nazityskland vs jødene, USA vs Sovjetunionen (”better dead than red”) etc. Denne prosessen har vist seg å være meget effektiv slik vi har sett i noen av studiene ovenfor. I tillegg underbygger Albert Banduras enkle eksperiment hvordan selv intelligente universitetsstudenter kan godta et dehumaniserende stempel satt på andre mennesker man ikke kjenner. Stempelet ble gitt ved at studentene overhørte en iscenesatt samtale mellom forskningsassistent og forsker. I det ene tilfellet sa forskningsassistenten at studenten som skulle bli gitt støt virket som et ”dyr”. De andre tilfellene ble studenten omtalt som ”en fin kar”, eller ikke omtalt i det hele tatt. Denne situasjonelle faktoren viste tydelige utslag. Eksperimentets subjekter gav tydelig mest støt til dem som ble omtalt som ”dyr” og klart minst støt til dem som ble omtalt som ”en fin kar”. Når ingenting ble sagt, lå støtet midt mellom de to ekstremitetene. I tillegg skal det nevnes at når personen ble omtalt som et ”dyr” støtet subjektene ham stadig mer. Det var en tydelig eskalering slik man også ser tilfellet er i praksis. Har man trådd over grensen og drept én er det lettere å fortsette, særlig med en rettferdiggjørende ideologi.

Etter å ha lagt grunnlaget med en del empirisk forskning som taler for at situasjonelle faktorer bør legges betraktelig større vekt på, skal vi nå se på hvordan Eichmann og Frederick passer tydelig innenfor denne rammen. Uansett, bare så det er sagt, gjør ikke det Eichmann og Frederick uskyldige. Man må ta ansvar for egne handlinger. Denne informasjonen bør for øvrig brukes for alt den er verdt. Ondskapen gjort av en person vil i de fleste tilfeller peke på at det er flere skyldige – ikke bare ett ”råttent eple”. Dette vil medføre at usunne systemer, omgivelser og sub-kulturer kommer i søkelyset slik at det blir gjort forebyggende arbeid for å unngå lignende situasjoner i fremtiden. I tillegg vil det bidra til at flere av oss kan legge fra oss selvrettferdige holdninger ovenfor en som har gjort onde gjerninger. Et situasjonistisk perspektiv får oss til å bli mer ydmyke og unngå at vi straks setter oss på den fordømmende hvite hest i det vi skaper et gap mellom oss og ”den onde” – et gap mellom ”oss” og ”dem”. Det disse studiene viser er at hvem som helst kan være ”den onde”, en Eichmann og en Frederick.

Ivan ”Chip” Frederick ble dømt til 8 års fengsel blant annet for tortur av fanger i Abu Ghraib fengslet i Irak. Dette var en stor sak da mediene fikk tak på bildene som Joe Darby lekket ut i 2004. Det hederlige og moralske landet USA ble avslørt ved at de tok del i udemokratiske prosesser i behandlingen av krigsfanger. Forsvarssjef Donald Rumsfeld omtalte handlingene som ”grusomme” og ”inkonsekvent med landets verdier”.¹ Brigadégeneral Mark Kimmitt sa, i et interju på 60 Minutes: ”Ærlig talt tror jeg at vi alle er skuffet over handlingene til noen få”. Det siste utsagnet beskriver ypperlig det disposisjonelle fokuset. Blir det begått antisosiale handlinger, er man kjapt ute til å peke fingeren på ”den skyldige” uten engang å være åpen for at omgivelsene/systemet var medskyldig i ondskapen. Men var Frederick og de andre torturistene de eneste syndebukkene? Var Frederick virkelig et ”råttent eple”, en av de få? Flere ting motbeviser dette. Etter hendelsene i Abu Ghraib har det strømmet med rapporter om lignende foreseelser andre steder. Dette har medført til 400 separate militære undersøkelser på andre lokasjoner.²  Var dette bare flere ”råtne epler”, eller er det feil i systemet som tilrettelegger for slike handlinger?

Frederick var en ganske alminnelig amerikansk mann. Han vokste opp i den lille byen Mt. Lake Park, Maryland. Sønn av en kullminearbeider og en hjemmeværende mor. Frederick beskriver sin mor som veldig støttende og kjærlig, og at hans far var veldig god mot ham. Ett av hans favorittminner var å arbeide med biler i garasjen med sin far. Hans eldre søster, Mimi, er en registrert sykepleier. I 1999 giftet han seg med en arbeidskollega og fikk to stedøtre på kjøpet. De traff hverandre da hun var hans opplæring i fengslet hvor han jobbet. Hele livet har Frederick, i hvert fall hver søndag, regelmessig gått i en baptist menighet. Han var en aktiv sportsmann og drev med mange ulike idretter. Han var også en likandes kar, en såkalt ”people person” med mange nære venner som han har holdt kontakten med i løpet av årene. Han ”elsker sin kone” og hennes døtre ”som sine egne”.³ Frederick er i god helse og er godt trent. Han har aldri blitt operert, hatt psykologisk terapi eller medisinering for mentale problemer. Den eneste konflikten med loven var når han som nitten år forstyrret fred og ro ved å rope for høyt og lenge under en nattlig gjemselslek. Han røyker sjelden, drikker bare et par øl i uken og har aldri brukt ulovlig narkotika. Mannen er superpatriotisk og heiser det amerikanske flagget hver morgen og tar det ned hver kveld før solnedgang. Hans søster, Mimi, beskriver ham som en stille og omtenksom person. Han var ikke av den hevngjerrige typen, men tenkte på andres følelser. Han likte praktiske spøker og drev med sport. Ellers gikk hans livsfilosofi ut på å være rettferdig og å ta ansvar for egne handlinger.

Før han ble sendt til Irak jobbet han som fengselsbetjent i et lite medium-sikkerhet fengsel, the Buckingham Correctional Center i Virginia. Der jobbet han i fem år, fra Desember 1996. Han var på gulvet med fangene, og hadde ansvar for mellom 60-120 fanger til enhver tid. Det eneste korrigeringen han har mottatt der var en reprimande for å på seg feil uniform en gang. Dette ble blant annet betraktelig rettet opp ved at han forhindret en fange i å ta selvmord. I alle hans jobber har han fått tilbakemeldingen om at han ”overgår forventingene”. I Fredericks endelige vurderinger fra fengslet fikk han mange gode tilbakemeldinger, blant annet at ”Offiser Frederick utviser en høy profesjonell standard med tanke på oppførsel og holdninger”.⁴

I 1984, som 17 åring, meldte Frederick seg til tjeneste i det amerikanske militæret pga pengene, erfaringen og for å være med venner. I sin første tur utenlands med militæret i mai 2003 ble han sendt en liten tur til Kuwait og deretter til en liten by, Al-Hillah, sør for Baghdad. Han sier at ”oppdraget var fantastisk, de lokale elsket oss. Det var ingen seriøse hendelser eller skader. Jeg gjorde det til et poeng å lære litt om kulturen, lære litt arabisk og sørget for å interaktere med befolkningen. Jeg sendte poser full av godteri til barna [i den landsbyen]. Barna mine heiet alltid på meg”. Frederick mottok hele 17 medaljer i løpet av sin tjeneste. Han skulle også bli tildelt en bronsemedalje grunnet den effektive måten han taklet en skyteepisode med en syrisk fange i Abu Ghraib. Denne ble for øvrig ikke tildelt ham etter bildene ble gjort tilgjengelig. Etter tre uavhengige disposisjonelle psykologiske undersøkelser ble Frederick karakterisert som normal. Det var ingenting som tydet på psykopatologiske eller sadistiske trekk. Det eneste var en besettelse for orden, disiplin og personlig utseende. Så hvordan var forholdene for Frederick?

Abu Ghraib fengslet ligger i byen Abu Ghraib, 32 kilometer vest for Baghdad og noen få kilometer unna byen Fallujah. Fengslet er utrolig stort og dekker et areal på hele 2800 mål. Det var et lett tilgjengelig mål for terrorangrep grunnet dens nærhet til byene og dens synlighet. Nærmest daglig ble det avfyrt mortarer mot fengslet, og alle som oppholdte seg der levde i en konstant uro over når det neste angrepet ville inntreffe. Mens Frederick var der ble 5 amerikanske soldater og 20 irakiske fanger drept.

Frederick, uten noe spesifikk militær trening for oppdraget, hadde ansvaret for mer enn 1000 fanger, 12 militær reserver og 60 irakiske politi som ofte smuglet inn ting til fangene. I tillegg jobbet han 40 dager i strekk med tolv timer skift, fra 16:00 til 04:00. Deretter hadde han kun én dag fri, etterfulgt av to uker på, igjen etterfulgt av kun én dag fri. Når han var ferdig med skiftet sitt gikk han og la seg til å sove i det samme fengslet han jobbet – i en fengselscelle. Det var lite, hadde ikke toalett i tillegg til masse rotter som løp rundt. Det var skittent pga mangel på rengjøringsutstyr. I samtaler med Zimbardo fortalte Frederick: ”Jeg kunne ikke finne utstyr som kunne holde området rent. Rørleggingen var elendig. Drit ble plassert i bærbare potter. Det var søppel og jord overalt… Det var ekkelt der inne. Det var menneskelige kroppsdeler på området…Det var en gjeng med villhunder som løp rundt (fremdeles tilstede fra den tiden Saddam hadde begravet henrettede fanger der som gravde dem opp igjen). Jeg var så mentalt uttømt når jeg gikk av vakten på morgenen, det eneste jeg ønsket var å sove.”⁵ Ofte gikk han glipp av måltider pga at det var lite mat som måtte fordeles på mange soldater. Han spiste mye ost og kjeks, orket ikke å trene slik han hadde for vane fra tidligere og hadde ikke tid til venner grunnet store arbeidsmengder. Livet hans omhandlet mer og mer kun fengslet og MP reservene under hans kommando. De utgjorde det sosialpsykologer kaller hans ”referansegruppe”, en gruppe som hadde stor innflytelse på ham. Alt dette skulle tilsi total utbrenthet.⁶

Det var altså ekstremt mange situasjonelle faktorer som spilte inn på tilværelsen i Abu Ghraib. Å ikke ta hensyn til dem vil være ekstremt naivt. Om ikke det skulle være nok, er det blitt påvist i fem ulike militære undersøkelser som alle peker på mangelfullt lederskap og organisering. De påpeker mangelen av oversyn helt ned til totalt likegyldighet ovenfor hva som foregikk i fengselet. Overhodet for fengslet besøkte aldri denne delen av fengselskomplekset, da hun ble fortalt av sine overhoder at hun ikke skulle gjøre det. I tillegg hadde ingen av vaktene fått spesifikk trening til dette oppdraget med fanger som hadde en helt annen kultur og språk. Til tross for alle disse faktorene ble Frederick dømt til 8 års fengsel. Dommeren konkluderte med at han var personlig ansvarlig, at han burde visst bedre og at han hadde en egen fri vilje til å gjøre det som han visste var moralsk riktig. Dommen og dommerens utsagn taler om et entydig fokus på et disposisjonelt syn på mennesker, i motsetning til sosialpsykologiens empiriske data.

1. Zimbardo, P. The Lucifer Effect, s. 326
2. Zimbardo, P. The Lucifer Effect, s. 327
3. Zimbardo, P. The Lucifer Effect, s. 338
4. Zimbardo, P. The Lucifer Effect, s. 340
5. Zimbardo, P. The Lucifer Effect, s. 347
6. http://www.prisonexp.org/pdf/powerevil.pdf

LES DEL 1 HER, LES DEL 3 HER

The Stanford Prison Experiment (SPE) ble igangsatt i 1971 av sosialpsykolog Philip Zimbardo for å undersøke effekten fengseltilværelsen hadde på fanger og vakter. Det ble satt ut annonser i avisen for å finne deltakere til det to ukers lange eksperimentet. Zimbardo ønsket 24 studenter, som på alle måter viste seg å være normale og sunne gutter. De skulle gjøre det utmerket på psykologiske tester, være mentalt stabile og ikke ha tidligere vært involvert i kriminelle handlinger. Etter de 24 ble valgt ut, ble rollene tildelt tilfeldig med myntkast – noen som vakter, andre som fanger. Hver og en fikk betalt $15 per dag i det provisoriske fengselet. At deltakerne var sunne, normale gutter var essensielt for å påvise hvor stor rolle de situasjonelle kreftene hadde i forhold til de disposisjonelle. Hele prosessen var simulert så realistisk som mulig. Fangene ble plukket opp av Palo Alto politiet som fulgte normale prosedyrer. De ble deindividualisert i fengselet ved å bli tildelt like uniformer, strømper på hodet og nummer. Det ble lest opp 17 regler for dem av fangevokterne, som skulle pugges utenat. Ett av dem var at de ikke fikk bruke sitt eget eller medfangenes originale navn, kun kalle dem ved deres fangenummer: 1037, 819 etc.

Fangene skulle omtale vaktene som ”Mr. Correctional Officer”. Denne prosessen er vanlig for å dehumanisere mennesker, og gradvis få dem til å gi opp sin selvstendighet og meninger. Fangevokterne ble på lik måte anonymisert ved å ha på seg uniformer og store solbriller. De tredde fort inn i rollen som autoritære vakter. De gikk ikke langt tid før vaktene dominerte fangene. Eksperimentet som opprinnelig skulle vare i to uker, ble avsluttet etter bare 6 dager på grunn av de ekstreme reaksjonene som utfoldet seg. Studentvaktene ble stadig mer sadistiske, i det de ydmyket fangene både seksuelt, verbalt og fysisk. Noen vakter rapporterte til og med at de likte det. Det kom og tydelig frem at fangene og noen av vaktene glemte at dette var et eksperiment. Rollene som fanger ble en del av dem. Intelligente universitetsstudenter ble altså transformert til fanger hvor mange av dem hadde følelsesmessige sammenbrudd i form av stress. Det hele ble så ille at fem av dem måtte avslutte innen den første uken var over. Den første måtte forlate fengslet etter bare 36 timer! De av fangene som klarte seg best var dem som blindt fulgte ordrer. De tillot vaktene å ydmyke dem, og når de ble interjvuet på ”Parole Board” møtet, tok de selv skylden og mente at de fortjente det. Denne studien viste, innenfor vitenskapelige rammer, det som senere skulle skje i virkeligheten under den amerikanske fangetorturen i Abu Ghraib, Irak. De rette situasjonelle faktorene kan få selv den vanlige mannen i gaten til å bli en torturist. Som tilfellet var i Abu Ghraib, slik vi skal se senere, er det lettere å legge skylden på et par ”råtne epler” til fordel for hele systemet som la forholdene til rette.

Dødsskvadronene i Brasil er blitt internasjonalt kjent for å ha blitt støttet av myndighetene mot det dem ser som en ”trussel mot nasjonal sikkerhet”. Selv politifolk er blitt rapportert til å være en del av dette.¹ I praksis betyr trusselen mot nasjonal sikkerhet fattige mennesker som lever i slummen uten tilgang på rent vann, jobb eller skolegang. Slummene var blitt et fødested for kriminalitet. Myndighetene gikk dermed hardt til verks for å få bukt med problemet. Barn, menn og kvinner ble drept eller torturert hvis det var mistanke om at de hadde verdifull informasjon. Da dette var en ypperlig mulighet til å finne ut om det kun var mennesker med ”onde” disposisjoner som kunne utføre et slikt arbeid, intervjuet Zimbardo og noen andre psykologer flere dusin av disse voldsarbeiderne.² De stilte seg spørsmålene om det var spesielt utvalgte sadister til jobben, om de var ”råtne epler” og en annen art enn resten av oss andre. Eller hadde det hele med hvilken systematisk trening og faktorer de ble utsatt for? Det viste seg at sadister tvert i mot ble fjernet fra treningen, da de ikke var kontrollerbare. De «tennes» av andres smerte og klarer dermed ikke å opprettholde nødvendig fokus og kalkulering i torturen for å samle viktig informasjon. Fra dataene som ble samlet i intervjuene var det ikke mulig å finne noe bevis på at voldsarbeiderne var noe annerledes i forkant av sin nye rolle. Bevisene talte derimot for at forandring til drapsmenn og torturister skjedde gjennom treningen gitt, kameratskapen seg i mellom, aksepten av nasjonens sikkerhetsideologi og at motstanderne var fiender av staten. De ble også påvirket ved at de følte seg spesielle, over andre i samfunnet på grunn av sin særegne og hemmelige rolle.

Reserve Politibataljonen 101, som var en tysk bataljon bestående av 500 eldre familiemenn fra Hamburg, illustrerer tydelig hvordan vanlige folk kan begå de ondeste gjerninger fjernt fra deres tidligere fortid og moralske standpunkt. Den britiske historiker Christopher Browning utbroderer nøye om dette i sin bok Ordinary Men: Reserve Police Battalion 101 and the Final Solution in Poland (1993). I Mars 1942 var 80 prosent av ofrene av Holocaust i live. Bare 11 måneder senere var 80 prosent av dem døde. I løpet av denne korte perioden måtte det ha blitt mobilsert store styrker med menn for å gjennomføre “den endelige løsning”. Hvordan gikk dette til når de fleste unge og kampklare mennene ble sendt til den kollapsende russiske front? Svaret fant Browning i arkivet for tysk krigskriminalitet: Reserve politibataljon 101. Mennene i bataljonen var for gamle til å bli innkalt til virkelige kamper og kom fra arbeiderklassen I Tyskland. De hadde ingen tidligere erfaring som militærpoliti, var uten noen spesiell forvarsel og trening. Flesteparten av dem var heller hverken medlemmer i nazistpartiet eller SS. De var så vanlige som man kunne få dem, og dét på grunn av at man ikke hadde noen andre å ta av. På 4 måneder hadde de skutt 38 000 jøder i de polske landsbyene, og sendt 45 000 til konsentrasjonsleiren Treblinka. Mennene ble fortalt av øverstkommanderende at dette var et vanskelig oppdrag som måtte adlydes. Men at hver enkelt kunne velge å frastå fra å skyte menn, damer og barn. Data tyder på at halvparten nektet i starten og lot de andre politireservene stå for massemordene. Men etterhvert, når de sosiale eksemplene ble satt sammen med gruppepress, hadde hele 90 prosent av mennene tatt del i nedslaktingen. Enkelte av dem tok også bilder av seg selv og ofrene, slike trofébilder man også har sett fra torturistene i Abu Ghraib.

DEL 3 KOMMER SNART!

1. http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,948851,00.html
2. Zimbardo, P. The Psychology of Power and Evil: All Power to the Person? To the Situation? To the System?, s.16

Det finnes genmanipulert mat i Norge, men bruken av genmanipulerte organismer og matvarer reguleres av genteknologiloven. I forhold til endel andre land fører Norge en relativt restriktiv politikk når det gjelder genmanipulert mat. Hvis mer enn 0,9 % av matproduktet er genmanipulert skal varen være merket. Det er for øvrig ikke uvanlig å finne genmodifiserte innholdsstoffer i matprodukter i butikken.¹ Hovedsakelig er det soyabønner, mais, raps og bomull som er vanligst å genmanipulere. Nær 70 % av all ferdiglaget mat inneholder et soyaprodukt.² Men nå søker de enorme selskapene Monsanto Bayer CropScience om tillatelse fra norske myndigheter om å få selge GMO-mais i Norge. Disse søknadene har ligget på Erik Solheims bord i 3 år nå.

Denne manipulasjonen innebærer at man introduserer spesifikke forandringer i DNA kodingen til ulike organismer. Dette er hovedsakelig gjort for å gjøre planter mer motstandsdyktig mot skadedyr. Enkelte argumenterer for at genmanipulert mat vil hjelpe med å fø den stadig økende verdens befolkning. Dette argumentet er klar propaganda fra blant annet mektige matselskaper som Monsanto som senest i 2010 brukte 8 millioner dollar i lobbyvirksomhet.³ Det er også nøye dokumentert at de har hatt sine folk i sentrale posisjoner i det hvite hus.⁴ Men hovedargumentet deres står fast, nemlig å gjøre avlingen mer motstandsdyktig mot det relative begrepet skadedyr. Skadedyr er et symptom på problemet og dermed ikke det virkelige problemet. Den enormt skadelige monokulturen⁵ er hovedårsaken til at det i det hele tatt eksisterer skadedyr.

I tillegg til naturens logikk finnes det flere undersøkelser som påviser at genmanipulert mat ikke er bra å spise. Thomas Bøhn, forsker ved GenØk – senter for biosikkerhet i Tromsø, publiserte i 2008 funn som gjaldt genmanipulert mais. Ved å mate en gruppe vannlopper med denne maisen, og en annen med naturlig mais, så man at loppende matet med genmodifisert mais hadde klart høyere dødelighet og at de fikk færre avkom.⁶ I 2009 ble også en ny studie fra GenØk publisert. Den favoriserte også ernæring uten genmanipulert mat.⁷

Til tross for at Norge har en restriktiv politikk på dette og skiller seg fra EUs reglement med genteknologi- og matloven, bør man som forbruker fortsette å vise motstand mot dette fenomenet. Her kan man være med på en underskriftskampanje mot GMO-mat i Norge.

I sammenheng med dette skrivet vil jeg på det sterkeste anbefale en dokumentar som tar for seg utbredelsen, galskapen og korrupsjonen som eksisterer rundt GMO-mat: The Future of Food.

1. http://www.bion.no/filarkiv/2010/07/temaark_genmodifiserte_planter_mat.pdf
2. http://www.bion.no/filarkiv/2010/07/temaark_genmodifiserte_planter_mat.pdf
3. http://www.opensecrets.org/lobby/clientsum.php?id=D000000055&year=2010
4. http://www.postcarbon.org/blog-post/40955-monsanto-planting-seeds-in-the-white
5. dyrking av kun en type avling
6. http://www.nrk.no/vitenskap-og-teknologi/1.6204902
7. http://www.springerlink.com/content/n066708mw7674lp4/

Alle og enhver med egen personlig robot, sommerferie på månen, aluminiumsbekledning som nyeste mote. Selvstyrte biler som frakter deg fra A til Å hvor eneste krav er fonetisk korrekt uttale av endestasjonen. Byer bygget opp etter hjernens komplekse synapsebaner integrert med enorme rørnettverk som sørger for matbestilling fra sofakroken – behagelighet og automatisering preger vår tilværelse.

På vår vei mot komfort og kontinuerlige evolusjon til det bedre, lyder slike populistiske fremtidsutsikter fascinerende. Likevel misser man nok på målet og overser enkelte grunnleggende aspekter. Uten å utgi meg selv som en guru på området, kan selv jeg, som energiteknologistudent med middels gode karakterer, vippe ned mine “professorbriller” og skule skeptisk ned på slike spådommer. Dette fremtidsscenarioet er basert på en mangelfull forståelse av naturlover og ikke- fornybare ressurser. Her legges det til grunn at utviklingen kommer til å fortsette på lignende måte – like mot himmelen – slik den i sannhet har gjort de siste 100 år. Men vil det fortsette slik?

Når man skal påta seg noe så dristig som å forutsi fremtiden, er det viktig å basere seg på noe. Når man så deretter skuffende må erkjenne at man absolutt ikke er en Nostradamus, Jesus eller Rasputin med åndelig innsikt fra en himmelsk bookmaker, må man nok dessverre ty til noe så kjedelig som tall, logikk, strømninger og statistikk.

For å ha muligheten til å forstå hvor vi er på vei hen, må vi legge grunnlaget ved å analysere nåtiden. Vi må altså være klar over det som i filosofiens termer kalles kausalitet. Dette beskriver forholdet mellom en hendelse (årsak) og en annen (effekt), hvor den andre hendelsen forstås som en konsekvens av den første.

Som utgangspunkt eller årsak for stegene videre, bør vi starte med det sentrale, nemlig hjørnesteinen for all vekst og utvikling – energi. Helt siden vi for 250 år siden begynte å erstatte tre med kull har det skjedd enorme forandringer. Vi gikk fra sykkel, seilbåt og hest til bil, fly og enorme lastetankere. Fra levende lys og brev til mail, internett og elektristet. Vi gikk fra småbruk og et par dyr til enorme sentraliserte jordbruk og kollossale forings- og slaktingsinstitusjoner. Kort sagt forandret mer eller mindre alle ting seg, fra lokalsamfunn til globalisering. I de to følgende århundrer fra 1800, økte gjennomsnittlig inntekt per innbygger med det tidobbelte og verdens populasjon økte med det seksdobbelte.¹ Ordtaket “intet nytt under solen” gikk ut på dato.

Men alt dette var altså basert på noe. Utviklingen ble drevet frem av tilgang til enorme mengder fossile energikilder oppdaget i rekkefølgen kull, gass og olje. I dag er vi alle avhengig i størst grad av oljen, den mest anvendelige og energirike av dem alle. Med et lite ‘google-søk’ etter produkter laget av olje kan alle og enhver nå samme konklusjon.Det er nyttesløst å forstå én nasjons utvikling isolert sett. Vi lever i en sammenkoplet verden med stadig krympende landegrenser med folk som kommuniserer og forflytter varer over enorme avstander. Våre “fem om dagen” kommer i stor grad ikke fra egne marker og jordbruksområder, men blir importert fra Nederland, Brasil, Spania, Kenya, Israel etc. På lik måte er det også med de fleste andre varer. Den globale handelen og vekstbasert økonomi baserer seg på at avstandene ikke er en hindring. I fremtiden vil bildet være et annet.

Oljens nedgang vil være den styrende faktoren som tvinger fremtiden i en viss retning. I 2030 vil det fremdeles være stor etterspørsel etter olje. Globalt sett vil det produseres 13 milliarder fat.² Dette høres mye ut, men vitner om en nedgang på over 50 prosent siden toppåret 2006. Ringvirkningene av dette vil være massive, spesielt med tanke på at mange nasjoner igangsetter omstillingen til det post-karbone samfunnet for sent. I følge Robert L. Hirschs anerkjente rapport, skrevet for det Amerikanske energidepartementet i 2005, kommer “de økonomiske, sosiale og politiske konsekvenser” av dette til å “være uten sidestykke”. Videre står det at tiltak “må iverksettes innen mer enn ett tiår i forkant av [verdens] toppunkt”.³ Disse konklusjonene har, siden den tid, blitt betydelig bekreftet av et stadig økende antall studier.⁴ I følge IEAs rapport fra 2010, nådde verden sitt toppunkt for produksjon av råolje i 2006.⁵ Atter en bekreftelse på at myndigheter verden over ikke følger med i timen.

Hvilke maktbalanser som vil helle hvilken vei er spekulativt å uttale seg om. Uansett, oljens nedgang – samfunnets livsblod – vil føre til radikale endringer. Dyrere olje vil lede til mindre global handel og en reversert globalisering. Hvis USA fortsetter sin trend med konfronterende utenrikspolitikk, vil de gjøre alt for å ikke henge etter i maktkampen. Da vil uttalelser som: “Irak handlet ikke om olje og geopolitisk makt, men om demokrati” ikke holde mål. Det blir da enda mer tydelig under hvilket banner de virkelig kjemper – frihet eller egne interesser. EU har ikke mye reell makt sammenlignet med Russland, Kina og Iran. USAs kommende utenrikspolitikk vil ha mye å si for hvilken retning maktbalansen heller. Men at de kommer til å velge en aktiv taktikk som sikrer flyten av olje fra Persia gulfen ,og dermed sin levestandard, er ingen fjern tanke.

Utfallene vil selvsagt variere fra sted til sted med særegne lokale utfordringer og løsninger. Norge har mange fordeler. Vår vannkraft dekker 99 prosent av vårt nåværende elektriske forbruk. Sammenlignet med andre nasjoner som i dag må stole på fossil energi, er dette eksepsjonelt. Vannkraften vil fortsette å spille en viktig rolle i Norge, og vårt elektriske forbruk vil altså fremdeles være sikret. Værre vil det bli med transportsektoren. Lønnsomheten ved å forflytte varer over

lange avstander, vil synke betraktelig på grunn av dyrt drivstoff. Å feriere i utlandet vil igjen ligne tilstandende på 70-tallet, forbeholdt kun de velstående av landets borgere.

I 2030 vil det gamle og allsidige vidundermiddelet hamp igjen være legalt. Dette gjøres blant annet for å kompensere for mangel på olje ved å bruke hampens innhold av lignocellulose til drivstoff. På grunn av dens kjappe vekst vil den sørge for varer tidligere importert fra utlandet.

Den vil også blant annet bidra til at vi kan erstatte papirproduksjon av trær, ved heller å bygge bedre isolerte boliger som frigjør dyrebar energi til andre områder. Den byggtekniske biten ved å energieffektivisere boliger vil være essensielt, da Norge i dag bruker omtrent 40 prosent av sin energi til boligformål.⁶

Mat og energi er nøkkelfaktorer for nasjonal sikkerhet. Norge vil stadig mer fokusere på å bli selvforsynt på mat. Dette vil forøvrig ikke bli satt på nasjonal agenda før de høye matvareprisene skaper misnøye blant befolkningen. Folk som tidligere satt i sofakroken, løfter på baken og krever tiltak av myndighetene. I utkanten av hovedstrømningene i samfunnet, vil mindre grasrotbevegelser dyrke sin egen mat ved hjelp av Permakulturelle prinsipper.

Det sentraliserte og byråkratiske Norge vil gradvis gå mot sin nedgang. Norge vil i 2030 være et betraktelig mer desentralisert land, da folk trenger mer effektive beslutningsprosesser. I tillegg har bevegelsene som leste tidens tegn, med sine egne initiativ nærmest gjort offentlige beslutningsprosesser irrelevante. Norge vil være overfylt av eldre, ha et krympende oljefond og manglende kapasitet i helsevesenet. Dette, i tillegg til dyrking av mat, vil lede til et mer kollektivistisk tankesett. Den norske dugnadsånden vil igjen våkne til live, med samhold rundt primære behov. Kollektiv avhengighet gjør at generasjonsboliger blir vanlig. For mange borgere, født og oppvokst i velferdssamfunnet, vil denne overgangen bli vanskelig.

Utsagnet “hvilken spennende tid vi lever i” stemmer omsider. Vi vil oppleve store forandringer både globalt og i egen hage. Vi vil se den industrielle revolusjons nedgang og tre tilbake inn i en ny, annerledes og spennende verden. At det teknologiske samfunnet, med all dets vekst og effektivitet, gradvis forvitrer vil ha både negative og positive sider. Det viktigste av alt for å takle overgangen, er å forberede seg på det post-karbone livets gleder og utfordringer allerede nå.

Faktaboks

• Verden nådde sitt toppunkt av oljefunn i 1964.⁷
• USA nådde sitt toppunkt for oljeutvinning i 1972 og importerer nå over 60 prosent av oljen de bruker.⁸
• Storbritannia nådde sitt toppunkt for oljeutvinning i 1999.
• Norge nådde toppunkt for oljeutvinning i 2001, og har siden den tid allerede halvert sin produksjonskapasitet.
• Permakultur er en metode for helhetlig planlegging og praktisk gjennomføring av bærekraftige mennesketilpassede habitater. Systemet ble utviklet av Bill Mollison på 70-tallet.
• IEA: The International Energy Agency
• Olje er hovedfaktoren som påvirker matprisene.⁹

1. Maddison, Angus (2003). The World Economy: Historical Statistics. Paris: Development Centre, OECD. pp. 256–62, Tables 8a and 8c
2. S. Krumdieck, S. Page og A. Dantas. (26. Feb 2010). Urban form and long-term fuel supply decline: A method to investigate the peak oil risks to essential activities. Hentet fra www.elsevier.com/locate/enpol den 22.02.2011
3. Robert L. Hirsch, SAIC, Project Leader, Roger Bezdek, MISI. Robert Wendling, MISI. (February 2005). PEAKING OF WORLD OIL PRODUCTION: IMPACTS, MITIGATION, & RISK MANAGEMENT
4. http://www.energybulletin.net/stories/2010-09-28/review-putting-bundeswehr-report-context
5. http://www.tandlnews.com.au/2011/03/02/article/International-Energy-Agency-confirms-peak-oil-was-in-2006/ IQBSBIVVOT.html og National Geographic. (09.11.2010).Has the world already passed “Peak Oil”? Hentet den 7. mars 2011, fra: http://news.nationalgeographic.com/news/energy/2010/11/101109-peak-oil-iea-world-energy-outlook/
6. Jan Vincent Thue. (Januar 2003). Energibruk i bygninger. Institutt for bygg og anleggsteknikk, NTNU, s.5.
7. http://www.oildecline.com/ og http://www.grinningplanet.com/2005/06-14/peak-oil-article.htm
8. F. Leder og J. N. Shapiro. (18. april 2008). This time it’s different An inevitable decline in world petroleum production will keep oil product prices high, causing military conflicts and shifting wealth and power from democracies to authoritarian regimes. Hentet fra www.elsevier.com/locate/enpol den 22.02.2011
9. Foresight. The Future of Food and Farming (2011) Final Project Report, s.108. The Government Office for Science, London.

• Kronikken min om Fremtidens Norge ble publisert i nettmagasinet KULTURVERK, 10 September 2011. Les den her.
• Siden min er blitt lagt til på en liste under «aviser» på siden hvamenerpartiene.com . Se den her, eller her: Nettaviser – hvamenerpartiene.com.
• Fikk «Sitatet» i Dagens Næringslivs papirutgave, den 9 mars 2011, s.54. Se sitatet med kommentar her, og hele siden hvor den er hentet fra her.
• Kronikk publisert i Studvest, nett og papirutgave, den 3 mars 2011: http://studvest.no/meninger/kronikk/olje-–-kortvarig-glede
• Kronikk publiserti Bergens Tidende, nett og papirutgave, 12 juni 2010: http://www.bt.no/meninger/kronikk/Energimangel-kan-skape-krig-1101143.html
• Musikkanmeldelse i Sorthvit, nett og papirutgave, 1 juli 2010: http://sorthvit.no/category-table/33-plateanmeldelser/673-serena-maneesh-no-2-abyss-in-b-minor
• Musikkanmeldelse på Sorthvits nettside, 28 februar 2010: http://sorthvit.no/category-table/33-plateanmeldelser/631-son-lux

Bilde tatt fra demonstrasjoner i Egypt 28 Januar 2011.

The recent torrent of uproarings in the Middle East and Africa have certainly kick started 2011 as a worthy candidate for this decade`s year of revolutions. Tunisia, Egypt, Libya, Cameroon, Bahrain, Yemen, Algeria, Djibouti, Jordan have all grabbed the global attention. Even though some of these countries have had it`s protesters and uprisings for a long time, it seems now that their causes are gaining more and more momentum. The protests headlining the news have varied much in details and in form, but they share many common factors: oppression by the government fueled greatly by American geopolitical interests and corruption. One can summon these themes in quite a few words, namely power to a few over many. Following from this comes poverty and unemployment, which mixed together with oppression, forms a lethal recipe for revolution. Or as the Western Media puts it: “a fight for democracy and people power”.

The efficiency of these people movements came from a combination of desperate people allied with the ingenuity and networking skills of intellectuals. Through the global network of thoughts, ideas and its rapid exchanges through the Internet, the revolution quickly became a popular movement which greatly surpassed the enlightenment era driven by Gutenberg`s now seemingly primitive printing press.

The western media focuses on the material causes; poverty, oppression, food prices, lack of human rights and so on. These are of course obvious causes for dissatisfaction, but does not explain the revolutions alone.

The popular revolts started in mid-January with Tunisia, literally lit to flames by the young Mohamed Bou’aziz who sat himself on fire on December 17 as a protest against the ruling class. About a month after this symbolic statement President Zine al-Abidine Ben Ali had to resign. In Egypt, intense mass protests ranging over three weeks managed to push the dictator Mubarak off his seat, now currently navigating its democratic transition under the temporary rule of a military council. These initiatives provided the necessary inspiration to further the chain reaction of freedom movements to other countries.

The freedom movements have taken many different forms, using different measures. Even though the western media showed a lot of violent scenes seemingly applied by the demonstrators, there have mostly been peaceful demonstrations. In Egypt the oppressors have hired instigators to infiltrate the peaceful protesters, which even some mainstream medias have noticed. In a piece on the pro-Mubarak demonstrators, CNN wrote: “As battles raged between the two sides, some pro-Mubarak protesters were captured by his opponents. Some were terrified to be caught and begged for their lives, screaming that the government had paid them to come out and protest.”¹ This is a normal tactic used in power politics, since violence used against officials gives them an excuse to use it back. If the powerholders achieve to play by the rules of violence, they succeed since they are the best at it. A comprehensive study by the Freedom House shows the pre-transition environments in 67 countries where transition from authoritarianism occurred. The assessment considered three key characteristics: “1) The source of violence that were present to the political opening; 2) The degree of civic versus powerholder influence on the process; and 3) the strength and cohesion of a nonviolent civic coalition.” As it is out of order to present all the valuable information given in the study here, I will name only a few deriving from the three key factors. “1) The force of civic resistance represented 70 percent of the case studies; 2) There is comparatively little freedom in “top-down” transitions that were led by the elite; and 3) the presence of strong and cohesive nonviolent civic coalitions is the most important factors examined in contributing to freedom”. The study further states that “in 32 of the 67 countries (nearly 48 percent), that have seen transitions, strong, broad-based nonviolent civic coalitions were highly active.”

As I mentioned above, it is highly unlikely that revolutions get such a kick start solely from material causes. If so, we should have seen it a long time ago, and many more places. People have been oppressed, raped an lived in poverty for centuries without creating such dangerous revolutions. There are more essential factors, such as a: quick and efficient spread of information, in which Facebook and other available medias played. When to strike is a necessary tactic to further ones goals. To bring knowledge down to popular level through a clear interpretation from intellectuals and good communicators. A willingness to include your opponent in the envisioned future helps break the ranks of the opponent`s security services or police. All of these factors were present in Tunisia and Egypt..

In a segment on Al Jazeera, they looked at the role which the April 6 Movement had in getting Egyptians out on the streets. It also highlighted the work of Srdja Popvic – one of the leaders of Otpor, the youth movement that brought down Slobodan Milosevic – who had helped train young activists in nonviolent strategy and tactics.² The New York Times reported also on the various Egyption activist groups – from Kefaya and the April 6 Movement to We Are All Khalid Said – which played an important role. They also mentioned the role which the Otpor activists and Gene Sharp played in educating Egyptians about nonviolent struggle.³ Even comic books about Martin Luther King and the civil rights movement in the U.S. is to find in Arabic territory. The comic books, originally published by the Fellowship of Reconciliation – a christian pacifist organisation – have been translated to Arabic. The 2000 copies translated in 2008 also seem to play its parts in the streets of Cairo. According to Dalia Zaida, one of the people behind the translation, the book is having a direct impact. She says:

The comic book has been credited with inspiring young activists in Egypt and the larger region (we have a Farsi version as well). Last week I distributed copies in Tahrir Square. Seeing the scene in the square firsthand is amazing. Despite violent attacks and tanks in the street, young people from all walks of life are coming together, organizing food and medical care, and offering a living model of free civil society in action.⁴

These stories tell us that material causes alone are not the root of the seemingly spontaneous uprisings, but a result of activists working over a long period of time. The high percentage of nonviolent movement is a delight to see. Jesus, Gandhi and Martin Luther King sowed the seeds, and more and more people are reaping its benefits. One can never be certain of its efficiency, but the same counts for the use of violence. However, the evidence points in the direction for nonviolence.

1. http://edition.cnn.com/2011/WORLD/africa/02/02/egypt.pro.mubarak/
2. http://www.youtube.com/watch?v=QrNz0dZgqN8
3. http://www.nytimes.com/2011/02/14/world/middleeast/14egypt-tunisia-protests.html?_r=1
4. http://wagingnonviolence.org/2011/02/mlk-comic-finds-new-life-in-egypt/

På bloggen til Rose Marie Berger kan du lese om den tyske fotografen Norman Gershman som jobbet med et prosjekt om å samle inn bilder fra albanske muslimer som satt sitt liv på spill for å redde jøder.

Gershman said it wasn’t just Muslim families who shielded Jews from the Nazis, but also Orthodox and Catholic families. All of them were motivated by an Albanian code of honor called “besa,” a concept that can be translated into “keeping the promise,” Gershman says. The Albanian villagers were motivated to risk their lives by the simple concept of helping one’s neighbor.

[...]

Before the war, Gershman estimates from his research, only about 200 Jews lived in Albania, a country that is about 70 percent Muslim. During the years of occupation, 10 times as many Jews streamed into Albania to escape persecution from Poland, Yugoslavia, Czechoslovakia, Greece and Italy. Gershman says it was the only country in Europe where the Jewish population grew by the end of the war.

Gershmans arbeid kan også finnes i en bok kalt: Besa: Muslims Who Saved Jews in World War II.

Det finnes flere lignende historier. Det kan altså være greit å huske på å ikke gre alle under samme kam.