Å tenke lite er stort

For tiden holder jeg og noen i klassen på å skrive en semesteroppgave. Den dreier seg om å skape et fornybart miljø for innbyggerne i det vestafrikanske landet Benin, samtidig som de holder seg innenfor utslippskvoten FN har satt. Innbyggerne skal også ha et energiforbruk som tilsvarer det forbruk pr. innbygger i Kina hadde i 2008.

Slik som jeg har sett det, ønsker jeg at vi ikke skal “tenke for stort” angående dette prosjektet. Med dette mener jeg at vi ikke bare må se på, og tenke på et stort regionalt/globalt system som kan gi innbyggerne det de trenger for å leve på en verdig måte. Dette tankesettet er på mange måter en trussel for mindre selvforsynte enheter ettersom vi setter vår lit til noe større – til myndighetene. Er denne tilliten til myndighetene så nødvendig, spesielt med tanke på at mange afrikanske landsbyer er langt ifra å ha et energibehov som oss. De har ikke behov for det, noe vi heller egentlig ikke har. Vi har bare vent oss til med å leve som i en boble i verdenshistorien og surfet på oljealderens velstand. Dette blir straks et filosofisk spørsmål. Et spørsmål om hva som definerer lykke og et verdig liv. Jeg tror ikke statistikken peker til vår fordel tiltross for alle våre materielle goder.¹

I sammenheng med dette kom jeg over en artikkel om en kvinne fra Mali som ble sendt, med støtte fra myndighetene, ut for å lære seg kunsten å “lage lys om kvelden.” Leinabou Abdoulaye og tre andre kvinner ble sendt ens ærend for å lære seg å sette opp solcellepaneler i sin egen landsby. Innbyggerne der, som lever av dyrehold, jordbruk og salg av håndverksprodukter, bruker mesteparten av sine inntekter til å kjøpe de mest nødvendige varene på markedet, drivstoff og til lading av batterier. Nå blir de gitt muligheten til å fri seg fra disse utgiftene. Solen, som på mange måter var deres fiende, er nå blitt deres redning.

Den 25. Januar 2007 forlot de fire kvinnene landsby, leirhus og familie for å dra ut i den store verden. Målet for reisen var The Barefoot College iTilonia i India. I løpet av 6 måneder lærte kvinnene, som hadde minimalt med skolegang, å bygge strømkretser og koble opp solcellepanel fra grunnen av. Kriteriene for å bli utvalgt til det ærefulle og ansvarsfulle oppdraget var at man måtte ta prosjektet på alvor og forplikte seg til arbeidet etterpå. Kandidatene måtte være kvinner over 40 år, uten ansvar for små barn, noe som skulle sikre at kunnskapen ble i landsbyen og at de ikke utdanner noen som til å flytter derfra.

Den 07.07.2007, ca. seks måneder etter de dro, ble de første solcellepanelene installert og gjort klar til å omforme solens ellers drepende stråler til en livgivende kilde i form av soldrevne batterier. Hver familie har nå et eget solcellepanel på taket av huset, og betaler ca. 13 norske kroner i måneden til en komite som har det administrative ansvaret for prosjektet. Komiteen lønner igjen de to ingeniørene på fulltid. Før dette brukte hver husholdning omlag fire ganger så mye på å kjøpe drivstoff til helsefarlige parafinlamper.

Prosjektet har altså fått mange positive ringvirkninger for landsbyen. Strømmen fra solen brukes nå til lykter som gir lys til lekselesing, matlaging og håndarbeid om kvelden. Dette muliggjør at innbyggerne kan studere, få seg en utdanning og lage og selge flere produkter på markedet. Billig lading av mobiltelefoner gjør også handel og dyrehold lettere ettersom man kan ringe etter varer i stedet for å bruke dager på hente dem selv. Når gjetere finner god beitemark kan de også ringe etter familien som kan komme, uten at gjeterne selv er nødt til å gå tilbake å hente dem. De fire damene har “lært å fiske,” og ikke bare blitt gitt fisk, noe som er essensielt med tanke på en bærekraftig og fornybar utvikling. De har også fått integritet og tro på seg selv, og kan spre det videre og dermed motivere resten av samfunnet med det håpet og det ansvaret de er blitt gitt.

1. Sjekk blant annet dette intervjuet med psykolog Tim Kasser som underbygger dette: Intervju [↩]