Gud – Ingen følelsesløs Gud

I de profetiske skriftene ser vi tydelig at Jehova viser følelser. Et godt bilde på disse følelsene er lik det en rettferdig konge føler når han hjelper en fattig, fortapt og såret jentunge idet han gir henne alt. Nærhet, kjærlighet, tid og omsorg – kort sagt alt! Barnet vokser opp hos denne kongen som elsker henne over alt på jord. Hun er som en datter for ham. Men, etter en tid drar jenten uventet hjemmefra, vekk fra kongen. Hun stikker av med store deler av rikdommen og sløser den vekk med vilje, selger seg på hvert gatehjørne som prostituert, og vil ikke ha noe med den kjærlige og rettferdige kongen å gjøre.

Mange tror at Gud er en kald og følelsesløs skaper som har full kontroll på ALT og at han ikke vil flakke frem og tilbake med sine følelser som en såret elsker/Far. Dette motbeviser Guds stemme i profetene f.eks i Jer 3:8 hvor Gud sender Israel bort og gir henne skilsmissebrev, mens allerede i v.12, samme kapittel sier Gud at Israel må vende tilbake og Han vil vise miskunn. Og etter nå å ha lest Jeremia og flere av de profetiske bøkene går mye av dette mønsteret igjen. Gud er en såret elsker/Far, det ene øyeblikket er han hevngjerrig og vil utøse sin vrede mens det andre øyeblikket vil han gi henne all miskunn og ønsker henne tilbake i sine armer. Se også gjerne i Profeten Hosea 3:1 hvor Gud sier til Hosea at han skal ta til ekte en prostituert kvinne. På denne måten kan Hosea erfare det Gud føler for sitt folk (sin dame). Jeg anbefaler å lese hele Hosea, boken gir et sterkt bilde av hvor lidenskapelig Jehova er. Andre «følelser» Gud viser i Bibelen er blant annet anger (1.Mos 6:6 , 1.Sam 15:10-11). Anger er en følelse vi mennesker ofte føler pga at vi gjør mange ting som vi i etterkant ser skulle vært gjort på en annen måte, eller at vi rett og slett bare gjør en dum ting som vi ikke skulle gjort i det hele tatt. Dette ser vi på som en menneskelig svakhet, Paulus skriver i Rom 7:19 om dette, og sier:

Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Vi må da skille på forskjellen mellom det vi mennesker angrer på, og det Gud angrer på. Gud angrer ikke på en synd han har begått, ettersom han er fullkommen og ikke kan synde (5.Mos 32:4 og 1.Joh 3:9). Gud angrer i 1.Mos 6:6 og i 1.Sam 15:10-11 på hendelser som ikke han kunne styre, og som han fortsatt ikke kan styre, nemlig de valgene menneskene foretar seg. Gud måtte skape mennesker med en fri vilje for å få et tosidig og frivillig kjærlighetsfellesskap med dem. Kjærligheten må være en valgt kjærlighet for at den skal være ekte, kjærligheten kan ikke være påtvunget ettersom det da er maktbruk involvert, og det er noe som går imot selve kriteriene for hva kjærligheten er. Rom 13:4-8 forteller oss at:

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig. Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærligheten tar aldri slutt.

Når da Gud er selve kjærligheten (1.Joh 4:16), hvordan kan han da «søke sitt eget», «krenke» mennesker ved å styre dem til å elske Ham og ikke klare å være tålmodig nok til at han skal vinne menneskene slik at de kan elske Ham fritt? Kan Han det? Svaret er Nei. Gud er tolmodig nok, velvillig nok og han utholder mye smerte bare for å komme til det punktet i historien hvor han kan vinne dem tilbake, og på denne måten oppnå et tosidig kjærlighetsfellesskap med de ufullkomne menneskene. Denne fantastiske historiske hendelsen tok plass når Jesus Kristus, guds sønn utøste sitt blod på korset. Her gjenforente han og skapte fred mellom menneskene og Gud (Kol 1:20). Alt det den nye pakten* innebærer, gjør det igjen mulig for mennesker å ha et tosidig kjærlighetsfellesskap med universets skaper. Pakten er opprettet, alt er fullbrakt og folk trenger bare å få høre de gode nyhetene. Hvis isåfall det stemmer at Jehova skapte menneskene med en fri vilje kan det fortelle oss enda en ting om Ham. Jehova er en Gud som tørr å riskikere noe for et kjærlig fellesskap. Han tok på en måte en sjangse når han skapte mennesker til å kunne velge selv hvilke handlinger de ville gjøre. Men jeg vil legge til at dette foreløpig blir litt filosofering fra min side, Jehova er uransakelig og ufattelig stor (Salme 145:3), det er vanskelig for oss mennesker å kjenne alle dybdene ved Ham.

Israelsfolket og Gud – Jenten og Kongen

Israelsfolket forlot Jehova og hans lov, og begynte å tilbe avguder. De ville ikke ha noe med Han å gjøre (Jer 9:13-14), dette tiltross for alt Jehova hadde skjenket dem, gjennom å fri deres fedre ut fra ørkenen ved hjelp av store tegn og mirakler. Gud hadde gitt dem mat på veien (mannaen fra himmelen – 2.Mos 16:15), gitt dem bud som de sa de skulle holde (2.Mos 19:8), og stadig vist miskunn og tilgivelse for deres synder før han ledet dem inn i det lovede land. Under Salomos regjeringstid var Israel på sitt mektigste, og Jehova bodde i det flotte tempelet som hans folk hadde laget til Ham (1.Kong kap 7-9, spesielt kap 9:3). Israel var en velsignet nasjon med en vis konge som fulgte Herren og hans bud. Igjen kan det virke som om isrealittene tok Jehovas nærvær og velsignelser for gitt, og de mistet sitt personlige forhold til ham; Han ble bare en rekvisitt. De begynte igjen med dyrking av andre guder og glemte helt ut Hans lover (1.Kong 11:4-5, v.11). Det er interessant å observere jødefolket gjennom GT; når Jehova var som nærmest med sine store tegn og under, gjennom utgangen fra Egypt, ørkenvandringen og at de deretter levde sammen med Ham og hans følbare nærvær i Jerusalem. Etter alt dette ser vi allikevel at de vendte seg vekk fra Ham og over til ynkelige avguder som gullkalven, Baal m.fl. Og dette når de hadde en slik nærhet til Den Levende Gud. Slik jeg ser det er det tydelig at Gud ønsker ikke at vi skal fokusere og stole på Hans mirakler, tegn og følbare nærvær. Mange kristne er slik jødene var, de søker Hans mirakler, de søker hans gaver, de søker hans glede, de søker en god følelse som han kan gi, de søker alt det han kan gi istedenfor å søke Ham; den lidenskapelige og elskende Far som han er. Han ønsker at vi skal stole på Ham, og Ham alene.

*Eget studie kommer angående hva den nye pakten innebærer.