Ressurskrig

I løpet av verdens historie har det vært utallige kriger. Mennesker kjemper mot hverandre for å oppnå sine mål, enhver med sin grunn, rettferdig eller ei. Krigenes historie er lang og finnes i mange varianter. Noen starter en stammekrig på grunn av sjalusi – ofte med en kvinne i bildet – andre startes på grunnlag av menneskers forskjellige meninger knyttet til ideologi, religion og rase. Noen årsaker springer, ikke rent sjeldent, ut fra menneskets – strengt tatt – barnslige lyst om å eie og ha ting. Hvem har ikke hørt ordene: ‘Den er min!’, komme fra et barns lepper, uavhengig om gjenstanden er nødvendig, overhodet.

Årsak til krig

For mange observatører ligger som oftest årsaken til krig innenfor rammene av identietspolitikk – tilbakevinningen eller selvhevdelsen av etnisk, religiøs, klan- og stammebånds tilhørighet og verdi. Et velkjent uttrykk for denne posisjonen kom fra Harvard professor Samuel P. Huntingtons innflytelsesrike artikkel fra 1993: ‘A Clash of Civilizations?’, hvor han oppdelte verden med brede malingsstrøk i ’sivilisjonsgrupperinger’ – Vestlig/kristen, Slavisk/Ortodoks, Muslimsk, Hindu og Konfusisk. Han argumenterte at fiendtligheten mellom disse grupperingene utgjorde “den siste fase i konfliktenes evolusjon i den moderne verden”. Hans teori har uten tvil sannhetsgehalt. De dødelige konfliktene som fant sted i Bosnia, Kashmir og Tsjetsjenia etter den kalde krigen, underbygger hans poeng.

Teorien rekker virkeligheten kun til knærne – muligens lavere. Konfliktene de siste tjue årene fungerer som bevis. USAs partnerskap med gjennomsyrede muslimske stater – som Saudi Arabia og de Forente Arabiske emirater – er gode eksempler. Ser vi forbi det åpenbare, treffer vi en helt annen konklusjon enn Huntington. Ressurser – ikke forskjeller i sivilisasjon eller identitet, er roten til nyere kriger. I Angola og Sierra Leone var det kontrollen over de diamantrike områder som opprettholdt blodsutgytelsen. I Borneo kriget de om kobber og gull, i Kambodsja om tømmer. Etniske, religiøse motsetninger og antagonistiske strømninger spilte selvsagt en rolle i sammenstøtene, men var ikke årsaken. Tilfellet var heller slik at landets krigsherrer, demagoger og formyndere utnyttet folkets underliggende holdninger til å mobilisere for egen vinning.

Oljeavhengighet

Ressurser er i økende grad fellesnevneren for kriger i vår tid. Konfliktene oppstår når behov og etterspørsel etter en manglende ressurs, er sterk. Dette fører naturligvis til økte priser. Hvis ressursen er samfunnets hjørnestein og opprettholder vår levestandard, er det åpenbart at nasjoner er villig til å iverksette ekstreme tiltak, for å sikre egne interesser. Ressursen jeg sikter til er selvsagt, olje. Denne særs energirike, dog forgjengelige ressurs, har tillatt vår tids levestandard å overgå alle tidligere sivilisasjoners. Det alvorlige problemet er at vi lever i en ‘boble’. Vi har startet å surfe på oljens svarte bølge uten å tenke over at vi bygger vårt hus på sandgrunn – en ikke-fornybar energikilde – en bølge på vei nedover. Energiekspert Edward L. Morse sa: «Petrolium har vist seg å være den mest anvendelige energikilde noensinne oppdaget – plassert som kjernen i den moderne industrielle økonomi.“ Vi er totalt avhengig av olje, vår infrastruktur baseres på den. Hvis du slår opp og ser hvor mange produkter som er laget av olje, vil du få bakoversveis. Både din sydenferie og behagelige bilferd til jobben springer ut ifra oljens energi.

I USA er forstadene utenfor storbyene fullstendig avhengig av olje. Uten den kommer innbyggerne seg ikke til jobb, supermarked, skole etc. I 2001 ble 13,5 millioner fat olje brukt hver dag i USA, 2/3 av det totale forbruket – kun på transport. En statistikk forteller at USAs oljeforbruk vil øke til omtrent 20,7 millioner fat olje per dag innen 2025. Dette er 1/6 av dagens totale oljeforbruk! USA importerer nesten 60 prosent, noe som vil fortsette å eskalere i takt med det økende forbruket og verdens avtagende oljereserver. Et slikt scenario kan ikke føre til annet enn stadig økt oljeimport – men fra hvor?

Når situasjonen er slik – stadig mindre olje og større forbruk – fører det til en kamp om de gjenværende ressurser. Når USA, verdens ledende supermakt, må importere over halvparten av sin olje, forteller det oss at de langt ifra er en autonom stat – de er avhengig av andre nasjoners ressurser for være den de er. Og her ligger kjernen i saken. Oljen har gjort dem sterk, men økende avhengighet gjør dem svak.

Trussel mot nasjonal sikkerhet

Oljeavhengigheten har blitt en trussel for nasjonal sikkerhet. Da Roosevelt på midten av 40-tallet så seg nødt til å inngå en avtale med Saudi Arabia, ble alvoret tydeliggjort. I 1980 opprettet Jimmy Carter og USA ‘the Carter Doctrine’, som sikret flyten av olje gjennom den Persiske gulf med begrunnelsen: «vital interesse» for USA. De hevdet at importen av ‘hjørnesteinen’ var truet av den Sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan, og det radikal-islamske regimet i Iran. President Carter uttalte i kongressen at Washington ville bruke «alle nødvendige midler, inkludert militær makt» for at oljen fortsatt skulle flyte. I sammenheng med dette opprettet også Carter ‘RDJTF’, som under Reagan ble omdøpt til ‘Centcom’. Disse skulle ha ansvar for kampoperasjoner i Gulfen, med olje som hovedagenda. Siden opprettelsen 1. januar 1983, har de deltatt i fire store strider: (1) Iran-Irak krigen i 1980-88, (2) den persiske gulf krigen i 1991, (3) Afghanistan krigen i 2001, og (4) Irak krigen i 2003. Deres første opptreden var mer spesifikt i 1987, da President Reagan beordret amerikanske krigsskip til å eskortere Kuwaits oljetankere og sikre dem mot angrep fra Iran og Irak. Slike handlinger var essensielle, sa Reagan, for å demonstrere det “amerikanske engasjement til flyten av olje gjennom gulfen”.

Tre år senere, i august 1990, brukte George H.W. Bush lignende språk for å rettferdiggjøre distribusjonen av Centcomstyrker i Saudi-Arabia, og for å hindre et mulig angrep fra Iraks styrker, utplassert i Kuwait. Han sa på riksdekkende tv den 8. August at: «Vår nasjon importerer nærmest halvparten av oljen den bruker, og kan utgjøre en stor trussel mot vår økonomiske selvstendighet», og dermed er «Saudi-Arabias suverene selvstendighet av vital interesse for USA». Strategien er fortsatt den samme idag. Da USA okkuperte Irak, sikret Centcom først kontrollen over Iraks oljefelt og raffinerier. Deretter ble nasjonens oljestyre okkupert. I mellomtiden hadde pøbler fått fritt spillerom blant mindre prioritert sivil eiendom og regjeringsbygg.

NRKs nylig viste dokumentarserie, ‘Ulmende konflikter i Arktis’, underbygger mitt generelle poeng. Det blir blant annet vist til en militærøvelse i Norge, gjennomført av NATO langs grensen til Russland, som spesifikt simulerer en stornasjon som angriper et mindre, energirikt land. Mange ting tyder altså på at ressurser vil fortsette å være den fremste årsak til konflikter, spesielt med tanke på Norges- og resten av den vestlige sivilisasjons avhengighet av olje.

Mange sier at alternative energiressurser vil være redningen og løsningen på dette energiproblemet, men det finnes svært mange grunner til at dette absolutt er vanskelig. Et lite eksempel på nettopp dette, er hvordan matvareprisene økte på grunn av mer fokus på en såkalt alternativ energikilde som bio. Dette i sammenheng med økende oljepriser i 2008 og enkelte dårlige avlingshøster på grunn av ekstremvær, blant annet i Australia, førte til at enda 100 millioner mennesker ramlet innenfor fattigdomsgrensen.¹ Men dette er et emne som også fortjener en egen artikkel og mer utfyllende artikkel. Til slutt vil jeg avslutte med enkelte utdrag fra et essay kalt ‘Olje’ fra 1970 av en kar som hadde noe å si om det meste, Jens Bjørneboe. Jeg er ikke hundre prosent enig i alt han sier, men «profeten» kommer frem med endel gode poeng som er relevante her.

«Oljen vil bringe penger til landet, heter det. Ja, sikkert: Oljen vil binge penger både til Norsk Hydre og Shell og Sigvald Bergesen og  hans oldemor. Det vil bli penger mellom hendene på  folk, – men på hva slags ‘folk’? – Jo, på Hydrofolk og på alle andre som har nok penger til at disse pengene kan virke som magneter på nye penger. For oss andre vil dette, at det ‘blir penger mellom hendene på folk’ bety at eftersom det blir mer penger, vil prisene stige, – og for oss vil dette bety at den økdede pengemengde medfører a) dyrere cigaretter, b) høyere husleier, c) høyere skatter og til slutt d) dyrere rødvin… Det finnes et synspunkt til: På samme måte som Hellas er NATOs sydøstflanke, er Norge NATOs nordøstflanke. Rent geografisk sett er Norge av stor betydning, – og så kommer oljen til, som i Mellomøsten, som i Vietnam, som i ……  Av alle onde drømmer jeg har i våken tilstand holder oljen lands Norskekysten på å bli en av de ondeste. Og den er desto ondere fordi jeg har inntrykk av at jeg er helt alene om å drømme dette marerittet … Det verste er at jeg er sanndrømt».

1. Kilde: Stanford University PNAS artikkel om PVDIS av Jennifer Burney [↩]