De glemte hebraiske røtter

Vi tenker alt for ofte på den kristne tro og lære uten å ta hensyn til dens røtter og historiske utspring. Slik mange av oss leser bibelen kan det ihvertfall virke slik. Vi trekker ut ordene fra sin historiske kontekst, og leser dem som universelle, frittstående visdomsord fullstendig uavhengig sitt historiske milieu. Vi gjør ordene om til «mannakorn» som eksisterer i et tidløst paradigme, løst fra all konkret historie og hendelse.

Hvis dette er tilfellet, glemmer vi ikke da noen essensielle aspekter ved vår egen tro? Er ikke nettopp troen basert på de historiske hendelser om at han levde, døde og stod opp tre dager senere? Paulus skriver faktisk at «hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder.» (1.Kor 15:17) Og dette baserer han på noe fysisk og konkret – en historisk hendelse. Legg merke til hva han skriver i den samme konteksten:

«For først og fremst overga jeg til dere det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp den tredje dagen som skriftene har sagt, og at han viste seg for Kefas og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre troende søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn. Deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene.» (1.Kor 15:3-7)

Her snakker Paulus tilogmed om øyenvitner, og presiserer at «…av dem lever de fleste ennå,» slik at datidens nysgjerrige kunne sjekke gyldigheten bak det. Troen vår hadde altså vært meningsløs hadde det ikke vært for fysiske og meget konkrete historisk hendelser.

Poenget mitt med å skrive dette er at jeg har sett viktigheten av å plassere det vi leser, inn i sin konkrete og historiske kontekst for å forstå innholdet. Dette blir barnelærdom, men det er ofte lett å glemme sine: hvem, hva, hvor, hvorfor og når.

Disse prinsippene er viktig uansett. Hvis vi ikke stiller oss selv slike spørsmål når vi leser, vil meningen forsvinne eller bli «mystifisert.» Når Jesus sa til noen av disiplene at: «Dere valgte ikke meg, men jeg valgte dere,» er det veldig viktig å vite hva Rabbiene lærte. I det første århundret var det en selvfølge at Rabbien valgte ut hvem som var verdig til å være sine etterfølgere. Jesus forsøkte ikke å underbygge et deterministisk livssyn, slik som ofte blir et resultat av den tidløse tolkningen mange har. Tenk hvor mange misforståelser og unødvendige diskusjoner vi kunne sluppet hvis vi var bevisst på innholdets betydning for dem som levde da.

Vi som lever i den vestlige verden, kanskje spesielt oss kristne, har blitt enormt påvirket av gresk-filosofiske ideer og implementert dem ubevisst i vår bibellesning. Det kan nærmest virke som om den gnostiske tankegangen som de første kristne kjempet så hardt imot, på mange måter har seiret. De fleste av oss ser f.eks på kroppen som et fengsel som vi snart skal slippes fri fra, idet vi entrer en åndelig himmelsk sfære, fridd fra vår fysiske kropp. Dette er en rent platonisk og ikke-hebraisk idé. Jødene ser tvert imot på det fysiske som noe veldig positivt – alt som er skapt av Gud er godt i seg selv. Mange kristne teologer lærer at vi har en udødelig sjel som eksisterer evig i seg selv. Denne læren har blant annet ført til den forkastelige doktrinen om evig pine i helvete. Dette er ikke bare en platonisk idé, den er også gammel. Slangens første løgn var jo nettopp dette: «Dere kommer slett ikke til å dø!». (1.Mos 3:4) Jeg vil tørre å påstå at det er mye av dette gresk-filosofiske og gnostiske tankesett som har ført til at vi gradvis har vendt oss bort fra den hebraiske tankegangen. Dette har igjen ført til at vi har fått en fattig forståelse av at Jesu jødiske arv. Han var en jøde som handlet og underviste utifra sin jødiske oppvekst. Med andre ord, en konkret person som levde i en konkret tid og som kommuniserte forståelig med datidens mennesker.