Lov og evangelium ifølge Johnny Cash

En liten personlig opplevelse av den store artisten Johnny Cash.

Jeg vil ikke si at jeg direkte hater Country musikk, det er vel å ta litt for hardt i. Men det er noe ved den manglende musikalske og lyriske dybden, gnålingen over de samme utgåtte temaene som ikke appellerer til meg. Selvfølgelig, det finnes unntak, men de er heller få. Det er en spesiell som jeg vil nevne her; Johnny Cash. Det er for meg noe mystisk og spesielt med ham – musikken er inntrukket av en slags menneskelig overnaturlighet som er så tiltrekkende (Selv om han fremdeles er country nok til å inkludere en og annen sang om en manns hund som døde og at konen forlot ham). Det er ingen tvil om Cash sin musikk kan være en snill og litt likegyldig opplevelse for mange, men de som blir grepet vet at det er noe de skylder den; og at den krever noe av dem. Cash krever at du stripper deg for dine unnskyldninger og at du konfronterer det som er på innsiden. Dette er ikke fordi han er en mann som taler fra en religiøs og pietistisk plattform, men fordi han er mann strippet for sine egne unnskyldninger. Stående foran deg har du en mann som konfronterer «seg selv».

Når du lytter til musikken hans, sniklytter du til hans indre konflikt og noen ganger hans brytekamper med Gud, når støvet først har lagt seg finner du deg selv på en måte dratt inn i det hele. Når du er vitne til en slik bekjennelse og ser hele den «nakne» menneskeligheten bli brettet ut rett foran deg, er det vanskelig å ikke bli dratt inn i det hele der du er i din situasjon; å føle skammen og skylden bli vekket til live igjen.

Men skyld og skam er ikke unikt for Cash – Lady Macbeth involverer seg i et imponerende og overveldende ondt spill, hvor tilslutt skylden og skammen innhenter henne og lar henne se hvor hun virkelig står. Skam er ikke bare noe enkelte har, det er universellt. Noen velger ofte å bare skyve det under teppet, la tiden lege alle «sår», tro at siden alle har skam kan ikke min være så alvorlig. Men Cash konfronterer denne skammen uten å tenke på dets konsekvenser. Han går ned dit hvor det bringer ham, og han sørger for at du går ned med ham.

Dette gjør allikevel at han ikke ligger og velter seg frem og tilbake i denne skylden. Faktisk så tvinger ikke denne skammen hans til den slags dommedagstenkning og fortvilelse som finnes i musikken til så mange andre artister (Tenker på Modest Mouse og deres sikre tillit til menneskers håpløshet funnet i albumet : «We were dead before the ship even sank»). Det som skiller Cash`s musikk fra resten er dens evne til å ri rett igjennom det store gapet som ligger mellom menneskets håpløse situasjon og dens redning. Denne redningen han synger om er ekte fordi skylden er ekte. Cash holder ikke ut redningen uten først å fortelle deg hvilken forbannelse du er under. Ingen i pop musikken eller nåtids kristen musikk for den slags skyld forteller deg om det fordømmende arbeidet til Guds lov på den måten som Johnny Cash gjør. Fra tekster som:

Go tell that long tongue liar/ Go and tell that midnight rider/ Tell the rambler, The gambler, The back-biter/ Tell ‘em that God’s gonna cut ‘em down.

Og til teksten om Jesu gjenkomst:

There’s a man going around taking names/ and he decides who to free and who to blame./ Everybody won’t be treated all the same./ There will be a golden ladder reaching down when the man comes around.

Enhver positiv optimists håp om at ens egen samvittighet ikke er for dårlig, eller at vi da isåfall kan yte en liten innsats selv for å rette opp i det slik at vi på denne måten kan oppnå Guds gunst er knust. Det er verre enn det noen av oss ofte kan se for seg, men det kommer i glimt. Han er fordømt, jeg er fordømt, vi er alle fordømt, og det er ikke en forbannet ting vi kan gjøre med det. Enhver redning i denne tilstanden må isåfall være en virkelig og storslått redning. Og dette er nøyaktig det vi finner i hans musikk. Når så mye av nåtidens kristne musikk høres ut som Jesus i Disneylands isdansshow, virker så mye av denne redningen for billig, uviktig og kunstig.

De som blir frastøtt (både kristne og ikke-kristne) av «falskheten» i mye av den kristne musikken føler virkelig den autentiske og ydmyke holdningen i Cash`s tro som merkelig nok er fraværende hos mange kristne utøvere. (Vil selvsagt bare også få si at dette er ikke tilfelle overalt, og at folk nok mener det godt). Uansett. Å lytte til Johnny Cash´s musikk etterlater deg med liten tvil at dette er en mann som lever i den virkelige verden med all dens stygghet og smerte.

For videre å understreke et poeng: når Johnny Cash´s popularitet sank til det laveste på slutten av 80-tallet bestemte han å droppe Columbia, noe som mangen så på som lite smart. Han stod på sitt istedenfor å bukke under for presset fra produsere og forretningsmenn til å drive med kunstig fornyelse av seg selv. Iløpet av denne tiden hvor mange artister fra tidligere tiår var opptatte med å fornye seg selv, flyttet Cash over til American recordings, et mye mindre selskap, hvor musikken hans opplevde litt av en renessanseperiode. Tenåringer som hadde liten peiling på hvem han var oppdaget musikken til denne mannen som var så gammel at han kunne ha vært deres bestefar. Mange av Cash sitt publikum (som meg selv) hadde liten interesse i country-musikken, men de oppdaget noe som de kunne relatere til. De oppdaget noe ekte, men samtidig unikt som var mangelvare i en industri hvor artister slengte (slenger) på seg klær og image for å tilfredstille de kommersielle drivkreftene.

Det de kjente igjen er uten tvil det jeg har snakket om: Cash´s ekte forståelse av vår skyld og skam blandet med håpet i redningen. Om det er alle vanskelighetene som vi som mennesker deler, skammen, takknemligheten for noe ufortjent, skylden eller om det er den spesifikke vanskeligheten til en dømt fange i hans fengselscelle, kjenner Johnny Cash til dem; den negative effekten til loven og dens fordømmelse, og den seirende nåden. Det han visste var at det var nåden som vant frem og virkelig skapte forandring fra innsiden og ut.

Fra sangen Help me av Johnny Cash:

I never thought I needed help before/I thought that I could get by – by myself./Now I know I just can’t take it any more./With a humble heart, on bended knee,/I’m beggin’ You, please for help.