Den ydmyke nåden

Ser du på deg selv som en person som er bedre enn andre? Mener du at du er en bedre person enn en som selger dop til småunger? Sammenligner du deg selv med andre, og prøver å veie opp en vektskål med de gode gjerninger du gjør kontra gode gjerninger andre gjør? Tror du at du kan klare å prestere noe fra eller til for så å på den måten stå helt ren og rettferdig fram for Gud? Hva sier Jesus om dette? Denne posten handler om nåde og ydmykhet.

Forord

Jeg har bestemt meg. På gravsteinen min skal det stå inngravert: «Alt av nåde.»

I fjør høst var jeg en tur i Rosendal hvor jeg stakk innom en av de lokale kirkegårdene, der oppdaget jeg opptil flere graver som hadde den samme innskripsjonen; «Alt av nåde.» Hva betyr dette? Hva ligger i dette ordet nåde? Hvorfor i all verden hadde disse menneskene frasen «alt av nåde» på gravsteinene sine? Hadde denne frasen en så stor innvirkning på dem at de ville plassere det på gravsteinene sine?

Nåde betyr enkelt å greit, ufortjent godhet. Med andre ord en godhet som gis eller tas imot fullstendig uten å fortjene det. Det har absolutt ingenting med hva den eventuelle mottakeren presterer eller oppnår, det hele står og faller ene og alene på den andre personen. Nåde, eller da grace på engelsk, anvendes i mange sammenhenger som utdyper ordets betydning. Mange say grace – ber bordbønn – før de spiser, i erkjennelse av at det daglige brødet er en gave fra Gud. Vi er grateful – takknemlige – når noen er vennlige, gratified – oppmuntret – av gode nyheter, gratulert når vi gjør suksess, gracious – elskverdige – ved å ta imot gjester. Når et menneske har betjent oss slik at vi er tilfredse, legger vi igjen en gratuity – drikkepenger. I alle disse anvendelsene av ordet, legger jeg merke til et snev av barnslig glede over det ufortjente. En komponist kan føye inn grace notes – ornamenteringer – i komposisjonen. De er ikke en avgjørende del av melodien, men de er gratuitous – den lille ekstra gavepakken til tilhørerne. Kongelige tiltales med Your grace – Deres nåde. Studenter i Oxford og Cambridge kan recieve a grace – få nåde – som gir dem fritak fra visse akademiske forpliktelser. Parlamentet kan avsi en act of grace - benådning – overfor en kriminell. Det enorme mangfoldet av ordbruken på engelsk gir meg en viss antakelse om at grace – nåde – virkelig er et spesielt og forunderlig ord. Ordet inneholder essensen av evangeliet slik en dråpe vann kan romme bildet av solen i sin helhet. Verden og folk lengter virkelig etter nåde, vi trenger alle nåde i en eller annen forstand enten vi vil innrømme det eller ei. Det er f.eks ikke rart at salmen Amazing grace – O, nåde stor – er fremdeles en låt som vekker noe på innsiden av oss, og topper hitlister to hundre år etter at den ble skrevet. Folket lengter etter nåden, de søker land og strand, hjemme og borte og hos de kristne. Finner de den der? Finner de nåden hos oss kristne, eller er vi de første til å rette pekefingeren vår mot de narkomane, alkoholmisbrukerne, homofile, sosialister, narkolangere, prostutierte og resten av de som ikke lever opp til vår korrekte moralske opptreden? Har vi noen grunn til å være stolte av hvem vi er? Sa ikke Jesus med god grunn og hensikt at «[...]den som er uten synd kan kaste den første sten.» Det innledende spørsmålet vi alle kan stille oss, er: Hvem er vel vi til å dømme?

«Alt av nåde»

Hvorfor frasen «alt av nåde»? Er virkelig alt ved det kristne livet av nåde, er det mulig å dra det så langt? Eller er dette den typiske nådeforkynnelsen igjen? Må vi ikke prestere noe selv da? Gjøre gode gjerninger, holde de ti bud og oppføre oss bra? Dette blir en smule rar, og ikke minst feil vinkling på kristenlivet.

Kristenlivet er ikke en prestasjon, ikke en bragd som vi må gjennomføre, jeg er bare ærlig – vi har ikke sjangs. Det er kun en person som noensinne har klart å leve kristenlivet; Jesus. Han er den eneste som har klart å leve opp til Guds fullkomne lov – kjærlighetens. Jesus kom til jorden for å oppfylle loven, dø for hele verden, slik at alle nå kan komme til Gud igjennom Ham.

Å bli frelst er å ta imot hans gave

Det å bli Guds barn er å ta imot Hans gave, som er Jesus Kristus. Joh 3:16 forteller oss at «For så høyt har Gud elsket verden, at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Er denne frelsen som vi leser om her noe som går utpå hva vi presterer? Paulus svarer i Ef 2:8-9 «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.» Her ser vi klart og tydelig at vi er frelst av nåde, det at vi nå er frelst og har tatt imot Hans gave er altså fullstendig ufortjent, det er ikke mulig for oss å prestere noe fra eller til for å bli Guds barn – vi må bare se hans kjærlighet og ta imot – se evangeliet og ta imot. Det er genialt når vi ser dette i sammenheng med det Paulus skriver i Rom 3:22b-23 «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet.» Det hele fører til at vi slipper å sammenligne oss selv med andre, tro at vi er bedre enn andre. Vi har alle vært i samme båt og er alle like ille ute uten Ham. Vi er frelst kun ved Guds nåde uten egne prestasjoner.

Hva skjer når vi tar imot gaven?

Vi er nå blitt satt fri fra synden ettersom vi er døde med Kristus, vi er dermed blitt skyldfrie ovenfor Gud, vi lever ikke lenger selv, men vi har sett Hans kjærlighet og at meningen består i å leve for Ham. Det er selvsagt mulig å ta imot en gave uten å faktisk være klar over hva den gaven er. Hvis du ikke er klar over den gaven (Jesus/evangeliet) som du har fått kan det være vanskelig å være oppriktig glad over den. Ta for eksempel en kar som er vokst opp i et kristent hjem. Det er da ofte et kjent fenomen at kristenlivet fort kan bli et strev og et kav, vi har bare vokst inn i en slags greie uten selv å ha erfart den kjærligheten som evangeliet inneholder. Det er når vi forstår den ufattelige ubetingede kjærligheten og nåden som er essensen av evangeliet vi oppriktig kan gjøre gode gjerninger.

• Rom 6:6 «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham, for at den kroppen som er underlagt synden, skulle gjøres til intet, og vi ikke lenger skulle være slaver under synden.»
• Rom 6:8 «Er vi døde med Kristus, tror vi at vi også skal leve med ham.»
• Ef 2:4 «Gud er rik på barmhjertighet. Fordi han elsket oss med så stor en kjærlighet.»

Når vi nå ser hans kjærlighet til oss blir vi satt virkelig fri, slik at vi på denne måten heller legger merke til andre før vi ser på oss selv. Når vi ser den frihet vi har fått igjennom Kristus blir det ikke et krav å tjene Gud, men en glede. Det strømmer over av ufortjent godhet tiltross for at vi «driter på draget».

• Tit 2:11-14 «For Guds nåde er blitt åpenbart til frelse for alle mennesker. Den oppdrar oss til å si nei til et ugudelig liv og verdslige lyster og leve forstandig, rettskaffent og gudfryktig i den verden som nå er, mens vi venter på vårt salige håp: at vår store Gud og frelser Kristus Jesus skal komme i herlighet. For han ga seg selv for oss for å kjøpe oss fri fra all urett og rense oss så vi kan være hans eget folk, som med iver gjør gode gjerninger.»
• Gal 2:4 «Dette kravet kom fra noen falske brødre som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver.»
• Gal 5:1 «Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen.»

Vi ser altså at vi nå er blitt virkelig fri, så fri at vi med iver ønsker å gjøre gode gjerninger. Vi ser klart utifra Titus 2 at det er nåden, altså den ufortjente godheten som gjør slik at vi virkelig kan gjøre gode gjerninger med iver. Uten å se nåden, som ER Guds kjærlighet blir det vanskelig å oppriktig gjøre gode gjerninger. Ta et eksempel; hvis vi er klar over at våre foreldre elsker oss fullstendig ubetinget vet at vi alltid kan komme til dem selvom vi har «dretet på draget». På denne måten ser vi virkelig deres kjærlighet og at vi er elsket uansett. Det er en slik kjærlighet som setter en person virkelig fri og som gjør slik at «husarbeidet» blir en glede istedenfor et krav.

Hva med helliggjørelse?

Helliggjørelsen har ofte blitt tolket i mange kristne sammenhenger til å være noe man må prestere for å komme til Gud. Det står jo til deres forsvar i Hebr 12:14 at «…uten den (helliggjørelse) skal ingen se Herren.» Dette høres jo ut som en umulig oppgave, «skal jeg bli hellig?! det klarer jeg vel aldri» tenker folk, mens de i tillegg har utallige rare tolkninger av hva ordet hellig betyr. Det kan ofte virke som om at vi mennesker har lett for å tenke på en «enten eller» måte, veldig svart-hvitt. Den ene kristne bevegelsen havner i den ene grøften, mens de andre fyker ned i den andre, vi drar konklusjoner utifra enkeltvers å gjør en stor greie ut av de istedenfor å ta med hele bildet – noe som ofte kan virke å gjøre tingene vanskeligere. 1.Kor 1:30 sier «Dere er hans verk ved Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning.» Dette verset forteller oss at Jesus har blitt vår helliggjørelse, som om det skulle skje på en magisk måte i et nu; og ja jeg tror også på dette. Paulus sier jo til efesermenigheten at «I Kristus utvalgte han oss før verdens grunnvoll ble lagt, for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» Men jeg tror at bibelen legger dette frem på en litt mer nyansert måte enn det vi skal ha det til. Vi har blant annet noen andre verser om helliggjørelse som sier:

• Rom 6:22 «Men nå er dere frigjort fra synden og er blitt tjenere for Gud, og frukten av det blir helliggjørelse og til slutt evig liv.»
• Åp 22:11 «La den som gjør urett, fortsatt gjøre urett, og den urene fortsette i sin urenhet! La den rettferdige fortsatt gjøre det som er rett, og den hellige fortsette i helliggjørelse.»
• 2.Kor 7:1 «Mine kjære, når vi har disse løftene, så la oss rense oss for all urenhet på kropp og sjel og fullføre vår helliggjørelse i ærefrykt for Gud.»
  

Her ser vi at det finnes noen vers som tyder på at selv om vi er fullkommen i Kristus, så blir vi gjennom troen på Ham stadig fornyet slik at Kristus vinner skikkelse i oss. Vi er absolutt hellig og feilfrie framfor Gud, men vår karakter og vilje er ikke enda alltid helt i tråd med Guds hellige natur; derfor fortsetter den hellige ånd å virke i oss slik at vi blir mer lik kristus. Vi kan si det på den måten at Gud ser oss som fullkomment hellig og feilfri, uten synd og feil mens våre kjærester og koner ser oss gjerne ikke alltid i dette lyset. At vi er helliggjort i kristus er kun av nåde på lik måte som frelsen, at vi fortsetter i vår helliggjørelse er også av nåde for det er når vi ser hans gave til oss at vi har lyst å tjene Gud (Tit 2:11).

Ikke for å dømme, men for å frelse

Jesus sa klart ifra hvorfor Han var kommet til denne verden, hva hans formål var her nede. Han «…er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden»(Joh 12:47). Hvem er da vi, som kan dømme når ikke engang Jesus Kristus, Guds sønn gjorde det? Nå skal jeg ikke være for kvass her å si at alle kristne driver og dømmer, men det er jo ingen tvil om hvilket inntrykk ikke-kristne har av oss kristne. De ser på oss som folk som kommer med den dømmende pekefingeren straks anledningen dukker opp. Vi dømmer homofile for deres unaturlige livsstil; hvem er vel vi til å dømme? Vi dømmer folk som går på byen i helgen for å drikke; hvem er vel vi til å dømme? Vi dømmer dem som velger å ta abort; hvem er vel vi til å dømme? Vi ser ned på folk som har flere sexpartnere; hvem er vel vi til å dømme? Vi synes rett og slett at vi er bedre enn dem, har vi da oppdaget nåden? Er Guds nåde dømmende? Isåfall er ikke det da en selvmotsigelse mot selve ordet nåde? Guds nåde er jo faktisk evangeliet oppsummert i to ord. Hva forteller da dette oss om det evangeliet vi presenterer hvis vi går rundt og dømmer folk?

Paulus skriver til Korintermenigheten i sitt første brev Kap 5 om nøyaktig det å leve sammen med de ikke-kristne som driver med alle mulige lignende ting som dette. Han skriver: «Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller er grådige, eller er ransmenn og avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. Det jeg mente med det jeg skrev, var at dere ikke skal omgås en som kalles en kristen bror, og som likevel lever i hor eller er grådig, eller som er en avgudsdyrker, spotter, drukkenbolt eller ransmann. Slike skal dere heller ikke spise sammen med. Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke dem som er innenfor dere skal dømme?»
Kort oppsummert sier Paulus at vi selvfølgelig ikke skal slutte å omgåes med dem som driver med alle mulige slike ting som er utenfor menigheten, da måtte vi jo, som han sier «…gå ut av verden.»
Dette samstemmer med bibelens helhetlige budskap og harmonerer med skriftsteder som:

• Joh 12:47b «…For jeg er ikke kommet for å dømme verden, men for å frelse verden.»
• 2.Kor 5:18 og 20 «Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste.» og «Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!»
• Luk 7:34 «Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!»
• Matt 5:47 «Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme?»
• Rom 2:1 «Derfor har du ingen unnskyldning, du menneske som dømmer, hvem du enn er. For når du dømmer en annen, fordømmer du deg selv.»
• Matt 7:3 «Hvorfor ser du flisen i din brors øye, men bjelken i ditt eget øye legger du ikke merke til?»

Forteller bibelen at vi skal gå rundt å dømme dem som er utenfor menigheten? Nei, vi har faktisk ingen rett til det. Ikke engang Jesus gjorde dette, og vi er kalt til å gå i hans fotspor (1.Pet 2:21) og imitere Ham (1.Kor 11:1).

Kombinasjonen ydmykhet og nåde

Vi vil ikke være som fariseerne som lagde strenge lover til folket, de bandt opp deres friheten ved å fortelle dem at de måtte holde disse lovene på den og den måten. Jesus refset fariseerne sterkt fordi de var hyklere [sa en ting og gjorde noe annet]. Hvis vi har det perspektivet som Jesus og Paulus hadde om ydmykhet og nåde, vil vi ikke falle ned i den grøften om å være hyklere, la oss bare være ærlige med alle. Paulus fortalte at han var den største blant syndere (1.Tim 1:15), og at Gud hadde frelst ham. Han braset ikke frem som fariseerne med selvrettferdig og uten ydmykhet. Han visste at han hadde blitt frelst av nåde alene, og at alle de andre var i samme båt som han, han var bare desperat til å hjelpe folk ut av den båten han selv hadde sittet i (Rom 9:2-3). Hvis vi kunne kombinert denne ydmykheten med bare å elske som Jesus gjorde, elske slik han elsket oss og døde for oss. Da ville vi blitt kjent som folk som ikke ser på seg selv som bedre enn andre, men som enkelt og greit lever for å tjene andre. Vi er slaver av Jesus (Ef 6:6); vi er slaver for en kjærlighet som tiltaler oss (2.Kor 5:14). Og på grunn av dette er vi ydmyke tjenere av menneskeheten.

La oss imitere Jesus

Hva med alle disse menneskene som driver med «ugudelige» gjerninger som er skrevet om ovenfor? Skal vi ikke prøve å opprette «kristne» lover i de landene vi bor som kan forhindre dem i å gjøre all denne umoralen, hindre dem i å ta abort, peke på alle deres feil og mangler? Hva ville Jesus gjort? Er det hans plan at vi som kristne skal involvere oss på denne «ovenifra og ned» måten å få gjort ting på? Ligner dette på metoder som Jesus ville tatt ibruk for å forandre menneskers hjerter fra innsiden og ut, eller er dette bare en mer behagelig måte for oss å leve kristenlivet på?

• Hva forandrer et menneskeliv mest? At vi er med på å sørge for å få opprettet lover mot abort eller at vi er der ute hvor disse alenemødrene finnes, ofrer av oss selv for å hjelpe dem med å oppdra barnet, tilby av våre egne ressurser og stå opp på natten når ungen ligger og skriker mens moren er ute på jobb? Hva ligner mest på Jesus, som vi er kalt til å imitere?
• Hva forandrer et menneskeliv mest? At vi oppretter «kristne» lover mot at homofilt ekteskap blir tillatt eller at vi faktisk respekterer dem slik at de får leve sine liv, og at vi heller kjærlighetsfullt elsker dem og tar oss tid med dem i den situasjonen de er. Forandrer disse lovene egentlig noe fra eller til på menneskenes livsførsel eller er det Jesus som gjør en forskjell? Hva ligner mest på Jesus, den tjeneren som Han var (Matt 20:25-28)?
• Hva forandrer et menneskeliv mest? At vi forteller dem om de dårlige tingene de stadig vekk gjør eller at vi elsker dem ubetinget og tiltross?