Bokanmeldelse: Christ and the Caesars

Bokanmeldelse av Christ and the Caesars til Ethelbert Stauffer.

Denne boken, som er skrevet av den tyske teologen Ethelbert Stauffer, handler generelt om Kristus, de romerske keiserne og alle de paralleller som eksisterer dem imellom. Til tross for de eksisterende paralleller er det enkelte vesentlige skillepunkt. Blant dem som er mest tydelig er likhetene mellom Messias og de romerske keiserene som den Verdens etterlengtede Redningsmann. Stauffer viser blant annet til de sterke frelserforventingene som myldret i århundredet før Kristus iform av De greske Sybillinske bøker, poeten Virgil og stjernekonstellasjonene. «Er du Ham som skal komme?» spurte døperen Johannes Jesus, Virgil spurte det samme om keiser Augustus som utnyttet seg av denne frelserforventingen til det fulle. Stauffer parafraserer innholdet i Virgil for å skape en tydelig parallell til det Peter sier om Jesus på pinsedagen:

«Salvation is to be found

in none other save Augustus, and there is no other name given to men

in which they can be saved.»

og:

“This is the man, the one who has been promised again and again…The turning point of the ages has come.»

Stauffer, som underviste i NT-studier og oldtidshistorie ved universitetet i Bonn i 1930- og 40- årene, tar også opp endel historie før Augustus ble romersk keiser og leder oss mesterlig opp til kulminasjonen av det veldige romerske imperium når Augustus – den lovede – kommer til makten idet han omsider beseirer den listige Kleopatra og en av hennes mange elskere, Antony. Han viser til hvordan det var forståelig hvordan mange kunne tro at Augustus var denne lovede Redningsmannen slik historien utfoldet seg. Augustus ble blant annet kalt: Sønn av Gud, Gud, Gud av Gud, frelser, frigjører, Herre etc. Det er uten tvil mange likhetstrekk med mye av den nyetestamentlige terminologi – og jeg spør oss alle dette spørsmål: kan vi overse dette som en tilfeldighet? Mitt svar er nei, noe jeg ikke ønsker å utdype her. Men en ting er sikkert; de nyetestamentlige skribenter og jesusetterfølgere brukte politisk ladede ord om sin frelser. Stauffer fremmer også hypotesen om at Jesusetterfølgerne gav keiseren det som var hans og Gud det som var Hans. Ved dette mener han at Jesu etterfølgere var trofaste, pliktoppfyllende romerske borgere – de betalte skatt og prøvde så godt som mulig å leve et fredelig liv. Men det var én ting de ikke ville gå på kompromi med: Å ha andre guder. De nektet å tilbe keiseren, bøye seg for hans keiserlige bilde og brenne røkelse for ham. De hadde en Gud og gav sitt liv fremfor å gå på kompromi med det. Under Keiser Commodus sitt styre ble en hel gruppe med kristne dratt fremfor guvernøren i Kartago. De sa: «Vi er ikke kriminelle, men tjenere av vår keiser Jesus Kristus.» Guvernøren svarte: «Vi også er troende menn, og vår tro er enkel: Vi sverger ved den guddommelige ånd til vår herre og keiser og tilbyr offer for hans velbehag; og dette må også dere gjøre.» Martyrene svarte: «Vi kjenner vår Herre, Han er kongenes konge og Keiser over alle mennesker.» (Hentet fra s. 216 i boken, avsnitt 3) De nektet med andre ord på grunn av at de hadde en annen herre, merk ordene – en annen Keiser.

Stauffer går så videre gjennom en del keisere idet han stopper spesielt opp med Keiser Domitian, som regjerte fra 81-95 e.vt. Han mener at Åpenbaringsboken må forståes utifra den historiske tid som den ble skrevet i, en tid som var under Romerriket ved Keiser Domitian. Han skriver også litt om hvilket type skriv dette er – et såkalt apokalyptisk skrift. En skrift som skal være kun forståelig for en liten innvidd gruppe mennesker, og skjult for den store majoritet. Den lille gruppen utvalgte mennesker var hovedsaklig jøder som alle levde i den spesifikke historiske tid. Hovedgrunnen til at skrivet skulle være skjult for dem det skulle være skjult for er på grunn av at det er et direkte antiromersk skriv – imot det undertrykkende romerske riket under Domitian. Hemmeligheten for å forstå det var å ha kunnskaper fra den hebraiske bibel samt de velkjente Capitoline lekene som ble opprettet av Domitian. Han hevder at Åpenbaringsboken følger noenlunde kronologien ved et typisk slikt spill. Dette var meget interessant og er noe som bør undersøkes nærmere. Hvis det Stauffer hevder er sant er det rart at Åpenbaringen kan forstås på en annen måte enn et dokument skrevet for å bli forstått under en helt spesifikk historisk tid bestående av store kristenforfølgelse ved Domitians hånd.

Etter dette begynner Stauffer å greie ut om hvordan kristendommen overvant romerriket, hvordan drapet på martyrene aldri klarte å slukke ilden i de kristne – tvert imot de bare vokste. Han fremmer en hypotese angående hvordan kristendommen kunne vinne frem på en slik måte fremfor keiserreligionen. Den går utpå at det var sannheten som vant frem over usannhetene: kapitelet er titulert: «Lies and Truth.» Han mener at de kristne var overbevist om at dette var sannhet, mens de såkalte hedningene klamret seg fast til keiserdyrkelsen som de innerst inne ikke trodde på. En martyr fra reformasjonens tid sa: «guddommelig sannhet kan ikke bli slaktet. Selvom den kan bli mobbet og korsfestet og begravet, vil den reise seg med seier på den tredje dag og herske triumferende i all evighet.» (s.221 i boken)

Boken var ikke direkte lettlest, men det er ingen tvil om at den er interessant og at dens innhold bør granskes nærmere. Jeg fant Ethelberts hypotese om at Åpenbaringsboken passer inn i formatet med Domitians Capitolone leker mest interessant. Det jeg fant rart, og litt irriterende, var at han ikke hadde oppgitt kildehenvisniger for sine påstander. Jeg tviler allikevel ikke på kildene hans ettersom jeg har funnet ut mye av det samme andre steder, men det hadde bare gjort det hele mer troverdig og lettere å granske for dem som ønsker det.

Boken kan kjøpes ved å trykke på linken her: