«Kjærligheten tvinger» – en selvmotsigelse?

Det er umulig å tvinge frem kjærlighet med makt, den må komme gjennom et eget og fritt valg. Allikevel sier Paulus i 2.Kor 5:14 at Kristi Kjærlighet tvinger oss… jeg har oppfattet denne frasen lenge som svært paradoksal og selvmotsigende, men kan det ha vært på grunn av min mangelfulle kunnskap? Dette skrivet inneholder endel tanker og argumenter for hvorfor uttrykket ikke er paradoksalt og selvmotsigende.

Kan agapekjærlighet være en tvingende kraft? I følge definisjonen av det greske ordet agapē har jeg funnet dette selvmotsigende. Ordets definisjon dreier seg jo rundt det å være selvoppoffrende, det vil si at det går utpå å gjøre noe for den andre parts beste og ikke nødvendigvis for sitt eget. Hvordan kan noe slikt være tvingende? En selvoppoffrende handling kan absolutt være tiltalende for den som mottar den, men tvang er nok allikevel ikke en riktig bruk av ordet. Å tvinge er et ord som kan defineres med å utelukke andre mulige valg, det er dermed kun étt valg som er mulig – den som tvinges kan ikke gjøre annet.

Det er altså på grunnlag av de ulike ordene sine definisjoner jeg har funnet dette selvmotsigende. Men nå ser jeg ikke på dette som en selvmotsigelse lenger på grunnlag av hva jeg ser den fullkomne kjærlighetens endelige mål er, som jeg kommer tilbake til senere.

Det kan finnes andre forklaringer på Paulus sine ord, som f.eks at dette bare er en billedlig skrivemåte som Paulus anvender for å understreke hvor stor styrke Kristi kjærlighet er, og at han følte ordet tvang var det som uttrykte kjærligheten så sterk som overhodet mulig. Men hvis vi skal ta det Paulus skriver her bokstavelig blir denne tolkningen lite gyldig – vi må ty til andre forklaringer.

Vi blir våre valg
«Our choices become our habits and our habits become our character.»

– Augustin siterer gammel visdom

Det er et ordtak som sier at jo lenger snøballen ruller, jo større blir den. Så lenge jordens gravitasjonskraft eksisterer fører det til at snøballen blir større, tyngre og vanskeligere å stoppe. På samme måte er det med oss mennesker som foretar valg. Til å begynne med er det vi som velger vår «bakke», jo lenger vi «ruller» ned samme «bakke» blir «snøballen» vår tyngre, noe som igjen fører til at den blir vanskeligere å stoppe, tilslutt er den så tung og går så fort at det ikke er mulig å skifte retning eller «bakke.»

En annen måte å billedliggjøre ordtaket ovenfor er å fortelle om en mann ved navn Noa som hadde vært gift med sin kone Noomi i tre år. Etter tre år oppstår det ofte problemer i endel ekteskap og ting er ikke alltid like rosenrødt som folk hadde forstilt seg – det har blitt flere onde enn gode dager for tiden. På jobben til Noa jobber det en attraktiv kvinne i regnskapsavdelingen, hun har lagt merke til Noa og han har spesielt lagt merke til henne etter problemene i ekteskapet. De har en god tone og flørter litt sammen på jobben, blinker og smiler, det hele er visstnok ganske harmløst. En dag på jobben legger denne damen litt mer i det og prøver å kysse Noa, han trekker seg unna og plutselig ser han hva han har holdt på med. Hva er det jeg driver med, tenker han?! Noa elsker Noomi og er sikker på det tiltross for onde dager i ny og ne. Noa velger så å huske på sitt ekteskapsløfte og fortsetter å velge kjærligheten til sin kone – han velger det rette. Dette valget var ikke ofte det letteste, men han fortsatte uansett å velge det. Etter 15 år med å velge kjærligheten til sin kone var det kommet en ny attraktiv kvinne på jobben som Noa synes så veldig bra ut, og han visste at hun gjorde det samme. Hun hadde hintet ganske intenst til Noa om å innlede et forhold, men for Noa var ikke det rette valget så vanskelig denne gangen. Det var selvfølgelig enkelte tanker i hodet hans, men det var altfor fjernt for ham til å handle på dem. Han elsket Noomi av hele sitt hjerte, og han fortsatte med å velge henne. Valget til å velge kvinnen på jobben var fremdeles tilgjengelig, men det var egentlig ikke et alternativ. Han hadde nemlig valgt kjærligheten til sin kone kontinuerlig slik at det hadde blitt lettere for hver gang. Hans valg hadde blitt hans vaner og hans vaner hans karakter. Nå styrte ikke de indre seksuelle lystene han, men Han hadde valgt selv hvem han ville være og styrte seg selv. En slik person er mer fri enn en som blir styrt av sine lyster, for han velger selv sine lyster og ikke motsatt.

«Character is the sum total of all our everyday choices.»

– Margaret Jensen

Friheten tar slutt én gang
«Moral freedom requires both the ability to respond to God`s grace as well as the ability to resist it … In the end, one either perfects his moral freedom or he perverts it.»

– Jerry Walls, Hell: The Logic of Damnation

Bibelen lærer at Gud skal seire over sine fiender og at de som følger den onde vei skal dø, noe som igjen forteller oss at den frie vilje gitt av Gud tar slutt én gang. Gud er den som har gitt menneskene den frie vilje i gave, Han er også den som begrenser den innenfor et tidsaspekt. Etter fallet sa Gud at mennesker fikk bare en viss tid til å leve på denne jorden, Han begrenset altså deres frie valg innenfor en ramme av tid. Det finnes også flere ulike faktorer som definerer de individuelle parametere vi kan praktisere vår frie vilje utifra; genetisk sammensetning, miljø og fri vilje til andre mennesker. Det er, som vi har sett ovenfor, slik at våre valg former hvem vi blir og når snøballen har rullet langt og lenge nok er det valgene som velger oss. Vi er blitt låst innenfor en ramme av at våre valg utgjør hvem vi er, i prinsippet innehar vi fremdeles fri vilje, men våre valg har formet vår karakter til så stor grad at vi kan si at vi er blitt «beseglet» av de valg vi har gjort. Når dette tidspunktet inntreffer varierer selvfølgelig fra person til person, og det er bare Gud som kan vite når det inntruffer siden det kun er Han som kjenner til alle mulige variabler, og de innerste lyster i hjerte og tanke til hvert menneske. Det er Han og bare Han som kan avgjøre når denne beseglede fase er inntruffet.

Kjærlighetens mål og endepunkt
Som skrevet i innledningen skulle jeg komme tilbake til hva som er den fullkomne agapekjærlighetens endelige mål er, noe som er avgjørende til hvorfor jeg ikke lenger finner Paulus sin frase «… kjærligheten tvinger …» selvmotsigende. Det endelige målet til kjærligheten går hånd i hånd med Guds hensikt å skape mennesker i sitt bilde. Gud ønsket å ha et kjærlighetsfellesskap med oss, hvor vi fritt kunne velge å ta imot Ham og Hans uendelige kjærlighet eller ikke. Vi fikk alle en fri vilje til å si ja eller nei til livet Han ville dele med oss. Ettersom Gud er agape (1.Joh 4:8) og alt Han gjør springer utifra hvem Han er skapte Han oss slik at vi kunne ta del i Hans fullkomne kjærlighet. Når vi går på den stien som Gud har laget for oss, blir vi formet til det ypperste potensialet av hvem vi kan bli, og ettersom Gud av natur er det ypperste som eksisterer; den første årsak til alt, blir vi formet til Hans bilde hvor det er agapenaturen som definerer oss til dens endepunkt (Rom 8:29). Så lenge vi går med Gud blir vi stadig formet gjennom at Hans kjærlighet og nåde virker i oss til gode gjerninger. Vi har muligheten til å ta de rette valg kun igjennom å velge å fortsette å leve i Guds nåde og kontinuerlig godtar vår stilling i Kristus som avhengige av Ham. Det er igjennom å holde oss til dette valget vi mer og mer blir forandret fra «herlighet til herlighet» (2.Kor 3:8). Det er altså Guds nåde som jobber igjennom våre valg som igjen produserer en brud som elsker og reflekterer Guds karakter og bilde. Vi har da fortsatt å vandre i Guds kjærlighet og nåde så lenge at det er den som definerer oss. Kjærligheten i fullkommen forstand er altså ikke tvang, men vi har valgt den slik at våre valg blir våre vaner og våre vaner vår karakter. Nå er det vårt valg – Kjærligheten gitt av Gud – som definerer hvem vi er og ikke bare vi som velger å ta imot den. Derfor kan Paulus si at kjærligheten tvinger ham fordi Han i praksis ikke kan velge annet – Han er blitt sitt valg.