Meningsløshet og vanskelighet for å tro
Tanker rablet ned om en, til tider, meningsløs tilværelse og hvor ofte det er vanskelig å tro.
Jeg innrømmer det. Jeg tviler.
Noen ganger tviler jeg på Gud. Ofte tviler jeg på om Han i det hele tatt eksisterer. Hvorfor føles det som om Han er så langt unna? Hvorfor føles Han så utilgjengelig? Og hva er det med kristne? De tror visst på masse forskjellige greier. Abraham – jøders, muslimer og kristnes stamfar – skal visst ha blitt snakket til av Gud, og Gud skal visst ha kalt ham sin venn, og fortalt ham at han skulle kutte av forhuden på guttenes penis når de var åtte dager gamle. På samme måte tror de at Paulus fikk en slags åpenbaring av den oppstande Jesus, og de tar visst hans ord for det. Men hva med mormonernes stamfar, Joseph Smith da? Han har hevdet mye av det samme – at han har fått en åpenbaring fra Gud – men få kristne tror på Ham. Hvem velger hvem vi skal tro på? Er det sjangsespill? Kristne tror visst også på at Gud utryddet hele jordens befolkning bortsett fra åtte personer (samtidig som Han ér kjærlighet, og samtidig som Han visste fra evighet av at menneskene kom til å gjøre akkurat det de gjorde), at Daniel og noen av Hans venner overlevde inne i en ildovn over lengre tid, at Jonas var inne i en stor fisks mage i tre dager, at Maria, den velkjente jomfruen, fødte Jesus uten å ha hatt samkvem med en mann – kun med Den Hellige Ånd. Jesus gikk visst på vannet, drev ut demoner, steg opp til himmelen og skal komme tilbake på samme måte. Noen tror at han bokstavelig talt kommer på en hvit hest, slik det står i Åpenbaringen, noen tror han bare skal stige ned slik han steg opp, mens andre tror han allerede er her med sin kropp gjennom menigheten. Idag hørte jeg på et program på radioen, fyren som snakket var visst kristen og snakket om Jesus, Gud og om hvor bra livet ditt kan bli når du blir «fylt» av Ham. Radioprogramverten snakket som om han snakket til unger, da tenker jeg på toneleiet og ikke på hvem programmets målgruppe var. Måten han snakket på fikk meg til å føle meg dum. Tror han mennesker er dumme?
Jeg liker ikke å kalle meg selv kristen, ettersom folk har alle slags forutinntatte tanker om hva det innebærer. Men jeg kaller meg en som prøver å etterfølge Jesus, så godt som overhodet mulig. Jeg tviler på mange av de tingene overfor, og synes oppriktig talt at mange av dem høres veldig merkverdige og abnormale ut. Kanskje er jeg bare et produkt av det nylig naturalistiske, og rent materialistiske verdensbilde?
Andre ganger føles livet totalt meningsløst. Til tider tar jeg meg selv i å sitte for meg selv og se på alle menneskene som vandrer forbi. De bare går der, tilsynelatende lite tenkende, lite bevisst på deres eksistens, de bare går der og følger en eller annen strøm – enhver som måtte dukke opp framfor dem. Stilt ovenfor vanskelige spørsmål og problemstillinger skygger de ofte unna, noen unngår dem, andre tenker litt på dem, men er ikke ærlig nok med seg selv til å grave seg helt ned i dem. Men nå er ikke det sikkert at det er det beste heller.
Kanskje det bare er best å bare leve, og ikke tenke så mye. Jeg kan jo prøve…
Kommentarer (4)
Skrevet av Jonas
den 9. november, 2009 kl: 12:33
Har tidvis følt det akkurat som du beskriver jeg også. Derfor jeg ikke vil bli teolog, siden det hadde blitt for mye å aldri kunne glemme teologi og filosofi for en stund. :)
Men Confess and possess it, name it and claim it! I 1914 kommer alt til å forandre seg uansett. :P
Skrevet av Eirik
den 9. november, 2009 kl: 12:55
Enig. Kan nok være tungt å ha enkelte slike ting hengende over seg, men samtidig så lærer de seg nok kunsten til å sette pris på de viktigste ting i livet – det enkle og det klare, med de praktiske konsekvenser det får.
I tillegg, merker jeg for min del, at det hjelper endel å få ting litt ut av systemet – som vi lærer på energilinjen; det som kommer inn må komme ut.
Eller 1917, 1925 eller 1975 ;)
Skrevet av Jonas
den 17. november, 2009 kl: 10:03
Ja, det kan gjerne hende at de greier det. Det kommer vel blant annet an på hvor frie de er i arbeidet sitt osv.
Men uansett helt enig i at det digg å få ting ut. Også er det gjerne veldig spennende å gå dypt inn i emner som kan ha praktisk betydning for hvordan man ser på livet :)
Skrevet av Eirik
den 17. november, 2009 kl: 21:38
Det er riktig som du sier at det kommer an på friheten tilgjengelig. Å ha teologi som en profesjon fremfor å være amatør som oss kan være risikabelt på flere måter.
En fare med å ha det som profesjon er det som ligger i selve tittelen – profesjonell teolog. Det impliserer nemlig at det er noe som du gjør for penger, noe som igjen peker til en avhengighet av andre som gir deg pengene. Problemstillinger kommer nok til å oppstå hvis du ikke har en veldig fri rolle. Hva hvis de ikke er fornøyd med jobben din? Da må du enten inngå kompromiss (dvs være uærlig mot deg selv og andre) eller miste inntekten. Er blant annet en av de grunnene til at jeg velger å ikke bevege med innenfor menighetsfakultetets vegger for å oppnå en teologigrad.
Som du også sier er det viktig å dukke ned i enkelte ting, nettopp av praktiske årsaker. Enkelte ting er jo bare litt kos å studere og undersøke, mens enkelte andre ting er nødvendig hvis du skal være ærlig med deg selv og med tanke på hvordan du skal forholde til verden, mennesker og livet.
Kommenter artikelen