Ingen fremgang uten meningsbryting

Ruben Solvang, min kjære kamerat, har skrevet en meget flott artikkel som omhandler meningsbrytning mellom mennesker, og hvorfor dette er essensielt på så mange plan. Jeg anbefaler denne artikkelen på det sterkeste!

Overskriften er hentet fra lederartikkelen til Charlotte Haug som ble publisert i “Tidsskift for Den norske legeforening” i januar. Jeg anbefaler alle å lese hele artikkelen! Den er riktig nok rettet mot legestanden, men prinsippene som blir belyst er like aktuelle for alle. Den omtaler blant annet viktigheten av muligheten for debatt, spesielt om de virkelig kontroversielle emnene.

Jeg ønsker å dra en parallell til dagens kristne og hvordan denne gruppen forholder seg til kritiske spørsmål og uenigheter. Det er ikke en uvanlig tanke i disse sammenhengene at kritikk må unngås eller dysses ned og at slikt “opprør” er roten til alt ondt. For det første tror jeg at kristne ledere er alt for kjappe til å stemple oppriktige spørsmål som “opprørsk” eller upassende. På den måten har man allerede senket takhøyden mange hakk. Vi er vant til at læren og undervisningen skal komme fra kyndig personell og leveres fra en talerstol. Problemet med denne praksisen er bare at det blir lite rom for meningsbryting! Uten et fora for åpen og ærlig debatt står man i fare for å stagnere – fremgangen vil rett og slett utebli. La meg forklare nærmere.

Jeg tenker ikke bare på det kollektive, men også individuelt. Det er et anerkjent faktum at man modnes ved at man går igjennom aktive prosesser. Uteblir den sunne refleksjonen rundt egne meninger og holdninger vil også modningsprosessen stagnere. Blir man ikke motsagt så står man i fare for å bli enspora og lite forståelsesfull.

Religiøst lederskap blir ofte løftet frem som en garantist for “den sunne lære”, som en slags beskytter av de kristne dogmene. Dette kan nok være tilfelle på den måten at man konserverer tankegods som ble sementert på et visst tidspunkt i historien. Den negative siden vet dette er at man utvikler dogmer som ikke kan stilles spørsmål til, som blir hellige i seg selv. Dette igjen, vil føre til at folk slutter å spørre og undersøke, som igjen fører til kollektiv og personlig stagnasjon. Mangelen på kunnskap blant folk flest fører igjen til en “avkristning”. Troen går fra å være personlig og bevegelig, til å bli dogmatisk og kollektiv. Det som skulle verne og beskytte kristen tro vil etter en tid virke mot sin hensikt og bidra i økende grad til at folk gir opp sitt trosliv. På dette tidspunktet er “beskytteren” så stor og tung at de ikke har tid til å bry seg med de som faller utenfor, eller som brenner inne med spørsmål.

Jeg tror på en kontinuerlig prøving og tolkning av Skriften. Jeg tror også at dette er noe som bør utføres av “folket” og ikke utelukkende de profesjonelle som har en posisjon som gir dem talerett. Uten både enkle og dype spørsmål fra fellesskapet vil man gradvis gjøre kristenlivet til en upersonlig rutine. Disse rutinene er ikke verdiløse, men samtidig blekner de i sammenligning med den organiske formen hvor deltagelse og nysgjerrighet spiller en stor rolle.

Først når alle får muligheten til å delta vil lærerens verdi og funksjon virkelig komme til sin rett. Ikke bare skal han forberede en preken eller et innlegg, men han må også være forberedt på å svare på spontane spørsmål som oppstår underveis! Over tid vil man få en gruppe mennesker som modnes ved en kontinuerlig prosess, og hvor delaktigheten sørger for å internalisere læren.

Kirkesamfunns store kardinalfeil opp igjennom tidene har vært å fjerne meningsbrytingene fra sine samlinger. Man søkte makt og størrelse, og med disse verdiene ble andre (ofte ubevisst) skvist ut. Dynamikk og delaktighet ble sakte gjort om til stillestående storhet og korrekthet. Man skal beskytte budskapet for enhver pris, men på et tidspunkt blir selve beskyttelsen viktigere enn å finne ut hva innholdet faktisk er. På den måten bygger man seg selv inn i et dogmatisk fangenskap og blir holdt i varetekt av sine egne ritualer og læresetninger.

Konklusjonen min er at man må elske frem og jage etter verdiene som gjør et fellesskap levende, organisk og genuint. Jeg tror dette var noen av grunnsteinene i de første forsamlingene vi kan lese om i Bibelen, og derfor tror jeg vi må unngå å ignorer dem idag. La oss lage stor plass til samtale og refleksjoner når vi samles, så vi med en sunn meningsbryting kan få fremgang og utvikling – både individuelt og kollektivt!

– Skrevet av Ruben Solvang