Hva gjør gode mennesker onde? – DEL 1

Tre dager før Anders Behring Breivik plasserte gjødselsbomben som drepte 8 i regjeringskvartalet og på kalkulerende vis drepte 69 mennesker på Utøya, startet jeg på et skriv med arbeidstittel ”Lucifer i Oss”. I det hadde jeg tenkt å fundere over hva som får helt vanlige mennesker til å utføre grusomme og bestialske handlinger.

Selv om tittelen på dette skrivet er upresist, da ingen enten er onde eller gode i seg selv, er den virkelige meningen innbakt i upresise ord noe vi alle lurer på i en tid som denne. Vi lurer på hvordan det overhodet fysisk kan være mulig å utføre slike handlinger. I forkant av hendelsene hadde jeg tenkt å trekke frem ondskapen utført av Adolf Eichmann, ansvarlig for logistikken av jøder til gasskamrene under andre verdenskrig og Ivan ”Chip” Frederick, delansvarlig for torturen og nedverdigelsen av fanger i Abu Ghraib fengselet fra et sosialpsykologisk perspektiv.

Etter de uvirkelige hendelsene måtte jeg ta en pause og stoppe litt opp, men ikke helt. Slike uvanlige hendelser må jo ha en forklaring. Så nå, etter litt over én måned har jeg på grundigere vis prøvet å forstå det uforståelige. Sammenlignet med Breiviks gjerninger, må jeg ærlig talt innrømme at Eichmanns og Fredericks ondskap virker betraktelig mer lett forståelig, særlig med tanke på tidsforskjeller og tilgjengelig informasjon. Etter å fordypet meg litt i psykologi, virker det som sosialpsykologien, og et situasjonistisk perspektiv i stor grad gir løsningen på Eichmann og Frederick. Gjennom det overbevisende arbeidet til blant annet sosialpsykolog Philip Zimbardo, som har fordypet seg i psykologien bak ondskap i mange tiår, har jeg funnet tilfredstillende forklaringer på hvordan helt vanlige mennesker kan gjøre ekstremt onde ting. Men hittil har jeg hatt store problemer med å passe Breivik inn i  den ligningen. Her vil jeg uansett prøve å legge frem sosialpsykologiens funn, og se hvordan dette potensielt sett kan forklare hvordan Breivik kunne utføre slik ondskap.

Sosialpsykologien prøver å forstå hvorfor mennesker handler som de gjør med hovedvekt på faktorer i omgivelsene. Dette kan være systemer (fengsel, skole, etc.), kulturer og situasjoner. I motsetning til dette legger vanlig psykologi, særlig i individualistiske kulturer, størst vekt på såkalte disposisjonelle faktorer i hvert enkelt individ under lupen. De fokuserer på den skyldige og ser etter iboende faktorer i den enkelte; motiver, personlighet, karakter og gener. Det stilles vanligvis ”hvem spørsmål”: Hvem er ansvarlig? Hvem forårsaket det? Hvem har skylden? Dette bidrar til at man finner all skylden ett sted hos en syndebukk, og skaper en rettferdighetssans som en motsats til de vanlige borgerne og systemet. Dette illustreres i utsagn som: ”Det var bra det tok ham, han var en ond jævel”, ”Vi fant den skyldige, problemet er løst!” Problembarnet blir da som oftest plassert i terapi, fengsel eller gitt en utdanning som kan rehabilitere ham tilbake til systemet.

Sosialpsykologien mener at noe mangler i denne analysen. De fokuserer på ”hva spørsmål”, og at det bør tas hensyn til på lik måte: Hvilke forhold bidro til en slik reaksjon? Hvilke omstendigheter var med å genere slike handlinger? Til tross for at det situasjonistiske synet intuitivt gir mening, ligger hovedvekten i dag på å velge den enkle veien og gi all skylden på ”ett råttent eple” – én ond person. Man har vanskeligheter for å ha to tanker i hodet og ta hensyn til ”den råttne tønnen” – omgivelsene. Denne feilen, som blant annet ble gjort etter andre verdenskrig i forsøket på å forklare hvordan Holocaust kunne skje, ¹ ble gitt termen Fundamental Attribution Error (FAE) av en psykolog.² Det finnes mange empiriske studier som viser at man må fokusere på de situasjonistiske faktorene. En liten oppsummerende gjennomgang av noen aktelle studier følger.

Milgram eksperimentet, som først ble satt opp av psykologen Stanley Milgram i 1961, viser tydelig at faktorer i omgivelsene har noe å si for hvilke gjerninger man gjør. Studien gikk ut på å undersøke til hvilken grad normale mennesker adlød en autoritet til tross for at det gikk imot deres moral og samvittighet. Rollene i eksperimentet var elev, lærer og forsker. Milgram søkte helt normale amerikanere til jobben som lærer. Alt fra fabrikkarbeidere, frisører, forretningsfolk, selgere etc ble oppmuntret til å delta. De ble fortalt at de skulle være en del av et vitenskapelig eksperiment hvor man skulle studere hukommelse. Dette forgikk ved at de frivillige – ”læreren” – skulle lese opp ordpar for eleven, en skuespiller sittende i rommet ved siden av. Hvis eleven ikke klarte å huske ordparene lest opp ble han ”korrigert” av læreren med et elektrisk støt. Volten ble økt med 15 for hvert feile svar helt opp til 450 Volt, tilsvarende et dødelig støt. Det de frivillige ikke visste var at det var dem som var under psykologens lupe. Eleven (skuespilleren) fikk i virkeligheten ikke støt, det var kun reaksjoner spilt inn på lydopptak som samsvarte med de ulike gradene av støt.

I forkant av studien ble 40 psykriatikere spurt om hvor mange av 100 hypotetiske subjekter som ville gå hele veien til 450 V. De svarte 1%, og at dem måtte være sadister.³ Resultatene viste noe helt annet. I den første studien gikk hele 67 % (26 av 40) av de frivillige opp til 450 V, hvor flere gav støt gang på gang til tross for gjentatte skrik fra eleven (skuespilleren) om å stoppe. I tillegg til dette utførte Milgram senere 18 ulike variasjoner av eksperimentet på mer enn 1000 frivillige fra alle forskjellige bakgrunner. I hvert av disse studiene forandret han en sosialpsykologisk variabel og observerte hvilke utfall dette medførte. Resultatene åpenbarte en enormt formbar menneskenatur. Tilnærmet alle kunne være fullstendig lydig eller ulydig mot autoriteten, alt avhengig av hvilke faktorer som var gjeldende. Ved å skru på de ulike variablene kunne lydigheten være helt opp til 90 % eller helt ned til 10 %. Ønsker du maksimal lydighet? Sørg for andre ”rollemodeller” som opptrer i samsvar med autoritetens ordrer. Ønsker du minimal lydighet? Sørg for andre rollemodeller som gjør opprør mot autoriteten. I tillegg er det interessant å merke seg at nesten ingen gav støt når eleven selv bad om det, med andre ord oppførte seg som en masochist.

Ut fra dette kan man liste opp ti prosedyrer som tilrettelegger de eksterne variablene slik at vanlige mennesker utøver onde gjerninger:

1. Legge frem en idiologi slik at en løgn blir rettferdiggjort og at man kan bruke alle midler nødvendig for å nå det ønskede målet. Som f.eks å prøve å forske på hukommelse slik at folk kan forbedre den.
2. Sette sammen en forpliktelse, enten i form av en skriftlig eller muntlig kontrakt. De frivillige fikk betalt for å være en del av det vitenskapelige eksperimentet.
3. Tildele deltakerne meningsfulle roller som henter frem tidligere positive erfaringer og handlingsmønstre (elev og lærer).
4. Ved å legge frem grunnleggende regler som gir mening, men samtidig er såpass vage at man kan forandre dem underveis og bruke dem til tankeløs adlydelse.
5. Ved å forandre meningen bak ordene, og bruke ønskelig retorikk. Fra å skade ofrene til å hjelpe elevene til å huske.
6. Ved å skape oppfattelsen av mangel på ansvar hvis noe skulle gå galt. Ansvaret blir lagt på autoritetspersonen, forskeren.
7. Ved å starte veien mot den ultimate ondskapen med et lite ubetydelig første steg (15 Volt).
8. Ved å sørge for at økningen mellom de ulike stadiene er minimal. Dette gjør slik at det ikke virker som en stor forskjell å gå fra det første til det neste steget.
9. Ved å forandre autoritetens natur fra rettferdig og fornuftig, til urettferdig og irrasjonell bidrar til lydighet.
10. Ved å gjøre utgangsbilletten høy og vanskelig ved å komme med skryt og samtidig insistere på at man må gjennomføre. (”Jeg vet at du ikke er en slik person, bare gjør som jeg forteller deg”)

Disse stegene kan anvendes på en rekke ulike områder og oppnå ønsket effekt. Stegene er alltid gradvis (15 V) og kulminerer mot ideologiens ”endelige løsning” – dets endelige mål.

DEL 2 kommer snart!

1. Adorno, Frenkel-Brunswick, Levinson, & Sanford, 1950 [↩]
2. Lee Ross, 1977 [↩]
3. http://www.prisonexp.org/pdf/powerevil.pdf, s.5 [↩]