Dette essayet inneholder enkelte refleksjoner over bibeltekster som støtter opp om det noen kaller «kristen-anarki».

Her vil jeg argumentere for at mennesker innenfor Guds Rike skal sverge sin allianse til Gud alene, ikke en nasjon, regjering, politisk parti eller ideologi. Ettersom folk i Riket er under Guds herredømme, (Kingdom, avledet av a King`s dome. En konges domene) er de ikke under noe annet. Som kristne er vi dermed kalt til å være «anarkister» (som betyr uten ["an] menneskelig autoritet ["archy"]). I tillegg er vi kalt til å holde riket «hellig» – d.v.s. «adskilt». Vi skal strebe mot å leve våre liv adskilt fra denne verdens politikks idealer, verdier og metoder så lenge det ikke samsvarer med Gud.

På grunn de mange misforståelser som eksisterer rundt ordet anarki, må jeg presisere at det ikke betyr at vi skal være lovbrytere. Dette kunne kommet i veien for Guds rikes videre utbredelse. Til tross for at vi underlegger oss lovene har de ikke autoritet over oss, Gud har, ettersom vi har underlagt oss Ham. Hvis lovene derimot er i konflikt med Guds herredømme må vi selvsagt bryte dem. (Ap 5:39)

Refleksjoner over enkelte bibelpassasjer

Det anbefales å lese hele skrivet i rekkefølge ettersom det er en logisk oppbyggning, noe som bidrar til at helheten bedre kan forståes.

1.Sam 8:1-22

Denne passasjen er ekstremt grunnleggende for å forstå Guds syn på myndigheter. Hittil i historien hadde Gud vært Israels eneveldige Konge. Han hadde tidligere opprettet dommere som kunne avgjøre uenigheter mellom folket, men det hadde aldri vært en etablert myndighetsstruktur eller posisjonert leder over Israel. Det var altså aldri Guds plan at mennesker skulle herske over hverandre. Det var Guds plan at Han skulle være vår direkte Konge. Myndigheter oppstod kun som et resultat av vår fornektelse av Gud.

Guds hensikt med Israel var å skyve menneskeheten tilbake mot sitt ideal ved å ha en nasjon som anerkjente Ham, og ingen annen, som Herre – et folk fri fra menneskelige herskere. I profeten Samuels tid vaklet folkets tillit til Gud, og de ønsket en konge «slik alle folkeslagene har,» (v.5) en som kunne dømme og «dra ut foran … og føre krigene våre.» (v.20) Folket ville med andre ord ha en konge som ville gi dem et lettere liv, en konge som ville sikre dem mot deres fiender.

Gud svarte dem på dette ønsket ved å si til Samuel:

«…Hør på folkets røst i alt de sier deg. For det er ikke deg de har forkastet, men det er Meg de har forkastet, for at Jeg ikke skal være Konge over dem. På samme måten som alle de gjerningene de gjorde fra den dagen Jeg førte dem opp fra Egypt og til denne dag – det at de forlot Meg og dyrket andre guder…» (1.Sam 8:7-8)

Vi ser at folk ønsker menneskelige herskere fordi de ikke lenger stoler på Guds styre. Dette gir oss et tydelig hint om at selve myndighetens, regjeringens – kall det hva du vil – eksisitens er bevis på menneskenes mangel på tillit til sin éne Konge.

Gud ba dem deretter om å ikke gå på den veien de nå var på vei til å entre, idet Han advarte dem om de konsekvenser som ville følge med å ha en menneskelig hersker over seg. Ettersom Gud er den som vet best hvordan sitt skaperverk fungerer, ramser Han opp mange av de konsekvenser som vil følge: «Han [kongen] skal ta deres sønner og sette dem til å ta seg av hans egne vogner, og til å være hans hestefolk. Noen skal springe foran vognene hans… Han vil sette noen til å pløye jorden sin og høste avlingen sin, og noen til å lage stridsvåpen og utrustning til vognene sine… Han skal ta det beste av markene deres, vingårdene og olivenlundene deres, og gi dem til tjenerne sine. Han vil ta en tiendedel av kornet deres og vinhøsten deres og gi det til hoffmennene og tjenerne sine. Og han skal ta tjenerne, tjenestepikene, de beste, unge mennene og eslene deres, og bruk dem i kongerikets tjeneste. Han skal ta en tiendedel av småfeet deres, og dere skal være tjenerne hans.» (v.11-12, 14-17a)

Som vi ser kommer kongen til å ha makt over folket, og han kommer til å bruke makten til sin fordel. Hester og vogner var et maktsymbol i oldtidsverdenen, og det er nok derfor Moses sier i «kongeloven» endel år tidligere, at «han [kongen] ikke skal skaffe seg mange hester, og han skal ikke få folket til å vende tilbake til Egypt for å skaffe seg mange hester. For Herren har sagt til dere: Dere skal aldri mer dra tilbake den veien.» (5.Mos 17:16) Moses likestiller denne kongens makt med å vende tilbake til Egypt – slaveriets land, slik jødene forstod det. Gud ramser altså opp endel konsekvenser som samstemmer med hva historien lærer om mye makt i få menneskers hender – makt korrumperer og gjør folk ufri. Gud advarerer folket eksplisitt om følgene av deres valg, men de vil ikke høre. De krever en konge akkurat som de andre nasjoner, og Gud gir dem motvillig det de ønsker.

Passasjen avslører at myndigheter kun er en slags midlertidig bevilgning fra Guds side til folk som ikke kan stole på Ham. På grunn av at mennesker insisterer på å ha dem, bruker Gud myndigheter, så mye som mulig, for å bevare så mye fred og orden som mulig. (Rom 13:1-5) Dette betyr forøvrig ikke at Gud anerkjenner dem. Gud bruker ofte, i det gamle testamentet, f.eks. onde nasjoner (f.eks Assyria) til å straffe Israel. Deretter snur Han rundt og straffer dem på grunn av deres ondskap. (f.eks. Jes 10) De er underlagt det onde (Luk 4:5-7) og er korrupt, men Gud bruker dem derimot til sin hensikt.

Guds rike, i motsetning til denne verdens riker, er basert på at folk stoler på Gud som deres éne hersker. Rikets folk skal med andre ord ikke ha noe mer tillit eller tro til myndighetene enn det Jesus har – med andre ord ingen. Hvis myndighetenes lover tilfeldigvis samstemmer med Guds rike, adlyder vi dem. Hvis ikke, følger vi Jesu eksempel og bryter dem. Uansett er det tydelig at våre gjerninger ikke skal dikteres ut i fra hva myndighetene sier, men fra hva Gud sier.

Salm 33:16-17

Ingen konge blir frelst ved en stor hær. En mektig mann blir ikke fridd ut ved stor kraft. En hest er bare et tomt håp om frelse. Ved sin store styrke kan den ikke utfri noen.

Selv etter at Gud motvillig tillot Israel å ha en konge, sørget Han for at de skulle vite at sikkerheten og håpet deres ikke skulle finnes i kongen, men i Ham. Det kan se ut som en stor hær gir sikkerhet, men denne passasjen sier at det er et «falskt håp.» Det eneste sanne håpet er i Gud. Dem som setter sin tillit til Gud har ikke behov for å sette sin tillit til en menneskelig hersker. (Salme 146: 3, 4)

Jes 40:15-17

Se, nasjoner er som en dråpe i et spann, som et støvgrann i en vektskål er de aktet. Se, øynene er som det fine støvet han lar fare til værs. Libanon duger ikke til brensel, og dets dyr ikke til brennoffer. Alle nasjonene er som intet for Ham. De er sett på av Ham som mindre enn intet og meningsløse.

Den suverene Herre hersker over nasjonene. Han bruker dem slik Han finner dem, i all deres ondskap, for å gjennomføre sine hensikter. Allikevel, når det kommer til stykket er de som «en dråpe i et spann,» «et støvgrann i en vektskål,» «intet,» og «meningsløse.» Ettersom vår jobb som Rikets folk er å innstille våre perspektiver på verden med Gud sine, må vi også se på dem slik.

Det er forståelig at «vanlige» mennesker setter sin lit til de «rette» politiske syn (tilfeldigvis deres eget) i det de kjemper mot de «feile», at de «rette» myndighetene (tilfeldigvis deres egne) vinner over de «feile» og at den «rette» nasjonen (tilfeldigvis deres egen) overvinner den «feile» nasjonen. En person som derimot har satt sin fulle tillit til den suverene Herre er blitt fri fra denne stadig spinnende konflikten. Uavhengig av hva som finner sted på den politiske arena, kan våre hjerter stadig ha «fred» når vi er grunnfestet i Herren og som ser på alt dette som meningsløst. (Jes 26:3)

Matt 6:19-21

Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.

Hjertet til en borger av Guds rike skal ene og alene være befestet der. Det er den eneste ting som ikke vil råtne bort, ruste eller bli stjålet som mennesker har adgang til. Alle menneskelige skatter – ting som mennesker legger verdi i – vil etter en tid forsvinne. Det er på grunn av dette at mennesker som har hjertet sitt i slike ting kjemper med angst, sinne og sjalusi – noe Paulus kaller for «kjødets gjerninger.» Det er derfor lite smart, og mangel på tillit til Gud, at Rikets folk investerer mye verdi i slike ting som forgjengelige myndigheter, regjeringer og nasjoner. Vår skatt, våre hjerter og vår tillit skal være i Gud.

Matt 6:24-25, 27-29, 31-34

Ingen kan tjene to herrer. For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon. Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal ete og hva dere skal drikke, heller ikke for kroppen, hva dere skal kle dere med. Er ikke livet mer enn maten, og kroppen mer enn klærne?

Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Legg merke til liljene på marken, hvordan de vokser! Men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.

Vær derfor ikke bekymret og si: Hva skal vi ete? eller: Hva skal vi drikke? eller: Hva skal vi kle oss med? For alt slik søker hedningene etter, men deres himmelske Far vet at dere trenger alt dette. Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg! Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.

Radikal undervisning av Jesus! Rikets folk skal altså søke Guds rike først og stole på Gud for alt annet. Til den grad vi stoler på Gud, bekymrer vi oss ikke. Mynighetene og nasjonene i denne verden gjør ikke annet enn å bekymre seg, en følge av – som vi har sett – at de ikke stoler på Gud. Politikk dreier seg om å «alt slik hedningene søker etter». Rikets folk skal være fri fra slikt og, igjen, stole på Gud.

Matt 7:1-5

Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt. Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men ikke bjelken i ditt eget? Eller hvordan kan du si til din bror: La meg trekke flisen ut av øyet ditt! og se, det er en bjelke i ditt eget øye? Du hykler! Dra først bjelken ut av ditt eget øye! Så kan du dra flisen ut av din brors øye.

Til tross for at religiøse mennesker – inkludert kristne – ofte er kjent for deres dommer over andre, forteller Jesus sine disipler at de skal praktisere den motsatte holdningen. Uansett hvilke synder vi ser hos noen andre, skal vi se på dem som små fliser sammenlignet med våre egne bjelker. Vi er kalt til aldri å dømme. Paulus sier eksplisitt at vi ikke har noen som helst rett til å dømme dem utenfor forsamlingen. (1.Kor 5:12-13) Jesu etterfølgere skal være kjent for deres ydmykhet og kjærlighet (Ef 4:2; Jak 4:10-12; 1.Pet 3:8), idet vi setter andre over oss selv. (Fil 2:3-5)

Dette tankesett er en direkte motsetning til hva som karakteriserer denne verdens politikk og «makt over» holdning. All form for politisk og nasjonal kamp er grunnlagt på premisset om den ene sides overlegenhet over den andre. Den prinsipielle tenkningen lyder: «Bare hvis verden hadde vært styrt utifra mine overlegne kunnskaper og moralske overbevisninger, ville den vært bedre.» Ingenting har bidratt mer til å skade verden enn nettopp et slikt tankesett – kristent styre, eller ei. I krigstid blir dette spesielt tydeliggjort. Nasjoner dømmer andre nasjoner ut fra sin egen overlegne kunnskap og moral (legg merke til at begge de stridende parter har «rett»). I den ytterste konsekvens fører dette til at folk styrt av myndighetene – og alltid med en tilhørende demoniseringskampanje i forkant, skapt for å skape grupperinger som «oss» og «dem»; de «gode» mot de «onde» – dreper andre. De dreper ikke mennesker, de dreper de «onde», dem som går i mot den andres side overlegne kunnskap og moral. Legg f.eks. bare merke til hvilken ordbruk President Reagan brukte mot kommunistene: han kalte dem «ondskapens akse,» «de røde» og «better dead than read.»

Alle slike termer og grupperinger er underlagt premisset om at det er vi‚ de «gode» og «rettferdige» som er skikket til å styre. Rikets folk kan kun manifestere Guds rikets ydmykhet ved å distansere seg fra dette spillet og den konkurrerende syklus. Vi er kalt til å tre ut av sirkelen og bryte den ved et så upolitisk term som nåde, idet vi «elsker våre fiender» ikke ved å drepe dem, men å dø for dem akkurat slik som Jesus gjorde – ham vi er kalt til å imitere.

Matt 20:25-28

Jesus kalte dem [sine disipler] til seg og sa: Dere vet at fyrster hersker over sine folk, og deres stormenn har makt over dem. Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere skal være de andres slave, likesom menneskesønnen ikke er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.

Denne undervisningen er en respons fra Jesus etter at moren til Jakob og Johannes prøvde å få ham til å la hennes sønner sitte på en plass med privilegier og makt, ved siden av Jesus, når Riket kom. Jesus benyttet seg av dette misforståtte spørsmålet til å komme med viktig undervisning. Jakten etter privilegier og makt karakteriserer hedninger (Jeg bruker ordet hedning for å referere til dem som ikke er under Guds herredømme, uavhengig av hva deres uttalte trosbekjennelse måtte være). De får liv og verdi fra slike ting. Men det skal ikke være slik blant dere – Rikets folk. I Guds rike er alt fullstendig reversert. Storhet er ikke definert ved å ha makt over andre, men med makt under andre – det vil si, selvoppoffrende tjenerskap motivert av Guds kjærlighet til oss. Dette er konsekvent undervisning ut fra hvordan Jesus så på Gud, nemlig slik 1.Joh 4:8 sier: Gud er agape. Som borgere i Hans rike skal vi vise vår Konges natur ved å representere Ham idet vi er Hans ambassadører (Ef 6:20; pluss ett til!!!) på jorden.

Dette setter Guds rike i sterkt kontrast til denne verdens riker, ettersom prinsippet med dem – slik Jesus, historien og teorien viser – er at enkelte folk utøver makt over andre. Alle politiske kamper innenfor nasjoner, og alle kriger mellom nasjoner, handler om makt og hvem som skal styre og herske. Rikets folk er ikke kalt til å delta i disse «makt over» kampene, men tvert i mot kappes om å tjene hverandre – og alle – i kjærlighet.

Matt 22:15-22

Da gikk fariseerne bort og rådslo om hvordan de skulle fange ham i ord. De sendte sine disipler til ham sammen med herodianerne, og lot dem si: Mester, vi vet at du er en mann av integritet, og du lærer Guds vei i sannhet. Du bryr deg ikke om hva noen sier, for du gjør ikke forskjell på folk. Si oss da hva du mener: er det tillat å gi keiseren skatt, eller er det ikke?

Men Jesus merket deres ondskap og sa: Hvorfor frister dere meg, dere hyklere? Vis meg mynten som skatten betales med! De rakte ham en denar. Og han sier til dem: Hvem har sitt bilde og sin påskrift her? De sier til ham: Keiseren. Da sier han til dem: Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er! Da de hørte dette, undret de seg, og de forlot ham og gikk bort.

På Jesus sin tid var det virkelig turbulente tider på den politiske arena. På grunn av det, var det ofte folk som prøvde å få ham til å si sin mening rundt ulike politiske spørsmål, og kanskje få ham – den dyktige læreren – til å slå seg sammen med dem. Jesus bet aldri på agnet. Han klarte alltid å snu de politiske spørsmål til spørsmål om Guds rike – dét var hans fokus.

Kristne siterer ofte denne passasjen og sier at den beviser at kristne har en plikt med å betale skatt til staten. Svaret til Jesus hadde ikke den hensikten – det var ikke poenget.

For å få tak på den ironiske brilliansen underliggende i Jesu svar, må vi skjønne at jødene på den tiden så på myntene med keiserens bilde som noe veldig frastøtende. De så ikke bare på det som egoistisk fra keiserens side, men også som et direkte brudd på loven om å lage bilder (2.Mos 20:4; 3.Mos 26:1). Bare Gud kan lage bilde av seg selv, noe Han gjorde da Han skapte mennesker (1.Mos 1:26-27).

Jesus linket hedensk egoisme og avguderi på et genialt vis sammen med det å betale skatt. Med en stor del sarkasme, sa Jesus i essens: «Dere tror jo selvsagt at denne mynten er et egoistisk avgudssymbol som er frastøtende for Gud. Så hvorfor skal vi som er Guds folk, slåss mot hverandre over hvor mye av dette vi skal beholde eller gi tilbake til disse egoistiske, avguds-lagende usympatiske menneskene? Hvis det er bilde av ham, kan dere vel bare gi det tilbake for hva jeg bryr meg.»

Jesus sier, ved ikke å bite på det politiske agnet, med andre ord at det ikke er dette spørsmålet som betyr noe. Hvor mye av keiserens mynter vi gir tilbake eller beholder, er ikke det viktige. Det viktige derimot er at vi gir Gud våre liv, for når vi har gitt til Gud det som er Hans, hvor mye er det da igjen til keiseren? Jesus foreslår på ironisk vis at et ufornuftig fokus på hva vi skal gjøre med Cæsars bilde kan reflektere et hjerte som er for lite opptatt av hva man skal gjøre med Guds bilde. Selv om noen klarer å komme frem til hva som er «korrekt» å gjøre når det gjelder å betale skatt, hvor mye betyr det hvis man taper sin sjel? (Mark 8:36)

På denne måten bruker altså Jesus denne verdens spørsmål og agenda som et springbrett til å refrasere spørsmålene ut i fra Guds rikes perspektiv og dens alternativ. Jesus demonstrerer atter en gang at han ikke var kommet for å løse de uviktige og kontroversielle saker som kjennetegner denne verdens riker. Han kom heller for å tilby et radikalt annet alternativ å leve sitt liv på idet han svarer på et helt annet type sett med spørsmål. Alle dreier seg om livet under Guds herredømme.

Dette bør og være vår innstilling til det samme sett med spørsmål. Vi bør aldri ble for opptatt med de mange politiske tema «hedningene» strides om. Vår éne oppgave er å manifestere Guds rike, og det vakre alternativ nettopp dét er.

Luk 4:5-8

Djevelen førte ham da opp på et høy fjell og viste ham alle verdens riker i et øyeblikk. Og djevelen sa til ham: Til deg vil jeg gi makten over alt dette og disse rikers herlighet. For til meg er det overgitt, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare vil falle ned og tilbe meg, da skal det alt sammen være ditt. Men Jesus svarte og sa til ham: Det står skrevet: Herren, din Gud, skal du tilbe og ham alene skal du tjene.

Det er bemerkelsesverdig at Jesus ikke nekter for at djevelen har den makten han hevder å ha. Djevelen visste hvilke fristelser han skulle bruke mot Jesus. Det var nemlig av denne grunn Jesus kom til jorden, han skulle opprette Guds rike som skulle «knuse alle denne verdens riker…og selv stå fast til evig tid» (Dan 2:44), hans etterfølgere skulle «arve jorden» (Matt 5:5). Forskjellen i fristelsen til djevelen og det Jesus ligger ikke i endemålet, men i middelet frem til målet. Jesus nektet å ta del i denne verdens måte å gjøre ting på idet han «tilba Gud alene,» ikke blandet seg inn i politikken og var konsekvent med den læren han gav sine disipler senere ved at de ikke skulle herske over andre slik hedningene gjør, for «slik skal det ikke være blant dere.» (Matt 20:25-28)

Det nye testamentet er enstemmig i sin tale om at djevelen/ondskapen faktisk står bak de politiske systemer og egoisme. Jesus refererer f.eks. satan som denne verdens «prins» eller «hersker» (archon) (Joh 12:31; 14:30; 16:11). Paulus omtaler det samme som «denne verdens gud» og «høvdingen over luftens makter» (2.Kor 4:4; Ef 2:2). Johannes hevder på samme vis at «hele verden ligger i det ondes vold.» (1.Joh 5:19) Også i åpenbaringsboken er alle myndigheter fremstilt som Dyret og Babylon, som ved hjelp av djevelen bedrar og undertrykker mennesker, men som nå kommer til å undergå Guds dom. (Åp 13; 14:8; 17:5; 18)

Hvis Jesus ikke stoler på denne verdens myndigheters metode å gjøre ting på, og tilogmed kaller dem av det onde, hvor mye skal vi da som Rikets folk ha tillit til dem? Svaret blir klart og tydelig ingen tillit, akkurat som Jesus. Legg også merke til hvordan Jesus gjør en kontrast, som vi har sett flere ganger, mellom det å tjene Gud og myndighetene – to forskjellige herrer, leder til at vi er utro mot en av dem.

Luk 12:13-15

En i mengden sa da til ham: Mester, si til min bror at han skal skifte arven med meg! Men han sa til ham: Menneske! Hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere? Han sa til dem: se til å ta dere i vare mot all slags grådighet; livet består ikke av en overflod av eiendeler.

Jødiske arvelover var ikke akkurat direkte rettferdige, ettersom alt gikk til den førstefødte. Andre søsken var avhengig av velvilje fra den eldste for å få noe som helst. Denne karen, hadde tydeligvis ikke en fullt så velvillig bror. Han ønsket, forståelig nok, at Jesus skulle gripe inn og gjøre noe med dette. Det var et juridisk og politisk spørsmål. Jesus sier oppsummert, «hvem har noensinne fortalt deg at jeg er en advokat eller politiker?» Han snudde det hele, som vanlig, om vanlig til et Guds rike spørsmål. I essens svarer han, «Jeg kom ikke for å løse deres juridiske og politiske spørsmål. Jeg kom for å sette dere fri, blant annet fra ting som grådighet. Så vær forsiktig med grådighet.»

Denne passasjen viser nok en gang at Jesus ikke hadde noe å si om aktuelle emner innenfor politikken. Ettersom jobben til dem i Guds rike er å imitere Jesus i alle ting, bør vi også ha samme holdning.

Joh 15:19

Var dere av verden, da ville verden elske sitt eget. Men fordi dere ikke er av verden, men jeg har utvalgt dere ut fra verden, hater den dere.

Rikets folk følger en annen Herre og har derfor et helt annet syn på verden, hvordan vi gjør ting, enn hedninger. Som borgere av Guds rike er vi utlendinger og fremmede i denne verden (Fil 1:27; Heb 11:13; 1.Pet 1:17; 2:11). Vi må forvente å bli hatet ettersom Jesus var hatet (Joh 15:18; 17:14)

Når etterfølgere av Jesus blir en skygge av hvem de er kalt ut av verden for å være, vaskes det radikale skillet mellom oss og verden. Hvis vi integreres til denne kulturs verdier, idealer og metoder glemmer vi vårt kall, saltet mister sin konserverende kraft og lyset gjemmes (Matt 5). Vi er kalt «ut av verden» av en grunn – det er ingen ubetydelig floskel, men et veldig konkret kall til å være «hellig» – d.v.s. adskilt og seperat. Vi er «i denne verden, men ikke av,» derfor må vi holde oss til Jesus og imitere ham i alle ting og være det vakre og radikale alternativet Gud har kalt oss til. Som Jesus, må vi avsløre den rådende kultur ved å nekte å ta del i den – og den hatet ham for det.

Det er også viktig å legge merke til dem som vandret på Veien (noe den første kristne menighet ble kalt) i de tre første århundrene før Konstantin gjorde KristenDommen til statsreligion, var på mange måter hatet og ofte forfulgt. Mange ble drept på brutalt vis, og hovedårsaken til dette var at de nektet å la seg integrere til det romerske imperiets verdier og måte å gjøre ting på. De ble anklaget for å være upatriotisk, motsatt og feige (fordi de nektet å tjene i militæret). De fulgte heller Guds rikes motsatte og radikale alternativ, noe som førte til en stor økning blant Jesu etterfølgere til tross for at de ble drept fremfor å drepe selv for en «rettferdig sak.»

Joh 18:36-37

Jesus svarte: Mitt rike er ikke av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men nå er ikke mitt rike av denne verden. Pilatus sa da til ham: Men konge er du altså? Jesus svarte: Du sier det, jeg er konge. Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst.

Jesus sitt rike er «ikke av denne verden.» Derfor prioriterte han ingen tid eller energi på å forandre myndighetene på sin tid, til tross for at de var korrupt, umoralsk og ekstremt voldelig. Jesus kom ikke for å pusse og pynte på de rådende systemer, men for å starte noe radikalt og fullstendig annerledes. Kjennetegnet på at Jesu Rike ikke er av denne verden, er at hans etterfølgere ikke slåss med vold for å oppnå sine interesser. Igjen ser vi en tydelig og fundamental forskjell på Guds og denne verdens riker, som historien viser, alltid tyr til vold når deres interesser er truet. En av Jesu disipler, Peter prøvde faktisk å slåss for Jesus med vold når han kuttet av øret på den romerske soldaten, men Jesus tok skarpt til motmæle og irrettesatte ham.

Hovedtegnet på at man er en del av Jesu Rike er altså at man ikke slåss som alle i denne verden gjør. Dette inkluderer å nekte å ty til fysisk vold, men det gjelder også psykisk vold i form av slåssing med harde ord eller baktalelse (f.eks Ef 4:29-31). Alt vi gjør, skal derimot – inkludert våre tanker og ord – være gjort i kjærlighet (1.Kor 16:14). Myndighetene i denne verden setter alle sin lit til fysisk vold, og politikken karakteriseres (minst) med verbale sverdkamper. En person i Guds rike tilkjennegir deres allianse til et annet Rike ved å nekte å ta del i dette.

Ef 6:12

For vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehærer i himmelrommet.

Hvis det har «kjøtt og blod» er det ikke noen vi skal slåss mot. Tvert i mot, hvis det har «kjøtt og blod,» skal vi slåss for dem. De kan ha som hensikt å skade oss, vår familie eller nasjon. Vi kan hate deres livsstil, politikk og religion, men er de mennesker er vi kalt til å elske dem, tjene dem, gjøre godt i mot dem, be for dem og slåss for dem (Luk 6:27-35). En av de fremste måtene vi slåss for dem er nettopp å slåss mot «maktene og myndighetene» som ønsker å undertrykke både dem og oss. Vår mot-kultur er en Jesuslignende livsstil er vår kamp på vegne av våre fiender. Dette er atter en gang konsekvent med at Gud er agape (1.Joh 4:8), og det til den ytterste konsekvens.

Denne verdens makter og myndigheter har alle sine ulike interesser, og dems sikkerhet er basert på premisset om å gjøre voldelig- og makt-demonstrativ motstand mot menneskelig fiender. Den påfølgende konklusjon blir da at Rikets folk ikke skal ta del i å tjene den.

2.Tim 2:3-4

Ta del med meg i lidelsen, som en god soldat av Jesus Kristus. Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i sivile affærer, for han vil gjøre sin hærfører til lags.

Paulus tenker her på en soldat stasjonert i et fremmed land. Denne soldatens oppgave, hvis nødvendig, er å lide for å bringe ut sitt hjemlands agenda. I tillegg sier Paulus også at soldaten ikke skal blande seg inn i «sivile affærer,» men at han skal være fokusert på å gjøre sin hærfører til lags. Vi er, bokstavelig talt, soldater stasjonert i fremmede territorier. Vi er til og med stasjonert i «fiendtlig okkupert terreng,» ettersom denne verden som vi lever i er styrt av «denne verdens gud» (2.Kor 4:4) og «høvdingen over luftens makter» (Ef 2:2). Vår oppgave er å «gjøre sin hærfører til lags» ved å imitere hans eksempel og dermed ekspandere arbeidet til Guds rike. For å gjøre dette, slik passasjen sier, er det essensielt at vi ikke blir distrahert og blander oss opp i «sivile affærer.»

Når kristne feilaktig tror at de utbreder Guds rike ved å jobbe for hvilke politiske alternativ, kandidater og programmer som er de «rette» (eller værre, de «kristne») lar de seg distrahere fra den éne oppgaven Rikets folk er gitt. Vår oppgave er å gjøre hva Jesus gjorde. Han manifesterte Guds rike og slapp løs den forandrende kraften til Riket ved måten han levde og døde – ikke ut i fra hvordan han stemte.

Konklusjon

Dette grove utdraget av et essay leder nok til en million spørsmål. Kan kristne noensinne ta del i politikk? Bør de stemme? Bør de tjene i militæret eller være i politiet? Vi er ikke av verden, men vi er i den. Denne spenningen skaper mange gråsoner og usikkerheter i våre liv som ikke kan løses med ett sett etiske regler. Jeg er foreløpig fornøyd med å utlegge skriftene så ærlig jeg kan, reflektere over dem, slik at folk kan selv søke Guds vilje for deres liv. Vi skal aldri dømme andre for de valg de tar (Rom 14), men vi må heller ikke å pynte på den klare og radikale undervisningen til Ordet.

Rikets folk har én Herre og tjener ett Rike. I lys av dette, er denne verdens herrer og riker lite relevante for oss. Vår jobb er å bygge Riket ved å gjøre det Jesus gjorde. Ingenting, selv ikke «viktige» «sivile affærer» må distrahere oss fra det.