Essay – Romerbrevet 9

Et essay om Romerbrevet kapittel 9 og mine tanker om hvordan vi kan forstå det. Dette berømmelige kapittel har jeg undret meg over i lang tid. Kan Gud virkelig være slik som det virker i dette kapittelet? Ved første øyekast kan det se ut som om Gud fullstendig overkjører menneskers vilje ved bare å velge ut enkelte til frelse og enkelte til fortapelse – altså noe som er svært deterministisk. Mitt hovedspørsmål i dette skrivet roterer rundt forståelsen om Guds utvelgelse er predestinert eller om det kan være enkelte nyanser vi overser i vår forståelse av skrivet til den romerske menigheten det første århundret e.kr. Først skal jeg gå igjennom hvert av versene i kapittelet og forklare underveis, for så å komme med utfyllende underpunkter tilslutt.

“Jeg taler sannhet i Kristus, jeg lyver ikke! Min egen samvittighet bekrefter det i Den hellige ånd. 2 Jeg bærer stor sorg i hjertet og plages uavbrutt. 3 Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken, de som er av samme kjøtt og blod som jeg. 4 De er israelitter; de har retten til å være Guds barn, og herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem. 5 De har fedrene, og fra dem er Kristus kommet som menneske, han som er Gud over alle ting, lovprist i all evighet. Amen.”

Når vi går igjennom bibelpassasjer generellt er det viktig å følge rett hermenautikk; altså vitenskapen i å tolke hvilken som helst skrift. Vi må forstå hvem skribenten taler til, hvilke poeng han prøver å få frem, hva de som teksten var opprinnelig skrevet til forstod ut av den, og muligens viktigst av alt: sammenhengen. Det er nemlig den som kan være med å gi oss en god pekepinn på hvorfor han sier og argumenterer som han gjør – kontekst er alt.

Paulus sier han lider og plages til stadighet fordi hans sterke ønske om heller å være skilt fra Kristus for å kunne være til hjelp for sine søsken, dem av samme kjøtt og blod som ham – jødene. Dette vitner om en enorm iboende kjærlighet hos ham mot andre mennesker, også dem som var delaktig i hans Herres korsfestelse, dem som fremdeles lever i trelldom under den gamle pakt (Gal 4:21-25 ;Åp 11:8). Han skriver at de er Isrealitter, og ramser deretter opp alt det som kommer utifra dem; selv Kristus, hans Herre, er kommet fra dem. Paulus har medynk for sitt folk etter kjødet og ønsker virkelig å hjelpe dem til å finne ut at det faktisk er Jesus (eller Yeshoua) som er Messias (Apg 28:20,23-31;). Dette setter altså konteksten for hva dette kapittel dreier seg rundt – Israel, hvor de står nå og hvordan Gud velger sitt folk. Paulus nevner dette for menigheten i Rom av naturlige årsaker. Det sies at menigheten bestod av både jøder og hedninger, hvor muligens de fleste av dem var hedninger kommet til tro på den jødiske Messias. Og det er nettopp dette som er viktig å huske på: kristendom var ingen ny religion, derav jødisk Messias. Den hadde sitt utspring fra jødedommen og ble sett på av enkelte som oppfyllelsen av Torahs løfter – Jesus sa at Han kom, ikke for å oppheve, men for å oppfylle Loven og profetene (Matt 5:17). Romamenigheten var fullt klar over at den frelse de nå hadde fått del i kom fra jødene; og et naturlig spørsmål må nok ha vært: hvor er da alle jødene? Hvis det var dette som ble fortalt i deres egne skrifter, som de naturlig nok burde kjent best, hvorfor var det få av dem som trodde da? Dette var muligens en snublestein for enkelte.

6 Det er ikke slik at Guds ord har slått feil. For ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel,

Ovenfor i vers 4 skriver Paulus at de som er jøder av kjøtt og blod er isrealitter, men her utdyper han en mening rundt det. Han skriver at ikke alle isrealitter tilhører virkelig Israel. Det kan virke som om han svarer på et spørsmål eller innvending han har mottatt når han forteller at Guds ord ikke har slått feil. Men hva var det isåfall som skulle ha slått feil? Det som enkelte kanskje tvilte på, og som de hadde innvendinger mot var om Guds ord hadde slått feil når det gjaldt utvelgelsen av Israel som sitt folk; det var jo få som trodde. Men dette avviser Paulus når han forteller at det er noen som er isrealitter uten å være en del av det virkelige Israel. Dette impliserer med andre ord at det finnes et virkelig Israel og et ikke-virkelig Israel. Hva er det virkelige Israel, hva er det ikke-virkelige og hvem tilhører hva? Paulus forklarer dette nærmere i vers 8. Det er ikke lenger din fysiske avstamning som avgjør om du er Guds barn, om det skulle være av jødene eller Abrahams ætt, men det er dem som er barn/isrealitter ifølge løftet. Det var forsåvidt ikke helt svart-hvitt ved dette punkt i det gamle testamentet heller. Gud valgte ut sitt folk i GT gjennom Isak og Jakob, som hadde i oppdrag å tjene Gud og verden ved å være en nasjon av prester (Jes 61:6) og et “lys for alle nasjoner” (Jes 42:6; 49:6; 60:3). De skulle være redskapet til hvordan alle verdens nasjoner skulle bli velsignet av å høre om den Éne sanne Gud (1.Mos 12:2-3; 22:18; Sal 67:1-2; Jes 2:2-4; 55:5; 61:9-11; 66:19-20; Jer 3:17; Rom 4:12-18).

7 og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn. Det står jo: Gjennom Isak skal du få en ætt som kalles din.

Altså, med fare for gjentagelse; ikke alle Abrahams fysiske etterkommere er hans barn. De er jo barn i den fysiske forstand, men det er ikke Paulus sin mening. Han har en dypere mening, som han sier i Gal 4:22. Etter dette siterer han 1.Mos 21:12 og sier at Abraham skal få en ætt gjennom Isak. Gud sier også at Abraham skal få et folk igjennom trellkvinnens sønn Ismael, men mye kan tyde på at det er noe spesielt med den ætt han får gjennom Isak. Det er gjennom hans slektsledd Messias skal tre frem.

8 Det betyr: Det er ikke de som er hans barn av kjøtt og blod, som er Guds barn. Bare dem som er barn ut fra løftet, regner han som Abrahams ætt.9 For det var et løfte han fikk: Neste år på denne tiden kommer jeg til deg, og da skal Sara ha en sønn.

Det er bare løftets barn Gud regner som Abrahams ætt. Løftet han fikk var at Sara, den frie kvinnen, skulle ha hans sønn (1.Mos 18:10). Og hvem er altså løftets barn? Paulus utdyper i Gal 4:22-26 “Det står jo skrevet at Abraham hadde to sønner, en med slavekvinnen og en med den frie kvinnen. Slavekvinnens sønn ble født etter naturens orden, den frie kvinnens sønn ble født ved Guds løfte. Dette har en dypere mening. Kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene, Hagar, er pakten fra Sinaifjellet; hennes barn blir født til slaveri. Hagar er Sinaifjellet i Arabia og svarer til det nåværende Jerusalem, som lever i slaveri med sine barn. Men det Jerusalem som er i det høye, er fritt, og det er vår mor.” Løftets barn er altså dem som har tatt del i den nye pakt igjennom Abrahams ætt, som er Kristus. Gal 3:16 sier: “Gud ga løftene til Abraham og hans ætt. Det står ikke «til dine ætter», som om det gjaldt mange, men det blir talt om én, « til din ætt», og det er Kristus.” og vers 29: “Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger etter løftet.” Poenget hans var altså her å fortelle at den som er Abrahams ætt gjennom løftet om sønnen Isak; er Kristus. Dem som hører Kristus til er Abrahams ætt igjennom Ham – dem er blitt podet inn på vintreet som er Kristus (Joh 15; Rom 11:17).

10 Men ikke bare det – også Rebekka fikk to sønner med én mann, Isak, vår stamfar. 11 Før de var født og verken hadde gjort godt eller ondt, sa Gud til henne: Den eldste skal tjene den yngste. Guds plan og utvelgelse skulle stå fast, 12 og den avhenger ikke av menneskers gjerninger, bare av ham som kaller. 13 For det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

Her forteller Paulus videre om slektslinjen fra Isak. Isak fikk to sønner; Jakob og Esau. Før de var født valgte Gud dem ut til sin rolle, nemlig: “Den eldste skal tjene den yngste.” Esau var eldst, det vil med andre ord si at det var han som skulle tjene Jakob. Det var ikke noe han kunne velge selv, men det var fordi Gud bestemte hvem som skulle gjøre hva før de var født. Det kan virke som om Gud bare bestemte seg for å elske Jakob, men hate Esau – det vil si at Gud hatet Esau før han ble født. Hatet Gud en unge? Hmm… Dette høres mistenkelig lite ut som den Gud jeg har lært å kjenne. Jeg trodde Han ikke gjorde forskjell på folk (1.Pet 1:17), at Han elskey hele verden (Joh 3:16), at Han ønsket at alle skulle bli frelst (2.Pet 3:8, 2.Tim 2:4), at Han er Kjærlighet (1.Joh 4:8;16) og at Han hersker med rettferdighetens septer (Heb 1:8). Hvor rettferdig er det å velge å elske og hate personer før de er født, før de tilogmed hadde gjort godt eller ondt? Det er ikke rettferdig. Paulus må mene noe annet enn det som vi får ut av dette ved første øyekast. Snakker Paulus virkelig om enkeltindividene Jakob og Esau her? Eller kan det være at han holder seg innenfor konteksten, og snakker om nasjonal utvelgelse? La oss gå tilbake til 1.Mos 25:23 hvor Paulus siterer siste halvdel av verset. Kan første del si oss noe forklarende? “Jehova sa til henne: To folkeslag er det i ditt liv, to folk skal skilles helt fra mors liv av. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.” Revolusjonerende! De hermenautiske spillereglene hjelper oss atter en gang – sammenhengen sier at det er snakk om to folkeslag eller to nasjoner. Gud velger altså et folkeslag fremfor et annet for å utføre sin hensikt, Han velger ikke folket basert på gjerninger, men utifra sitt suverene valg som allmektig Herre. Dette viser at Han ikke favoriserer noen på grunnlag av hva de gjør, men på grunnlag av sitt nådefulle valg. Noe som kan være interessant å merke seg rundt dette er at de jødiske rabbinere lærte at Gud utvalgte dem som sitt folk på grunnlag av rettferdigheten til patriarkene, noe Paulus her refuterer. Gud valgte aldri Israel på grunn av deres rettferdighet, hvordan kunne de være rettferdig før de var født og hadde gjort noen gjerninger? Hva med at den eldste skulle tjene den yngste da? Gjaldt det enkeltindividene? Esau tjente aldri Jakob, så det kan ikke ha vært det. Esau representerer folket i Edom – edomittene. Jakob representerer Israel, han fikk tilogmed navnet Israel og han representerer det jødiske folket (1.Mos 32:28). Det som ble sagt ca. 2000 år f.vt gjaldt altså ikke enkeltindividene, men det var en profeti om folkene edomittene og jødene. Vi ser igjen at det er snakk om korporale kategorier, ikke enkeltindivider. Paulus holder tråden som han startet med – han snakker om nasjonal utvelgelse. Tilslutt i vers 13 siterer Paulus Mal 1:1-2 at Gud hatet Esau, men elsket Jakob. Hatet Han barnet? Det er ihvertfall utelatt ettersom vi har sett at det ikke dreier seg om enkeltindivider, men om folkeslag/nasjoner. Malaki forklarer i vers fire at Edom er Esau. Et spørsmål blir i tillegg om Gud “hatet” edomittene? En ting er sikkert: Han hatet dem ihvertfall ikke slik vår forståelse av ordet i verset er, og Han hatet dem ihvertfall ikke før de hadde gjort noen gjerninger. Malaki ble jo skrevet 400 år f.vt – sitatet kommer ikke fra 1.Mosebok, men er skrevet ca. 1500 år etter Gud snakker om Esaus fødsel. Med andre ord har edomittene hatt tid til å gjøre endel gjerninger, gode og onde, og Gud kunne muligens hatt en god grunn til å “hate” Esau. Men hva var den jødiske forståelse av ordet? Det samme som hos oss? Boken Gods Strategy in Human History skrevet av Forster og Marsdon har en fin utleggning av det hebraiske idiomet “elske-hate.” Noe av denne idiombruken kan vi finne hos Jesus i Luk 14:26 hvor han sier: “If any [man] come to me, and hate not his father, and mother, and wife, and children, and brethren, and sisters, yea, and his own life also, he cannot be my disciple.” Jeg tok med den engelske King James oversettelsen for å vise forskjellen på den og den nye norske. NT05 oversettelsen på bibel.no anvender meningen med dette idiomet og sier: “Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel.” Jesus mener ikke at vi skal hate våre foreldre, brødre og søstre, men at vi ikke skal sette dem høyere enn Ham. Hvis Jesus isåfall mener dette bokstavelig, da driver Han med en selvmotsigende lære. Han sier jo andre steder at vi skal elske våre fiender, gjøre godt mot dem som gjør vondt mot oss, respektere våre foreldre og at kjærlighetsbudet er dét som gjelder. Idiomet får frem betydningen av å sette noe framfor noe annet – henholdsvis Israel foran Edom; Jesus foran mor, far, søsken og kone.

14 Hva skal vi si til dette? Er Gud urettferdig? Slett ikke!

Hva skal vi si til hva? Her er dette det som Paulus snakker om ovenfor, nemlig hans utvelgelse som ikke er basert på gjerninger, men på Guds suverene valg som Herre. Er det urettferdig av Gud å velge ut dem Han vil skal gjennomføre sin plan? Paulus sier selvfølgelig ikke! Her kan jeg si meg enig med Paulus. Gud er den Suverene Herre over verdenshistorien og må få velge hvem Han vil til å gjennomføre sin plan. Denne utvelgelsen handler ikke om individets frelse slik som calvinister hevder; dette blir helt feil ifølge konteksten – vi må ikke pålegge teksten noe den ikke sier.

15 For han sier til Moses: Jeg viser godhet mot den jeg vil, og er barmhjertig mot den jeg vil. 16 Så kommer det altså ikke an på den som vil eller anstrenger seg, men på Gud som viser godhet.

Paulus fører sine premisser videre fra vers 14, og siterer 2.Mos 33:19 hvor Gud sier til Moses at Han er barmhjetig mot den Han vil. Hva forteller så sammenhengen i passasjen Paulus siterer? Handler dette om individuell frelse – himmel og helvete? Passasjen handler om at Moses har en samtale med Gud. Moses spør Gud om Han vil gå med sitt folk slik at de kan vite at Gud har godvilje for han og folket. Gud ville gjøre dette fordi Moses hadde funnet nåde hos Gud. Deretter spurte Moses om han kunne få se Guds herlighet. Moses tok iniativ, og Gud svarer: “Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over.” Gud skjenket Moses en gave ved at han fikk se Hans herlighet. Det er altså på denne måten at Gud viste nåde mot den Han selv ville – Moses fikk i gave å se Guds herlighet og at Han var med folker. Dette handler altså ikke om individuell frelse slik som calvinistene leser passasjen, men at Gud gir nåde til dem vil og den nasjonale utvelgelse. Paulus bekrefter den nasjonale utvelgelsen i vers 16: “Så kommer det…” det i dette verset er nemlig det suverene valget til Jehova. Han velger Israelsfolket enda en gang og viser at dette er tiltross for deres ulydighet; tiltross for at de feiler. De feiler og Guds godhet blir bare mer ufortjent – “… der synden ble stor, ble nåden enda større.” Skylder Gud lik nåde til alle? Er Hans nåde noe vi har krav på? Kan Han ikke gi den til hvem Han vil? Her er jeg helt enig med calvinistene – vi kan ikke kreve noe nåde hos Gud – det vil isåfall være en ren selvmotsigelse av begrepet nåde. Nåde gives en mottaker på basis av giverens egne suverene ønske – kan vi stille noe krav? Nei.

Hva med vers 16 da? Lærer ikke det dobbel predestinasjon? ordet det i vers 16 er veldig viktig å finne ut av. Hva ligger i det? Hvis det omtaler individuell frelse – himmel og helvete – kan det høres veldig ut som dobbel predestinasjon. Men omtaler det den individuelle frelse? Nei, konteksten forteller at det dreier seg om utvelgelsen av Israel. Det var ikke jødene som valgte dem selv, det var ikke opp til deres vilje eller til deres anstrengelser; gode gjerninger og lignende, men på Guds utvelgelse uavhengig av deres gjerninger. Det er snakk om nasjonal utvelgelse – ikke individuell frelse.

17 For Skriften sier til farao: Jeg lot deg stå fram for å vise min makt på deg og for å la mitt navn bli forkynt over hele jorden. 18 Altså viser han godhet mot den han vil, og forherder den han vil.

Hvis denne passasje handler om individuell frelse er konsekvensene horrible. Da “herder” Gud de individer som Han vil og viser godhet mot dem Han vil. Noen folk, som i dette tilfellet Farao, ville da vært skapt for ødeleggelse slik at Guds navn kunne bli forkynt over jorden. Ett av dilemmaene vi får ifølge skriftene er hvordan vi kan samsvare et skriftsted som dette med andre skriftsteder som dette: “… han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.” (2.Pet 3:9) og 1.Tim 2:3-4 “Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne.” Dette siste verset er det Paulus selv som har skrevet. Har han glemt sin egen teologi? Eller er det noe ved vår oppfattelse av teksten som ikke stemmer? La oss gå tilbake til historien om Farao og Moses: (1) Farao var aldri en troende. Han sa: “Jeg kjenner ikke Jehova og vil ikke la Israel fare.” (2.Mos 5:2b) (2) Farao herdet sitt hjerte 8 ganger (2.Mos 7:22 8:15,18,19,32; 9:7,34) selv. Gud “herdet”, som det står, Faraos hjerte noen ganger, men betyr det at Han gjorde Farao til noe Han ikke ønsket? Farao hadde aldri trodd på Jehova, Han ønsket ikke å tro og Han ønsket å holde Guds folk som slaver. I 2.Mos 14:16-18 sier Gud: “Du skal bare løfte staven din og rekke hånden ut over sjøen og skille den, så israelittene kan gå midt igjennom sjøen på tørre bunnen. Jeg vil forherde (heb. חזק – chazaq ) egypterne så de setter etter dere. Og jeg skal vise min guddomsmakt på farao og hele hans hær, på vognene og hestfolket hans. 18 Egypterne skal få kjenne at jeg er Jehova, når jeg viser min makt på farao og vognene og hestfolket hans.” Idet Farao forfølger Israel med den hensikt å drepe dem sier Gud at Han vil chazaq egypterne slik at de løper etter israelittene. Hva gjør Gud når Han “forherder” dem? Hva ligger i det hebraiske ordet chazaq? Blueletter Bible forklarer ordet med å styrke, bli sterk, være modig, være fast. Det kan se ut som om Gud fremmer de intensjoner de allerede har valgt selv, Gud bare styrker og fremmer dem og får dem til å handle på sine ønsker og begjær. Gud ville ikke at Farao skulle komme og drepe sitt utvalgte folk, derfor fremmet Han Faraos ønsker og lyster slik at Han handlet på dem. Hver av de gangene Farao nektet å slippe israelsfolket styrket han sin hjertesholdning, sine innerste lyster, og han beveget seg mer og mer i retningen av sine valg. Dette samstemmer med følgende sitat:

“Freedom of choice is not a formal abstract capacity which one either ‘has’ or ‘has not’; it is, rather, a function of a person’s character structure. Some people have no freedom to choosethe good because their character structure has lost the capacity to act in accordance with the good. Some people have lost the capacity of choosing the evil, precisely because their character structure has lost the craving for evil… The longer we continue to make the wrong decisions, the more our heart hardens; the more often we make the right decisions, the more our heart softens – or better perhaps, becomes alive.”

– Eric Fromm: The Heart of Man

19 Nå vil du vel innvende: «Hva har han da å bebreide oss? Hvem kan stå imot hans vilje?» 20 Men hvem er du, menneske, som tar til motmæle mot Gud? Kan verket si til håndverkeren: «Hvorfor gjorde du meg slik?» 21 Bestemmer ikke pottemakeren over leiren, så han av samme leirklump kan lage én krukke til fint bruk og en annen til simplere bruk? 22 Og enda Gud ville vise sin vrede og gjøre sin makt kjent, har han tålmodig båret over med de krukkene som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. 23 Han gjorde det for å gjøre kjent hvor rik hans herlighet er for dem som han ville vise godhet, og som var gjort ferdige for herligheten.

Her må det vel være snakk om enkeltindivider, at Gud lager enkelte “krukker” – mennesker, forutbestemt til ødeleggelse? Faktisk så gjør han ikke det. Paulus siterer her atter en gang til en velkjent passasje fra det gamle testamentet, nærmere bestemt Jeremia 18. Gud gir Jeremia et syn om en pottemaker som jobber med sin leire. La oss lese hele passasjen nøye: Jer 18:3-12 “Så gikk jeg ned til pottemakeren, som arbeidet ved dreieskiven. Når det karet han holdt på med, ble mislykket – slikt hender med leiren i pottemakerens hånd – så gjorde han det om igjen og laget et annet kar, slik som han ville ha det. Da kom Herrens ord til meg, og det lød så: Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels ætt, likesom denne pottemakeren gjør med leiren? lyder ordet fra Herren. Som leiren i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels ætt. Snart truer jeg et folk og rike med å rykke opp og rive ned og legge øde. Men dersom det folket jeg har truet, vender om fra sin ondskap, da endrer jeg mitt forsett og sparer det for det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Snart lover jeg et folk og rike at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da endrer jeg mitt forsett, så jeg ikke sender det gode jeg hadde tenkt å gjøre mot folket. Nå skal du si til mennene i Juda og innbyggerne i Jerusalem: Så sier Herren: Jeg forbereder en ulykke og tenker ut en plan mot dere. Vend da alle om fra deres onde ferd og la deres atferd og gjerninger forbedres! Men de svarer: Det er nytteløst. Vi vil følge våre egne tanker, enhver av oss vil gjøre etter sitt onde og harde hjerte.”

I dette synet av pottemakeren og leiren ser vi at Gud sier at Han kan gjøre likesom pottemakeren gjør med leiren, nemlig å lage et annet kar slik Han selv ønsker det. Det første karet [Nasjonen Israel] ble mislykket, derfor ville Pottemakeren lage et nytt kar. Gud fortsetter med å advare israelittene at Han vil “… rive ned og legge øde.” hvis ikke “leiren” vender om fra sin ondskap. Her ser vi at Gud vil forandre sin plan, men det hele er avhengig av leiren – vil den spille på lag med Pottemakeren? Gud avslutter med en nødvendig trussel om en ulykke Han planlegger mot dem, men hvis de vender om fra sin onde ferd og lar deres atferder og gjerninger forandres vil Gud også “spille på lag” med dem å holde tilbake de planer Han har lagt mot dem. Tilslutt ser vi et klart og entydig svar fra nasjonen Israel: De “… vil følge sine tanker…” og de vil “… gjøre etter sitt onde og harde hjerte.” Alt avhenger av hvordan Israel responderer til Guds advarsler igjennom profeten Jeremia, det er ikke snakk om at Gud bare overtyrer deres vilje og ønsker slik som den calvinistiske tolkning av passasjen gjør. Vi ser tvert imot en fleksibel Gud som virkelig ønsker at Israel skal vende om og komme til Ham så. Denne passasjen, og dens kontekst samsvarer ypperlig med det poeng Paulus gjør i Romerne 9. Mens noen individuelle jøder, omtalt som den rest (Rom 11:5), hadde akseptert Jesus som Messias, hadde nasjonen Israel som helhet fornektet Ham ved dermed å fornekte Guds plan for dem (Luk 7:20). Gud hadde tidligere velsignet Israel, men nå hadde Han forandret sin mening om dem og herdet dem og styrket deres allerede inneboende vantro. Ironisk nok befant Israel seg nå i samme posisjon som deres tidligere fiende Farao. Han hadde herdet sitt hjerte mot Jehova, så Gud svarte ved å videre styrke denne karakteren i ham, for å bruke ham i sine egne suverene hensikt (Rom 9:17). På samme måte hadde altså nå Gud herdet jødene i deres selvvalgte vantro for å fremme sin suverene hensikt (Matt 23:37). Han ville bruke deres opprør og vantro til å gjennomføre det Han alltid hadde håpet deres lydighet ville gjøre – føre hedningene inn i en relasjon med Ham (Rom 11:11-12; Apg 13:46). Men selv her er den suverene Pottemaker fleksibel. Hans fleksibilitet og ønske om at alle skal bli frelst blir oversett av de calvinistiske fortolkerne. Rom 11:23 forteller jo: “Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.” Og dette er avhengig av deres tro eller vantro: “… det var deres vantro som gjorde at de ble brukket av, og det er din tro som gjør at du blir stående.” (v.20)

24 Også oss har han kalt til å være slike krukker, ikke bare blant jødene, men også blant hedningene. 25 Slik sier han det hos Hosea: Det folk som ikke var mitt, vil jeg kalle mitt folk, og henne jeg ikke elsket, vil jeg kalle min elskede. 26 På det sted hvor Gud sa til dem:’ Dere er ikke mitt folk’, der skal de bli kalt den levende Guds barn. 27 Og Jesaja roper ut over Israel: ‘ Om Israels barn var så tallrike som havets sand, skal bare en rest bli frelst. 28 For i hast skal Herren sluttføre sitt regnskap på jorden.’ 29 Og som Jesaja før har sagt: ‘ Hadde ikke Herren, Allhærs Gud, latt noen av vår ætt bli igjen, da var vi blitt som Sodoma, da lignet vi Gomorra.’

Også oss har Han kalt til å være slike krukker. Hvilke krukker? Krukker som Han ville vise sin godhet på, og som var formet ferdig til herligheten, nemlig oss som stadig formes som leire til Hans sønns bilde. Og krukkene er ikke forbeholdt en spesiell nasjonalistisk deig, men det er både jøder og hedninger. Han vil kalle det folk som ikke var Hans sitt. Hedningene er nå blitt podet inn på vintreet som er Kristus, og de er blitt endel av Israel. Paulus omtaler Guds menighet i Gal 6:16 som “den rest” med messiastroende jøder og troende hedninger – Gud har étt folk og de består av alle folkeslag, tungemål og nasjoner (Åp 7:9).

30 Hva skal vi så si? Jo, hedningene som ikke jaget etter å få rettferdighet, de har vunnet rettferdighet, det vil si rettferdigheten av tro. 31 Men Israel, som jaget etter loven for å vinne rettferdighet, nådde ikke fram. 32 Hvorfor ikke? Fordi de holdt seg til gjerninger, ikke til tro. De støtte mot snublesteinen, 33 slik det står skrevet: Se, jeg legger på Sion en snublestein og en klippe til fall. Men den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.

Paulus forklarer alt han har snakket om i dette kapittelet ved å peke på de moralsk ansvarlige valgene til israelittene og hedningene. Jødene jaget ikke etter tro, selv om de skulle. Som Paulus gjentar i de to neste kapitlene, underordnet ikke jødene seg som nasjon under Guds rettferdighet, den som kommer ved tro (Rom 10:3). De ble kuttet av på grunnlag av deres vantro (Rom 11:20). Dette er grunnen til at de som nasjon nå har blitt herdet (Rom 11:7,25), mens hedningene som søker Gud ved tro har blitt podet inn (Rom 11:23). Guds prosess med å forherde noen og ha nåde mot andre er ikke tilfeldig: Gud uttrykker “… streng mot dem som er falt [Israel], men god mot deg dersom du holder fast på hans godhet.” (Rom 11:22) Han sier så videre i vers 23: “Men også de andre skal bli podet inn dersom de ikke holder fast på sin vantro. For Gud har makt til å pode dem inn igjen.” Det er altså ikke forutbestemt fra evighet av hvem som skal være podet inn på treet, skrevet i livets bok og lignende, men det har muligheten til å forandre seg hvis de “… ikke holder fast på sin vantro …” Heller ikke Paulus sin oppsummering i Rom 9:30-32 eller de to påfølgende kapitler, som uthever fri vilje, er mulig å samsvare med den deterministiske lesning av Romerbevet 9. I hele dette ønsker Paulus å svare på spørsmålet om “Guds ord” har slått feil. Hans svar er klart og tydelig nei. “Guds ord” har alltid vært basert på tro, ikke på lovgjerninger, og det er derfor oppfylt når noen blir “podet” inn til å bli Guds folk gjennom tro, uavhengig om du er jøde eller hedning. En slik plan kan virker syk og tilfeldig for folk som har sitt verdensbilde og tillit til deres egen nasjonalitet og gjerninger, men dette er Guds suverene rett. Den samme Gud som velger å velsigne Abraham med Isak, utvelge Israel fremfor Edom, ha nåde over Moses mens Han forherder Farao velger også å frelse alle som bekjenner Jesus Kristus som sin Herre (Rom 10:9).