Det skal sies at også jeg er en idealist. Denne idealismen bør dog til en viss grad begrenses innenfor de parametre naturens lover setter. Det handler som jeg påpekte i forrige kommentar å ha kjennskap til så elementære emner som termodynamikkens andre lov og eksponentialfunksjonen innenfor de matematiske metoder. Du kan putte meg, og en hel bolk med andre, innenfor kategorien dommedagsprofeter. Men uavhengig av benevnelsene brukt er det ikke det som er vesentlig. Det viktige er at vi ærlig og oppriktig prøver å se på konsekvensen av tallene, og ikke drømmer oss bort med tanker som: «hva hvis en finner opp det og det, da vil det hele løses.» Man kan enkelt og greit ikke bygge fremtiden på hypotetiske oppfinnelser, eller hva man ønsker og inderlig håper skal skje. Det er ikke smart, og langt i fra vitenskapelig. Man må projeksere noe, ut fra noe. Ex Nihilo prinsippet er ikke et kløktig prinsipp når det gjelder planlegging.

Argumentet mitt med uendelighet er såkalt hyperbolsk, dermed er ditt motargument irrelevant.

At det ikke nødvendigvis kan finne sted en slik fremgang i det uendelige, er et legitimt poeng, men det er ikke et uhåndterlig problem. Markedet tilpasser seg enhver situasjon, enten det er overflod av eller manko på ressurser. Dersom vi har for lite ressurser til å opprettholde dagens levestandard ved en eventuell befolkningsvekst og en eventuell ressursmangel, vil prisene på ressursene øke slik at de viktigste oppgavene blir prioritert. Problemet med uendelighet er jo også et mer eller mindre teoretisk problem. For når har man uendelighet? At man ikke kan ha vekst i det uendelige betyr ikke at vi ikke kan ha det i tusen eller titusen år til. Sett i det lyset, blir argumentet strengt tatt irrelevant.

Vi er bakterier i en flaske, som ikke ser rekkevidden av vårt livs motto; vekst! (Man må se filmen for å forstå referansen).

http://www.youtube.com/watch?v=RyseLQVpJEI

Her er linken til del 7 hvor han nevner Julian Simon. Men anbefaler på det sterkeste å se de 7 foregående deler!

Altså det som har vært premisset for den globale verdenshandelens kontinuerlige vekst er nemlig råoljen. Den har bokstavelig talt vært kapitalismens smøremiddel og elskede venn. Men nå nærmer det seg punktet hvor det ikke mer kan vokse. Vi er på vei mot sinusens toppunkt, og like over venter nedturen, akkurat som vi ser det i naturens populasjonssykluser. Det er nok dessverre slik, at energisituasjonen leder til at vi ikke kan opprettholde vår ‘levestandard’ slik den er nå – selv om det er et diffust begrep. Vi vil ihvertfall ikke ha muligheten til å leve ut forbrukerrollen så tydelig som før.

Når det er snakk om en så profittabel bransje som dette, er det absolutt ingen grunn til å tro at alle krefter skal forenes om ett synspunkt. Dette er også en av de store fordelene med markedet sammenliknet med statsorienterte løsninger, nemlig at det finner sted en stor grad av differensiering av risiko. Det er viktig ikke å legge alle eggene i samme kurv, som det heter. Så ved at noen satser på olje, mens andre satser på biodrivstoff og andre på elektroniske løsninger, er vi forholdsvis sikre på at vi finner i alle fall én løsning som fungerer.

Når det gjelder distinksjonen mellom kriger/embargoer og markedet: Markedet fungerer innenfor de rammer myndighetene setter. Myndighetenes handlinger er altså per definisjon utenfor markedet, med mindre de er en aktør i markedet. Når myndighetene går til krig, er dette imidlertid ikke i egenskap av aktør i markedet, men i egenskap av myndighet.

At Julian Simons utsagn kan sees som naivt, kan jeg forstå. Men er det én ting historien har vist oss, må det være at den menneskelige skaperkraft, innovasjon og evne til å finne løsninger, er – i motsetning til de energikilder vi har i dag – uendelig. I siste instans blir det selvsagt et spørsmål om tro. En tro på markedet, individet og det private samfunn. Men jeg mener at det er en berettiget tro.

Vi mener begge at markedet består av mennesker. Samtidig mener jeg at enkelte nyanser innenfor denne gruppen er hensiktsmessig. Noen av de menneskene i markedet er dem som nyter av dagens tilstand – det såkalte Status Quo. De andre er dem som, muligens nyter av det, men som ser at denne utviklingen – som i dette tilfellet – ikke er fornybar. Dem som ønsker å opprettholde markedet innenfor dets Status Quo er, som i gamle dager, dem med makt og penger. Det er også ofte dem som styrer markedet pga av deres pengebeholdning, og ut i fra dette fore de uopplyste masser med informasjon som taler til deres salige status quo´s fordel.

Så det at du oppfatter at jeg setter TT opp mot markedet kan vel oppklares innenfor disse nyanser – forskjellige interesser i markedet – basert på f.eks ulike verdier og livssyn.

Du sier at ‘markedet’ kommer til å ordne opp, men da spør jeg: hvilket marked? Det er jo tydelig på mange måter, at markedet definert innenfor Status quo, ikke kommer til å ordne opp. Ihvertfall ikke slik det ser ut i dag. Det vil det heller være mer presist å si at deler av markedet kommer til å ordne opp, men det gjelder nok dessverre ikke på alle områder, pga de forskjellige markedsinteresser som eksisterer.

I tillegg; jeg ser ikke helt distinksjonen du gjør med å si at embargoer og kriger ikke er en del av markedet. Det er jo nettopp markedet som styrer behovet for å gå til krig, som f.eks USAs allianse med Saudi-Arabia allerede på midten av 40-tallet pga av manglende domestiske oljeressurser. Alliansene ble gjort nettopp av den grunn for å sikre det eksisterende markedets behov for olje, noe vi kan se klare eksempler fra USAs deltakelse i Iraks invasjon mot Kuwait på 80-tallet, Afghanistankrigen og Amerikas invasjon av Irak i 2003. Alt dette for å sikre nasjonale interesser, nemlig markedets.

En ting til slutt. Kommentaren fra Julian Simon virker for meg meget naiv. At den menneskelige levestandard vil gradvis forbedres forutsetter en uendelig energikilde – såkalt fri energi, noe vi langt ifra har funnet beviser for enda.

Embargoer og kriger, derimot, kan trygt plasseres utenfor markedet. Det offentlige setter med sin politikk premissene for markedet, og markedet fungerer (gjerne i større eller mindre grad) innenfor de rammene som er satt. Når du snakker om «folk som går utenfor markedets Status Quo og antagelser» og finner nye løsninger, er dette etter mitt syn i meget stor grad et produkt nettopp av at markedet fungerer. Et fritt marked gir aktørene incentiver til å utvikle nye og mer effektive løsninger.

Jeg har også registrert problemene knyttet til biodrivstoff, som du nevner. Det er uheldig. Men igjen har jeg troen på næringslivet, mennesket og markedet. Jo mer mengden olje reduseres, jo høyere blir prisene, og jo mer penger vil næringslivet bruke på å utvikle alternativer. At de ikke skal få det til, er svært usannsynlig.

Ett alternativ er selvsagt, som du nevner, at levestandarden går ned. Og skulle det vise seg å være umulig å finne reelle alternativer til olje, vil det bli eneste mulighet. Men som sagt, jeg har ikke troen på at det vil bli nødvendig. Når markedet klarer å finne løsninger i forbindelse med overgangen fra jordbruks- til industrisamfunn til det post-industrielle samfunn, kan jeg ikke se noen grunn til at oljen skal være den utfordringen som stopper opp den menneskelige fremgang.

Og som klimaskeptikeren Julian Simon sa i sin tid (oversatt til dansk i Bjørn Lomborgs svært gode bok om klima og miljø, Verdens sande tilstand):

«Dette er min korte forutsigelse for fremtiden: De materielle levevilkår vil fortsat forbedres for de fleste mennesker, i de fleste lande, det meste af tiden, ud i al fremtid. Inden for et århundrede eller to vil alle nationer og det meste av menneskeheden være på eller over vores nuværende, vestlige levestandard. Jeg forudser dog også, at mange mennesker vil fortsætte med at tro og sige, at forholdene bliver stadig værre.»

Det er et interessant poeng han kommer med. Det er noe spennende forbundet med å gå en usikker fremtid i møte. Langt mer spennende enn å leve i visshet om at vi i fremtiden kommer til å ha det enda bedre enn i dag. Men virkeligheten er ofte kjedelig.

Noe av det jeg har prøvd å vise i dette skrivet er at vi absolutt ikke kan anta oljeproduksjonen, basert på dens reserver, som konstanter. Noe mange land har gjort, blant annet fra IEAs årlige rapport fra 2007, basert på antagelser. Dette fenomenet får George Monbiot frem i et interjvu med ansvarlig redaktør for IEA her: http://www.guardian.co.uk/business/2008/dec/15/oil-peak-energy-iea

Dessuten er det ikke alltid slik at ‘markedet’ ordner opp, ihvertfall så lenge markedet er definert innenfor dets Status Quo. Når vi har tillit til markedet, med alle dets antagelser og godtroenheter, kan det fort gå skeis. Enkelte pekepinner på dette var OPECs oljeembargo på syttitallet og Iran-Irak krigen på 80-tallet. Det at vi stolte på markedet førte til stor nedgang og ressesjon. så tilfellet er ikke «alltid» at markedet ordner opp. Tilfellet er heller at folk som går utenfor markedets Status Quo og antagelser, finner på nye løsninger. Et eksempel på dette er blant annet Transition Town bevegelsen som ser behovet for å forandre vår levestandard basert på olje.

Jeg vil, som jeg skrev i artikkelen, ikke spre noen dommedagsstemning. Men situasjonen er uten tvil alvorlig. Et studie fra Stanford University sier at bare på grunn av de økte matvarepriser (pga av ny satsning på Bio som drivstoff til våre flotte vestlige biler, og som er et såkalt alternativ til oljen) og oljepris førte til at minst 100 millioner mennesker entret fattigdomsgrensen i 2008. (Kilde: PNAS artikkel av Jennifer Burney) Så alt løses ikke bare ved å se på nye alternativer, blant annet fordi de fleste av disse ‘alternativene’ som; vindturbiner, solcellepaneler, bølgekraft, tidevannskraft etc.. er basert på oljen som ressurs. Tenk bare på hvor avhengig vi er av olje for å sette opp en såkalt fornybar energikilde som vindturbiner. Disse enorme vindturbinene som lages idag (med sine 9 meter i diameter) krever enorme mengder olje for å prosesseres og fraktes til sin utvinningsposisjon. Dessuten har en vindturbin en levealder på 20 år.

Som avsluttende spådom vil jeg si at vi må tenke nytt og være bevisst på hvordan vi lever. Det virker nesten som om en endring av den vestlige levestandard er en nødvendighet for at vi skal kunne ha en fornybar og langsiktig utvikling.

Markedet fungerer slik at når det blir mindre og mindre olje, øker prisene mer og mer. Dette fører selvsagt til at etterspørselen etter olje synker, men det har også flere mindre opplagte følger: For det første blir det lønnsomt å utvinne olje som tidligere ikke har vært lønnsomt å bruke dyre utvinningsmetoder for å utvinne. For det andre får næringslivet økte incentiver til å utvikle alternative goder.

Er det én ting historien har (eller bør ha) lært oss, er det at markedet alltid ordner opp på et vis. Min spådom er derfor at olje kommer til å være byttet ut med alternativer lenge før det går tomt for olje (for eksempel kommer størsteparten av bilparken til å gå på andre typer drivstoff enn bensin og diesel innen kort tid), og at det derfor ikke vil være noe problem å få tak i olje til de få tingene der det er mest lønnsomt eller eneste mulighet å bruke olje.