Hvordan ser livet ditt ut uten olje?
Det blir stadig mindre olje i verden. Vår verden forbruker denne energirike kilden til det fulle og utnytter den for alt den er verd. Vi surfer på oljealderens svarte bølge, og den vestlige verden har slukt dens goder og gjort den til sin beste venn. Oljen brukes til å produsere hundretalls av produkter som vi har gjort oss avhengig av. Men hva skjer når den blir borte? Og hvordan blir ditt liv påvirket av det?
Oljen blir til iløpet av millioner av år
Det er ihvertfall ikke levnet noen tvil om at olje er en ikke-fornybar energikilde. Den blir formet ved hjelp av de tregeste prosesser, hvor sedimentære bergarter blander seg sammen med organiske materialer under et enormt trykk. Etter flere milloner av år skapes det olje ved temperaturer på flere 100 grader Celsius, hvor den etterhvert starter sin lange vandring opp fra dypet ved hjelp av et enormt trykk.1
Avhengighet, tall og oljens ende
Ifølge statistikken til BP (British Petroleum) fra 2008 forbrukte verdens befolkning 844 550 00 fat om dagen. Ettersom 1 fat olje tilsvarer omtrent 23 000 timer med menneskelig arbeidskraft2, tilsvarer det daglige oljeforbruket i verden et svimlende tall. Hele 194 246 000 000 arbeidstimer om dagen. Hvis dette blir delt på antall mennesker på planeten, forteller det oss at hver enkelt av de 6,7 milliarder menneskene i 2008, hadde vært nødt til å arbeide 29 timer om dagen for å opprettholde den levestandard tilgjengelig på grunn av oljen. (NB! jeg har ikke tatt hensyn til virkningsgraden i motorer o.l her) Hvis vi i tillegg tar hensyn til at 80 prosent av forbruket kommer fra den vestlige verden med sine ca. 20 prosent av verdens totale befolkning, blir regnestykket plutselig enda mer urovekkende. Regnestykket forteller da at vi lever som om hver av oss skulle ha avgitt en arbeidskraft tilsvarende 145 timer per dag! Fornuftig og naturlig levestandard – neppe.
Med det nevnte årlige oljeforbruket fra 2008 friskt i minne, og når vi først er i gang, kan vi tåle å nevne litt flere tall.
I følge det internasjonalt anerkjente BP Statistical Review of World Energy fra 2009, skriver de på side 6 om de påviste oljeressurser i verden. Der står det at verden har totalt 1258 000 000 000 fat olje gjenværende i sine felt. Et meget høyt tall kan vel du da komme til å si, noe jeg ikke kan annet enn å være enig i. Men det finnes flere store tall her i verden, og ett av dem er det jeg nevnte isted – verdens daglige oljeforbruk. Hvis vi multipliserer det sistnevnte tallet med antall dager i året får vi årsforbruket i 2008. Casiokalkulatoren min sier: 30 826 075 000 fat. Hvis vi deretter dividerer de påviste oljeressursene med dette, får vi svaret på hvor mange år det er til oljen går tom. Casiokalkulatoren min sier: 41 år. Dette var et regnestykke basert på statistikk fra 2008, dermed kan vi si at det nå – to år senere – er 39 år igjen av oljen. Men er dette helt korrekt? Har vi tatt med alle de nødvendige variabler som trengs? Nei, ting er som vanlig litt mer komplisert. I dette regnestykket har vi ikke tatt hensyn til (i) det økte forbruket, som springer ut ifra at de folkerike nasjoner, spesielt Kina og India, ønsker å bli som oss, (ii) vi har heller ikke tatt hensyn til feilaktig informasjon som er blitt gitt fra ulike nasjoner, eller (iii) at det blir stadig vanskeligere å utvinne oljen når toppunktet i utvinningen er nådd – «peak-oil».
39 år med olje, eller mindre?
(i) Det økte forbruket er absolutt en viktig variabel å ta hensyn til for å regne ut hvor lenge oljen kommer til å vare. Kina og India, i tillegg til et stort antall andre land er under utvikling. Kina og India er de mest aktuelle å bringe frem i lyset pga deres enorme folketall, som til sammen består av en tredjedel av verdens befolkning. Det er blitt gjennomført studier på landenes kommende oljekonsumsjon. Studiene forteller at Kina og India kommer til å øke sitt oljeforbruk henholdsvis med 7,5 % og 5,5 % hvert år de to kommende tiår.3 Til sammenligning kommer industrialiserte land til å øke sitt forbruk med ca. 1 %.
(ii) Olje er en strategisk ressurs, og innehar dermed en politisk og økonomisk nøkkelrolle. Når dette er tilfellet, er det heller ikke rart at politikken blir innblandet i analyser av oljereserver, spesielt med tanke på hvordan enkelte av landene generelt har en manglende troverdighet; noe som ofte er tilfellet blant OPEC-land. OPECs oljereserver har faktisk økt dramatisk mellom 1980 og 1990. Til tross for dette har de ennå ikke oppdaget noen store oljefelter siden 1970. På grunn av disse uforventede svingningene, er det nødvendig å stille seg spørsmålet om hva som ligger bak dem. Geologen Dr. Colin Campbell, grunnlegger av ASPO,4 forteller om den skjulte årsaken til dette: «I 1985, la Kuwait 50% til sine reserver. På den tiden var OPEC kvoten nemlig basert på rapporterte reserver; dess mere du rapporterte, dess mere kunne du produsere.»5 Felles OPEC medlemmer, som ikke ønsket og se Kuwaits stadig økende innflytelse, økte sine reserver like etter. Idag, tjue år senere med en enorm oljeutvinning bak seg, fortsetter de å presentere sine reserver med like store reserver. Disse påstandene kan vi ikke godta uten med en stor klype salt i hånden. Vi må huske på at disse påstandene ikke kommer fra uavhengige eksperter, men fra land med egeninteresser. I 2006, hevdet det anerkjente Petroleum Intelligence Weekly, at de hadde tilgang til konfidensielle rapporter fra Kuwait hvor det stod at deres reserver var halvparten av de offisielle tallene.6 I en reaksjon til dette, sa Kuwaits oljeminister: «Folket i Kuwait er ikke opptatt av tall. Dette handler om nasjonal sikkerhet.» ((Arab Times, “Kuwait oil reserves secret for national security; Shuwayib acting head of KPC”, (Arab Times, 13 May 2007), Web Edition No:12881, se her: http://www.arabtimesonline.com/arabtimes/kuwait/Viewdet.asp?ID=10301&cat=a)) I 2006 erklærte Dr. Samsam Bakhtiari, senior energi ekspert fra Irans nasjonale oljeselskap, at oljeressursene i Midt-Østen var ca. «halvparten, eller enda mindre enn det de respektive nasjonale myndighetene hevder,» og tilføyet at «Irans vanligvis aksepterte offisielle ressurser på 132 billioner fat er nesten 100 billioner fat over en realistisk analyse.»7 Noe annet som er skremmende, er at land som importerer olje fra disse landene blir fortalt at de bare må stole på OPEC. Merkelig, men sant er at dette er tilfellet. De importerende land antar at disse tallene er korrekte idet de bruker dem i deres anslag og planlegging av samfunnstrukturene. I en rapport til den Amerikanske kongressen om Peak Oil, noterte the US Government Accountabillity Office med rette seg disse problematiske beregningene.8 Spørsmålet om oljereservene er meget aktuelle ettersom at Peak Oil vil skje raskere når de eksporterende oljenasjonene har mindre reserver enn først antatt.
(iii) En av de andre variablene som jeg ikke tok hensyn til i utregningen over, er at oljeutvinningen ikke følger en plan line. Oljeutvinningen fra ethvert oljefelt kan vises grafisk i form av en kurve (Les: Sinuskurve). Utvinningen starter på nullpunktet og øker gradvis, helt til den når et toppunkt, kjent som Peak Oil. Etter at oljefeltet har nådd toppen er det fremdeles mye olje igjen under bakken, men det blir gradvis vanskeligere å utvinne det. Dette er tilfellet på grunn av egenskaper i sedimentene som holder oljen i bakken, og på grunn av den tekniske apparuteren som er installert for å ta opp oljen.
Når vi nå har sett nærmere på disse variablene, er det mye som peker i retning mot at oljen kommer til å gå tom fortere enn forventet. Men la meg påpeke at vi ikke bør fokusere på at oljen går tom, man må fokusere på Peak Oil og prøve å finne en overgang mellom oljeressursen og andre ressurser så godt som mulig, ettersom det er da nedgangen skjer i oljeproduksjonen. Dette kommer logisk nok til å medføre en økonomisk nedgang, dyrere produkter og en kamp om de gjenværende ressursene. Dr. Jeremy Leggett, tidligere medlem av the UK Government Renewables rådgivningstyre og en av hovedfigurene til å sette klimaforandringene på verdens agenda, sa i 2006 hvordan krisen kunne komme til å utfolde seg:
«The price of houses will collapse. Stock markets will crash. Within a short period, human wealth — little more than a pile of paper at the best of times, even with the confidence about the future high among traders — will shrivel. There will be emergency summits, diplomatic initiatives, urgent exploration efforts, but the turmoil will not subside. Thousands of companies will go bankrupt, and millions will be unemployed… The earth has always been a dangerous place, but now it will become a tinderbox.»9
Jeg vil også påpeke at jeg ikke prøver å spå noe dommedag eller apokalyptisk fanatisme – langt ifra. Det kommer endel lignende uttalelser fra ulike hold, mange av dem er overdrevet, slik som dem fra såkalte «doomere». Peak Oil er verken konspirasjonsteori, ny verdensordning eller lignende. Mange av kommentarene og observasjonene kommer fra rasjonelle vitenskapsmenn og forskere som studerer tall og statistikker. Min hensikt med dette er å spre informasjon slik at vi kan bli bevisst på de problemstillinger vi står overfor og komme frem til konstruktive løsninger. Men rent praktisk, hvordan kommer dette til å påvirke deg om ikke kort tid? Hvilke ting er du avhengig av som kommer fra olje?
En oversikt over produkter som er lagd av Olje
- PDF for hvordan Olje og gass dannes olje-gass [↩]
- Kilde: http://www.lifeaftertheoilcrash.net/Research.html#anchor_71 og http://www.usnews.com/money/blogs/beyond-the-barrel/2008/01/07/the-oil-drum-100-a-barrel-quickens-the-beat [↩]
- Kilde: http://www.iags.org/futureofoil.html [↩]
- Association for the Study of Peak Oil and Gas, webside: http://www.peakoil.net/ [↩]
- Colin Campbell, “A Crude Awakening: The Oil Crash”, (Lava Production, 2006), se her: http://www.oilcrashmovie.com/film.html [↩]
- Petroleum Intelligence Weekly, “Oil Reserves Accounting: The Case of Kuwait”, (Energy Intelligence, 30 January 2006) , se her: http://www.energyintel.com/DocumentDetail.asp?document_id=167229 [↩]
- MoneyWeek, «Why we must take Peak Oil seriously«, (MoneyWeek, 13 September 2006), se her: http://www.moneyweek.com/investments/commodities/why-we-must-take-peak-oil-seriously.aspx# [↩]
- GAO, “Crude Oil: Uncertainty about Future Oil Supply Makes it Important to Develop a Strategy for Addressing a Peak and Decline in Oil Production”, (US Government Accountability Office, Report to Congressional Requesters, February 2007), se her: http://www.gao.gov/new.items/d07283.pdf [↩]
- http://seekingalpha.com/article/154901-peak-oil-for-dummies [↩]
Kommentarer (10)
Skrevet av Lasse
den 30. mars, 2010 kl: 13:40
Dette er et interessant tema. Slike beregninger og spådommer om fremtiden, har imidlertid sine svakheter. Thomas Malthus spådde jo allerede for 200 år siden at matproduksjonen ikke kunne holde tritt med befolkningsveksten, uten at dette har vist seg å holde stikk. Grunnen til dette, er at slike spådommer ser på både tilbud og etterspørsel mer eller mindre som konstanter. Dette er ikke tilfellet.
Markedet fungerer slik at når det blir mindre og mindre olje, øker prisene mer og mer. Dette fører selvsagt til at etterspørselen etter olje synker, men det har også flere mindre opplagte følger: For det første blir det lønnsomt å utvinne olje som tidligere ikke har vært lønnsomt å bruke dyre utvinningsmetoder for å utvinne. For det andre får næringslivet økte incentiver til å utvikle alternative goder.
Er det én ting historien har (eller bør ha) lært oss, er det at markedet alltid ordner opp på et vis. Min spådom er derfor at olje kommer til å være byttet ut med alternativer lenge før det går tomt for olje (for eksempel kommer størsteparten av bilparken til å gå på andre typer drivstoff enn bensin og diesel innen kort tid), og at det derfor ikke vil være noe problem å få tak i olje til de få tingene der det er mest lønnsomt eller eneste mulighet å bruke olje.
Skrevet av Eirik
den 30. mars, 2010 kl: 17:09
Det er helt korrekt Lasse at vi ikke kan behandle tilbud og etterspørsmål som konstanter, de varierer selvsagt til en viss grad med hva som er tilgjengelig. Men, jeg vil tørre å påstå at vi i den vestlige verden har lagt ting til rette for oss ut i fra oljens velstand og energirike tilgang. Våre infrastrukturer og levemåte er basert på den. Det er risikabelt å sette vår tillit, i så stor grad til en ting.
Noe av det jeg har prøvd å vise i dette skrivet er at vi absolutt ikke kan anta oljeproduksjonen, basert på dens reserver, som konstanter. Noe mange land har gjort, blant annet fra IEAs årlige rapport fra 2007, basert på antagelser. Dette fenomenet får George Monbiot frem i et interjvu med ansvarlig redaktør for IEA her: http://www.guardian.co.uk/business/2008/dec/15/oil-peak-energy-iea
Dessuten er det ikke alltid slik at ‘markedet’ ordner opp, ihvertfall så lenge markedet er definert innenfor dets Status Quo. Når vi har tillit til markedet, med alle dets antagelser og godtroenheter, kan det fort gå skeis. Enkelte pekepinner på dette var OPECs oljeembargo på syttitallet og Iran-Irak krigen på 80-tallet. Det at vi stolte på markedet førte til stor nedgang og ressesjon. så tilfellet er ikke «alltid» at markedet ordner opp. Tilfellet er heller at folk som går utenfor markedets Status Quo og antagelser, finner på nye løsninger. Et eksempel på dette er blant annet Transition Town bevegelsen som ser behovet for å forandre vår levestandard basert på olje.
Jeg vil, som jeg skrev i artikkelen, ikke spre noen dommedagsstemning. Men situasjonen er uten tvil alvorlig. Et studie fra Stanford University sier at bare på grunn av de økte matvarepriser (pga av ny satsning på Bio som drivstoff til våre flotte vestlige biler, og som er et såkalt alternativ til oljen) og oljepris førte til at minst 100 millioner mennesker entret fattigdomsgrensen i 2008. (Kilde: PNAS artikkel av Jennifer Burney) Så alt løses ikke bare ved å se på nye alternativer, blant annet fordi de fleste av disse ‘alternativene’ som; vindturbiner, solcellepaneler, bølgekraft, tidevannskraft etc.. er basert på oljen som ressurs. Tenk bare på hvor avhengig vi er av olje for å sette opp en såkalt fornybar energikilde som vindturbiner. Disse enorme vindturbinene som lages idag (med sine 9 meter i diameter) krever enorme mengder olje for å prosesseres og fraktes til sin utvinningsposisjon. Dessuten har en vindturbin en levealder på 20 år.
Som avsluttende spådom vil jeg si at vi må tenke nytt og være bevisst på hvordan vi lever. Det virker nesten som om en endring av den vestlige levestandard er en nødvendighet for at vi skal kunne ha en fornybar og langsiktig utvikling.
Skrevet av Lasse
den 31. mars, 2010 kl: 14:13
Jeg tror vi definerer markedet forskjellig. Å ha tillit til markedet, betyr egentlig bare å ha tillit til mennesket. Et marked er summen av individers valg. Sett i lys av dette, er det lite hensiktsmessig å sette Transition Town og liknende prosjekter opp mot markedet. Dette er en del av markedet, ikke et alternativ til det. Dette innebærer selvsagt at markedet ikke er konstant, men det endrer seg fra dag til dag. Når du går i butikken og kjøper melk, påvirker du markedet.
Embargoer og kriger, derimot, kan trygt plasseres utenfor markedet. Det offentlige setter med sin politikk premissene for markedet, og markedet fungerer (gjerne i større eller mindre grad) innenfor de rammene som er satt. Når du snakker om «folk som går utenfor markedets Status Quo og antagelser» og finner nye løsninger, er dette etter mitt syn i meget stor grad et produkt nettopp av at markedet fungerer. Et fritt marked gir aktørene incentiver til å utvikle nye og mer effektive løsninger.
Jeg har også registrert problemene knyttet til biodrivstoff, som du nevner. Det er uheldig. Men igjen har jeg troen på næringslivet, mennesket og markedet. Jo mer mengden olje reduseres, jo høyere blir prisene, og jo mer penger vil næringslivet bruke på å utvikle alternativer. At de ikke skal få det til, er svært usannsynlig.
Ett alternativ er selvsagt, som du nevner, at levestandarden går ned. Og skulle det vise seg å være umulig å finne reelle alternativer til olje, vil det bli eneste mulighet. Men som sagt, jeg har ikke troen på at det vil bli nødvendig. Når markedet klarer å finne løsninger i forbindelse med overgangen fra jordbruks- til industrisamfunn til det post-industrielle samfunn, kan jeg ikke se noen grunn til at oljen skal være den utfordringen som stopper opp den menneskelige fremgang.
Og som klimaskeptikeren Julian Simon sa i sin tid (oversatt til dansk i Bjørn Lomborgs svært gode bok om klima og miljø, Verdens sande tilstand):
Det er et interessant poeng han kommer med. Det er noe spennende forbundet med å gå en usikker fremtid i møte. Langt mer spennende enn å leve i visshet om at vi i fremtiden kommer til å ha det enda bedre enn i dag. Men virkeligheten er ofte kjedelig.
Skrevet av Eirik
den 1. april, 2010 kl: 23:31
Vi definerer nok markedet litt forskjellig ja, men jeg tror vi kan komme frem til en enighet rundt dens definisjon.
Vi mener begge at markedet består av mennesker. Samtidig mener jeg at enkelte nyanser innenfor denne gruppen er hensiktsmessig. Noen av de menneskene i markedet er dem som nyter av dagens tilstand – det såkalte Status Quo. De andre er dem som, muligens nyter av det, men som ser at denne utviklingen – som i dette tilfellet – ikke er fornybar. Dem som ønsker å opprettholde markedet innenfor dets Status Quo er, som i gamle dager, dem med makt og penger. Det er også ofte dem som styrer markedet pga av deres pengebeholdning, og ut i fra dette fore de uopplyste masser med informasjon som taler til deres salige status quo´s fordel.
Så det at du oppfatter at jeg setter TT opp mot markedet kan vel oppklares innenfor disse nyanser – forskjellige interesser i markedet – basert på f.eks ulike verdier og livssyn.
Du sier at ‘markedet’ kommer til å ordne opp, men da spør jeg: hvilket marked? Det er jo tydelig på mange måter, at markedet definert innenfor Status quo, ikke kommer til å ordne opp. Ihvertfall ikke slik det ser ut i dag. Det vil det heller være mer presist å si at deler av markedet kommer til å ordne opp, men det gjelder nok dessverre ikke på alle områder, pga de forskjellige markedsinteresser som eksisterer.
I tillegg; jeg ser ikke helt distinksjonen du gjør med å si at embargoer og kriger ikke er en del av markedet. Det er jo nettopp markedet som styrer behovet for å gå til krig, som f.eks USAs allianse med Saudi-Arabia allerede på midten av 40-tallet pga av manglende domestiske oljeressurser. Alliansene ble gjort nettopp av den grunn for å sikre det eksisterende markedets behov for olje, noe vi kan se klare eksempler fra USAs deltakelse i Iraks invasjon mot Kuwait på 80-tallet, Afghanistankrigen og Amerikas invasjon av Irak i 2003. Alt dette for å sikre nasjonale interesser, nemlig markedets.
En ting til slutt. Kommentaren fra Julian Simon virker for meg meget naiv. At den menneskelige levestandard vil gradvis forbedres forutsetter en uendelig energikilde – såkalt fri energi, noe vi langt ifra har funnet beviser for enda.
Skrevet av Lasse
den 9. april, 2010 kl: 14:29
Det er rett som du sier at enkelte innenfor markedet ønsker å beholde dagens situasjon. Det er imidlertid ikke noe problem for markedet som helhet. Dersom de tar feil, vil konkurrenter vinne frem i stedet. Dersom de har rett, vil vi ha olje likevel, enten det er på grunn av bedre utvinningsmetoder eller mer effektiv bruk av den.
Når det er snakk om en så profittabel bransje som dette, er det absolutt ingen grunn til å tro at alle krefter skal forenes om ett synspunkt. Dette er også en av de store fordelene med markedet sammenliknet med statsorienterte løsninger, nemlig at det finner sted en stor grad av differensiering av risiko. Det er viktig ikke å legge alle eggene i samme kurv, som det heter. Så ved at noen satser på olje, mens andre satser på biodrivstoff og andre på elektroniske løsninger, er vi forholdsvis sikre på at vi finner i alle fall én løsning som fungerer.
Når det gjelder distinksjonen mellom kriger/embargoer og markedet: Markedet fungerer innenfor de rammer myndighetene setter. Myndighetenes handlinger er altså per definisjon utenfor markedet, med mindre de er en aktør i markedet. Når myndighetene går til krig, er dette imidlertid ikke i egenskap av aktør i markedet, men i egenskap av myndighet.
At Julian Simons utsagn kan sees som naivt, kan jeg forstå. Men er det én ting historien har vist oss, må det være at den menneskelige skaperkraft, innovasjon og evne til å finne løsninger, er – i motsetning til de energikilder vi har i dag – uendelig. I siste instans blir det selvsagt et spørsmål om tro. En tro på markedet, individet og det private samfunn. Men jeg mener at det er en berettiget tro.
Skrevet av Eirik
den 6. november, 2010 kl: 11:47
Julians utsagn er naivt, dog absolutt idyllisk og flott. Verden er vel ikke alltid slik, selv om det hender. I desperate tider, drar mennesker fra uante kilder og velegnede idéer popper frem. Når det er snakk om energispørsmålet i sammenheng med jordens nåværende populasjon så er det viktig å være klar over et par ting. For det første har vi nå, siden den industrielle revolusjon, vært fullstendig avhengig av hydrokarboner for å vokse og ha et ekspanderende kapitalistisk marked. For det andre, vet vel du som tidligere NHH student, at intet kan ha en lineær eller eksponentiell vekst mot det uendelige. Dette ser vi eksempelvis innenfor naturen, med tanke på populasjon o.l. Slik er det også med energi, spesielt med oljen og andre ikke-fornybare ressurser.
Altså det som har vært premisset for den globale verdenshandelens kontinuerlige vekst er nemlig råoljen. Den har bokstavelig talt vært kapitalismens smøremiddel og elskede venn. Men nå nærmer det seg punktet hvor det ikke mer kan vokse. Vi er på vei mot sinusens toppunkt, og like over venter nedturen, akkurat som vi ser det i naturens populasjonssykluser. Det er nok dessverre slik, at energisituasjonen leder til at vi ikke kan opprettholde vår ‘levestandard’ slik den er nå – selv om det er et diffust begrep. Vi vil ihvertfall ikke ha muligheten til å leve ut forbrukerrollen så tydelig som før.
Skrevet av Eirik
den 15. november, 2010 kl: 18:56
I tillegg kan du sjekke ut dette foredraget på 8 deler, hvor han konfronterer slike optimister som Julian Simon som virker uten forstand når det gjelder aritmetiske metoder.
http://www.youtube.com/watch?v=RyseLQVpJEI
Her er linken til del 7 hvor han nevner Julian Simon. Men anbefaler på det sterkeste å se de 7 foregående deler!
Skrevet av Ruben
den 19. november, 2010 kl: 12:44
Så denne sammen med folk på skolen i går, og må si Dr. Albert Bartlett viser umuligheten ved en eksponentiell vekst på vår klode, på en overbevissende måte. De 10 første minuttene er kanskje litt trege, men interessen økte (eksponentielt?) etter dette :)
Vi er bakterier i en flaske, som ikke ser rekkevidden av vårt livs motto; vekst! (Man må se filmen for å forstå referansen).
Skrevet av Lasse
den 24. desember, 2010 kl: 13:10
Dere kan snakke om naivitet og idylliske fremtidsutsikter, og jeg kan snakke om dommedagsprofetier, men i siste instans kommer hverken jeg eller dere unna det faktum at det til alle tider har fantes mennesker som har spådd verdens undergang og mennesker som har spådd stadig fremgang. De sistnevnte har fått rett hver gang. Og hver gang blir dommedag utsatt med noen tiår, med akkurat de samme argumentene. Det som stadig blir oversett, er menneskets evne til innovasjon. Vi kan ikke si i dag at vi ikke har ressurser til et gitt antall mennesker i et gitt år i fremtiden, fordi vi ikke vet hvilke produksjonsmetoder og hvilke ressurser vi benytter oss av på det tidspunktet. En ressurs blir ikke en ressurs før vi vet at det er en ressurs. For eksempel var ikke olje en ressurs før vi fant ut at den kan brukes til noe.
At det ikke nødvendigvis kan finne sted en slik fremgang i det uendelige, er et legitimt poeng, men det er ikke et uhåndterlig problem. Markedet tilpasser seg enhver situasjon, enten det er overflod av eller manko på ressurser. Dersom vi har for lite ressurser til å opprettholde dagens levestandard ved en eventuell befolkningsvekst og en eventuell ressursmangel, vil prisene på ressursene øke slik at de viktigste oppgavene blir prioritert. Problemet med uendelighet er jo også et mer eller mindre teoretisk problem. For når har man uendelighet? At man ikke kan ha vekst i det uendelige betyr ikke at vi ikke kan ha det i tusen eller titusen år til. Sett i det lyset, blir argumentet strengt tatt irrelevant.
Skrevet av Eirik
den 28. desember, 2010 kl: 13:02
Det er ikke snakk om dommedagsprofetier, som jeg spesifikt utrykker i selve artikkelen, men om en naturlig konsekvens av tallene. Dine uttalelser, derimot, kan med rette kalles naive – i beste fall drømmende.
Det skal sies at også jeg er en idealist. Denne idealismen bør dog til en viss grad begrenses innenfor de parametre naturens lover setter. Det handler som jeg påpekte i forrige kommentar å ha kjennskap til så elementære emner som termodynamikkens andre lov og eksponentialfunksjonen innenfor de matematiske metoder. Du kan putte meg, og en hel bolk med andre, innenfor kategorien dommedagsprofeter. Men uavhengig av benevnelsene brukt er det ikke det som er vesentlig. Det viktige er at vi ærlig og oppriktig prøver å se på konsekvensen av tallene, og ikke drømmer oss bort med tanker som: «hva hvis en finner opp det og det, da vil det hele løses.» Man kan enkelt og greit ikke bygge fremtiden på hypotetiske oppfinnelser, eller hva man ønsker og inderlig håper skal skje. Det er ikke smart, og langt i fra vitenskapelig. Man må projeksere noe, ut fra noe. Ex Nihilo prinsippet er ikke et kløktig prinsipp når det gjelder planlegging.
Argumentet mitt med uendelighet er såkalt hyperbolsk, dermed er ditt motargument irrelevant.
Kommenter artikelen