Diffus og direkte solstråling

Solen avgir enorme mengder energi hvor store mengder blir avgitt til jorden i form av elektromagnetisk stråling. Når man skal kategorisere denne strålingen, skiller man mellom diffus og direkte solstråling.

Strålingen som sendes ut, består av ulike bølgelengder med ulik energi. Energien tilstede i strålingen er avhengig av bølgelengden, hvor korte bølgelengder har mer energi enn lange. Jordens atmosfære tillater den kortbølgede strålingen å slippe gjennom. Mye av denne strålingen absorberes av jordoverflaten og blir til varme i form av infrarød stråling¹. Deretter reflekteres den i ulike retninger med lavere energi og tilhørende lengre bølgelengder. En annen del av solstrålingen, den diffuse himmelstrålingen, blir spredd på sin vei gjennom atmosfæren ved at den treffer luftmolekyler, vanndamp og skyer.

Den reflekterte, og den diffuse himmelstrålingen karakteriseres som diffus solstråling, mens strålingen som kommer direkte fra solen uten å «kollidere» kalles direkte solstråling.

Bildet viser forholdet mellom direkte og diffus stråling avhengig av skydekke. Kurvene er beregnet for 30 juni kl 12 i Oslo. (SINTEF)

Solstrålingen som treffer en bygningsflate, er en kombinasjon av direkte solstråling, diffus himmelstråling og diffus stråling reflektert fra omkringliggende flater. Summen av disse kalles totalstråling. Den diffuse himmelstrålingen og den direkte strålingen på en uskjermet horisontal flate utgjør det som kalles globalstråling.

1. Infrarød (IR) stråling er elektromagnetisk stråling av bølgelengder lengre enn synlig lys, men kortere enn mikrobølger. Navnet kommer fra det latinske ordet infra som betyr under og rød som er den fargen innenfor spektret av synlig lys som har den lengste bølgelengden. Infrarød stråling dekker tre bølgelengde-dekader : 700 nm – 1 mm. [↩]