Jesu lære er helbredelse for nevrotikere

Vi har alle ulike problemer i hverdagen; noen har sosial angst; andre er sykelig opphengt i et spesielt fotballag; du er gjerne en arbeidsnarkoman og jeg en som stadig unngår en viss type situasjon. Alle disse nevrosene har sitt utspring i en subjektiv forestilling eller tanke angående ting hvor de ulike aktiveter, angstanfall og psykiske problemer blir midler til hvordan vi kan unnslippe virkeligheten og imøtekomme de problemer og forestillinger som vi har gjort oss.

Scott Peck, en psykriatiker og nevrolog, sier at enhver nevrose er et resultat av ikke å ville se sannheten i øynene. Virkeligheten er ofte for hard å innrømme og møte noe som igjen fører til at vi blir eksperter til å glatte over den. Jesus utfordrer en slik virkelighetsflukt med å lære at vi alle driter, har dretet og kommer til å drite oss ut på et eller annet område i livet. Vi bommer ofte på de mål og standarder vi, andre og Gud har til oss. Bibelen definerer détte med det greske ordet Hamartia, som i de norske bibler og de norske kirker blir omtalt med ordet synd, men som bokstavelig talt betyr: å bomme på målet. Hvem av oss har ikke gjort nettopp dette? Jeg har ihvertall syndet, eller bommet på målet om du vil. Om du har gjort dette enten ved å bokstavelig talt bommet på målet i en fotballkamp, noe som for enkelte er en stor synd, vært utro med din kone, løget til sjefen om hva som var kveldens inntekt i baren eller skutt og drept 379 personer har vi alle bommet på målet og ikke engang klart å levd opp til våre egne standarder – spesielt ikke Guds.

Et av hovedpoengene i flere av Jesu taler og Hans virksomhet på jorden (se f.eks Matt 5) var å vise oss at ingen var fullkomne og at vi trengte hjelp. Vi var alle i en posisjon av håpløshet og trengte en redningsmann, en til å bryte den onde sirkelen. Bibelen sier i Rom 5:8 at «… Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» Kristus, som betyr den salvede, var nettopp denne redningsmannen – vår hjelp til å komme på rett spor med Jehova. Vår redningsmann pekte på at vi ikke klarte å bli rettferdig nok for Gud, det var – for å si det mildt – særs vanskelig. I en av sine taler sa Jesus etter en lang rekke med argumentasjon fra den jødiske loven til tilhørerne «Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.» Ifølge Hans konklusjon så skulle vi altså være fullkomne slik Gud er fullkommen. hehe… jeg ler! Det er jo fullstendig umulig! Hva i all verden skulle være Jesus sitt poeng med å si at vi måtte være fullkommen? Han visste jo det at alle mennesker hadde Hamartia og at alle hadde mistet Guds ære, det var jo nettopp derfor Han måtte gi sitt liv for oss (Rom 3:10,23). Med å konkludere med at vi må være «fullkommen slik som deres himmelske far er fullkommen.» hever Jesus standarden. Han prøver å få frem poenget om at alle mennesker er i en håpløs tilstand uten en redningsmann. Mye av mønsteret i bergprekenen er: «… dere har hørt …» idet Han peker til Moselovens bud og sier: «… men jeg sier dere.» Jesus nevner for tilhørerne moralske bud og regler de tidligere har hørt for deretter å sette en ny standard idet Han som Guds sønn proklamerer «… men jeg sier dere.» Han hadde, som hevdet Guds sønn og Messias, stor autoritet i sine ord og Han viste tilhørerne at de umulig kunne nå opp til Guds standarder. Han viste dem gjennom sin argumentasjon at de var fortapt, håpløs og at de umulig kunne rettferdiggjøre seg selv – de trengte hjelp!

Så hvorfor er dette helbredelse for alle oss som stadig bommer på målet, hva kan erkjennelsen av vår nuværende tilstand hjelpe med?

Erkjennelsen av at vi ofte driter, har dretet og kommer til å drite oss ut er frigjørende i den form at vi har ingenting å tape. Som sangen Me and Bobby McGee skrevet av Kris Kristoffersen sier, og som jeg mener er den ultimate definisjon for frihet er: «Freedom’s just another word for nothing left to lose.» Og det er nettopp den erkjennelsen av at vi stadig er avhengig av en redningsmann som gjør oss så fri – vi har ingenting mer å tape. Denne friheten som følger med å innrømme sine feil og mangler fører til at vi tør å konfrontere de ting i våre liv som er vanskelige; våre problemer og subjektive forestillinger om oss selv og andre fører ikke lenger til en virkelighetsflukt med diverse aktiviteter, angstanfall og lignende. Ved å erkjenne at livet er hardt og at vi ikke trenger å glatte over våre kalkfasader [enten det er som religiøse og konstant smilende mennesker; tøffe rockehipstermennesker; oversminkede minkpelsdiggende gulljegere eller gjennom å være på jakt etter materielle goder] fører det til helbredelse i våre liv – vi er avhengige av redningsmannen.

Vi er ikke rettferdige i oss selv, men gjennom Kristus vår redningsmann. Vi avslutter med Paulus sine ord i Rom 3:24-28 som taler for seg selv:

«Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus. 25 Ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt blod skulle være soningsstedet for dem som tror. Slik viste Gud sin rettferdighet. For han hadde tidligere i tålmodighet holdt tilbake straffen for de synder som var begått. Men i vår tid ville han vise sin rettferdighet, både at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus. Hva har vi da å være stolte av? Ingenting! Hvilken lov sier det? Gjerningenes lov? Nei, troens lov. For vi hevder at mennesket blir rettferdig for Gud ved tro, uten lovgjerninger.»