Den naturstridige nåde

Nåde og dens tilgivelse er ikke blant de letteste å bringe ut i verden. Vår overbærenhet med urettferdighet som er blitt påført oss er nærmest naturstridig og føles ofte feil. Vi ønsker rettferdighet hvis vi har blitt påført urettferdighet; vi ønsker øye for øye og tann for tann; gjennopprettelse; lik straff. Quid pro quo er naturens lov – den ropes ut.

Jeg og alle vet
det alle skolebarn får lære,
at de som møter ondt,
gjør ondt tilbake.

- W.H. Auden

Auden forstod at naturens lover ikke gir plass for tilgivelse. Tilgir et ekorn katten som jager det opp i et tre? Tilgir delfiner haier som spiser deres venner? Nei. Dette er en verden preget av Quid pro quo; «hund-spiser-hund», ikke «hund-tilgir-hund». Menneskets verden er ikke annerledes. Det er tilgivelsen og nåden som føles ufortjent – den er naturstridig. Vi er alle vant til å jobbe og streve for å gjøre oss fortjent til belønning – både i arbeidslivet og i kroppens biologiske prosesser. Vi jobber så så mange timer for å få betalt for så så mange timer, noe annet ville jo vært urettferdig. Vi vasker gulvet og går ut med bosset for å få ukelønn – det ble femti kroner. Jesus snur opp ned på dette. Han forteller i en av sine lignelser om leiekarer som ble leid inn for å arbeide. Noen ble kalt inn tidlig den dagen og avtalte sin arbeidslønn, andre ble kalt inn senere den dagen. Ved dagens ende var det tid for lønning. Alle fikk lik betaling. Vår naturlige reaksjon – på lik linje med de arbeidere som hadde arbeidet lengst – er at det var urettferdig fordeling; de siste hadde jo ikke jobbet like lenge som de første. Slik er mye av Jesu lære; den snur opp ned på våre tanker og instinkter, hva som er rettferdig og overskygger det med Guds ufortjente godhet. De første arbeiderne hadde jo egentlig ingenting å klage over, de fikk det de var lovet. De andre fikk ikke som fortjent, slik vi tenker er fortjent, men de ble gitt på tross av. Guds nåde og belønningssystem rister ved vår «likt-for-likt» tankegang, og får oss til å fundere over hvordan Guds matematiske kunnskaper er. Noe som igjen vitner for denne «likt-for-likt» tankegang og som viser hvor inprentet det er for oss er de biologiske prosesser i kroppen. Vi yter f.eks gjennom trening og får belønning i form dopamin som produseres i septum og tas opp av andre nerveceller, der det fremkaller lykkefølelse og setter fart i signaler til hjerte og kretsløp slik at pulsen og blodtrykket økes – kroppen sier: «godt utført arbeid, her er belønning.»

Tilgivelsen – er som erfart selv – ikke alltid like lett. Den er ikke det første vi tyr til når det er blitt gjort urettferdighet imot oss, vi tyr heller til sinne, hevn og tanker om urettferdighet. Helmut Thielicke, en tysk teolog som gjennomlevde den nazistiske terror under den andre verdenskrig får godt frem dette poeng:

«Dette med tilgivelse er ikke på noen måte en enkel sak … Vi sier: «Ja vel, hvis den andre er lei seg og ber om unnskyldning, så tilgir jeg ham, så gir jeg meg.» Vi gjør tilgivelse til et spørsmål om gjensidighet. «Den andre er nødt til å ta det første skritt.» Og så passer jeg som en hauk for å se om den andre vil gi meg et signal med øynene, eller om jeg kan oppleve et aldri så lite hint mellom linjene i brevet som viser at han beklager. Jeg står alltid på kanten til å tilgi … men jeg tilgir aldri. Til det er jeg for rettferdig.»

Det eneste som hjalp, avsluttet Thielicke, var at han måtte se i øynene at Gud hadde tilgitt ham hans synder og gitt ham en ny sjangse – den lekse vi lærer av lignelsen om den ubarmhjertige tjener. Å bryte unådens onde sirkel innebærer å ta iniativet. I stedet for at den andre tar det første skritt, måtte Thielicke gjøre det selv, han måtte bryte gjengjeldelsens og rettferdighetens naturlov. Det gjorde han først da han innså at Guds iniativ var selve hjertet i det evangelium han hadde forkynt, men ikke praktisert.

Guds tilgivelse er uten krav; den kommer fra et hjerte som ikke krever noe tilbake, det eksempel Jesus viste når de korsfestet ham – «tilgi dem for de vet ikke hva de gjør» – er Guds natur. Den kaller meg til å hoppe bukk over alle mine gode argumenter til hvorfor jeg fremdeles har «rett» til å være sint, hevnlysten og å oppnå den rettferdighet som jeg fortjener. Vi må bryte unådens sirkel uansett hvor vanskelig det må høres ut. Gud har tatt første steg – vi har fått ufortjent godhet av Ham – derfor har vi muligheten til å bringe det videre og ta vårt første steg.

Takk for nåden