Evalueringshjulet ruller og går

Vi er eksperter på å sette hverandre i bås og dømme hverandre basert på utseende, hva vi kan, hvem vi er venner med i det vi setter oss selv opp i mot andre og får evalueringshjulet til å spinne. Dette er en utgreining om en av Jesu mange velkjente lignelser.

Lignelsen om “sølvmynten som blir funnet igjen” slik den omtales i mange bibeloversettelser, er en velkjent lignelse som de fleste av oss har hørt en del ganger. Jesus forteller den i en bolk med to andre kjente lignelser: “den bortkomne sønn” og “sauen som blir funnet igjen”. Disse blir fortalt i respons til en situasjon Jesus var i. Før han begynner å fortelle dem, sier konteksten dette:

“Alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre ham. Men fariseerne og de skriftlærde murret og sa seg imellom: ‘Denne mannen tar imot syndere og spiser sammen med dem’. Da fortalte han dem denne lignelsen”.

Lignelsen er altså skreddersydd til den spesifikke situasjonen Jesus er i, og man forstår meningen bedre når man er bevisst på nettopp det.

Som vanlig var Jesus med de såkalte “tollerne” og “synderne”, og som vi ser fra teksten og resten av beretningen i evangeliene var ikke dette direkte populært blant det religiøse establissementet. De “murret”, dvs. snakket seg i mellom om nettopp dette, ettersom disse menneskene var sett ned på av dem. De var de religiøse, de såkalte hellige, Guds utvalgte og lovlydige folk. Tollerne og synderne derimot ble sett på som samfunnets tapere, avskum og uhellige. De levde ikke opp til Guds standard, fulgte ikke hans lover og var langt i fra så “hellig”. De religiøse veide dem på en vektskål, evaluerte og sammenlignet dem. I forhold til seg selv, fant de dem for lett. De hadde ikke klart å leve opp til standarden og var dermed ikke like mye verd. Når vi leser noe slikt, kan det være lett for oss å hoppe på samme vogn og falle i samme grøft. Vi kan ta oss selv i å gjøre det samme med fariseerne og de skriftlærde. Vi kan gjerne komme til å tenke: “for noen overlegne blærer, hvem er de til å dømme hva andre gjør”?, “hva får dem til å tro at de er så mye bedre enn de andre”? Det er lett å ramle i den samme fellen og hoppe på evalueringshjulet i det vi lager oss kategorier, “oss” og “dem”. Vi er eksperter på å plassere hverandre i ulike båser. “Han er kledd sånn, da må han være slik og slik”, “han er ikke flink til det, jeg er!”. Vi setter alle mennesker i bås basert på hva de kan, gjør og hvordan de ser ut. Vi er alle våre omgivelsers Alan Greenspan1 i det vi tilskriver folk en verdi/valuta i forhold til hvordan det er fordelaktig for oss.

Det er på mange måter forståelig hvorfor fariseerne og de skriftlærde tenkte slik om tollerne og synderne. De puttet disse menneskene på en vektskål med mye større grunnlag enn det vi som regel har. Tollerne var på den tiden (1.århundret) sett på som de største forræderne i Palestina. De var som regel jøder som jobbet for den romerske okkupasjonsmakten, og hadde som oppgave å kreve inn skatter fra sine landsmenn. I tillegg utnyttet de ofte sin posisjon, slik mange med makt som regel gjør, til sin egen fordel. De krevde ikke bare inn den skatten som det romerske imperiumet hadde bestemt, de krevde mer. For å plassere dem i en mer passende aktuell kontekst for oss, kan vi sammenligne dem med nordmenn som var på Hitlers side under krigen, såkalte quislinger. I tillegg til at de var umoralske og hadde forrådt deg som landsmann, spilte de bevisst på samme lag som dine motstandere i det de utnyttet deg på det grådigste. Hvordan kunne ikke fariseere, skriftlærde og jøder generelt føle en sterk misnøye og til og med hat overfor dem? De andre, synderne, var heller ikke godt likt av de religiøse. Det var vanlig blant mange av fariseerne og de skriftlærde å tro at Gud ville sende den lovede Messias hvis Guds folk – jødene – klarte å holde moseloven til punkt og prikke. Deres tiltro gikk ut på at Messias skulle da komme å befri dem fra den romerske undertrykkelsen, gjenopprette det verdensomspennende Messianske riket og deres stolthet. Disse synderne gjorde, i deres øyne, til at ydmykelsen og nedverdigelsen av å være okkupert i sitt eget hellige land som tilhørte dem og deres allmektige Gud ble utsatt. Er det rart at de mislikte dem? veide dem på en vektskål?

Det er altså i denne konteksten Jesus forteller tre lignelser, hvor en av dem lyder slik:

“Om en kvinne har ti sølvmynter og mister én, tenner hun ikke da en lampe og feier i hele huset og leter (gr. zēteō) nøye (gr. epimelōs) til hun finner den? Og når hun har funnet den, kaller hun sammen venninner og nabokoner og sier: ‘Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen det pengestykket (gr. drachmē) jeg hadde mistet.’ På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som vender om”.

Kvinnen i lignelsen mister en sølvmynt, eller én drakme, slik mynten kalles på gresk. En drakme var på den tiden kun en vanlig minimums dagslønn, noe som tilsvarer omtrentlig 0,80 øre i vår valuta.2 Hvis denne drakmen var verd så lite, hvorfor var denne kvinnen såpass ivrig til å finne den igjen? Ut fra lignelsen virker hun nærmest fanatisk, hun ønsker virkelig å finne den mynten sin. Hun tenner en lampe, noe som tyder på at dette er på kvelden eller natten. Hvis det kun er snakk om en drakme, én dags minstelønn og med andre ord ikke så mye, hvorfor er hun da så bestemt og fanatisk i letingen etter den? Kan hun ikke ihvertfall vente til det er blitt dag igjen?

Den tradisjonelle tolkningen av lignelsen går ut på at det er snakk om en bondekvinne. De ti sølvmyntene er antageligvis hennes formue, det hun ut fra tøffe kår har klart å spare i løpet av sitt liv som arbeidskvinne. Hvis hun har mistet én av sine ti sølvmynter, altså en tiendedel av sitt livs sparepenger, så er det en del og hun ønsker dermed selvsagt å finne den igjen. Det er meget vel mulig at dette er en korrekt tolkning, men det er allikevel noen spørsmål vi kan stille oss selv angående lignelsen for å sjekke om det stemmer.

Er det viktig for lignelsen sin del at det er en kvinne? Kunne Jesus like gjerne brukt en mann for å få frem poenget sitt? Er det viktig for lignelsen at det er sølvmynter/drakmer? Hvorfor kunne han ikke brukt en mer verdifull type mynt? det ville jo gitt lignelsen større spenning. Hvorfor mistet hun én av ti, hvorfor ikke fem eller ni? Ville ikke det intensifisert ligningen et par hakk hvis hun hadde mistet flere enn én, hvis dét er poenget med ligningen? Hvorfor er hun så fanatisk i letingen etter den ene mynten? Ordet brukt i lignelsen om at hun leter nøye/intenst (gr. epimelos), samt at hun leter når det er mørkt og feier hele huset, nærmest snur det opp ned for å finne denne ene dagslønnen. Hvorfor så fanatisk, kan hun ikke vente til det blir lyst? Og hvorfor skaper hun så mye oppstyr når hun finner den igjen? Hun inviterer både naboer og venner til fest og ber dem glede seg med seg når hun finner den. Det hele er ekstra fanatisk og spesielt hvis det er midt på natten det skjer. Hva er greien? Uansett, hvorfor må hun stelle i stand en fest når det kun er snakk om en drakme? Den er jo ikke verd så mye. I tillegg er det jo muligheter for at det koster mer å stelle i stand festen enn hva drakmen egentlig er verd.

Ut i fra spørsmålene vi har stilt, kan det tyde på at hun har et sterkere forhold til mynten enn hva den klassiske tolkningen får frem. Det virker som om mynten har en betydelig mye større verdi enn hva dens faktiske valuta er. Den har en sterk affeksjonsverdi for henne, noe festen, gleden, den nøye og intensive letingen tyder på. En annen tolkning, blant annet brukt av Malcolm Smith og Gregory A. Boyd, får alle disse variablene til å passe betydelig bedre sammen.

I det gamle Palestina eksisterte det en tradisjon, spesielt blant bønder, at når en mann og kvinne ble forlovet, gav ham kvinnen et halskjede med ti sølvmynter på. Dette kjedet fungerte på samme måte som en ring gjør i våre dager. Enkelte argumenterer for at det er et slikt smykke Jesus refererer til i denne lignelsen, derfor akkurat ti mynter og den tydelige affeksjonsverdien tilknyttet mynten. En slik tolkning vil kunne forklare en hel del, blant annet hvorfor det er en kvinne i lignelsen, en sølvmynt og ikke noe med høyere valuta, at det er nøyaktig ti mynter, at hun steller i stand en fest og at det er så mye glede.

Kvinnen mister ikke bare en dagslønn med en gitt valutaverdi. Mynten innehar en uvurderlig verdi, den kan ikke stemples med en valutaverdi styrt av markedet – den er gitt til henne av sin kommende ektefelle og symboliserer alle minner fra fortiden og håp for fremtiden. Denne tolkningen gir lignelsen en klar og forståelig betydning i konteksten av hvorfor Jesus forteller den. Som vi husker ovenfra, starter Jesus å fortelle disse lignelsene på grunn av at fariseerne og de skriftlærde fant det hårreisende at Jesus omgikk mennesker som tollere og syndere. Det religiøse establissementet stempler dem med en verdi satt av det kulturelle og moralske markedet. De veier, måler, dømmer og ser ned på dem ut fra sine sosiale normer og standarder. Det er snakk om mennesker stemplet med en gitt markedsvaluta. Alle kulturer og subkulturer har en måte å evaluere ting og mennesker på. Det engelske ordet for å evaluere er evaluate, en ordbok definerer det slik:

e·val·u·ate

To ascertain or fix the value or worth of. ((thefreedictionary))

Det dreier seg altså om å tilskrive eller bestemme verdien til en bestemt ting eller person, og det er noe vi alle er kjent med. Bibelen kaller dette for å dømme, nøyaktig hva de religiøse gjør i denne situasjonen på Jesu tid og nøyaktig hvordan de fleste ikke-kristne oppfatter kristne i dag – som dømmende. Faktum er at vi alle gjør dette, bevisst eller ubevisst. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette når man f.eks. sitter på en benk i et kjøpesenter og ser folk spasere forbi. Evalueringshjulet starter fort å rulle, tankene begynner å vandre og straks er vi i gang med å tilskrive verdi, sette andre i boks og dømme dem. “Shit, han var feit”, “hun brukte mye sminke”, “hun var stygg. Jeg er glad ikke min dame ser sånn ut” etc. etc. I det vi tilskriver andre en slik negativ verdi får det oss til føle oss bedre, det er “oss” – de fine, flinke, hellige, utvalgte og kule – og det er “dem” – de stygge, dårlige, uhellige og taperne – akkurat samme som det religiøse establissementet i Jerusalem holdt på med i det første århundret. Den eneste forskjellen, er en variabel markedsvaluta basert på kulturen – den kulturelle markedsvaluta.

På Jesu tid var det de religiøse som hadde høy markedsverdi, de var “diamanten”, mens de som omgikk Jesus var den usle minstelønnen – en “drakme”. Jesus forteller i lignelsen om en “drakme” med en uvurderlig verdi. Drakmens rene markedsvaluta er en konstruert verdi, skapt av menneskelige systemer, måte å tenke- og konstruere konsepter på – dens verdi er ikke objektiv og universell – den er for å bruke en dagligdags term: “menneskeskapt”. Kvinnen symboliserer Gud og Hans intense, lidenskapelige jakt etter de som er borte fra Ham. Drakmen som blir funnet, symboliserer dem som i følge den kulturelle markedsvaluta er lite verd, men som Gud ser på som uvurderlig. Denne tolkningen gir et flott bilde av hvordan Jesus avslører hvordan de religiøse anser synderne og tollerne som en lite verd drakme, samt at den får frem hvordan Gud ikke følger kulturens kunstige  og menneskeskapte markedsvaluta idet han ser på drakmen som uvurderlig.

- Skriveriet er inspirert av Gregory A. Boyds undervisning som heter Breaking from Greenspan. Anbefales!

  1. amerikansk økonom som tidligere var leder for the Federal Reserves i USA. Han justerte rentene for å få det økonomiske systemet til å gå opp i opp. []
  2. Greg Boyd. (2010) fra talen Breaking from Greenspan og Bouquet. (1952). Daglig liv på Jesu tid, s.140 []

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>