Hva gjør gode mennesker onde? – DEL 4

Dette er den siste av fire deler i serien «Hva gjør gode mennesker onde?». Før jeg kommer inn på Anders Behring Breivik vil jeg ta for meg Adolf Eichmann, ansvarlig for massetransporten av jøder til konsentrasjonsleirene, ut fra et sosialpsykologisk perspektiv.

Les første DEL 1, DEL 2 og DEL 3

Adolf Eichmann var en solid familiefar og en pliktoppfyllende borger. Han kom aldri for sent på kontoret. Han gjorde det han ble fortalt og opponerte aldri mot ordrer fra høyere hold. Dette gjaldt i alle hans jobber, enten det var som gruvearbeider hos sin far, i salgsjobben hos Oberösterreichische Elektrobau AG eller som distriktsleder i Vacuum Oil Company AG. På lik måte utførte han jobben somObersturmbannführer i SS. Ingenting fikk hindre ham i å gjøre en ”god” jobb, som i sistnevnte tilfelle betydde en industriell effektivitet i deponeringen av jøder til ulike konsentrasjonsleirer. Hanna Arendt legger frem overbevisende argumenter i boken ”Eichmann i Jerusalem” at han var verken overbevist nazist eller ond sinnsyk morder. Slik resonnerte psykriatikeren som intervjuet Eichmann og. Han var helt normal, ”i hvert fall mer normal enn jeg er etter å undersøkt ham”.¹ Hans ondskap bestod i konformitet, uavhengig av hvem han var underlagt. Eichmann sa selv dette: ”For meg var ordrene den høyste tingen i mitt liv, og jeg måtte adlyde dem uten spørsmål”. ((http://www.guardian.co.uk/world/1999/aug/12/2)) Å adlyde autoriteter er en sosialpsykologisk faktor. Etter at disse menneskelige, men grusomme åpenbaringene ble gitt kjent, stilte psykolog Stanley Milgram seg spørsmålet om dette var tilfellet. Kunne hvem som helst vært en Eichmann? Med sitt kjente eksperiment beviste han at konformitet og å adlyde ordrer fra høyere hold var noe tilnærmet alle gjorde – selv når man skulle utføre gjerninger som var i mot ens egen samvittighet.

Men når vi nå kommer til Anders Behring Breivik lyder alt det foregående annerledes. Hva i all verden er det som får ett menneske, født i ett av verdenshistoriens beste land, til å gjøre noe så umenneskelig?! Men intuisjonene rundt det taler ikke bare om en umenneskelighet, men og om en udyriskhet. Selv ikke et dyr følger sine naturlige lyster på en slik fråtsende måte. Det dreper med måte og med hensyn på sin overlevelse. Til tross for et slikt utsagn ser jeg ikke på Breivik som en skapning med lavere status enn et dyr. Han er et menneske som alle oss andre med en iboende menneskelig verdi – uavhengig av gjerninger.

To så dissonante uttalelser kan muligens få meg til å virke både schizofren og inkonsekvent, men mister han sin menneskelige verdi gjør vi alle det. I så fall står helvetes porter på vid gap. Straks man begynner å begrense menneskeverdet til en annen vet man aldri hvor pilen peker neste gang og hvor grensene går. Uavhengig av ondskap må man til en viss grad skille mellom gjerningene og personen bak dem. Vi kjenner oss alle igjen i å ikke kunne identifisere oss 100 % med alle gjerninger vi gjør. Ingen er sine gjerninger til det fulle. Da ville vi alle vært enten, gode, onde eller scizofrene. Ingen av disse delene stemmer. Mennesker er komplekse, sammensatte og har enorme muligheter til å utvikle seg i mange retninger. Derfor er heller ikke et menneske verken god eller ond i absolutt forstand. Ingen er født med DNA-koder som forutbestemmer: ”dette mennesket skal være ondt”, eller på lik måte for det motsatte, født med helgen-DNA.

Som jeg nevnte i starten, har jeg intuitivt hatt problemer med å plassere Breivik innenfor sosialpsykologiens rammer. Dette kan muligens være grunnet mangel på tilgjengelig informasjon. Med den hittil kjente informasjonen gir ihvertfall ikke oppveksten hans noe grunnlag for en slik konklusjon. Det eneste alternativet som da gjenstår innenfor et sosialpsykologisk perspektiv, er at han ikke jobbet alene. Det meste taler for at han var alene på selve øyen, men det utelukker ikke samarbeidet fra en gruppe. På en mindre radikal måte er ihverfall dette illustrert tydelig ved alle hans likesinnede på nettforumer. I form av ren fysisk gruppekontakt spekuleres det til hvilken grad han var involvert i grupper som English Defence League (EDL), Norwegian Defence League (NDL) og andre. Til tross for at det benektes av de aktuelle organisasjonene, noe som er forståelig i etterkant, kan en eventuell slik kontakt ha bidratt til å fyre opp en fastsatt teoretisk ideologi til praktisk ideologi. Sosialpsykologien, og ikke minst historien, har tydelig påvist at gruppementalitet er en klar sosialpsykologisk faktor som forsterker moderate holdninger og handlinger til det mer ekstreme. Jeg ser for øvrig ikke andre potensielle sosialpsykologiske forklaringer som kan utdypes per dags dato.

Mens vi venter på rettspsykriatikernes vurderinger, finnes det mange foreløpige forklaringer som prøver å dempe folks ufrivillige nysgjerrighet. Ingen av dem er tilfredstillende, og heller ingen kommer til å være det. En slik ondskap er og forblir et mysterium. Man kan si at han er sterkt narsissistisk, selvopptatt og paranoid. Dette kan så lede en til årsaker fra oppveksten: Hans far ville ikke ha kontakt med ham da han var 15, han ble ikke likt i klassen, han var ensom osv. Men uansett hva man finner vil det ikke løse mysteriet da man kan finne mange 100, 1000 kanskje millioner som ikke gjorde det han gjorde. Det vil alltid eksistere et gap mellom forklaringen og hva som faktisk burde vært forklart. Man kan da vende mynten og stille spørsmålet, hvorfor det er så få som gjør slike ting…hvorfor er det ikke flere tyver, voldtektsmenn etc?

Men uavhengig av dette kan man i hvert fall starte med å bygge broen over det mysteriefulle gapet. Det er mange ting som tyder på at Anders Breivik har en form for narsissistisk personlighetsforstyrrelse (patologisk narsissisme). Det finnes mange former for narsissisme, både innenfor psykologiske diagnoser og i allmenn forståelse av ordet. Alle mennesker har narsissistiske trekk, da det er nødvendig for tilstrekkelig egenkjærlighet. I vår spedbarnstilstand er vi alle små narsissister som ser omgivelsene som ett med selvet – en forlengelse av seg selv. Når du er sulten er verden sulten, når du beveger armen beveger alt seg med den etc. Etter hvert inntreffer det en bevissthet rundt ens eget selv som noe distinkt annet enn omgivelsene. Når du er sulten er ikke nødvendigvis verden sulten, når du beveger armen beveger den seg i forhold til noe annet som ikke er din arm. Man utvikler en identitet. Selvets identitet starter spesielt å formes når man er rundt 2 år. Det er da barnet ettertrykkelig viser sin tydelige narsissisme med utsagn som ”den er min!”. Når man i denne fasen utvikler sin identitet, oppstår det mange konflikter mellom sin egen foregående ufeilbarlige vilje og sin nye opplevelse av verden. Tidligere ble alle ens grunnleggende behov (næring, omsorg, tid) dekket i samsvar med morsinstinktet. I denne prosessen hvor mange nye kognitive evner, logikk og øye-hånd koordinasjon utvikles er ikke dette alltid tilfellet.² Dermed oppstår konfliktfasen mellom selvet og omgivelsene. Ulike oppvekstvilkår vil medføre divergente konsekvenser i utviklingen av de narsissistiske trekkene.

Sunne narsisstiske trekk består av et godt selvbilde som i tillegg gir rom for andre viktige psykologiske aspekter; empati, selvkritikk etc. Usunn narsissime består eksempelvis av en urealistisk følelse av overlegenhet, behov for makt, mangel på empati, mangel på selvkritikk og en generell opphøying av seg selv ved skryt. Det er for øvrig uenigheter blant forskere for hvordan en slik narsissistisk personlighetsforstyrrelse oppstår. Noen mener at denne personlighetsforstyrrelsen oppstår som følge av vanskelige opplevelser i tidlig barndom. Karterud skriver at “Det patogene ligger i oppvekstmiljøet. Det er omsorgspersonens personlighet som er avgjørende. Det vil si deres evne over tid til å fungere som gode nok Selvobjekter.” Kohut (1971) mener også at en“… narsissistik personlighetsforstyrrelse oppstår hovedsakelig fra en dypt mislykket empatisk modellering fra foreldrene tidlig i et barns utvikling.” ((http://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse))

Nøyaktig hvordan dette skjer er det ulike teorier om. En teori bygger på at barnet utsettes for stress (cortisol) i tidlig alder og at det skader viktige komponenter i hjernen slik at de genetiske baserte forutsetninger for tilfredsstillelse av en del primærbehov ikke blir dekket. Slike primærbehov er behovet for selvbekreftelse, og der igjennom oppbygning av en psykologisk terskel mot krenkelse. Gjennom læring i tidlig alder kobles milliarder av nerveceller sammen, stresshormonet cortisol (mfl) skader slike nerveoppkoblinger samt vitale komponenter i hjernen (hippocampus, amygdala) som styrer våre emosjoner. Stress i tidlig barndom fører derfor til færre enn normale «oppkoblinger» samt skade eller redusert utvikling på viktige komponenter. En må anta at hjernen derfor primært kobler de koblinger som er viktige for organismens overlevelse og at de sekundære og høyere hjernefunksjoner tar skade/blir dårlig utviklet. Empati er en slik høyere hjernefunksjon.³ Slike vanskelige situasjoner/oppvekstvilkår, skapt av gapet mellom det ideelle (standarder satt av andre, f.eks. foreldre) og det virkelige selvet, kan resultere i et lavt selvbilde og dermed bidra til en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Det lave selvbildet, i sammenheng med konsentrert egoisme, resulterer i at truende situasjoner leder til frykt. Denne frykten leder til utviklingen av forsvarsmekanismer for å forsvare individets ego og skjule det sanne selvet. Psykolog Scott Peck skriver i boken People of the Lie: “De konsentrer muligens minst like mye energi inn i deres tvilsomme rasjonaliseringer og destruktive kompensasjoner som de sunneste gjør i kjærlig oppførsel. Hvorfor? Hva er det som besetter dem, driver dem? I utgangspunktet, frykt. De er livredd for at påskuddet vil bryte sammen og at de vil bli avslørt for verden og seg selv. De er kontinuerlig redd for at de vil møte deres egen ondskap ansikt til ansikt. Av alle følelser er frykt den mest smertefulle. Uavhengig av hvor bra de forsøker å opptre rolig og fattet i deres daglige væremåte, lever ‘den onde’ sitt liv i frykt”. (s. 124) Grunnen til at Peck kaller dem ‘den onde’, er at “den sentrale feilen til ‘den onde’ ikke er synden, men fornektelsen til å erkjenne den.” (s. 69)

Forsvarsmekanismene brukt mot en ekte eller antatt trussel mot det konstruerte selvet innebærer fornektelse, forvrenging av fakta, projeksjon og splitting. Projeksjon innebærer tendensen til å se dine egne uakseptable lyster i andre mennesker. Lystene er altså fremdeles tilstede, men de er ikke lenger “dine.” Målet med dette er å føle seg overlegen. Kate Barrows beskriver hvordan dette skjer: “Hvis misunnelse er den følelsen vi vil bli kvitt…projekserer (overfører) vi misunnelsen til en annen person fremfor å føle den selv, idet vi subtilt understreker hans mangler og hinter til vår angivelige overlegne egenskaper.” ((http://www.winning-teams.com/definitions.html#projection)) Splitting som forsvarsmekanisme innebærer å ty til en ekstremt svart-hvit tankegang, hvor man deler verden tydelig opp i motsetninger: ondt vs godt, uskyld vs korrupsjon etc. Man frastår fra gråsoner – alt er tydelig definert. Dette kan narsissisten bruke ved eksempelvis å se på seg selv som god, mens alle andre – ihvertfall dem som er uenig og særlig dem som angriper – er onde.

Narsissistisk personlighetsforstyrrelse omtales også som ‘Malignant Narcissism’. Denne termen ble først tatt i bruk av sosialpsykolog Erich Fromm i 1964. Han beskriver det som en “alvorlig mental sykdom” som representerer “kvintessensen av ondskap.” Og skriver videre om den som “den mest alvorlige patologi og roten til de mest grusomme ødeleggelser og inhumaniteter.” ((http://en.wikipedia.org/wiki/Malignant_narcissism)) Noen av aspektene som utgjør en slik personlighetsforstyrrelse er at personen ser på seg selv som ekstremt viktig, mangler samvittighet, er selvopptatt, mangler empati, begrensninger og viser tydelige demonstrasjoner av gledefull ondskap og sadisme.⁴ En slik person kan gjennomføre enorme tiltak for å få den oppmerksomhet, viktighet og status som en selv mener man fortjener. Andre aspekter kan listet opp slik⁵ :

• Et opplagt selvfokus i personlige utvekslinger
• Problemer med å opprettholde tilfredstillende forhold
• En mangel på psykologisk bevissthet
• Vanskelig for å føle empati
• Vanskeligheter ved å skille selvet fra andre
• Sensitiv mot fornærmelser eller antatte fornærmelser
• Sårbar mot skam og ikke skyld
• Hovmodig kroppspråk
• Rosende mot folk som beundrer og anerkjenner dem
• Misliker dem som ikke beundrer dem
• Bruker folk uten å tenke på konsekvensene av å gjøre det
• Later som om de er mer viktig enn de i virkeligheten er
• Skryter og overdriver deres oppnåelser
• Hevder å være en “ekspert” på mange ting
• Vanskeligheter for å se verden fra en annens perspektiv

Når man plasserer Breivik i denne konteksten er det veldig mange likhetstrekk. I manifestet fremgår det at han er svært opptatt av utseende, trening, penger og klær. Han har brukt anabole steroider og fått gjennomført plastisk kirurgi flere steder.⁶ Dette er klare trekk på en som er veldig selvopptatt. I skoleårboken stod det blant annet: “Før var Anders en del av «gjengen», men så ble han uvenner med alle. Anders satser på en perfekt kropp…” ((http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/-maa-ha-vaert-noe-alvorlig-galt-med-anders-fra-foerste-stund-3548100.html)) Slike mennesker ønsker å opprettholde den fasaden som de har som sin ideelle. Når dette er tilfellet prøver man å skape et bilde av seg selv som samsvarer med dette, hvis det ikke gjør det er ikke løgn en hindring. I manifastet driver han med mye skjønnmaling. Han forklarer hvorfor han ikke avtjente verneplikten for å ta vare på sin syke mor. I realiteten ble han sett på som ikke tjenestedyktig av forsvaret allerede på sesjon.⁷ Han forklarer at han ikke tok utdannelse fordi han ikke ville jobbe i det politisk korrekte Norge. Han skriver at han avskyr “vanlige folks banale hverdagsliv” selv om han muligens avskyr det grunnet mangelen hos ham. Han bruker her projeksjon ved å bruke en følelse han muligens har selv, misunnelse, og snur feilen slik at det er dem i deres “banale liv” som burde misunnet hans. Mangelen på sosial omgang forklarer han ved å si at han er så dedikert at det ikke er interessant for ham. I tillegg skryter han mye. “Når det kommer til jenter, hender det at noen prøver seg på meg, særlig nå om dagen, når jeg er skikkelig veltrent og føler meg fantastisk.” Ingen av kameratene kan huske at Breivik noensinne har hatt kjæreste.⁸ Ellers skryter han om at han har festet med kjendiser, at han har legendestatus i taggemiljø, at han var bystyrerepresentant for Frp, om sine nære venner, at han var rik, at han hadde betydningsfulle jobber, at han var godt utdannet og ærerike medaljer fra en tempelridderordning. Alt dette er bare løgn.⁹ Et viktig aspekt er å se se på seg selv som enormt viktig. Dette kommer tydelig frem, da Breivik anser seg selv som lederen som startet korstoget mot Islag og rekrutteringen av andre nye “helter” til oppdraget. Drevet av sitt antatte potensial fremstiller han seg selv som messias, Europas redningsmann i kampen mot den såkalte kultur-marxismen.

Da man ser på seg selv med et oppblåst ideal, en slags demi-gud, hever slike mennesker seg over lover, normer, moral og selvsagt andre mennesker. Breivik fordømmer andre som har sex utenfor ekteskapet, og skriver om folk han fordømmer i detalj. Samtidig skriver han at han bryter reglene selv, da det er utenkelig at dem skulle gjelde for ham. Dette er et tydelig tegn på at han ser på seg selv som “over” andre. En annen ting som kommer klart frem er mangel på empati. De syke handlingene han gjorde taler for seg selv. Sadisme og en gledefull ondskap, slik “malignant narsissisme” har som aspekter, er og en kategori Breivik utfyller. Det ble rapportert fra Utøya-offre at han lo og smilte når han skjøt folk. Breivik driver og med “splitting”, da han skaper tydelige svart-hvitt bilder av tilværelsen. Kultur-marxismen er absolutt ondskap, mens konservatismen – og selvsagt han – er absolutt godhet. Ved å skape slike skarpe skiller av virkeligheten og samtidig forsterke egne begrunnelser over en lang tidsperiode i stor grad av ensomhet, bidrar dette til å gjennomføre slike syke handlinger. Man må leve innenfor veldig rigide bokser for å kunne skyte ned unger på et så kalkulerende vis. Man må være overbevist om sin “sannhet,” nettopp det narsissister gjør for å unngå sitt virkelige jeg. Man bruker en enorm mengde energi for å skyve unne alt som ikke samstemmer med sitt “ideelle jeg”over på andre for å fortsette i løgnen. Alt, unntatt sannheten må bort – alt bortsett fra å innse sine egne mangler. Men det er ikke nødvendigvis hans politiske sak som egenlig er det viktige for ham. I henhold til den psykologiske forsvarsmekanismen projeksjon, kan saken bare være en forskyvning av sine egne problemer over på noe annet. Dette kan komme til uttrykk på mange måter. Uavhengig av hva projeksjonen måtte være, så er det ikke selve emnet som projeksjonen dyttes på som er det essensielle. Det essensielle er at sannheten om «selvet» ikke må bli åpenbart for lyset. Derfor kan saken bli stadig viktigere, jo mer fokus det rettes mot personen.

Psykolog og psykriater Scott Peck skriver: “De er ikke folk som unngår smerte eller generelt sett er late. Det er tvert imot mest sannsynlig at de presser seg selv mer enn de fleste i sin kontinuerlige innsats for å oppnå og opprettholde et bilde av respektabilitet. De kan med villighet, selv ivrighet, gjennomgå stor motgang i sin søken etter status. Det er kun én spesifikk smerte de ikke kan tåle: smerten til sin egen samvittighet, smerten ved å realisere sin egen syndighet og imperfeksjon.” ((People of the Lie, s.77))

1. http://www.socalt.org/index.php?option=com_content&view=article&id=781:finanskrisen-och-den-ririgheten&catid=18:ekonomi [↩]
2. http://www.energeticsinstitute.com.au/page/childhood_oedipal_narcissistic_development_affects_later_adult_intimacy_and_relationships.html [↩]
3. http://no.wikipedia.org/wiki/Narsissistisk_personlighetsforstyrrelse [↩]
4. http://en.wikipedia.org/wiki/Malignant_narcissism [↩]
5. Thomas D Narcissism: Behind the Mask (2010) [↩]
6. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/nyheter/utoya/massedrap/innenriks/17459033/ [↩]
7. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/nyheter/utoya/massedrap/innenriks/17459033/ [↩]
8. http://www.dagbladet.no/2011/07/27/nyheter/utoya/massedrap/innenriks/17459033/ [↩]
9. http://www.dagbladet.no/2011/08/03/nyheter/innenriks/terror/terrorangrepet/anders_behring_breivik/17519255/ [↩]